2005/2006: USA: Religonspress, beskyldninger, bytte familie

(red.anm: Tvillinger som sendes til hvert sitt sted og begge må slite. Det som handler om forfatteren er i sort, tvillingen i lilla):

01.08.2005 – Flyet til Detroit og de andre plassene ble forsinket pga. teknisk feil. Jeg stod i kø hele natten på flyplassen i Boston. Jeg satt oppå den ene kofferten min. Hver gang jeg lukket øynene og holdt på å sovne ble jeg puffet av noen som sa at jeg måtte følge med. Da jeg endelig var i luften i 8-tiden på vei til Detroit ble jeg litt nervøs. Det var først da jeg innså at jeg virkelig skulle møte vertsfamilien min. Dette har jeg ventet på i over ett år! Da vi landet kom en EF-dame og fortalte at jeg bare skulle fortsette og gå rett frem inntil jeg kom til en fontene. Der ville det være en EF-representant som skulle vise meg hvor jeg skulle hente kofferten. Den eldre mannen jeg fant virket mildt sagt ikke i stand til å skille høyre fra venstre, og visste ingenting om verken kofferter eller hvor jeg skulle gå. Jeg var utrolig utslitt av ikke å ha sovet på 24 timer og ble litt irritert, men sa takk for hjelpen. Så der var jeg, alene på en flyplass større enn Førde, og følte meg veldig hjelpeløs. Jeg bestemte meg for å ta saken i egne hender, følgte skilt og fant tilslutt frem. På vei ned rullertrappen til velkomstrommet stod de, familien …. De smilte og klemte meg, og de to tolvårige tvillingsøstrene … og …, hadde laget plakater med velkomsthilsener. Så koselig! Jeg var så overveldet av forskjellige følelser etter å ha gått rådvill på den enorme flyplassen at jeg nesten begynte å gråte. Da vi kom til bilen begynte jentene å fyre av med spørsmål som om vi hadde McDonalds i Norge? Om kvelden dro vi til en stor kirke ved navn «Cedar Creek».

02.08.2005 – … og … er greie nok… Jeg har pratet mest med …, siden … er på arbeid til 17.30 hver dag, og … er hjemmeværende. Jeg har fått inntrykk av at de er veldig overbeskyttende ovenfor jentene sine. Jeg mener, de er jo nesten tolv år…, men ingen av dem har sett en «American Pie» – film, engang Jeg vet jo mer om amerikansk musikk og film enn alle til sammen! Jeg liker å se på meg selv som en samfunnsengasjert jente, og har også planer om å forbli det. På vei til Walmart i dag fortalte … at de aldri ser på nyhetene, fordi det vare var negativt og det alltid var noen som var blitt myrdet. Hallo? Det minste man kan gjøre her i denne miserable verden er å holde deg oppdatert? Man kan da ikke bare ignorere alt vondt? Senere samme dag så vi på noen fotoalbum og kom over noen gamle bilder fra Halloween. … fortalte at de ikke feirer Halloween lenger fordi det gir okkultistiske assosiasjoner. Jentene får heller ikke lov å lese «Harry Potter», fordi hekser og trollmenn har med Satan å gjøre.

06.08.2005 – Tvillingbroren min … sendte en mail til meg og fortalte at han fremdeles befinner seg i en velkomst familie, og at han ikke har fått vertsfamilie. Han var på et øde sted utenfor et forsted i Niagara Falls, og at det var ingen folk, og at han kjedet seg noe grusomt.

13.08.2005 – Realitets sjekk! Jeg har kommet ned på jorden etter denne store romsteringen av livet mitt og ting begynner å falle på plass. Nye trygge rutiner blir skapt, nye irritasjonsmomenter oppstår.Jeg tilpasser meg her i Elmore. Liker jeg mitt nye liv så langt? Egentlig ikke… Det er vanskelig iblant. Jeg skal innrømme at jeg savner de vante folkene hjemme, de tingene jeg pleide å gjøre og mine trygge omgivelser. Men så tenker jeg: Det var jo akkurat det som gjorde meg gal og som jeg ville vekk ifra. Det er for sent å snu nå, det er dette jeg har ventet på…

15.08.2005 – Det har vært et uvanlig emosjonelt døgn. Da vi kom hjem fra kirken jeg har vært i syv ganger nå, konfronterte jeg … angående at faktumet at jeg er ikke-troende, og om jeg kunne få slippe å bli med flere ganger. Det var best å få det ut tidligst mulig… Jeg begynte på en forsiktig måte med å si at jeg setter stor pris på at jeg får lov til å bo her, men at å gå i kirken ikke var helt min ting. Big mistake. … ble tydelig opprørt og sa at gå å i kirken var noe familien gjorde sammen. … begynte å forhøre meg og spurte hvor jeg trodde menneskene kom fra da?? Jeg følte meg ubekvem, men tilstod at jeg trodde på evolusjonsteorien. Hun satte øynene i meg og sa at det hadde hun da aldri hørt om og fnyste av tanken på at Adam og Eva liksom ikke var de første menneskene. Jeg smilte litt skjevt og tenkte at jeg ikke skulle bli opphisset over dette opptrinnet og heller velge å ikke argumentere på hvorfor Gud ikke eksisterer. Hvorfor skulle jeg? Jeg er sikker på meg selv og har ingen trang til å overbevise andre om å tro det samme som meg. Jeg respekterer at familien er kristne, og forventer det samme fra de. Men jeg kan ikke si at jeg akkurat fikk den følelsen ut i fra den umodne måten som … taklet situasjonen på. Så sa hun: «It makes me sad you don’t believe in God, because then I believe you will burn in hell for all eternity!» Jeg trodde jeg skulle le. Da sa jeg at det fikk så bli, og trakk meg unna. Det var ubehagelig å ha den uavsluttede samtalen hengende faretruende i luften, så jeg følte at jeg måtte ringe IEC’en min, Tammy (damen som på en måte har ansvaret for meg og skal hjelpe). Jeg fortalte situasjonen min og hun sa at det var klart imot EF sitt reglement å dytte religionen deres over på meg. Hun var veldig grei og pratet mye. Fint å ha noen å ha en noenlunde intellektuell samtale med. Hun sa at kommunikasjon va nøkkelen.

16.08. 2005 – Tammy og jeg har avtalt over telefon at vi skal møtes og prate over lunsj i morgen. Vi hadde en lengre samtale, og etter på satt jeg igjen med følelsen av at alt jeg har gjort her i Elmore så langt har vært galt. Jeg og … har dårlig kjemi, livssynet våres kolliderer fullstendig, og alt hoper seg opp i en svær, mørk sky som er negativt ladet. Jeg følte meg sint, skuffet og lei meg samtidig. All frustrasjonen kom i form av tårer. Jeg satt for meg selv på benken og … spurte om jeg var «upset», jeg bare nikket. Jeg begynte å stotre frem at jeg føler at jeg ikke klarer å svare til deres forventninger og at jeg gjør alt galt. Jeg følte meg som en forbannet unge, men visste at dette var den eneste måte å rense luften på. Jeg må prøve hardere å like dem. Det er vanskelig, antagelig den vanskeligste oppgaven jeg noen gang har hatt.

20.08.2005 – «Du vet ikke hva du har før du har mistet det.» Så sant, så sant. Jeg har innsett at jeg har tatt livet mitt hjemme forgjeves. Hvorfor har jeg ikke sett det, og hva er galt med meg? Jeg vet at lykken ikke er «hele tiden,» men små øyeblikk hver dag. Det er bare det at jeg ikke har hatt den følelsen på en god stund nå. Jeg prøver å si til meg selv at jeg må holde ut og at ting bare vil bli bedre. Men jeg lurer jo bare meg selv. Himmel og hav! Det er som jeg er i et evig mareritt som jeg aldri våkner opp ifra. Så jeg savner. Men så sier jeg til meg selv at: «Du valgte dette, bare våg å synes synd i deg selv!» Jeg får ikke lov å ha døren lukket på rommet mitt… Privat liv er altså ikke et valg. Det virker som om … vil at jeg skal passe perfekt inn i deres verden, men det vil jeg aldri gjøre. Men jeg holder munnen lukket.

24.08.2005 – Har vært borte i 39 dager. Denne måneden tar virkelig aldri slutt. Det er som om jeg går rundt og venter på en pause, der alt er i den skjønneste orden. Men pausen finnes ikke. Og alt er…rot. Vet ikke hva jeg sal gjøre av meg. Volleyball treningene er egentlig det eneste som gir mening av dagene for tiden. Familien. Huff… De er så enkle. Det virker som om livet deres er en evig, meningssløs syklus. De er av sorten som gjerne vil fremstå som perfekt, men som under alt er de like dystfunksjonelle som alle oss andre, om ikke mer. Det plager meg litt at jeg aldri kommer til å føle meg som en del av denne familien. Jeg vet ikke om det er min eller de det er noe galt med…, eller kanskje det bare er EF som har matchet for dårlig?

28.08.2005 – … ringte meg i dag og fortalte at har bodd i en knøttliten leilighet sammen med seks andre utvekslingsstudenter i to uker. Damen han bor hos var velmenende nok, men leiligheten var så rotete at man ikke kunne se gulvet.To jenter fra Japan bare gråt og gråt, og han måtte trøste dem. I morgen var det ordnet at han skal flytte inn hos en alenemor. Hva blir det neste?

02.09.2005 – Jeg liker skolen greit nok. Vi hadde første hjemmekamp på volleyen i går og folk kom og betalte penger for å se på! Folk på skolen jeg ikke engang kjente ropte navnet mitt og heiet, noe som var oppmuntrende. Det er ikke så enkelt å bli kjent med folk, fordi det bare er fag etter fag, uten noe albuerom, men jeg prøver. Treneren min fortalte meg etter kampen at en mann av betydning hadde spurt etter hvem jeg var og de hadde diskutert kort om at talentspeidere burde se en av kampene jeg spiller. Det er visst snakk om at jeg har potensial til å få stipend! Da kunne jeg fått gratis «college» utdannelse i Amerika. Men jeg må ikke få for høye forventninger. Tammy var på kampen min, og etterpå hadde vi avtalt at hun og en annen EF-dame skulle komme hjem til … så skulle vi sette oss ned for å diskutere situasjonen, som det er ingen hemmelighet at ikke er strålende. På vei til huset satt jeg i Tammy sin bil og jeg fikk luftet en del tanker og følelser som jeg ikke kunne ha sagt til … eller …. Tammy forstår meg. Er det noe jeg er fornøyd med fra EF sin side så langt, så er det at jeg Tammy har vært hjelpende. Hennes personlige mening er at jeg burde bytte familie. Det gjorde meg på en måte glad, men også litt stresset. Tenk da, OM jeg bytter; at alt blir verre?? Men igjen så har jeg da ikke betalt 60 000 kr. pluss to års forventninger til dette året for å mistrives. På møtet, som varte en stund, ble vi enige om å starte på nytt, være hyggelige mot hverandre selv om man nødvendigvis ikke følte for det. Sistnevnte gjaldt vel mest meg, siden familien mener jeg er kald og utakknemmelig. Ting som at jeg ikke sier «God Natt» og deltar ikke i bordbønnen. Tammy sier at vi må prøve to uker til. Etter det skal hun bestemme om jeg skal bli værende eller bytte familie. Men jeg spør meg selv: Vil jeg virkelig prøve å fikse det med …? VIL jeg egentlig fortsette å bo her ute på denne øde landsbygden? Jeg vet sannelig ikke. Ikke i det hele tatt.

09.09.2005 – KRISE.

14.09.2005 – Siden lørdag morgen har … og … vært bortreist i Denver, på en forretningstur i forbindelse med jobben til …. Det passet veldig bra, siden jeg trengte rom etter den enorme krangelen som oppstod sist torsdag. Det tok HELT av. Under krangelen gikk det helt klart opp for meg at jeg må bytte vertsfamilie. Ingen sjanse i havet at dette vil fungere. … snakker usant om meg. Hun har sagt til Tammy at volleyballjentene og at den andre utvekslingsstudenten, Madlen fra Tyskland, ikke liker meg. Det er 100% usant! Dette vet jeg med sikkerhet, og jeg kommer supert overens med de. Hvor får hun det fra? Prøver hun å fremstille meg som den store stygge ulven som ingen vil ha noe med? Hun og … kom inn på rommet mitt mens jeg gjorde hjemmelekser og sa at vi måtte prate. Hun hevet stemmen og sa at jeg var bortskjemt, egoistisk, arrogant og dårlig oppdratt! Jeg har vært på mitt beste og vært avbalansert hele tiden. Jeg kan leve med at hun kaller meg stygge ting, for jeg vet med meg selv at det ikke er sant. Men når hun sier jeg er DÅRLIG OPPDRATT, ja da fornærmer hun ikke bare meg, men foreldrene mine også. Jeg blir sjelden sint, men det gjorde meg så fly forbannet at jeg tror jeg kunne ha drept noen. Da jeg reiste meg for å gå, stod … i døren og stengte veien for meg med makt. Jeg sa at dette ikke kom til å fungere, og at det var best for begge parter at jeg flyttet ut. Det hele skjedde før en volleyballkamp, og jeg var helt oppløst i tårer før kampen skulle begynne. Jeg klarte ikke stoppe, og alle volleyball jentene trøstet meg og støttet meg. De er greie. Treneren sa at jeg måtte ta meg sammen og fokusere på volleyballkampen. Så det gjorde jeg, jeg måtte. Hva annet kunne jeg gjøre?

16.09.2005 – I går fylte jeg 17 år, og jentene på laget hadde laget et nydelig stort kort med en hilsen fra alle. To venner kom inn i historie timen min med «special delivery», der de hadde bakt sjokoladekjeks og hadde vedlagt et koselig kort! Det var en usedvanlig lang dag. Etter treningen hentet … meg. Han og … hadde returnert fra Denver. Fyren sa ingenting. Idiot. Ikke engang et «Happy Birthday», ingenting. Tammy ringte på mobilen hans på vei tilbake til huset og sa at Jacki, en jente fra laget mitt, sin mor skulle komme å hente meg om en time. Hun hadde pratet med familien om å være vertsfamilie, og de hadde sagt ja! Det hele skjedde så fort. Jeg løp opp på rommet og pakket alt jeg hadde. Det eneste jeg tenkte var «Yes, yes, yes»! Da de kom utenfor og tutet tok jeg koffertene mine og sa takk for meg og satt meg inn. Ingen klemmer var nødvendig. Da motoren startet og vi kjørte, kjentes det ut som om jeg kom opp til overflaten for frisk luft. Endelig våkner jeg opp fra dette marerittet, tenkte jeg. Om kvelden dro jeg med en gjeng hyggelige jenter fra skolen til storbyen Toledo og feiret Jessica, en venninne, sin bursdag. Hun hadde bursdag samme dag som meg, så de sa at vi feiret min bursdag også. Vi kjørte i limousin og hadde pyntet oss i fine kjoler. Det var virkelig noe jeg satt pris på, og hadde en super kveld. Brikkene faller endelig på plass, og alt kan bare gå en vei nå, oppover!

Advertisements

Spørsmål eller kommentarer/Questions or comments

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s