2007/2008: USA: Religionspress, vertsmor psykiske problemer, ikke trodd

Hentet fra ung.no «Mitt utvekslingshelvete»

I fjor sommer reiste jeg til USA med en utvekslingsorganisasjon. Det skulle jeg aldri ha gjort. Det kostet foreldrene mine masse penger og det føles som om jeg har kastet dem ut vinduet. Vær så snill og les dette hvis du tenker på å reise utenlands.

I fjor sommer reiste jeg til USA. Jeg var 17år og skulle bo der et år (eller 10 månder da). Jeg skulle til Tennessee, men først til Boston på language camp med mine andre venner som skulle til USA.  Campen var kjempe kjekk og vi gjorde masse gøy, men så var det over og jeg skulle til versfamilien min. Jeg både gledet og gruet meg, fordi de ikke hadde barn og jeg skulle dele rom med en jente fra Brasil. Jeg håpet på det beste, de fleste Amerikanerne jeg hadde møtt var tross alt veldig hyggelige.

Jeg ankom flyplassen i Memphis, jeg var i godt humør fordi jeg hadde pratet med en veldig hyggelig dame på flyet.

Jeg var ganske imponert over hvor hyggelig folk var og jeg følte meg veldig velkommen. Jeg gikk gjennom den svære flyplassen og tilslutt så jeg dem med et skilt med navnet mitt. P… og D.. virket veldig hyggelige, og både Laiz og jeg fikk en liten velkommen bamse som det stod Memphis på magen. Men det var ikke i Memphis de bodde, nei langt i fra. Stantonville var ca. to og en halv time unna. Altså «In the middle of nowhere».

Stantonville sentrum bestod av en liten butikk der mann kunne kjøpe snop, brus, chips osv.

Det var ca. 300 innbyggere, men de bodde i område rund, få bodde i selve sentrum.  Det var kanskje et lite område, men det var så inn i helvetes mange kirker. Metodist, Baptist, «you name it they’ve got it». D.. var prest, men både han og P… var klar over at jeg ikke pleide å gå i kirken. Jeg gikk i begynnelsen for å vise interesse for deres liv og levemåte.

Skolen var femten minutter vekke, men jeg måtte stå opp klokken seks likevel.

Skolen begynte klokken åtte og det tok en time med buss, de stopper jo rett utenfor huset til alle som skal være med. Skole året begynte ganske tidlig og jeg begynte så snart jeg var kommet. Da hadde alle andre valgt fag og jeg måtte bare velge det som var igjen. Jeg fikk ikke alle de fagene jeg trengte og jeg begynte nesten å gråte av tanken av at jeg kanskje måtte ta et år om igjen i Norge.  Det var ikke som Norge i det hele tatt. Vi hadde fire fag om dagen, og de samme hver dag. Hver dag hadde jeg Historie, Algebra, Accounting og Engelsk III, og hvert fag varte i en og en halv time. Vi fikk nesten ikke friminutt, bare tid til å hente bøker, skulle du på do var det lurt å ha bøkene klar for en rakk ikke begge. Vi fikk ikke gå i gangen om det ikke var time, vi måtte ha hallpass, og det var overvåkningskamera så det gikk ikke å snike seg rund. I lunsjen måtte vi være i kantinen og det var vakter med dørene, men de lot oss gå på do, heldigvis.

Etter noen uker begynte jeg å bli irritert.

Skolen hadde ikke noen aktiviteter uten om fotballag, basketballag og bibliotekklubben. Jeg bodde så langt vekke fra alt at jeg ikke kunne gå noe sted. Det eneste i nærheten var to hus og kirken. Heldigvis hadde de en basketball kurv på kirkeparkeringsplassen. Jeg var der hver dag, time etter time. Jeg ble ganske god til slutt. Jeg var ikke fornøyd med kirken heller. Om jeg vil høre noen som snakker om å stenge noen i helvete hvor de kan brenne for alltid, kan jeg se en skrekkfilm. Det var skummelt hvor mye noen kunne tilbe gud. De gikk i kirken tre ganger i uken, de ba for maten osv. Jeg taklet det ikke. En dag bestemte jeg meg for å ikke gå, bare bli hjemme å ha det gøy. Jeg trodde det gikk greit siden alle har rett på religionsfrihet, men P… var ikke fornøyd, ikke i det hele tatt. Hun begynte å mase om hvor viktig kirken var og at med å komme her var jeg bundet til å gå i kirken mist en gang i uken. Hun sa at det var en avtale de hadde med meg. Rart, jeg husker faktisk ikke å blitt enig i å  være en religiøs slave.

Meg og Laiz kom godt over ens, om en ser bort i fra at hun gråt annen hver dag.

En annen som kom godt over ens med henne var P…. Laiz var katolikk og likte å gå i kirken, hun var også veldig barnslig, noe som P… likte godt. Helt i fra vi kom insisterte hun på at vi skulle kalle henne «mom», men det gjorde vi aldri. Vi fant fort ut at den eneste grunnen til at P… og D.. hadde utvekslingselever, var så P… kunne leke mamma. Noe som er usmart. Utvekslingselever har egne foreldre og er gamle nok til å ta vare på seg selv. En negativ ting med Amerikanere er at de behandler deg som et barn helt til du er godt over tjue. For å si det sånn, det finnes atten åringer i verden som får husarrest. Anyway, P… likte Laiz best og for å få meg til å følge hennes «regler», skrev de en liste over regler som vi skulle ha. De ville til og med at vi skulle underskrive, men jeg sa at mammaen min sier at jeg ikke skal skrive under på noe dersom det ikke trengs. Reglene inn hold bland annet at vi måtte gå i kirken, vi måtte dra på skolen, vi måtte legge oss 10.30 (lights out) osv. Jeg var en 17 år gammel jente med leggetid.

Den kvelden gikk jeg til P… og D.. og fortalte at jeg ikke ville gå i kirken.

D.. ble skuffa, men tok det med ro, P… klikka og sa at jeg ikke hadde noe valg. Hun sa at hadde hun barn måtte de gå i kirken og jeg skulle liksom være som hennes egen. I følge henne ville hun ha dratt sitt eget barn til kirken om det så var det siste hun gjorde. Det var helt dobbelmoral. I følge den baptistiske kirken, døpes en ikke før en er gammel nok til å velge selv. De mener at når spedbarn døpes er det ikke akkurat frivillig. Og der satt hun, middelaldrene merra og sa at hun skulle tvinge meg i kirken. Etter det ble det dårlig stemning i huset. Jeg skulle vekk der i fra.

Jeg følte alltid at jeg kunne prate med D.., når vi skulle noen sted passet jeg alltid på sitte på med han i den røde «pickup trucken».

En dag spurt han meg om jeg ikke likte det her. Jeg løy, eller jeg strekte sannheten. Jeg sa at det var vanskelig å finne på noe, men jeg fortalte ikke at mislikte P… sterkt. Det var jo kona hans, jeg følte ikke at jeg kunne være så ærlig.

Neste søndag forsov jeg meg og P… sa ingenting.

Faktisk så kom de aldri hjem. Vi dro alltid ut å spiste etter gudstjenesten, og i dag skulle vi på Wall Mart. Men de dro uten meg. Senere på kvelden skulle P… kjøre meg, jeg måtte nemmelig på butikken. Når vi endelig var alene viste hun sin dårlige side igjen. Hun spurte hvorfor jeg oppførte meg slik jeg gjorde. Hun sa at jeg var slem og såret alles følelser. Noe som ikke var sant, jeg var alltid snill og grei, bortsett fra at jeg ikke ville gå i kirken. Jeg fortalte at jeg hadde et ark hjemme i Norge, der det stod at de ville aldri tvinge noen til å gå i kirken. Hun sa at det ikke var sant og at de aldri ville skrive noe sånt. Hun sa at visst jeg ikke ville gå i kirken, måtte jeg bli flyttet til en annen familie. Jeg sa ingenting, men inni meg var jeg kjempe glad. Det gav meg håp om å komme meg vekk der i fra. Jeg ringte pappa dagen etter, og han lovte at han skulle ringe (red: utvenslingsorganisasjonen). De skulle også sende arket hvor det stod at de ikke ville tvinge noen til å gå i kirken.

Etter min lille samtale med P…, var det bare å vente.

Jeg ventet og jeg ventet. Jeg husker ikke hvor lenge, men det føltes som en evighet. Og så ringte pappa, og sa at det ikke var så lett å flytte noen, men han skulle forstsette å ringe. Jeg begynte å gråte, men forsatte å håpe at jeg skulle komme meg vekk. Jeg ble kontaktet av områderepresentanten min, han prøvde å overtale meg til å høre på P…. Han virket ganske hyggelig på telefonen, men der tok jeg så feil som en kunne. Da jeg endelig viste arket til P… ble hun kjempe sint, ikke på meg på D.., han hadde skrevet det uten å spørre. Plutselig var begge i mot meg og D.. sa jeg måtte finne en annen plass og bo. Det var her områderepresentanten min kom inn i bildet. D.. Williams skulle være min utvei. Vi skulle møtes alle sammen, møtes og prate om problemene våre. Jeg var klar til å forsvare meg selv mot P…, men det var ikke henne jeg måtte forsvare meg mot, det var områderepresentanten. Han begynte møte med å totalt angripe meg, si hvor slem jeg var mot folk og at han hadde reagert på den samme måten som P… og D… De lot meg nesten ikke snakke og alt jeg sa betydde ingenting. De var de «voksne» og i USA er det ofte slik at barna ikke har noe de skulle sagt. Ikke at jeg er et barn, men der behandler de deg som en seksåring. Jeg fikk beskjed om at (red: utvekslingsorganisasjonen) nektet å flytte meg og at jeg måtte «oppføre» meg ellers sendte de meg hjem. P… sa at fra nå av skulle hun straffe meg visst jeg ikke gikk i kirken. Som om det faktumet at hun likte Laiz bedre og behandlet henne bedre ikke var straff nok. Hvordan kan en bli straffet for å ikke være religiøs, det var jo helt latterlig.

Jeg begynte å bli deprimert.

Når jeg kom hjem fra skolen så jeg på tv til de andre kom, da gikk jeg inn på rommet og la meg i under lakenet i sengen til middag.  Senere var jeg på kirkeparkeringsplassen og spilte basket i flere timer. Jeg prøvde å trene bort all frustrasjon og sinne, men til ingen nytte. Jeg ble mer og mer deprimert og klarte nesten ikke mer. En dag ringte jeg hjem, min bror tok telefonen. Vi prater ikke mye, så det ble en pinlig stillhet. Foreldrene mine var ikke hjemme. Så spurte han meg om det gikk bra med meg. Jeg sa alt gikk bra og at jeg kunne heller ringe senere når foreldrene mine var hjemme. Egentlig ville jeg skrike ut hvor jævlig jeg hadde det, men nei, jeg greide aldri å fortelle noen hvor gale livet mitt var, ikke en gang da jeg kom hjem.  Men etter å ha pratet med broren min fikk jeg en helt syk følelse av hjemlengsel. Av alle var han den jeg hadde savnet minst. Ikke fordi jeg ikke er glad i han, men vi har liksom ikke noe spesielt forhold, men nå spurte han om det gikk bra med meg. Han hørtes litt bekymret ut. Jeg ringte til faren min senere og sa at jeg ville hjem. Jeg har aldri angret på det. Etter tre måneder i helvete fikk jeg dra til bake til skolen min i Norge og alle var veldig snille. Det eneste jeg angrer er at foreldrene mine betalte (red: utvekslingsorganisasjonen) rundt 45,000 kroner, penger som vi aldri får tilbake. Og det har jeg dårlig samvittighet for. Hvordan har jeg det nå. Jeg har en venn i fra USA som støtta meg når vi hadde time i lag (det var nemmelig bare da vi hadde anledning til å prate i lag). Han er minnet mitt. Ellers så føles det som om jeg har mistet tre måneder av livet mitt. Borte, jeg huske litt av hvordan ting så ut og hva som ble sagt, og jeg husker hvor jævlig jeg hadde det, men ellers er 45,000 kroner kastet ut av vinduet for ingenting.

Hvis dere har lest alt dette, tenkt dere litt om før dere (red: reiser).

Noen ganger går det bra, men om det ikke gjør det driter de i det. De er ikke flinke til å passe på de stakkarsene de har sendt til USA. Foreldre tror at ungene er trygge. Er de det? Bare fordi vertsfamiliene ikke er kjente kriminelle betyr ikke at de er helt normal i hodet sitt. Hva om du, barnet ditt eller noen du kjenner blir sendt til en vertsfamilie som min? Kommer (red: utvekslingsorganisasjonen) til å hjelpe da? Kanskje det skjer, men de vil helst ikke. Det koster nemmelig penger å flytte folk. Tid og penger. Man skulle tro at de hadde råd til slikt, men tydeligvis ikke. Mitt råd er å bruke en annen organisasjon. Noen som bryr seg om studentens beste, og ikke penger.

Reklamer

Spørsmål eller kommentarer/Questions or comments

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s