2006/2007: UK: Bytte familie, skittent, ingen hjelp, beskyldninger, trusler

K.R. skriver:

Mitt (grusome) «år» med EF

Jeg meldte meg allerede på EF hig school year program i 2004, to år før jeg skulle reise. Ved første intervju ble jeg ikke akseptert, og måtte derfor søke igjen senere. drømmen om å bo i England skulle jeg ikke gi fra meg så lett. Den andre gangen jeg søkte ble jeg godkjent, kjempe fornøyd og glad tittet jeg i postboksen hver dag i håp om noe nytt fra EF. Jeg fikk brosjyrer og bøker og flotte løfter om «det beste året i ditt liv» osv.. For en drømmende 17. åring var dette helt fantastisk, og jeg gledet meg. vertsfamilie måtte jeg derimot se langt etter. Et år etter jeg hadde komt inn i programmet ringte jeg til EF for å høre om de hadde begynt å lete etter familie, det hadde de fikk jeg beskjed om og at jeg måtte smøre meg med tolmodighet. et halvt år før reise hadde jeg fremdeles ikke hørt noe, og begynte å ringe litt oftere men fikk bare samme melding hver gang. Når sommerferien begynte og jeg måtte begynne å tenke på reisen hadde jeg fremdeles ikke hørt noe om en familie. Jeg ringte oftere og oftere og fikk intrykk av at EF faktisk ikke prøve å finne noe til meg.

Når det var knappe to uker før avreise fikk EF en sint telefon fra min far som var skuffet og ville vite hvor datteren skulle bo i dette fremmede landet hun skulle tilbringe et helt år, uten å se familien sin. Jeg tror EF fikk litt panikk pga. dette, for dagen netterpå fikk jeg en telefon som sa at jeg hadde fått en familie. Kjempe greit!
Når det var tid for å reise tok jeg farvell med familie og venner og tok flyet til gardemoen hvor jeg møtte mande andre norske studenter, her fant jeg venner for livet, og det ble en fin opplevelse å vente 10 timer på flyplassen grunnet et innstillt fly. De to neste ukene skulle tilbringes i winchester på camp, dette var kjempe kjekt. Jeg har aldri møtt så mange kjekke mennesker på en gang, og dette er noe jeg aldri kommer til å glemme. Tiden kom for å ta farvell med alle nye venner å ta bussen til den nye familien.

Noen timer i buss møtte jeg vertsmoren min for første gang og vertssøsteren min fra sveits. Vertsmoren min, en enslig kvinne i 60 årene møtte oss i peterb`roo og kjørte oss til vårt nye hjem. Skuffelsen slo meg i magen når vi gikk inn i huset. Selve huset så ut som to brakker plassert oppå hverandre, i et nabolag som var veldig pent med steinhus bodde vi helt på enden i trolig det minste huset som var der. Når vi kom inn kjente vi en intens lukt som ikke kan forklares med ord, teppet i gulvet var så nedslitt at det var hull noen plasser med store mørke flekker og inskrumpet skit. i midten av rommet sto det en stol (EN!) den var svart der hvor hodet tydeligvis hadde vert, innsmurt av kroppsfett, ved siden av stolen var det avklippte fingernegler sittende fast i teppet (tro meg eller ei) jeg ville kaste opp av synet av dette. At noen kan leve sånn tenkte jeg. Jeg og vertsøsteren min skulle dele rom. Her var det bare teppe på halve gulvet, der hvor det stoppet var det rein skitten betong. Vi skulle sove i en etasje seng som ingen av oss helt stolte på. Morgenen etter vår første natt skulle jeg på toalettet for å ta meg en dusj, idet jeg gikk in på badet trakket jeg i noe vått som viste seg å vere hundetiss. Dette møtte vi nesten hver morgen, noen ganger til og med bæsj fra hunden. Kjempe ekkelt! Vi vente oss til dette etter tid, men det var grusomt ekkelt. Vi bestemte oss begge to for at her ville vi ikke bo, men bestemte oss også for at vi skulle prøve i minst to uker å bo der for å se hvordan det gikk etter litt tid. Ingenting ble bedre etter en halv måned, og meg og vertsmoren min kom ikke overens med hverandre.

Jeg bestemte meg for å ringe til EF å si at her ville jeg ikke bo. jeg ble svart med en kald skulder og fikk beskjed om å vokse opp å se verden med realistiske øyne. Vi ble enige om at vi skulle prøve litt til Men med tiden ble alt bare verre, jeg klarte ikke å kommunisere med vertsmoren min og jeg følte meg uvelkommen i hjemmet.

På skolen likte jeg meg kjempe godt, og hadde fått masse gode venner som jeg likte å være med i fritiden. Men dette fikk jeg ikke lov til. Jeg skulle komme hjem hver dag, sitte på rommet mitt og se i veggen.

Etter omtrent to måneder bestemte jeg og søsteren min oss for at vi ikke orket lengre. Vi hadde ringt til EF flere ganger nå, klaget og klaget, men bare fått det samme svaret. Jeg ringtre til EF, forklarte situasjonen vi var i men ble fortalt at jeg var en løyner og en uoppdragen drittunge fra EF i England, «hjemmet er sjekket flere ganger og er et perfekt hjem for en utvekslingsstudent» Jeg fortalte de at jeg hadde skrever på en kontrakt der det sto at jeg hadde rett på å bli flyttet fra familien om det ikke gikk bra. De forsatte å fortelle meg at jeg hadde et mentalt problem som gjorde at dette ikke gikk, og at jeg var et problembarn som bare yppet til bråk. De brøt meg ned psykisk Når vertsmoren min fortalte til EF at alt jeg bare var ute etter var å Treffe gutter og å gå på fester fikk jeg fullstendig nok. Jeg hadde ikke vert på en eneste fest, ikke engang fått låv til å være ute etter skoletid.

Jeg bestemte meg for å gjøre dette til mitt år og ikke EF’s Om jeg var et såalt «problem barn» så skulle de faen meg få et. Når jeg ikke kom hjem fra skolen før sent på dagen, bare klaget og klaget, kranglet med vertsmoren, fortalte at jeg ble urettferdig behandlet siden vertsøsteren min ble sett på som et englebarn når vi var to om dette og ikke bare meg (hun var ikke så god i engelsk, så jeg måtte gjøre all snakkingen) Jeg tok bilder av huset vi bodde i, og sente til EF. De brydde seg ikke, sa at bildene så helt fine ut. Da ringte min far til EF i Norge å sa at de skulle gå igjennom bildene sammen, dette kunne de ikke gjøre sa de.

Når min far ble rasende klarte han å overtale Trine Lise som han snakket med og de gikk gjennom bildene en etter en. Hun var forferdet av det hun så, og kommentaren var «sånn kan de ikke ha det» Hun låvet at de skulle begynne å finne en ny familie til meg. Hun ringte meg ofte for å høre om det gikk bra med meg, det gjorde det ikke, jeg var alene uvelkommen og  missforstått i et fremmed land. Dette var første gangen jeg følte at EF der hjemme gjorde noe for å hjelpe meg.

Etter litt tid ringte IEC’en min som jeg hadde et veldig got forhold til. Hun ringte å spurte om jeg ville komme å bo hos henne en stund. Senere den dagen kom hun å hentet meg, ikke vertsøsteren min, hun hadde blitt skremt over hele situasjonen og bestemte seg for å bli for å ikke få bråk. Jeg bodde hos IEC’en min i en uke, det var kjempe flott og jeg trivdes godt.

Etter en uke ble jeg flyttet til en midlertidig familie. Der var det helt grusomt, jeg ble plassert på gjesterommet i en skitten seng som var svart av kattehår, som resulterte i at jeg fikk en allergisk reaksjon. I huset var jeg hjemme alene de to første dagene, jeg gikk på internett å snakket med venner på msn osv. heldigvis hadde de bredbånd så jeg hadde noe å gjøre på. Dagen etterpå hadde husmoren skiftet passord slik at jeg ikke kunne bruke maskinen (????!) Jeg følte meg eksteemt uvelkommen, jeg ble ikke snakket til, ikke sett på. Jeg fikk husarbeid å gjøre og om kvelden gikk jeg tidlig til sengs for å gråte. De neste dagene måtte jeg bli med mannen på jobb, han var lastebil sjofør, og jeg måtte sitte i bilen i 12 timer (seriøst) hver dag.

Etter en uke hadde jeg fått nok. Jeg ringte og bedte om å få komme tilbake ti IEC’en min å bo, dette fikk jeg lov til. etter en uke der igjen reiste jeg til Isle of Wight for å besøke besteveninnen min der Ingrid. Det var kjempe kjekt og jeg koste meg mye. Når jeg var der fikk jeg en telefon av EF som sa at de hadde funnet en ny familie til meg.

Når jeg reiste til denne familien så det kjempe greit ut, jeg koste meg en liten stund helt til jeg fikk vite at jeg ikke skulle være der alikavell. Damen jeg bodde hos fortalte meg at hun var tideligere narkoman og alkiholiker (jeg tuller ikke) og lå ut om sine egne problemer. Jeg hadde gjevnlig kontakt med IEC’en min som sørget for at jeg hadde det bra. En dag fortalte hun meg grunnen til at jeg ikke kunne bo hos den nye familien mer. fordi at damen jeg bodde hos tydeligvis ikke likte meg. Hun hadde ringt til EF løyet om at jeg hørte på høy musikk og skremte ungene. Jeg hadde ingenting å spille musikk på, så det er utrolig at hun kan si noe sånnt. Desutten likte ungene meg kjempe godt. Denne gangen ble jeg så utrolig lei, deppet og forbanna over måten jeg ble behandlet på. Jeg bestillte en flybilett hjem og reiste. dagen etterpå ringte min siste vertsmor (narkomanen) og anklaget meg for å ha stjålet penger fra lommeboken hennes og en mp3 spiller med eksamensoppgaven på. Jeg ble utrolig lei meg og kunne ikke fatte og begripe hvordan hun kunne finne på noe sånnt.

Senere fikk jeg en kontrakt av EF som sa at jeg måtte skrive under på at jeg ikke hadde rett på å få penger igjen og at jeg ikke skulle snakke om det som hadde skjedd. Dette gjorde vi selvsakt ikke. Etter kjempe krangler og mye tid fikk vi tilbake 30.000 kr av nermest 70.000 Dette ødela et helt år av livet mitt, jeg kunne ikke gå tilbake til skole. DETTE ER MISSHANDLING! Jeg er kjempe skuffet over EF sin behandlinger og utnytting av tenåringers store drømmer om et år i utlandet. Jeg håper dere som leser dette har fått noe i utbytte av teksten og tenker seg godt om før de melder seg på EF.

Advertisements

Spørsmål eller kommentarer/Questions or comments

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s