Kategoriarkiv: Erfaringer / Experiences

Vanlige problemer: Bytte familie, trusler, religionspress

Jeg hadde et kjempe bra år, men to jenter fra sør-korea og tyskland hadde et grusomt år.

De ble tvunget med i kirken, måtte passe barna i sin vertsfamilies day care i helgene, De fikk ikke lov til å være sosiale what so ever og de gikk på en privat skole med 20 elever totalt, hvorav 6 var utveklingsstudenter, jeg gikk selv på den skolen i et halvt år, men verstmoren min flyttet til nabo byen og jeg fikk endelig gå på den «typisk am. high school.).

De folkene som gikk på denne skolen var såkalte «retards» om jeg kan få bruke det ordet. De hadde ingen sosial intelligens og var disse barna som ikke klarte å få venner i det offentlige. Det var den verste skolen ever, minnet meg nesten om en barnehage!

EF tok faktisk ikke disse to jentene på alvor, Det var en periode jeg klaget og var lei meg pga situasjonen som nå hadde oppstått. Jeg hadde vondt av de to jentene jeg hadde blitt kjent med. De betalte mye for å gå på denne private skolen, og det var virkelig ikke en skole som jeg har nevnt over her.

Som følge av klagingen min kom mine to kordinatorer på døren, ba meg pakke alle sakene mine og sa jeg hadde med å bli med de to hjem. Jeg fikk beskjed om at det var slettes ikke sikkert at jeg fikk komme tilbake til min vertsmor som jeg hadde blitt så ufattelig glad i. Etter en uke, med null klaging samditig som jeg jobbet i en day-care fikk jeg beskjeden om at jeg fikk flytte tilbake igjen. Men jeg hadde med å oppføre meg og spre hva som hadde skjedd videre.

Jeg var virkelig en av de heldige, men jeg vet det er mange som har det helt jæævelig! De blir låst inne på rommet sitt, får ikke lov tl å henge med de jevngamle, mens andre blir nesten brukt som slaver. De to jentene måtte lage mat og vaske opp.

Jeg bodde hos denne familien i en uke da jeg ikke da jeg ikke hadde noen vertsfamilie da jeg kom dit. Jeg husker 2.dagen jeg våknet opp, jeg var så sliten og trøtt grunnet den lange reisen, tanken på å være borte fra min egen familie og venner i et år og det at det er en tidsforskjell på 7 timer.

Jeg ble vekket kl ti fordi jeg hadde sovet så lenge. Jeg måtte kle på meg, make the bed og komme ned og hjelpe til med day care. Jeg ble forferdet..

Jeg håper EF begynner å ta studentene mer på alvor. Vi er ikke voksne i en alder av 17 år. Vi kommer alene og vet det er lenge til vi får se våre kjære igjen. Mange av oss vet ikke hva vi kommer til. Selv hadde jeg ingen vertsfamilie da jeg kom dit og ble plassert på to ulike stedet først.. Makan til rot. Først ble jeg opplyst om at jeg hadde fått en vertsfamilie i Arizona, men like før avreise fikk jeg opplyst om at jeg skulle til Arkansas og skulle få en familie tildelt der når jeg var kommet frem.

Et eneste stort rot, var nesten så jeg risikerte å bli sendt hjem til Norge igjen dersom de ikke fant noen innen kort tid.. Men jeg var heldig og fikk den beste vertsmoren en kan drømme om! Vi hadde stor respekt overfor hverandre, vi kan snakke om alt og hun tok godt vare på meg! Ut på shopping i nabostaten, ut på middager, på familie gatherings etc. Dette har resultert i at jeg har besøkt henne fire ganger siden jeg kom hjem i 2007. Men det er slettes ingen selvfølge at det skulle gå som det gikk..


2008 Jun 17: Lawmakers question foreign exchange procedures, legislation in the works

Frankrike: Språkreise: Skittent, lite mat, overvåking

E.M. skriver:

Då eg var med EF i Paris kom eg til ein familie som nekta meg å vere i same rom som dei, skrudde av lyset i romma eg var i og ikkje gav meg mat ellet lot meg dusje. Dei gav meg eit skittent, mensflekka sengetøy og skulle ha betalt for å vaske det. Ungane deira tok seg inn på rommet mitt og rota i tingane mine.

 

Vanlige problemer: Bytte familie, lite mat, trusler

J,H. skriver:

Jeg reiste til USA i 01/02 , til Idaho, og jeg ble plassert hos en alenemor med 3 døtre som arbeidet to jobber, gikk på college og bodde i en skrøpelig bakdel av moren sitt hus. Den eldste datteren måtte sove på sofaen hos bestemoren det året jeg skulle være der, og de hadde ikke telefon. Alle måltider skulle spises på skolen.

Og det ‘beste’ av alt; områderepresentaten VAR vertsmoren min – så hun fikk betalt for å ha meg der. Og hjemmet hvor jeg var ble aldri sjekket ut på forhånd av noen andre.

Jeg reiste med STS – men det skal nevnes at vi fikk gehør når vi tok kontakt med dem, og jeg ble flyttet (eller det vil si – jeg fant en annen familie å bo hos selv – jeg ble ikke tilbudt noe annet i samme området av organisasjonen).

I etterkant kom trusler fra familien om at jeg skulle saksøkes for å ha ødelagt ryktet deres etc – noe som er skremmende å få på seg som 16 åring.

De fleste jeg kjenner som var ute et år hadde et kjempeår – og jeg ville gjort det igjen om jeg kunne. Det var lærerikt og var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, for better or worse. Jeg vil ikke advare andre mot å ta et utvekslingsår i utlandet, men jeg vil anbefale at en ikke tar for gitt at familiene er kvalitetssikret.

Vanlige problemer: Bytte familie, spionert på, mye kjeft

C.B. skriver:

Kom til en familie som bare lot meg gå utendørs en gang i uka. De tok mobil og pc som jeg bare fikk lov til å bruke en time i uka.

Gikk gjennom alle tingene mine opp til flere ganger. Spionerte  på meg i bil når jeg var ute med venner. Kjeftet og styrte  hver  eneste dag.

Jeg prøvde så hardt jeg kunne for å gjøre dem fornøyde, men funket ikke.

Ringte koordinatoren min som kalte meg en bortskjemt drittunge, fant senere ut at hun var utro mot mannen sin på  samme  tidspunkt  med pastoren i den lokale kirka. hun har to barn.

Endte opp med å måtte finne familie på egenhånd og det er ikke den letteste oppgaven. Nyttesløst system der borte. De i Norge er heller ikke utenforstående og er like dårlige på jobben sin som de i usa. Jeg reiste derimot ikke med EF da. Aspect det gjaldt her.

Vanlige problemer: Bytte familie, nabolagets skrekk

P.E. skriver:

Jeg dro også høsten 2007 og hadde en kort negativ opplevelse. Heldigvis ikke så gale som jeg har hørt og lest om her. Men det var likevel gale nok til at jeg reagerte og handlet med én gang.

Jeg reiste med STS education, og endte opp hos en mor og datter i Mississippi. For det første landet jeg i Mississippi uten å vite om de i det hele tatt kom for å plukke meg opp. Representaten hentet meg med sin familie (som var kjempe grei).

I et lite skittent og rotete hus skulle jeg dele rom med to andre  utvekslingstudenter fra Sverige og Italia. Moren eide ikke godhet, og datteren var likedan. Etter mye bråk, styr og advarsler fra  nabolagets  ungdommer bestemte jeg meg for å ikke bli der (det tok meg ca én uke).

Organisasjonen var ikke flink med å få meg en ny familie, så jeg tok  saken  i egne hender, og fant meg en familie i Los Angeles. Vi kom fram til en enighet med STS og jeg fikk lov å skifte til denne familien. Det resulterte i et av mine beste år noensinne!

Problemer: Bytte familie, tyveri, skittent, falleferdig

robotrock skriver:

Gjennom EF ble jeg sendt til en familie hvor en alenemor stjal  penger  ved flere anledninger av min konto og kontanter, åpnet min post fra banken, tok ut penger fra mitt kort osv. Det ble rettsak og jeg fikk erstattet alt bortsett  fra  kontanter jeg ikke hadde bevis for å ha blitt frastjålet.

Denne moren var mistenkt for tyveri tidligere og registrert hos politiet for dette. Det var elendig hygiene i huset, hundene, hagen og falleferdig bygg.

HELDIGVIS fikk jeg byttet familie etter 3mnd. Den første familien var det ubegripelig at noen kunne få seg til å sende utvekslingselever til. Når en er ung og uerfaren godtar en lettere og prøver å leve med det. Dette blir utnyttet mot frynsegoder for områderepresentantene.  En blir advart om at ting er annerledes, kultursjokk osv. før en reiser over, men det får være grenser for hva en skal godta!

Jo fler de får plassert, jo flere frynsegoder. Horribel business!

2008/2009: Seksuelle overgrep, alkohol, mishandling, PTSD

TH92 skriver:

Jeg reiste med EF og tilbragte 11 måneder i rent helvette, med ustabilitet, alkoholisme, vitnet fysisk vold, ble selv  seksuelt  misbrukt,  trakassert, truet på livet, brukt som nikkedukke, dratt  mellom barken og veden i alle sammenhenger. Dagen jeg satte foten  ned på norsk jord var mitt livs beste. Like etter fulgte alle reaksjonene og jeg ble diagnosert med flere psykiske lidelser, bla angst, depresjon.

Etter to år med søvnløse netter, skyldfølelse og fortvilelse begynner  det nå å bedre seg. Ble lettet da jeg leste dette og såg at jeg  ikke  har  vært alene om å ha store problemer, som skulle vise seg å ha store konsekvenser for det livet som kom etterpå.

Det er ikke utvekslingsstudentens feil at organisasjonen  ikke  gjør  jobben sin, men det er utvekslingsstudenten som må leve med traumene i ettertid.

Vanlige problemer: Bytte familie, knuste vinduer, ingen hjelp

H.V. skriver:

Jeg er selv på utveksling i Storbritannia i år. Denne  saken  overrasker meg ikke. Reiser med EF og har under flere  omstendigheter opplevd både kontraktsbrudd og dårlige  vertsfamilier.

EF lover også at de sjekker opp i versfamiliene sine, noe som ikke  stemmer. Den første måneden måtte jeg og en tysker dele rom oppe  på et loft hvor det var et ødelagt vindu og ingen varme. Min daværende vertsfamilie var også veldig manipulerende og jeg var redd for å skifte. Når situasjonen gradvis ble verre, prøvde  jeg  å  kontakte min lokale representant, men de var ikke å få tak i.

Har nå måttet bytte vertsfamilie tre ganger. EF tok  ikke  kontakt  med meg før vi truet med saksmål, og EF kontoret i Norge har  enda  ikke tatt kontakt med min familie. Har jeg flyttet til en koselig  familie på to, og trives der. Men det som skjedde på begynnelsen av året var utmattende og jeg vet ikke om jeg hadde håndtert det på  samme måte som jeg gjorde om jeg ikke var like mentalt  forberedt  på det.

EF ER IKKE EN ORGANISASJON DU BØR SENDE BARNA DINE MED!

Vanlige problemer: Bytte familie, manipulerende, beskyldninger

n.a skriver:

Det er ikke bare EF, jeg reiste med Aspect og opplevde mye problemer med både områdekoordinator og regionskoordinator. Regionskoordinatoren var til og med verstingen av dem.

Jeg opplevde langt fra det de ungdommene her opplevde (og det mange rundt meg opplevde), og jeg endte opp hos en veldig fin familie til slutt.

Prosessen dit, derimot, var ikke lett. Jeg opplevde å bli beskyldt for ting som jeg ikke hadde gjort, skjeftet på av en koordinator som aldri hadde snakket med meg før, og rett og slett å bli blandet opp i en krig mellom koordinatorer og vertsfamilier.

Som en mindreårig 16-åring er dette svært vanskelig. Nå var jeg også  på besøk i 2007/2008 – året det var stor økonomisk krise i USA. Dette merket man svært godt. Jeg tror dette også er en grunn til at mange havnet i vanskeligstilte familier.

Siden familier som regel ikke får betalt for å ha utvekslingsstudenter i USA så er dette av frivillig initiativ. Dog dette gjorde det nok  veldig  vanskelig for mange familier å ha en student og gi dem det som er forventet av dem. I tillegg ble den økonomiske situasjonen forverret  utover året, og derfor var det sikkert mange familier som før hadde  vært økonomiske stabile som ikke lenger kunne tilby det de hadde lovet når de meldte seg som vertsforeldre.

Når det er sagt, så er nok Aspect ut i fra det jeg har hørt, på langt nær bedre til å følge opp studentene sine enn EF. Når  jeg  fikk  problemer, ble moren min informert om det under 24 timer etter at det ble rapportert. Hadde det ikke vært for støtte hjemmefra hadde  jeg nok hatt det mye vanskeligere.

Problemer: Bytte familie, selvmord, kastet ut, ingen hjelp

T.H. skriver:

Ser EF får mye pepper her, men må bare si at jeg reiste med SPEAK  en datterorganisasjon av ASF og de var ikke mye bedre! Det startet  med at hun som jeg skulle bo hos aldrig dukket opp på flyplassen. Så  da bodde jeg hos forskjellige vertsfamilier og koordinatorer. Ett  sted måtte jeg til og med sove på gulvet. Til slutt måtte jeg bo med en annen utvekslingsstudent hos et eldre ektepar. Dette ekteparet var mildt sagt IKKE egnet for å ta imot utvekslingsstudenter. Vertsfaren  min manipulerte og løy, han var alkoholmissbruker og tok livet sitt.

Den andre utvekslingsstudenten i familien ble flyttet fordi de fryktet for sikkerheten hans, mens de lot meg være igjen der alene. Hadde  jeg ikke hatt så mange gode venner  hvet  jeg  ikke  hva  jeg  skulle gjort.

Og organisasjonen visste aldrig hvor jeg var, heller ikke da vertsmoren min kastet meg ut på dagen… De nektet meg også  å  dra til min egen familie i USA da jeg var hjemløs i jula. Bodde hos litt forskjellige venner til jeg fant en fantastisk familie som jeg  bodd e hos resten av tiden.<

Men ASF i San Fransisco ringte faktisk å kjeftet på meg fordi  jeg  hadde uroliget mammaen min med å fortelle sannheten. Ja, hva  skulle det være godt for.Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte, og fortalte de det at noen måtte jo få vite hvor jeg var, og det ville jo mamma gjerne vite.Møtte eller snakket aldrig med min koordinator, møtte mange andre koordinatorer men hørte aldri fra min egen. SPEAK var jo absolutt mest redd for sitt rykte og da de fant ut at min pappa jobbet i dagbladet var de raskt ute med å  betale  tilbak  pengene.Jeg fullførte året mitt, og de siste månedene var helt  fantastiske! Men det må skje noe med systemet for at det skal  bli trygt å dra alene som 17 åring på utveksling!

Problemer: Bytte familie, seksuelle overgrep, alkoholmisbruk, ingen hjelp, PTSD

I.N. skriver:

Jeg var utvekslingselev med YFU i Virginia i USA da jeg var 16-17 år, og endte opp med en alkoholisert, barnløs vertsfamilie. Vertsfaren  min klådde på meg hver kveld i de tre-fire månedene jeg bodde der. Da ei venninne varslet sine vertsforeldre og alt kom opp, stod  «co-ordinatorene» mine med vertsfamilien. De var gamle, gode venner. Da jeg anmeldte verstfamilien til politiet senere i løpet av året, støttet de dem og skrev usanne og stygge ting om meg til politiet, selv om de ikke kjente meg.

Mens jeg ventet på å få ny verstfamilie, ble jeg flyttet til en midlertidig  familie i Washinton DC, og fortalt at jeg  ikke  hadde  lov til å ha kontakt med familie og venner mens saken  ble  «behandlet».

Jeg kom hjem til Norge og led av spiseforstyrrelser og depresjon  i nesten to år.

2007: Malta: Språkreise, overfylt, skittent, ingen kontroll

E.M.N. skriver:

Jeg opplevde det samme som deg da jeg var i St.Julians på språkreise i 2007. Hadde maur i senga, ingen air condition. Vi var ti jenter på et rom uten dusj og toalettet fungerte ikke. Frokosten og middagen vi ble lovet var tørr og ikke spiselig. Heisen på hotellet  fungerte  heller ikke. En natt ble det brann i første etasjen hotellet, men rommet vårt hadde tydeligvis ikke brannalarm. Vi visste  ingenting  om brannen før dagen etter, mens at resten av hotellet  hadde  evakuert. Heldigvis var det ikke noe alvorlig……

Malta: Språkreise, skittent, dårlig stand, tyveri, ingen kontroll

S.B.F. skriver:

jeg reiste til malta nærmere st.julians med EF. vi bodde på det værste hotellet noen sinne, det var dyr,kakelaker, ikke varmt vann, røyk over oss, hotells ansatt stjal penger og klær fra oss. Sengene  ble ikke skiftet på i det hele tatt. så i alt lå vi i gamle senge tøy. Språkreisen var den beste og værste reisen jeg har vært med. EF har ikke kontrol.

Problemer: Bytte familie, kriminalitet, ettersøkt, ingen hjelp

A.B. skriver:

Reiste med YFU til USA i 07/08, og det er som skrevet i artikkelen: utveksling er som lotto.

Første halvår bodde jeg hos en ‘forferdelig familie’, der jeg bodde med  5 personer mer enn hva jeg hadde blitt fortalt. en av disse  personene var ettersøkt av politiet, og en av de første  tingene  jeg  ble fortalt var at om politiet kom på  døra så måtte  jeg  banke  foten  i dørkarmen tre ganger og prøve å oppholde politiet legne nok til at han fikk rømt gjennom døren i kjelleren til nabohuset.

En annen gang var det da jeg var så snill å ta en pose ‘medisin’ over til en mann andre siden av småbyen, da hun var for syk til å  levere  ‘medisinen’ selv… Og så var det det å gå i klasse med kjæresten til mannen som hadde drept sønnen til fosterfamilien  bare noen  måneder i forveien!

Stakkars familien hadde mye å bearbeide, sønn i Irak, en sønn død og den siste  etterlyst av politiet. Begge  døtrene  hadde  blitt  voldtatt  på soverommet jeg sov på.

Områderepresentanten bodde nesten 4 timer unna, og det var uaktuelt for henne  å komme til småbyen min for å hjelpe meg, heldigvis hadde jeg noen  fantastiske lærere på skolen min som fant ny familie til meg da de fant ut noen av tingene som skjedde hos den første familien.

Utveksling KAN være et helt fantastisk år, men det er lotto. Uansett  kommer du til å vokse mye på det.

2011/2012: USA: Mye kjeft og beskyldninger

a.w. skriver:

Jeg bor i USA nå med en vertsfar som er helt rar. Fant  homseporno på tv’n hannes og han lar meg ikke gjøre stort. han er en kverulant og en hersesyk mann. Har tatt kontakt mange gang med områdesrep. min og hun sier at jeg lyger fordi han har hatt 8 studenter før. Føles som om jeg ikke blir hørt!

Reiser med et programm som heter STS

Problemer: Bytte familie, alkoholisme, interessekonflikt

123 skriver:

Det er gått flere år siden jeg var på utveksling i USA gjennom EF. Jeg var spent og gledet meg lenge til å dra, men etter å ha bodd et par dager hos vertsfamilien min innså jeg at alt var galt. Jeg takket ja til å bo hos min regionale  koordinator, noe jeg  ALDRI skulle gjort.

Det viste seg at min koordinator, altså hun jeg bodde hos blandt annet var alkoholiker. Det verste er at EF lar uegnet personer ha ansvar for rundt 10 utvekslingselever.

Det var mye bråk og styr og da jeg kontaktet EF under oppholdet sa de at det ikke var mye de kunne gjøre. Det viste seg at min vertsmor alt hadde kontaktet EF i Norge i frykt av at jeg ville bytte familie og fortelle om hva som foregikk. Av den grunn ble jeg syndebukken og måtte kun  finne meg i all galskapen.

Jeg anbefaler på det sterkeste ikke EF.

1997/1998: USA: Løgn, manipulasjon, elendig kommunikasjon

OAH skriver:

Det er nå femten år siden jeg selv var utvekslingsstudent i USA, og det er fascinerende og skremmende å lese at de samme problemstillingene fortsatt er aktuelle.

I utgangspunktet hadde jeg selv en bra vertsfamilie. Vi reiste rundt i hele Sørvest-USA, til Karibia og rundt i Midtvesten, de tok meg med på lokale tilstelninger og arrangementer,, de var i det hele tatt særdeles gjestfrie. Jeg hadde en vertsbror jeg fortsatt har kontakt med, venner jeg fortsatt treffer, en opplevelse som har gitt meg ekstremt mye. Det var kulturforskjeller, en politisk  konservativ  familie som ikke forsto norske sosialdemokratiske  verdier eller min motvilje mot å gå i kirka, men hovedproblemet lå alltid hos utvekslingsorganisasjonen.

Jeg dro med STS, og STS solgte åpenbart meg som produkt  videre til amerikanske  samarbeidsorganisasjoner. Der var det løgn, manipulasjon, elendig kommunikasjon (om noen) og en ren, skjær  bedriten  organisasjonskultur.

Jeg hadde venner som dro samtidig som opplevde alt fra å stå alene  på flyplassen i  Denver og vente på en vertsfamilie som aldri kom til å måtte bo hos vertssøster  fordi vertsmor var for full til å ta ansvar.

Et utvekslingsår kan være en fantastisk  opplevelse, det er det for de fleste, men det er viktig  å være seg  bevisst  hvilken  organisasjon man benytter seg av.

Blant mine venner er det gjennomgående de som reiste med ideelle organisasjoner, YFU og AFS, eksempelvis, som var mest fornøyd, mens vi som reiste med EF og STS (ikke å anbefale!) opplevde problemer i mye større grad.

Familiene kan være bra, de kan være elendige, men i  siste  instans forholder man seg til selve  utvekslingsorganisasjonen, og når den ikke fungerer så faller hele opplegget sammen. Send barna ut, de fortjener det og vokser på det, men vel organisasjon med omhu!

Problemer: Bytte familie, stoffmisbruk, psykiske problemer, ingen hjelp

Jeg var på utveksling med EF i California høsten 2007 og hadde også problemer med den første vertsfamilien min. Familien var veldig spesiell, men jeg hadde vondt av den hjemmeværende vertsmoren min som åpenbart ville ha meg der for å være hennes venn, så jeg ble der i 7 måneder. Etter å ha levd i en svært dysfunksjonell familie over en så lang periode, fant jeg til slutt ut at nok var nok. Jeg prøvde å nå ut til mine koordinatorer, men de kalte meg bortskjemt og ba meg slutte å klage. Jeg prøvde å fortsette å bo med vertsfamilien min litt til.Vertsbroren min røykte hasj og spilte World of Warcraft 14 timer om dagen. Da jeg klagde til koordinatorene mine om narkotikamisbruket til min vertsbror ble saken min prioritert og jeg fikk beskjed om at de skulle finne en ny vertsfamilie for meg. Det skjedde aldri.Det var først da jeg tok initiativ og ringte til min High School og forklarte situasjonen min at jeg fant en ny vertsfamilie. De var helt fantastiske og jeg hadde et strålende  tid resten av mitt opphold. Det virker som om det er en gjennomgående  trend at EF gjør mye for å få deg inn i landet, men når du først har ankommet må du klare deg for deg selv. Min historie er ikke på langt nær så ille som de i artikkelen, men det var likevel en stor påkjenning å være 17 år og måtte klare seg helt selv i et fremmed land omgitt av fremmede.

Til tross for dette vil jeg anbefale alle til å «take a chance». Jeg vokste veldig på mitt opphold i USA og ble kjent med mange flotte mennesker. Jeg er blitt kjent med folk fra hele verden og bruker stadig det kontaktnettverket når jeg er ute og reiser. Generelt er jeg veldig positiv til utveksling på videregående, men stiller meg heller kritisk til EFs behandling av sine utvekslingsstudenter.

2009/2010: USA: Overfylt hus, lite mat, interessekonflikt

Vil absolutt ikke anbefale EF. Var på utveksling i USA i 09/10 og året var fullt med mange opp og nedturer. De som driver med dette (spesielt i det området jeg bodde i) var kun opptatt av penger, og ikke stundetens beste.

Flere av mine utvekslingsvenner hadde problemer med familiene  de bodde hos, og når de skulle kontakte  kordinatoren (som selvfølgelig var nær venn med de fleste av familien) fikk man kun tilbake kjeft og forklart at studenten  ikke oppfører seg bra osvosv.

Personlig bodde jeg i et lite hus med en familie på fire, 4 hunder, 4 marssvin, 1 slange, 2 katter, 2 chinchillas og 4 «sugargliders» som alle bodde inne i huset på ca 80  kvadrat (i tillegg til flere dyr som gikk rundt i hagen). Jeg synes det er viktig med en bakgrunnsjekk på alle familiene, og sørge for at det faktisk er plass i huset for en stundet.

Det er noen få kriterier vertsfamiliene må oppfylle for å kunne ha en utvekslingsstudent boende hos seg (hvertfall hos EF) nemlig, et seng og en kommode til klær og personlige  eiendeler og sørge for mat og drikke… I mitt tilfelle- måtte  jeg kjøpe min egen mat fordi vertsforeldrene mine gikk på en slankekur, hvor de kun kjøpte mat til dem selv, mens barna  dems måtte klare seg med «pizzapockets» og nudler til middag i måneder… Dette blir bare helt feil!
EF- skjerpings!!!!!

USA: Motarbeidet av AFS

ikke prøv å si at AFS er noe bedre. Ikke bare meg men flere av mine venner som reiste med den ASF fikk ingen hjelp da vi trengte det. Jeg følte meg motarbeidet, og måtte ordne ALT selv!

2005: UK: Språkreise: Trusler, dårlig informasjon, lite mat

Jeg reiste selv med EF til Somerset i England som en del av et sommerprogram som varte i to uker. Det var ille, skikkelig ille. Fra og med dag to eller tre ville jeg bare hjem. Jeg ble litt forsinket på flyplassen siden det første flyet jeg tok ble forsinket.Jeg, som 11-åring, ble da nødt til å finne veien rundt på Gardemoen flyplass helt alene ettersom de sa at de ikke kunne ta ansvar for det. Enten fikk jeg møte opp eller så var det «synd for meg.» Jeg begynte å gråte fordi jeg skjønte ikke hva jeg måtte gjøre. Heldigvis kom en sikkerhetsvakt bort til meg og hjalp meg dit jeg skulle.Da jeg kom til England satt jeg i buss i 6 timer og da ei jente sa hun følte seg utrolig kvalm nektet de å stoppe eller ta pause. Den stakkars jenta spydde og det luktet forferdelig de neste 4 timene av turen.

Senere, da vi ankom «Global Village» (som ikke lignet på det en fant i programbladene deres i det hele tatt) ble vi gitt en nøkkel med et husnummer på og gitt romkamarater. Vi skulle da finne veien frem selv i mørket. Vi hadde  nummer 18, men da vi nådde hytte nummer 18 viste det seg at det allerede var noen der. En gretten, gammel mann som lurte på hvorfor vi banket på døra klokken 12 om natta. Da ble vi nødt til å finne veien tilbake til lederne, som da hadde funnet sine egne hytter, så da løp vi til et informasjonskontor som selvfølgelig var stengt.

Vi banket på om lag 30 hytter i området før vi fant noen EF ledere, vi hadde blitt gitt rare blikk, sjelt ut, og truet med å kontakte ledelsen. EF-lederen var derimot ikke vår leder, hun var spansk, men sendte oss helt til andre siden av parken for å finne lederne våre. Til slutt klarte vi det, og det viste seg at vi hadde hyttenummer 81 og ikke 18.

De ble fly forbanna og truet med å sende oss tilbake til Norge for å ha vært ute etter klokka 12. Trøtte og triste fant vi oss frem til hytten, da vi kom inn fungerte ikke lyset, og vi fomlet rundt med mobiltelefoner for å se hvor vi gikk. Som 11-åringer var dette svært skummelt for oss, og låsen på døren fungerte heller ikke. Det var dessuten veldig kaldt. Som sagt, dette var bare den første dagen. De neste par dagen var fylt med blant annet at vi ikke ble tilbudt mat fordi vi gikk oss vill siden ingen hadde sagt hvor vi skulle spise. Det var forferdelig. Om du så velger å gå til utlandet eller bare ta en sommerreise.

IKKE VELG EF. Dette var 7 år siden, men ligger fortsatt ferskt i hodet mitt den dag i dag.

Problemer: Alkoholmisbruk, trusler, psykiske problemer

Jeg vil fraråde EF på det sterkeste. Jeg reiste til England i fjor høst, men dro raskt hjem etter dårlig behandling av både vertsforeldre og EF i seg selv. De virket veldig hyggelige og hjelpsomme før avreise, men etter jeg kom til England og etter jeg dro hjem har jeg ikke fått svar på noen av spørsmålene jeg mener er en selvfølge å spørre om. Forstår det kan være ubehagelig, men det er jobben deres, og når den ikke blir utført har de ingenting å gjøre der. Pengene får man selvfølgelig ikke tilbake, og det blir en bitter del av livet mitt.

Mine vertsforeldre begikk flere reglementsbrudd, og jeg ønsket å vite hvorfor de fremdeles fikk være vertsforeldre, mens utvekslingsstudenter blir sendt rett hjem om noe blir brutt. Jeg ble behandlet utrolig dårlig av en av deres kolleger i England, som presterte å kjefte på meg over telefon for noe som overhodet ikke var «materiale» for slik oppførsel, og jeg ble rett og slett skremt. Jeg fikk ikke snakke, ikke fortelle meningen min, og når jeg prøvde ble han enda sintere.

Foreldrene mine og jeg klagde til EF om dette, men jeg fikk ingen unnskyldning. Jeg ville bl.a. ha et svar på dette, og hvorfor et slikt menneske uten tydelig kompetanse kan ha en slik jobb, da jobben er å veilede studentene og hjelpe dem. Vertsforeldrene mine var tydelig psykisk syke, og min koordinator for mitt område i England sa hun skulle finne en ny familie til meg med en gang. Jeg ble kjempeglad, men et par dager etter får jeg vite at dette er uaktuelt, og at jeg ikke har noe der borte å gjøre.

Vil si det er ansvarsfraskrivelse og bruk- og kastmentalitet på det verste. Det er tydelig at de kun er ute etter pengene (EF tar mesteparten, og vertsforeldrene får ikke mer enn rundt £100 i mnd). Etter summen er betalt og du har reist er du etterlatt alene. Hvis noe mindre bra oppstår kan du bare glemme støtte og support, you’re all on your own. Naturligvis ønsker jeg svar på hvorfor de praktiserer jobben sin slik?

Jeg vet om flere studenter i England nå som sliter, er i familier hvor alkohol og hasj er hverdag, mye fattigdom og jeg har sikkert navn på tretti stykker som har måttet bytte vertsfamilie. En rekke andre spørsmål følger også, men jeg ser egentlig ikke hvorfor dette er interessant for deg?

USA: Seksuelle overgrep

Er enig med deg og sitter igjen med det samme intrykket etter å ha vært utvekslingsstudent for noen år siden. Det er alt for dårlig informasjon og alt virker så veldig organisert, men det er 50/50 sjangse om det går bra eller ikke. Endte selv opp med store rusproblemer under opphold og flere år etterpå pga seksuelt misbruk av en i vertsfamilien og frie tøyler i en alder av 17. Jeg er ikke alene og kjenner flere som har meget dårlig erfaring med opphold i både USA og andre deler av verden.

2010/2011: USA: Religionspress, fratatt komm.midler, kastet ut, representant familievenn

Hentet fra kommentarfeltet til «Et amerikansk mareritt», Aftenposten

Jeg dro på utveksling i august 2010, men dro hjem 3 månder senere på grunn av en fanatisk kristen vertsfamilie, som tvang religionen sin på meg, truet meg med at djevelen ville komme osv… I en alder av 16 år kan det være utrolig skremmende.

Også her var koordinanten vertsmors bestevenn, og jeg fikk ikke hjelp av Explorius (organisasjonen jeg reiste med) selvom jeg kontaktet dem utallige ganger på e-post.

Til slutt var jeg så redd, nedbrutt og nervøs at jeg valgte å dra hjem, og da jeg tok den avgjørelsen klikket vertsmor, kastet meg ut noen dager senere, til en person jeg aldri hadde møtt. Der ble jeg tatt fra både mobil og pc, og fikk ikke kontaktet foreldrene mine. De hørte ikke fra meg på en hel dag, midt i kaoset, og var selvsagt livredde for meg.

Jeg synes det er for dårlig at det ikke gjøres noe med dette. Før jeg dro trodde jeg at jeg var GARANTERT the time of my life – og det eneste jeg bekymret meg for var skolen. Jeg ventet i fire år på denne muligheten, men lite viste jeg om at skolen kom til å bli mitt «utfluktssted» – der jeg kunne snakke med lærere, rådgivere, venner, andre utvekslingsstudenter og sende meldinger hjem til Norge …

Det som overrasker meg mest av alt er at man aldri hører om de dårlige hendelsene; jeg leste brosjyrer, magasiner, blogger, leserinnlegg ++++ før jeg valgte organisasjon, og jeg fikk en følelse av at ALLE var fornøyde. Nå har jeg innsett at det er en 50/50 sjanse om du får en bra eller dårlig opplevelse. Hadde jeg vist det in the first place hadde jeg aldri gamblet. ALDRI. Det har kostet for mange timer med smerte, redsel, gråt og forferdelse, og jeg sliter ennå, slik som ungdommene i artikkelen her.

Vanlige problemer: Bytte familie, Tør ikke klage

Det er våre ungdommer som blir kastet ut i noe de tror skal bli ”det beste året i deres liv”. Vi kjøper et produkt som overhodet ikke holder mål.

At EF ikke får mange klager (Ref Morten Davidsen i EF) er fordi foreldre vil skåne sine ungdommer for å utsettes for enda mer negative erfaringer og psykisk press. De som tør å klage (som sikkert ikke hadde turt hvis de var klar over konsekvensene av hva som vil skje) blir sendt hjem, ofte med begrunnelse at de ikke overholder avtalen.

Vi har kun erfaring med EF Highschool Year – litt statistikk: 4 gutter som vi kjenner til i vårt nærområde har hatt forferdelige erfaringer med EF. To ble sendt hjem og to måtte bytte familie opp til flere ganger. Resultatet for to av disse er at de må gå andre året på nytt igjen. For meg er det helt uforståelig at dette kan selges i Norge med norske myndigheters godkjenning.

Problemer: Seksuelle overgrep, beh. som au pair, ingen hjelp

Jeg reiste til Italia gjennom AFS året 1980/1981 og opplevde mye av det samme som EF studentene opplever i dag. Familien jeg bodde hos hadde veldig god økonomi, men jeg ble utsatt for ubehagelige seksuelle situasjoner og jeg tror ikke at vertsfamilien visste forskjell på utvekslingsstudent og au pair. Også her hadde min kontaktperson altfor nær kontakt med vertsfamilien så noe bytte av familie kom ikke på tale. Enten måtte jeg stå ut eller bli sendt hjem. Jeg valgte å stå ut.

2004: UK: Lite mat, inntektskilde, ingen hjelp

Anna 90 skriver:

Er enormt glad for at dette kommer fram !

Jeg har selv vært med på EF språkreiser i England som 14 åring og det var et mareritt. Verre organisasjon skal man lete lenge etter. Jeg var lovet en familie, men kom i stedet til en gammel, uvennlig dame. Jeg ba om en engelskspråklig romkamerat, men fikk en russisk jente som ikke kunne et ord engelsk. Det var også ekstremt dårlig matstell og det ble  raskt tydelig at denne kvinnen kun trengte pengene EF ga henne. Mine foreldre var selvsagt forferdet og opplevde at EFs representant skrudde av mobilen når de prøvde å nå henne.

Jeg er en veldig selvstendig person som har bodd mesteparten  av livet i utlandet, men EF er faktisk den  verste  utenlandsopplevelsen jeg har hatt. De har markedsført mye og er dessverre svært dominerende i dette markedet, men jeg  håper inderlig at alle som leser denne artikkelen fraråder sine venner og slektninger fra å benytte seg av EF, enten det er 2 ukers språkreise eller (skrekk og gru) et år i utlandet.

Vanlige problemer: Bytte familie, ekkelt hus

Har hatt lignende dårlig erfaring med område representaten i USA, men jeg ordnet bare familie selv:) Spurte ei jente i klassen, som jeg haddde blitt veldig god venn med, og foreldrene  hennes  syntes  det var en KJEMPE ide:) HELDIGVIS! Bodde med to gamle «griser» i et lite ekkelt hus, dårlig bad,dårlig mat og vi gjorde  ALDRI  noe …SÅÅÅÅÅ glad for at jeg fikk byttet!

2012/2013: USA: Dysfunksjonelle familier og destruktive representanter

I denne posten kommer jeg til å fortelle vår versjon av det som skjedde med vårt barn (M).

M hadde et sterkt ønske om å reise til USA som utvekslingselev. Han gikk på yrkeslinje og derfor var det ikke mulig å gjøre dette i samband med videregående skole. Derfor fullførte han 2. klasse på videregående og tok seg et friår for å kunne reise ut og få med seg et skoleår i USA.

Vi hadde sendt in papirer tidlig på ham og han var blitt tatt opp i programmet til INTO Education (Norway). Etter intervju med Marit Åsenden fikk han beskjed å om fylle inn de nødvendige skjemaer. Både han og vi skrev brev til vertsfamilien. I disse brevene var vi veldig åpne om Ms politiske syn, hans lidenskap for dyrevern, hans dysleksi og hans tendens til å snakke uten å tenke først. I tillegg er han vegetarianer. Ja, det er jo bare å gå til lenkene og se selv.

Å komme til en familie varte og rakk. En gang var det en familie som viste interesse men de ønsket en oppklaring i hans syn om homofili. Ingen av oss bryr seg om hvem andre måtte elske og det sa han på en tydelig måte. Der forsvant den familien.

Etter det var det ingen som så ut til å ville ha ham hos seg og gutten ble av naturlige årsaker bekymret. Men så, mandag 27. august 2012 kom følgende:

Nå er endelig vertsfamilien din på plass 🙂 det er bare å ta kontakt med en gang. Siden skolen din allerede har begynt, vil du få avreise så fort som mulig, helst allerede på onsdag.

Det skal også være en annen utvekslingselev sammen med deg i Vertsfamilien, han er fra Kina, så da trenger vi bekreftelse fra deg og foreldrene dine på at dette er i orden, skjema som må underskrives finner du vedlagt.

Vi tar kontakt igjen i morgen når vi er på kontoret avgående avreise og flybilletter.

  1. Varsko til foreldrene: Når man får beskjed såpass sent pleier vertsfamiliene (uansett land) å være nødløsninger. Ingen av firmaene (hverken i Norge eller i utlandet) har lyst til å gå glipp av pengene. De har investert tid på barnet ditt og vil ha noe igjen for det.
  2. Bildene sendt av Forte International Exchange Association (FIEA) så helt greie ut. Litt fattigslige men vi regnet jo med at de ikke ville valgt noen som hadde for dårlig økonomi. Bildene (se under) sønnen vår tok viste at FIEA nok hadde tøyd boligens tilstand noe. Desverre er denne tøyingen av forholdene noe som skjer i mer enn vårt tilfelle.

Det er jo ikke det at det er grusomt der heller. Langt i fra. M passet på å støvsuge og spurte om han skulle leke med barna. Det var mitt råd til ham for å lette overgangen.  Men så var det denne vertsfaren da. Det var langt fra bare M som fikk gjennomgå.

Ei som var venninne til vertsmoren til M hadde blitt godkjent som vertsmor av et annet selskap i USA. Hun tok seg godt av gutta. Noen av tingene hun hjalp dem med som ikke vertsforeldrene evnet å gjøre var:

  • Melde dem inn på skolen
  • Hjelpe dem å velge klasser
  • Hjelpe dem med alle skolepapirene
  • Svare på alle mulige rare spørsmål de måtte ha om hva som var greit og hva som ikke var greit
  • Tok dem med på besøk rundt omkring i Mena.

Vertsfar ble sjalu og lurte på om det var noe mellom henne og M og vertsbroren. Vertsfar og denne kvinnen arbeidet sammen og der gikk vertsfar fra å være hyggelig til å sende skikkelig stygge meldinger til henne. Jeg fikk lese et par av disse og ble paff. Han var sånn med gutta og. Først så var han grei og så var han bizarr. Gudene vet hva som feilte ham, men noe må det ha vært for makan til ustabil type. Jeg har fire facebook-meldinger (to her) som illustrerer disse humørforandringene fra å synes at M var helt grei til at M skulle være en skikkelig problemfyr.

Etter en kirketur med en preken som lignet ingenting vår sønn hadde hørt før – dere vet den om homofile som har skylda for all elendighet i verden og de skal alle til helvete – så hadde han fått nok. M tok kontakt med hun som skulle være hans kontaktperson: Christine Lovell.

Christine Lovell var den som godkjente den første og den andre vertsfamilien til M. Ifølge henne skulle den første ha vært etter påtrykk fra hennes sjef, områderepresentanten Becky Sanderson (hvis jobb Lovell nå innehar). I denne posten har jeg tatt for meg hvilke US regler begge to brøt da de godkjente familiene og i behandlingen av M.

Nå var det Lovell M henvendte seg til og hun forsto situasjonen hans og var enig i at han kanskje ville ha det bedre hos noen han kunne føle seg trygg med. M forklarte situasjonen for sin vertsfar og. Til å begynne med virket det som om han tok ting helt greit. Men så kom Christine Lovell og vertsfar og hun snakket sammen. Damen snudde helt i holdningen sin til M. Dette er tingene vertsfar beskyldte M for:

  • M nektet å pakke ut klærne sine fra kofferten.
  • M hadde vært slem med barna gjennom å holde dem unna foreldrene.
  • M holdt seg bare på rommet sitt og snakket ikke med vertsfamilien.
  • M var frekk gjennom å klage på kaninstellet i familien.

Da M kom hjem dagen han brått ble hentet lå klærne hans sammenbrettet på sengen. Det eneste som ikke fikk komme ut av kofferten var verdisaker og verdipapirer.

Vi ble overrasket. Jeg visste han hadde snakket med vertsfamilien og vært sammen med dem for han hadde spurt vertsmor om han kunne hjelpe henne i huset og hjelpe henne å se etter ungene hennes. Hun var ekstremt sjenert og hadde problemer med å prate med M når han forsøkte å samtale med henne.

Det er meget mulig han kommenterte kaninholdet, men vi snakket mye om å gi seg når han hadde fått sagt fra.

Så begynner marerittet og omveltningen i Ms liv.

Som sagt ble han brått fjernet fra hjemmet pga hans «vanskelige personlighet». Becky Sanderson (alle utvekslingselevers mareritt) tok over M, og snakk om dame med behov for å knekke andre. Hun og Christine Lovell var ingen heldig kombinasjon. Heldigvis ser det ut som om alle klagene mot henne endelig har nådd fram og hun ikke lenger jobber som representant.

  1. EN ting dere som foreldre og utvekslingselever må forstå er den typen kristendom som regjerer i bibelbeltet. Den er svært lik den som parodieres på ulike medier og kan trygt kalles fundamentalistisk. Nesten alle norske utvekslingselever sliter om de havner hos en slik familie.
  2. Vertsfamiliens utsagn vil foretrekkes som sannhet framfor elevens utsagn. Mye av dette kommer av at eleven forsvinner mens familiene blir. I tillegg regnes voksne som mer tillitvekkende enn ungdom.
  3. Så snart dere er plassert i vertsfamilien deres vil dere oppleves som en byrde for utvekslingsbyrået. Mange av representantene vil da velge å oppfylle jobben sin mens mange andre behandler dere som det åket dere har blitt. Nå har de tross alt mottatt pengene sine.

FIEA hadde en annen familie som allerede hadde to utvekslingselever boende hos seg i tillegg til sine egne fire eller fem barn. Som et midlertidig tiltak tok FIEA seg den frihet å plassere M der. Ikke før han var blitt plassert fikk vi vite om forandringen fra Into’s side. De var i det hele tatt svært uorientert om situasjonen der borte. Ikke var vi den støtten vi kunne vært. Alt kom så brått på og vi fikk ikke tak i M og alt var kaos. Heldigvis hadde M fortsatt kontakt med damen vi har nevnt over – som hjalp ham da han bodde hos første familien.

M trivdes godt hos den midlertidige familien. M innbilte seg at familien syntes han var ok og han hang ganske mye rundt vertsmor fordi hun ikke jaget ham bort. M fortalte at han sang i dusjen og tullet som vanlig. Han kranglet med og hang med de andre mindreårige i familien. Jeg vet ikke hva familiens følelser var overfor M. De sa en ting til meg og etter hvert en annen ting til FIEA. Men som sagt var det ikke lovlig at han bodde der.

Han ville selvfølgelig gjerne fortsette å bo i Mena men bare om han fikk en skikkelig familie. Into sa klart i fra at flere sjanser enn en til fikk han ikke fordi han skulle ha vært så umulig i den første familien.

Det var visst ikke helt greit å finne en nye familie. Christine Lovell var uinteressert i å hjelpe til. M fikk bare klare seg selv. Han visste ikke hva han skulle gjøre og forsøkte å kontakte de han kunne via facebook. En venn av den midlertidige familien hadde noen han kjente som sa de kunne ta M inn som en kristen handling eller noe sånt. Hjelpe noen i nød og alt det der. Kanskje kunne det ha gått greit om bare noen fra firmaet hadde giddet å inspisere hjemmet, fortelle dem hva det hele gikk ut på, la dem få vite «bagateller» som at M  var vegetarianer osv. Det skjedde selvfølgelig ikke. Den midlertidige vertsmoren kjente til familien men hadde aldri vært inne hos dem hun heller.

Det gikk som det måtte.

Kvelden før M flyttet inn satte representanten seg ned med de nye vertsforeldrene og de skrev under på papirene. Stedet underskriften foregikk var i teateret familien tilbragte omtrent hver kveld i. Vi har bilde av at det hele skjer med de som var tilstede. Som dere sikkert forstår var bakgrunnskontrollen av familien ikke-eksisterende. Det eneste som telte var det at M hadde fått en familie og da mente FIEA at de hadde gjort jobben sin. Men enkelte detaljer burde kanskje ha slått en eller annen.

  • Familien bestod av 8 personer. Eldste sønnen var midlertidig flyttet hjemmefra, men M tok nå hans plass. Moren var den eneste som hadde en inntekt og den var ikke svær.
  • Den andre var det at ingen av barna gikk eller hadde gått på vanlig skole. Faren fungerte som lærer.
  • Familien hadde ikke blitt kurset som de skulle.

Det her var det som var synlig. Så var det tingene som ikke syntes like godt.

  • Det var fire soverom. M fikk det ene. Den ene datteren måtte flytte ut av det for at han skulle få et sted å sove.
  • Familien tilbragte de fleste kveldene og helgene i teatret og søndagen i kirken.
  • Den ene datteren drev med selv-skading.
  • –    Da M gikk til representanten for råd angående dette gikk representanten til familien og Into truet M med at han måtte slutte å bry seg.
  • Den samme datteren utnyttet Ms naivitet og vennskap ved å få ham til å havne i midten av noe som tydelig var en langvarig konflikt mellom henne og foreldrene.
  • Familien hadde ikke råd til å tømme septiktanken så rørene var litt treige.
  • Oppvask måtte tas på badet.
  • Rengjøring hadde svært lav prioritet. Det eneste rene rommet var Ms. Ellers virket det som om familien samlet på støv. Da M foreslo at han kunne rengjøre tok de det ille opp. Det var sannsynligvis ubehagelig å ha en 17 år gammel gutt som ønsket å vaske hjemme hos dem. Den eneste som gjorde rent var den ene datteren når hun ikke orket mer. Into sendte klage til oss om dette og.
  • M måtte skaffe maten sin selv. Han gikk ned masse i vekt og gutten hadde i særlig å ta av. Han fikk beskjed om at han kostet for mye og at familien ikke hadde råd til å ha ham der.
  • Moren ringte og klaget på ALT M gjorde. Nesten hver dag fikk han kjeft av en eller annen representant. En gang ble han til og med stanset på gaten av Christine Lovell og bedt om å skjerpe seg. Til slutt følte han seg som en grusom fyr.
  • Det at vi spurte han som tingene Into beskyldte ham for hjalp ikke.
  • Noen ganger var han skyldig. En gang lugget han en av jentene. IKKE bra.
  • Da han flyttet inn hos denne familien hadde han fått beskjed om at han bare fikk snakke med oss en gang i uken. Ikke var det tilgang på nettet hos dem heller. Noen ganger tekstet han fra skolen.

M likte de tre eldste jentene og følte han hadde det kjempegøy. De fant på pek med hverandre og satt og lo seg ihjel. Jentene hang på rommet hans siden det var det eneste rommet å være i fred for småsøsknene. Der kunne man se på film og sånt. Jeg har beskrivelser av godt og vondt her.

Så fikk vi telefon fra Into. Sønnen vår var blitt suisidal. HÆ??? Det var jo bare løgn og en unnskyldning for å bli kvitt ham. Into var helt og holdent på FIEA’s side. I samtale med Into som vi tok opp om det som skjedde (møte med Tonje og Marit, Jonny og M og jeg) skjønte de ikke hvordan de kunne ha noe ansvar om han skulle ha funnet på noe der borte. Det var som om de ikke så sammenhengen mellom det å vite om noe, ikke informere foreldrene hans om det og senere handling på grunnlag hans såkalte suisidale atferd. Into v/Tonje ba om unnskyldningen for å ha brukt feil ordlyd. I løpet av møtet eller kanskje like før fant de ut at de ikke kunne lene seg på Ms suisidale atferd og la så skylda på hvor slem han hadde vært.

Men alt det spilte ingen rolle på skolen i USA. Der ble han akseptert for den han var og fikk mange venner. Noen av dem har han fortsatt kontakt med. Karakterene var bra, bortsett fra i engelsk. Der lå det an til ekstraarbeide. Lærerne så ut til å like ham. Sikkert ikke alle, men det var ingen som sendte klager på ham. Og han hadde det kjempegøy der.

Det er rart med det. Nå har jeg lest historien til ganske mange elever som har hatt vonde opplevelser. De aller fleste av dem har det bra på og med skolen. Men så var det vertsfamilier og/eller representanter. Der oppstår det mange situasjoner som burde vært unngått. De samme vertsfamiliene får fortsette på tross av klager om tilstanden hjemme, konflikter mellom vertsfamiliemedlemmer, konflikter mellom vertsfamilie og representanter, overgrep og mishandling av utvekslingselever.

ALLE utvekslingsfirmaene er skyldige i å gjøre livet ille for noen av utvekslingselevene sine, men det finnes de som har færre klager enn andre. Into Education er ikke et av dem. Ei heller Forte International Exchange Association.

2007/2008: USA: Religionspress, vertsmor psykiske problemer, ikke trodd

Hentet fra ung.no «Mitt utvekslingshelvete»

I fjor sommer reiste jeg til USA med en utvekslingsorganisasjon. Det skulle jeg aldri ha gjort. Det kostet foreldrene mine masse penger og det føles som om jeg har kastet dem ut vinduet. Vær så snill og les dette hvis du tenker på å reise utenlands.

I fjor sommer reiste jeg til USA. Jeg var 17år og skulle bo der et år (eller 10 månder da). Jeg skulle til Tennessee, men først til Boston på language camp med mine andre venner som skulle til USA.  Campen var kjempe kjekk og vi gjorde masse gøy, men så var det over og jeg skulle til versfamilien min. Jeg både gledet og gruet meg, fordi de ikke hadde barn og jeg skulle dele rom med en jente fra Brasil. Jeg håpet på det beste, de fleste Amerikanerne jeg hadde møtt var tross alt veldig hyggelige.

Jeg ankom flyplassen i Memphis, jeg var i godt humør fordi jeg hadde pratet med en veldig hyggelig dame på flyet.

Jeg var ganske imponert over hvor hyggelig folk var og jeg følte meg veldig velkommen. Jeg gikk gjennom den svære flyplassen og tilslutt så jeg dem med et skilt med navnet mitt. P… og D.. virket veldig hyggelige, og både Laiz og jeg fikk en liten velkommen bamse som det stod Memphis på magen. Men det var ikke i Memphis de bodde, nei langt i fra. Stantonville var ca. to og en halv time unna. Altså «In the middle of nowhere».

Stantonville sentrum bestod av en liten butikk der mann kunne kjøpe snop, brus, chips osv.

Det var ca. 300 innbyggere, men de bodde i område rund, få bodde i selve sentrum.  Det var kanskje et lite område, men det var så inn i helvetes mange kirker. Metodist, Baptist, «you name it they’ve got it». D.. var prest, men både han og P… var klar over at jeg ikke pleide å gå i kirken. Jeg gikk i begynnelsen for å vise interesse for deres liv og levemåte.

Skolen var femten minutter vekke, men jeg måtte stå opp klokken seks likevel.

Skolen begynte klokken åtte og det tok en time med buss, de stopper jo rett utenfor huset til alle som skal være med. Skole året begynte ganske tidlig og jeg begynte så snart jeg var kommet. Da hadde alle andre valgt fag og jeg måtte bare velge det som var igjen. Jeg fikk ikke alle de fagene jeg trengte og jeg begynte nesten å gråte av tanken av at jeg kanskje måtte ta et år om igjen i Norge.  Det var ikke som Norge i det hele tatt. Vi hadde fire fag om dagen, og de samme hver dag. Hver dag hadde jeg Historie, Algebra, Accounting og Engelsk III, og hvert fag varte i en og en halv time. Vi fikk nesten ikke friminutt, bare tid til å hente bøker, skulle du på do var det lurt å ha bøkene klar for en rakk ikke begge. Vi fikk ikke gå i gangen om det ikke var time, vi måtte ha hallpass, og det var overvåkningskamera så det gikk ikke å snike seg rund. I lunsjen måtte vi være i kantinen og det var vakter med dørene, men de lot oss gå på do, heldigvis.

Etter noen uker begynte jeg å bli irritert.

Skolen hadde ikke noen aktiviteter uten om fotballag, basketballag og bibliotekklubben. Jeg bodde så langt vekke fra alt at jeg ikke kunne gå noe sted. Det eneste i nærheten var to hus og kirken. Heldigvis hadde de en basketball kurv på kirkeparkeringsplassen. Jeg var der hver dag, time etter time. Jeg ble ganske god til slutt. Jeg var ikke fornøyd med kirken heller. Om jeg vil høre noen som snakker om å stenge noen i helvete hvor de kan brenne for alltid, kan jeg se en skrekkfilm. Det var skummelt hvor mye noen kunne tilbe gud. De gikk i kirken tre ganger i uken, de ba for maten osv. Jeg taklet det ikke. En dag bestemte jeg meg for å ikke gå, bare bli hjemme å ha det gøy. Jeg trodde det gikk greit siden alle har rett på religionsfrihet, men P… var ikke fornøyd, ikke i det hele tatt. Hun begynte å mase om hvor viktig kirken var og at med å komme her var jeg bundet til å gå i kirken mist en gang i uken. Hun sa at det var en avtale de hadde med meg. Rart, jeg husker faktisk ikke å blitt enig i å  være en religiøs slave.

Meg og Laiz kom godt over ens, om en ser bort i fra at hun gråt annen hver dag.

En annen som kom godt over ens med henne var P…. Laiz var katolikk og likte å gå i kirken, hun var også veldig barnslig, noe som P… likte godt. Helt i fra vi kom insisterte hun på at vi skulle kalle henne «mom», men det gjorde vi aldri. Vi fant fort ut at den eneste grunnen til at P… og D.. hadde utvekslingselever, var så P… kunne leke mamma. Noe som er usmart. Utvekslingselever har egne foreldre og er gamle nok til å ta vare på seg selv. En negativ ting med Amerikanere er at de behandler deg som et barn helt til du er godt over tjue. For å si det sånn, det finnes atten åringer i verden som får husarrest. Anyway, P… likte Laiz best og for å få meg til å følge hennes «regler», skrev de en liste over regler som vi skulle ha. De ville til og med at vi skulle underskrive, men jeg sa at mammaen min sier at jeg ikke skal skrive under på noe dersom det ikke trengs. Reglene inn hold bland annet at vi måtte gå i kirken, vi måtte dra på skolen, vi måtte legge oss 10.30 (lights out) osv. Jeg var en 17 år gammel jente med leggetid.

Den kvelden gikk jeg til P… og D.. og fortalte at jeg ikke ville gå i kirken.

D.. ble skuffa, men tok det med ro, P… klikka og sa at jeg ikke hadde noe valg. Hun sa at hadde hun barn måtte de gå i kirken og jeg skulle liksom være som hennes egen. I følge henne ville hun ha dratt sitt eget barn til kirken om det så var det siste hun gjorde. Det var helt dobbelmoral. I følge den baptistiske kirken, døpes en ikke før en er gammel nok til å velge selv. De mener at når spedbarn døpes er det ikke akkurat frivillig. Og der satt hun, middelaldrene merra og sa at hun skulle tvinge meg i kirken. Etter det ble det dårlig stemning i huset. Jeg skulle vekk der i fra.

Jeg følte alltid at jeg kunne prate med D.., når vi skulle noen sted passet jeg alltid på sitte på med han i den røde «pickup trucken».

En dag spurt han meg om jeg ikke likte det her. Jeg løy, eller jeg strekte sannheten. Jeg sa at det var vanskelig å finne på noe, men jeg fortalte ikke at mislikte P… sterkt. Det var jo kona hans, jeg følte ikke at jeg kunne være så ærlig.

Neste søndag forsov jeg meg og P… sa ingenting.

Faktisk så kom de aldri hjem. Vi dro alltid ut å spiste etter gudstjenesten, og i dag skulle vi på Wall Mart. Men de dro uten meg. Senere på kvelden skulle P… kjøre meg, jeg måtte nemmelig på butikken. Når vi endelig var alene viste hun sin dårlige side igjen. Hun spurte hvorfor jeg oppførte meg slik jeg gjorde. Hun sa at jeg var slem og såret alles følelser. Noe som ikke var sant, jeg var alltid snill og grei, bortsett fra at jeg ikke ville gå i kirken. Jeg fortalte at jeg hadde et ark hjemme i Norge, der det stod at de ville aldri tvinge noen til å gå i kirken. Hun sa at det ikke var sant og at de aldri ville skrive noe sånt. Hun sa at visst jeg ikke ville gå i kirken, måtte jeg bli flyttet til en annen familie. Jeg sa ingenting, men inni meg var jeg kjempe glad. Det gav meg håp om å komme meg vekk der i fra. Jeg ringte pappa dagen etter, og han lovte at han skulle ringe (red: utvenslingsorganisasjonen). De skulle også sende arket hvor det stod at de ikke ville tvinge noen til å gå i kirken.

Etter min lille samtale med P…, var det bare å vente.

Jeg ventet og jeg ventet. Jeg husker ikke hvor lenge, men det føltes som en evighet. Og så ringte pappa, og sa at det ikke var så lett å flytte noen, men han skulle forstsette å ringe. Jeg begynte å gråte, men forsatte å håpe at jeg skulle komme meg vekk. Jeg ble kontaktet av områderepresentanten min, han prøvde å overtale meg til å høre på P…. Han virket ganske hyggelig på telefonen, men der tok jeg så feil som en kunne. Da jeg endelig viste arket til P… ble hun kjempe sint, ikke på meg på D.., han hadde skrevet det uten å spørre. Plutselig var begge i mot meg og D.. sa jeg måtte finne en annen plass og bo. Det var her områderepresentanten min kom inn i bildet. D.. Williams skulle være min utvei. Vi skulle møtes alle sammen, møtes og prate om problemene våre. Jeg var klar til å forsvare meg selv mot P…, men det var ikke henne jeg måtte forsvare meg mot, det var områderepresentanten. Han begynte møte med å totalt angripe meg, si hvor slem jeg var mot folk og at han hadde reagert på den samme måten som P… og D… De lot meg nesten ikke snakke og alt jeg sa betydde ingenting. De var de «voksne» og i USA er det ofte slik at barna ikke har noe de skulle sagt. Ikke at jeg er et barn, men der behandler de deg som en seksåring. Jeg fikk beskjed om at (red: utvekslingsorganisasjonen) nektet å flytte meg og at jeg måtte «oppføre» meg ellers sendte de meg hjem. P… sa at fra nå av skulle hun straffe meg visst jeg ikke gikk i kirken. Som om det faktumet at hun likte Laiz bedre og behandlet henne bedre ikke var straff nok. Hvordan kan en bli straffet for å ikke være religiøs, det var jo helt latterlig.

Jeg begynte å bli deprimert.

Når jeg kom hjem fra skolen så jeg på tv til de andre kom, da gikk jeg inn på rommet og la meg i under lakenet i sengen til middag.  Senere var jeg på kirkeparkeringsplassen og spilte basket i flere timer. Jeg prøvde å trene bort all frustrasjon og sinne, men til ingen nytte. Jeg ble mer og mer deprimert og klarte nesten ikke mer. En dag ringte jeg hjem, min bror tok telefonen. Vi prater ikke mye, så det ble en pinlig stillhet. Foreldrene mine var ikke hjemme. Så spurte han meg om det gikk bra med meg. Jeg sa alt gikk bra og at jeg kunne heller ringe senere når foreldrene mine var hjemme. Egentlig ville jeg skrike ut hvor jævlig jeg hadde det, men nei, jeg greide aldri å fortelle noen hvor gale livet mitt var, ikke en gang da jeg kom hjem.  Men etter å ha pratet med broren min fikk jeg en helt syk følelse av hjemlengsel. Av alle var han den jeg hadde savnet minst. Ikke fordi jeg ikke er glad i han, men vi har liksom ikke noe spesielt forhold, men nå spurte han om det gikk bra med meg. Han hørtes litt bekymret ut. Jeg ringte til faren min senere og sa at jeg ville hjem. Jeg har aldri angret på det. Etter tre måneder i helvete fikk jeg dra til bake til skolen min i Norge og alle var veldig snille. Det eneste jeg angrer er at foreldrene mine betalte (red: utvekslingsorganisasjonen) rundt 45,000 kroner, penger som vi aldri får tilbake. Og det har jeg dårlig samvittighet for. Hvordan har jeg det nå. Jeg har en venn i fra USA som støtta meg når vi hadde time i lag (det var nemmelig bare da vi hadde anledning til å prate i lag). Han er minnet mitt. Ellers så føles det som om jeg har mistet tre måneder av livet mitt. Borte, jeg huske litt av hvordan ting så ut og hva som ble sagt, og jeg husker hvor jævlig jeg hadde det, men ellers er 45,000 kroner kastet ut av vinduet for ingenting.

Hvis dere har lest alt dette, tenkt dere litt om før dere (red: reiser).

Noen ganger går det bra, men om det ikke gjør det driter de i det. De er ikke flinke til å passe på de stakkarsene de har sendt til USA. Foreldre tror at ungene er trygge. Er de det? Bare fordi vertsfamiliene ikke er kjente kriminelle betyr ikke at de er helt normal i hodet sitt. Hva om du, barnet ditt eller noen du kjenner blir sendt til en vertsfamilie som min? Kommer (red: utvekslingsorganisasjonen) til å hjelpe da? Kanskje det skjer, men de vil helst ikke. Det koster nemmelig penger å flytte folk. Tid og penger. Man skulle tro at de hadde råd til slikt, men tydeligvis ikke. Mitt råd er å bruke en annen organisasjon. Noen som bryr seg om studentens beste, og ikke penger.