Kategoriarkiv: Erfaringer / Experiences

Bytte familie er vanlig

Maja ba om å få bytte vertsfamilie to ganger og av helt ulike årsaker.  Hun reiste til Margate/Thanet/Ramsgate i England og lærte raskt at ulike familier prioriterer ulikt. I den første vertsfamilien var det bare vertsmor og tre katter. Å tilpasse seg en helt ny måte å leve på kan være komplisert i begynnelsen og det er ikke alltid ting blir enklere av å bytte familien. Hos den andre familien hadde vertsforeldrene barn og barnebarn. Den endelige vertsfamilien ble hennes tredje familie. Situasjonen til Maja er på ingen som helst måte unik.

Flytte fra andre familien

Lenge siden sist nå. Mye har skjedd. Kroppen min er ufattelig utslitt, tårer er felt og tankene mine svever rundt i et univers av kaos. Jeg er utslitt. Kofferten min har vært pakket for andre gang siden jeg kom hit til England.

Etter mange uker, boende i Ramsgate, var det nok! Det er rart hvordan kroppen din takler å overbevise seg selv til å være positiv, selv om realiten er noe helt annet. Det at kroppen klarer å skjule misnøye og bare være overfladisk glad, selv om den innvendig sliter. For de som ikke vet det, har jeg etter uker med venting, fått byttet vfamilie igjen. Ærlig må jeg si at første gang, var det ikke kritisk, men av ensomhet og lengtet etter en familie. Denne gagen, var ønsker mitt om å bytte utrolig viktig for min del. Beskriver det som mer psykisk viktig. For det å bo og leve under de omstendighetene jeg hadde, forsuret hverdagen min.

Det å komme hjem var ikke en god følelse, noe skurret og stemte ikke. I tillegg er det veldig mye av verdier, holdninger og regler til utveksling og utvekslingsstudenter i det huset som jeg vil beskrive som helt feil og overfladiske. Utfallige episoder resluterte i at jeg følte at jeg ikke var velkommen;  i hvert fall ikke noe mer enn en hybelboer. Det å ikke bli ordentlig inklurdert, og føle at man nesten bare får husrom gjorde meg forvirret og trist. Flere episoder førte til gråt og ubehag. Unødvendige kommentarer og surt tonebruk gjorde det mildt sagt ikke bedre. Det er vanskelig, nærmest umulig å beskrive konkret hva som gjor at jeg følte den ufattelige misnøyen. Muligens fordi jeg ikke er ute etter å rakke ned på noen, henge noen ut eller skape dårlig stemning. Det fungerte ikke mellom oss, eller rettere sagt for meg var det ikke riktig å bo der. Om dere hadde spurt de som var klar over hvordan jeg hadde det; anbefalte alle meg om å bytte vfamilie, for det var ikke riktig slik jeg hadde det.

Med for mye å tenke på var det vanskelig å fokusere på skolen og med venner. Det var ikke lett å være den sprudlende og alltid glade Maja. Det som har skjedd den siste tiden, er noe jeg helst skulle vært foruten. Skulle så gjerne ønske jeg kunne slippe å gjennomgå alt, likevel alt man gjennomgår gir deg erfaringer. Til nå har ikke utvekelslingsåret mitt vært bare enkelt, men alt dette vokser jeg på. Men jeg må si jeg føler meg litt uheldig, og tenker at et utveklingsår er basert en del på hell og lykke. Utveksling er så mye mer enn det positive som skrives. Det er mye som er utfordrende og vanskelig, og dette gjelder både for meg og sikkert utfallige andre på utveksling ………………… (resten på bloggen)

Flytte fra første familien

Host Mother, hopefully you know how great, cool, lively etc. I think you are. I really like the way you always stay such positive and obviously after how your situation has become, how strong you are!

As you know, there are various reasons for my decision of switching host family. There are some personal reasons, that I don’t want to share here on my blog, but one of the main reasons is my longing for a ‘family’ situation.

The situation in our house, became a bit different from what I was presented when was supposed to come to England. Likewise a bit different from what you may have thought too, but we both agree, that’s life. Therefore instead of a family of 2 host parents, children + 3 cats, we have now lived you and me + 3 cats. In addition, I have felt that you have been a bit busy with your ‘own life‘. I fully understands it, but still it has made some of my days really ‘long’ without you……………………. (resten på bloggen)

Vanlige problemer – støttekontakt

……………. Vi drar sammen med hun som “Styrer afs i moca”. Selvom hun ikke er lederen for afs i Moca, tror jeg hun gjerne vil det. Hun arrangerer alltid alt, og er alltid med. Dette hadde jo vært veeldig bra, hadde det ikke vært for at hun ødelegger for alle her.. For det første er hun ikke til å stole på, forteller du henne noe, forteller hun det videre på minuttet. Hun respekterer heller ikke privatliv, haha. Når jeg og Kaja var hos legen sto hun og fortalte alle på venterommet hva som var galt med oss, ikke at det var så veldig seriøst men likevel. Hun baksnakker faktisk de andre utvekslingsstudentene, og støtter aldri studentene. Hun er livredd for familiene og skylder på alle andre hvis det skjer noe galt. hahah desverre har jeg fått denne flotte damen som kontakt person, men det er ikke mye hjelp og forståelse og få, hahaha, når jeg snakker med henne forstår hun aldri hva jeg mener eller så sitter hun og snakker stygt om andre. Meeen men jaja. Problemet er bare at hun faktisk har ødelagt for en del elever iogmed at hun ikke holder det hun lover, snakker stygt om studentene og ikke holder taushetsplikten sin… Afs her er egentlig sjenerelt ikke spesielt bra, ingen opprettholder tidsfrister eller det de sier, og hjelper deg ikke før det er absolutt heeeelt krise… Jeg synes dette er veldig dumt, for jeg og andre mister jo tillit til AFS på denne måten… Det er noen afs frivelllige som er veldig hjelpsomme og effektive, men de er desverre så langt nede i systemet at de ikke har makt til å gjøre noe!……………

AFS i den Dominikanske republikk
https://mathildeiddr.wordpress.com/2013/10/11/fridager/

Vanlige problemer: Skolen manglet papirer, mobbing av lærer

Jeg fikk nylig tilsendt nedenstående opplevelse og advarsel fra ei jente som gikk på Cardinal Newman Catholic School (Hove som ligger i East Sussex i England) i fjor (2017/2018). Jeg har lagt til avsnitt og fjernet navnet hennes fra historien.

Har vært utvekslingselev på Cardinal Newman Catholic School i Hove. Hadde en veldig dårlig opplevelse da jeg var der og vil gjerne advare andre mot den.

Da jeg kom til skolen hadde de rotet bort papirene mine, dette kan ha noe med organisasjonen å gjøre, men jeg var uansett ikke registrert. De fikk meg registrert, men på feil navn. Det rotet veldig mye med å opprette brukerkonto til internett og fellesfiler (her lå leksene!). Ble også rot med student-ID.

Fikk beskjed om at jeg måtte ta engelsk og matte gcse. Selv om jeg hadde passert dette i norge (ungsomsskolenivå) ga bevis på at jeg hadde fullført t-matte og ga bevis på hva det innebar. Hadde også 6 på engelsk eksamen. Dette ble mottat med at læreren ble kjempesur og «tilfeldigvis» baksnakket meg med resepsjonisten mens jeg og vertsmor satt rett ved siden av. Han syntes vi var veldig irriterende som kom å påla han ekstra jobb. Og klagde over at han «I pretty much know everything that there is to know about the Norwegian school system now». De hadde null forståelse for at jeg hadde nå ent opp med 8 fag (vanlig er 3 eller 4.) Eller at jeg sto i fare for å ikke få stipend hvis jeg ikke fikk mer en 3 i A-levelsene. Hadde hatt fransk i 1 år, men ble satt i en klasse sammen med de som hadde hatt det i 6 år. Dette var et av fagene som avgjorde om jeg kunne få stipend eller ikke. Prøvde å forklare sitasjonen til læreren, men han så ikke ut til å bry seg. Ble stemplet som den dumme utleningen som ikke forsto noen ting. Den andre fransklæreren var værst, fikk ikke låne ordbok, hun ignorerte meg bare da jeg rakk opp hånda, hjalp aldri til, underviste VELDIG lite. Hun bare satt på pc-en i timene og ga oss prøver og lekser. Det at jeg ikke fikk til leksene eller prøvene betydde bare at jeg var dum. Leverte en stil på mail, hun nektet å rette den fordi den ikke var skrevet for hånd. Spurte om jeg kunne printe den og hun ba meg om å «throw a tantrum». Fikk sakt i fra til skolen, var visst ikke lov til å gjøre det på den måten. Hadde krav på undervisning etter mitt nivå. Dette gjorde fransklæreren dritsur, så hun kom inn i neste time med en fremmed lærer som hun skrek til på fransk (regner med det var noe dritt om meg). Og sa «so this is a gcse teacher» på den mest spydige måten hun fikk til. Etter det måtte jeg gjøre gamle gcse prøver og rette dem selv. Ble så og si tatt ut fra det lille som var av undervisning. Hun hadde også døra åpen i timene (var ca 2000 elever på skolen). Hun tok in elever regelmessig og skrek til dem fordi de hadde feil uniform eller noe.

Skolen reklamerer veldig mye for sine kristne verdier, dette er bare svada. Deres mål er å tjene penger på deg som utvekslingselev. Er også bra reklame for dem å ha de. Vil råde folk fra å være for høflige når de er på utveksling. SI I FRA! Jeg turte ikke det og angrer kjempemye i ettertid. Det er ikke greit.

Jeg minner på forskriften  «Utvekslingsopphold gjennom utvekslingsorganisasjon» og Lånekassens «Utveksling videregående utenfor Norden«.

 

Hordaland fylkeskommunes utvekslingsprogram

Oda dro til England med Hordaland Fylkeskommunes utvekslingsprogram. Det finnes mange alternativer til de private reiseselskapenes utvekslingsprogrammer.

Fylkeskommunen sitt program er jeg veldig imponert over, og jeg tror om det hadde vært bedre annonsert så hadde mange flere valgt dette istedenfor å gå gjennom private organisasjoner, fordi: 1) Du trenger nesten ikke å betale noen ting. 2) Du får norsk undervisning (ikke på langt mer like mye som elever her hjemme, men du har en del norsktimer gjennom året). 3) Du har nesten total frihet (kan reise hjem og besøke familie og venner, og du trenger ikke signere en kontrakt hvor du lover å ikke bytte religion osv.). 4) Du er fremdeles registrert i det norske systemet (offisielt sett studerte jeg ved Knarvik VGS dette året). 5) Du reiser med en gjeng andre norske elever (gir deg en slags trygghet som er bra å ha i starten). 6) Fylkeskommunen arrangerer en rundtur i Wales (sånn at du får sett i hvert fall deler av landet du bor i).

Hele artikkelen kan leses på utvekslingsbloggen til Oda. Om du vurderer å reise som utvekslingselev anbefaler jeg at du tar en titt. Flere fylkeskommuner har egne opplegg for internasjonalisering av videregående elever.

Vanlige problemer: Bytte familie

Trude forteller om at vertsfamilier ikke alltid er forberedt i tilstrekkelig grad på hva det å være vertsfamilie betyr for familien. Uansett hva utviklingsorganisasjoner måtte fortelle potensielle vertsfamilier, kommer utvekslingseleven til å kreve mye oppmerksomhet, tid og penger. Hele artikkelen kan leses på bloggen til Trude:

Det er en stund siden jeg har skrevet noe nå og det er vel først og fremst på grunn av at det har skjedd så mye i det siste at jeg ikke har hatt så mye tid til å skrive. De siste ukene har jeg nemlig vært i prosessen med å bytte vertsfamilie.

Det er flere grunner til at jeg byttet familie, men hovedgrunnen er at jeg ikke helt følte at denne familien hadde ordentlig tid eller lyst til å ha en utvekslingsstudent i huset. Vertsforeldrene mine jobbet hele dagen til langt utpå kvelden og søstrene mine hadde heller ikke mye tid til overs for meg, noe som førte til at jeg mye alene i huset og at jeg nesten ikke snakket spansk med noen når jeg var hjemme.

Det var jeg som selv tok valget om å bytte familie og det er ikke et gøy valg å ta. Jeg var lenge usikker på om jeg ville bytte, men til slutt bestemte jeg meg for at det var det jeg virkelig ville. Jeg kan ikke si at jeg ikke likte den første familien min, for jeg hadde to veldig snille søstre og foreldrene mine var også snille og greie, men de var nok ikke helt, etter min mening, en familie som passet veldig godt til å ta inn en utvekslingselev. Det verste var nok å dra fra vertssøstrene mine, som jeg hadde blitt veldig nære med gjennom de 6 mnd. jeg bodde hos dem. Det er ganske sent å bytte familie etter et halvt år, for jeg hadde bare 3,5 mnd. igjen før jeg skulle hjem, men det var et valg jeg måtte ta.

Så etter en lang ventetid fant AFS endelig en ny familie til meg, heldiggvis i samme by som før, Bugaba. Så jeg går fortsatt på samme skole og er i samme AFS-komite som før. Den nye familien min er helt super! De er så snille og hyggelige mot meg, de er interessere i meg og jeg føler generelt at vi har skikkelig bra kjemi. Jeg tror nok at det er mye på grunn av at jeg allerede snakker bra spansk nå, så kommunikasjonen har vært veldig god fra starten av. Jeg bor nå med en vertsmor i begynnelsen av 50-årene, en «vertssøster» på 29 og hennes sønn som er 7 år. Så jeg er faktisk «tía» (tante) for den lille gutten, men han føles vel egentlig mer som en liten bror, heheh 🙂

Vanlige problemer: Bytte familie

Å bytte familie er ganske vanlig og har mange årsaker. Her er utdrag av byttehistorien til Maria. Resten av posten ligger på bloggen i lenken.
«… så har jeg byttet familie for jeg kom i en veldig ille familie til å begynne med og det skal jeg si dere, det er IKKE gøy.. Systemet i Australia er slik at vertsfamiliene får penger for å ha deg der og det kan være en veldig dum ting fordi det har seg slik at veldig mange vertsfamilier har studenter på grunn av pengene og ikke for opplevelsen og det er et tilfelle mange studenter som drar til Australia opplever. Jeg hadde en ganske dårlig start og det var vanskelig for meg! …. Og etterhvert ble det for mye for meg og jeg sa til meg selv: er dette det du ville ha ut av utvekslingsåret ditt? Er det sånn det er å være på utveksling? Kanskje jeg bare skal dra hjem.. …. Og det er IKKE vanskelig å bytte familie, organisasjonene sier at det er helt umulig og bytte familie nesten og at det er sånn man nesten ikke skal gjøre osv men du er faktisk på helt andre siden av jorda og da er det viktig og føle seg trygg altså! …. Nå bor jeg i en herlig familie som jeg er veldig fornøyd med 🙂 «
 

Speak High School/Language Education dømt i dansk rettssystem

Foreldre til utvekslingselev brakte saken helt til Østre Dansk Landsræt. Speak/Aspect hadde, som kjent, også sendt en utvekslingselev til Scranton, Pennsylvania. Hennes situasjon var med på å avsløre er årelangt svik fra utvekslingsorganisasjonene og hun hadde heller ingenting godt å si om Speak/Aspect.

CSFES Danmark

I 2014 dekket Metroexpress saken om en utvekslingselev som hadde betalt ekstra for å slippe å bli sendt til Utah.

Utvekslingseleven meldte seg på hos danske Speak High School* ni måneder før det nye skoleåret og foreldrene til utvekslingselven betalte ekstra (2012: Dkr 75000 + 7000) for at han «underingen omstændigheder» skulle havne i Utah hos en mormonfamilie.

Det varte og rakk før familien fikk vite hvor eleven skulle reise. Avreisen ble utsatt og etter skolestart i USA viste det seg at han skulle til en liten by i Utah. Småbyer i Utah består nesten bare av mormonere og det var en svært troende familie han havnet hos. Representanten hans i Utah var også mormoner.

Utvekslingseleven dro og det gikk som foreldrene fryktet. Etter hjemsendelse begynte familien det lange arbeidet med å få en unnskyldning og kompensasjon for det utvekslingseleven opplevde. Jeg traff dem i den forbindelse og…

Vis opprinnelig innlegg 128 ord igjen

Brukerundersøkelse SIU

Brukerundersøkelsen som er foretatt av SIU viser det CSFES har antatt når det gjelder norske utvekslingselever. De aller fleste er veldig fornøyd/fornøyd/litt fornøyd med oppholdet sitt mens en tydelig minoritiet har hatt svært negative og problematiske erfaringer.

FRA SIU

SIU forvalter ordningen med godkjenning av utvekslingsorganisasjoner og samarbeidsprogram for støtte fra Lånekassen. Som en del av kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen av godkjenningsordningen skal SIU gjennomføre regelmessige brukerundersøkelser blant elever som er på utenlandsopphold i andre året på videregående skole (Vg2). Undersøkelsene skal gi økt kunnskap om elevenes opplevelse av utenlandsoppholdet, både faglig og sosialt, og gi informasjon om hvorvidt vilkårene for godkjenning er oppfylt. SIU skal også gjennomføre undersøkelser av elever som tidligere har vært på utveksling. Dette for å kunne vurdere verdien av utveksling for senere studier og arbeidsliv.

I denne rapporten presenteres resultater fra den første spørreundersøkelsen, rettet mot norske elever på utenlandsopphold i Vg2 skoleåret 2015–16. Spørre undersøkelsen og rapporten er utarbeidet av Ideas2Evidence. Oppdraget med å gjennomføre spørreundersøkelsen og analysere dataene ble gitt til et eksternt byrå blant annet for å sikre uavhengighet og faglig kvalitet
Denne rapporten og det datamaterialet som gjøres offentlig tilgjengelig, vil gi et bedre grunnlag for å videreutvikle en ordning som gir svært spennende utdanningsmuligheter for norske elever i videregående opplæring.

SIU tar sikte på å gjennomføre en ny brukerundersøkelse og en første etterundersøkelse av elever som tidligere har vært på utenlandsopphold, i løpet av skoleåret 2017–18.

Harald Nybølet Direktør

Spørreundersøkelsen kan åpnes fra SIUs nettside

Vanlige problemer: Bytte familie, alkoholmisbruk

Av Mari Sofie Lerfaldet, Beate Kold Hansen,
Publisert: 09. mai 2014, kl. 18:00

Utvekslingsåret til Rine Langslet (19) ble ikke helt som hun hadde forestilt seg. Etter fire måneder i USA valgte hun å reise hjem igjen.

Utvekslingsåret til Rine Langslet (19) ble ikke helt som hun hadde forestilt seg og hun valgte å avbryte USA-året og dra hjem.
Utvekslingsåret til Rine Langslet (19) ble ikke helt som hun hadde forestilt seg og hun valgte å avbryte USA-året og dra hjem. (Foto: Jarran Flokkmann)

Rine Langslet fikk ideen om å dra på utveksling gjennom skole og venner.

  • Skolen har et møte hver høst og jeg ble introdusert ordentlig til det å dra på utveksling der, forteller Rine.

Glad i å reise

  • Det var noe helt annerledes og jeg har alltid vært glad i å reise. Jeg ville se mer av verden.

Rine valgte å dra med utvekslingsorganisasjonen Speak i august 2012.

  • De virket profesjonelle, og det var vel intervjuet med dem jeg fikk mest ut av i forhold til andre utvekslingsorganisasjoner.

Den amerikanske organisasjonen de samarbeidet med mistet lisensen like før hun skulle dra.

  • Jeg fikk en ny amerikansk organisasjon, men skulle fortsatt ha den familien som hadde blitt valgt ut av den gamle, sier Rine.

Ønsket en barnefamilie

Rine fikk allerede vite om familien sin i mars, og utvekslet brev og e-mailer med dem før hun dro i august.

– Jeg ønsket meg en familie med barn eller andre utvekslingsstudenter, men endte opp hos et 70 år gammelt ektepar. De virket først veldig hyggelige, men jeg merket da jeg kom dit at det var en del som skurret rundt dem, forteller Rine. Familien hun kom til hadde nesten ingen kontakt med de andre familiemedlemmene rundt seg.

  • Ekteparet hadde barn fra andre ekteskap, men de hadde ingen kontakt med dem, sier Rine.
  • De drakk ganske mye alkohol og tok en del medikamenter, noe jeg synes var ubehagelig. En gang sovnet til og med vertsmoren min bak rattet da vi kjørte!

Fint sted

Rine kom til Seattle i Washington State.

Hun hadde ikke selv valgt dette stedet, men var veldig fornøyd.

  • Jeg kom til et veldig bra sted, det var litt mer liberalt enn i de sørlige statene. I forhold til skole var det nesten som å bo i Hønefoss. Vi lå utenfor en større by og jeg gikk på den «bra» skolen. Det var godt å vite at skolen hadde en bra standard så jeg visste at jeg fikk god undervisning, forteller Rine.

Hun synes det var mye bedre å være på skolen og fritidsaktiviteter enn å være hjemme.

Byttet familie

Rine fikk til slutt skiftet vertsfamilie etter å måtte krangle med organisasjonen som mente hun ikke trengte det.

  • Jeg byttet etter hvert familie da jeg slet en del med familien jeg først hadde. Det at blant annet vertsmoren min sovnet bak rattet gjorde det ekstra viktig for meg. Hun var veldig ustabil, det var mye krangling og lyving, sier Rine.
  • Den familien jeg kom til hadde veldig snille foreldre. De hadde en datter som var like gammel som meg og en sønn som var litt yngre. Datteren og jeg fungerte veldig dårlig sammen. Det ble en konstant dårlig hjemmesituasjon noe som gjorde at jeg fikk veldig hjemlengsel……………………

  • Resten av artikkelen finnes hos Ringerikes Blad

    Problemer: Bytte familie, psykiske problemer, skittent, søksmål

    Translation of: 2011/2012 STS KOKEMUS (CANADA)
    The Helsinki District Court sentenced STS Kielimatkat to refund €6.505 (US$7.105) to Finnish Salla Rautiola due to unfair dismissal and numerous other breaches of contract in their exchange student program.
    Sallas case has been mentioned and partly presented in MOT documentary, «Vaihto-oppilas heitteillä«, «Exchange student neglect exposed». Let Salla’s exchange experience be a warning about what an exchange student year can be like in reality.

    16-year old Salla Rautiola signed a contract in January 2011 with STS Kielimatkat for an exchange student year in the French-speaking part of Canada.
    STS promises a carefully screened host-family, school placement and local representative and support persons in the exchange-country. They also promise to take into account the health information given in the application form when choosing the host family. Salla had reported that she is allergic to dogs, cats and pollen.

    STS provided the host family information in July 2011, one month before the departure date, but withheld the information they had received the day before from STS CANADA that STS could not fulfill the French-speaking program. Instead, Salla would have to be placed with an English-speaking family.

    IN CANADA:

    As a host family, STS had chosen a 62-year old single Jamaican immigrant who for the most part socialized with her own relatives and culture and who spoke only Jamaican creole. The Canadian life-style or traditions were not present in any way in her filthy and moldy house. In the Helsinki District Court, as STS witness, a former male exchange student, who had lived in the same house a couple of years earlier, told the court that the host mother never cleaned. He witnessed that it was his and another exchange student’s responsibility to clean the house. At that time there was still a vacuum cleaner in the house. During Sallas stay there was no vacuum cleaner in a house with wall-to-wall carpet. This witness also told the court how the basement was used as a living room where they watched TV and used the computer. STS Finland country manager, Mira Silvonen, continued insisting that the condition of the home was suitable for an allergic person and gave up to seven different explanations (move, cellar, store etc.) for the pictures Salla had taken of the house. The shocked child protection officials in Finland stated that they would not even temporarily place a minor in conditions like that. Responsible for this host family’s approval as a host family for an allergic minor for ten months was area representative Sandra Hanniman/STS Foundation Canada.

    Within two months, Salla started to get allergic reactions from all the dust and mold (picture). She could not go to school, but the host mother did not let the school know about Salla’s absence as required, something STS later blamed Salla for and issued her a warning about. Because of her strong allergic symptoms, Salla asked both the host mother and the area representative, Sandra Hanniman, to take her to see a doctor, but the host mother stated that: «The doctors don’t know anything» and the area representative said: «Let’s see».  As parents we had to get the medicine here in Finland and mail them as express to Canada. Instead of helping Salla get to the doctor, STS Canada area director Kim Berry decided to issue a warning to Salla regarding her host mother not informing Salla’s school about her absence. Salla was invited to STS Canada office 14. Nov. 2011. Salla had written a four page complaint about all the problems and failures on STS’ part so far:

    • There was no school placement arranged by STS when Salla arrived. Salla was turned away from Gisele la Londe-school, because they had no knowledge of the exchange student. It took almost a week to arrange a school placement.
    • The host mother left for five days leaving Salla alone with the allergic symptoms. The host mother did not leave any contact information to Salla and strongly forbad Salla to inform STS about her absence.
    • The host mother did not check her mailbox despite Sallas request. Salla had no key to the mail box. The expensive medication we had sent from Finland lay in the mail box nine days before Salla finally got them.
    • The host mothers fierce mood swings raised questions. She could be laughing and dancing by herself, but in an instant lose her temper and throw dishes to the floor. Once Salla saw a ziplock-bag on the kitchen table and the host mother told her not to touch it and that it was marijuana. As parents we became worried about that and asked STS to investigate. Despite the pictures taken of the supposed marijuana bag, STS only threatened to issue another warning to Salla for spreading unfounded rumours. The local representative, also the host mothers best friend, stated that she did not believe it was marijuana. That was all STS did. Case closed.

    The Canadian area director, Kim Berry, did not even bother to view the complaint Salla had left in the STS office 14. Nov. 2011. Nor did STS Finland manager, Mira Silvonen, reply in any way. Whereas STS Canada country manager, Yannick Becu, sent his greetings to me: Strict demand to not interfere in matters.

    Aware of Sallas cat and dog allergy, the area representative Sandra Hanniman tried to temporarily house her in her own home where there were several cats and dogs. Salla started getting an allergic reaction during the first evening and had to organize a place for herself with her friends for almost for a week because STS was not capable of doing so.

    After having moved to the second host family, we found out that the host mother was a chain smoker with two dogs. The host mother also told how the area representative had convinced her to take an exchange student just for a while to » try it on».  She had agreed to keep the exchange student at most for two months, i.e. to the end of January 2012. At Sandra’s request, this was kept secret from Salla and us.

    STS asserts that the host families live up to certain standards, that they are carefully screened and backgrounds checked, homes are inspected and photographed etc. With both of Sallas host families, these promises turned out to be just lies. When showing the pictures taken from Sallas first host family to STS Finland manager Mira Silvonen, she disputed the pictures were not from the host family’s house. STS did not have pictures from the house at all, neither did they show any interest in inspecting the conditions even though STS Canada has an office in Ottawa. When Salla moved in with the second family, STS’ office had no information about the family. We had to ask for address and other information several times. More specific information, for example the age or profession of the host mother, was never given to us.

    In the second host family, the host mother’s nephew was a frequent visitor. This army man harassed Salla and without Salla knowing it, loaded porn on her computer. Salla experienced the situation extremely awkward, but was too scared to inform STS about it, because she had already learned that there would not be any kind of support from STS. She also knew that STS could use that porn on her computer as an excuse to dismiss her. A third party got involved and the army man confessed.

    DISMISSAL FROM THE EXCHANGE STUDENT PROGRAM:

    STS was aware of the latter host family only hosting temporarily to the end of January 2012. Without even trying to find a new host family for the rest of Sallas exchange time, Mira Silvonen deliberately began fabricating grounds for dismissal demanding supplementary reports about Salla’s health. Mira Silvonen did not think that Salla could have been taken to a health inspection in Canada. Instead she invited us as Salla’s parents to STS office in Helsinki to «discuss Salla’s allergies». On Friday 20. jan. at four pm Mira Silvonen, arrogantly announced that she had dismissed Salla from the program and that Salla would leave on Sunday.

    As grounds for dismissal, Silvonen submitted breach of contract. According to Silvonen, we had not given essential information about Salla’s health. We should have mentioned that tobacco smoke can cause symptoms to an allergic person. Silvonen as a layman, had also decided that Salla had asthma that we also had not informed STS of. Mira Silvonen later in Court described how she was shocked to hear that a person allergic to pollen could get a reaction from apples during pollen season. It was the same with an allergic person suddenly getting a reaction from combination of for example spices, perfumes etc. All this should have been mentioned in the application form according to Silvonen.

    STS advertises, that they comply with the recommendations of the Finnish national board of education regarding international student exchange. According to these recommendations, as well as STS’s own special terms of conditions, the exchange student and her parents should be informed about dismissal as soon as possible. The organization is also responsible for giving appropriate help and support before dismissal. Mira Silvonen acted totally against the agreement. She bought flight tickets one month earlier and kept the dismissal secret from Salla and us until two days before departure. Silvonen says that she takes responsibility for the dismissal. She has never communicated, explained or apologized to Salla. She e-mailed the flight tickets without a comment about her decision. It was left to us parents to inform Salla about this totally unexpected dismissal. In Canada the regional director Kim Berry had told Salla that the reason for her dismissal was «not sufficient interest towards the school» and therefore Salla did not appreciate the opportunity to study abroad. Apparently, Kim Berry was not aware of the fact that Salla was quite successful and was going to be moved to higher class after Christmas.

    The last weeks before her dismissal Salla desperately tried to contact STS office and her regional representative even through Facebook to ask if STS had started looking for a new host family. The host mother had told her about not wanting to keep an exchange student for longer than she agreed with STS and that STS had asked her to keep it secret. STS skillfully escaped our contacts both in Canada and Finland.

    With some help from her friend’s parents Salla packed her stuff and got to the airport. There was no support or help from STS before the departure. Salla had no chance to say goodbye to her friends and teachers at school. The regional representative Sandra Hanniman stopped by at the airport to make sure she left the country. This is how STS sent a minor alone, in shock, home through Montreal and London, Heathrow to Helsinki. We have often compared that deportation is a more humane procedure than exchange student dismissal by STS.

    You cam usually appeal before implementation, but with Mira Silvonen you do not get that chance. Silvonen said that she would discontinue the visa immediately, so our daughter would not have a permit to reside in Canada. She was treated like a criminal.

    BRING TO JUSTICE/TAKE TO COURT/SUE

    Salla’s father had to fly to London to pick up an inconsolable Salla. Salla does not remember anything about her flight back because of her shock condition. What would she tell her friends was the first thing on her mind back home. She had been put into this humiliating, shameful situation totally without reason and she felt guilt and shame.

    Mira Silvonen, who had said to take responsibility, rudely told us to take our case to consumer protection board or court and then refused all phone contact with us. She also refused to give contact information to the people in Canada who were responsible for Sallas case. We were also told not to contact Taru Raitio, who was responsible for students in Canada. We wrote two quite comprehensive complaints. One of them was written by our attorney. STS and Mira Silvonen denied everything. For one year time we tried to negotiate with STS without any luck. Mira Silvonen did not want to negotiate. They did not manage to wear us out. We took STS to court in January 2013.

    In MOT document STS director John Cedergårdh admits and regrets that there has been an mistake in Sallas case and that it has not been handled right. Mira Silvonen denied this in the court’s preparatory meeting claiming that YLE had taken Cedergårdh’s statement out of its context. Silvonen claimed that STS had never admitted any wrong-doing. STS also demanded €27.000 (US$29.500) compensation for YLE document’s consequences. Let’s mention that John Cedergårdh left STS two months after the the document became public. He had had a long career with STS.

    The main hearing of the case was held in October 2014. STS still denied all the charges. One of Finland’s leading specialists in allergy and asthma diseases, Dr. Lauri Tammilehto witnessed that Salla does not have asthma, but only allergies. Still STS and Mira Silvonen as a layman claimed to the end that we had not told STS about Sallas asthma.

    Mira Silvonen had paid Explorius Finland manager, Anu Husu-Peltonen as a witness. Husu-Peltonen witnessed how she would not have accepted Salla to Explorius’ program, because of the health issues. At the same time an Explorius exchange student tells in a forum how she had been placed in a family with many cats even though she had told Explorius about her allergies and asthma!
    The Helsinki District Court gave its sentence 12. December 2014, where it was stated that Salla was groundlessly dismissed by STS.
    There were some important errors in the Sentence and we left an appeal with the High Court 16. Nov 2015. However, we decided to withdraw it. Going through things that she wanted to forget over and over again was too difficult for Salla. STS paid what it was sentenced to in December 2015.

    INSURANCE:

    STS required that all exchange students going to North-America  buy an expensive insurance. The price of the insurance today is €895 (US$985) is included with the last payment and is paid to STS Kielimatkat. STS did not deliver any kind of insurance policy, not even when asked to. STS also refused to give contact information to the insurance agency. Many other parents have demanded this information during months without any luck. STS only named numerous amount of other contact persons, insurance agent, service provider, benefit agent etc. None of them were willing to answer questions regarding the insurance. To make it even harder to get in touch with the insurance company, STS sold the insurance in the spring 2014 in the name of Europ assistance Holding-company, a firm that was not operating. Europ Assistance S.A. Irish Branch company’s managing director Mark Butler finally answered my requests and wondered why do I thought that Salla had been insured by them. After checking, 31. July 2014 he reimbursed us €33e (US€800) and regretted not being able to explain why there were no documents or what had happened.

    TODAY:

    I am extremely proud of our brave daughter, who herself acted as plaintiff in her case and went ahead to get justice against STS Kielimatkat. Salla is currently studying international law and is well.
    I myself have taken a look at the exchange student business these years and I must say, had I known half of what I know now I would not have even considered sending my child through any organization. These are teenagers at a very vulnerable stage of development, who are leaving motivated and with big dreams to the unknown. The adults have the responsibility, but these organizations do not know what that means. These organizations do business extremely crafty, ruthless, arbitrary and immoral. I deeply condemn this kind of business where adults use minors to profit.
    I hope, from the bottom of my heart, that as many as possible who dream of an exchange student year, would find and study CSFES pages already when planning and not just after problems occur. For the sake of young people I also hope that the parents would study and understand the consequences of accepting the rules of these organizations. Most of these organizations keep the right to dismiss the students without a warning if «the student does not show respect towards the host family, organization or its partners».
    If the student has an illness or another health issue, it is worth mentioning that no qualified person goes through them. The forms are made by the managers and only they go through them without any knowledge or education about the health field. This was told by Anu Husu-Peltonen, Explorius manager, when invited as a witness by Mira Silvonen, STS manager. Their general knowledge can be amazingly poor.

    Our battle for Salla’s rights against STS took four years. We did get part of our money back, but the traumatic experiences stays in our memory for the rest of our lives. I hope that our case gives other mistreated exchange students and their families courage to fight for justice and a lot to think about to those planning to go for an exchange.

    Warmest Thanks to Danielle Grijalva CSFES for your support!

    Helsinki, 17th December 2015

    Salla’s mother Marjo Rautiola (translated by Päivi)
    marjo.rautiola@kolumbus.fi


    Transcript:  Vaihto-oppilas heitteillä: käsikirjoitus

    MOT documentaries (Finnish): https://www.youtube.com/watch?v=qmlYmOxT8JI and https://www.youtube.com/watch?v=cd052CjjfPw

    Vanlige problemer: Bytte familie, mobbing, reddet av rektor

    Utvekslingsåret til Julia Sandstø i USA ble ikke som arrangøren hadde lovet. Sandstø sier hun ble deprimert og måtte reddes av rektor fra den mobbende vertsfamilien.

    Julia Sandstø
    FLYTTET UT: Julia Sandstø dro på utveksling til Michigan i USA i fjor høst, men trivdes dårlig hos vertsfamilien. Hun fikk ingen støtte av arrangøren, og måtte bo hos rektor i åtte måneder. | Foto: Helge Carlsen/NRK

    NRK: Journalister Emrah Senel, Kirsti Haga Honningsøy og Christine Svendsen

    Publisert 28.07.2015, kl. 06:54

    Det var som et fengsel. Vertsfaren min slo sønnen sin flere ganger, forteller Julia Sandstø (18) til NRK.

    Rundt 1800 norske elever drar på utveksling hvert år. Sandstø fra Akershus er en av dem. Hun dro på utveksling til Michigan i USA gjennom arrangøren Explorius i fjor høst. Men forventningene om spennende opplevelser ble tidlig overskygget av problemer og depresjon.

    Til tross for det hun beskriver som halvannen måned med mobbing og et strengt kontrollregime i vertshjemmet, skal hun ikke ha fått noen hjelp av Explorius eller underorganisasjonen i USA. Explorius på sin side sier de fulgte opp problemet.

    – Jeg jobbet for dem og gjorde alt familien ba om, men de sa daglig at jeg var egoistisk og slem. Til slutt orket jeg ikke mer og ville flytte ut, men jeg fikk ingen hjelp, sier Sandstø.

    – Bryr seg ikke

    – Explorius behandler utvekslingselevene på en hårreisende måte. Det virker som det bare handler om pengene for dem. De bryr seg ikke om eleven og tar ikke ansvar når det dukker opp store problemer underveis, hevder hun.

    18-åringen fra Vestby sier hun ikke fikk lov til snakke norsk med familien sin i telefonen, og hadde ikke nettilgang hjemme. Etter seks uker ringte hun foreldrene og fortalte om problemene.

    Det var også da rektor ved Greenville High School, Jeffrey Wright, fikk øye på den gråtende eleven i skolekorridoren og kom henne til unnsetning. Wright bestemte seg for å la Sandstø bo hos seg og sin familie de neste åtte månedene.

    – Jeg så henne en dag og hun var oppskaket. Hun snakket i telefonen med moren sin. Jeg tok henne til siden og hun fortalte hva som hadde foregått i vertsfamilien, sier Jeffrey Wright til NRK.

    Bodde hos rektor

    – Rektor spurte om hva som var galt med vertsfamilien. Flere på skolen visste at det var en problemfylt familie. Så ringte han underorganisasjonen og skjelte dem ut. Etter noen dager hos rektor, fant de et nytt hjem til meg, men heller ikke det var bra, sier Sandstø.

    Noen dager senere var hun tilbake hos rektor og hans kone. De neste åtte månedene bodde hun hos rektoren, som sørget for et trygt og godt opphold for den norske eleven.

    – Da kontaktpersonen fra underorganisasjonen kom på besøk, trodde jeg at jeg skulle få en ny vertsfamilie, men hun kjeftet på meg og truet med å sende meg tilbake. Jeg ble deprimert av hele situasjonen, og ville gi opp utvekslingsåret mitt, sier hun.

    Utvekslingen kan være organisert av en organisasjon, skolen, eleven selv eller staten. Explorius er en nordisk organisasjon som startet opp i 2002. Kommersielle aktører som Explorius samarbeider med en tredjepart, og da er det gjerne en lokal underorganisasjon som er førstekontakten til utvekslingseleven.

    Explorius: – Lei for at hun ikke trivdes

    Explorius sier de ikke ønsker å uttale seg offentlig om enkeltsaker. President James Crimp hos den nordiske arrangøren sier imidlertid at de fulgte opp problemet og hadde en god kommunikasjon med partene.

    – Vi fant en løsning som partene er fornøyd med. Vi er veldig lei oss for at eleven ikke har trivdes hos den første vertsfamilien hun var hos. Vi prøver så godt vi kan å ivareta alle parter som er involvert, både eleven, de foresatte og vertsfamilien, sier han til NRK.

    Crimp sier de stiller krav til vertsfamilier i USA. De må være godkjent på linje med reglene gitt av U.S. State Department, og det blir foretatt en bakgrunnssjekk med politiattest av alle familiemedlemmer over 18 år som bor i huset.

    – I tillegg kreves det naturligvis at familien er interessert i andre kulturer, og har de rette motivene for å være vertskap for en student, sier Crimp.

    – Samarbeider med profesjonelle

    Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) har ansvar for godkjenning av utvekslingsorganisasjoner, og Explorius er en av tretten utvekslingsorganisasjoner som er godkjent for utdanningsstøtte.

    Ifølge Crimp samarbeider Explorius kun med profesjonelle og godt etablerte utvekslingsorganisasjoner.

    – Prinsippet med en lokal kontaktperson som følger opp student og vertsfamilie, og bakgrunnssjekk, intervju og hjemmebesøk hos vertsfamilien, er standard prosedyre, sier han.

    Videre sier Crimp at et godt utvekslingsprogram vil medføre at elevene går ut av komfortsonen, og at det er viktig å skille mellom vanlige utfordringer og mer alvorlige omstendigheter.

    – Det er sjelden at elevene møter alvorlige problemer i vertsfamilien. I de tilfellene problemene er alvorlige, blir studenten umiddelbart flyttet ut av familien, legger han til.

    Kontaktet tysk jente

    Sandstø sier derimot at Explorius ikke tok affære i hennes tilfelle. Hun mener den første familien aldri burde blitt godkjent som vertsfamilie. Spesielt fordi hun var i kontakt med en tysk jente, som også skal ha hatt problemer med familien.

    Da Sandstø kontaktet tyskeren på Facebook og spurte om hva hun skulle gjøre, skal beskjeden ha vært klar: «Kom deg ut så fort som mulig. De blir bare verre og verre».

    Rektor Jeffrey Wright er kritisk til Explorius, og sier at det var mye bedre for Sandstø å bo hos ham og familien.

    – Hvis ikke hun hadde flyttet inn hos oss, måtte hun ha dratt tilbake til Norge, sier Wright.

    Advarer kommende utvekslingselever

    Sandstø kom hjem fra utvekslingsoppholdet for en måned siden. Nå etterlyser hun strengere krav til statsautoriserte arrangører av utvekslingsprogrammer.

    Samtidig oppfordrer hun håpefulle tenåringer, som skal dra på utveksling, om å forsikre seg om at arrangøren sender dem til en god vertsfamilie.

    – Jeg var heldig, og det gikk bra til slutt. Men jeg vil at kommende utvekslingselever og deres foreldre er på vakt mot ansvarsfraskrivelser og dårlig behandling. Det som skjedde meg, kan skje alle, legger Sandstø til.

    Vanlige problemer: Satte på slankekur

    Utvekslingseleven Ida Samuelsen (18) sier hun ble satt på en ufrivillig slankekur hos vertsfamilien i USA og gikk ned seks kilo på seks uker. Nå krever Idas mor erstatning.

    Ida Samuelsen
    Ida Samuelsen startet oppholdet sitt som utvekslingselev i USA hos en vertsfamilie som krevde at hun slanket seg. Ida Samuelsen reiste gjennom utvekslingsorganisasjonen STS og flyttet mellom fem ulike vertsfamilier i løpet av sine ti måneder i USA. | Foto: Privat

    Journalist  Kirsti Haga Honningsøy og Journalist  Emrah Senel

    – Det første jeg fikk tildelt av vertsmoren min var en egen vekt slik at jeg kunne veie meg hver dag, sier Ida Samuelsen til NRK.

    18-åringen fra Kolbotn sier hun gikk ned ti prosent av sin egen kroppsvekt i løpet av de seks ukene hun bodde hos vertsfamilien utenfor Los Angeles i USA under skoleåret i fjor.

    Den normalvektige jenta på 60 kilo hadde ikke et ønske om å slanke seg, men forteller at vertsmoren var «sykelig opptatt av dietter og kalorier» og kalte henne overvektig.

    – Dårlig håndtert

    Ida skulle tilbringe ti måneder i USA, men allerede etter en uke hos vertsfamilien ville hun flytte ut. Ida dro på utveksling gjennom STS Education, og sier hun ikke ble trodd da hun fortalte om mobbingen og mangelen på mat.

    – Moren min måtte true med søksmål før STS Education fikk flyttet meg til en annen familie, forteller Ida.

    Etter nesten to måneder hos vertsfamilien, kom hun en endelig til en vertsfamilie hun var fornøyd med. Ida sier hun hadde korte opphold hos flere midlertidige hjem før og etter den ene vertsfamilien STS fant, og endte til slutt opp med å finne en vertsfamilie på egen hånd.

    STS skriver i en e-post til NRK at de ikke ønsker å kommentere enkeltsaker.

    – Vi kommer ikke til å kommentere en individuell sak offentlig i media. Derimot kommer vi til å håndtere en eventuell henvendelse fra familien og svare på alle spørsmål, eventuell kritikk og kommentarer som de har, sier daglig leder i STS, Lisa Augustsson-Hübner.

    – Ble kalt lubben

    – Det var en form for trakassering, fortsetter Ida.

    Vertsmoren skal gjentatte ganger ha kalt henne lubben.

    – Da jeg sa at det måtte stoppe, sa hun at jeg ikke visste hva jeg snakket om. Jeg fikk ofte en muslibar til frokost. Det var middag på bordet kanskje en gang i uken, og da var det en enkel salat. Jeg fikk ikke lov til å spise ute, forteller Samuelsen.

    Ida sier det sjelden var mat på bordet etter skolen. STS Educations områderepresentant, som skal følge opp elevene, fnøs da Ida ba om å få flytte.

    – Hun skjønte ikke hva som var problemet og kalte meg uoppdragen og uhøflig. Hun sa jeg måtte akseptere forholdene, sier Samuelsen.

    NRK har fått tilgang til dokumentasjon som bekrefter Idas versjon om at hun tryglet om å få bytte vertsfamilie, men at hun ikke fikk gjennomslag hos områderepresentanten.

    Krever erstatning

    Nå krever Ida Samuelsens mor, Kristin Samuelsen, erstatning for tapt inntekt som følge av problemene de opplevde under datterens utvekslingsreise.

    Hun har nylig sendt et brev til STS Education med kravet. NRK har fått en kopi av brevet hvor det blant annet står:

    «Jeg har brukt endeløse timer både natt og dag på telefonsamtaler og mailer, i forbindelse med bytte av vertsfamilie, noe som har gått ut over mitt arbeid. Mangelfull og uriktig informasjon i forhold til visumsøknad, lånekassen, avreisedato, hjemreise til jul, m.m. har medført ytterligere ekstraarbeid for meg som jeg kunne har brukt å inntektsbringende arbeid».

    «I tillegg til det økonomiske tapet jeg lidt, handler det ikke minst om de fysiske og psykiske belastninger min datter har blitt utsatt for og som ikke kan erstattes med penger».

    Vertsfamilien fikk betalt

    Ida Samuelsen tror vertsfamiliens motivasjon for å ha henne boende, var betalingen de fikk fra STS. Kristin Samuelsen sier STS ikke kommuniserte ut hva vertsfamilien fikk utbetalt for å ha Ida boende og setter spørsmålstegn ved STS økonomiske incentiver.

    Kristin Samuelsen
    Kristin Samuelsen krever erstatning for tapt inntekt som følge av problemene de opplevde under datterens utvekslingsreise. | Foto: Privat

    – STS svarte med at det var et «ubetydelig beløp», sier Kristin Samuelsen.

    Hun betalte rundt 250.000 kroner til STS for Select-programmet.

    – Vi fikk ikke spesifisert hva pengene skulle gå til. Det er bedre om STS kan være ærlige slik at vi som foreldre kan gjøre en saklig vurdering ut fra de faktiske forhold, sier hun.

    – Stiller krav til alle vertsfamilier

    Daglig leder i STS, Lisa Augustsson-Hübner, sier organisasjonen velger ut noen familier som får økonomisk kompensasjon, blant annet alle vertsfamilier i Select-programmet.

    Lisa Augstsson-Hübner
    Daglig Leder Lisa Augstsson-Hübner i STS. | Foto: STS Education

    Kompensasjonen som utbetales til vertsfamilier er varierende. Augustsson-Hübner legger til at det stilles samme krav til alle vertsfamilier, enten de får betalt eller ikke.

    – For studenten og familien i Norge, spiller det ingen rolle om familien får betalt. Kompensasjon som blir utbetalt til vertsfamilien, er en del av programavgiften som de betaler til STS, sier hun.

    – Fører utbetalingene til at vertsfamilier kan ha økonomiske motiver for å la en elev bo hos seg?

    – Det kan vi aldri vite med sikkerhet, men det er generelt ikke noe vi opplever. Det kreves samme personlige motivasjon for å ta imot elever for alle vertsfamilier uansett om man får økonomisk kompensasjon eller ikke, sier Augustsson-Hübner.

    Publisert 02.08.2015, kl. 15:14

    Vanlige problemer: Veldig rotete

    Hentet fra Tråden for utvekslingsstudenter

    Skrevet 25. november 2010

    Ikke for å skremme deg, men erfaringen jeg har med Explorius og deres underorganisasjon ICES, er at de ikke vet hva de holder på med. Men det kan godt hende du får en annen erfaring, iallefall håper jeg det! :)

    Det er litt å gjøre ja, men du har det ikke så travelt… Jeg sendte inn min søknad i februar.

    Du skriver om deg selv og din familie. Har du søsken? Hva jobber foreldrene dine som? Hva er interessene dine? Hva gjør du en helt vanlig dag? Driver du med sport? Ikke gjør det vanskeligere enn det er… ;)

    Oversett karakterene til «amerikanske karakterer» (A+, A, B osv.). Jeg trengte bare å ta med final grade fra 9. og 10. klasse. Jeg hadde julekarakterene mine fra VGS der også. Jeg måtte også skanne inn selve karakterutskriften, men oversatte karakterer, og legge de ved søknaden.

    Current Grade Level er klassetrinn ja. Hvis du går 1VGS nå, så er du på grade level 11.

    Jeg kan anbefale vestkysten! Bor selv i Oregon, og trives kjempe godt! :D Men til sist, tror jeg ikke staten har noe å si, for det er ikke sikkert den vertsfamilien som er perfekt for deg bor akkurat i den staten du velger. Og da er det litt kjipt å gå glipp av den, bare fordi du ikke vil til den staten.. ;) Husk at hver stat er som et land, og det er STORE forskjeller på stedene innad. Jeg valgte å ikke velge noen stater, fordi jeg ville ha alle mulighetene åpne :)

    Jeg har det kjempe bra, bor i en liten by i Oregon, men 10k innbyggere, sammen med 11 andre utvekslingsstudenter. Det høres kanskje mye ut, men jeg vil si at det gjør utvekslingen bedre! :D

    Men når du velger organisasjon, så vil jeg be deg holde deg unna Explorius. Jeg synes de er en rotete organisasjon, og de brukte laaaang tid på å finne plass til meg. Jeg fikk vite at jeg skulle ta flyet hit en dag før. Og organisasjonen min her i USA, ICES, er også veldig rotete…

    12. desember 2010

    Bare for å informere om det jeg vet om Rotary.
    Har en utveklsingsstudent på skolen som reiser med Rotary. Virker som de har ett godt miljø i organisasjonen. Hun bytter familie 3 ganger i løpet av året hun er her. Hun får også penger fra Rotary, tror det er 100 dollar i måneden. Hun er også med på aktiviteter som de arrangerer typ en gang i uka.
    Kan være helt anderledes dog, men intrykket jeg har av organisasjonen er at det er en bra en! ;)

    Skrevet 13. januar 2011

    Intervjuet av vertsfamilien min, var at områderepresentanten var hos de i 5-10 minutter, spurte om noen underskrifter, og ga de noen papirer. Så sa hun at hun hadde det travelt og dro.
    Virker ikke så seriøst…

    Skrevet 24. januar 2011

    Jeg har ikke noen spesiellt god erfaring med ICES, og de fleste av de jeg kjenner som også reiser med dem, vil nok si seg enige.

    De brukte jævlig lang tid på å finne plassering til meg (fikk plassering 6. september, dro 7.), og de har ikke hatt så mye kontakt med meg etter det (egentlig er jeg litt glad for det). Jeg ble fortalt at jeg skulle til en plass i ingenmannsland, og når jeg kom fram skulle jeg bo 4 timer unna den plassen… Så de har ikke vært så flink med informasjonen. Unnskyldningen de har er at det er oljeleksasjen som rammet økonomien i sør-statene, og finanskrisen. Fortsatt synes jeg det er idiotisk av dem å love bort plasser, som de ikke klarer å plassere.

    Synes også det er dårlig kommunikasjon mellom ICES og Explorius. Explorius ga meg ingen beskjed om at det var funnet ny familie til meg, det fant jeg ut selv når jeg sto på trappa deres. Explorius sendte vel mailen til mine foreldre et par uker etter at jeg kom fram.

    ICES har heller ikke vært så flink med å finne plasseringer. Her jeg bor, er det noen som deler vertsfamilie, og halvparten av oss har/hadde midlertidige vertsfamilier, og det har vært mye styr når de skulle bytte.

    Jeg er svært fornøyd med oppholdet mitt så langt, men det er ikke på grunn av ICES/Explorius.

    2015 mai 25: USA elever – EF sender ut innkreving av valutapåslag inntil kr 18.500,-

    I slutten av mai mottok USA elevene en faktura fra EF datert 25. mai. Denne hadde i tillegg til det forventede kravet et beløp stort kr. 16.406,00 som skulle innbetales samtidig med kr. 43.340. Årsaken til dette tillegget var, ifølge EF:

    … Prisene for utvekslingsprogrammet 2015/16 baserer foseg på valuta fra når brosjyren ble printet, den 18. februar 2014. Dette er en tydelig feilprint siden Allmenne Bestemmelser viser til en valutadato 1 år etter programmets priser er fastsatt.

    I Allmenne Bestemmelser forbeholder EF seg retten til å forandre disse allmenne bestemmelsene gjennom året. Det tas også forbehold om skrivefeil. Dette er punkter du opplyser om og på spørsmål om dette holder juridisk så har vi fått avklarert dette. …

    EF ga sin begrunnelse for økningen og tilbød foreldrene betalingsavtale, bytting til SB/IR eller kansellering om man mente dette ikke dugde.

    Naturlig nok klaget flere foreldre skriftlig til EF og begrunnet klagene sine med:

    1. Kort beslutningsfrist.
    2. Kontraktens ordlyd «Alle programpriser er basert på transportkostnader, flyavgifter (inkl. skatter og avgifter) og valutakurser per 31.januar 2015«.

    Ole Kristian Nyhus ga svar på klagene på en lite tilfredsstillende måte. Kjøperne ble da nødt til å ta for seg EFs lettvinte svar.

    • Foreldrene burde ha forstått selv at datoen som stod oppført i kontrakten var feil siden den var etter tidspunktet for kontraktsunderskrivelse.
      • Det er urimelig å forvente at datoen for en eventuell valutaendring skulle være en annen en den som stod i kontrakten når vanlig praksis er at man inngår kontrakter frem i tid basert på en antatt valutakurs.  Den 31. januar 2015 er en rimelig dato når kontrakten er inngått høsten 2014.
        • Avtalelovens §89 første ledd: (1) En parts utsagn eller handlemåte tolkes i samsvar med hans mening når den annen part forsto eller måtte forstå hva meningen var. Ellers legger en til grunn den forståelse som en fornuftig person i samme stilling som den annen part rimeligvis ville ha hatt under tilsvarende forhold.

      • Man har hatt betalingsfrist på ulike beløp før og etter 31. januar 2015.
      • I tillegg er det slik at kronen har styrket seg etter 31.01.2015.
    • Kontraktens punkt «Vilkår» tar forbehold om skrivefeil.
      • Datoer er særdeles viktige elementer av en kontrakt. Minimumskravet burde være at man hadde gode kontrollrutiner på noe som kan påvirke framtidige innbetalinger. Kunden burde rimeligvis kunne forvente at en såpass stor bedrift som EF hadde gode rutiner og visste hvordan hvilke punkter man skulle være nøye med å dobbeltsjekke.
      • I dette tilfellet medførte endringen fra EFs side en økning på 18% i kundens disfavør.
    • EF hadde sett at dato for valutakursen var feil men kunne ikke opplyse om når de hadde oppdaget feilen.
      • Kunden burde kunne forvente at EF informerer kunden om såpass viktige feil umiddelbart. I stedet sendes informasjon såpass sent at man kan spørre seg om dette er med hensikt for at kunden skal føle seg presset av omstendighetene til å betale.
    • Sammen med fakturaen fulgte det et skriv som informerte om at «våre katalogpriser baserer seg på valutakursen pr. 18.02.2014». Denne datoen samsvarte ikke med datoen for kontraktsinngåelse.

    EFs svar kan beskrives slik: BETAL ELLER TREKK DERE. Ikke hør på CSFES for vi regner dem som useriøse.

    Problemer: Bytte familie, overgrep

    -Det tok ikke lang tid før jeg merket at han var litt spesiell. Og det ble jo bare rarere og rarere.

    Torstein Paulsen var 17 år og skulle ut på eventyr som utvekslingselev. I ettertid kaller han seg selv litt lat: Han ville til et land hvor han allerede kunne språket, som ville si at det stod mellom norsk og engelsk. Også ville han ha det varmt og deilig. Altså måtte det bli Australia. Kort tid før avreise fikk han brev fra reiseorganisasjonen.

    • De hadde funnet en familie til meg, en polsk mann på 56 år. Han jobbet som gartner, er singel og bor for seg sjøl, noe sånt stod det. Og jeg tenkte jaja. Da skal vi reise og bo hos en fyr. Det hørtes jo litt trivelig ut at han var gartner.

    Torstein var gira. Han landet på flyplassen i Perth og så palmer for første gang i sitt liv.

    -Jeg var helt sikker på at dette kom til å bli enormt kult.

    Bra førsteinntrykk

    Førsteinntrykket av sin nye far var ikke så ille.

    -Han virket trivelig han. Veldig mandig. Hardt håndtrykk. Men han var ikke fornøyd med mitt, lærte meg at jeg måtte ta ordentlig hardt i hånda når jeg hilste. Også snakket han litt sånn Borat-engelsk.

    Verken kaki-klærne eller det militæraktige kjøretøyet til vertsfaren skremte Torstein. Han var så innstilt på å få det bra. Det første han stusset over var husreglene. De fikk han presentert første kvelden.

    -Han sa at det var to regler. Den første gikk på alkohol. I do not want to see you drunk!  Det var ok. And I do not tolerate dirty underwear in my sheets. Did you bring your pyjamas? Torstein hadde ikke med seg pysjamas til et av verdens varmeste land.

    -Then you sleep naked.

    Det var helt uaktuelt å sove i noe annet.

    • Jeg tenkte at ok, da sover jeg naken da. Jeg syntes jo det var litt rart, men det var ingen stor greie.
    -Did your parents ever want you to be a girl?

    Polakken likte å spise i bar overkropp. Og han syntes Torstein både gikk og spiste som ei jente. Da han påpekte dette ved bordet, ble Torstein litt oppgitt, nesten litt såra.

    -Han hadde spist opp før meg og bare satt og stirret på meg og spurte om foreldrene mine egentlig hadde villet at jeg skulle være jente. Vi fikk ikke noe særlig godt forhold etter hvert som tida gikk. Jeg var i huset så lite som mulig.

    Torstein var bare hjemme til middag. Han var på skolen, fikk seg venner og fant på ting med dem til han skulle hjem og legge seg – naken – i polakkens sengetøy. Det hele fungerte bra sånn en stund.

    -Fried or boiled potatos?

    En ettermiddag satt Torstein på kjøkkenet og gjorde lekser mens han ventet på middag. Han satt med ryggen mot døra og så ikke opp da polakken kom inn og  begynte å skramle med kasseroller.

    -Så spurte han meg om jeg ville ha stekte eller kokte poteter. Og da svarte jeg at det var det samme for meg.

    Men vertsfaren ga seg ikke. Han spurte med enda høyere stemme: DO YOU WANT FRIED OR BOILED POTATOS?

    Torstein snudde seg for å si at det virkelig var det samme for ham. Da ser han rett inn i en naken mannsperson som står med rumpa til ham.

    -Men det verste var da han snudde seg. Han var jo ikke en veldig høy person, og hadde ikke noe spesielt store hender eller føtter, men.. penisen hans rakk ham til knærne! Det kan hende at dette har blitt litt overdrevet i ettertid, men ikke mye!

    Torstein så nok skrekkslagen ut, for vertsfaren spurte ham: Do you think it’s strange that I walk around naked?

    Det svarte Torstein ja til. Polakken fortalte ham at han bare kunne gå naken sjøl også: You can do it to if you like!?

    -Da begynte jeg å forhøre meg om etter et annet sted å bo. Men han prøvde seg aldri på noen uhumskheter, altså, bare så det er sagt. Men det ble litt i overkant rart.

    Ingenting å angre på

    Torstein hadde det, trass i denne underlige opplevelsen, bra som utvekslingselev. Han ville uten tvil anbefale alle å dra.

    -Det man lærer seg på et sånt år er jo at alt ordner seg. Selv om man kan føle seg helt alene og temmelig fortvilt, så går det alltid bra.

    Og det gjorde det for Torstein også. Han flyttet etter hvert inn hos familien til sin beste australske kompis og fant roen der. Og han kom hjem med den mentale baggen full av opplevelser og erfaringer.

    -På slutten av året hadde jeg en god del fri fra skolen og fikk reist rundt og sett Australia på egenhånd. Det gav meg en voldsom frihetsfølelse.

    BylinebildeAnne Dorte Lunås
    anne.dorte.lunas@nrk.no

    Vanlige problemer: Kultursjokk

    Francisco Meza

    – Jeg har ikke så mange venner. Det er litt kjedelig å gå på skolen, men jeg må bare prøve igjen og igjen. Også jeg har ikke vært på fest enda, heller.

    Francisco Meza fra Chile er utvekslingselev på en videregående skole i Trondheim – og kjeder seg en del.  Å være på utveksling i Norge er vanskelig. Spesielt når det kommer til det å få venner. Det er det klassiske problemet, sier AFS’ lokalkontakt Linn Silje Thun.

    • Det er veldig mange som sier at de sliter med å komme inn i miljøet. Men, på den positive siden – når de først får venner, så opplever de at det er ekte venner du har lenge.

    En annen klassiker er det med drikkinga. Norske ungdommer drikker seg fulle noe som ikke er så vanlig i for eksempel Latin-Amerika. Og nordmenn har jo en tendens til å ”blomstre” i fylla.

    • Mange utvekslingselever synes det er rart at de snakker masse med folk på fest, men når de møtes på skolen etter helgen, så var de ikke venner allikevel.

    – Jeg drikker ikke alkohol, da går energien min ned og det liker jeg ikke.

    Men det betyr ikke at han ikke er vant til å feste.

    – Vi danser annerledes i Chile, det er mer seksuelt. Her står de og hopper med hånda i været. Men vi hører jo også på forskjellig type musikk. Her er techno og dance vanligere enn hjemme.

    Han synes det er rart at norske ungdommer blir så flaue over å snakke engelsk.

    – De er mye bedre enn meg, sier han på engelsk med spansk aksent.

    Og det blir jo litt vanskelig å kommunisere da, når han ikke kan norsk og andre på hans alder er litt ukomfortable med å snakke engelsk.

    De snakker ikke med meg så mye. Det blir sikkert bedre når jeg lærer norsk.

    Francisco er veldig fornøyd med vertsfamilien sin. Med dem har han det hyggelig. Men han skulle gjerne hatt en kjæreste. Han savner rett og slett mer kos.

    – I Chile er det mer klemmer, mer nærhet. Jeg trenger det.

    Også synes han at blonde jenter er helt fantastiske.

    – Vennene mine i Chile sier at når jeg tar et bilde med en blond jente, så må jeg sende det til dem

    Men – er det ikke dumt å få seg kjæreste i et land som ligger så langt unna hjemlandet? Vil det ikke bli veldig trist å reise hjem? Nei, Francisco er ikke noe bekymra for det.

    – Jeg har mange jenter i Chile. Ikke offisielle kjærester, men noen jeg kan ringe og spørre om de vil være med på ting.

    Vanlige problemer: Dobbeltmoral

    Dokumentarist Anne Dorte Lunås har også vært utviklingselev. Her er hennes historie.

    Gutter, anstrengelser og forvirring

    …er de tre første ordene som faller Anne Dorte inn når vi begynner å snakke om hennes år som utvekslingselev for tolv år siden.

    …………………………………………..

    – Mye dreide seg om kultursjokk ser jeg nå i ettertid. Vi ble fort sett på som gærne fordi vi for eksempel var opptatt av å feste for å bli kjent med folk, slik vi gjør her i Norge.

    I USA var det guttene som drakk på fest, mens jentene som oftest var edru og gikk hjem tidlig, forteller Anne Dorte.

    I 1999 reiste hun, 17 år gammel, til byen Buffalo i staten New York på østkysten av USA. Anne Dorte la fort merke til ulikhetene mellom hjemlandet og hennes nye bosted.

    Masse oralsex

    – Det er på en måte mye mer moralske i USA. Det som sjokkerte meg veldig i starten var alle avholdenhetskampanjene mot sex. I Norge oppfordres ungdom til å bruke prevensjon, mens i USA oppfordres ungdom til å ikke å sex i det hele tatt.

    Etter hvert oppdaget derimot Anne Dorte den amerikanske dobbeltmoralen man ofte hører om.

    ……………………………..

    Større fordeler

    I motsetning til Anne og i likhet med de fleste andre som reiser på utveksling er listen over fordeler med et år i utlandet lengre enn de dårlige erfaringene.

    Blant annet er språk og opplevelser noe hun fortsatt har med seg, 12 år etter utvekslingsåret.

    – Jeg angrer overhodet ikke på at jeg dro! Jeg opplevde så utrolig mye mer enn om jeg hadde vært hjemme. De gode opplevelsene er jo helt klart i flertall, og det rare er et kjærkomment krydder.

    – Jeg ble også mer hardhudet etter å ha opplevd motstand og utfordringer både på skolen og i vertsfamilien. Det hadde jeg ikke vondt av.

    Adiele Helen Krüger Arukwe
    adiele.helen.arukwel@nrk.no

    Problemer: Bytte familie, overfylt, mye sulten, overvåking, forfulgt, ingen hjelp

    Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)
    Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)

    Anne på 16 år fikk så lite mat av familien sin at hun begynte å smugspise om natta. At de skjelte henne ut og virket å hate henne var også en del av hennes nye liv i USA.

    – Jeg så for meg en kystby, kabrioletbiler, kjekke gutter. The American Dream, kort sagt.

    Anne Natvig ville ut i verden. Hun var bare 16 år, men klarte å overbevise foreldrene sine til å la henne reise på utveksling til USA. Hun skulle jo bo hos en familie som skulle passe på henne.

    – Før jeg reiste fikk jeg utdelt vertsfamilie. Jeg skulle bo i et stort, flott hus med atten soverom, der det bodde 17 mennesker fra før. Så det var et soverom til meg.  Både barn, barnebarn, foreldre og besteforeldre bodde sammen i huset fra før.

    Anne er fortsatt sint og oppgitt i stemmen når hun snakker om familien hun bodde hos i Mississippi.

    Et stort, uvennlig hus

    Hun ankom byen Gulfport. Huset (som senere ble det jevnet med jorden av stormen Katrina) lå rett ved stranden. Det så fasjonabelt ut, men familien på innsiden ønsket ikke Anne velkommen. De hadde egentlig ikke så lyst til at hun skulle være der, virket det som, de hadde visst blitt overtalt av en familievenn til å påta seg en utvekslingsstudent. Familievennen fikk penger per utvekslingsstudent hun klarte å plassere. Det tok ikke lang tid før moren i huset begynte å klage over at Anne spiste for mye.

    – Jeg fikk restriksjoner på at jeg kunne spise en bolle kornblanding om morgenen og en boks Campell-suppe til middag. Lunsj måtte jeg ordne på skolen.

    Snek seg opp om natta

    Med dette magre kostholdet ble Anne helt gal av sult. Maten på skolen var riktignok alltid frityrstekt, men så ekkel og fettete at hun knapt orket spise den. Hun skrev sørgelige eposter hjem der hun klaget over tilværelsen i USA. Hun var sulten og mistrivdes.

    – Det var da jeg begynte å spise om natta. Jeg stilte klokka og sto opp midt på natta. Så spiste jeg kornblanding eller lignende mens de andre sov.  Noen ganger ringte jeg hjem til mamma og grein.

    Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)
    Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)

    Men det var ikke bare maten som var problemet. Familien var full av konflikter. Mange av husets medlemmer kunne ikke møtes fordi de hatet hverandre.

    Og som om ikke det var nok- Vertsmoren skrek alt hun skulle si til Anne.

    – Hun pleide å unnskylde seg med at hun hadde vondt i brystet sånn at hun ikke kunne snakke, bare skrike.

    Anne hadde få muligheter til å komme seg steder, hun var sulten, trivdes lite- og begynte å planlegge en måte å komme seg vekk på.

    • Familien printet ut epostene mine og fikk en svenske til å oversette.
    • Fetteren til faren min bodde i California, så jeg begynte å undersøke mulighetene for å ta resten av skoleåret der, men det var superhemmelig. Vertsfamilien min kunne ikke få vite om det, da ville de hate meg enda mer.  Det ville på en måte bli et nederlag for dem.

    Snoket i epostene

    Anne hadde brukt familiens datamaskin når hun skrev mailer hjem og lagret alle tekstene i Word da hun bare fikk lov til å være på internett fem minutter om dagen- i løpet av den knappe tiden rakk hun jo ikke å skrive noe særlig.

    • Jeg lagret epostene jeg skulle sende på maskina deres og tenkte det ikke var noe problem, siden det stod på norsk.

    Det var ikke nok til å stoppe vertsfamilien. De hadde merket at noe var galt, og nå var de ute etter Anne.

    –  Familien printet ut epostene mine og tok de med på skolen. Der hadde de spurt alle de norske utvekslingsstudentene om de kunne oversette. Da ikke det gikk hadde de fått en svensk student til å oversette mailene mine.

    To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport(Foto: Privat)
    To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport (Foto: Privat)

    Det stod lite hyggelig i brevene, selvfølgelig. Anne hadde ikke lagt skjul på hvor kjipt hun hadde det og hvor mye hun lengtet hjem. Så da vertsfamilien fikk overlevert dette fra den svikerske svensken, ringte de straks til Anne.

    • Jeg var hos en venninne da de ringte meg og sa at jeg skulle komme hjem, pakke baggene mine med en gang og komme meg ut. Jeg tror jeg nådde bunnpunktet da jeg stod og pakket inne på rommet mitt mens hele familien stod rundt meg og skrek til meg at jeg var et udugelig menneske og at det ikke var noe rart jeg ikke hadde venner så fæl som jeg var.
    California og et siste stikk

    Anne kom seg omsider til California hvor hun fikk både nok mat, sol, strand og venner. Det så ut til å bli et kult år allikevel, men vertsfamilien fra Mississippi var ikke helt ferdig med henne.

    • Etter at jeg hadde dratt, sendte den ene vertssøsteren en epost til foreldrene mine og søsknene mine i Norge der hun skrev:

    “Anne is a spoiled ungrateful bitch. She says we tried to starve her. Bullshit! She ate us out of our fucking house, six to seven times a day! Our job as a host family was not to kiss her fucking ass every second of the day and take her out on the town every fucking day. I’m a little pissed off at how she used our family, I just never got the chance to tell her all this before we kicked her out.”

    BylinebildeAnne Dorte Lunås | anne.dorte.lunas@nrk.no

    Problemer: Bytte familie, lite mat, trusler, psykiske problemer

    AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

    Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

    På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

    Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

    Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

    Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

    Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

    Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

    Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

    Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

    Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

    Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

    Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

    Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

    Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

    Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

    Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

    Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

    Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

    Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

    Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

    Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster.

    Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

    Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

    En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

    Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har «skjedd» før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

    Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

    Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

    Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

    Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes.

    Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

    AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

    Problemer: Bytte familie, dopmisbruk, tyveri og trusler

    Ekeberg-jenta Heidi Nathalie Hovland (19) hadde gledet seg til å dra på utveksling i mange år. Da hun endelig var fremme, oppdaget hun at det var ikke helt som hun hadde trodd.
    UNGDOMSREDAKSJONEN | Michael Moe Bjørnholm
    Publisert 19.06.2014 kl. 20:13 Oppdatert 19.06.2014 kl. 20:13

    EKEBERG: En sen sommerdag i 2012 stod Heidi på Gardermoen med store forventninger til det som skulle bli hennes år i USA. Istedenfor kom hun hjem bare tre måneder senere. Dette er hennes historie.

    – Jeg ble helt traumatisert

    Heidi er 19 år og bor på Ekeberg hjemme hos moren og stefaren sin.

    – Jeg har alltid elsket Ekeberg. Storesøsteren min, som for øyeblikket bor i Dubai, har alltid vært det store forbildet mitt.

    – Jeg var vel som «alle andre», som skulle prøve alt og finne ut av ting. Håndball var noe jeg drev med i mange år, men sluttet etterhvert med det også. Nå er det vel musikk og skriving det går mest i, forteller en Heidi med et smil.

    Da hun fylte 14 år opprettet hun sin egen blogg. Det tok ikke lang tid før bloggen ble populær og havnet på topplisten av blogger i Norge.

    – Jeg husker jeg begynte å få kommentarer på at folk kjente seg igjen i det jeg skrev. Målet mitt med bloggen var ikke å bli noen kjendis, men for å få frem det jeg følte for andre. Jeg syns det var en fin måte å formidle noe på. Jeg skrev aldri om mote eller hva jeg spiste til middag, det interesserte meg ikke. Jeg ville bare skrive.

    En dag reiste søsteren hennes til Texas på utveksling. Hun hadde hørt mye positivt om utenlandsturen, noe som ble inspirerende for Heidi. Etter to år kontaktet Heidi STS, arrangør av språkreiser. Noen måneder senere fikk hun en tekstmelding der det stod at hun hadde fått familie.

    – Jeg ble hoppende glad og innså at jeg faktisk snart måtte begynne å pakke.

    Dagen var endelig kommet

    Avreisedagen hadde kommet. Den store kofferten var pakket og klar, og en grytidlig morgen dro hun til Gardemoen. Heidi fikk beskjed om at hun skulle bo i Virginia.

    – Da jeg stod på flyplassen i Richmond kjentes det ut som jeg skulle lette fra bakken. Jeg var så nervøs og spent.

    Vertsfamilien tok henne godt i mot og hadde en lang og koselig prat i bilen på vei til huset de bodde i. Et gjemt hus i et lite, mørkt strøk.

    Skummelt

    Ifølge Heidi var vertsfamilien ikke helt som de utga seg for å være. Vertssøsteren fortalte Heidi et par dager etter ankomst at moren røyket hasj – men at det var helt normalt i USA.

    I tillegg til dette fortalte hun at hun selv hadde noen piller hun pleide å ta før hun skulle på fest. Heidi følte seg redd og ensom.

    – Jeg husker vi skulle en liten tur til en elv for å bade. Alle røyket hasj og tilba meg piller slik at jeg ble mer våken.

    LES OGSÅ: KOMMENTAR: Den store skjønnheten

    Skolegangen ble vanskelig. Vertssøsteren til Heidi hadde ikke så mange venner, så det gjorde det litt vanskeligere for Heidi å bli kjent med folk. Her stod hun på egne bein.

    – Jeg husker første skoledag. Jeg hadde ikke fått noen omvisning så visste ikke hvor noen ting var. Folk blikket meg. Det var en gutt på skolen jeg kom godt overens med som het Nick. Jeg fortalte han om min situasjon. Etter den dagen ble alt forandret.

    «Drama mama»

    Det hadde vært noen tøffe dager for Heidi. Kjæresten til vertsmoren var alkoholiker. Datteren hang med feil folk og Heidi var midt oppi det hele.

    En dag hadde kjæresten til moren overnattet, og dagen etter var det en øl som var borte. Dette var det Heidi som fikk skylden for, og fikk derfor husarrest.

    Noen dager senere fant de ut at det var vertssøsteren som hadde drukket den sammen med en av hennes venninner. Det hadde vært mye krangling de siste dagene, og Heidi følte seg ikke lenger trygg i huset.

    – En dag merket jeg at tingene mine ble borte, som mobil og pc.

    Redningen kom først da Nick hadde snakket med foreldrene sine om hvordan Heidi hadde det. Heidi måtte lyve til sin familie og si de var kjærester. Sannheten var at hun ønsket å komme seg bort derfra. Etter noen uker ringte moren til Nick områderepresentanten til Heidi og sa at de ville hun skulle flytte inn til dem. Heidi hadde vært der samme dag, og det tok ikke lang tid før hun ble hentet av vertsmoren.

    – Jeg fikk utrolig mye kjeft da hun fant det ut, og det var ikke så mye jeg fikk gjort. Hun prøvde å nekte dem i å flytte meg. Jeg fikk ikke byttet med en gang og måtte bo sammen med dem fremdeles. Det var dårlig stemning i huset, og jeg torde ikke gå å ta mat lengre.. Vertsmoren min klikka fullstendig og begynte å skrike så høyt at man hørte det utenfor huset. «Du skal ut!».

    Det tok ikke mange timer før Heidi var ute av huset.

    – Jeg ble helt traumatisert.

    Heidi fikk byttet vertsfamilie, men måtte gå på samme skole.

    Hun forteller at vertssøsteren la ut mye stygt om henne på nettet, og at det påvirket skolegangen hennes. Etterhvert fikk Heidi nok og valgte å reise hjem til Norge.

    – Det var ikke mer for meg å gjøre der, jeg gråt hver dag og ønsket bare å dra hjem. Jeg var redd for hva folk i Norge ville si, men jeg kunne ikke brydd meg mindre da jeg først var hjemme. Det var selvfølgelig en vondt opplevelse, men jeg har lært mye av det.

    Vanlige problemer: Bytte familie, bli kastet ut

    E.M. skriver

    Då eg var med AFS i Costa Rica var eg hos ein familie som ikkje  visste at eg kom, sonen i familien hadde søkt om vertssøsken for å lere engelsk. Då eg ikkje ville vere gratislerar for han, heiv dei meg ut. Eg havne deretter i ein identisk situasjon i ein anna familie. Den gonga lerte eg vertsfaren engelsk, og vi hadde de tkjekt til han var ferdig på kurset han tok – då var det slutt på all kommunikasjon med meg, eg fekk ikkje mat og dei låste meg ute av huset fleire gongar.

    Allikevel anbefalar eg å reise på utveksling, men ein skal  vere  førebudd på mykje rart og sørge for å ha sjansen til hjelp frå andre.

    Språkreise: Trusler, overvåking, stalking

    E.M. skriver

    Då eg var med Aspect i England var eg hos ein mildt sagt autoritær familie som truga med vald om vi ikkje gjorde som dei sa, og som no, ti år etter framleis fotfølgar meg. Dei har søkt meg opp på internett, kontakta lerarane mine, sendt brev heim til mi mor og la rmeg ikkje i fred.

    100 JOURNÉES ENCORE

    Tanker om den franske kulturen. Alltid takknemlig når bloggerne forteller om hva de møter i utvekslingslandene.

    Vanlige problemer: Farlig nabolag, skittent, advokathjelp

    Atle Torgersen (19) fra Vegårshei landet sist høst på den videregående skolen  i Tvedestrand. Her trives han veldig godt, etter et år med dårlige  erfaringer som utvekslingsstudent i England.

    Publisert 26.03.2012 kl  23:18 Oppdatert 26.03.2012 kl  23:32

    – Jeg skulle ønske at jeg hadde gått alle tre årene her i Tvedestrand, sier  Atle som er russ denne våren.

    Han forteller at han nå har gått på tre forskjellige videregående skoler. Det  først året tilbragte han på Drottningborg i Grimstad, før han tok et år som  utvekslingselev ved Bedford college i England.

    Drottningborg var han fornøyd med, men oppholdet i England ble en lite  hyggelig opplevelse.

    Han synes den engelske skolen var ok, men er svært kritisk til opplegget som  det norske skoleutvekslingsselskapet hadde laget.

    Uheldig med vertsfamilie

    Atle legger ikke skjul på at han var misfornøyd med vertsfamilien.

    I følge Atle var det ikke noe hyggelig hjem. Han måte dele rom med en elev fra  Tyskland, og den kvinnelige huseieren hadde rot over hele huset. De fikk  heller ikke noe god mat.

    Atle legger ansvaret på utvekslingsselskapet som han mener gjorde for dårlig  jobb med å finne passende vertsfamilie.

    – Jeg betalte 65.000 kroner for oppholdet i England. I tillegg var det noen  veldig dyre turer som de arrangerte. Med tanke på hvor mye jeg betalte for  skoleåret i England, synes jeg at jeg fikk lite igjen, sier han.

    Ble slått ned

    Atle forteller også om en uheldig episode med en annen ungdomsgjeng, som førte  til at ble han slått ned i gata der han bodde, og fikk en smell i hodet.  Skoleutvekslingsselskapet ble gjort kjent med dette overfallet.

    – Men jeg fikk ingen oppfølging i det hele tatt, sier Atle som synes det var  skuffende.

    Den unge vegårsheiingen lengtet hjem, og i vinterferien reiste han til  Vegårshei. Selskapet forbød imidlertid sine utveklingsstudenter å reise hjem  under hele oppholdet i England, ifølge Atle.

    Kastet ut av programmet

    – Det ble til slutt så mye uenigheter mellom oss at det endte med at jeg ble  kastet ut av selskapets program etter sju måneder i England.

    – Du er vel ikke spesielt kranglete?

    – Nei, de som kjenner meg, kan ikke helt skjønne hvordan dette kunne skje,  sier Atle med smil.

    Han legger til at han sammen med foreldrene sine engasjerte en advokat  etterpå, og etter mye korrespondanse fikk han tilbakebetalt 17.000 kroner av  skoleutvekslingsselskapet.

    Lærte godt engelsk

    – Noe positivt fikk du vel igjen for oppholdet i England?

    – Ja, jeg fikk lært engelsk skikkelig. Jeg ble veldig god i engelsk.

    Atle trekker også fram at han ble godt kjent med flere lærere på skolen, og  han fikk heldigvis bo hos en av dem, da han ble kastet ut av selskapets  program.

    – Hun var veldig hyggelig. Det var som natt og dag. Jeg fikk eget rom og bo i  et rent hus.

    Tilpasningsdyktig

    Atle mener at han slett ikke har vanskeligheter med å tilpasse seg. Han  forteller forøvrig at han var på språkreise på Malta allerede den sommeren  han var ferdig med ungdomsskolen. Der likte han seg kjempegodt, og var  veldig fornøyd med STS som arrangerte språkskolen på Malta.

    Nå har han det utmerket på Tvedestrand og Åmli vgs. Han forteller at han ble  tatt godt i mot av medelever og lærere da han begynte sist høst. Atle synes  skolen har et godt miljø og bra lærere.

    Mange muligheter

    – Du er snart ferdig på skolen i Tvedestrand, og skal begynne på et nytt  kapittel i livet?

    – Ja, egentlig har jeg mest lyst til å bli pilot, men jeg har ikke de rette  fagene. Jeg har søkt på mange skoler, og jeg vet ikke helt hva det blir. Kan  tenke meg å studere økonomi eller jus. Tror det blir jusstudier.

    Vent med å reise

    Når det gjelder erfaringene som utvekslingsselev i England, konkluderer Atle  med at det kanskje kan være lurt å vente til etter videregående skole med å  oppfylle sine utenlandsdrømmer.

    – Når du er 18-19 år og myndig, er du mer moden, og har mer du skulle ha sagt  hvis det oppstår problemer, fastslår Atle Torgersen.

    Vanlige problemer: Overdrevet barnepass

    Hei!
    Jeg er en jente på 18 som nå befinner meg på utveksling, jeg er redd for at jeg er i ferd med å bli helt utbrent. Jeg har store prøver hver dag den neste uken, samtidig som jeg har andre lekser. I tillegg må jeg fungere som barnevakt for lillesøsteren min nesten hver eneste dag, og jeg må prøve å sjonglere barnevakt med prøve lesing. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å takle dette. Jeg smiler sjelden når jeg er hjemme lenger ,og hva i all verden skal jeg gjøre ? DEt er bare en vertsfamilie og jeg vet jeg kanskje burde si noe til dem, men da kommer til mest sannsynlig til å kaste meg ut av huset og det takler jeg vertfall ikke. Jeg er vet ikke hva jeg skal gjøre ? Jeg er redd for helsen min!!!

    Jeg er i gjennomsnitt barnevakt 3-4 ganger i uka, og en av de gangene er i helgene når jeg egentlig skal møte venner….Hva skal jeg gjøre ?????

    Innsendt av Jente 18, 06.04.2014 – 19:49

    Svar:

    Hei

    Når jeg leser det du skriver så tenker jeg at du først og fremst bør snakke med en voksen. Det jeg kan gjøre for deg er å gi deg noen tips om hvor du kan henvende deg for å få hjelp til å vurdere hva du kan gjøre videre, og stille deg noen spørsmål som kanskje hjelper deg videre.

    Finnes det noen kontaktperson for dere som er utvekslingselever? Finnes det en rådgiver på skolen der du går?

    Kan du egentlig fortsette sånn som du har det nå? Har du noen i familien din som kan hjelpe deg? Eller kan du oppsøke helsetjeneste i nærheten av der du bor? Du kan ringe Alarmsentral for barn og unge i Norge og få hjelp til å vite hvor du kan henvende deg videre. Eller ta kontakt med den norske ambasaden i det landet der du er.

    Ung.no skriver følgende om ambassade:

    Ambassaden vil sammen med deg og andre norske myndigheter vurdere hvordan man best kan hjelpe deg. Ambassaden vil kunne gi råd og veiledning, samt på enkelte vilkår utstede norsk pass og bistå med hjemtransport.

    Om du går til nettsiden www.landsider.no kan du gå inn på hjemmesidene til alle norske ambassader i utlandet. Her vil du finne både telefonnumre og mailadresser til de norske ambassadene.

    Jeg får inntrykk av at du er ei fornuftig jente som prøver å ta ansvar for deg selv. Det er ikke alltid så lett å finne ut av systemet når en er et sted hvor man ikke kjenner til hjelpeapparatet. Kanskje det er lurt å få en annen voksen til å hjelpe deg med å snakke med vertsfamilien din. Kanskje du kan få bytte familie eller avbryte oppholdet? Eller kanskje du finner en god løsning sammen med vertsfamilien din hvis du tar sjangsen på å snakke med dem? Uansett hva utfallet blir så er det nok mulig å finne en løsning som vil fungere bedre enn sånn som du har det nå.

    Prøv å ta det som en utfordring. Dette kan du lære mye av. Mange voksne opplever også å komme i situasjoner i livet hvor familie, arbeidsliv og andre forpliktelser blir overveldende mye å forholde seg til. Prøv å lag en plan som du tror kan fungere.

    Det er vanskelig å gi deg noen mer konkrete råd med tanke på hva du kan si og gjøre når jeg ikke kjenner til hvor du er eller hvem du er sammen med. Men stol på deg selv og vit at det er bare du som vet når du har det bra og når du har det vanskelig. Hvis noen skal kunne hjelpe deg så må du si noe om hvordan du opplever situasjonen. Hvis du snakker med noen og det ikke hjelper, prøv da å snakke med noen andre.

    Lykke til.

    Vennlig hilsen helsesøster

    Besvart 11.04.2014 – 09:43

    2014 Oct 07: Rekordmange utvekslingselever på Ole Vig

    Seks utvekslingselever på ett og samme skoleår er ny utvekslingsrekord for Ole Vig videregående skole: HAR DET BRA: Å komme til et vilt fremmed land er ikke bare – bare. Men de trives, utvekslingsstudentene ved Ole Vig. (Stjørdalens blad)

    Bloggere: Australia

    Jeg anbefaler at dere sjekker bloggene som forberedelse til reise. Si fra om jeg skal legge til linken deres eller om det er noe dere vil at jeg skal inkludere i denne posten.

    Små sjokk når det kommer til tidsforskjell og avstand:

    Ellers har eg hatt bursdag! Dagen var meget fin, og meget rar. Av mangel på ei mor og en far som kom syngande inn på rommet mitt med lys og gavar, måtte eg stå opp av meg sjølv. Det første eg gjorde var å snapchatta entusiastisk til alle mine venner heime om at eg hadde bursdag!! Fekk ikkje så mykje til svar, utenom Kristin, i og med at klokka var 23:40 heime..

    Kristin bare: Du har kje bursdag før om 20 minutt her heima, og eg nekte og sei gratulera med dagen før det. (Grethe)

    Nye døgnrytmer er slitsomme:

    Har det så utrolig bra her borte. Utenom at det er ganske kaldt og sliter fortsatt med å komme inn i døgnrytmen her. Våkner i 3-tiden hver natt, så det er ganske slitsomt.. (Ine)

    Store begivenheter i vertsfamilien:

    Da har min kjære vertssøster endelig giftet seg! Bryllupet var helt utrolig og har jeg ikke elsket bryllup før gjør jeg det definitivt nå. Selve vielsen startet klokken 12. Det var i det søteste «chapel»et  (vet ikke det norske ordet) noen sinne. Sikker på at halvparten av de som var der gråt for det var faktisk utrolig rørende. (Sofie)

    Hvordan skolen er der nede:

    Siden Urangan er en public school er uniformen ganske laidback og reglene er ikke superstrenge. Uniformen består av skjørt/shorts og bluse/t-skjorte. Fargen til Urangan er rødt, hvitt og grått og derfor skal genseren du har utenpå helst være grå uten for mye mønstern (selvom jeg har rusla rundt i olaskjorta hele forrige uke uten å høre noe). Man kan gå med hvilke sko man vil, bare de ikke er åpne, som vil si at tær og/eller vristen ikke kan synes. Vi har også hatter vi må bruke når vi er ute, for å beskytte oss mot sol og hudkreft. (Marie)

    Eller følg med på Instagram og se utrolig bra bilder fra Down Under:

    lørdag var jeg og en del andre utvekslingsstudenter fra Urangan SHS på whale watching. Vi dro ut med en båt klokken 8 på morgenen og var tilbake til marinen klokken 1. (Inger Marie)

    Natur og landemerker får ny mening i virkeligheten:

    Uluru og Kata Tjuta: Å endelig få se dette var fantastisk. Uluru var så mye større enn forventet, og det var rart og uvirkelig å være der. (Marie)

    Erfaringer med nye venner:

    Vi var seks jenter til sammen, og vi hadde det helt fantastisk morro. Det ble både High School Musical singstar, andre gamle klassikere på playstation’en, pizzaspising, snakking, disneyfilmen Frozen på TV, smågodtspising og sist men ikke minst VELDIG masse latter. (Kristi)

    Man driver reklame for sitt eget land:

    Eg fekk møtt han som skal reise til Norge – og han skal faktisk reise til STRANDA. Var sjukt tilfeldig, og han var den einaste som faktisk har fått vite noko i det heile tatt om kvar han skal – good job Stranda Rotary, eg er herved stolt av å vere «medlem». Han var ein ganske hyggeleg kar, som eg trur kan passe godt inn i 98-kullet. Då han kjem frå Canberra, Australias hovudstad, kan det kanskje bli eit lite sjokk å komme til bitte lille Stranda, men eg prøvde å overbevise dei om at Noreg er eit lite land, og han får reise rundt i landet ganske mykje lettare enn i Australia. (Amalie)

    Folk forteller om og om igjen at utveksling egentlig bare handler om at man lever et helt vanlig liv. Det er bare det at man gjør det på et helt nytt sted:

    Selv om det å være på utveksling er veldig spennende og nytt, vil ikke det si at det skjer masse kult. Det spennende og nye er rett og slett at alt er annerledes. Skolen er annerledes, matvanene endres, rutinene forandres totalt og man må takle alt på egenhånd. I dag begynner min niende uke i Australia, og jeg kan ikke tro hvor fort de ukene har gått! Jeg er allerede halvveis gjennom min første vertsfamilie, og jeg begynner virkelig å føle meg hjemme her. Det er rart det med at «home is where your heart is». Selv om jeg savner venner og familie hjemme, føles Australia mer og mer som et hjem. (Pernille)

    Nye dyrearter – noen søte og noen ikke fullt så søte – oppdages.:

    Rett etter me kom innom inngangen var det dyrepassarar som stod klare med eit utvalg dyr som ein kunne ta bilete med. (Kamilla)

    Man bytter vertsfamilier. Noen ganger er grunnene helt uproblematiske:

    Grunnen til at jeg må pakke er fordi jeg skal få ny vertsfamilie. Dette ble bestemt for kort tid siden og jeg flytter allerede på torsdag! Det er ingenting galt med familien jeg bor hos nå, de har vært veldig greie og trivelige å bo hos, men jeg har blitt kjent med en utrolig fin familie som jeg tror er mer passende for meg. Blir litt trist å forlate familien jeg bor hos nå, men samtidig gleder jeg meg litt til å flytte. (Martine)

    Og så kan verden komme vel nært innpå en:

    Veldig betryggende at det kommer bombetrusler akkurat der du bor… (Emilie)

    Bloggere: Japan

    Sjekk denne posten fra Kristin.:

    Mens jeg er inne på mygg, så har Japan de søte grå myggene også, naturligvis. Og ja, jeg sa søte grå. Når man sammenligner de grå sine stikk, som jeg vanligvis opplever som et rødt merke som hever seg om man klør på det, men forsvinner om man lar det være i fre, er stikkene til myggene utenfor skolen helt forferdelige. Vi snakker enorm heving som klør uansett hva man gjør, og som forblir der til man føler seg gal. Er glad det ikke er mygg akkurat i byområdene… Det samme kan ikke vli sagt om enorme edderkopper, da, uheldigvis. De ser jeg oftere enn jeg hadde ønsket. Jeg ser de en gang u uka.

    Alle dere som ønsker å reise til uvanlige land har også bloggere som dere kan sjekke. De skriver som Kristin om alt mulig av interesse.

    Silje har fortalt om det å slite, men også om hvordan det er når tingene går bedre igjen.

    Mange vet at det har vært en vanskelig tid for meg her. Mye har skjedd som ingen, uansett hvem de er, burde få oppleve. Jeg har følt meg tråkket på, verdiløs, ingenting. Er veldig glad jeg forlot Nagaoka, da det definitivt var det beste for meg. Fikk en ny start, og er nok ikke lenge til jeg får begynne på skole…..

    Får virkelig ikke nok av å gå i templer! Det er veldig fascinerende å se bygningene, at folk ber og generelt lære om religionen og tradisjonene deres.

    Kristin og Silje har visst havnet på samme skole.

    Noen av elevene som reiser til Japan reiser for et halvt år. I og med at skoleåret er fra januar til desember må man være innstilt på å gjøre det hele litt annerledes.

    Hanna deler en versjon av japansk musikk når bloggen åpnes. Musikk gjøres annerledes in Japan.

    Marie har 40 stykker i klassen sin og driver med bueskyting.

    Jeg legger VELDIG gjerne til lenker til blogg eller instagram eller twitter eller andre sosiale medier som dere måtte ha mens dere er på utveksling.

     

     

     

    Problemer: Seksualforbryter dømt

    Man hosting exchange student arrested

    Lloyd Lindquist, 78, arrested on video voyeurism, child porn charges.

    Student Exchange Agency: Forte International Exchange Association (FIEA) and CCI Greenheart |  formerly known as Center for Cultural Interchange (CCI)

    CSFES Note: It appears Lindquist also hosted students from the following agencies:

    • ASPECT Foundation
    • Forte International Exchange Association (FIEA)
    • CCI Greenheart  (Formerly known as Center for Cultural Interchange CCI)
    • EF Foundation
    • NACEL
    • Uninity of Indy

    Lloyd Lindquist – Tavares PD Affidavit of Probable Cause Aug-4-14

    IN THE COUNTY COURT OF LAKE COUNTY STATE OF
    FLORIDA

    STATE OF FLOIRDA VS.

    LINDQUIST, LLOYD L
    W/M DOB- 03/15/1936 xxxx
    4481 MARSH HARBOR DRIVE
    TAVARES, FLORIDA 32778
    xxxx
    HEIGHT: 5’09” WEIGHT: 175 LBS.

    AFFIDAVIT OF PROBABLE CAUSE

    WHEREAS, Detective Sarah Coursey of the Tavares Police Department, she this day, made oath before me that on, about, or between December 31, 2009 and the 18th day of May, A.D. 2014, that the following events did occur in the City of Tavares in Lake County, Florida. Defendant did:
    Commit the offenses of VIDEO VOYEURISM (9 counts) F.S.S 810.145(a) by unlawfully obtaining/transmitting/broadcasting/and/or recording with an imaging device, visual images of another person, who should have a reasonable expectation of privacy. The offense of POSSESSION OF CHILD PORNOGRAPHY (2 counts) F.S.S 827.07l(5)(a) by possessing a photograph, motion picture, exhibition, show, representation, or other presentation which, in whole or in part, he or she knows to include any sexual conduct by a child.

    On May 18, 2014, at approximately 1300 hours, Officer Bledsoe responded to the lobby of the Tavares Police Department, in reference to the victim, xxxx, locating a “spy camera,” in his bathroom. The victim stated that he was a foréign exchange student from Germany and had been living with the defendant, his host, Lloyd Lindquist, since August 13, 2013. The victim stated that approximately two weeks prior to locating the “spy camera,” he was using the defendant’s computer and observed several gay pornographic images, at which time; he began to look through the defendant’s browser history and located web sites for digital spy clock cameras and other spy camera systems. The victim stated that approximately one week later he observed the defendant checking his email, on the same computer, at Which time he saw an email confirmation for the purchase of a “spy camera.” The victim stated that on Saturday, May 17, 2014, he observed a mirror style, digital clock, which was placed in his bathroom. It should be noted that the victim is the only person that utilizes this bathroom, the defendant has a master bathroom attached to his bedroom. The victim advised that he then opened the back of the mirror style, digital clock. The victim located a memory card and USB p011, at which time; he took photos of the clock to use as evidence.

    The victim stated that he “googled” images of spy clock cameras and confirmed that the above mentioned clock was indeed a “spy camera.” The victim showed the photographic images of the “spy camera,” to Officer Bledsoe, who confirmed to your affiant that he did observe the images on the victim’s phone.

    On May 18, 2014, your affiant secured a lawful search warrant on the defendant’s residence, 4481 Marsh Harbor Drive, Tavares, Lake County, Florida, and was executed on the same. During the lawful execution of the above mentioned search warrant, several items were seized and secured in order for further digital analysis to be conducted. Your affiant was able to view video evidence which was stored on an SD card, located by Officer Robinson, in the defendant’s master bedroom, of the defendant “setting up” the digital spy clock camera in the victim’s bathroom. This SD card was previously located in the digital spy clock camera. The video that was located on the SD card shows the defendant programming the spy camera. Further investigation reveals the defendant walking into the bathroom and observing the spy clock camera, to which he then makes a phone call using his cell phone. The victim advised it was at this time, he flipped the spy clock camera over to take pictures and to stop any future recordings.

    Your affiant secured a separate search warrant for the items seized; digital storage devices, a laptop, cameras, digital spy camera clock, computer hard drive/PC, and any other imaging and/or storage devices to be sent for forensic computer analysis. The above mentioned items were taken by Detective Harvey, to the Seminole County Sheriff‘s Office on May 27, 2014.

    On July 31, 2014, at approximately 1315 hours your affiant traveled to the Seminole County Sheriff‘s and made contact with Investigator Sara Klein, Seminole County Sheriffs Office. Your affiant obtained the forensic analysis report from Investigator Klein, who explained her findings. The report revealed the defendant had multiple AVI. files, Item 11-(SanDisk Micro SD Card), which were recorded on the spy clock camera. The AVI. files are video images of the juvenile victim in the bathroom, being recorded Without his knowledge, in an area that he believed to have a reasonable expectation of privacy. The juvenile victim is seen pulling his pants down, using the toilet, and attempting to cover his genitalia. The AVI. files also show recordings of the defendant setting up the “spy clock camera.”

    Further investigation revealed several videos, Notable Files from Item 3(Gateway Desktop computer, user account “Lloyd”), of an unknown male, under the age of 18, masturbating. One such video shows an unknown male, under the age of 18, sitting at a laptop masturbating. The other video shows another unknown male, under the age of 18, masturbating over a toilet in a bathroom. Another video is of an unknown male, under the age of 18 toweling off, genitals exposed. These recordings were taken off a video baby monitor by another recording device, an Olympis Digital Camera and stored on the defendant’s computer.

    Your affiant contacted the foreign exchange student’s host agencies in reference to these charges. Forte International Exchange Association and CCI Greenheart have both provided the names of the juvenile males, supporting documents as to their ages, and dates they were placed in the defendant’s residence. All subjects were under the age of 18 at the time they were placed into the defendant’s residence and attended Tavares High School. These files have been placed into evidence at the Tavares Police Department along with all other supporting documents and evidence pertaining to this case.

    AFFIANT

    TAVARES POLICE DEPARTMENT

    SWORN TO AND SUBSCRIBED BEFORE ME THIS 4th DAY OF AUGUST 2014

    NOTARY PUBLIC

    FINDING OF PROBABLE CAUSE

    I reviewed this Affidavit of Probable Cause and find there ( is , is not) probable cause to hold and bind over for trial the defendant names in this affidavit.

    DATED DAY OF ………. 2014

    COUNTY/CIRCUIT JUDGE

     

    13.05.13: Never STEP-In: from German father

    Vorteile: vorgespielte Freundlichkeit, clevere Vertragsgestaltung (einseitig für Stepin)

    Nachteile: keinerlei Hilfe im Gastland, schlechte Gastfamilien, schlechte Betreuung

    Was hier über INTO geschildert wird, haben wir in ähnlich schlimmer Weise bei Stepin erlebt. Dabei haben wir Stepin gewählt, da uns die Vertragsgestaltung von INTO einseitig und unfair erschien. Da haben wir von der Freundlichkeit der Stepin-Vermittler uns mehr erhofft, – leider vergebens. Tatsächlich ist Stepin nur ein wenig trickreicher vorgegangen: Nachdem man den Vertrag unterschrieben und die erste Rate gezahlt hat, kamen dann die zu unterschreibenden «Regeln», in denen dann ähnlich einseitige Formulierungen standen, wie wir sie bei INTO nicht akzeptiert hatten. Nur leider war inzwischen Zeit vergangen, sodass wir gar nicht die Chance gehabt hätten, eine alternative Organisation zu wählen. Sehr clever gedeichselt von Stepin.
    Also haben wir gehofft, dass alles gut wird.
    Wurde es aber nicht: Schlechte Gastfamilie, kaum Betreuung, oft nichtmal Antworten auf Anrufe oder Mails. Schliesslich hat unsere Tochter der Dauerbelastung nicht mehr standgehalten, vorzeitiger Abbruch des Programms.
    Stepin weigert sich irgendeine Erstattung zu leisten.

    Fazit: niemals mit STEP-In
    http://www.dooyoo.de/universitaeten/into-schueleraustausch/1621257/


    GOOGLE TRANSLATION

    Advantages: feigned friendliness, smart contract design (one side for Stepin)

    Cons: no support in the host country, poor host families, poor care

    What is described here about INTO, we have experienced in similar way worse at Stepin. We have Stepin chosen because we deemed the contracts of INTO-sided and unfair. As we have hoped for by the friendliness of Stepin Broker us more unfortunately in vain. In fact Stepin has taken just a little more tricky: After you signed the contract and the first installment paid, then came to under-writing «rules», where then were similar to one-sided formulations, as we had not accepted at INTO. Unfortunately, time had gone by, so we would not have had the chance to choose an alternative organization. Very clever gedeichselt of Stepin.
    So we were hoping that everything will be fine.
    But it was not: Poor homestay, hardly care, often not even answer calls or emails. Finally, our daughter long-term stress has not withstood, premature termination of the program.
    Stepin refuses to make any refund.

    Conclusion: Never STEPIn

    Problemer: Forfulgt, ryktespredning, trusler, dødsfall

    Explorius/Educatius:
    karolineeiusa » Arizona »

    ET MARERITT

    Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen, men det er det en veldig god grunn til det. Dette innlegget er langt, men jeg håper du tar deg tid til å lese. Hadde også satt pris på om du deler dette innlegget for å advare andre ungdommer som har tenkt seg på utveksling. Tenk godt over hvilken organisasjon du velger.

    Mye har skjedd siden sist. I mars begynte tingene å bli vanskelig hos vertsfamilien samtidig som jeg fikk dårlige nyheter ifm morfars kreftmedisin. Heldigvis skulle mamma, pappa og brødrene mine komme på besøk under ?spring break? slik at jeg hadde noe å se frem til.

    Selve galskapen begynte den dagen de skulle komme. Jeg ble skikkelig syk med høy feber og var dårlig. Jeg kjente at det var nødvendig å oppsøke lege. Vertsmor ville ikke ta meg til lege, men bestemte seg for å gi meg antibiotika som opprinnelig var utskrevet til vertsfar. Dette er en alvorlig og ulovlig handling i USA. Jeg var på dette tidspunktet veldig utslitt og hadde behov for noen timers søvn før vi skulle hente familien min på flyplassen. Dette løste vertsmor med å gi meg sovepiller, ikke mindre enn to stykker. Jeg ble fullstendig slått ut.

    Da familien min ankom Phoenix flyttet jeg inn på hotellet med dem for å få en liten pause fra  vertsfamilien. Dette var ikke en populær avgjørelse hos vertsmor som er en ekstremt kontrollerende person, og på denne måten følte hun nok at hun mistet den kontrollen. Hun ringte og tekstet meg hele tiden mens jeg var med familien for å sjekke hva jeg holdt på med og om jeg tok antibiotikamedisinen som hun hadde gitt. Den medisinen hadde jeg kastet i det jeg kom til hotellet.

    Det var godt å få prate med mamma og pappa om de siste ukene. De bestemte seg der og da for å sjekke med skolen om hvilke muligheter det var for å dra hjem for å være sammen med mormor og morfar, og for å få samle krefter. Skolen innvilget permisjon for hele april ettersom jeg hadde toppkarakterer, og de så ikke problemer med at jeg kom tilbake i mai for å fullføre eksamen og Graduation.

    De neste dagene forløp greit med en tur til Grand Canyon uten de helt ekstreme overvåkings-sms’ene.

    Etter Grand Canyon kom et av de store spenningsøyeblikkene for min del. Mamma og pappa inviterte vertsfamilien min ut på middag for å bli bedre kjent med dem. Ville vertsmor ta seg sammen, eller ville hun være seg selv? Det ble det siste?.. Hun var ikke interessert i å bli kjent med dem, men var veldig opptatt av å vise dem at det var hun som ?eide? meg nå. Under middagen skulle hun absolutt gi meg astmamedisin, men jeg har ikke astmaplager. Jeg hadde vond hals og hoste. Det å «eie» meg var tydeligvis et viktig punkt for vertsmor. De siste månedene hadde vertsmor hatt samtale med Educatius for å ordne det slik at jeg kunne gå videre på skole der borte. Uten å i det hele tatt involvere meg i dette. Hun ville også ha meg til å gå på sommerskole for å beholde meg lengst mulig i Phoenix.

    Etter middagen bestemte vi oss for å informere vertsfamilien om at jeg skulle dra hjem til Norge i fire uker. Jeg var veldig spent på hvordan reaksjonen ville bli, så jeg hadde allerede vært og hentet passet mitt slik at det var trygt hos meg.

    Vi fylte ut skjema med avreisedato til Norge og returdato (30. april) til Phoenix. Dette ble signert av skolen, koordinator, vertsmor, pappa og meg. Jeg var så heldig å få plass på samme flyet hjem som resten av familien.

    Hjemme i Norge var det vanskelige dager. Jeg slet med å sove og å være alene hjemme. Det ble mye tid sammen med familien.

    Bare noen dager etter at jeg kom hjem tok vertsmor kontakt og begynte å tulle med returdato. Pappa svarte henne tydelig at hun måtte tro på det jeg sa og forholde seg til det.

    Vi tok kontakt med Eksplorius om å få bytte vertsfamilie. To fantastiske familier sto klar til å ta imot meg. Begge to har vært der for meg hele dette skoleåret. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem. Det ble bestemt at jeg skulle flytte inn til Laurel og Mike hvor Karianne også bor. Både Eksplorius og Educatius godkjente dette.

    Vertsmor ble informert og begynte å lage problemer. I påsken kom hun med alvorlige beskyldninger mot Karianne. Vi var alle i sjokk over hva den damen kunne finne på. Beskyldningene var helt grunnløse og useriøse. Karianne motbeviste dette enkelt.

    Etter dette hørte vi ikke mer fra vertsmor og jeg begynte å glede meg til å reise tilbake til Phoenix for å avslutte skoleåret. Nå gjenstod prom, finals og Graduation.

    Jeg reiste til Phoenix som avtalt 30. april og ble møtt av gode venner og ny vertsfamilie. Mom og dad kjente jeg godt fra før og følte meg hjemme med en gang.

    Prom var vellykket og det ble lagt ut bilder på FB. Lite visste jeg om hvordan vertsmor fulgte med på alt jeg gjorde. Nå begynte marerittet for fullt. Det tikket inn SMS?er til en venninnes vertsmor med spørsmål om hvor jeg befant meg, og om hun var klar over at jeg var utestengt fra utvekslingsprogrammet?

    Videre viste det seg at min gamle vertsmor hadde ringt skolen og utgitt seg for å fortsatt være vertsmor for meg, og ga falsk informasjon om min returdato. Hun fortalte skolen at jeg hadde kommet tilbake til Phoenix en uke tidligere, men hadde skulket denne uken. Denne uken og noen dager etter at jeg var kommet tilbake hadde hun full tilgang til min skoleprofil på nettet. For å få denne tilgangen så må hun ha fått tak i mitt personlige passord som jeg har hatt i mine personlig saker.

    Første dag på skolen etter returen til Phoenix fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk delta på Graduation. Vertsmor hadde tatt kontakt med flere lærere for å forvisse seg om at jeg ble satt ned i karakterer pga fraværet hun løy om. Jeg skjønte ingenting, skolen hadde jo godkjent fraværet mitt og karakterene skulle fryses til jeg var tilbake. I USA er karaktersystemet helt annerledes enn i Norge.

    Engelsklæreren min kunne informere om at jeg var blitt oppført med en ukes ulovlig fravær ettersom profilen min var åpnet. Når han skjønte at dette ikke var riktig gikk han inn og slettet fraværet. Nå fikk vi bekreftet at vertsmor fulgte med på hva som skjedde rundt meg. Umiddelbart etter at fraværet var slettet så ringte hun engelsklærereren og lurte på hvorfor han dekket opp for meg? Hun opplyste at jeg var utestengt fra programmet. Jeg ble livredd. Det skremte meg når jeg så hvordan hun gikk inn for å ødelegge resten av skoleåret mitt. Jeg måtte endre passord på skolebruker, FB og mail.

    Redselen ble ikke mindre når vi forsøkte å kontakte Explorius hjemme i Norge, eller Educatius i USA. Da oppdaget vi at de ikke var interessert i å høre på meg i det hele tatt. De begynte å forsvare vertsmor, som ikke lenger var min vertsmor. Mamma og pappa la press på Explorius for å få dem til å skjønne alvoret i situasjonen. Her borte ble jeg oppsøkt av ledelsen i Educatius som fortsatte å forsvare vertsmor. De ga tydelig utrykk for at vi studenter ikke har en stemme for å bli hørt. Vi er barn….

    Nå gikk det opp for meg at jeg var ganske alene her borte (bortsett fra min nye vertsfamilie som jeg kaller Mom and Dad, og gode venner). Jeg spurte lærereren i rettslære om hva jeg burde gjøre. Han rådet meg til å gå og få innvilget et besøksforbud, en såkalt Order of Protection mot vertsmor. Da ville hun ikke kunne forfølge meg eller prøve ytterligere å ødelegge skolen for meg. Dad kjørte meg til retten og jeg fikk forklart meg til dommeren der, under ed, skremmende opplevelse for lille meg. Det som var litt greit var at jeg hadde bare fortalt en liten del før jeg fikk innvilget Order of Protection, og at dommeren unnskyldte at jeg måtte oppleve slikt når jeg var en utvekslingsstudent. Videre var det å kontakte politiet slik at de kunne overlevere begjæringen. Det gikk ikke ettersom vertsmor var bortreist og dette er et dokument som må overleveres direkte fra politiet til den det gjelder.

    Explorius ble informert tydelig om utviklingen i saken. Pappa hadde timelange telefonsamtaler og et utall med mailer til dem for å få dem til å begynne å reagere og å få satt en stopper for vertsmor. Dette medførte bare en rekke slag i ansiktet hvor både Explorius og Educatius gang på gang bekreftet at de ikke tar ansvar når studententene kommer i en uforskyldt vanskelig situasjon.

    Nå var det gått en uke uten at organisasjonene gjorde noe som helst. Bortsett fra at det dukket opp en mail fra Educatius hvor de bekreftet at de ikke trodde på meg. Pappa informerte Explorius om at besøksforbudet ikke var overlevert, og at Educatius ikke trodde på meg. De kunne tatt en telefon til skolen så hadde de fått bekreftet min historie.

    Mamma og pappa så ingen annen mulighet enn å reise bort. Jeg var utslitt, livredd og hadde egentlig lyst å bare gi opp hele greia. Billetter ble bestilt, og plutselig kom det mail fra Explorius med beskjed om at vi måtte bare gi beskjed om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe. De neste dagene fikk både jeg, mom og dad flere telefoner fra Educatius hvor det var tydelig at de vernet om vertsmor og ville ha oss til å stoppe besøksforbudet mot vertsmor.

    Søndag 12. mai kom mamma og pappa. Fantastisk å se dem igjen selv om det bare var en og en halv uke siden sist. Det føltes som et år. De skulle være en uke for å støtte meg, prøve å få møte med skolen og Educatius. Mandag morgen våknet vi til en lang mail fra Explorius med beskjed om ikke å ta kontakt med skolen. Det ville bare medføre at skolen kom til å trekke tilbake I-20 dokumentet (det jeg må ha sammen med visumet for å få være utvekslingsstudent). Dersom det ble trukket tilbake så hadde jeg måttet forlate USA innen 24 timer. Skolen ville også være redd for å bli saksøkt. Hvem hadde sagt at det var hensikten? Explorius rådet oss klart og tydelig å ikke forfølge saken mot vertsmor. Vi valgte å høre på dem ettersom det virket skremmende med innholdet i mailen fra Explorius. I mailen tilbudte daglig leder i Norge seg å komme over til Phoenix for å hjelpe. Pappa takket ja til dette, men hørte aldri mer om den saken. Vi så henne ikke i Phoenix de to ukene mamma og pappa var her.

    Senere på mandagen hadde vi et møte med to av lederne i Educatius. De beklaget møtet mitt med USA, men det var ikke så mye de kunne gjøre. Mamma og pappa prøvde forgjeves å få frem det de markedsfører med at de alltid ivaretar studentene på best mulig måte. Alle studenter skal ha en egen kontaktperson som følger opp månedlig med rapporter som er utarbeidet i samarbeid med studenten. Jeg hadde ikke engang telefonnummeret til min kontaktperson som også er en venninne av vertsmor. Jeg har kun truffet henne én gang, og det var da jeg hilste på henne på jobben til vertsmor. Hun har levert inn månedsrapporter som sier at jeg syntes alt var fint og bra.

    Jeg trodde at Graduation var reddet da vi fikk ordnet opp i det med fraværet, men nei……. Tysklærereren fortsatte å stikke kjepper i hjulene for meg. Alle oppgaver for april var levert inn, og tyskeksamen skulle på torsdag 15. mai. Mandag fikk jeg beskjed at neste dag var det eksamen, og kun i det kapittelet de hadde gjennomgått da jeg var hjemme i Norge. Jeg leste og leste slik at jeg var litt forberedt. Onsdag morgen fikk jeg uten forvarsel utlevert del to av eksamen. Hun hadde «glemt» å gi meg beskjed at det var to deler. Det var bare jeg av seniorene som fikk fremskyndet eksamen. Resten av klassen hadde den som planlagt. Videre kom hun med krav om to presentasjoner og en prøve til som skulle være ferdig innen fredag morgen. Vi var jo nå kommet til onsdag ettermiddag, og ingen tysk på timeplanen på torsdag. Dette kunne jo ikke gå bra siden hun hadde gjort det helt klart for meg at hun kom til å stryke meg dersom ikke alt var gjennomført. Bare til informasjon; vertsmor hadde god kontakt med min tysklærer.

    Jeg jobbet med tysk og hadde middag med Kimberly og Craig (venner av tante Vanessa). Kimberly jobber med utvekslingsorganisasjonene i Phoenix (med unntak av Educatius som ikke oppfyller kravene), og vi trodde at nå var tingene i ferd med å gå seg til. Jeg var glad mamma og pappa skulle være til etter eksamen. Fremdeles vanskelig å sove med all denne usikkerheten rundt meg.

    Torsdag var jeg klar for engelsk-eksamen og var akkurat kommet i gang da assisterende rektor kom og hentet meg i klasserommet. Jeg måtte være med på kontoret hvor politiet ventet på meg. Vertsmor hadde tatt ut Order of Protection mot meg. Hun følte seg truet av meg og sa at jeg hadde vært voldelig mot henne. Hun påstod også at mamma og pappa hadde kommet til USA to ganger for å trakassere henne og at vi alle tre derfor måtte nektes fremtidig innreise til USA. Jeg sendte følgende melding til mamma og pappa: Kom til skolen, please…. De kom med en gang. På veien hadde de ringt Kimberly for å høre hva vi skulle gjøre. Hun anbefalte oss å snakke med rektor. Rektor tok tak i saken med en gang og sendte mail til alle lærererene og nektet dem kontakt med vertsmor. Vi fikk også skriftlig dokumentasjon på hva vertsmor hadde foretatt seg. Skremselsmailen fra Explorius ble avvist på det sterkeste av rektor. Skolens oppgave er å støtte elevene. Mom kom til skolen og var med på møtet med rektor. Vi ble rådet til å skaffe advokat, men hvor skulle vi begynne?

    Pappa ringte også nødnummeret til Explorius for å få dem på banen nå som jeg hadde fått ville anklager mot meg. Pappa ble lovet at noen fra Educatius skulle ringe ham umiddelbart. Han har i skrivende stund enda ikke blitt oppringt. Stol ikke på organisasjonene.

    Ja, hva gjør vi nå…. Først måtte vi til rettslokalet for å kreve rettshøring for å få utfordret besøksforbudet mot meg. Dad kom for å hjelpe oss. Han ringte også en advokat som er venn av familien. Vi fikk avtalt møte med ham med en gang. Rettshøringen ble satt til onsdag 21. mai og det ble fort bestemt at mamma og pappa måtte utsette hjemreisen sin.

    Da vi kom frem til advokatkontoret ble vi klar over at det var ikke noen kjellerbedrift vi var kommet til. Dette var et av de største og mest respekterte advokathusene i Phoenix. Vennen til mom og dad viste seg å være grunnleggeren av firmaet, og et fantastisk menneske. Jeg fortalte hele historien og la frem skriftlig dokumentasjon på mailer, tekstmeldinger og FB-meldinger fra vertsmor. Alt dette viste at hun var utilregnelig. Advokaten ba meg slappe av for denne saken skulle han og hans advokater ordne opp i. Ingen utvekslingsstudenter skulle oppleve slikt som dette. Jeg så heller ikke ut som en kriminell.

    Han lurte på når vi sist hadde vært i kontakt med vertsmor. Da vi fortalte at det var syv uker siden ristet han på hodet og lurte på hvordan hun plutselig følte seg truet? Eneste måten hun kunne vite at mamma og pappa var kommet til Phoenix igjen var via informasjon fra Educatius, etter møte på mandag. Advokaten var veldig gjestfri og lurte på om vi hadde tid til en omvisning på huset. Klart vi ville det. Vi fikk treffe mange hyggelige mennesker, se golbanen som de hadde i «hagen» og bilder av advokaten ved privatflyet sitt. Han var utdannet pilot også og likte å fly mye. Dette var jo akkurat som på film. Han ga meg en bunke visittkort og sa at dersom Educatius prøvde på noe mer tull så skulle jeg bare be dem om å kontakt med advokaten min. Lille meg….. med egen advokat….

    En helt uvirkelig dag og vi begynte alle å gå tom for krefter. Fredag var det igjen eksamen. Stolt og glad kan jeg fortelle at jeg fikk A i alle fag bortsett fra tysk. Jeg klarte å få bestått tross iherdig motstand fra læreren og jeg var klar for Graduation!!!! Denne dagen skulle jeg også ha oppkjøring. Følte vel egentlig ikke at jeg hadde hatt de beste forberedelser for det den siste uken, men jeg måtte nå prøve. Jeg klarte det….!!!!

    Nå var det å forberede rettshøringen og nye forberedende møter med advokat slik at vi hadde gangen i det. Jeg var livredd og tror heller ikke at mamma og pappa var så høy i hatten. Jeg var egentlig mest redd for hvilken reaksjon jeg ville få når jeg skulle møte den galne kjerringa igjen. Jeg er livredd henne nå når jeg ser hva hun er i stand til. Det er tydelig at hun er sykelig besatt av meg, og nå vil gjøre alt for å ødelegge for meg. Som advokaten sa, det eneste du Karoline har gjort, er å flytte ut av huset hennes. De neste dagene hadde advokaten telefonkontakt med lederen i Educatius. Jeg fikk høre samtalen på høytaler. Det var en litt spakere lyd i han nå enn da han troppet opp på skolen for å snakke med meg. Advokaten gjorde det klart for Educatius at slik de hadde behandlet en ung utenlandsk student på, var motbydelig. Pappa ringte på ny Explorius for å få dem på banen, men fikk til svar at det var ikke noe de kunne gjøre. Dette var en sak mellom meg og vertsmor. Men Educatius ringte min advokat på vegne av vertsmor. Igjen et tydelig eksempel på hvem de beskytter. Det dukket opp en ny mail fra Educatius via Explorius hvor de ba meg om å trekke min Order of Protection mot vertsmor. Den ble aldri overlevert og kunne derfor heller ikke trekkes. Dette ble tydelig forklart av min advokat som igjen gjorde det veldig klart at det fantes to muligheter her. At vertsmor frivillig trakk alt mot meg, eller at de kjørte saken så langt som var nødvedig for å få alt mot meg fjernet. Det var ikke et tema å gi seg før de var i mål.

    Denne uken har jeg fått støtte og hjelp fra venner og familie både i USA og hjemme i Norge. Til og med KLM var hjelpsomme da mamma og pappa måtte endre billettene. Billettene var ikke endringsbare, men plutselig var det mulig å gi dispensasjon allikevel da de spurte om årsaken for endringen. Alle som har hørt om saken har støttet meg. Bortsett fra Explorius og Educatius som faktisk får betalt av oss.

    Jeg tror nok at advokatens tydelige tale skremte litt. For kvelden før rettshøringen fikk vi vite at vertsmor ikke kom til å møte, hun hadde ikke tid. Gjett om jeg ble glad. Neste dag var det allikevel med en litt ekkel magefølelse jeg møtte i retten. Ville hun allikevel være der? Hun var der ikke og det hele gikk veldig raskt. Det var overhodet ikke grunnlag for at jeg skulle ha en Order of Protection mot meg. Dommeren beklaget at jeg måtte gjennomgå dette. Jeg måtte vite at alle amerikanere var ikke som min tidligere vertsmor. De fleste er hyggelige. Han presiserte også at dersom det dukket opp noe som helst fra den kanten, måtte jeg ikke nøle med å få overlevert en Order of Protection mot henne. Litt trygt å vite. Det som er mindre trygt å vite er at vi har ikke hørt noe som helst fra hverken Educatius eller Explorius for å høre om utfallet i saken. De er overhodet ikke interessert i om jeg har blitt fri fra dette.

    Jeg hadde aldri klart dette uten så god hjelp fra alle de rundt meg. Jeg må bare få takke

    • mamma, pappa, Kristian og Fredrik
    • mom and dad
    • Karianne, Kristin og Magnus
    • Shannon og John
    • Tante Vanessa
    • Kimberly og Craig
    • Advokatene mine Daryl M. Williams og William Sawkiw
    • Familie og venner hjemme i Norge

    Det er også godt å motta meldinger fra de som bryr seg. Det har betydd mye for meg gjennom denne tiden.

    Problemer: Bytte familie, salg og bruk av dop, psykiske problemer

    Dette er opplevelsene til ei jente (Pinnsvin) som reiste med YFU til USA høsten 2007. Jeg har kommentert underveis. Enkelte ting har forandret seg i reglementet her i Norge siden da.

    For det første så plikter utvekslingsfirmaet å hjelpe deg med den formelle prosessen i forhold til godkjenning av fagene. I dette tilfellet var YFU lite villige til å hjelpe utvekslingseleven med informasjon om hvordan hun kunne få til dette. Pinnsvin gikk på Medie og kommunikasjon.

    Både skole og vertsfamilie skal ha mottatt detaljert profil over eleven de har sagt ja til å motta. For skolens del så har dette noe med tidsfristene de har i de ulike statene. For vertsfamiliens del har selvfølgelig det å ha en detaljert profil over eleven som kommer noe med at de skal være forberedt på den nye personen som skal dele deres liv.

    Selv om bakgrunnskontrollene ikke var like grundige i 2007, skulle man sjekke hjem og personer som bodde i dem. Familien skulle ha mulighet til å ta seg godt av eleven som kom og det skulle ikke være kjente problemer med familien.

    Noen elever er litt vanskeligere å plassere enn andre. I Pinnsvin’s tilfelle hadde hun vært åpen sine politiske meninger og YFU mente at dette kunne være en årsak til at det tok tid å finne en familie til henne.

    YFU har en ordning med at eleven får en utreisedato som gjelder samme hva. Om man ikke har fått en fast familie kan man få en midlertidig familie til en fast en dukker opp. I Pinnsvins tilfelle så det ganske lenge ut som om dette var det som kom til å skje.

    Pinnsvin påpeker noe som kan være greit for dere å sjekke. Disse bankkortene deres. Vil dere kunne bruke dem som kredittkort eller vil de bare kunne brukes som et bankaksept kort. Det er egne regler for dere mellom 15 og 18 år. Sjekk på banken.

    Endelig, 14. august 2007 hadde Pinnsvin fått seg en familie i en by som heter Renovo i Pennsylvania. De aller fleste av dere kommer nok til å havne på steder med opp til 10.000 innbyggere – i USA. Det virker som om interessen for å ha utvekslingselever er størst der. Men Pinnsvin fikk ikke vite mer enn navn på by og stat. Navn på familien fikk hun først vite dagen før hun reiste over. Som dere ser over er ikke lenger dette godtkjent praksis i USA.

    Men skolen brukte YFU lenger til på å få Pinnsvin inn på og det var ikke YFU som ringte Pinnsvin om familien men Pinnsvin som måtte ringe YFU.

    Familien som Pinnsvin endte opp hos er på mange måter typisk for familiene dere kommer til å ende opp i. Det var et lite men hyggelig hus, familien var en kjernefamilie med mor, far og to barn. Riktignok hadde de dårlig råd, men det har mange av vertsfamiliene. Noen av dem har ekstremt dårlig råd.

    Familien til Pinnsvin skilte seg ut fra vanlige familier på et par områder.

    1. Faren var pillemisbruker. Han var en av veteranene fra Vietnamkrigen og slet med langtidsvirkninger. I hans tilfelle tok han svært mye reseptbelagt medisin. Ingen forsøkte å skjule at faren var misbruker.
    2. Familien solgte dop.
    3. Moren brukte Pinnsvin som en slags erstatning for det mannen hennes ikke klarte å være for henne. For en 17 åring blir det litt voldsomt å skulle fungere som psykolog for en voksen.
    4. Familien fikk beskjed om at Pinnsvin hadde underskrevet en klausul om at hun ikke skulle ha sex mens hun var i USA. Pinnsvin mente helt sikkert at hun ikke hadde gjort det.
      • Vår sønns kontrakt hadde en klausul om at det var forbudt å laste ned pornografi.
      • I tillegg plikter man å følge husreglene. I USA betyr gjerne dette en forventning om at man ikke skal ha sex mens man går på videregående.
      • Man plikter også å følge aldersgrensene som gjelder i de ulike statene. De varierer noe når det gjelder seksuell lavalder.

    Om ikke representanten gjør en grundig nok kontroll på vertsfamilien, vil det være vanskelig å klare å se slike problemer på forhånd. Om de, derimot, gjør den jobben de skal og ikke ser gjennom fingrene med noe vil de i teorien klare å forstå at noe er galt i familien. Desverre er det slik i USA at utvekslingsbyråene har elevkvoter de må fylle og da kan det være fristende å slippe vertsfamilier gjennom nåløyet som ikke burde vært sluppet gjennom. Det at representanten til Pinnsvin bodde 5 timers kjøretur unna var nok medvirkende til at jobben ikke ble gjort grundig nok. Intervjuene ble gjort per telefon.

    Skolen virket helt grei og Pinnsvin fikk være senior. Dette er noe dere ikke må ta for gitt. Skolen bestemmer. Noe av opplevelsene var litt uvante. For eksempel skulle man øve seg på en babydokke for å se hva det å være foreldre gikk ut på.

    Skolen forlanger en legeerklæring når man vil være med på et av lagene. Man får often en midlertidig en, men av forsikringsmessige og rettslige årsaker er skoler mye strengere med slikt enn det man er her i Norge. Fordi man havner i småbyer er det ikke alltid at den skolen man går på har det tilbudet man ønsker seg. Da er man avhengig av at vertsfamilien kjører en.

    En del av dere kommer nok til å reagere positivt på hvordan lærerne er i USA. De følger opp elevene på en helt annen måte på mange av skolene – i hvertfall de små. Det kan man trygt si at skolen til Pinnsvin var. 40 elever i avgangsklassen er jo ikke akkurat så mange.

    Kleskoder og forbud mot banning kan noen av skolene være veldig strenge på. Pinnsvin forteller at en av elevene ble utvist for dagen pga teksten på t-skjorta. Ord man IKKE liker er: Fuck, dick, bitch, hell, shit. Men du kan godt bruke «gay» som banneord mange steder. Det kunne man på skolen til Pinnsvin.

    Pinnsvin var heldig. Hun havnet i en familie som lot henne bestemme selv om hun skulle være med dem i kirken. Selvfølgelig blir man med en gang og ser om man kan leve med det som foregår der. Men noen av kirkene i USA har ekstreme svoveltaler om homofile og det trenger dere faktisk ikke høre på. Desverre er det mange vertsfamilier som gjør det vanskelig for dere å si nei til å være med. Kanskje dere opplever press fra representanten deres.

    Alkohol og røyking er forbudt mens dere er i USA. Det samme gjelder snus og selvfølgelig narkotika. Dere blir sendt hjem om dere blir tatt. Men et sted som Pinnsvin havnet på gjør sannsynligheten for det mindre. Der var det relativt vanlig med hasj, pillemisbruk, alkohol og tyngre stoffer. Vennene til Pinnsvin festet ofte ganske tungt og det så politiet gjennom fingrene med for det meste.

    Pinnsvin ble boende hos denne familien i et halvt år før hun flyttet til en ny og bedre en.

    Problemer: Bytte familier, vertsfar etterforsket, overfylt, skittent, satt på slankekur

    Anonym:

    Jeg er en 20 år gammel jente, og det nærmer seg tre år siden jeg reiste over dammen. Jeg fikk tidlig tildelt familie. Allerede i februar 2010 fikk jeg meldinger på facebook av min kommende vertsmor. Vi fikk god kontakt, og jeg gledet meg om mulig enda mer til å reise. Dagen kom, og i slutten av juli 2010 reiste jeg til Alabama, USA. På flyplassen ble jeg møtt av hele storfamilien, og det var klemming og hilsing. Det var ikke før jeg hilste på vertsfar jeg fikk en litt ekkel følelse inni meg. Det første han spurte meg om etter «hei og hallo» var: «Do you shave?». Han hadde nemlig hørt at europeere ikke barberte seg… På grunn av omstendigheter vi (jeg og min tyske vertssøster) ikke fikk forklart, måtte vi bo hos en annen vertsfamilie de første ukene. Ikke før senere fikk vi vite hva de omstendighetene var. Jeg startet på skolen, og er en relativt utadvent jente, så fikk meg fort venner på skolen. Jeg trivdes utrolig godt både med de andre elevene og også med lærerne. Jeg begynte også på et fotballag like i nærheten.

    Ukene gikk, og etter ca 2 uker kom den opprinnelige vertsmora for å ta en prat med meg. Vertsfamilie nr. 2 hadde nemlig gikk uttrykk for at jeg spiste for mye (!), og de ikke hadde råd til det. Jeg vil bare si at jeg alltid har vært tynn, og aldri særlig storspist. På grunn av mitt matinntak, bestemte de seg for å sette opp en matplan for meg. På en hel dag kunne jeg få f.eks. to bananer. Med skole og fotballtrening sier det seg selv at dette ble for lite. Jeg gikk ned 5 kilo på bare 2 1/2 uke. For en jente som allerede var tynn, var dette mye. En dag jeg og den tyske vertssøstra mi kom hjem fra skolen, var vi så sultne at vi fant noen frosne pannekaker i frysern som vi varmet i microen og spiste. Det var ikke populært når vertsmor kom hjem. Etter en lang skjennepreken, tvang hun oss til å betale henne for pannekakene.

    Selv om vi bodde hos en «alternativ» vertsfamilie, var vi mye på besøk hos den egentlige familien vår. Den besto av vertsmor, vertsfar, vertsfars 2 barn, vertsmors 3 barn, deres to fosterbarn og også etterhvert oss to utvekslingsstudenter. De hadde i tillegg fire hunder, 2 katter og en krabbe i bur på kjøkkenbenken. Alle oss var fordelt på 3 soverom, der v-mor og v-far hadde det ene, jentene ett og guttene ett.

    Etter ca tre uker i USA, fikk vi vite hvorfor vi var nødt til å bo hos en annen familie. Vertsfar var nemlig under etterforskning for seksuelt misbruk av mindreårige… Det var da vi begynte å forstå alle de slibrige kommentarene hans, og hvorfor familien ABSOLUTT ville ha jenter som utvekslingsstudenter. Da jeg fikk vite dette, nektet jeg å bo hos dem, og vi fortsatte å bo hos den alternative familien. Jeg hadde hele tiden tett kontakt både med mine foreldre og EF i Norge. Det virket ikke som EF i Norge og EF i USA samarbeidet i det hele tatt.

    Foreldrene mine var frustrerte over å ikke kunne gjøre noe, og jeg var frustrert over hele situasjonen. Jeg prøvde å kontakte områderepresentanten min, som jeg aldri hadde møtt eller snakket med. Det viste seg at det var bestevenninna til v-mor, og hun visste om hele historien til v-far… Hun kalte meg en dramaqueen, og sa at hun ikke ville gjøre noe for å hjelpe meg å finne en ny familie. Jeg var nødt til å gjøre noe mer, og kontaktet EF på høyere nivå. Jeg sa jeg ville skifte familie, men det ble jeg nektet. De forklarte at det ikke var mulig. Da jeg sa at jeg kjente flere som hadde vært nødt til å få ny familie, nektet de. De hadde ALDRI hørt om noen som hadde fått ny familie. Jeg ble mer og mer frustrert. Jeg har et søskenbarn i Chicago som jeg gjerne ville reise til, for å føle meg trygg. Det ble jeg også nektet. Som 17-åring er man ganske usikker, og jeg ser at hvis det hadde vært i dag hadde jeg funnet meg ny familie blant vennene mine på skolen selv, eventuelt bare reist.

    Til slutt fikk både jeg og foreldrene mine nok, så vi sa til EF at enten fant de ny familie til meg innen en uke, eller få meg hjem. Det endte med at jeg reiste hjem. Etter 5 uker i USA var eventyret over. Men ikke historien.

    Etter jeg var kommet hjem, begynte anklagene. Fikk mailer og brev fra EF der de ba om at jeg måtte levere tilbake alt jeg hadde stjålet fra vertsfamilien. De anklaget meg for å ha stjålet masse penger, verdisaker og klær. Det hele ble til slutt ganske ubehagelig, da de begynte å skrive både til meg og til vennene mine på facebook. De skrev så masse ubehagelig at jeg var nødt til å blokke dem på facebook, og be vennene mine gjøre det samme. Jeg går ut i fra at de var ute etter penger, ettersom de var relativt fattige. Ikke skjønner jeg hvordan jeg skulle ha greid få med meg hverken penger eller verdisaker, for så vidt jeg vet hadde de lite av begge delene.

    Vi prøvde etterhvert å kreve penger tilbake fra EF, noe som ble en lang kamp. Foreldrene mine ville at jeg skulle gå til media, men jeg var rett og slett ikke klar til å stå frem med historien min. Vi fikk til slutt tilbake ca 20 000 av ca 75 000…

    Så det ble en dyr lærepenge.

    AYUSA: «Agreement»

     Probation Letter

    XXXX

    Dear XXXX,

    I recently received reports that you continue to have difficulties adjusting to your host family, their rules and expectations and those of the AYUSA program. There are only two and a half months left of your program and these problems should have been overcome at this time.  The purpose of this letter is to inform you that you are officially on probation with AYUSA and to clarify with you what we expect of you as an AYUSA student.  Failure to make an effort to abide by host family and AYUSA rules could result in dismissal with the AYUSA program.

    It has been reported to me that you:

    • Do not show your host family respect by following their rules.
    • Are not communicating with your community representative to discuss the problems you are having when they occur.
    • Complain about difficulties such as liking the food in America but you have not tried any of the suggestions your community representative and host family have made.
    • Have not made a real attempt at being a family member despite the differences in your interests.
    • Are not completing homework in a timely or disciplined way.
    • Expect the host family to pay for your personal expenses.

    As an AYUSA student it is expected that you will treat your host family and their home with respect, and follow all AYUSA and Host Family rules.  I realize that adjusting to new situations can be challenging.  However, you were selected for this program because we believe that you have the maturity and capability to deal with the demands of a year in the United States .

    The following are suggestions on what you can do to show that you are serious about having a successful experience on the AYUSA program:

    • Re-read the Student Handbook you were given in orientation and report back to your Community Representative what you have read.
    • Follow all rules without debate.
    • Communicate with your Community Representative once a week for the remainder of the program.  Discuss a day and time you will call or meet with Terry each week.
    • Accept suggestions about food.  You are welcome to prepare your own meals or snacks if there are meals you do not like.  Ask to go to the supermarket with your host parents when they shop so you can purchase extra items you prefer.  Buy a rice cooker to have rice with meals if this is important to you.  Cook meals for your host family once in a while that are typical from your country so you can share your culture with them.
    • Complete homework when you first get home from school, and then play.  If you have homework over the weekend, complete it on Fridays or Saturdays.
    • Host Families are not responsible for extra items such as dining out, movies, school expenses or personal items. AYUSA host families voluntarily host students and their generosity of having you live with them for the academic year is greatly appreciated.  If it were not for your host family accepting to host you, you would not be able to spend a year in the USA and go to school.  We expect that you will show your appreciation by thanking them and expressing it by treating them kindly and respectfully.  Any gifts you have given them are surely kind offers and a way to thank your host family but words and actions go a long way with host families.
    • Participate in the activities your host family does.  Your host family may have interests and activities that are different from your own but to form part of a family it is expected that you will spend the majority of your time with them.  You are welcome to make suggestions to them about things you would like to do with them and hopefully if it is something within their means they will do everything possible to try to do it.  You should be understanding and cooperative if they can’t however.

    AYUSA expects that you will take this probation letter very seriously and will make strides toward changing your attitude and behavior and completing a successful year in the U.S.  We anticipate that you will act, for the remainder of your stay, in a manner befitting an AYUSA student and a junior ambassador of Hong Kong .  After reading this letter, please sign the copy enclosed and mail it back to me at the following address by April 1, 2006

    Whitney Hollien, Regional Manager
    2528 ½ Bath Street
    Santa Barbara, CA 93105

    I have read and understand this Probation Letter.

    ______________________________                        _______________

    (Student Name)                                                          (Date)

    Sincerely,

    Whitney Hollien
    AYUSA International

    cc: Regional Director – Ronda Clark

    WSC – Bill Liu

    AYUSA – San Francisco Director –   Claudia Gey

    Vanlige problemer: Religionspress, mishandling, ingen hjelp

    Langt – men viktig lesestoff for alle i samme situasjon. Høsten 2013 skulle bli spennende for vår flotte, selvstendige og flinke datter. Hun hadde nemlig fulgt en mangeårig drøm og skulle til USA som utvekslingsstudent. Alt forarbeid var klart, hun skulle reise med organisasjonen Speak, som samarbeider med Aspect i USA. Vi hadde fått god kontakt med vertsfamilien og både skypet og mailet med dem. Det virket som en grei familie. Vi visste desverre ikke noe særlig om dem, da organisasjonen Speak var tilbakeholdne med opplysninger om dem. Det vi visste var at mora var hjemmeværende, faren var radiolog og at de hadde 2 barn.
    Avreise var satt til 7. august, og vi fulgte jenta vår til Gardermoen. Hun landet i Colorado Springs i august, full av forventning, og gledet seg til å møte vertsfamilien sin i virkeligheten. Hun ble tatt i mot på flyplassen og kom trygt hjem til huset hvor hun fikk servert tynn nudlesuppe. Sulten som hun var etter den lange reisen ble hun litt skuffet, men all spenningen gjorde at det ble fort glemt.

    Fra første dag av føltes det likevel helt feil. Borte var smilet og det gode humøret som vi hadde sett hos vertsfamilien da vi skypet med dem. Spesielt gjaldt dette vertsmor. Hun gikk rundt med en sint rynke mellom brynene hele tiden, og var svært lite hyggelig. Da de og jenta vår skulle til kirka deres den første helga, fikk hun vite at de var mormonere. Hun hadde ikke noe forhold til denne sekten, men stusset litt over at hun ikke hadde fått vite det på forhånd. Det viste seg at de var svært strenge utøvende mormonere. Vi hadde altså ikke fått noe informasjon fra organisasjonen om at familien var medlem av en sekt. Vi fikk senere vite at denne informasjonen skulle vært sendt oss, men den var tydeligvis ”avglemt” i USA. Aspect mente de hadde sendt denne informasjonen til Elise. Det hadde hun ikke fått.

    Den nye hverdagen bestod av kontroll, overvåking, isolasjon, meget strikte regler, dårlig mat og lite omsorg. Selv om hun ikke er mormoner ble det nesten krevd at hun skulle leve som en. Det ble strenge restriksjoner på klær, mat, drikke, venner, fritid og hun ble påmeldt søndagsskole. Hun kunne ikke bruke noen av klærne hun hadde med fra Norge. Som den oppegående jenta hun er, hadde hun med seg vanlige klær fra Norge, ikke noe som kan være utfordrende. Når de hadde mormonertreff hjemme hos familien, måtte jenta kle seg helt tildekket selv om det var godt over 30 gr ute. På en shoppingtur på et kjøpesenter ble hun nærmest tvunget av vertsmor til å kjøpe klær hun ikke likte. Utover dette var vertsmor svært kontrollerende og lite hyggelig, spesielt når de to var alene. Vertssøstra på 11 var egentlig ei hyggelig jente, men hun ble etterhvert brukt som både ”spion” og påpasser. Hver gang jenta vår gikk på rommet sitt, kom vertssøstra og sjekket hva hun gjorde.
    Hun fikk ganske snart servert 10 regler som skulle følges. Greit med regler, men når reglene presenteres som udiskutable og de er skrevet ut fra et helt annet livssyn og klare tegn på mistenkeliggjøring er det ikke så greit likevel. Her kom det fram at hun ikke kunne drikke kaffe og te, videre måtte hun opprette en amerikansk mailadresse for å holde kontakt med sine amerikanske venner. Den gamle mailkontoen kunne hun sjekke kun en gang i uka. Mobil og PC måtte leveres til vertsforeldrene hver kveld. Det var regler for å gå i det mormonske tempelet, for klær, kontakt med Norge og også en regel om at hun ikke måtte være så mye alene på rommet sitt. De var ikke ønskelig med mye kontakt med hjemmet her i Norge, noe som forsåvidt ville vært helt ok om jenta hadde det bra. Vi opplevde selv en svært guffen skype-samtale der vertsmor kom og brøt inn i samtalen og var svært negativ til oss.
    Det var ikke lett å bli kjent med jevnaldringer fordi kirkegangen tok mye tid (over 4 timer hver gang). Familien var uansett ikke positive til at hun skulle bli kjent med noen som ikke var mormonere.
    Det ble vanskeligere og vanskeligere å være 16 år, langt borte og ingen fortrolige i nærheten. Den som skulle vært hennes fortrolige var Aspects plasskontakt, en mann på godt over 80 år og svært nær venn av familien. Han var i samme sekt, og mente at jenta hadde vært utrolig heldig som kom til akkurat denne familien. Pga at jenta vår ikke hadde det godt hos familien, tok vi kontakt med Speak. Her fikk vi null støtte fra første dag av. Vi fikk høre at vi måtte tenke på familien som hadde gledet seg siden mars! Ingen tenkte på vår jente som hadde gledet seg i mange år… Hun sendte også mail selv til Speak og fikk det samme svaret: ”Det er også lurt at du har i bakhodet at vertsfamilien som valgte deg ut i mars, også har gledet seg til dette, og at kanskje vertsmor vil synes at det er litt synd at du drar allerede nå etter så kort tid.” Igjen ble det understreket at vertsfamilien var den viktige, ikke eleven som hadde lagt livet sitt i denne organisasjonens hender og betalt i dyre dommer for det.

    Vi mottok trussel om hjemsending, og mange mailer med lite hyggelig innhold. Vi fikk også høre at vi var diskrimerende ettersom vi satte spørsmålstegn ved å ha vår datter hos medlemmer av en sekt. Vi hadde jo en lang liste med opplevelser og hendelser som viste at jenta ikke hadde det bra, og det skyldtes ikke bare familiens livssyn, men hele settingen. Vi hadde daglig kontakt med Speak, og de igjen med Aspect, men vi kom altså ingen vei. Vi fikk vage svar, lite imøtekommende svar, vi hadde rett og slett ingen rettigheter.

    Det toppet seg da jenta fikk hjernerystelse etter en motorsykkelulykke under trialkjøring i fjellene. Vi hadde på forhånd ikke blitt forespurt om det var greit at de tok henne med seg på en slik tur. Det står klart fra i Studentboken til Aspect at elevene ikke kan delta på ekstremsport, men reglene i den boka gjelder tydeligvis bare studentene, ikke familiene… Hun satt bak vertsfar da de veltet opp en bratt bakke, og hun hadde ikke annet enn bukse og T-skjorte i tillegg til SYKKELhjelm (altså hjelm for vanlig trampsykkel) på seg. Faren hadde motorsykkelhjelm og vanlig MC-utstyr. Hun slo seg svært stygt, pådro seg store skrubbsår og slo hode og nakke. Selv om vertsfaren jobber som radiolog og da kanskje vet hva man sjekke når noen har slått seg i hodet, ble dette ikke gjort. Han og familien var mest opptatt av sine egne skrubbsår. Vi, hennes FORELDRE, ble IKKE varslet etter ulykken og de tok henne IKKE med til lege! Det gikk 3 dager før de tok henne med til legesjekk, fordi hun selv og vi insisterte på det. Hun fikk da selvfølgelig påvist hjernerystelse. Etter dette ble hun hjemme noen dager fra skolen for å ta det med ro. Legen var ganske klar på dette, da hjernerystelsen var kraftig og hun var i svært dårlig form. Disse dagene vekket familien henne tidlig for å vaske bad, ta oppvask, vaske rom, gå tur med bikkja… Hun gråt da hun snek seg til å snakke med oss i telefonen, hun klarte nesten ikke å gå ned trappa til rommet sitt, og likevel sendte de henne ut på hundelufting. I tillegg ville de at hun skulle bli med på familietreff i Salt Lake City helga etter den fatale ulykken. Hun var veldig dårlig og vi ønsket at hun ikke skulle være med. Merkelig nok fikk vi her medhold av Speak/Aspect. Aspect og familien bestemte at hun skulle bo hos plasskontakten, men hun fikk selv ordnet med å bo hos ei jente hun var blitt litt kjent med. Vertsmor og Aspect fortsatte å nekte henne dette. Det utløste en diskusjon uten sidestykke. Til slutt fikk jenta lov til å bo hos venninna, fordi vi da i mellomtiden hadde tatt kontakt med CVFES (amerikansk organisasjon som jobber med utvekslingsstudenters rettigheter). Derfra fikk vi høre at en student ikke skal bo hos sin plasskontakt, organisasjonen har ikke lov til å foreslå det i det hele tatt. Vertsmor var sint da hun kjørte henne til venninna og sa ikke ”ha det”. Dette ble den beste helga så langt i Colorado, tross dårlig form.

    På dette tidspunktet fikk vi endelig medhold i at hun skulle få ny familie, men Aspect hadde ingen familier å ta av. Hun ble derfor nødt til å flytte tilbake til vertsfamilien da de kom hjem fra Salt Lake City. De hadde i mellomtiden fått vite at jenta skulle flytte, uten at hun ble informert om at de visste. De var sinte på henne, og ga tydelig uttrykk for at de ikke likte henne. Hun gråt og var redd for å møte dem på grunn av sinnet deres, så hun turde ikke å spise middag sammen med dem. De ryddet dermed bort all mat, så hun fant ingenting da hun seint på kvelden listet seg til kjøkkenet fordi hun var sulten. Dagen etter fikk hun heller ikke mat, og da krevde både hun og vi at Aspect måtte gripe inn. Det gjorde de, og hun ble tatt ut selv om hun egentlig ikke hadde noe sted å bo. Hennes reddende engel var ei jente hun var bli litt kjent med på skolen. Der kunne hun få bo, men Aspect mente hun igjen skulle bo til plasskontakten, som på den tida var svært irritert på jenta fordi hun skulle flytte. Aspect ga til slutt klarsignal for å få bo til jenta (etter ny kontakt med CSFES), og på avreisetidspunktet kom venninna for å hente jenta. I tillegg dukket plasskontakten opp, da han ikke hadde fått beskjed om at han var ute av bildet. Det ble mye kjefting fra vertsforeldrene, og vertsfaren trakk venninna til side og sa at jenta vår betød trøbbel og man ikke burde ha noe med henne å gjøre. Vertsmoras siste hilsen var: ”Be nice. You’re not being nice now”.

    Hadde Speak/Aspect gjort jobben sin tidligere hadde ikke ulykken skjedd, hun hadde ikke mistet viktige skoledager der borte og hun hadde sluppet å være hos en familie som er uansvarlig, kontrollerende og lite empatisk, samt oppleve den traumatiske avslutningen.

    Hun fikk gode dager hos venninna si. Foreldrene var flotte mennesker, og de var lei seg fordi de ikke kunne bli vertsfamilie pga en leiekontrakt med diverse retningslinjer.
    I midten av september, etter en periode som hadde vært fryktelig lang for jenta vår og oss foreldre, fikk hun ny familie. Denne gangen visste vi at hun kom til en flott familie fordi vår niese hadde bodd hos dem året før. Det var som å komme hjem da hun ankom Lafayette i Colorado. Hun opplevde varme, omsorg, raushet og tilhørighet. Alt lå nå til rette for at resten av året skulle bli det året hun hadde drømt om. Dessverre ble det ikke sånn. Formen var ikke bra. Hun slet med hodepine, svimmelhet, konsentrasjonsproblemer og nattesøvn. Det ble tungt å gå på skolen, vanskelig å gjøre lekser og situsasjonen var ikke enkel. Vi leste om Post Concussion Syndrome, og så at symptomene stemte. Hos legen i Colorado ble det imidlertid satt diagnosen depresjon. Denne legen (forøvrig fastlegen for Aspects person på denne saken) konkluderte også med at hun hadde vært deprimert siden hun var 13 år! Aspect styrte også dette, de var med til legen og hadde full innsynsrett i saken. Da jenta vår oppsøkte skolepsykologen for å få prata om alt dette og om den første vertsfamilien, kom dette Aspect for øret og de ringte både skolepsykologen og jenta vår og ville vite hva de hadde snakket om. De oppførte seg ganske skremmende på telefon, og ble tydelig irriterte da de ikke fikk vite noe. Vi følte oss helt maktesløse over alt som skjedde. Og var det en ting som var sikkert, så var det at vi ikke ville ha sendt dattera vår av gårde hvis hun hadde vært deprimert i mange år! Jenta følte at Aspect hang over henne og fulgte med alt hun gjorde, og ettersom hun sleit med formen ble noen av dagene litt tunge. Familien var imidlertid fantastisk, og hun stortrivdes sammen med dem.

    Mot slutten av november fikk hun en telefon fra Aspect med beskjed om at hun måtte reise hjem, da de var bekymret for hennes mentale helse. Dette kom som lyn fra klar himmel og hun fikk sjokk. Hun ringte oss og var svært lei seg. Vi vurderte å ta opp kampen med Speak/Aspect igjen, men nå var jenta sliten av hele tiden å måtte kjempe mot en organisasjon som ikke var på hennes side. Hun fant ut at hun ville komme hjem i stedet for å ta opp kampen.

    Etter en trist og tårevåt avskjed med familien kom jenta vår hjem. Det var ubeskrivelig godt å se henne etter en tøff høst. Hun fikk starte opp i klassen sin igjen. Skolens studieleder sto på veldig for henne, og sørget for at alt gikk på skinner.
    Hun var så absolutt ikke deprimert, men slet med hodepine og svimmelhet. Søvnen kom tilbake ganske fort. Først nå ca 6 måneder etter ulykken begynner hodepinen å løsne, selv om den fortsatt henger i enkelte dager.

    Vi ønsket å få denne saken ut i media, fordi det er viktig at andre studenter og foreldre får vite om slikt. I tillegg bør det advares på det sterkeste mot organisajonene Speak og Aspect. Det vi har skrevet her er faktisk kortversjon av alt som skjedde, og det er mange svært graverende handlinger både Speak og Aspect har utført i denne saken som ikke kommer fram her. Dessverre var nok ikke denne saken ”viktig nok” for de medieaktørene vi kontaktet.
    Det siste Speak gjorde var særdeles grovt. Vi hadde kontakt med en journalist som vurderte å ta denne saken, han ringte til Speak for å få deres uttalelse. Han fikk da vite fortrolige, konfidensielle opplysninger om jenta vår, opplysninger som står i hennes legejournal! Heldigvis informerte han oss om dette, og vi må si at vi fremdeles er sjokkert over at en representant for Speak går ut med konfidensielle opplysninger til en journalist!

    Dette brevet er skrevet i full forståelse med vår datter. Hun har selv vært åpen om alt som har skjedd på digitale medier og ellers. Hun har alltid vært ei meget sterk og selvstendig jente, hadde hun ikke vært det hadde hun vel heller ikke ønsket seg et utvekslingsår. Hun går med ryggen rak, og som den sterke jenta hun er, velger hun å se på dette som en erfaring som hun vokser på. Vi som foreldre er svært stolte av henne. De som absolutt burde bøye seg i støvet er Speak og Aspect, men det gjør de nok ikke.

    Kathrine og Karl Petter Askim

    AYUSA: 2 «Agreements»

    Til informasjon var moren svært syk mens han var borte og det var derfor han stadig snakket med henne. Selvfølgelig var vertsfamilie og representanter informert om dette.

    Probation Letter:

    Oct 15th, 20008

    XXXX
    15101 Woodson Street
    Overland Park, KS  66223

    Dear XXXX,

    I recently received reports that (brief description of the behavior). The purpose of this letter is to inform you are officially on probation with AYUSA for the remainder of the year and to clarify with you what we expect of you as an AYUSA student. Failure to make an effort to (refer to the rule violation) could result in your dismissal form the AYUSA program.

    It has been reported to me that:

    • You recently posted 2 exchange students on YouTube making discriminatory and inappropriate comments about each student on the video. You added personal information about the students which could be detrimental to their relationships at school and their personal well being.
    • You continue to transfer the blame to someone else for all of your personal infractions. » Fadi has too much drama.»  «Norma did not have to tell Mary Lou.»
    • You say, «it is a joke,  just a joke» about serious violations of rules and disrespect you have shown to others.

    You have violated Host Family rules and the personal privacy of others.

    Because this behavior is considered unacceptable, you will be placed under close supervision by your local AYUSA representative, Tracy Ellenz, who will look for an improvement in your behavior and actions. Probation is a step before dismissal, meaning that AYUSA is giving you a chance to demonstrate a successful program experience.

    As an AYUSA student, it is your responsibility to follow program rules and procedures. You were selected for this program because we believe that you have the maturity and capability to deal with the demands of a year in the United States.

    XXXX, you must work very hard to prove that you should remain on the AYUSA program. In order to continue to be an AYUSA student you must meet the following requirements:

    • Your computer and cell phone use has been terminated indefinitely.
    • You will take responsibility for your own actions and take the consequences.
    • No more jokes, or what you consider jokes on anyone.
    • Respect others’ privacy and listen to staff and host family when they tell you that you are being disrespectful to teachers and other.  Change your disrespectful behavior to others upon the request.
    • An addendum may follow after investigation into the YouTube videos by authorities.

    AYUSA expects that you will take this probation notice very seriously and will make strides toward changing your attitude and behavior and completing a successful year in the U.S. We anticipate that you will act, for the remainder of your stay, in a manner befitting an AYUSA student and a junior ambassador of XXXX.  After reading this letter, please sign the copy enclosed and mail it back to me at the following address by October 20th, 2008.

    Mary Lou Dunekacke

    Regional Manager
    491 32nd Rd
    Rising City, NE  68658
     

    I have read and understood this Probation Letter

     

    ___________________________________                          _________________________

    (Student’s Name)                                                                      (Date)

    Sincerely,

    AYUSA International

     

    Mary Lou Dunekacke (Regional Manager)

    cc:

    Zanka Samardzic (

    Jenna DeFabio(HQ)

    Tracy Ellenz (CR)

    Norma Latini (RD)


    09/04/2008

    Dear XXXX,

    I recently received reports from AYUSA staff regarding the following:

    • You have told others that you have lost 22 pounds in the USA.
    • You have told others that you were made to go to church.
    • You have demanded the food of your native country, not eating the food of your host family. In the meantime, you have ordered delivery pizza and chocolate dunkers on at least 10 occasions after the host family’s meal.
    • You act distant to relatives and friends of the host family when visiting, even though you were explained this and your host mom has a code word for you.  You said you do not think you are disrespectful.
    • You have refused to wash your clothes and wear clean clothing.
    • You spend hours on your Playstation, then ask for  help with your homework late at night.
    • You are talking to your natural mom frequently on your international cell phone and reporting to staff that she has contradicting reports about your issues.

    Consequently, the purpose of this letter is to inform you that you are officially on warning with AYUSA and to clarify with you what we expect of you as an AYUSA student.  Failure to make an effort to change your behavior/attitude will result in being placed on probation with the AYUSA program.

    As an AYUSA student, it is your responsibility to follow program rules and procedures as part of having a successful year abroad.  I realize that adjusting to a new situation can be challenging.  The following are suggestions on what you can do to show that you are serious about having a successful experience on the AYUSA program:

    • You will follow any and all rules of your host family
    • You will give accurate accounts to others.
    • You will read the in your student booklet pages 2-25.
    • You will report to your representative, Tracy Ellenz as to what you have read.
    • You will discontinue ordering from pizza delivery and try to adjust to American food and the special cooking of your host family.
    • Your host mom has a code word for you when you are acting disrespectful,  she will use it and you will stop your behavior. You will act respectful to teachers and  others.
    • You will wash your clothes and wear clean clothing at all times.
    • You will limit your time on Playstation until all your homework is finished, the time limits will be set as needed by your host mom.
    • Limit calls from home to once every two weeks.

    Your local AYUSA representative, Tracy Ellenz, is here to support you and will closely supervise you over the next 4 weeks. She will observe your attitude and effort weekly in making the suggested changes listed above.  On October 2, 2008 Tracy will talk with you to check on your progress.  If, at this time, reports indicate that you have not made any changes or your behavior has worsened, you will be placed on probation.

    XXXX you were selected for this program because we believe that you have the maturity and capability to deal with the demands of a year in the United States.  AYUSA expects that you will take this warning letter very seriously and will make strides toward changing your attitude and behavior and completing a successful year in the U.S.  We anticipate that you will act, for the remainder of your stay, in a manner befitting an AYUSA student and a junior ambassador of XXXX. After reading this letter, please sign the copy enclosed and mail it back to Mary Lou Dunekacke at the following address by September 14th, 2008.

    Sincerely,

     

    Mary Lou Dunekacke
    AYUSA Regional Manager
    491 32nd Rd.
    Rising City,NE  68658
    Fax:  402-542-2277

     

    I have read and understand this Warning Letter.

     

    _______________________________                  _______________

    (Student Name)                                                 (Date)

    (Student Comment)

    cc.

    Zanka Samardzic

    Jenna DeFabio(HQ)

    Tracy Ellenz

    Norma Latini

    Problemer: Bytte familier, familiekonflikt, overfylt, ingen hjelp

    Complaint to the US Department of State against EF and their representative Nettie Lowery
    Dato: Tue, 04 Dec 2012 20:50:33 +0100
    Fra: L
    Til: DOS
    CC: Diverse

    U.S. Department of State Bureau of Educational and Cultural Affairs (ECA)
    2201 C Street NW
    Washington, D.C. 20522

    Attention:Div

    Dear Sirs and Madams,

    I remind you of the story of my own M’s meeting with Forte International Exchange Association and their representative Becky Sanderson. Below is the story from a mother of the treatment of her daughter by another representative, this time from EF. It is clear that the representatives of the various organisations are getting away with traumatizing exchange students coming into your country for «the adventure of a life-time». Instead they leave the US with the impression that they are not taken seriously and that adults are free to treat teen-agers as they like. This is something that the Department of State needs to take seriously.

    To whom it may concern,

    Complaint about the treatment of my daughter, XXXX, by EF USA/Norway and their Fayetteville, North-Carolina representative Nettie Lowery.

    Early on XXXX was given the XXXX family in Fayetteville, North-Carolina as her host-family. They were a young military family consisting of mom, dad and a one-year-old son. The dad also has a daughter from a previous relationship. She does not live with the family.

    The family had planned a vacation to Tennessee before school-start and wanted XXXX to join them. EF advised XXXX to leave ahead of time so she could be part of this vacation and that way get to know the family. XXXX left four weeks ahead of time – August 1, 2012.
    In spite of being afraid of flying, XXXX was booked for four flights. She also had to travel on her own. At the airport XXXX and her mom were met by an inexperienced representative from EF. XXXX got her tickets and it turned out there were only two of them. The EF-representative was not able to give an answer as to why there were only two tickets. Neither could she tell XXXX at which airport XXXX needed to pick up her luggage and where it continued on its own. XXXX was told to ask at Information in New York and ask about the tickets there.

    The flight information the family had received from EF included four destinations, but the reservation confimation only had three destinations. When we aired this with the representative, she had no clue and felt XXXX should get an answer in New York. The phone card we had been given had been filled and registered by the family, but it did not work. The representative was not able to address this problem either.

    After 36 hours of travel, XXXX was met at the next to last airport by host mom. Worn out, XXXX arrived at a home that stank, where it was dark and filthy and where noone greeted her. In addition there were more people living in the home than we had been told. In addition to the family XXXX had been told of, the host-mom’s sister, the host-mom’s mother and three dogs lived in the house. XXXX is afraid of dogs and had not been told about the pets.

    It turns out the courts had refused visitation rights to host-dad and that the family were going to court the week after XXXX’s arrival. This was the alleged vacation to Tennesse.

    XXXX’s representative, Nettie, told XXXX that she had not wanted to approve the family, but that EF higher up had overruled her.
    August 12, 2012 XXXX was removed from the home of the XXXX family. She was then placed with with XXXX. XXXX stayed with XXXX a few days until EF had approved the next temporary home. This time XXXX moved in with XXXX. XXXX  could only stay with XXXX a couple of days as XXXX was awaiting her own exchange student and therefore would not be able to fit another exchange-student into her home.

    After a couple of days XXXX with XXXX, XXXX was then moved to Nettie, her own representative. XXXX’s experience with the XXXX’s had been traumatic. Having to move into three temporary homes did not help the matter any.

    Nettie turned out to be an awful host-mom. She threatened and bullied XXXX. In the end XXXX became so afraid of Nettie that she was unable to tell her how she really felt. Nettie had threatened XXXX with dire consequences if XXXX was troublesome. XXXX was told in no uncertain terms that Nettie could make serious trouble for XXXX. She would make sure that XXXX would never be herself again. XXXX was also told that Nettie’s salary was based on how many exchange-students Nettie was able to place and that XXXX would be held responsible if she did not stay with the next family. Nettie told XXXX that she could care less what happened to XXXX and coerced XXXX to sign a «Contract of Behavior» where among other things XXXX had to promise to stop crying, to love and respect her «mother» and to speak English at all times (see below).

    It gets worse. Nettie brought XXXX along to an acceptance-interview with her supposed next permanent family, the XXXX. At the XXXX’ home XXXX was displayed and «interviewed». Still present, XXXX was discussed and evaluated. This was how she was approved by the XXXX. This is illegal! The students aren’t supposed to be presented with name or picture to a potential host-family ahead of time. It is extremely difficult for young girl to experience this kind of evaluation, especially considering what had passed previously. Their representative is supposed to be a «safe» person, someone the exchange student can turn to in difficult situations.
    Before the papers were in order, XXXX was placed with the XXXX. They stated that they did not dare ask EF about this because they saw how terribly Nettie treated XXXX, and they were afraid that Nettie would remove XXXX from the family if they dared question anything.

    Conversation started September 15: 7:56am

    Host mother

    • I am sorry to bother the two of you, but I am hoping that maybe somebody would be willing to tell me what happened. XXXX was adjusting nicely, doing better in school, getting more comfortable with the family, or we thought so anyway. I knew she had not made a final decision whether to stay or leave, but she was finally smiling, seeming to settle in, I know she was sleeping, I could see it in her face. We had all been making plans for the fair this weekend, and for making some trips to Washington DC, going down the coast and maybe new york in the spring. I went to work on Monday, while I was gone she decided to go home. She has never spoken to me again. She never told me she was going home, she never said a word abut why all this happened. I know her start in the States was not good, but my family and I opened our home and our lives to her. While we are not perfect we are decent people in a decent home. I don’t mind so much that she went home, I just wish someone would tell me what happened. XXXX is a lovely young lady with a wonderful spirit, which is why is suprises me so much that she simply never said a thing. She has also removed both my daughter and I from her FB account, which is her right, I simply find that I would really like to know what it was that we did to her that was so horrible that she simply will not speak after staying in our home and being a part of our family. If either of you would be willing to explain that, I would truly appreciate it. On another note, I intend to call EF now that I know XXXX is back home and settled and discuss her contact here in the states. She had placed XXXX with us before all of the paperwork was done, and her treatment of the child was completely unpleasant and unprofessional. Unless either of you has a great objection I intend to speak to the people in Boston about it. I had told XXXX that I would do that, I just did not want to do it while she was with us for fear that they would move her again.

    Host mother

    • Oh XXXX I can stand. Have no fear for me. Whatever you need of me just ask. I wish I had known. I just did not know what my family had done. I told XXXX I would say nothing about Nettie while she was here for fear they would take XXXX from me. I just did not know why XXXX was mad with us. We are a bit silly and unorganized but i thought we were normal. Whatever you need, I will send whatever you need and I am calling nettles american boss on Monday. If I have my way she will no longer have a job. Please know my family and I would have never participated in threats to your daughter and if our name was used we had nothing to do with it. I have never treated any child like that.

     

    The XXXX lived way out in the country and were very religious. Mrs. XXXX was not interested in XXXX having contact with anyone outside the family. XXXX and the host-family were asked if they would like to visit another Norwegian (Sue) living in North-Carolina, but the XXXX would not allow this. XXXX was then invited to go with the same person to a Greek festival, but she was not allowed to do that either. After that conversation XXXX’s host-mom had pulled her into her room and yelled at her saying that she was not to have people call their house to convince XXXX to go out. After this XXXX was only allowed to speak with people in English.

    Friends of Sue then offered to host XXXX for the rest of the year so she might experience a normal year. All of the information about that family was sent to EF. EF would not let XXXX move until mediation/councelling had been done with the XXXX.

    XXXX had by this time become so broken in spirit that she and I decided that the best place for XXXX would be with her mother. After arrival in Norway XXXX was evaluated by the family-doctor and he concluded that the previously healthy young lady had come back to Norway with depression and anxiety problems. Even now XXXX struggles with nightmares of EF taking her back to the US.

    We wish to accomplish several things with this complaint:

    1. EF should refund the whole program fee of NOK 78 762.

    2. In addition EF should refund all of the extra expenses that have been placed upon our family due to this avoidable situation. This includes all of the trips we have had to make, medical expenses and a vacation that was cut short: NOK 110 000,-

    3. In addition, XXXX’s representative, Nettie Lowery should be held responsible for her actions and expelled from the EF system.

    4. The State Department needs to make certain that all of the exchange organizations (including EF) are held responsible for their actions.

    Sincerely

    XXXX (mother)

    Copy: Div


    Behavioral agreement from EF

    EF Education First: «Agreement»

    Her har dere enda en såkalt «agreement». Denne ble skrevet på tross av at utvekslingseleven hadde gjort det hun kunne for å få ting til å funke. I avtalen står det «respect mother». Med det menes vertsmor.

    Good Morning XXXX:

    After discussion with XXXX, she has promised to stay here in America with the XXXX family to complete her high school exchange year. She has created a contract of actions which will be performed throughout her stay in the XXXX home.

    CONTRACT

    I, XXXX promise to do the following things on my list:

    – Be social with the family and others

    – Love and respect my mother

    – do my homework and go to school

    – keep myself busy after school

    – eat the food they give me

    – speak english

    – be excited and learn

    – stay with the family, and spend less time on the computer

    – behave respectful and nice

    – stop crying

    – stop complaining

    – stop acting like a spoiled brat

    – give this opportunity and schoolyear a good try

    I will do my very best to make this year a success. I will not just give the chance away. I will appreciate everything my mother have done for me.

    XXXX is a very talented and sweet young lady. Her behavior reflects one who almost allowed fear to hold her back. Thank you for encouraging her and placing her back on the track of growth.

    Nettie Lowery

     

    XXXX

    Explorius: «Agreement»

    I 2010 måtte en av mange elever skrive under på en slik avtale. Disse avtalene benytter man seg fortsatt av. Artikkelen til TV Hjelper deg gir detaljene i saken.

    Jeg tror ikke at tittelen «Holder elevene som gisler» er å ta for hardt i. Når jeg leser selve «Voluntary» avtalen minnes jeg på konseptet om løsepenger – «gi oss det vi vil ha ellers».

    Men der skal dere ta det helt med ro folkens. Dere trenger overhodet IKKE skrive under på en slik «avtale». Det er ikke noe utvekslingsfirmaet kan gjøre mot dere. Om de prøver, anmeld dem og pass på at SIU blir informert om saken.

    Explorius Student's voluntary withdrawal form

    EF Foundation for Foreign Study – «Agreement»

    Dette er et av mange eksempler på en Behavioral Agreement / Agreement fra EF Education First / EF High School Year / EF Foundation for Foreign Study. Dersom man ikke skriver under er det en reell risiko for å bli sendt hjem. Vi anbefaler likevel at elever og foreldre lar være å skrive under på slike «agreements» etter at dere har undertegnet opprinnelig kontrakt.

    Om noen har lyst på historien som ligger bak akkurat denne avtalen kan dere ta kontakt med Danielle Grijalva hos CSFES.org.

    EF Foundation for Foreign Study behavioral agreement

    Problemer: Byttet vertsfamilie så døde broren i Norge

    Spørsmål:

    Hei. 

    Jeg må bare få noen råd. Jeg er akkurat nå utvekslingselev i et annet land, noe som ikke går så greit. Jeg har byttet vertsfamilie og hatt små perioder med depresjoner. Dybden ble nådd for to måneder siden da broren min i Norge døde brått. Jeg dro hjem, på forsikringsselskapets regning og kom tilbake til vertslandet mitt for rundt en måned siden. Det gikk veldig lang tid for meg før jeg innså hva som hadde skjedd. Fra jeg fikk beskjeden om at broren min kunne dø og til jeg kom meg til Norge tok deg 3 dager, siden jeg var på utflukt akkurat da. Jeg gråt hele tiden, og dagen jeg kom hjem ble han erklært død. Dagen etter fikk jeg se han død, og det var så rart… Jeg gråt ikke mer på over fire uker. Selv ikke i begravelsen. Jeg tror det er det som kalles sjokk?

    Nå er det gått helt opp for meg. Broren min er borte. Det er så vanskelig å forstå, selv om jeg forstår hendelsen. Noe annet jeg ikke forstår er at moren min ikke kom i begravelsen, hun kom ikke da han lå på sykehuset. I fjor sommer flyttet hun til den andre landsdelen, til en kar hun hadde funnet på nettet. Hun svarte ikke på noen telefoner, hun bare la alt hjemme ligge igjen. Jeg ønsker ikke å ha kontakt med henne, men hun prøver stadig å komme i kontakt med meg. Da jeg var yngre var hun veldig psykisk syk, jeg er ikke helt sikker på hvilken diagnose hun hadde men jeg mener det var bipolar lidelse. Hun ble friskmeldt, hun og pappa skilte seg og plutselig flyttet vi. Det er så mange episoder årene deretter og fram til nå jeg stusser over, og tenker på hvem mamma egentlig er. Jeg tror nemlig at hun har vært psyk hele tiden, i større eller mindre grad. Det er så mye rart hun har sagt til meg som et barn/ung tenåring ikke skal høre. Grunnene til at hun ikke kom opp i begravelsen er så mange. Spontanabort i fjor sommer, «ingen liker meg der i bygda» og at hun er gravid nå er tre forskjellige forklaringer hun har gitt til meg og søstra mi. Det som er så rart nå, sammenlignet med når hun var syk da jeg var yngre, er at nå setter hun sine behov foran barna sine. Det har hun aldri gjort før. Hun har skrevet mange tekstmeldinger til meg, men aldri ringt. En natt skrev hun at hun vil så gjerne møte meg, men så sa jeg at jeg ikke var klar for det. Hun kom da med mange kompromiss om at om ikke jeg kommer og besøker henne til sommeren så kan jeg bare glemme at jeg har en mor.

    Jeg vet ikke om jeg klarer dette mer. Det er så vanskelig, men så har jeg bare litt over en måned igjen. Noen ganger tenker jeg positivt, men aller mest drukner jeg meg selv i negative tanker om at jeg ikke er verdt noen ting og at ingen vil ha meg som noen ting. Alle sier jeg er kjempesterk, men det er vel ikke noe annet valg? Hva annet kan jeg være? Og jeg klarer ikke å være sterk mer nå.. Det er nok. Noen kvelder får jeg en veldig følelse av rastløshet i kroppen, jeg klarer ikke sitte stille og jeg bare gråter fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg føler ikke jeg har noen å snakke med heller, det er bare så vanskelig og jeg duger ikke mer…

    Hva burde jeg gjøre? Jeg har tenkt tanken å dra til psykolog når jeg kommer hjem, hvordan går man fram?

    Innsendt av jente 18 år

    (redigert)

    (Sorg)

    Svar:

    Hei jente 18!

    Jeg forstår at dette er veldig vanskelig. Du har vært gjennom en enormt belastende episode og folk reagerer veldig forskjellig på dette, men felles er at de kan merke en veldig slitenhet og manglende overskudd til å forholde seg til andre elementer i livet som f.eks. din mor eller skolepress.

    Tap av nære familiemedlemmer er alltid vanskelig og det er umulig å glemme sine familiemedlemmene sine uansett hvor lang tid det er siden de forsvant. Man opplever et stort savn, føler frustrasjon og blir sittende igjen med mange spørsmål mens vi går igjennom en vanskelig sorgprosess. Mange ganger vet vi ikke hvordan vi skal takle denne frustrasjon og får denne frustrasjonen og sorgen på måter som kan være lite gunstige for oss selv og andre rundt oss.

    Å miste de vi har knyttet et tett bånd til, er svært vanskelig og setter i gang mange vonde følelser i oss. Når vi mennesker mister dem vi er glad i kan det føles uvirkelig og urettferdig og det kan oppstå mange reaksjoner på dette. Det kan være alt fra manglende appetitt, fornektelse, søvnproblemer, melankoli, stress, sinne, frustrasjon og tanker om at vi er alene i sorgen. Det finnes ikke faste fastlåste sorgfaser eller en oppskrift for hvordan man skal sørge. Det må gis nok tid og et fleksibelt rom til alle som sørger. Det finnes heller ikke bare en måte å sørge på. Det er ikke sykt å sørge, men man kan bli syk av det. Det er derfor veldig viktig at vi i slike perioder har andre rundt oss til å dele sorgen med og snakke ut om hvordan vi har det og føler oss. Hvis tankene og følelsene vi har rundt et dødsfall forblir innestengt kan dette gjøre sorgen vanskelig å komme over og ha en negativ effekt på oss.

    Hvis du klarer å gråte og kjenne på sorgen nå så bør du prate om dette med noen personer. En bør være faren din og de andre søsknene dine hvis du har god kontakt med dem, så bør du også snakke med noen gode venner om dette, slik at du kan få et perspektiv utenifra familien også. Det høres dog ut som om det kan være en fordel for deg å snakke med noen du føler du kan stole på og fortalt noen hvor ille du egentlig har det med deg selv nå. Du bør også komme i kontakt med en lege hvis du føler at du sliter i lang tid etter broren din sitt dødsfall og du føler at du ikke fungerer i hverdagen. Legen vil kunne lytte til hva du sliter med av spørsmål knyttet til din brors død  og henvist deg til en passende instans som f.eks. en psykolog. Hos en behandler vil du kunne finne svar på spørsmålene dine, lære mye som sorg og vanlige reaksjoner ved død, men også få bearbeidet de tankene og følelsene du sliter med i dag.

    Hvis du føler at du klarer det så hjelper det også for mange i din situasjon å  skrive et fiktiv brev til den man har mistet. Sett ord på hvor viktig han har vært i livet ditt. Skriv litt til broren din om hvordan hans død har påvirket deg og få ut følelsene dine. Nevn hvor mye du har satt pris på alle de tingene du har lært av han og hvor mye hans samvær med deg har gitt deg. Han visste sikkert allerede hvor glad du var i dem og selv om du aldri får sendt det så er det alltid bra for deg å få både uttrykket hva man føler og samtisig få tatt et verdig farvel i tankene og følelsene dine. På den måten kan det blir lettere å fokusere på det gode dere hadde sammen da han var i live.

    Når det gjelder moren din så kan det virke som det var et godt valg å vente med å gjenoppta kontakten med henne. Når hun i tillegg gir deg et ultimatum og truer med å bryte kontakten med deg for alltid hvis du ikke gjør som hun sier så er det tydelig at hun ikke er helt emosjonelt eller mentalt moden for å takle et mor-datter-forhold hvor hennes datter er i en vanskelig situasjon nå. Jeg er redd for at kontakt med moren din på det nåværende tidspunkt bare kunne forverret situasjonen din. At hun kommer med trusler om å bryte kontakten med deg skjønner jeg er fortvilende, men det er mest sannsynlig bare tomme trusler og hvis hun virkelig er blitt bedre så vil hun forstå hvorfor du ventet med å kontakte henne hvis du en gang i fremtiden forklarer henne hvordan du hadde det.

    Du må vurdere om du holder ut den siste måneden i utlandet eller ikke. Er du i tvil så prioriter helsen din og husk samtidig at holder du ut så vil du kunne se tilbake på dette med stolthet selv om det var vondt. Blir du i utlandet den siste måneden så håper jeg at du snakker med de skal snakke med og ellers benytter deg av mine råd. Hold deg mentalt, fysisk og sosialt aktiv slik at du slipper å kjenne på sorgen hele tiden. Det er vanskelig å snakke om det som er vondt, men det hjelper allikevel og du vil kunn faktisk ha noen gode opplevelser hvis du klarer å åpne deg for en annen person og merke den støtten og omsorgen du kan få av andre mennesker. Det kjennes sikkert som en sjanse å ta, men slik du beskriver situasjonen din nå så har du jo ikke noe å tape.

    Håper dette var til hjelp for deg og at du følte at du fikk svar på dine spørsmål

    Vennlig hilsen psykologen

    Vanlige problemer: Bytte familie, skittent

    – Jeg føler meg fortapt.

    Sofie Braseth | an.no | Publisert 11.11.13 21:27

    Trude Gundersen fra Mosjøen har gledet seg i årevis til utvekslingsåret i USA, og har reist med EF Education First. EF er verdens største private utdanningsselskap, og tilbyr språkreiser, språkkurs, utveksling og studier i utlandet.
    • Jeg er nå bosatt i Boise, Idaho, og er uten familie. Den første familien jeg ble plassert i var ikke bra. De hadde et veldig lite og skittent hus, og vertsmoren i familien sa brått ut at hun hatet meg og ville aldri se meg igjen. Det resulterte i at jeg måtte flytte ut fra hjemmet, sier Gundersen til AN.

    Hun sier at EF i ettertid beklaget at hun ble plassert i et hjem som hadde utrygge omgivelser, og at de ikke hadde gjort en bra nok bakgrunnssjekk på familien.

    • Nå forteller de meg at jeg må vente på en ny familie. Jeg har nå ventet i over to uker, men har ikke fått en ny enda. Jeg har også blitt fortalt at jeg må gå rundt og spørre folk på skolen min om jeg kan bo med dem. Jeg er en av utrolig mange utvekslingsstudenter som opplever det samme, og dette synes jeg ikke er greit i det hele tatt.
    – Må være positiv

    Gundersen sier at hun føler at EF ikke er seriøse i jobben de gjør.

    • De sender studenter fra hjemlandet sitt ut i verden uten å ha nok vertsfamilier til alle. Organisasjonen er lite behjelpelig med å finne vertsfamilier og forteller oss at vi må være positive og bare vente. Vi sitter her og venter på å få nye familier. Områderepresentanten min har 5 studenter å plassere. Hun har ringt rundt 100 familier, og har ennå ikke fått en familie til noen av oss. Vi er mange studenter som overhodet ikke er fornøyde med oppfølgingen vi får etter å ha betalt over 80 000 kroner for å komme hit.

    Gundersen forteller blant annet om en norsk venninne i USA som har byttet fire vertsfamilier på to uker.

    Nå ønsker 17-åringen å nå ut til de som ønsker å dra på utveksling, eller har vært gjennom det samme.

    • Det er så mange ting som man må være obs på når man begir seg ut som utvekslingsstudent, og slike situasjoner er absolutt ikke akseptable, sier Gundersen, som har skrevet et blogginnlegg om hvorvidt USA-drømmen er verdt det: «Begynner virkelig å lure på om denne drømmen er verdt det lengre. Jeg begynner å tenke på hvordan ting hadde vært om jeg var hjemme nå. Savner alt så forferdelig mye. Savner vennene mine mest av alt. Føler meg fortapt i denne situasjonen fordi jeg ikke har noen venner her jeg kan fortelle om hvordan jeg føler det til.»

    Jobber med forventninger

    Lena Sjøttem er country manager for EF Norge. Hun sier at de sender ut mange studenter hvert år, og at de jobber en del med ungdommenes forventninger i forkant av reisen.

    • Vi har faste rutiner når noen opplever noe som en utfordring. Vi har kontaktpersoner på stedet, og på hovedkontoret i Boston. Vi er opptatt av å følge rutinene, sier hun til avisen.

    Sjøttem understreker at EF er nøye i sin utvelgelse av vertsfamilier, og at alle vertsfamilier må skrive søknad. Deretter har EF intervju i hjemmet, der vi møter alle familiemedlemmene.

    • Vi bakgrunnssjekker alle familiene, og gjør også en finansiell sjekk. Alle familiene må også framlegge to referanser som sier at de egner seg til å være vertsfamilier.

    Sjøttem sier at EF i utgangspunktet finner vertsfamilier til alle ungdommene de sender ut.

    • Det er viktig at familiene matcher studentene så godt som mulig. Det er vårt ansvar å finne gode vertsfamilier til studentene.
    – Kan oppleves annerledes

    EF-manageren sier at av alle de sender ut i løpet av et år er det veldig få som ikke trives.

    • Vi forstår at noen opplever utfordringer i løpet av oppholdet. Det er noe vi må takle individuelt, men vi jobber en del med å sette de riktige forventningene i forkant av reisen. Det kan oppleves som tøft for mange hvis de har svært høye forventninger, og ting kan oppleves annerledes enn man trodde i forkant.

    ————————-

    Du kan følge Trude på bloggen hennes. Hun har siden fått seg en ny familie som det ser ut som om hun trives med.

    Vanlige problemer: Verre enn de fleste / aldri hatt et så bra år

    Hentet fra kommentarfeltet til P3 dokumentaren: Utvekslingseleven

    Lenee1

    • Synes det et veldig negativt fokus på utveksling her. Jeg var på utveksling i Australia og har aldri hatt et så bra år! Fikk venner for livet. Gjorde ting jeg aldri hadde gjort hjemme i Norge. Var på stranden alt for ofte. Beste jeg har gjort noen gang. Selvfølgelig er ikke alt helt tipp topp, men slik skal det heller ikke være. Er livet hjemme i Norge tipp topp hele tiden kanskje? Tror det har mye å si om du er forberedt og hvilken organisasjon du reiser med. Velg en som ikke betaler v.familiene sine så havner du mest sannsynlig hos noen som er interesert i deg og din kultur, ikke pengene. Og til dere som vurderer utveksling, gjør det! Ikke tenk tanken på at dere komme til å få det drit en gang, tenker du negativt får du et negativt år. Tenker du positivt får du det helt fantastisk!

    Lenee1

    • Selvfølgelig er det viktig å få frem de dårlige historiene også, men hvorfor ikke ha en artikkel med både folk som hadde det supert og folk som opplevde noe trist? Før jeg dro ut leste jeg side opp og ned om utveksling, og ikke en eneste artikkel handlet om hvor kjekt det var. Da måtte jeg inn på blogger til folk eller sende mail, alle artikler som du finner i aviser og lignende er bare negative. Jeg hadde det ikke bare supert hos v.familien min, faktisk hadde jeg det ganske mye verre enn de fleste andre, så jeg vet hvordan det er å være på den siden også, men heldigvis stoppet det meg ikke 🙂

    Vanlige problemer: Religionspress, hushjelp, diskriminering

    ladythalia/lillethia skriver:

    Jeg ser at EF ikke har  forbedret seg siden 90-tallet.  Jeg var utvekslingselev og bodde hos en mormonerfamilie for noen år siden. (Også kjent som Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, eller Latter Day saints som de selv foretrekker.)

    De tror på bibelen, men er også det de kaller mormons bok som forteller om profeter som valfartet fra midtøsten over til Amerika hvor de etterhvert skrev ned guds ord og tekster på noen gulltavler. Disse tavlene ble gitt av gud til grunnleggeren av sekten, men da han hadde oversatt gulltavlene til moderne engelsk, forsvant de mirakuløst og veldig beleilig nok opp i himmelen igjen;-P

    Stort sett er de veeeldig familieorienterte og har ofte mange barn. De er også kjent for å spore opp avdøde slektninger og «frelse» dem så de skal få sjansen på evig liv. Ellers er de ofte totalavholds, i hvertfall om du ikke ender hos noen særs liberale mormonere, så ikke vent deg at de vil tolerere festing røyk eller alkohol (eller kaffe) i det hele tatt. Kroppen skal være et tempel og må derfor holdes rent. Sex før ekteskapet er vederstyggelig, og kanskje du som jeg vil få servert datingboka deres, kalt «på date med den hellige ånd» e.l. (Som skal frelse deg fra syndige tanker om det motsatte kjønn.)

    En annen ting jeg raskt kom i opposisjon til var godstjenestene deres. De varer i over 3 timer hver søndag, og er delt opp i flere seminardeler. Det er heller ikke uvanlig at man blir i kirken opptil en time eller mer også etter at gudstjenesten er ferdig. I tillegg vil de fleste ungdommene i familien følge seminarer i kirken før skolen begynner et par ganger i uka. (Hos oss begynte de kl 7.) Selv om misjonering er ulovlig i følge utvekslingselev-vedtektene, vil de nok be deg med i kirken. Selv følte jeg veldig at de prøvde å omvente meg, og etter at jeg 3 måneder ut i oppholdet ikke lenger orket å delta, surnet forholdet mellom familien og meg veldig raskt. Råder deg derfor til å være klar på om du virkelig ønsker å delta fra dag en. En ting er å være med en gang eller to av høflighetsgrunner, noe annet at du jevnlig skal delta.

    Appendix F to Part 62

    Would you be willing voluntarily to inform the exchange visitor in advance of any religious affiliations of household members? (Y/N)

    Would any member of the household have difficulty hosting a student whose religious beliefs were different from their own? (Y/N) Note: A host family may want the exchange visitor to attend one or more religious services or programs with the family. The exchange visitor cannot be required to do so, but may decide to experience this facet of U.S. culture at his or her discretion.

    De driver forøvrig med utstrakt misjonering, og guttene er pålagt å være misjonærer i to år fra de er 18. Jenter kan velge det samme, men må vente til de er 20. Du har nok sett dem også i Norge, med sine hvite skjorter, slips og navneskilt…

    Ønsker ikke å skremme deg. Kanskje får du et fantastisk år, men mitt var i grunnen ikke verdt verke ntid eller penger. Jeg har ingen kontakt med familien idag, og er sjeleglad for det. Vær klar på hvem du er fra dag en, sånn sett har dere en bedre sjanse for å forstå å godta hverandre særegenheter.

    For min del var det veldig implisitt fra dag en at jeg som utvekslingselev skulle lære om kulturen deres, for dem var religionen veldig sentral. Og når man er veldig ny vil man jo gjerne gjøre folk til lags. Etterhvert (dvs veldig tidlig) sluttet de å spørre om jeg ville være med, og de tok det som en selvfølge. Jeg var aldri med på morgenseminarene deres for ungdom (7-8 mandag onsdag og fredag.) siden jeg jo faktisk ikke var mormoner. Synes det er en uting å be med en ikketroende på de seminarene også. Det er tross alt langt over grensen for å lære om kulturen, det blir ren ungdomsforkynnelse, som for de som er medlemmer.

    Siden de sluttet å spørre om jeg ville være med hver søndag, men bare ropte høyt til meg grytidlig hver søndag at nå måtte jeg stå opp, ga deg meg aldri et forum hvor jeg kunne uttrykke betenkelighetene mine, og jeg merket at den holdningen deres etterhvert gjorde meg både fortvilet og veldig aggressiv. Så jeg begynte å skulke time nr 2 og 3 i kirken, men da ble selvsagt da et samtaleemne også. «We missed you today…» bla bla bla… Snakk om å gi dårlig samvittighet. Kan godt tenke meg de andre i menigheten også merket jeg var borte, og gud vet om vertsfamilien fikk høre det fra de andre igjen også…

    Men man skulle jo tro de hadde tatt tegnene på uvilje, spurt om det føltes galt for meg å være med, om jeg ville slutte, men det gjorde de aldri. De ble bare sure da jeg endelig våget å si stopp. Da endte det jo selvfølgelig med en temmelig ubehagelig seanse hvor områderepresentante min skulle støttet meg, men som medlem av mormonerkirken var hun selvsagt på deres side. Har aldri følt meg så rettsløs som det året. Måtte «krype» og unnskylde meg for å forklare meg, mens jeg til denne dag bare uttrykte det man kan forvente av et voksent, myndig menneske som faktisk har rett til å si nei til å ta del i forkynnelsen i familien uten å dømmes for egne meninger. De visste like godt som meg at religiøs forkynnelse overfor utvekslingssudenten ikke er lov og det burde de tatt med i betraktning.

    Andre aspekter jeg hadde problemer med var bordbønnen. Alle skulle sitte der med lukkede øyne og be. Men stadig vekk knep jeg faren i å spise mat mens de andre ba, jeg følte ikke for å hykle ved å lukke øynene og be til en gud jeg ikke tror på og da knep jeg han selvfølgelig, selv om jeg aldri sa det til noen. Tror denne oppdagelsen førte til at spesielt faren og jeg fikk et dårlig forhold. Sammen med det faktum at jentene skulle være guttenes tjenere og smøre maten deres for dem mens de så på tv. Godstolen var også forbeholdt pater familias (A.K.A: hustyrannen.) Foreldrene stjal regelmessig vitaminpillene mine (som jeg kjøpte fordi barna i familien og jeg fikk dårligere mat enn de voksne.)

    Herregud, ja. Det begynte med at jeg snek meg ut mellom seminarene for i hvertfall å slippe unna en time eller to, men da etterlyste de meg selvfølgelig… Følte meg totalt fanget! Dessuten elsker jeg å sove lenge i helgene, så da passet det i  grunn dårlig å stå opp kl 8 for å høre Mormons (løgnhistorie) ord.

    Skulle gjerne byttet selv også, men områderepresentanten var selvsagt også mormoner, så der var det ingen hjelp å få. Eneste valget hun ga meg (som ikke var noe reelt valg) var å sove på sofaen i huset hennes sammen med en baby hun var pleiemor for. (Hun levde av å ta inn barn i alle aldre, 4,5 stk på hvert rom i huset.) Da ble tross alt min gamle familie det minste ondet. Men jeg følte hele tiden at hun, som skulle stille opp ved kriser, valgte å redde kirkens og sin egen stolthet før min.

    Det rådet jeg pleier å gi utvekslingselever er å sette krav allerede i søknaden de sender over til statene. Si nei til religion om du ikke er religiøs selv. Be om å komme til en by dersom du ikke er glad i landet. Si du elsker å bade, dersom du ikke vil ende opp langt mot nord osv… Riktignok tar det lenger tid å plassere folk med krav og ønsker, men resultatet er også mindre misnøye når man først har fått familien sin. Og ikke minst: Føler man noe skurrer med familien før man reiser over: Be om å få bytte. Bedre å ta det da enn senere.

    Vanlige problemer: Vaskehjelp, ingen hjelp, fratatt elektronikk

    I.C.A skriver:

    Skummelt å lese at andre har hatt lignende opplevelser. Jeg  dro  selv til USA med EF i 2009 og havnet hos en familie med store ekteskapsproblemer og som behandlet med som en vaskehjelp  i 9 måneder. Prøvde å snakke med koordinatoren min og fikk  beskjed » Det tar lengre en 3 måneder for å finne en ny familie  for deg, og du vil ikke havne i nærheten av der du bor nå osv.» Og jeg ba om å få en ny familie selv fikk jeg aldri det. Koordinatoren min ringte vertsfamilien min og ga beskjed om at jeg hadde sagt  at jeg ville bytte familie selv om jeg hadde fått beskjed at det skulle bli mellom meg og henne. De tok mobilen min, fikk ikke  lov å snakke med foreldrene mine i Norge og ga meg husarrest  i 1 måned med masse oppgaver å gjøre rundt om kring i huset. Fikk ikke snakket med venner eller sagt hadet når jeg skulle  reise hjem til Norge når den tid kom. De behandlet meg virkelig som et dyr, familien ringte politiet i Norge og det ble  stort kaos når de aldri fikk tak i meg.

    Anbefaler virkelig ikke å dra med EF, de velger ikke  vertsfamiliene med omhu.

    Vanlige problemer: Vertsfamilien dysfunksjonell, overfylt, lite mat

    Plankton skriver:

    Hei! En av mine aller beste venner dro til England med EF i høst og var der i 3 uker før hun kom hjem igjen. Moren var tilbakestående, familien fattig og hun fikk nesten ikke mat. De brydde seg ikke om henne i det hele tatt og brukte henne mest  som ekstrainntekt. Etter mye om og men fikk hun også byttet, men da kom hun til et slags hjem hvor en dame hadde laget  buisness av å ha utvekslingsstudenter. Hun måtte bo med 4 andre jenter på samme rom og ingen brydde seg om henne i det hele tatt.. Så tviler ikke på din historie! Plankton

    VAT 3.5: What are suitable travel, reception and care arrangements states that under-age children are to be provided with satisfactory care arrangements where the child’s welfare whilst in the UK is imperative to the officers of the Immigration Office.

    According to Working Together to Safeguard Children A guide to inter-agency working to safeguard and promote the welfare of children March 2013 safeguarding the child is the responsibility of all professionals and youth workers who work with children.

    Safeguarding is everyone’s responsibility 9. Everyone who works with children – including teachers, GPs, nurses, midwives, health visitors, early years professionals, youth workers, police, Accident and Emergency staff, paediatricians, voluntary and community workers and social workers – has a responsibility for keeping them safe.

    According to the Childrens Act of 1989 concerns about maltreatment should be reported to local authorities if there is reasonable suspicion that a child is suffering significant harm.

    Vanlige problemer: Religionspress

    Ei jente jeg kjenner kom nemlig i samme situasjon som deg. Det var litt annerledes men ganske så likt: Hun gledet seg veldig og var heldig og havnet i Los Angeles, en by hun hadde håpet på. Det var mange folk der og hun fikk selvfølgelig venner. Men familien var et gammelt ektepar (som hadde en godt gammel  sønn) de var katolikker og dro til kirker hver søndag morgen. Hun var selvsagt ikke kristen selv men måtte være med. De serverte ekkel mat, og var totalt imot junk-food (til tross for at de bodde i LA). De hadde strenge regler og hun måtte spørre om spesialtillatelse hvis hun ikke kom hjem før klokken ni. Og klokken 10 skulle hun ta kvelden og klokka halv elleve var all syset slukket. Hun hadde mange plikter som å vaske opp og lignende.

    Would you be willing voluntarily to inform the exchange visitor in advance of any religious affiliations of household members? (Y/N)
    Would any member of the household have difficulty hosting a student whose religious beliefs were different from their own? (Y/N) Note: A host family may want the exchange visitor to attend one or more religious services or programs with the family. The exchange visitor cannot be required to do so, but may decide to experience this facet of U.S. culture at his or her discretion.

    Vanlige problemer: Bytte familie, lite mat, overfylt

    av M Berland

    (innskutte reguleringer red. anm.)

    Jeg hadde allerede i april 06 bestemt meg for at jeg ville reise til USA for å gå Vg2 der skoleåret 07/08. Etter å ha lest om EF tenkte jeg at dette måtte vel være en seriøs organisasjon, utvalg av vertsfamilier så nøye ut, og de garanterte oss at de ville ta ansvar 24 timer i døgnet, hele året. I tillegg så programavgiften tilsynelatende billigere ut enn hos konkurrentene AFS og STS (men det viste seg at etter forsikringer og ekstra avgifter ble lagt til ble prisen den samme – totalt ca.65 000 nok). Jeg fikk stipend fra lånekassen på 44 000, og betalte resterende 20 000 selv, etter å ha arbeidet 4 dager i uken et halvt år i forveien.

    Året i foreveien måtte jeg og familien min fylle ut en hel masse med papirer, jeg skrev brev, foreldrene mine skrev brev, vi sendte inn bilder og fikk anbefalinger fra mine tidligere lærere til hvorfor akkuratt jeg ville bli en god utvekslingsstudent. Det ble sagt at alt var for å finne den beste familien for meg, og jeg ble mer og mer spent for hver bunke med papir som ble innlevert. Jeg var ærlig om hvilke interesser jeg drev med, og skrev at jeg var åpen for å gå i vertsfamiliens eventuelle kirke og hjelpe til i mitt nye hjem.

    § Sec. 62. 25 Secondary school students: (Revised effective 11/26/10; 75 FR 65975)

    (d) Program administration. Sponsors must ensure that all organizational officers, employees, representatives, agents, and volunteers acting on their behalf:

    (1) Are adequately trained……. the criteria to be used to screen potential host families and exercise good judgment when identifying what constitutes suitable host family placements.

    Alle disse papirene mottok vertsfamilien min to uker ETTER jeg hadde ankommet. En bunke på kanskje til sammen 50 ark ble overrekket til meg og vertsmor når vi var på informasjonsmøte hos representanten. De visste  ingenting om meg, og hadde kun fått spørsmål fra IEC’en om de ville ha ei norsk jente boende hos deg. For de utenomvitende: den lokale EF representanten er personen som har i oppgave å finne deg den rette familien og står for oppfølgingen gjennom året for å være til hjelp om det oppstår problemer eller om studenten ønsker ny vertsfamilie med god grunn. Så det var dette EF mente med “nøye utvalg av vertsfamile”? Jeg kjente at jeg ble frustrert og sint, hvorfor skal vi fylle ut papirer om hvem vi er – dersom det ikke har noen som helst betydning for valg av familie? Papirene var til ingen nytte i det hele tatt, og EF hadde ingen forutsetninger for å plassere meg her.

    (l) Host family placement.

    (2) Prior to the student’s departure from his or her home country, sponsors must advise both the exchange student and host family, in writing, of the respective family compositions and backgrounds of each, whether the host family placement is a permanent or arrival placement, and facilitate and encourage the exchange of correspondence between the two.

    Jeg så meg selv som heldig, som fikk vertsfamilie allerede i januar 07. Informasjonen om min kommende vertsfamilie var begrenset men følelsen når jeg motto denne bekreftingen på at jeg faktisk skulle til usa, til en fremmed familie, var overveldende og ubeskrivelig. Så spennende!!! Ble litt skuffet over å havne mitt i ødemarka i cowboystaten Nebraska, i en familie med 4 barn under 12 år og 4 store hunder (da jeg er redd for hunder), men straks jeg vente meg til tanken var jeg overbevist om at dette, dette skulle bli det beste året i mitt liv! Jeg ville gjøre mitt aller beste uansett forhold, og om alt gikk skeis kunne jeg vel bytte?

    Jeg kom frem til familien i begynnelsen av August etter to herlige uker på camp i Boston, hvor jeg knyttet vennskap som vedlikeholdes og var av stor betydning for meg under mitt USA opphold. Jeg fikk knyttet meg et støttenettverk som hjalp meg mer enn de tusener som er ansatt hos EF.

    MITT OPPHOLD

    Etter 4 flyplasser, venting og 43 timer uten søvn, flytur med et propellfly som tok 20 personer inkl.pilot, og jeg var fremme. Vertsfaren min henta meg og den andre utvekslingsstudenten (som var fra Chile), og vi ble kjørt til byen Alliance i en truck han vanligvis brukte til gårdarbeid. Byen lå flere timer unna nærmeste by, og innbyggertallet lå på 8000. Vi kom frem til der vi skulle bo det kommende året, og fikk sjokk! I et svært lite og gammelt to etasjers hus skulle vi ikke bo 4 barn,2 voksne og 2 utveklsingsstudenter, men også to fosterbarn og ei veninne av vertsmoren – og sønnen hennes! Altså bodde vi 12 mennesker og 4 hunder i dette huset. I papirene fra EF sto det at jeg skulle få eget rom, men vi var 3 stykker på rommet vårt!

    § Sec. 62. 25 Secondary school students.

    (j) Host family application and selection. Sponsors must adequately screen and select all potential host families and at a minimum must:

    (2) Utilize a standard application form developed by the sponsor that includes, at a minimum, all data fields provided in Appendix F, �Information to be Collected on Secondary School Student Host Family Applications�. The form must include a statement stating that: �The income data collected will be used solely for the purposes of determining that the basic needs of the exchange student can be met, including three quality meals and transportation to and from school activities.� Such application form must be signed and dated at the time of application by all potential host family applicants. The host family application must be designed to provide a detailed summary and profile of the host family, the physical home environment (to include photographs of the host family home’s exterior and grounds, kitchen, student’s bedroom, bathroom, and family or living room), family composition, and community environment. Exchange students are not permitted to reside with their relatives.

    Hostmora mi drev dagmammabyrå hjemme, så vi hadde 10 ekstra unger under 3 år hver dag, hvor den første kom kl.05.00 og den siste gikk med midnatt. Altså til en hver tid var vi 12-20 mennesker i huset! Dette viste seg å bli en smule overfylt. et bad på 2 kvadratmeter delte jeg med 7 andre, og ble derfor tildelt dusjtider. Min var 05.00 om morgenen, og hver person fikk 10 minutter på badet. I løpet av mine 3 måneder her ble badet ikke vaskt en eneste gang, doen tettet seg og rant over i overkant av 10 ganger, og dusjen besto av 3 -tell 3- stråler med kaldt vann.

    Det var ikke alltid vi fikk mat, dersom vertsforeldrene våre var opptatt eller dersom det var så mange mennesker i huset at maten var borte før det var din tur. Vi stilte oss i kø med papptallerker og spiste ofte på gulvet grunnet 8-9 stoler fordelt på kanskje 15 mennesker. De hadde ikke brød til å smøre skolemat så hver dag kjøpte vi mat til 30-40 kroner i lunsjen – vi fikk fort et stramt budsjett.. For å bli kjørt til skolen måtte vi betale for bensinen, selv om de kjørte sine egne barn og fosterbarna betalte jeg og hun chilenske hele summen, det gikk ikke skolebuss og var for langt å gå.

    Fra vi entret huset til vi forlot det for siste gang, var det ikke snev av omsorg eller hjelp å få hos våre vertsforeldre. Vi ble ignorert om vi gråt eller trengte hjelp, og måtte gjøre som vi ble fortalt. Vi måtte selv ordne med transport til fotballtrening og kamper, og ble ikke engang kjørt 1,5 time til neste by for å kjøpe skolesekk (i alliance var det ikke mye butikker). Først 2 uker etter skolestart (5 uker etter at jeg ankomm) kjørte det ene fosterbarnet oss, til tross for protester fra vertsmor. Vi ble beskyldt for å stjålet penger vertsmor hadde forlagt, ble kjeftet på og fikk regler som kun gjaldt oss to. Vertsforeldrene våre var sinte og  sure 24 timer i døgnet. Pussig, like mange timer som EF garanterer oss at de vil ta ansvar..

    (4) Ensure that the host family is capable of providing a comfortable and nurturing home environment and that the home is clean and sanitary; that the exchange student’s bedroom contains a separate bed for the student that is neither convertible nor inflatable in nature; and that the student has adequate storage space for clothes and personal belongings, reasonable access to bathroom facilities, study space if not otherwise available in the house and reasonable, unimpeded access to the outside of the house in the event of a fire or similar emergency. An exchange student may share a bedroom, but with no more than one other individual of the same sex.

    Jeg å hun andre sa fra til IEC’n allerede andre dagen at vi ville bytte, her kunne vi ikke være et helt år! Ingen i vertsfamilien brydde seg om oss, det var som å bo på et barnehjem. Vi klar beskjed om at noe bytting var uaktuellt, at vi måtte prøve minst en måned før vi kunne klage. Hun var besteveninne med vertsmoren vår og ble mektig irretert og sur når vi, i henes øyne helt uten grunn, ønsket oss en ny familie.

    (5) Ensure that the host family has a good reputation and character by securing two personal references from within the community from individuals who are not relatives of the potential host family or representatives of the sponsor (i.e., field staff or volunteers), attesting to the host family’s good reputation and character;

    Leksene måtte gjøres på gulvet  (var ingen skrivepult) og det var strengt forbudt med mat og vann i kjelleren! Det var ikke alltid vi fikk mat så vi hadde en kjekspakke på rommet (hun fra chile og meg), big mistake. Når vertsmot fant denne ble vi tatt fra dataen i en uke. Dataen var da eneste måten å få kontakt med de hjemme og hjemlengselen var helt enooorm. Vi gråt hele tiden! Vertsmor var sint konstant og både jeg, jenta fra chile og de to fosterjentene som var på vårs alder var redde  og ulykkelige.

    Etter tre ukers tid orket jeg ikke mer og tok kontakt med IEC’en igjen samtidlig som pappa klagde på EF (for 100 gang), nå måtte jeg vel få nye familie? Det jeg fikk da var en telefon fra sjefen over IEC’en som jeg aldri hadde møtt, min regionale EF representant, det ble en halltimes utskjelling og dette er et utdrag av alt som ble skreket (har utelatt all banningen vel å merke), det var truing og skjellsord.

    “Hvorfor lager du så mye problemer?? Allti er de de norske som lager bråk, dere er noen bortskjemte drittunger hele gjengen! Det er ikke synd på dere, det er familien det er synn på som har deg, det er din feil at ting går galt når dere er så utakknemlige! Men jeg skal finne deg ny familie jeg, i en by med 200 innbyggere og dersom du ikke vil være der, så skal jeg personlig sette deg på neste fly hjem til norge!!”

    Som sagt var det mye hjelp å hente på denne EF fronten og jeg har aldri grått mer i mitt liv.. Jeg var helt alene på den andre siden av kloden og aldri vært så trist og lei meg, ingen å hendvende meg til.. Før var jeg alltid ei gladjente som så det positive i det meste! Etter denne telefonen ble jeg oppringt av IEC’n og hun sa at dersom faren min klagte til EF kontoret i Norge og USA en eneste gang til så kom hun til å slutte helt å lete etter ny familie, så kunne jeg bare ha det så godt! Hun kom også med løgner og sa at faren min ville jeg skulle bli i den familien jeg bodde i, min far har aldri sagt noe annet enn det stikk motsatte… Jeg var så redd.

    IEC’n gjorde absolutt ingenting de neste 3(!) månedene! Jeg var så nedfor hver dag, det samme var jenta fra chile som også prøvde og bytte. Pappa ringte til EF HVER dag for å få noe gjort uten at det hjalp. Vi fikk beskjed om at alt var vår egen feil. EF Norge og EF USA og representanten var på helt forskjellige plan og det var ingen kommunikasjon dem imellom. Til slutt ble de lei av klagingen og bestemte seg for å flytte meg fra staten. Jeg ble flyttet til NY state. Her var familien bedre men jeg hadde ikke lenger krefter til å begynne på nytt på den nye ‘ghetto’skolen med 4000 elever og måtte gå til psykolog. Psykologen sa at jeg led av deprisjon og at jeg burde enten reise hjem ellers måtte jeg begynne på antidepressive piller og sovepiller. På denne tiden begynte jeg å gråte i timene på skolen, sov 2-3 timer til natten, var helt uinterressert i alt omkring meg og spiste ikke normalt..

    Foreldrene min ville ikke at jeg skulle begynne på piller for å være der et år, og vi tok sammen valget om at å reise hjem ville bli det beste. Min drøm ble et mareritt jeg aldri hadde kunnet forestille meg, og opplevelsene sitter igjen ennda.. vi er hittil i år 13 personer i min bekjentkrets som har valgt å avbryte med EF på grunn av denne type behandling vi har fått, og vertsfamilieproblemer! EFs motto “Vi tar ansvar 24 timer i døgnet” er den største løgnen jeg har fått servert. Det tar ikke ansvar, ikke 24 timer i året engang.

    IKKE reis til USA med EF! Gjør deg selv den største tjeneste og ta andres behandling alvorlig, velg en annen oganisasjon!

    Hilsen Mari C. Berland – som kom hjem november 07:)

    Problem typisk for USA: Skyteepisode på skolen

    Johanne Eilertsen Grov havnet i et skytedrama på Normal Community High School i delstaten Illinois. Nyheten ble dekket av Tromsø.no og i bloggen til Johanne. Jeg tenkte jeg skulle gi dere Johannes versjon. Men først et ord om skyteepisoder på skolene i USA. Det er nok ytterst få av dere som kommer til å oppleve noe sånt, men jeg har hørt om folk som blir slått ned og truet med kniv. Da går de gjerne på ganske ille skoler. På en gjennomsnittelig skole i USA pleier man ikke å gå rundt med skytevåpen i lomma. Men det finnes råd for hvordan man kan takle en slik episode og en forklaring om hvilke reaksjoner man kan forvente.

    Normal High

    Her har dere Johannes versjon av det som skjedde:

    Er veldig spesiell og litt skummel dag i dag. Var nemlig en skyteepisode på skolen min i dag, jepp du leste riktig. Skjedde i andre time i dag litt over klokken 8. Jeg hadde glemt boken min til klassen og hadde et minutt på å hente denne boken før klokken ville ringe og jeg ville komme for sent. På vei tilbake til klasserommet kommer mange elever spurtende forbi meg og kjapper seg inn på klasserommene sine. Så klart trodde jeg dette var på grunn av at de var forsen til timen sin, så jeg gikk nå der bare helt normalt. Naiv Nordmann på utveksling. Grunnen for at folk sprang var for at noen hadde ropt Code Red. Altså at noe ille kommer til å skje. Igjen, jeg hadde ingen aning om hva som foregikk.

    Da jeg kom inn i klasserommet sto alle elevene med vinduet og sa at det ville komme en tornado og dette var grunnen for alt hysteriet. Plutselig kommer læren min inn til klasserommet slår av lysene, låser døren, tekker ned persiennene på vinduet og slår av alt av elektronisk utstyr. Så sier hun at vi må sette oss ned på gulvet og være helt stille, dette var altså ikke en øvelse, men the real deal.. Vet ikke hvordan de andre hadde det, men jeg var livredd. Har jo aldri opplevd dette i snille rolige Norge!

    Så der satt vi nå, på gulvet i mørket. Når det hadde gått en liten stund fikk vi vite at det var avfyrt tre skudd i taket og at det var en elev som hadde gjort dette. Etter enda en stund fikk vi beskjed over høyttaleren at de fortsatt hadde skolen under lockdown, men at politiet var i bygningen og at de skulle hjelpe oss. Gikk en god stund før lyset plutselig ble skrudd på og det sto tre politimenn med skuddsikkervest og disse svære riflene. Alt en fikk med seg var at en av politimennene ropte «This is the police! Put your hands up in the air where we could see them. Leave everything in this room and follow that police officer.» Det var nå jeg faktisk ble veldig redd og tåren bare strømmet på. Tror politiet skremte meg mer enn selve situasjonen. Så der gikk vi på en lang linje vekk fra skolen og inn i en kirke. Var pøsregn, lyn og torden da vi gikk til kirken, så da vi kom inn va jeg både skremt, våt og kald. Inne i kirken måtte vi vente til foreldrene våre kom for å hente oss. Dette tok flere timer, og etter hvert gikk redselen vekk og kjedsomheten kom. Alt er bra med meg nå, og jeg er ikke redd eller noe sånt. Har ikke hjemlengsel en gang! Vært en veldig spesiell dag for meg, og jeg tror ikke jeg kommer til å glemme den med det første..


    Nødtelefoner i USA

    Problem: Naturkatastrofe: Jordskjelv

    Sonen til eks-statsråd Bjarne Håkon Hanssen skjønte først dagen derpå kor ille det stod til i Japan. – Eg hadde flaks, seier Jonas Hanssen til NRK.

    Jonas Hanssen overlevde jordskjelvet
    Jonas Hanssen overlevde jordskjelvet i Japan. Foto: AFP Toru Yamanaka/privat / Montasje

    Katrin Hellesnes @NRKatrin
    Jørund Hessevik

    Publisert 14.03.2011, kl. 17:27

     

    Mennesker søker tilflukt på et bygningstak ved Senadi flyplass.
    Sendai vart hardt råka av jorskjelvet og tsunamien fredag. | Foto: AP / Ap
    Jonas Hanssen er utvekslingsstudent i byen Sendai, som vart hardt råka av jordskjelvet fredag . Han hadde skulefri og var heime då skjelvet kom.

    18-åringen innrømmer at det først var spennande.

    – Men plutseleg starta det å riste for alvor, og vi måtte ta tak i gelenderet på verandaen for å halde oss på beina, seier han.

    – Hadde veldig flaks

    Først dagen etter forstod han kor ille det var.

    – Då skjelvet kom, var eg plassert ganske høgt oppe. Eg forstod ikkje kor ille jordskjelvet var før dagen etter, då eg fekk sett i avisene, seier han til NRK.

    No innser han at han var heldig.

    – Eg har verkeleg hatt veldig flaks. Eg har ikkje blitt skadd på nokon måte. Vertsfamilien har ikkje lidd noko skade, og huset står enno, seier han.

    – Det verste som kan skje

    Helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen
    Å verkeleg bli redd for at noko har skjedd med barna, er det verste som kan skje, meiner Bjarne Håkon Hanssen.Foto: Falch, Knut / SCANPIX
    Først i går, søndag, fekk familien heime i Noreg vite at sonen var i god behold.

    – Det er nesten ikkje råd å beskrive med ord, seier far Bjarne Håkon Hanssen, tidlegare statsråd for Arbeidarpartiet.

    – Ein har jo høyrd mange gonger i livet at det å verkeleg bli redd for at noko har skjedd med barna, er det verste som kan skje. Det kan eg stadfeste. Slik er det, seier han.

    Ingen plan om heimreise

    Sonen fortel frå Japan at det er kaotisk i landet, og at dei manglar både mat og drikke. I tillegg er alle uroa for strålefaren som er meldt.

    – Det skal visst ikkje vere større fare. Om det likevel viser seg å vere det, så har dei no fått kontaktinforamasjonen min, og kan ta kontakt, seier son Hanssen.

    Enn så lenge har han ingen planar om å reise heim til Noreg.

    – Det var rett nok matmangel dei første dagane, men ein ting kan ein trygt seie om folket her, og det er at dei er veldig orienterte.

    – Det har verkeleg skjedd store framsteg her berre på nokre få dagar. Vi har allereie fått straumen tilbake, og det blir ordna mykje slik at ein alltids kan få tak i mat og drikke, seier han.