2012/2013: USA: Religionspress, beskyldninger, ingen hjelp

Hele historien kan dere få på bloggen til utvekslingseleven. Dette er en komprimert versjon forfattet av meg. Alle feil mine.

Hentet fra bloggen til Julie

Når det gjelder dårlige erfaringer som utvekslingselev, er disse blant de vanlige. Som utenforstående kan det noen ganger være vanskelig å sette seg inn i hva utvekslingseleven opplever, særlig når man ikke ser konkrete bilder av bæsj på gulvet og hus som faller sammen. For når fasaden er bra så må jo også innholdet være bra. Eller må det det?

I Julies tilfelle så i utgangspunktet vertsfamilien helt OK ut. Hun skulle til Gilbert i Arizona og bo hos et par i 60-årene. Ungene var voksne og hadde flyttet hjemmefra. Skolen hun skulle gå på var en bra en og nabolaget så bra ut. Familien hadde tidligere erfaring med å ha ca. 13-årige asiatiske jenter boende hos seg som utvekslingselever og syntes opplevelsen hadde vært bra for dem. Denne gangen skulle de ha Julie og ei jente fra Tyskland (Annabell) boende hos seg. Julie gledet seg fordi alt så såpass bra ut.

Noe av det første Julie fant ut var at familien var ganske religiøse. I tillegg til å gå i kirken om søndagene og be bordbønn var de også nødt til å be bordbønn da de var ute og spiste på restaurant. Dette gjorde de ved at alle skulle holde hender, bøye hodet og noen skulle framsi bønnen.

Når man er i USA forventes det at vertsfamiliene skal kjøre elevene dit de trenger å gå. Dette gjorde vertsmor men det var ikke alltid hun hentet jentene. Det hendte at Julie måtte gå hjem fra skolen om bussen kjørte fra henne. En 45 minutters spasertur i stekende varme uten noe å drikke er ikke akkurat det morsomste man gjør. Det samme skjedde på vei hjem fra kjøpesenteret. De ble ikke hentet.

En av døtrene til vertsmor forklarte dette med at vertsmor hadde problemer med å holde det hun lovet. Hun sa også at moren var litt spesiell og hadde hele tiden behov for at andre skulle bekrefte at de var glad i henne. Om jentene tilbrakte tid alene på rommet sitt var det en mistillitserklæring i vertsmors øyne. Datteren forventet at både Julie og Annabell kom til å få det vanskelig sammen med vertsmor.

Hjemme var det vertsmor som styrte og hun forventet at alle skulle gjøre som hun ville og akkurat på den måten hun ville ha det. Om man ikke tilfredsstilte hennes krav ble det kjeft og mobbing. Hver eneste dag fra Julie og Annabell ankom familien ble de kjeftet på. Om de var syke fikk de kjeft for at de kastet opp eller ikke orket å gå ned trappen for å gi beskjed om noe. Vertsmor var heller ikke snauere enn at hun kjeftet på jentene for ting de umulig kunne forventes å vite noe om – som da Julie ikke var klar over at man måtte ha med seg to antrekk for å ta «senior-bildene».

Julie fikk kjeft for at hun valgte sunn mat framfor usunn mat og for at hun drakk vann heller en brus når de var ute og spiste på restaurant. Der var brusen gratis og da måtte man jo benytte seg av det. Det var heller ikke greit at Julie brukte sin egen shampoo framfor den som stod framme. Jentene ble fortalt at de var respektløse og udugelige og vertsmor stod ikke tilbake for å holde taler om nettopp hvor respektløse jentene var.

Det var tydeligvis ingen tillitsgivende voksenkontakt Julie hadde fått å forholde seg til.

Ei heller var representanten fra CCI noe å støtte seg til. Julie ba flere ganger om å få ny familie men ble avvist med at familien var flott og det var Julie som måtte forandre seg. I tillegg foregikk samtale mellom Julie og representanten med vertsfar på tråden. Da er det neimen ikke enkelt å be om å bli flyttet på.

Dette er standardbeskjeden utvekslingselever får når de er ute, samme hvilket land de reiser til. Representantene i Norge kan kanskje sympatisere med eleven men de pusher sjelden på for å tvinge fram en løsning og når det kommer til stykket fraskriver de seg et hvert ansvar.

Representanten til Julie dro på ferie til Costa Rica og fortalte Julie at dette kom til å gå bra. Da Julie endelig kastet inn håndklet og informerte CCI om at hun ville tilbake til Norge fikk de opp farta litt men fortalte Julie at hun måtte forvente at det kom til å gå rundt 2-3 måneder før de klarte å finne henne en ny familie. Julie orket ikke 2-3 måneder til med denne behandlingen og valgte å reise tilbake til Norge.

I mellomtiden hadde allerede Annabell tatt det samme valget og hun reiste tilbake til Tyskland etter et trist opphold hos en trist familie. Da hun dro falt den eneste støtten til Julie bort og da ble livet hos vertsmor og vertsfar altfor tungt å bære alene.

Så, hvilket bilde fikk så Julie av USA etter erfaringen hennes. På Williams Field High School fikk hun en del venner og hun trivdes også med måten skolen ble drevet. Hun var fornøyd med det å kunne snakke engelsk og det å oppleve kulturen i Arizona. Alt utenom familien funket. Den viste seg å være en effektiv slankekur for Julie som gikk ned 8 kilo etter to måneder i USA.

Det er innmari trist at både hun og vertssøsteren havnet hos en sånn familie, en familie som gjorde at to jenter følte at de ikke hadde noe annet valg enn å avslutte det som skulle bli «det beste året av deres liv». I stedet endte Julie med å betale kr. 90.000 for noen ganske slitsomme erfaringer.

Advertisements

Spørsmål eller kommentarer/Questions or comments

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s