2013/2014: USA: Speak/Aspect: Religionspress, mishandling, dobbeltrolle

Langt – men viktig lesestoff for alle i samme situasjon. Høsten 2013 skulle bli spennende for vår flotte, selvstendige og flinke datter. Hun hadde nemlig fulgt en mangeårig drøm og skulle til USA som utvekslingsstudent. Alt forarbeid var klart, hun skulle reise med organisasjonen Speak, som samarbeider med Aspect i USA. Vi hadde fått god kontakt med vertsfamilien og både skypet og mailet med dem. Det virket som en grei familie. Vi visste desverre ikke noe særlig om dem, da organisasjonen Speak var tilbakeholdne med opplysninger om dem. Det vi visste var at mora var hjemmeværende, faren var radiolog og at de hadde 2 barn.
Avreise var satt til 7. august, og vi fulgte jenta vår til Gardermoen. Hun landet i Colorado Springs i august, full av forventning, og gledet seg til å møte vertsfamilien sin i virkeligheten. Hun ble tatt i mot på flyplassen og kom trygt hjem til huset hvor hun fikk servert tynn nudlesuppe. Sulten som hun var etter den lange reisen ble hun litt skuffet, men all spenningen gjorde at det ble fort glemt.

Fra første dag av føltes det likevel helt feil. Borte var smilet og det gode humøret som vi hadde sett hos vertsfamilien da vi skypet med dem. Spesielt gjaldt dette vertsmor. Hun gikk rundt med en sint rynke mellom brynene hele tiden, og var svært lite hyggelig. Da de og jenta vår skulle til kirka deres den første helga, fikk hun vite at de var mormonere. Hun hadde ikke noe forhold til denne sekten, men stusset litt over at hun ikke hadde fått vite det på forhånd. Det viste seg at de var svært strenge utøvende mormonere. Vi hadde altså ikke fått noe informasjon fra organisasjonen om at familien var medlem av en sekt. Vi fikk senere vite at denne informasjonen skulle vært sendt oss, men den var tydeligvis ”avglemt” i USA. Aspect mente de hadde sendt denne informasjonen til Elise. Det hadde hun ikke fått.

Den nye hverdagen bestod av kontroll, overvåking, isolasjon, meget strikte regler, dårlig mat og lite omsorg. Selv om hun ikke er mormoner ble det nesten krevd at hun skulle leve som en. Det ble strenge restriksjoner på klær, mat, drikke, venner, fritid og hun ble påmeldt søndagsskole. Hun kunne ikke bruke noen av klærne hun hadde med fra Norge. Som den oppegående jenta hun er, hadde hun med seg vanlige klær fra Norge, ikke noe som kan være utfordrende. Når de hadde mormonertreff hjemme hos familien, måtte jenta kle seg helt tildekket selv om det var godt over 30 gr ute. På en shoppingtur på et kjøpesenter ble hun nærmest tvunget av vertsmor til å kjøpe klær hun ikke likte. Utover dette var vertsmor svært kontrollerende og lite hyggelig, spesielt når de to var alene. Vertssøstra på 11 var egentlig ei hyggelig jente, men hun ble etterhvert brukt som både ”spion” og påpasser. Hver gang jenta vår gikk på rommet sitt, kom vertssøstra og sjekket hva hun gjorde.
Hun fikk ganske snart servert 10 regler som skulle følges. Greit med regler, men når reglene presenteres som udiskutable og de er skrevet ut fra et helt annet livssyn og klare tegn på mistenkeliggjøring er det ikke så greit likevel. Her kom det fram at hun ikke kunne drikke kaffe og te, videre måtte hun opprette en amerikansk mailadresse for å holde kontakt med sine amerikanske venner. Den gamle mailkontoen kunne hun sjekke kun en gang i uka. Mobil og PC måtte leveres til vertsforeldrene hver kveld. Det var regler for å gå i det mormonske tempelet, for klær, kontakt med Norge og også en regel om at hun ikke måtte være så mye alene på rommet sitt. De var ikke ønskelig med mye kontakt med hjemmet her i Norge, noe som forsåvidt ville vært helt ok om jenta hadde det bra. Vi opplevde selv en svært guffen skype-samtale der vertsmor kom og brøt inn i samtalen og var svært negativ til oss.
Det var ikke lett å bli kjent med jevnaldringer fordi kirkegangen tok mye tid (over 4 timer hver gang). Familien var uansett ikke positive til at hun skulle bli kjent med noen som ikke var mormonere.
Det ble vanskeligere og vanskeligere å være 16 år, langt borte og ingen fortrolige i nærheten. Den som skulle vært hennes fortrolige var Aspects plasskontakt, en mann på godt over 80 år og svært nær venn av familien. Han var i samme sekt, og mente at jenta hadde vært utrolig heldig som kom til akkurat denne familien. Pga at jenta vår ikke hadde det godt hos familien, tok vi kontakt med Speak. Her fikk vi null støtte fra første dag av. Vi fikk høre at vi måtte tenke på familien som hadde gledet seg siden mars! Ingen tenkte på vår jente som hadde gledet seg i mange år… Hun sendte også mail selv til Speak og fikk det samme svaret: ”Det er også lurt at du har i bakhodet at vertsfamilien som valgte deg ut i mars, også har gledet seg til dette, og at kanskje vertsmor vil synes at det er litt synd at du drar allerede nå etter så kort tid.” Igjen ble det understreket at vertsfamilien var den viktige, ikke eleven som hadde lagt livet sitt i denne organisasjonens hender og betalt i dyre dommer for det.

Vi mottok trussel om hjemsending, og mange mailer med lite hyggelig innhold. Vi fikk også høre at vi var diskrimerende ettersom vi satte spørsmålstegn ved å ha vår datter hos medlemmer av en sekt. Vi hadde jo en lang liste med opplevelser og hendelser som viste at jenta ikke hadde det bra, og det skyldtes ikke bare familiens livssyn, men hele settingen. Vi hadde daglig kontakt med Speak, og de igjen med Aspect, men vi kom altså ingen vei. Vi fikk vage svar, lite imøtekommende svar, vi hadde rett og slett ingen rettigheter.

Det toppet seg da jenta fikk hjernerystelse etter en motorsykkelulykke under trialkjøring i fjellene. Vi hadde på forhånd ikke blitt forespurt om det var greit at de tok henne med seg på en slik tur. Det står klart fra i Studentboken til Aspect at elevene ikke kan delta på ekstremsport, men reglene i den boka gjelder tydeligvis bare studentene, ikke familiene… Hun satt bak vertsfar da de veltet opp en bratt bakke, og hun hadde ikke annet enn bukse og T-skjorte i tillegg til SYKKELhjelm (altså hjelm for vanlig trampsykkel) på seg. Faren hadde motorsykkelhjelm og vanlig MC-utstyr. Hun slo seg svært stygt, pådro seg store skrubbsår og slo hode og nakke. Selv om vertsfaren jobber som radiolog og da kanskje vet hva man sjekke når noen har slått seg i hodet, ble dette ikke gjort. Han og familien var mest opptatt av sine egne skrubbsår. Vi, hennes FORELDRE, ble IKKE varslet etter ulykken og de tok henne IKKE med til lege! Det gikk 3 dager før de tok henne med til legesjekk, fordi hun selv og vi insisterte på det. Hun fikk da selvfølgelig påvist hjernerystelse. Etter dette ble hun hjemme noen dager fra skolen for å ta det med ro. Legen var ganske klar på dette, da hjernerystelsen var kraftig og hun var i svært dårlig form. Disse dagene vekket familien henne tidlig for å vaske bad, ta oppvask, vaske rom, gå tur med bikkja… Hun gråt da hun snek seg til å snakke med oss i telefonen, hun klarte nesten ikke å gå ned trappa til rommet sitt, og likevel sendte de henne ut på hundelufting. I tillegg ville de at hun skulle bli med på familietreff i Salt Lake City helga etter den fatale ulykken. Hun var veldig dårlig og vi ønsket at hun ikke skulle være med. Merkelig nok fikk vi her medhold av Speak/Aspect. Aspect og familien bestemte at hun skulle bo hos plasskontakten, men hun fikk selv ordnet med å bo hos ei jente hun var blitt litt kjent med. Vertsmor og Aspect fortsatte å nekte henne dette. Det utløste en diskusjon uten sidestykke. Til slutt fikk jenta lov til å bo hos venninna, fordi vi da i mellomtiden hadde tatt kontakt med CVFES (amerikansk organisasjon som jobber med utvekslingsstudenters rettigheter). Derfra fikk vi høre at en student ikke skal bo hos sin plasskontakt, organisasjonen har ikke lov til å foreslå det i det hele tatt. Vertsmor var sint da hun kjørte henne til venninna og sa ikke ”ha det”. Dette ble den beste helga så langt i Colorado, tross dårlig form.

På dette tidspunktet fikk vi endelig medhold i at hun skulle få ny familie, men Aspect hadde ingen familier å ta av. Hun ble derfor nødt til å flytte tilbake til vertsfamilien da de kom hjem fra Salt Lake City. De hadde i mellomtiden fått vite at jenta skulle flytte, uten at hun ble informert om at de visste. De var sinte på henne, og ga tydelig uttrykk for at de ikke likte henne. Hun gråt og var redd for å møte dem på grunn av sinnet deres, så hun turde ikke å spise middag sammen med dem. De ryddet dermed bort all mat, så hun fant ingenting da hun seint på kvelden listet seg til kjøkkenet fordi hun var sulten. Dagen etter fikk hun heller ikke mat, og da krevde både hun og vi at Aspect måtte gripe inn. Det gjorde de, og hun ble tatt ut selv om hun egentlig ikke hadde noe sted å bo. Hennes reddende engel var ei jente hun var bli litt kjent med på skolen. Der kunne hun få bo, men Aspect mente hun igjen skulle bo til plasskontakten, som på den tida var svært irritert på jenta fordi hun skulle flytte. Aspect ga til slutt klarsignal for å få bo til jenta (etter ny kontakt med CSFES), og på avreisetidspunktet kom venninna for å hente jenta. I tillegg dukket plasskontakten opp, da han ikke hadde fått beskjed om at han var ute av bildet. Det ble mye kjefting fra vertsforeldrene, og vertsfaren trakk venninna til side og sa at jenta vår betød trøbbel og man ikke burde ha noe med henne å gjøre. Vertsmoras siste hilsen var: ”Be nice. You’re not being nice now”.

Hadde Speak/Aspect gjort jobben sin tidligere hadde ikke ulykken skjedd, hun hadde ikke mistet viktige skoledager der borte og hun hadde sluppet å være hos en familie som er uansvarlig, kontrollerende og lite empatisk, samt oppleve den traumatiske avslutningen.

Hun fikk gode dager hos venninna si. Foreldrene var flotte mennesker, og de var lei seg fordi de ikke kunne bli vertsfamilie pga en leiekontrakt med diverse retningslinjer.
I midten av september, etter en periode som hadde vært fryktelig lang for jenta vår og oss foreldre, fikk hun ny familie. Denne gangen visste vi at hun kom til en flott familie fordi vår niese hadde bodd hos dem året før. Det var som å komme hjem da hun ankom Lafayette i Colorado. Hun opplevde varme, omsorg, raushet og tilhørighet. Alt lå nå til rette for at resten av året skulle bli det året hun hadde drømt om. Dessverre ble det ikke sånn. Formen var ikke bra. Hun slet med hodepine, svimmelhet, konsentrasjonsproblemer og nattesøvn. Det ble tungt å gå på skolen, vanskelig å gjøre lekser og situsasjonen var ikke enkel. Vi leste om Post Concussion Syndrome, og så at symptomene stemte. Hos legen i Colorado ble det imidlertid satt diagnosen depresjon. Denne legen (forøvrig fastlegen for Aspects person på denne saken) konkluderte også med at hun hadde vært deprimert siden hun var 13 år! Aspect styrte også dette, de var med til legen og hadde full innsynsrett i saken. Da jenta vår oppsøkte skolepsykologen for å få prata om alt dette og om den første vertsfamilien, kom dette Aspect for øret og de ringte både skolepsykologen og jenta vår og ville vite hva de hadde snakket om. De oppførte seg ganske skremmende på telefon, og ble tydelig irriterte da de ikke fikk vite noe. Vi følte oss helt maktesløse over alt som skjedde. Og var det en ting som var sikkert, så var det at vi ikke ville ha sendt dattera vår av gårde hvis hun hadde vært deprimert i mange år! Jenta følte at Aspect hang over henne og fulgte med alt hun gjorde, og ettersom hun sleit med formen ble noen av dagene litt tunge. Familien var imidlertid fantastisk, og hun stortrivdes sammen med dem.

Mot slutten av november fikk hun en telefon fra Aspect med beskjed om at hun måtte reise hjem, da de var bekymret for hennes mentale helse. Dette kom som lyn fra klar himmel og hun fikk sjokk. Hun ringte oss og var svært lei seg. Vi vurderte å ta opp kampen med Speak/Aspect igjen, men nå var jenta sliten av hele tiden å måtte kjempe mot en organisasjon som ikke var på hennes side. Hun fant ut at hun ville komme hjem i stedet for å ta opp kampen.

Etter en trist og tårevåt avskjed med familien kom jenta vår hjem. Det var ubeskrivelig godt å se henne etter en tøff høst. Hun fikk starte opp i klassen sin igjen. Skolens studieleder sto på veldig for henne, og sørget for at alt gikk på skinner.
Hun var så absolutt ikke deprimert, men slet med hodepine og svimmelhet. Søvnen kom tilbake ganske fort. Først nå ca 6 måneder etter ulykken begynner hodepinen å løsne, selv om den fortsatt henger i enkelte dager.

Vi ønsket å få denne saken ut i media, fordi det er viktig at andre studenter og foreldre får vite om slikt. I tillegg bør det advares på det sterkeste mot organisajonene Speak og Aspect. Det vi har skrevet her er faktisk kortversjon av alt som skjedde, og det er mange svært graverende handlinger både Speak og Aspect har utført i denne saken som ikke kommer fram her. Dessverre var nok ikke denne saken ”viktig nok” for de medieaktørene vi kontaktet.
Det siste Speak gjorde var særdeles grovt. Vi hadde kontakt med en journalist som vurderte å ta denne saken, han ringte til Speak for å få deres uttalelse. Han fikk da vite fortrolige, konfidensielle opplysninger om jenta vår, opplysninger som står i hennes legejournal! Heldigvis informerte han oss om dette, og vi må si at vi fremdeles er sjokkert over at en representant for Speak går ut med konfidensielle opplysninger til en journalist!

Dette brevet er skrevet i full forståelse med vår datter. Hun har selv vært åpen om alt som har skjedd på digitale medier og ellers. Hun har alltid vært ei meget sterk og selvstendig jente, hadde hun ikke vært det hadde hun vel heller ikke ønsket seg et utvekslingsår. Hun går med ryggen rak, og som den sterke jenta hun er, velger hun å se på dette som en erfaring som hun vokser på. Vi som foreldre er svært stolte av henne. De som absolutt burde bøye seg i støvet er Speak og Aspect, men det gjør de nok ikke.

Kathrine og Karl Petter Askim

Advertisements

8 tanker på “2013/2014: USA: Speak/Aspect: Religionspress, mishandling, dobbeltrolle”

Spørsmål eller kommentarer/Questions or comments

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s