Kategoriarkiv: Lover og reguleringer

Utvekslingsorganisasjonens ansvar

Hentet fra: Forskrift om godkjenning for utdanningsstøtte av utvekslingsorganisasjoner og samarbeidsprogrammer mellom norsk videregående skole og utenlandsk skole

Ǥ 1.Utvekslingsopphold gjennom utvekslingsorganisasjon

Utvekslingsorganisasjoner kan på bestemte vilkår godkjennes slik at elever som tar utvekslingsopphold gjennom organisasjonen i land utenfor Norden, kan ha rett til utdanningsstøtte etter forskrift om tildeling av utdanningsstøtte. Det er en forutsetning at utvekslingsoppholdet har en varighet på ett år. Departementet, eller den departementet utpeker, bestemmer hvilke utvekslingsorganisasjoner som er godkjent for utdanningsstøtte.

Det stilles som vilkår for godkjenning for utdanningsstøtte at organisasjonen:

a) skal kunne ta imot utenlandske elever i Norge, og ha et opplegg for dette som tilsvarer det som finnes for å sende norske elever på utveksling til utlandet,

b) skal være registrert i Enhetsregisteret,

c) skal ha kontor med fysisk tilhold i Norge,

d) skal ha en stedlig kontaktperson i studielandet,

e) skal tilfredsstille krav fra offentlige myndigheter eller tilsvarende i de landene organisasjonen har sin virksomhet,

f) skal ha rutiner for å informere og forberede elever og foresatte i forkant av utvekslingsoppholdet, og rutiner for å informere, tilrettelegge for og følge opp elever under utvekslingsoppholdet,

g) skal ha ansvar for å plassere elevene i egnede vertsfamilier,

h) skal ha rutiner for å bistå elevene ved behov med å innhente nødvendig dokumentasjon om utdanningssystemet i det aktuelle landet og/eller innholdet i opplæringen eleven planlegger å ta, i forbindelse med elevens søknad om forhåndstilsagn om godkjenning av tidligere bestått opplæring i utlandet etter forskrift til opplæringslova § 1-16 eller forskrift til friskolelova § 5a-3,

i) skal rapportere til departementet, eller den departementet utpeker, om:

– henvendelser fra enkeltpersoner som kan ha betydning for om vilkårene for godkjenning for utdanningsstøtte er oppfylt, og
– endringer i utenlandske myndigheters godkjenninger av partnerorganisasjoner, og eventuell tilbaketrekking av disse godkjenningene.

Departementet fastsetter nærmere retningslinjer til disse vilkårene.

  • Endret ved forskrift 14 mars 2016 nr. 241.

Forskrift til opplæringslova § 1-16

«Ein elev som har gjennomført og bestått eit opplæringsår i utlandet på nivå med norsk Vg1 og/eller Vg2, kan søkje fylkeskommunen om å få denne opplæringa godkjend som ein del av norsk vidaregåande opplæring. Denne ordninga gjeld for alle utdanningsprogramma. Fylkeskommunen skal vurdere søknaden og gje godkjenning når innhaldet i opplæringsåret i utlandet er likeverdig med eller meir omfattande enn opplæringa etter læreplanverket. Opplæringsåret i utlandet må ha hovudvekta på den fagkrinsen ein finn i det tilsvarande norske opplæringsåret, men det er ikkje krav om at den utanlandske opplæringa inneheld alle dei einskilde faga i det aktuelle utdanningsprogrammet. Søkjaren må leggje fram nødvendig dokumentasjon på den utanlandske opplæringa. Fylkeskommunen kan gje tilsegn om godkjenning på vilkår før eleven dreg til utlandet.

Avgjerd etter første og andre ledd er enkeltvedtak som det kan klagast på til fylkesmannen.

  • Tilføyd ved forskrift 15 des 2011 nr. 1513 (i kraft 1 aug 2012), endra ved forskrift 23 juni 2012 nr. 732 (i kraft 6 aug 2012, tidlegare § 1-15).»

Forskrift til friskolelova § 5a-3 «Godkjenning innan vidaregåande opplæring av tidlegare bestått opplæring i Noreg eller i utlandet

Ein elev som tidlegare har bestått eit fag som er det same faget, eller som er likeverdig med eller meir omfattande enn eit fag etter læreplanen for skolen, skal få godkjenning for dette som bestått fag etter læreplanen. Dette gjeld anten det aktuelle faget er bestått i Noreg eller i utlandet. Eleven må søkje dagleg leiar om slik godkjenning, og må sjølv leggje fram den nødvendige dokumentasjonen.

Ein elev som har gjennomført og bestått eit opplæringsår i utlandet på nivå med norsk Vg1 og/eller Vg2, kan søkje dagleg leiar om å få denne opplæringa godkjend som ein del av norsk vidaregåande opplæring. Denne ordninga gjeld for alle utdanningsprogramma. Dagleg leiar skal vurdere søknaden og gje godkjenning når innhaldet i opplæringsåret i utlandet er likeverdig med eller meir omfattande enn opplæringa etter læreplanen. Opplæringsåret i utlandet må ha hovudvekta på den fagkrinsen ein finn i det tilsvarande norske opplæringsåret, men det er ikkje krav om at den utanlandske opplæringa inneheld alle dei einskilde faga i det aktuelle utdanningsprogrammet. Søkjaren må leggje fram nødvendig dokumentasjon på den utanlandske opplæringa. Dagleg leiar kan gje tilsegn om godkjenning på vilkår før eleven dreg til utlandet.

Avgjerd etter første og andre ledd er enkeltvedtak som det kan klagast på til fylkesmannen.

  • Tilføyd ved forskrift 15 des 2011 nr. 1513 (i kraft 1 aug 2012).»
Advertisements

Godkjenning av enkeltfag som er tidligere bestått i Norge eller utlandet

Faget er det samme, likeverdig eller mer omfattende

Det første vilkåret for godkjenning av enkeltfag er at eleven tidligere har bestått det samme faget, fag som er likeverdig med eller som er mer omfattende enn fag etter Læreplanverket for Kunnskapsløftet.

Dersom eleven allerede har bestått et fag i Læreplanverket for Kunnskapsløftet skal dette godkjennes. Dette vil for eksempel kunne gjelde for elever som på ungdomstrinnet har tatt fag fra videregående opplæring, jf. forskrift til opplæringsloven § 1-15. Dette vil også kunne gjelde for elever som har tatt fag som privatist. Vi minner om at en ikke kan ha elev- og privatiststatus i et fag på samme tidspunkt, jf. forskrift til opplæringsloven § 3-27 tredje ledd.

Fag kan videre godkjennes dersom de er likeverdig med eller mer omfattende enn et fag i Læreplanverket for Kunnskapsløftet. Vurderingen av om et fag er likeverdig vil være aktuell dersom eleven har bestått fag i utlandet. Når det skal avgjøres om faget er likeverdig eller mer omfattende enn fag etter læreplanverket er dette en skjønnsmessig vurdering og må gjøres konkret.

I vurderingen av om et fag er likeverdig kan det ikke kreves at faget kvantitativt eller kvalitativt tilsvarer fag i norsk læreplan. Fagene må ikke være like, men likeverdige. Det er her aktuelt å se på den samlede kompetansen eleven har fått i faget hun eller han har bestått og den samlede kompetansen som faget i Kunnskapsløftet gir. Vurderingstemaet er om eleven har gjennomført en opplæring i faget som det er forsvarlig å bygge videre på i det norske utdanningssystemet.

Eleven kan også få godkjent fag fra tidligere norske læreplaner. Også i disse tilfellene må det vurderes om faget er det samme, likeverdig med eller mer omfattende enn et fag etter Læreplanverket for Kunnskapsløftet. Dersom faget ikke er det samme, må det vurderes konkret og skjønnsmessig om faget er likeverdig eller mer omfattende. Vurderingen er den samme som for fag bestått i utlandet, jf. over.

Innenfor enkelte yrker gjelder det særskilte kvalifikasjons- og sertifiseringskrav, blant annen fastsatt på bakgrunn av internasjonale forpliktelser. Det understrekes at disse kravene går foran regelverket som det informeres om i dette rundskrivet ved motstrid. Kvalifikasjons- og sertifiseringskravene må være oppfylt. Dette kan særlig ha betydning for godkjenning av enkeltfag som er bestått i utlandet.

Eleven har bestått faget

Det andre vilkåret for godkjenning er at eleven har bestått faget. Dette gjelder både for fag som er tatt i Norge og utlandet. For fag tatt i Norge innebærer det at eleven må ha fått karakteren 2 eller bedre, jf. forskrift til opplæringsloven § 3-4 fjerde ledd. For fag tatt i utlandet vil det være opplæringslandets karakterskala og «bestått-grense» som avgjør om faget er bestått eller ikke.

Når en elev har fullført og bestått opplæringen i et fag, skal sluttvurderingen følge eleven helt frem til vitnemålet. Unntaket er hvis eleven tar faget på nytt som privatist. Dette gjelder også for elever som gjør omvalg.

Eleven søker og legger frem dokumentasjon

Det tredje vilkåret for godkjenning av enkeltfag er at eleven legger frem nødvendig dokumentasjon for godkjenning til den som fatter enkeltvedtaket. For elever i offentlig videregående skole er det rektor som fatter vedtak om godkjenning. Tilsvarende myndighet er lagt til daglig leder i private videregående skoler. For voksne i videregående opplæring etter opplæringsloven kapittel 4A og privatister er det fylkeskommunen som fatter enkeltvedtak om godkjenning, jf. forskrift til opplæringsloven § 1-13 første ledd. Fylkeskommunen kan delegere dette til rektor.

Elever må selv søke rektor eller daglig leder om godkjenning. Eleven har ansvaret for å fremskaffe nødvendig dokumentasjon knyttet til fagets innhold og at faget er bestått. Rektor eller daglig leder vurderer om faget oppfyller vilkårene for godkjenning. Enkeltvedtak om godkjenning må som hovedregel skje på grunnlag av formell dokumentasjon. Med formell dokumentasjon menes uttalelse eller bekreftelse fra en utdanningsinstitusjon, for eksempel kompetansebevis eller vitnemål. Det er ikke tilstrekkelig med egenerklæring.

Skolen har en alminnelig veiledningsplikt. Selv om eleven har ansvaret for søknad og fremskaffelse av dokumentasjon, har rektor og daglig leder en alminnelig veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Dersom rektor eller daglig leder mener eleven ikke har fremskaffet tilstrekkelig dokumentasjon, har hun eller han ansvar for at saken blir forsvarlig opplyst, jf. forvaltningsloven § 17. Utredningen kan blant annet bestå i å be eleven om å skaffe ytterligere dokumentasjon.

Det vises i denne sammenheng også til retten til nødvendig utdannings- og yrkesrådgivning etter forskrift til opplæringsloven §§ 22-1 og 22-3.

Eleven kan klage på enkeltvedtaket.

Sak 309/12 NEMND 4/13, 24. apr. 2013

Pakkereisenemnda

Saken gjelder

Saken gjelder språkreise til Brighton, England.

———————————————————————————————-

Klageranfører at da datteren Elise meldte seg på språkreisen, var det en

forutsetning at hun og venninnen skulle dele vertsfamilie. Det fikk de, men selv om de var klar over at de kunne komme i forskjellige klasser på skolen, ble det et sjokk at de også ble delt på fritiden. Det innebar at datteren måtte ta buss alene og gå

alene i 10 min for å komme til og fra vertsfamilien på kveldstid.

Dette ødela trivselen for to jenter som hadde gledet seg til å være sammen i Brighton og medførte fare for sikkerheten til datteren.

 

Klager mener EF har feilinformert og at behovet for trygghet og sikkerhet må ha

prioritet og ikke overlates til ungdommene selv. Det var ikke informert om at de som reiste sammen også ville bli delt på fritiden slik at de måtte reise hjem til vertsfamilien alene. Tanken på at EF har satt datterens liv på spill, er rystende.

Klager og hennes mann fikk store deler av sin Barcelonaferie ødelagt fordi de måtte kjempe med EF for at datteren skulle være trygg. Fordi EF har feilinformert og satt datterens liv i fare, mener klager at halvparten av reisens pris bør tilbakebetales.

 

EF Språkreiserhar anført at de alltid oppfordrer studentene til å gå hjem sammen med en annen student. Alle studenter blir ved ankomst vist veien til sentrum første skoledag og veien tilbake. Hadde EF fått vite om situasjonen for Elise mens hun var der, kunne de ha gitt henne opplysninger om andre studenter som bodde i nærheten. Innenfor 6 min spasertur fra der Elise bodde hadde de to andre vertsfamilier.

EF har tilbudt en rabatt på kr.4.000,- ved eventuell ny reise.

———————————————————————————————-

Nemnda bemerker

En pakkereise er mangelfull hvis den avviker fra det som er avtalt eller forutsatt i

avtalen, jf. pakkereiseloven § 6-1. Mangler kan gi grunnlag for prisavslag med mindre de avhjelpes innen rimelig tid.

 

På en slik språkreise for ungdom er det viktig at sikkerheten er godt ivaretatt.

Hvis det ikke er gjort, kan det foreligge en mangel ved reisen i pakkereiselovens

forstand. Problemet i saken her, så vidt nemnda forstår, var at Elise måtte vente –

enten på sin venninne som hun reiste sammen med og delte vertsfamilie med,

eller på den andre studenten som også bodde i den vertsfamilien – for å ha følge hjem etter skolen. Årsaken til dette var at de gikk i ulike klasser og også hadde ulike fritidsaktiviteter.

 

Nemnda forstår at dette kunne innebære både praktiske problemer og skuffelse over ikke å få være mer sammen med venninnen. Nemnda kan imidlertid ikke se at det er sannsynliggjort at dette utgjorde en sikkerhetsrisiko av en slik art at det var en

mangel ved reisen i lovens forstand. Nemnda finner derfor ikke grunnlag for klagers krav, men forutsetter at tilbudet om rabatt opprettholdes.

———————————————————————————————-

Vedtak

Reklamasjonsnemnda kan ikke anbefale at det gis prisavslag.

 

Vedtaket var enstemmig.

———————————————————————————————-

Kategori

Utfall for klager

Medhold

———————————————————————————————-

Nemndas sammensetning

Lagdommer Svein Dahl, Leder
Pål Martin Andersen, Forbrukerrådet
Silje Jystad, Forbrukerrådet
Marianne Delbekk, Apollo Reiser AS
Christine Tang, Detur Norway AS

2014 Aug 04: USA: Lloyd Lindquist: Affidavit of probable cause

Lloyd Lindquist

Man hosting exchange student arrested

Lloyd Lindquist, 78, arrested on video voyeurism, child porn charges.

Student Exchange Agency: Forte International Exchange Association (FIEA) and CCI Greenheart |  formerly known as Center for Cultural Interchange (CCI)

CSFES Note: It appears Lindquist also hosted students from the following agencies:

  • ASPECT Foundation
  • Forte International Exchange Association (FIEA)
  • CCI Greenheart  (Formerly known as Center for Cultural Interchange CCI)
  • EF Foundation
  • NACEL
  • Uninity of Indy

Lloyd Lindquist – Tavares PD Affidavit of Probable Cause Aug-4-14

IN THE COUNTY COURT OF LAKE COUNTY STATE OF
FLORIDA

STATE OF FLOIRDA VS.

LINDQUIST, LLOYD L
W/M DOB- 03/15/1936 xxxx
4481 MARSH HARBOR DRIVE
TAVARES, FLORIDA 32778
xxxx
HEIGHT: 5’09” WEIGHT: 175 LBS.

AFFIDAVIT OF PROBABLE CAUSE

WHEREAS, Detective Sarah Coursey of the Tavares Police Department, she this day, made oath before me that on, about, or between December 31, 2009 and the 18th day of May, A.D. 2014, that the following events did occur in the City of Tavares in Lake County, Florida. Defendant did:
Commit the offenses of VIDEO VOYEURISM (9 counts) F.S.S 810.145(a) by unlawfully obtaining/transmitting/broadcasting/and/or recording with an imaging device, visual images of another person, who should have a reasonable expectation of privacy. The offense of POSSESSION OF CHILD PORNOGRAPHY (2 counts) F.S.S 827.07l(5)(a) by possessing a photograph, motion picture, exhibition, show, representation, or other presentation which, in whole or in part, he or she knows to include any sexual conduct by a child.

On May 18, 2014, at approximately 1300 hours, Officer Bledsoe responded to the lobby of the Tavares Police Department, in reference to the victim, xxxx, locating a “spy camera,” in his bathroom. The victim stated that he was a foréign exchange student from Germany and had been living with the defendant, his host, Lloyd Lindquist, since August 13, 2013. The victim stated that approximately two weeks prior to locating the “spy camera,” he was using the defendant’s computer and observed several gay pornographic images, at which time; he began to look through the defendant’s browser history and located web sites for digital spy clock cameras and other spy camera systems. The victim stated that approximately one week later he observed the defendant checking his email, on the same computer, at Which time he saw an email confirmation for the purchase of a “spy camera.” The victim stated that on Saturday, May 17, 2014, he observed a mirror style, digital clock, which was placed in his bathroom. It should be noted that the victim is the only person that utilizes this bathroom, the defendant has a master bathroom attached to his bedroom. The victim advised that he then opened the back of the mirror style, digital clock. The victim located a memory card and USB p011, at which time; he took photos of the clock to use as evidence.

The victim stated that he “googled” images of spy clock cameras and confirmed that the above mentioned clock was indeed a “spy camera.” The victim showed the photographic images of the “spy camera,” to Officer Bledsoe, who confirmed to your affiant that he did observe the images on the victim’s phone.

On May 18, 2014, your affiant secured a lawful search warrant on the defendant’s residence, 4481 Marsh Harbor Drive, Tavares, Lake County, Florida, and was executed on the same. During the lawful execution of the above mentioned search warrant, several items were seized and secured in order for further digital analysis to be conducted. Your affiant was able to view video evidence which was stored on an SD card, located by Officer Robinson, in the defendant’s master bedroom, of the defendant “setting up” the digital spy clock camera in the victim’s bathroom. This SD card was previously located in the digital spy clock camera. The video that was located on the SD card shows the defendant programming the spy camera. Further investigation reveals the defendant walking into the bathroom and observing the spy clock camera, to which he then makes a phone call using his cell phone. The victim advised it was at this time, he flipped the spy clock camera over to take pictures and to stop any future recordings.

Your affiant secured a separate search warrant for the items seized; digital storage devices, a laptop, cameras, digital spy camera clock, computer hard drive/PC, and any other imaging and/or storage devices to be sent for forensic computer analysis. The above mentioned items were taken by Detective Harvey, to the Seminole County Sheriff‘s Office on May 27, 2014.

On July 31, 2014, at approximately 1315 hours your affiant traveled to the Seminole County Sheriff‘s and made contact with Investigator Sara Klein, Seminole County Sheriffs Office. Your affiant obtained the forensic analysis report from Investigator Klein, who explained her findings. The report revealed the defendant had multiple AVI. files, Item 11-(SanDisk Micro SD Card), which were recorded on the spy clock camera. The AVI. files are video images of the juvenile victim in the bathroom, being recorded Without his knowledge, in an area that he believed to have a reasonable expectation of privacy. The juvenile victim is seen pulling his pants down, using the toilet, and attempting to cover his genitalia. The AVI. files also show recordings of the defendant setting up the “spy clock camera.”

Further investigation revealed several videos, Notable Files from Item 3(Gateway Desktop computer, user account “Lloyd”), of an unknown male, under the age of 18, masturbating. One such video shows an unknown male, under the age of 18, sitting at a laptop masturbating. The other video shows another unknown male, under the age of 18, masturbating over a toilet in a bathroom. Another video is of an unknown male, under the age of 18 toweling off, genitals exposed. These recordings were taken off a video baby monitor by another recording device, an Olympis Digital Camera and stored on the defendant’s computer.

Your affiant contacted the foreign exchange student’s host agencies in reference to these charges. Forte International Exchange Association and CCI Greenheart have both provided the names of the juvenile males, supporting documents as to their ages, and dates they were placed in the defendant’s residence. All subjects were under the age of 18 at the time they were placed into the defendant’s residence and attended Tavares High School. These files have been placed into evidence at the Tavares Police Department along with all other supporting documents and evidence pertaining to this case.

AFFIANT

TAVARES POLICE DEPARTMENT

SWORN TO AND SUBSCRIBED BEFORE ME THIS 4th DAY OF AUGUST 2014

NOTARY PUBLIC

FINDING OF PROBABLE CAUSE

I reviewed this Affidavit of Probable Cause and find there ( is , is not) probable cause to hold and bind over for trial the defendant names in this affidavit.

DATED DAY OF ………. 2014

COUNTY/CIRCUIT JUDGE

 

2013/2014: USA: Forfulgt, ryktespredning, trusler, dødsfall

Explorius/Educatius:
karolineeiusa » Arizona »

ET MARERITT

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen, men det er det en veldig god grunn til det. Dette innlegget er langt, men jeg håper du tar deg tid til å lese. Hadde også satt pris på om du deler dette innlegget for å advare andre ungdommer som har tenkt seg på utveksling. Tenk godt over hvilken organisasjon du velger.

Mye har skjedd siden sist. I mars begynte tingene å bli vanskelig hos vertsfamilien samtidig som jeg fikk dårlige nyheter ifm morfars kreftmedisin. Heldigvis skulle mamma, pappa og brødrene mine komme på besøk under ?spring break? slik at jeg hadde noe å se frem til.

Selve galskapen begynte den dagen de skulle komme. Jeg ble skikkelig syk med høy feber og var dårlig. Jeg kjente at det var nødvendig å oppsøke lege. Vertsmor ville ikke ta meg til lege, men bestemte seg for å gi meg antibiotika som opprinnelig var utskrevet til vertsfar. Dette er en alvorlig og ulovlig handling i USA. Jeg var på dette tidspunktet veldig utslitt og hadde behov for noen timers søvn før vi skulle hente familien min på flyplassen. Dette løste vertsmor med å gi meg sovepiller, ikke mindre enn to stykker. Jeg ble fullstendig slått ut.

Da familien min ankom Phoenix flyttet jeg inn på hotellet med dem for å få en liten pause fra  vertsfamilien. Dette var ikke en populær avgjørelse hos vertsmor som er en ekstremt kontrollerende person, og på denne måten følte hun nok at hun mistet den kontrollen. Hun ringte og tekstet meg hele tiden mens jeg var med familien for å sjekke hva jeg holdt på med og om jeg tok antibiotikamedisinen som hun hadde gitt. Den medisinen hadde jeg kastet i det jeg kom til hotellet.

Det var godt å få prate med mamma og pappa om de siste ukene. De bestemte seg der og da for å sjekke med skolen om hvilke muligheter det var for å dra hjem for å være sammen med mormor og morfar, og for å få samle krefter. Skolen innvilget permisjon for hele april ettersom jeg hadde toppkarakterer, og de så ikke problemer med at jeg kom tilbake i mai for å fullføre eksamen og Graduation.

De neste dagene forløp greit med en tur til Grand Canyon uten de helt ekstreme overvåkings-sms’ene.

Etter Grand Canyon kom et av de store spenningsøyeblikkene for min del. Mamma og pappa inviterte vertsfamilien min ut på middag for å bli bedre kjent med dem. Ville vertsmor ta seg sammen, eller ville hun være seg selv? Det ble det siste?.. Hun var ikke interessert i å bli kjent med dem, men var veldig opptatt av å vise dem at det var hun som ?eide? meg nå. Under middagen skulle hun absolutt gi meg astmamedisin, men jeg har ikke astmaplager. Jeg hadde vond hals og hoste. Det å «eie» meg var tydeligvis et viktig punkt for vertsmor. De siste månedene hadde vertsmor hatt samtale med Educatius for å ordne det slik at jeg kunne gå videre på skole der borte. Uten å i det hele tatt involvere meg i dette. Hun ville også ha meg til å gå på sommerskole for å beholde meg lengst mulig i Phoenix.

Etter middagen bestemte vi oss for å informere vertsfamilien om at jeg skulle dra hjem til Norge i fire uker. Jeg var veldig spent på hvordan reaksjonen ville bli, så jeg hadde allerede vært og hentet passet mitt slik at det var trygt hos meg.

Vi fylte ut skjema med avreisedato til Norge og returdato (30. april) til Phoenix. Dette ble signert av skolen, koordinator, vertsmor, pappa og meg. Jeg var så heldig å få plass på samme flyet hjem som resten av familien.

Hjemme i Norge var det vanskelige dager. Jeg slet med å sove og å være alene hjemme. Det ble mye tid sammen med familien.

Bare noen dager etter at jeg kom hjem tok vertsmor kontakt og begynte å tulle med returdato. Pappa svarte henne tydelig at hun måtte tro på det jeg sa og forholde seg til det.

Vi tok kontakt med Eksplorius om å få bytte vertsfamilie. To fantastiske familier sto klar til å ta imot meg. Begge to har vært der for meg hele dette skoleåret. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem. Det ble bestemt at jeg skulle flytte inn til Laurel og Mike hvor Karianne også bor. Både Eksplorius og Educatius godkjente dette.

Vertsmor ble informert og begynte å lage problemer. I påsken kom hun med alvorlige beskyldninger mot Karianne. Vi var alle i sjokk over hva den damen kunne finne på. Beskyldningene var helt grunnløse og useriøse. Karianne motbeviste dette enkelt.

Etter dette hørte vi ikke mer fra vertsmor og jeg begynte å glede meg til å reise tilbake til Phoenix for å avslutte skoleåret. Nå gjenstod prom, finals og Graduation.

Jeg reiste til Phoenix som avtalt 30. april og ble møtt av gode venner og ny vertsfamilie. Mom og dad kjente jeg godt fra før og følte meg hjemme med en gang.

Prom var vellykket og det ble lagt ut bilder på FB. Lite visste jeg om hvordan vertsmor fulgte med på alt jeg gjorde. Nå begynte marerittet for fullt. Det tikket inn SMS?er til en venninnes vertsmor med spørsmål om hvor jeg befant meg, og om hun var klar over at jeg var utestengt fra utvekslingsprogrammet?

Videre viste det seg at min gamle vertsmor hadde ringt skolen og utgitt seg for å fortsatt være vertsmor for meg, og ga falsk informasjon om min returdato. Hun fortalte skolen at jeg hadde kommet tilbake til Phoenix en uke tidligere, men hadde skulket denne uken. Denne uken og noen dager etter at jeg var kommet tilbake hadde hun full tilgang til min skoleprofil på nettet. For å få denne tilgangen så må hun ha fått tak i mitt personlige passord som jeg har hatt i mine personlig saker.

Første dag på skolen etter returen til Phoenix fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk delta på Graduation. Vertsmor hadde tatt kontakt med flere lærere for å forvisse seg om at jeg ble satt ned i karakterer pga fraværet hun løy om. Jeg skjønte ingenting, skolen hadde jo godkjent fraværet mitt og karakterene skulle fryses til jeg var tilbake. I USA er karaktersystemet helt annerledes enn i Norge.

Engelsklæreren min kunne informere om at jeg var blitt oppført med en ukes ulovlig fravær ettersom profilen min var åpnet. Når han skjønte at dette ikke var riktig gikk han inn og slettet fraværet. Nå fikk vi bekreftet at vertsmor fulgte med på hva som skjedde rundt meg. Umiddelbart etter at fraværet var slettet så ringte hun engelsklærereren og lurte på hvorfor han dekket opp for meg? Hun opplyste at jeg var utestengt fra programmet. Jeg ble livredd. Det skremte meg når jeg så hvordan hun gikk inn for å ødelegge resten av skoleåret mitt. Jeg måtte endre passord på skolebruker, FB og mail.

Redselen ble ikke mindre når vi forsøkte å kontakte Explorius hjemme i Norge, eller Educatius i USA. Da oppdaget vi at de ikke var interessert i å høre på meg i det hele tatt. De begynte å forsvare vertsmor, som ikke lenger var min vertsmor. Mamma og pappa la press på Explorius for å få dem til å skjønne alvoret i situasjonen. Her borte ble jeg oppsøkt av ledelsen i Educatius som fortsatte å forsvare vertsmor. De ga tydelig utrykk for at vi studenter ikke har en stemme for å bli hørt. Vi er barn….

Nå gikk det opp for meg at jeg var ganske alene her borte (bortsett fra min nye vertsfamilie som jeg kaller Mom and Dad, og gode venner). Jeg spurte lærereren i rettslære om hva jeg burde gjøre. Han rådet meg til å gå og få innvilget et besøksforbud, en såkalt Order of Protection mot vertsmor. Da ville hun ikke kunne forfølge meg eller prøve ytterligere å ødelegge skolen for meg. Dad kjørte meg til retten og jeg fikk forklart meg til dommeren der, under ed, skremmende opplevelse for lille meg. Det som var litt greit var at jeg hadde bare fortalt en liten del før jeg fikk innvilget Order of Protection, og at dommeren unnskyldte at jeg måtte oppleve slikt når jeg var en utvekslingsstudent. Videre var det å kontakte politiet slik at de kunne overlevere begjæringen. Det gikk ikke ettersom vertsmor var bortreist og dette er et dokument som må overleveres direkte fra politiet til den det gjelder.

Explorius ble informert tydelig om utviklingen i saken. Pappa hadde timelange telefonsamtaler og et utall med mailer til dem for å få dem til å begynne å reagere og å få satt en stopper for vertsmor. Dette medførte bare en rekke slag i ansiktet hvor både Explorius og Educatius gang på gang bekreftet at de ikke tar ansvar når studententene kommer i en uforskyldt vanskelig situasjon.

Nå var det gått en uke uten at organisasjonene gjorde noe som helst. Bortsett fra at det dukket opp en mail fra Educatius hvor de bekreftet at de ikke trodde på meg. Pappa informerte Explorius om at besøksforbudet ikke var overlevert, og at Educatius ikke trodde på meg. De kunne tatt en telefon til skolen så hadde de fått bekreftet min historie.

Mamma og pappa så ingen annen mulighet enn å reise bort. Jeg var utslitt, livredd og hadde egentlig lyst å bare gi opp hele greia. Billetter ble bestilt, og plutselig kom det mail fra Explorius med beskjed om at vi måtte bare gi beskjed om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe. De neste dagene fikk både jeg, mom og dad flere telefoner fra Educatius hvor det var tydelig at de vernet om vertsmor og ville ha oss til å stoppe besøksforbudet mot vertsmor.

Søndag 12. mai kom mamma og pappa. Fantastisk å se dem igjen selv om det bare var en og en halv uke siden sist. Det føltes som et år. De skulle være en uke for å støtte meg, prøve å få møte med skolen og Educatius. Mandag morgen våknet vi til en lang mail fra Explorius med beskjed om ikke å ta kontakt med skolen. Det ville bare medføre at skolen kom til å trekke tilbake I-20 dokumentet (det jeg må ha sammen med visumet for å få være utvekslingsstudent). Dersom det ble trukket tilbake så hadde jeg måttet forlate USA innen 24 timer. Skolen ville også være redd for å bli saksøkt. Hvem hadde sagt at det var hensikten? Explorius rådet oss klart og tydelig å ikke forfølge saken mot vertsmor. Vi valgte å høre på dem ettersom det virket skremmende med innholdet i mailen fra Explorius. I mailen tilbudte daglig leder i Norge seg å komme over til Phoenix for å hjelpe. Pappa takket ja til dette, men hørte aldri mer om den saken. Vi så henne ikke i Phoenix de to ukene mamma og pappa var her.

Senere på mandagen hadde vi et møte med to av lederne i Educatius. De beklaget møtet mitt med USA, men det var ikke så mye de kunne gjøre. Mamma og pappa prøvde forgjeves å få frem det de markedsfører med at de alltid ivaretar studentene på best mulig måte. Alle studenter skal ha en egen kontaktperson som følger opp månedlig med rapporter som er utarbeidet i samarbeid med studenten. Jeg hadde ikke engang telefonnummeret til min kontaktperson som også er en venninne av vertsmor. Jeg har kun truffet henne én gang, og det var da jeg hilste på henne på jobben til vertsmor. Hun har levert inn månedsrapporter som sier at jeg syntes alt var fint og bra.

Jeg trodde at Graduation var reddet da vi fikk ordnet opp i det med fraværet, men nei……. Tysklærereren fortsatte å stikke kjepper i hjulene for meg. Alle oppgaver for april var levert inn, og tyskeksamen skulle på torsdag 15. mai. Mandag fikk jeg beskjed at neste dag var det eksamen, og kun i det kapittelet de hadde gjennomgått da jeg var hjemme i Norge. Jeg leste og leste slik at jeg var litt forberedt. Onsdag morgen fikk jeg uten forvarsel utlevert del to av eksamen. Hun hadde «glemt» å gi meg beskjed at det var to deler. Det var bare jeg av seniorene som fikk fremskyndet eksamen. Resten av klassen hadde den som planlagt. Videre kom hun med krav om to presentasjoner og en prøve til som skulle være ferdig innen fredag morgen. Vi var jo nå kommet til onsdag ettermiddag, og ingen tysk på timeplanen på torsdag. Dette kunne jo ikke gå bra siden hun hadde gjort det helt klart for meg at hun kom til å stryke meg dersom ikke alt var gjennomført. Bare til informasjon; vertsmor hadde god kontakt med min tysklærer.

Jeg jobbet med tysk og hadde middag med Kimberly og Craig (venner av tante Vanessa). Kimberly jobber med utvekslingsorganisasjonene i Phoenix (med unntak av Educatius som ikke oppfyller kravene), og vi trodde at nå var tingene i ferd med å gå seg til. Jeg var glad mamma og pappa skulle være til etter eksamen. Fremdeles vanskelig å sove med all denne usikkerheten rundt meg.

Torsdag var jeg klar for engelsk-eksamen og var akkurat kommet i gang da assisterende rektor kom og hentet meg i klasserommet. Jeg måtte være med på kontoret hvor politiet ventet på meg. Vertsmor hadde tatt ut Order of Protection mot meg. Hun følte seg truet av meg og sa at jeg hadde vært voldelig mot henne. Hun påstod også at mamma og pappa hadde kommet til USA to ganger for å trakassere henne og at vi alle tre derfor måtte nektes fremtidig innreise til USA. Jeg sendte følgende melding til mamma og pappa: Kom til skolen, please…. De kom med en gang. På veien hadde de ringt Kimberly for å høre hva vi skulle gjøre. Hun anbefalte oss å snakke med rektor. Rektor tok tak i saken med en gang og sendte mail til alle lærererene og nektet dem kontakt med vertsmor. Vi fikk også skriftlig dokumentasjon på hva vertsmor hadde foretatt seg. Skremselsmailen fra Explorius ble avvist på det sterkeste av rektor. Skolens oppgave er å støtte elevene. Mom kom til skolen og var med på møtet med rektor. Vi ble rådet til å skaffe advokat, men hvor skulle vi begynne?

Pappa ringte også nødnummeret til Explorius for å få dem på banen nå som jeg hadde fått ville anklager mot meg. Pappa ble lovet at noen fra Educatius skulle ringe ham umiddelbart. Han har i skrivende stund enda ikke blitt oppringt. Stol ikke på organisasjonene.

Ja, hva gjør vi nå…. Først måtte vi til rettslokalet for å kreve rettshøring for å få utfordret besøksforbudet mot meg. Dad kom for å hjelpe oss. Han ringte også en advokat som er venn av familien. Vi fikk avtalt møte med ham med en gang. Rettshøringen ble satt til onsdag 21. mai og det ble fort bestemt at mamma og pappa måtte utsette hjemreisen sin.

Da vi kom frem til advokatkontoret ble vi klar over at det var ikke noen kjellerbedrift vi var kommet til. Dette var et av de største og mest respekterte advokathusene i Phoenix. Vennen til mom og dad viste seg å være grunnleggeren av firmaet, og et fantastisk menneske. Jeg fortalte hele historien og la frem skriftlig dokumentasjon på mailer, tekstmeldinger og FB-meldinger fra vertsmor. Alt dette viste at hun var utilregnelig. Advokaten ba meg slappe av for denne saken skulle han og hans advokater ordne opp i. Ingen utvekslingsstudenter skulle oppleve slikt som dette. Jeg så heller ikke ut som en kriminell.

Han lurte på når vi sist hadde vært i kontakt med vertsmor. Da vi fortalte at det var syv uker siden ristet han på hodet og lurte på hvordan hun plutselig følte seg truet? Eneste måten hun kunne vite at mamma og pappa var kommet til Phoenix igjen var via informasjon fra Educatius, etter møte på mandag. Advokaten var veldig gjestfri og lurte på om vi hadde tid til en omvisning på huset. Klart vi ville det. Vi fikk treffe mange hyggelige mennesker, se golbanen som de hadde i «hagen» og bilder av advokaten ved privatflyet sitt. Han var utdannet pilot også og likte å fly mye. Dette var jo akkurat som på film. Han ga meg en bunke visittkort og sa at dersom Educatius prøvde på noe mer tull så skulle jeg bare be dem om å kontakt med advokaten min. Lille meg….. med egen advokat….

En helt uvirkelig dag og vi begynte alle å gå tom for krefter. Fredag var det igjen eksamen. Stolt og glad kan jeg fortelle at jeg fikk A i alle fag bortsett fra tysk. Jeg klarte å få bestått tross iherdig motstand fra læreren og jeg var klar for Graduation!!!! Denne dagen skulle jeg også ha oppkjøring. Følte vel egentlig ikke at jeg hadde hatt de beste forberedelser for det den siste uken, men jeg måtte nå prøve. Jeg klarte det….!!!!

Nå var det å forberede rettshøringen og nye forberedende møter med advokat slik at vi hadde gangen i det. Jeg var livredd og tror heller ikke at mamma og pappa var så høy i hatten. Jeg var egentlig mest redd for hvilken reaksjon jeg ville få når jeg skulle møte den galne kjerringa igjen. Jeg er livredd henne nå når jeg ser hva hun er i stand til. Det er tydelig at hun er sykelig besatt av meg, og nå vil gjøre alt for å ødelegge for meg. Som advokaten sa, det eneste du Karoline har gjort, er å flytte ut av huset hennes. De neste dagene hadde advokaten telefonkontakt med lederen i Educatius. Jeg fikk høre samtalen på høytaler. Det var en litt spakere lyd i han nå enn da han troppet opp på skolen for å snakke med meg. Advokaten gjorde det klart for Educatius at slik de hadde behandlet en ung utenlandsk student på, var motbydelig. Pappa ringte på ny Explorius for å få dem på banen, men fikk til svar at det var ikke noe de kunne gjøre. Dette var en sak mellom meg og vertsmor. Men Educatius ringte min advokat på vegne av vertsmor. Igjen et tydelig eksempel på hvem de beskytter. Det dukket opp en ny mail fra Educatius via Explorius hvor de ba meg om å trekke min Order of Protection mot vertsmor. Den ble aldri overlevert og kunne derfor heller ikke trekkes. Dette ble tydelig forklart av min advokat som igjen gjorde det veldig klart at det fantes to muligheter her. At vertsmor frivillig trakk alt mot meg, eller at de kjørte saken så langt som var nødvedig for å få alt mot meg fjernet. Det var ikke et tema å gi seg før de var i mål.

Denne uken har jeg fått støtte og hjelp fra venner og familie både i USA og hjemme i Norge. Til og med KLM var hjelpsomme da mamma og pappa måtte endre billettene. Billettene var ikke endringsbare, men plutselig var det mulig å gi dispensasjon allikevel da de spurte om årsaken for endringen. Alle som har hørt om saken har støttet meg. Bortsett fra Explorius og Educatius som faktisk får betalt av oss.

Jeg tror nok at advokatens tydelige tale skremte litt. For kvelden før rettshøringen fikk vi vite at vertsmor ikke kom til å møte, hun hadde ikke tid. Gjett om jeg ble glad. Neste dag var det allikevel med en litt ekkel magefølelse jeg møtte i retten. Ville hun allikevel være der? Hun var der ikke og det hele gikk veldig raskt. Det var overhodet ikke grunnlag for at jeg skulle ha en Order of Protection mot meg. Dommeren beklaget at jeg måtte gjennomgå dette. Jeg måtte vite at alle amerikanere var ikke som min tidligere vertsmor. De fleste er hyggelige. Han presiserte også at dersom det dukket opp noe som helst fra den kanten, måtte jeg ikke nøle med å få overlevert en Order of Protection mot henne. Litt trygt å vite. Det som er mindre trygt å vite er at vi har ikke hørt noe som helst fra hverken Educatius eller Explorius for å høre om utfallet i saken. De er overhodet ikke interessert i om jeg har blitt fri fra dette.

Jeg hadde aldri klart dette uten så god hjelp fra alle de rundt meg. Jeg må bare få takke

  • mamma, pappa, Kristian og Fredrik
  • mom and dad
  • Karianne, Kristin og Magnus
  • Shannon og John
  • Tante Vanessa
  • Kimberly og Craig
  • Advokatene mine Daryl M. Williams og William Sawkiw
  • Familie og venner hjemme i Norge

Det er også godt å motta meldinger fra de som bryr seg. Det har betydd mye for meg gjennom denne tiden.

1997 Oct 09: USA: EF: USA vs. Johnson

This case began in 1993 when a Norwegian student arrived in California. You can read the conclusion at the very end of this summary.

U.S. v. JOHNSON NO. 96-10575.

132 F.3d 1279 (1997)

UNITED STATES of America, Plaintiff-Appellee,
v.
Mark E. JOHNSON, Defendant-Appellant.

United States Court of Appeals, Ninth Circuit.
Argued and Submitted October 9, 1997.
Decided December 29, 1997.
Roger T. Nuttall, Nuttall Berman Attorneys, Fresno, California, for defendant-appellant.
Jonathan B. Conklin, Assistant United States Attorney, Fresno, California, for plaintiff-appellee.
Before: HUG, Chief Judge, and WALLACE and HALL, Circuit Judges.
CYNTHIAHOLCOMB HALL, Circuit Judge:Mark E. Johnson appeals his conviction and sentence for two counts of transportation of a minor with intent to engage in criminal sexual activityin violation of 18 U.S.C. § 2423(a). Johnson also appeals the district court’s restitution order following his guilty plea on one count of fraudin connection with access devices,in violation of 18 U.S.C. § 1029(a)(1), and one count of wire fraud,in violation of 18 U.S.C. § 1343.The district court had jurisdiction pursuant to 18 U.S.C. § 3231, and this court has jurisdiction pursuant to 28 U.S.C. § 1291. We affirm.

BACKGROUND

On August 13, 1993, Johnson contacted Rena Dankin, a regional coordinator for the Education Foundation, about serving as a host parent for a foreign exchange student. He told Dankin that he was interested in hosting a «Nordic boy» and arranged to have a seventeen-year-old Norwegian student, who was originally to have been placed in Minnesota, assigned to his California home. The Education Foundation informed the minor of the change in destination the night before he was to leave Norway, and he revised his travel plans accordingly.

The Norwegian minor arrived in the United States on August 17, 1993. He testified that less than one week after moving into Johnson’s home, Johnson started discussing sexual matters with him. Approximately oneweek later, the talk turned to homosexual matters. The sexual nature of Johnson’s conduct soon became physical, advancing over several weeks from a back rub to mutual masturbation to oral copulation to sodomy. Johnson told the minor not to discuss their sexual contact with anyone. In October 1993, the minor transferred to a new host family. Police later contacted the minor in the course of investigating a computer crime case in which Johnson was allegedly involved, and the minor told police what had transpired between himself and Johnson.

Johnson was indicted on July 20, 1995, and charged in a 115 count indictment. Counts one and two, which were severed from the rest, charged transportation of a minor with intent to engage in criminal sexual activity in violation of 18 U.S.C. § 2423(a). The other 113 counts charged fraud in connection with access devices, wire fraud, and fraud and related activities in connection with computers, in violation of 18 U.S.C. §§ 1029(a)(1), 1343, and 1030(a)(6)(A), respectively. These charges arose from Johnson’s alleged use of fictitious names and credit card numbers to gain access to the Prodigy computer network and to order goods and services therefrom.

Johnson was convicted on the § 2423(a) counts following a four-day jury trial. In exchange for Johnson’s plea of guilty to one count of fraud in connection with access devices and one count of wire fraud, the government dismissed the other 111 counts. Johnson was sentenced to two concurrent terms of fifty-seven months in custody and to thirty-six months supervised release, and ordered to pay $5,408.58 in restitution to Prodigy Services, Inc. and a $200.00 special assessment.

DISCUSSION

I

The first issue on appeal concerns whether the district court erred in admitting prior bad act evidence at Johnson’s trial on the § 2423(a) charges. Two witnesses testified about sexual contact in which Johnson had engaged them approximately thirteen years earlier, when each witness was in his teens. We review for abuse of discretion the district court’s decision to admit this evidence of prior bad conduct. See United States v. Hinton, 31 F.3d 817, 822 (9th Cir. 1994); United States v. Arambula-Ruiz, 987 F.2d 599, 602 (9th Cir.1993).

Rule 404(b) of the Federal Rules of Evidence precludes the admission of prior bad act evidence offered only to show criminal propensity. So long as the evidence is offered for a proper purpose, such as to prove intent, the district court is accorded wide discretion in deciding whether to admit the evidence, and the test for admissibility is one of relevance. See Huddleston v. United States, 485 U.S. 681, 687-88, 108 S.Ct. 1496, 1499-500, 99 L.Ed.2d 771 (1988); United States v. Hadley, 918 F.2d 848, 850 (9th Cir.1990). To be probative of something other than criminal propensity, the prior bad act evidence must: (1) prove a material element of the crime currently charged; (2) show similarity between the past and charged conduct; (3) be based on sufficient evidence; and (4) not be too remote in time. Hinton, 31 F.3d at 822. Once relevance is established, the district court should admit the evidence unless its prejudicial impact substantially outweighs its probative value. See United States v. Boise, 916 F.2d 497, 502-03 (9th Cir.1990).

Here all four Rule 404(b) criteria are satisfied. Intent is plainly an element of transporting a minor with intent to engage in criminal sexual activity under 18 U.S.C. § 2423(a), and the testimony of both prior bad act witnesses was relevant to prove Johnson’s intent to engage in unlawful sexual activity with the Norwegian minor.1 Johnson does not dispute the relevance of the testimony for this purpose but instead argues that the intent required by § 2423(a) is intent to transport, not intent to engage in illegal sexual conduct. This argument is belied by the language of § 2423(a), which speaks of transporting a minor «with intent that such individual engage in … any sexualactivity for which any person can be charged with a criminal offense.»

The second Rule 404(b) criterion, which requires sufficient similarity between the past conduct and the conduct charged, is also satisfied. Johnson’s past conduct need not be identical to the conduct charged, but instead need only be similar enough to be probative of intent. See United States v. DeSalvo, 41 F.3d 505, 509-10 (9th Cir.1994); United States v. Hernandez-Miranda, 601 F.2d 1104, 1108-09 (9th Cir.1979). The first prior bad act witness testified that when he was in his early teens, Johnson invited him into his home and tried to seduce him into engaging in consensual sexual activity-advancing from a back rub to masturbation to an attempt to lure the minor boy into bed. The second witness testified about a series of conversations he had with Johnson when the witness was a teenager, progressing from a few «random conversations» about girlfriends to Johnson’s graphic descriptions of orgies he had attended. Johnson invited the witness to these orgies on several occasions and described the conduct in which he would be expected to engage with men and women.

The fact that the progression of sexual activity between Johnson and the first witness occurred over the course of a single afternoon, as opposed to a period of several weeks with the Norwegian minor, and that Johnson’s sexual contact with the second witness never became physical does not negate the probative value of the evidence. Indeed, an expert testified that Johnson’s conduct toward the witnesses was simply a less sophisticated form of «shaping and grooming» than that in which Johnson engaged the Norwegian minor.2 Thus, the past acts about which the witnesses testified, although not identical to the crime charged, were sufficiently similar to be probative of Johnson’s intent under Rule 404(b). See Hadley, 918 F.2d at 851.

The prior bad act testimony was also supported by sufficient evidence, thus satisfying the third Rule 404(b) criterion. «[S]imilar act evidence is relevant … if the jury can reasonably conclude that the act occurred and that the defendant was the actor.» Huddleston, 485 U.S. at 689, 108 S.Ct. at 1500. This reliability threshold is not a high one, and the testimony of a single witness can be sufficient. See Hinton, 31 F.3d at 823 («[W]e are not persuaded that where a witness testifies as to the defendant’s prior bad acts, the jury must be presented with evidence corroborating the witness’ testimony to satisfy the `low threshold required by [this] part … of the test.'») (quoting United States v. Houser, 929 F.2d 1369, 1373 (9th Cir.1990)). The witnesses’ testimony concerning Johnson’s sexual advances amounted to more than unsubstantiated innuendo, see Huddleston, 485 U.S. at 689, 108 S.Ct. at 1500, and the trial judge properly concluded that the jury could reasonably find by a preponderance of the evidence that the prior acts had occurred.

The fourth Rule 404(b) criterion is also satisfied notwithstanding the thirteen or more years that had elapsed since the events about which the witnesses testified. This court has not identified a particular number of years after which past conduct becomes too remote. See Hadley, 918 F.2d at 851. Rather, «[d]epending upon the theory of admissibility and the similarity of the acts … some remote acts may be extremely probative and relevant.» United States v. Spillone, 879 F.2d 514, 519 (9th Cir.1989). The prior act evidence in this case is sufficiently similar to the charged conduct to render it probative despite the passage of time.

Finally, the district court did not abuse its discretion in determining that the probative value of the prior act evidence was not substantially outweighed by its prejudicial effect. Although the district court explicitly referenced Rule 403 in ruling on the admissibility of only one witness’ testimony, «[t]he district court … is not required to recite Rule 403 for the record.» United States v. Jackson, 84 F.3d 1154, 1159 (9th Cir.),cert. denied, ___ U.S. ___, 117 S.Ct. 445, 136 L.Ed.2d 341 (1996). The record establishes that the court properly weighed Rule 403’s requirements with respect to thetestimony of both prior act witnesses and thus did not abuse its discretion in admitting the prior act evidence.

II

Johnson contends that the government presented insufficient evidence to support his § 2423(a) conviction. The proper inquiry is «whether, after viewing the evidence in the light most favorable to the prosecution, anyrational trier of fact could have found the essential elements of the crime beyond a reasonable doubt.»Jackson v. Virginia, 443 U.S. 307, 319, 99 S.Ct. 2781, 2788, 61 L.Ed.2d 560 (1979). The record contains a wealth of evidence from which the trier of fact could reasonably infer that Johnson caused the transport of the Norwegian minor with the intent of engaging in criminal sexual activity. See United States v. Kaplan,554 F.2d 958, 964 (9th Cir.1977) («An inference of criminal intent can be drawn from circumstantial evidence.»).

Johnson’s conduct commencing immediately after the Norwegian minor’s arrival in his home strongly supports a finding of criminal intent. The minor testified that, within the first week of his arrival, Johnson was discussing personal sexual matters with him. Within another week, Johnson started discussing homosexual sex with the minor. A short time later, Johnson engaged the minor in acts of mutual masturbation, followed by acts of oral copulation and sodomy. Numerous inconsistencies in Johnson’s application to serve as a host parent, including misrepresentations about whether his children resided with him, further support a finding of criminal intent. Finally, an expert testified that Johnson’s conduct indicated a sophisticated «grooming» process that does not arise spontaneously.

When the prior bad act testimony is factored in, there can be little doubt the evidence was sufficient for the jury to find beyond a reasonable doubt that Johnson intended to engage in criminal sexual activity with the Norwegian minor at the time he applied to be a host parent.

III

Johnson also contends that the indictment and jury instructions improperly identified the elements required for a conviction under § 2423(a).3 Counts one and two of the indictment charged that Johnson «transported, and caused to be transported» a minor in interstate commerce for the purpose of engaging in criminal sexual activity. In addition to reading the indictment to the jury, the trial judge directed the jury to find Johnson guilty if the jury determined that Johnson had «transported or caused to be transported a minor from Norway to Fresno.» Johnson contends that «causing» the transport of a minor cannot satisfy the transport element of § 2423(a).

Because Johnson did not move to dismiss the indictment or object to the jury instructions and, in fact, submitted his own proposed jury instructions that included «causing» language, our review is for plain error.See United States v. Olano, 507 U.S. 725, 732-36, 113 S.Ct. 1770, 1776-78, 123 L.Ed.2d 508 (1993);United States v. Perez, 116 F.3d 840, 844-45 (9th Cir.1997) (en banc) (even invited errors reviewed for plain error). Because we hold that the indictment and jury instructions properly identified the elements of a conviction under § 2423(a), we do not advance beyond the first prong of the Supreme Court’s plain error analysis. See Olano, 507 U.S. at 732-36, 113 S.Ct. at 1776-78 (setting out four-part plain error inquiry).

Prior to 1986, a defendant could be charged under § 2423 if he «knowingly persuade[d], induce[d], entice[d], or coerce[d] any woman or girl who has not attained her eighteenth birthday» to travel in interstate commerce «to engage in prostitution, debauchery or other immoral practice.» In addition to extending the statute to minor boys and modernizing the statute in other ways, Congress, in 1986, replaced the persuasion,inducement, enticement, and coercion language with simple «transport» of a minor in interstate commerce. The legislative history of the amendments makes clear, however, that the modernization was not intended to restrict potential criminal liability under § 2423. See 1986 U.S.C.C.A.N. 5952, 5958.

Indeed, the legislative history expressly indicates that the persuasion and inducement language could be eliminated because such acts were covered by 18 U.S.C. § 2(b), which provides that «[w]hoever willfully causes an act to be done which if directly performed by him or another would be an offense against the United States, is punishable as a principal.» Thus, a defendant can be convicted as an aider and abettor even if he causes an innocent intermediary who lacks criminal intent to commit the ultimate offense, see United States v. Laurins, 857 F.2d 529, 535 (9th Cir.1988), and even if the indictment does not specifically charge him with aiding and abetting. See United States v. Canon, 993 F.2d 1439, 1442 (9th Cir.1993).

Several circuits have held that a «causing» or «inducing» element cannot be read into § 2421, which makes it a crime to «knowingly transport[ ] any individual in interstate or foreign commerce … with intent that such individual engage in prostitution, or in any sexual activity for which any person can be charged with a criminal offense.» 18 U.S.C. § 2421; see United States v. Sabatino, 943 F.2d 94, 98-100 (1st Cir.1991);United States v. Jones, 909 F.2d 533, 539-41 (D.C.Cir.1990). Although § 2421 is phrased in similar terms to § 2423, § 2421 has a companion statute in § 2422, which criminalizes knowing persuasion, inducement, enticement, or coercion of an individual to travel in interstate commerce to engage in criminal sexual activity. See 18 U.S.C. § 2422. Other circuits have therefore held that § 2422 would be redundant if § 2421 were read to include causing transport. See, e.g., Jones, 909 F.2d at 540. We do not need to decide this issue, however.

Section 2423, which applies only to the interstate transport of minors and imposes stiffer penalties than either § 2421 or § 2422, lacks such a companion statute. Moreover, unlike § 2421, § 2423 did contain persuasion and inducement language before 1986. Because the 1986 amendments were not intended to restrict criminal liability under § 2423, one who causes the transport of a minor with intent to engage in criminal sexual activity can still be charged under § 2423 as read in conjunction with § 2(b). Thus, it is enough that Johnson caused the Norwegian minor’s transport and possessed the requisite intent to engage in unlawful sexual conduct even if the entity carrying out the transport-be it the Education Foundation or the minor himself-lacked criminal intent.

IV

The district court increased Johnson’s offense by two levels pursuant to U.S.S.G. § 3A1.1 due to the Norwegian minor’s vulnerability. Section 3A1.1 provides: «If the defendant knew or should have known that a victim of the offense was unusually vulnerable due to age, physical or mental condition, or that a victim was otherwise particularly susceptible to the criminal conduct, increase by 2 levels.» We review factual findings in sentencing for clear error. See United States v. Shrestha, 86 F.3d 935, 938 (9th Cir.1996). The district court did not clearly err in finding the Norwegian minor «vulnerable» under the Guidelines and making the upward departure.

This court has recognized that the «otherwise particularly susceptible» language requires the sentencing court «to consider factors beyond the victim’s age, physical and mental condition. The sentencing court must consider the characteristics of the defendant’s chosen victim, the victim’s reaction to the criminal conduct, and the circumstances surrounding the criminal act.» United States v. Peters, 962 F.2d 1410, 1417 (9th Cir.1992). It is not necessary that the defendant target the victim because of his vulnerability; rather, it is enough that the defendant knew or should have known the victim was vulnerable. See United States v. O’Brien, 50 F.3d 751, 755 (9th Cir.1995).

The Norwegian minor was seventeen years old when he traveled from a small town in Southern Norway to the United States. He testified that, while he was living with Johnson, he had no family or friends that he knewin Fresno. Johnson told the minor that his sexual advances were ordinary for a host parent. And Johnson warned the minor not to tell anybody about their sexual contact.

Johnson points out that the minor was sexually experienced, knew representatives from the Education Foundation and had friends at the high school he attended in Fresno, and called home to Norway on several occasions. However, none of this alters the fact that the minor had been in the country for only a few weeks when the adult responsible for his care and well-being initiated a series of sexual advances. There can be little doubt that the minor was a vulnerable victim and that Johnson was aware of his vulnerability at the time he committed the charged offenses.

V

After Johnson’s conviction on the § 2423(a) counts, he entered a guilty plea on one count of fraud in connection with access devices and one count of wire fraud. The district court entered a restitution order requiring him to pay restitution in the amount of $5,408.58-the total loss incurred by Prodigy on all 113 counts of fraud. Johnson argues that the court erred in requiring him to pay restitution on all the remaining counts, even those which had been dismissed as part of the plea agreement, rather than simply the loss incurred relative to the two counts to which he pled guilty. We review the amount of a restitution order for abuse of discretion, provided that it is within the bounds of the statutory framework. See United States v. Pappadopoulos, 64 F.3d 522, 530 (9th Cir. 1995).

The court’s authority to order restitution in this case arises from the Victim and Witness Protection Act («VWPA»), 18 U.S.C. §§ 3663-64. The VWPA allows the district court, when sentencing a defendant under Title 18 of the United States Code, to order that the defendant «make restitution to any victim of such offense.» 18 U.S.C. § 3663(a)(1). Johnson’s convictions on one count of fraud in connection with access devices and one count of wire fraud arose under 18 U.S.C. §§ 1029(a)(1) and 1343, respectively.

Johnson argues that the court violated Hughey v. United States, 495 U.S. 411, 110 S.Ct. 1979, 109 L.Ed.2d 408 (1990), by ordering him to pay restitution to Prodigy for losses related to all counts of the indictment. In Hughey, the Supreme Court established the rule that «the loss caused by the conduct underlying the offense of conviction establishes the outer limits of a restitution order» under the VWPA. Id.at 420, 110 S.Ct. at 1984. A plea agreement thus operates to limit the acts for which a court may require a defendant to pay restitution. Id. at 421, 110 S.Ct. at 1985.4 In United States v. Sharp, 941 F.2d 811 (9th Cir.1991), this court read Hughey to limit restitution even where the offense of conviction involved a scheme to defraud as an element of the offense. Id. at 814-15.

After Hughey was decided, however, Congress amended the VWPA.5 Under the amended statute, «when someone is convicted of a crime that includes a scheme, conspiracy, or pattern of criminal activity as an element of the offense, the court can order restitution for losses resulting from any conduct that was part of the scheme, conspiracy, or pattern of criminal activity.» United States v. Reed, 80 F.3d 1419, 1423 (9th Cir.), cert. denied, ___ U.S. ___, 117 S.Ct. 211, 136 L.Ed.2d 145 (1996). The amended statute was designed in part to overrule Hughey and thus supersedes Sharp insofar as the offense of conviction includes a scheme to defraud asan element of the offense. Id.; see also United States v. Rutgard, 116 F.3d 1270, 1294 (9th Cir.1997) («After the amendment, restitution may be ordered for losses to persons harmed in the course of the defendant’s scheme even beyond the counts of conviction.»); United States v. Hensley, 91 F.3d 274, 276-77 (1st Cir.1996) (holding that under amended VWPA, defendant can be required to pay restitution for losses related to entire mail fraud scheme even where convicted for only one mailing).

Under the wire fraud statute, «[w]hoever, having devised or intending to devise any scheme or artifice to defraud,» sends a wire transmission «for the purpose of executing such scheme or artifice» is subject to criminal liability. 18 U.S.C. § 1343. Because the offense includes a scheme to defraud as an element of the offense and the plea agreement described in detail the method and duration of Johnson’s scheme to defraud Prodigy, the court did not abuse its discretion in ordering Johnson to pay restitution for all losses arising from this scheme. See Reed, 80 F.3d at 1423.6 Moreover, because all of Prodigy’s losses arose from Johnson’s fraudulent scheme, the court did not abuse its discretion in holding Johnson liable under the VWPA for the full extent of Prodigy’s losses.

CONCLUSION

We hold that the district court did not abuse its discretion in admitting the prior act evidence under Rule 404(b) and that Johnson’s conviction is supported by sufficient evidence. We also hold that the indictment and jury instructions properly identified the elements required for a conviction under § 2423(a). Finally, we conclude that the district court did not err in making an upward adjustment for the Norwegian minor’s vulnerability under the Guidelines or abuse its discretion in ordering Johnson to pay restitution for all of the losses incurred by Prodigy as a consequence of his scheme to defraud the computer network.

AFFIRMED.

FOOTNOTES

1. The California Penal Code criminalizes acts of oral copulation and sodomy with a minor. Cal.Penal Code §§ 286(b)(1), 288a.

2. «Shaping and grooming» describes the process of cultivating trust with a victim and gradually introducing sexual behaviors until reaching the point of intercourse.

3. Section 2423(a) provides: A person who knowingly transports any individual under the age of 18 years in interstate or foreign commerce … with intent that such individual engage in … any sexual activity for which any person can be charged with a criminal offense, shall be fined under this title or imprisoned not more than ten years, or both.18 U.S.C. § 2423(a).

4. In United States v. Soderling, 970 F.2d 529 (9th Cir.1992), the court recognized an exception from this rule where the plea agreement specifies that the defendant will pay restitution for offenses other than those on which there is a conviction. Id. at 532-33. This exception does not apply here as Johnson’s plea agreement included no provision preserving Johnson’s responsibility to pay restitution for the charges dismissed under the agreement.

5. The amended VWPA provides that for purposes of restitution, a victim of an offense «that involves as an element a scheme, conspiracy, or pattern of criminal activity» includes «any person directly harmed by the defendant’s criminal conduct in the course of the scheme, conspiracy, or pattern.» 18 U.S.C. § 3663(a)(2).

6. Although the offense of fraud in connection with access devices, as defined in 18 U.S.C. § 1029(a)(1), does not require as an element of the offense any scheme, conspiracy, or pattern of criminal activity, Johnson’s fraudulent access to Prodigy was an essential aspect of his wire fraud scheme as defined in the plea agreement. Thus, the court properly awarded Prodigy restitution for losses associated with Johnson’s fraudulent access to the network.

2011 Aug 19: 10/487: Avslag på søknad om å delta på utvekslingsprogram var i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Saken gjaldt spørsmål om EF Education avdeling EF High School Years avslag på en kvinnes søknad om å delta på utvekslingsprogram til USA innebar diskriminering i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Kvinnen opplyste om at hun for en tid tilbake hadde fått diagnosen sosial angst.

Ombudet slo fast at sosial angst er å anse som en nedsatt funksjonsevne i lovens forstand. Ombudet fant at det var klar årsakssammenheng mellom avslaget og kvinnens diagnose ettersom det framgikk av avslagsbrevet at det var krav om at utvekslingsstudentene ikke måtte ha noen form for psykisk lidelse. Det forelå dermed i utgangspunktet en direkte diskriminering. Spørsmålet var deretter om forskjellsbehandlingen var tillatt etter unntaksbestemmelsen i § 4 fjerde ledd.

For at forskjellsbehandlingen skulle være lovlig må den ivareta et saklig formål, være nødvendig for å oppnå dette formålet og ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den som forskjellsbehandles.

Ombudet fant at hensynet til den som forskjellsbehandles kan være en saklig grunn til å avslå en søknad om å delta på utvekslingsprogram. Det avgjørende måtte imidlertid være om avslaget er konkret begrunnet i hvordan den nedsatte funksjonsevnen arter seg for vedkommende holdt opp mot innholdet i utvekslingsprogrammet.

EF High School Year opplyste at virksomheten nesten alltid innhenter ytterligere dokumentasjon i tilfeller hvor søkere opplyser om at vedkommende har en kronisk sykdom. I den aktuelle saken manglet det konkrete opplysninger fra lege om hvorledes den sosiale angsten artet seg for kvinnen. Søknaden hennes ble automatisk oversendt stiftelsen EF Educational Foundation for Foreign Study i USA, som avslo søknaden med begrunnelsen at hun var under behandling på søknadstidspunktet, uten å be om ytterligere informasjon.

Ombudet fant ikke at forskjellsbehandlingen var saklig ut fra hensynet til å beskytte kvinnen ettersom EF High School Year ikke hadde innhentet de nødvendige opplysninger om hvordan diagnosen ville ha påvirket utvekslingsoppholdet.

Hensynet til vertsfamiliene og at amerikansk rett etterleves sikres av EF Educational Foundation for Foreign Study, og faller utenfor virkeområde til norsk diskrimineringslovgivning.

Ombudet kom fram til at Ef Education avdeling EF High School Years avslag på kvinnens søknad om å delta på deres utvekslingsprogram til USA uten å innhente informasjon om hvordan diagnosen artet seg for kvinnen var I strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.


EF High School Years tilbakemelding

EF High School Year har i etterkant gjennomgått rutinene ved behandling av søknader fra studenter med eventuelle psykiske eller fysiske diagnoser, herunder prosessen med et avslag på disse studentsøknadene. Blant annet er det innskjerpet at det i alle avslagsbrev skal inntas følgende formulering:

«Dersom det foreligger øvrige opplysninger eller dokumentasjon som EF ikke har mottatt, men som dere mener kan være relevant i forbindelse med EFs vurdering av søknaden, bes dette vennligst oversendt innen 14 dager. I så fall vil EF foreta en ny vurdering av studentsøknaden, basert på de tilleggsopplysninger og dokumenter som er ettersendt.»

I tillegg er det innskjerpet rutine på at det i intervjuet med søkeren redegjøres for forhold som kan gi grunnlag for avslag på studentsøknaden, og få avklart om det kan foreligge slike forhold hos den aktuelle søkeren. Det vil samtidig bli informert om muligheten til å framlegge ytterligere relevant dokumentasjon og opplysninger, for å gi et best mulig grunnlag for en vurdering av søknaden.

EF vil i enda større grad enn tidligere klargjøre for søkeren hvilke konsekvenser det kan ha å gjennomføre et studieår i utlandet med eventuelle fysiske eller psykiske diagnoser, herunder påpeke at det erfaringsmessig er vanskelig å få vertsfamilier til å velge studenter med fysiske eller psykiske diagnoser.

EF har kontaktet kvinnen for å få til en minnelig løsning. Slik løsning er etter det ombudet kjenner til ikke oppnådd.

Saksnummer: 10/487
Diskrimineringsgrunnlag: nedsatt funksjonsevne
Lovanvendelse: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4
Dato for ombudets uttalelse: 19. august 2011


Ombudets uttalelse

Sakens bakgrunn

Framstillingen av sakens bakgrunn bygger på partenes redegjørelser til ombudet.

A søkte Education First (EF) High School Year om å få gå ett år på High School i USA. A var seksten år på søknadstidspunktet. EF ba A opplyse om eventuelle psykiske plager i søknaden. A opplyste at hun hadde fått diagnosen sosial angst for en tid tilbake, og at hun var i ferd med å avslutte behandling hun har gått til for denne.

EF avslo søknaden i brev av 12. mars 2010. EF begrunnet avslaget med at ett år på High School ville kunne bli en for stor påkjenning for A med tanke på hennes sykdomsbilde. EF innhentet ikke flere medisinske rapporter fra leger i Norge. Søknaden ble derimot sendt til flere av EFs vertsland for en vurdering. Alle kontorene ga tilbakemelding om at de ikke hadde mulighet for å plassere A. Avslaget var basert på disse tilbakemeldingene.

EF High School Year er en avdeling av EF Education First i Norge. EF High School Year arrangerer utveksling for ungdommer som ønsker å gjennomføre ett år på videregående i utlandet. EF High School Year bistår i denne prosessen med søknad, forberedelse, visum og andre praktiske arrangementer før avreise.

EF Educational Foundation for Foreign Study er organisasjonen som tar endelig stilling til studentsøknader. Organisasjonen lokaliserer vertsfamilier i henhold til retningslinjer fra US State Department i USA og følger opp studentene når de har ankommet. EF Educational Foundation for Foreign Study er lokalisert i USA.

I dette tilfellet har EF Educational Foundation for Foreign Study automatisk avslått søknaden da A var under behandling da søknaden ble levert.

A opprettet klagesak ved brev av 14. mars 2010.

Partenes syn på saken

A mener hun har blitt diskriminert på grunn av sin diagnose, siden EF High School Year skriver i avslaget at det er på grunn av hennes sykdomsbilde hun ikke får reise som utvekslingselev. På grunn av hennes sykdomsbilde begrenser EF dermed hennes mulighet til å gjennomføre det andre på hennes alder, uten diagnose, har anledning til å gjennomføre.

A stiller spørsmål ved om EF har lov til å stille krav om at personer med psykiske lidelser ikke får muligheten til å gå et år på High School i USA, og på hvilket grunnlag EF kan anta at dette er en for stor belastning for henne. Hun mener også det ikke er riktig at hun skal straffes fordi hun er åpen om sin lidelse, og stiller spørsmål ved om diagnosen skal begrense hennes muligheter videre i livet.

EF High School Year viser til at det gjøres en individuell vurdering for hver person som søker med EF High School Year. Vurderingen gjøres av personell ved kontoret i Oslo etter et personlig intervju og i samarbeid med kontoret i vertslandet studenten søker til.

Alle studenter som søker blir vurdert på grunnlag av personlighet, om de synes egnet som student, karakterer på skolen, sykdommer og inntrykk som de gir på intervjuet. Kravene utarbeides i samarbeid med EF High School Year sine samarbeidspartnere i vertslandet, herunder EF Foundation for Foreign Study, som gjennomfører plasseringene hos vertsfamilier og skoler, samt de videregående skolene i vertslandene.

EF-programmet er lagt opp slik at studentene bor i private familier og går på lokal High School. Vurderingene som gjøres av EF er om det vil medføre problemer for EF å plassere en student hos en vertsfamilie, og å plassere en student på en videregående skole. EF High School Year viser til at i denne saken vil det være problemer med begge deler. Skolene i USA vil være tvunget til å ta hensyn til eventuelle problemer som måtte dukke opp i løpet av året, som for eksempel i sosiale settinger på skolen. Det blir også vanskelig å finne vertsfamilie. Det vises til at det er et problem for EF at det er svært vanskelig å finne vertsfamilier som vil ta i mot kronisk syke. Vertsfamiliene får selv bestemme hvilken elev de vil ta i mot, og i de fleste land, inkludert USA, får familiene ikke betaling. De påtar seg å være vertsfamilier kun fordi de er interessert i fremmede kulturer, og fordi de liker å ha ungdom i huset.

EF High School Year viser også til at et utvekslingsår kan være en tøff påkjenning og at de må vite at alle studentene er forberedt på de utfordringene de møter i løpet av et helt år. Ofte er et utvekslingsår den første reisen som gjøres uten foreldre/foresatte, noe som kan gjøre det ekstra utfordrende for studentene. Dersom EF High School Year i samarbeid med kontoret i vertslandet mener at det blir vanskelig å finne vertsfamilie, må de takke nei til studenten. Hvis ikke vil EF sitte med ansvaret om man kommer til august uten å ha funnet familie, og studenten kanskje vil stå uten skoleplass i Norge.

EF High School Year viser for øvrig til at dersom det framkommer ny informasjon som ikke tidligere har blitt presentert, vil det som regel bli gjort en ny vurdering av søkeren.

I avslaget skriver EF High School Year at de har kommet fram til at ett år på High School vil bli en for stor påkjenning for A på grunn av hennes sosiale angst. Det vises til at det kan være en stor påkjenning for en ungdom å tilbringe et år borte fra familie og venner, og at de av hensyn til både studenten selv og vertsforeldrene har satt et krav om at utvekslingsstudentene ikke må ha noen form for psykisk lidelse.

EF Educational Foundation for Foreign Study avslo automatisk søknaden til A da hun var under behandling da søknaden ble levert.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andreledd nr. 3.

Direkte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, jf. § 4 andre ledd.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her, jf. § 4 fjerde ledd.

Ombudets vurdering

Ombudet har tatt stilling til om EF High School Years avslag på As søknad om å delta på utvekslingsprogram til USA innebar en forskjellsbehandling i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4. Ombudet bemerker at EF Foundation for Foreign Studys handlinger faller utenfor diskriminerings- og tilgjengelighetslovens geografiske virkeområde, jf. § 2 andre ledd. Ombudets vurdering av saken begrenses derved til EF High School Years behandling av As søknad. Saken vurderes etter bestemmelsen om direkte diskriminering.

Sosial angst er en psykisk lidelse som etter loven utvilsomt er å anse som en nedsatt funksjonsevne. EF High School Year skriver i avslagsbrevet til A at EF High School Year av hensyn til både studenten selv og vertsforeldrene har satt et krav om at utvekslingsstudentene ikke må ha noen form for psykisk lidelse. Det er derfor klart at det er årsakssammenheng mellom As diagnose og avslaget på søknaden hennes. Det foreligger derfor i utgangspunktet en direkte diskriminering. Det er dermed spørsmål om unntaket i § 4 fjerde ledd kommer til anvendelse.

For at forskjellsbehandlingen skal være lovlig må den ivareta et saklig formål, være nødvendig for å oppnå dette formålet, og behandlingen må ikke være uforholdsmessig inngripende overfor A. Alle de tre vilkårene må være oppfylt for at unntaksadgangen skal komme til anvendelse.

EF High School Year viser til at formålet med forskjellsbehandlingen av studenter med psykiske lidelser dels gjøres av hensyn til studenten selv, og dels av hensyn til vertsforeldrene. EF High School Year viser også til at det er vanskelig å skaffe vertsforeldre i slike tilfeller.

A skriver at hun har gått til behandling for sin sosiale angst, men at hun nå er i ferd med å avslutte behandlingen. Slik ombudet oppfatter A mener hun at hun på søknadstidspunktet fremdeles hadde en psykisk lidelse, men at denne ikke innebar at det vil være en for stor belastning for henne å reise som utvekslingsstudent.

Forarbeidene uttaler at det bør vises tilbakeholdenhet med å akseptere overbeskyttende holdninger overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne som saklige hensyn (ot.prp. nr. 44 (2007–2008) side 107). Mennesker med nedsatt funksjonsevne må i utgangspunktet kunne velge å utsette seg for ulike typer risikoer, på samme måte som andre.

Dette utgangspunktet kan imidlertid ikke gjelde absolutt. I saker som dreier seg om umyndige elever ved videregående skole bør utvekslingsorganisasjonen på selvstendig grunnlag ha et ansvar for å vurdere om eleven er egnet, og om eleven vil håndtere å være borte fra familie og venner i et helt år som utvekslingsstudent.

Ombudet finner at hensynet til den som forskjellsbehandles kan være en saklig grunn til å avslå en søknad om å delta på utvekslingsprogram. Det avgjørende må imidlertid være om avslaget er konkret begrunnet i hvordan den nedsatte funksjonsevnen arter seg for vedkommende holdt opp mot innholdet i utvekslingsprogrammet.

EF High School Year skriver i brev av 13. desember 2010 at hvis ”en søker har kroniske sykdommer vil vi nesten alltid spørre om mer dokumentasjon fra student/foresatte/lege på tilstanden og hvordan dette kan påvirke utvekslingsåret til studenten. Dette blir så sendt til EF sitt kontor i vertslandet som avgjør om studenten kan aksepteres basert på retningslinjene fra myndighetene i hvert vertsland.”

I dette tilfellet mangler det konkrete opplysninger fra lege om hvordan den sosiale angsten arter seg for A. Søknaden ble automatisk oversendt stiftelsen EF Educational Foundation for Foreign Study i USA, som avslo søknaden med begrunnelsen at hun var under behandling på søknadstidspunktet, uten å be om ytterligere informasjon.

Dersom EF High School Year hadde innhentet ytterligere opplysninger i As tilfelle, er det likevel ikke sikkert at søknaden ville blitt innvilget av EF Educational Foundation for Foreign Study i USA. Uansett er det et poeng for ombudet at A har blitt avskåret fra å få en individuell vurdering av søknaden sin.

EF High School Year overlot til stiftelsen å vurdere om mer dokumentasjon skulle innhentes. På den ene siden kan det argumenteres for at dersom EF Foundation for Foreign Study uansett ville komme til å avslå en søknad, er det en unødvendig prosess å innhente i mange tilfeller nokså personlige opplysninger om en diagnoses innvirkning på et utvekslingsopphold. På den annen side hindrer en slik behandling søkeren i å få legge fram et mest mulig korrekt bilde av seg og sin situasjon. Om opplysningene skal framlegges vil være opp til søkeren/søkerens foresatte å avgjøre.

EF Foundation for Foreign Study skriver i brev av 31. mars 2011 at ”EF Foundation does not accept students to the program who have engaged in psychological or mental health-related conceling or treatment”. Ombudet utelukker likevel ikke at det vil kunne ha betydning for EF Education for Foreign Studys behandling av søknader på hvilken måte den legges fram fra EF High School Years side. Det er lite trolig at EF High School Year ville videreformidlet As søknad dersom EF Foundation for Foreign Studys behandling av søknader fra søkere med psykiske lidelser var så kategorisk som beskrevet. Det vil være særlig viktig ved en slik framleggelse at søknaden gir et mest mulig korrekt bilde av søkers situasjon.

EF High School Years framgangsmåte i den aktuelle saken synes å være i strid med deres egen praksis omtalt ovenfor. Det er dermed ikke mulig for ombudet å foreta en vurdering av hvorledes As diagnose ville ha innvirket på et utvekslingsopphold. All den tid EF High School Year ikke har bedt om de nødvendige opplysningene fra A, kan ombudet vanskelig slå fast at forskjellsbehandlingen er saklig ut fra hensynet til å beskytte A.

Hensynet til vertsfamiliene og at amerikansk rett etterleves sikres av EF Educational Foundation for Foreign Study i USA, og faller utenfor virkeområde til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dersom søkeren får en individuell behandling av EF High School Year i Norge, men får avslag av landet vedkommende søker utveksling til, faller dette utenfor norsk diskrimineringslovs virkeområde.

Det kan imidlertid oppstå spørsmål om det er i strid med norsk diskrimineringslovgivning å formidle utvekslingsstudenter til land som forskjellsbehandler søkere i strid med norsk diskrimineringslovgivning. I dette tilfellet vil ombudet ikke vurdere dette, da ombudet har kommet fram til at A ulovlig ble avskåret fra en individuell vurdering på et tidligere tidspunkt i prosessen.

Konklusjon

EF High School Years avslag på As søknad om å delta på EF High School Years utvekslingsprogram i USA uten å innhente informasjon om hvordan diagnosen arter seg for A er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar. Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 16, jf. § 17. Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 19. september 2011 om hvordan EF High School Year foreslår å løse saken, dersom EF High School Year velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Oslo, 19.08.2011

Sunniva Ørstavik
likestillings- og diskrimineringsombud