1990-tallet: USA: Religionspress, hushjelp, kjønnsdiskriminert

ladythalia/lillethia skriver:

Jeg ser at EF ikke har  forbedret seg siden 90-tallet.  Jeg var utvekslingselev og bodde hos en mormonerfamilie for noen år siden. (Også kjent som Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, eller Latter Day saints som de selv foretrekker.)

De tror på bibelen, men er også det de kaller mormons bok som forteller om profeter som valfartet fra midtøsten over til Amerika hvor de etterhvert skrev ned guds ord og tekster på noen gulltavler. Disse tavlene ble gitt av gud til grunnleggeren av sekten, men da han hadde oversatt gulltavlene til moderne engelsk, forsvant de mirakuløst og veldig beleilig nok opp i himmelen igjen;-P

Stort sett er de veeeldig familieorienterte og har ofte mange barn. De er også kjent for å spore opp avdøde slektninger og «frelse» dem så de skal få sjansen på evig liv. Ellers er de ofte totalavholds, i hvertfall om du ikke ender hos noen særs liberale mormonere, så ikke vent deg at de vil tolerere festing røyk eller alkohol (eller kaffe) i det hele tatt. Kroppen skal være et tempel og må derfor holdes rent. Sex før ekteskapet er vederstyggelig, og kanskje du som jeg vil få servert datingboka deres, kalt «på date med den hellige ånd» e.l. (Som skal frelse deg fra syndige tanker om det motsatte kjønn.)

En annen ting jeg raskt kom i opposisjon til var godstjenestene deres. De varer i over 3 timer hver søndag, og er delt opp i flere seminardeler. Det er heller ikke uvanlig at man blir i kirken opptil en time eller mer også etter at gudstjenesten er ferdig. I tillegg vil de fleste ungdommene i familien følge seminarer i kirken før skolen begynner et par ganger i uka. (Hos oss begynte de kl 7.) Selv om misjonering er ulovlig i følge utvekslingselev-vedtektene, vil de nok be deg med i kirken. Selv følte jeg veldig at de prøvde å omvente meg, og etter at jeg 3 måneder ut i oppholdet ikke lenger orket å delta, surnet forholdet mellom familien og meg veldig raskt. Råder deg derfor til å være klar på om du virkelig ønsker å delta fra dag en. En ting er å være med en gang eller to av høflighetsgrunner, noe annet at du jevnlig skal delta.

Appendix F to Part 62

Would you be willing voluntarily to inform the exchange visitor in advance of any religious affiliations of household members? (Y/N)

Would any member of the household have difficulty hosting a student whose religious beliefs were different from their own? (Y/N) Note: A host family may want the exchange visitor to attend one or more religious services or programs with the family. The exchange visitor cannot be required to do so, but may decide to experience this facet of U.S. culture at his or her discretion.

De driver forøvrig med utstrakt misjonering, og guttene er pålagt å være misjonærer i to år fra de er 18. Jenter kan velge det samme, men må vente til de er 20. Du har nok sett dem også i Norge, med sine hvite skjorter, slips og navneskilt…

Ønsker ikke å skremme deg. Kanskje får du et fantastisk år, men mitt var i grunnen ikke verdt verke ntid eller penger. Jeg har ingen kontakt med familien idag, og er sjeleglad for det. Vær klar på hvem du er fra dag en, sånn sett har dere en bedre sjanse for å forstå å godta hverandre særegenheter.

For min del var det veldig implisitt fra dag en at jeg som utvekslingselev skulle lære om kulturen deres, for dem var religionen veldig sentral. Og når man er veldig ny vil man jo gjerne gjøre folk til lags. Etterhvert (dvs veldig tidlig) sluttet de å spørre om jeg ville være med, og de tok det som en selvfølge. Jeg var aldri med på morgenseminarene deres for ungdom (7-8 mandag onsdag og fredag.) siden jeg jo faktisk ikke var mormoner. Synes det er en uting å be med en ikketroende på de seminarene også. Det er tross alt langt over grensen for å lære om kulturen, det blir ren ungdomsforkynnelse, som for de som er medlemmer.

Siden de sluttet å spørre om jeg ville være med hver søndag, men bare ropte høyt til meg grytidlig hver søndag at nå måtte jeg stå opp, ga deg meg aldri et forum hvor jeg kunne uttrykke betenkelighetene mine, og jeg merket at den holdningen deres etterhvert gjorde meg både fortvilet og veldig aggressiv. Så jeg begynte å skulke time nr 2 og 3 i kirken, men da ble selvsagt da et samtaleemne også. «We missed you today…» bla bla bla… Snakk om å gi dårlig samvittighet. Kan godt tenke meg de andre i menigheten også merket jeg var borte, og gud vet om vertsfamilien fikk høre det fra de andre igjen også…

Men man skulle jo tro de hadde tatt tegnene på uvilje, spurt om det føltes galt for meg å være med, om jeg ville slutte, men det gjorde de aldri. De ble bare sure da jeg endelig våget å si stopp. Da endte det jo selvfølgelig med en temmelig ubehagelig seanse hvor områderepresentante min skulle støttet meg, men som medlem av mormonerkirken var hun selvsagt på deres side. Har aldri følt meg så rettsløs som det året. Måtte «krype» og unnskylde meg for å forklare meg, mens jeg til denne dag bare uttrykte det man kan forvente av et voksent, myndig menneske som faktisk har rett til å si nei til å ta del i forkynnelsen i familien uten å dømmes for egne meninger. De visste like godt som meg at religiøs forkynnelse overfor utvekslingssudenten ikke er lov og det burde de tatt med i betraktning.

Andre aspekter jeg hadde problemer med var bordbønnen. Alle skulle sitte der med lukkede øyne og be. Men stadig vekk knep jeg faren i å spise mat mens de andre ba, jeg følte ikke for å hykle ved å lukke øynene og be til en gud jeg ikke tror på og da knep jeg han selvfølgelig, selv om jeg aldri sa det til noen. Tror denne oppdagelsen førte til at spesielt faren og jeg fikk et dårlig forhold. Sammen med det faktum at jentene skulle være guttenes tjenere og smøre maten deres for dem mens de så på tv. Godstolen var også forbeholdt pater familias (A.K.A: hustyrannen.) Foreldrene stjal regelmessig vitaminpillene mine (som jeg kjøpte fordi barna i familien og jeg fikk dårligere mat enn de voksne.)

Herregud, ja. Det begynte med at jeg snek meg ut mellom seminarene for i hvertfall å slippe unna en time eller to, men da etterlyste de meg selvfølgelig… Følte meg totalt fanget! Dessuten elsker jeg å sove lenge i helgene, så da passet det i  grunn dårlig å stå opp kl 8 for å høre Mormons (løgnhistorie) ord.

Skulle gjerne byttet selv også, men områderepresentanten var selvsagt også mormoner, så der var det ingen hjelp å få. Eneste valget hun ga meg (som ikke var noe reelt valg) var å sove på sofaen i huset hennes sammen med en baby hun var pleiemor for. (Hun levde av å ta inn barn i alle aldre, 4,5 stk på hvert rom i huset.) Da ble tross alt min gamle familie det minste ondet. Men jeg følte hele tiden at hun, som skulle stille opp ved kriser, valgte å redde kirkens og sin egen stolthet før min.

Det rådet jeg pleier å gi utvekslingselever er å sette krav allerede i søknaden de sender over til statene. Si nei til religion om du ikke er religiøs selv. Be om å komme til en by dersom du ikke er glad i landet. Si du elsker å bade, dersom du ikke vil ende opp langt mot nord osv… Riktignok tar det lenger tid å plassere folk med krav og ønsker, men resultatet er også mindre misnøye når man først har fått familien sin. Og ikke minst: Føler man noe skurrer med familien før man reiser over: Be om å få bytte. Bedre å ta det da enn senere.

Reklamer

Spørsmål eller kommentarer/Questions or comments

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s