2012 Nov 06: Anne goes to Mississippi

Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)
Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)

Anne på 16 år fikk så lite mat av familien sin at hun begynte å smugspise om natta. At de skjelte henne ut og virket å hate henne var også en del av hennes nye liv i USA.

– Jeg så for meg en kystby, kabrioletbiler, kjekke gutter. The American Dream, kort sagt.

Anne Natvig ville ut i verden. Hun var bare 16 år, men klarte å overbevise foreldrene sine til å la henne reise på utveksling til USA. Hun skulle jo bo hos en familie som skulle passe på henne.

– Før jeg reiste fikk jeg utdelt vertsfamilie. Jeg skulle bo i et stort, flott hus med atten soverom, der det bodde 17 mennesker fra før. Så det var et soverom til meg.  Både barn, barnebarn, foreldre og besteforeldre bodde sammen i huset fra før.

Anne er fortsatt sint og oppgitt i stemmen når hun snakker om familien hun bodde hos i Mississippi.

Et stort, uvennlig hus

Hun ankom byen Gulfport. Huset (som senere ble det jevnet med jorden av stormen Katrina) lå rett ved stranden. Det så fasjonabelt ut, men familien på innsiden ønsket ikke Anne velkommen. De hadde egentlig ikke så lyst til at hun skulle være der, virket det som, de hadde visst blitt overtalt av en familievenn til å påta seg en utvekslingsstudent. Familievennen fikk penger per utvekslingsstudent hun klarte å plassere. Det tok ikke lang tid før moren i huset begynte å klage over at Anne spiste for mye.

– Jeg fikk restriksjoner på at jeg kunne spise en bolle kornblanding om morgenen og en boks Campell-suppe til middag. Lunsj måtte jeg ordne på skolen.

Snek seg opp om natta

Med dette magre kostholdet ble Anne helt gal av sult. Maten på skolen var riktignok alltid frityrstekt, men så ekkel og fettete at hun knapt orket spise den. Hun skrev sørgelige eposter hjem der hun klaget over tilværelsen i USA. Hun var sulten og mistrivdes.

– Det var da jeg begynte å spise om natta. Jeg stilte klokka og sto opp midt på natta. Så spiste jeg kornblanding eller lignende mens de andre sov.  Noen ganger ringte jeg hjem til mamma og grein.

Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)
Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)

Men det var ikke bare maten som var problemet. Familien var full av konflikter. Mange av husets medlemmer kunne ikke møtes fordi de hatet hverandre.

Og som om ikke det var nok- Vertsmoren skrek alt hun skulle si til Anne.

– Hun pleide å unnskylde seg med at hun hadde vondt i brystet sånn at hun ikke kunne snakke, bare skrike.

Anne hadde få muligheter til å komme seg steder, hun var sulten, trivdes lite- og begynte å planlegge en måte å komme seg vekk på.

  • Familien printet ut epostene mine og fikk en svenske til å oversette.
  • Fetteren til faren min bodde i California, så jeg begynte å undersøke mulighetene for å ta resten av skoleåret der, men det var superhemmelig. Vertsfamilien min kunne ikke få vite om det, da ville de hate meg enda mer.  Det ville på en måte bli et nederlag for dem.

Snoket i epostene

Anne hadde brukt familiens datamaskin når hun skrev mailer hjem og lagret alle tekstene i Word da hun bare fikk lov til å være på internett fem minutter om dagen- i løpet av den knappe tiden rakk hun jo ikke å skrive noe særlig.

  • Jeg lagret epostene jeg skulle sende på maskina deres og tenkte det ikke var noe problem, siden det stod på norsk.

Det var ikke nok til å stoppe vertsfamilien. De hadde merket at noe var galt, og nå var de ute etter Anne.

–  Familien printet ut epostene mine og tok de med på skolen. Der hadde de spurt alle de norske utvekslingsstudentene om de kunne oversette. Da ikke det gikk hadde de fått en svensk student til å oversette mailene mine.

To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport(Foto: Privat)
To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport (Foto: Privat)

Det stod lite hyggelig i brevene, selvfølgelig. Anne hadde ikke lagt skjul på hvor kjipt hun hadde det og hvor mye hun lengtet hjem. Så da vertsfamilien fikk overlevert dette fra den svikerske svensken, ringte de straks til Anne.

  • Jeg var hos en venninne da de ringte meg og sa at jeg skulle komme hjem, pakke baggene mine med en gang og komme meg ut. Jeg tror jeg nådde bunnpunktet da jeg stod og pakket inne på rommet mitt mens hele familien stod rundt meg og skrek til meg at jeg var et udugelig menneske og at det ikke var noe rart jeg ikke hadde venner så fæl som jeg var.
California og et siste stikk

Anne kom seg omsider til California hvor hun fikk både nok mat, sol, strand og venner. Det så ut til å bli et kult år allikevel, men vertsfamilien fra Mississippi var ikke helt ferdig med henne.

  • Etter at jeg hadde dratt, sendte den ene vertssøsteren en epost til foreldrene mine og søsknene mine i Norge der hun skrev:

“Anne is a spoiled ungrateful bitch. She says we tried to starve her. Bullshit! She ate us out of our fucking house, six to seven times a day! Our job as a host family was not to kiss her fucking ass every second of the day and take her out on the town every fucking day. I’m a little pissed off at how she used our family, I just never got the chance to tell her all this before we kicked her out.”

BylinebildeAnne Dorte Lunås | anne.dorte.lunas@nrk.no

Advertisements

Spørsmål eller kommentarer/Questions or comments

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s