2010/2011: USA: Religionspress, fratatt komm.midler, kastet ut, representant familievenn

Hentet fra kommentarfeltet til «Et amerikansk mareritt», Aftenposten

Jeg dro på utveksling i august 2010, men dro hjem 3 månder senere på grunn av en fanatisk kristen vertsfamilie, som tvang religionen sin på meg, truet meg med at djevelen ville komme osv… I en alder av 16 år kan det være utrolig skremmende.

Også her var koordinanten vertsmors bestevenn, og jeg fikk ikke hjelp av Explorius (organisasjonen jeg reiste med) selvom jeg kontaktet dem utallige ganger på e-post.

Til slutt var jeg så redd, nedbrutt og nervøs at jeg valgte å dra hjem, og da jeg tok den avgjørelsen klikket vertsmor, kastet meg ut noen dager senere, til en person jeg aldri hadde møtt. Der ble jeg tatt fra både mobil og pc, og fikk ikke kontaktet foreldrene mine. De hørte ikke fra meg på en hel dag, midt i kaoset, og var selvsagt livredde for meg.

Jeg synes det er for dårlig at det ikke gjøres noe med dette. Før jeg dro trodde jeg at jeg var GARANTERT the time of my life – og det eneste jeg bekymret meg for var skolen. Jeg ventet i fire år på denne muligheten, men lite viste jeg om at skolen kom til å bli mitt «utfluktssted» – der jeg kunne snakke med lærere, rådgivere, venner, andre utvekslingsstudenter og sende meldinger hjem til Norge …

Det som overrasker meg mest av alt er at man aldri hører om de dårlige hendelsene; jeg leste brosjyrer, magasiner, blogger, leserinnlegg ++++ før jeg valgte organisasjon, og jeg fikk en følelse av at ALLE var fornøyde. Nå har jeg innsett at det er en 50/50 sjanse om du får en bra eller dårlig opplevelse. Hadde jeg vist det in the first place hadde jeg aldri gamblet. ALDRI. Det har kostet for mange timer med smerte, redsel, gråt og forferdelse, og jeg sliter ennå, slik som ungdommene i artikkelen her.

Advertisements

2010/2011: USA: Bytte familie, Tør ikke klage

Det er våre ungdommer som blir kastet ut i noe de tror skal bli ”det beste året i deres liv”. Vi kjøper et produkt som overhodet ikke holder mål.

At EF ikke får mange klager (Ref Morten Davidsen i EF) er fordi foreldre vil skåne sine ungdommer for å utsettes for enda mer negative erfaringer og psykisk press. De som tør å klage (som sikkert ikke hadde turt hvis de var klar over konsekvensene av hva som vil skje) blir sendt hjem, ofte med begrunnelse at de ikke overholder avtalen.

Vi har kun erfaring med EF Highschool Year – litt statistikk: 4 gutter som vi kjenner til i vårt nærområde har hatt forferdelige erfaringer med EF. To ble sendt hjem og to måtte bytte familie opp til flere ganger. Resultatet for to av disse er at de må gå andre året på nytt igjen. For meg er det helt uforståelig at dette kan selges i Norge med norske myndigheters godkjenning.

1980/1981: Italia: Seksuelle overgrep, beh. som au pair, representant familievenn

Jeg reiste til Italia gjennom AFS året 1980/1981 og opplevde mye av det samme som EF studentene opplever i dag. Familien jeg bodde hos hadde veldig god økonomi, men jeg ble utsatt for ubehagelige seksuelle situasjoner og jeg tror ikke at vertsfamilien visste forskjell på utvekslingsstudent og au pair. Også her hadde min kontaktperson altfor nær kontakt med vertsfamilien så noe bytte av familie kom ikke på tale. Enten måtte jeg stå ut eller bli sendt hjem. Jeg valgte å stå ut.

2004: UK: Lite mat, inntektskilde, ingen hjelp

Anna 90 skriver:

Er enormt glad for at dette kommer fram !

Jeg har selv vært med på EF språkreiser i England som 14 åring og det var et mareritt. Verre organisasjon skal man lete lenge etter. Jeg var lovet en familie, men kom i stedet til en gammel, uvennlig dame. Jeg ba om en engelskspråklig romkamerat, men fikk en russisk jente som ikke kunne et ord engelsk. Det var også ekstremt dårlig matstell og det ble  raskt tydelig at denne kvinnen kun trengte pengene EF ga henne. Mine foreldre var selvsagt forferdet og opplevde at EFs representant skrudde av mobilen når de prøvde å nå henne.

Jeg er en veldig selvstendig person som har bodd mesteparten  av livet i utlandet, men EF er faktisk den  verste  utenlandsopplevelsen jeg har hatt. De har markedsført mye og er dessverre svært dominerende i dette markedet, men jeg  håper inderlig at alle som leser denne artikkelen fraråder sine venner og slektninger fra å benytte seg av EF, enten det er 2 ukers språkreise eller (skrekk og gru) et år i utlandet.

2008/2009: USA: Bytte familie, ekkelt hus

Har hatt lignende dårlig erfaring med område representaten i USA, men jeg ordnet bare familie selv:) Spurte ei jente i klassen, som jeg haddde blitt veldig god venn med, og foreldrene  hennes  syntes  det var en KJEMPE ide:) HELDIGVIS! Bodde med to gamle «griser» i et lite ekkelt hus, dårlig bad,dårlig mat og vi gjorde  ALDRI  noe …SÅÅÅÅÅ glad for at jeg fikk byttet!

2012/2013: USA: Dysfunksjonelle familier og destruktive representanter

I denne posten kommer jeg til å fortelle vår versjon av det som skjedde med vårt barn (M).

M hadde et sterkt ønske om å reise til USA som utvekslingselev. Han gikk på yrkeslinje og derfor var det ikke mulig å gjøre dette i samband med videregående skole. Derfor fullførte han 2. klasse på videregående og tok seg et friår for å kunne reise ut og få med seg et skoleår i USA.

Vi hadde sendt in papirer tidlig på ham og han var blitt tatt opp i programmet til INTO Education (Norway). Etter intervju med Marit Åsenden fikk han beskjed å om fylle inn de nødvendige skjemaer. Både han og vi skrev brev til vertsfamilien. I disse brevene var vi veldig åpne om Ms politiske syn, hans lidenskap for dyrevern, hans dysleksi og hans tendens til å snakke uten å tenke først. I tillegg er han vegetarianer. Ja, det er jo bare å gå til lenkene og se selv.

Å komme til en familie varte og rakk. En gang var det en familie som viste interesse men de ønsket en oppklaring i hans syn om homofili. Ingen av oss bryr seg om hvem andre måtte elske og det sa han på en tydelig måte. Der forsvant den familien.

Etter det var det ingen som så ut til å ville ha ham hos seg og gutten ble av naturlige årsaker bekymret. Men så, mandag 27. august 2012 kom følgende:

Nå er endelig vertsfamilien din på plass 🙂 det er bare å ta kontakt med en gang. Siden skolen din allerede har begynt, vil du få avreise så fort som mulig, helst allerede på onsdag.

Det skal også være en annen utvekslingselev sammen med deg i Vertsfamilien, han er fra Kina, så da trenger vi bekreftelse fra deg og foreldrene dine på at dette er i orden, skjema som må underskrives finner du vedlagt.

Vi tar kontakt igjen i morgen når vi er på kontoret avgående avreise og flybilletter.

  1. Varsko til foreldrene: Når man får beskjed såpass sent pleier vertsfamiliene (uansett land) å være nødløsninger. Ingen av firmaene (hverken i Norge eller i utlandet) har lyst til å gå glipp av pengene. De har investert tid på barnet ditt og vil ha noe igjen for det.
  2. Bildene sendt av Forte International Exchange Association (FIEA) så helt greie ut. Litt fattigslige men vi regnet jo med at de ikke ville valgt noen som hadde for dårlig økonomi. Bildene (se under) sønnen vår tok viste at FIEA nok hadde tøyd boligens tilstand noe. Desverre er denne tøyingen av forholdene noe som skjer i mer enn vårt tilfelle.

Det er jo ikke det at det er grusomt der heller. Langt i fra. M passet på å støvsuge og spurte om han skulle leke med barna. Det var mitt råd til ham for å lette overgangen.  Men så var det denne vertsfaren da. Det var langt fra bare M som fikk gjennomgå.

Ei som var venninne til vertsmoren til M hadde blitt godkjent som vertsmor av et annet selskap i USA. Hun tok seg godt av gutta. Noen av tingene hun hjalp dem med som ikke vertsforeldrene evnet å gjøre var:

  • Melde dem inn på skolen
  • Hjelpe dem å velge klasser
  • Hjelpe dem med alle skolepapirene
  • Svare på alle mulige rare spørsmål de måtte ha om hva som var greit og hva som ikke var greit
  • Tok dem med på besøk rundt omkring i Mena.

Vertsfar ble sjalu og lurte på om det var noe mellom henne og M og vertsbroren. Vertsfar og denne kvinnen arbeidet sammen og der gikk vertsfar fra å være hyggelig til å sende skikkelig stygge meldinger til henne. Jeg fikk lese et par av disse og ble paff. Han var sånn med gutta og. Først så var han grei og så var han bizarr. Gudene vet hva som feilte ham, men noe må det ha vært for makan til ustabil type. Jeg har fire facebook-meldinger (to her) som illustrerer disse humørforandringene fra å synes at M var helt grei til at M skulle være en skikkelig problemfyr.

Etter en kirketur med en preken som lignet ingenting vår sønn hadde hørt før – dere vet den om homofile som har skylda for all elendighet i verden og de skal alle til helvete – så hadde han fått nok. M tok kontakt med hun som skulle være hans kontaktperson: Christine Lovell.

Christine Lovell var den som godkjente den første og den andre vertsfamilien til M. Ifølge henne skulle den første ha vært etter påtrykk fra hennes sjef, områderepresentanten Becky Sanderson (hvis jobb Lovell nå innehar). I denne posten har jeg tatt for meg hvilke US regler begge to brøt da de godkjente familiene og i behandlingen av M.

Nå var det Lovell M henvendte seg til og hun forsto situasjonen hans og var enig i at han kanskje ville ha det bedre hos noen han kunne føle seg trygg med. M forklarte situasjonen for sin vertsfar og. Til å begynne med virket det som om han tok ting helt greit. Men så kom Christine Lovell og vertsfar og hun snakket sammen. Damen snudde helt i holdningen sin til M. Dette er tingene vertsfar beskyldte M for:

  • M nektet å pakke ut klærne sine fra kofferten.
  • M hadde vært slem med barna gjennom å holde dem unna foreldrene.
  • M holdt seg bare på rommet sitt og snakket ikke med vertsfamilien.
  • M var frekk gjennom å klage på kaninstellet i familien.

Da M kom hjem dagen han brått ble hentet lå klærne hans sammenbrettet på sengen. Det eneste som ikke fikk komme ut av kofferten var verdisaker og verdipapirer.

Vi ble overrasket. Jeg visste han hadde snakket med vertsfamilien og vært sammen med dem for han hadde spurt vertsmor om han kunne hjelpe henne i huset og hjelpe henne å se etter ungene hennes. Hun var ekstremt sjenert og hadde problemer med å prate med M når han forsøkte å samtale med henne.

Det er meget mulig han kommenterte kaninholdet, men vi snakket mye om å gi seg når han hadde fått sagt fra.

Så begynner marerittet og omveltningen i Ms liv.

Som sagt ble han brått fjernet fra hjemmet pga hans «vanskelige personlighet». Becky Sanderson (alle utvekslingselevers mareritt) tok over M, og snakk om dame med behov for å knekke andre. Hun og Christine Lovell var ingen heldig kombinasjon. Heldigvis ser det ut som om alle klagene mot henne endelig har nådd fram og hun ikke lenger jobber som representant.

  1. EN ting dere som foreldre og utvekslingselever må forstå er den typen kristendom som regjerer i bibelbeltet. Den er svært lik den som parodieres på ulike medier og kan trygt kalles fundamentalistisk. Nesten alle norske utvekslingselever sliter om de havner hos en slik familie.
  2. Vertsfamiliens utsagn vil foretrekkes som sannhet framfor elevens utsagn. Mye av dette kommer av at eleven forsvinner mens familiene blir. I tillegg regnes voksne som mer tillitvekkende enn ungdom.
  3. Så snart dere er plassert i vertsfamilien deres vil dere oppleves som en byrde for utvekslingsbyrået. Mange av representantene vil da velge å oppfylle jobben sin mens mange andre behandler dere som det åket dere har blitt. Nå har de tross alt mottatt pengene sine.

FIEA hadde en annen familie som allerede hadde to utvekslingselever boende hos seg i tillegg til sine egne fire eller fem barn. Som et midlertidig tiltak tok FIEA seg den frihet å plassere M der. Ikke før han var blitt plassert fikk vi vite om forandringen fra Into’s side. De var i det hele tatt svært uorientert om situasjonen der borte. Ikke var vi den støtten vi kunne vært. Alt kom så brått på og vi fikk ikke tak i M og alt var kaos. Heldigvis hadde M fortsatt kontakt med damen vi har nevnt over – som hjalp ham da han bodde hos første familien.

M trivdes godt hos den midlertidige familien. M innbilte seg at familien syntes han var ok og han hang ganske mye rundt vertsmor fordi hun ikke jaget ham bort. M fortalte at han sang i dusjen og tullet som vanlig. Han kranglet med og hang med de andre mindreårige i familien. Jeg vet ikke hva familiens følelser var overfor M. De sa en ting til meg og etter hvert en annen ting til FIEA. Men som sagt var det ikke lovlig at han bodde der.

Han ville selvfølgelig gjerne fortsette å bo i Mena men bare om han fikk en skikkelig familie. Into sa klart i fra at flere sjanser enn en til fikk han ikke fordi han skulle ha vært så umulig i den første familien.

Det var visst ikke helt greit å finne en nye familie. Christine Lovell var uinteressert i å hjelpe til. M fikk bare klare seg selv. Han visste ikke hva han skulle gjøre og forsøkte å kontakte de han kunne via facebook. En venn av den midlertidige familien hadde noen han kjente som sa de kunne ta M inn som en kristen handling eller noe sånt. Hjelpe noen i nød og alt det der. Kanskje kunne det ha gått greit om bare noen fra firmaet hadde giddet å inspisere hjemmet, fortelle dem hva det hele gikk ut på, la dem få vite «bagateller» som at M  var vegetarianer osv. Det skjedde selvfølgelig ikke. Den midlertidige vertsmoren kjente til familien men hadde aldri vært inne hos dem hun heller.

Det gikk som det måtte.

Kvelden før M flyttet inn satte representanten seg ned med de nye vertsforeldrene og de skrev under på papirene. Stedet underskriften foregikk var i teateret familien tilbragte omtrent hver kveld i. Vi har bilde av at det hele skjer med de som var tilstede. Som dere sikkert forstår var bakgrunnskontrollen av familien ikke-eksisterende. Det eneste som telte var det at M hadde fått en familie og da mente FIEA at de hadde gjort jobben sin. Men enkelte detaljer burde kanskje ha slått en eller annen.

  • Familien bestod av 8 personer. Eldste sønnen var midlertidig flyttet hjemmefra, men M tok nå hans plass. Moren var den eneste som hadde en inntekt og den var ikke svær.
  • Den andre var det at ingen av barna gikk eller hadde gått på vanlig skole. Faren fungerte som lærer.
  • Familien hadde ikke blitt kurset som de skulle.

Det her var det som var synlig. Så var det tingene som ikke syntes like godt.

  • Det var fire soverom. M fikk det ene. Den ene datteren måtte flytte ut av det for at han skulle få et sted å sove.
  • Familien tilbragte de fleste kveldene og helgene i teatret og søndagen i kirken.
  • Den ene datteren drev med selv-skading.
  • –    Da M gikk til representanten for råd angående dette gikk representanten til familien og Into truet M med at han måtte slutte å bry seg.
  • Den samme datteren utnyttet Ms naivitet og vennskap ved å få ham til å havne i midten av noe som tydelig var en langvarig konflikt mellom henne og foreldrene.
  • Familien hadde ikke råd til å tømme septiktanken så rørene var litt treige.
  • Oppvask måtte tas på badet.
  • Rengjøring hadde svært lav prioritet. Det eneste rene rommet var Ms. Ellers virket det som om familien samlet på støv. Da M foreslo at han kunne rengjøre tok de det ille opp. Det var sannsynligvis ubehagelig å ha en 17 år gammel gutt som ønsket å vaske hjemme hos dem. Den eneste som gjorde rent var den ene datteren når hun ikke orket mer. Into sendte klage til oss om dette og.
  • M måtte skaffe maten sin selv. Han gikk ned masse i vekt og gutten hadde i særlig å ta av. Han fikk beskjed om at han kostet for mye og at familien ikke hadde råd til å ha ham der.
  • Moren ringte og klaget på ALT M gjorde. Nesten hver dag fikk han kjeft av en eller annen representant. En gang ble han til og med stanset på gaten av Christine Lovell og bedt om å skjerpe seg. Til slutt følte han seg som en grusom fyr.
  • Det at vi spurte han som tingene Into beskyldte ham for hjalp ikke.
  • Noen ganger var han skyldig. En gang lugget han en av jentene. IKKE bra.
  • Da han flyttet inn hos denne familien hadde han fått beskjed om at han bare fikk snakke med oss en gang i uken. Ikke var det tilgang på nettet hos dem heller. Noen ganger tekstet han fra skolen.

M likte de tre eldste jentene og følte han hadde det kjempegøy. De fant på pek med hverandre og satt og lo seg ihjel. Jentene hang på rommet hans siden det var det eneste rommet å være i fred for småsøsknene. Der kunne man se på film og sånt. Jeg har beskrivelser av godt og vondt her.

Så fikk vi telefon fra Into. Sønnen vår var blitt suisidal. HÆ??? Det var jo bare løgn og en unnskyldning for å bli kvitt ham. Into var helt og holdent på FIEA’s side. I samtale med Into som vi tok opp om det som skjedde (møte med Tonje og Marit, Jonny og M og jeg) skjønte de ikke hvordan de kunne ha noe ansvar om han skulle ha funnet på noe der borte. Det var som om de ikke så sammenhengen mellom det å vite om noe, ikke informere foreldrene hans om det og senere handling på grunnlag hans såkalte suisidale atferd. Into v/Tonje ba om unnskyldningen for å ha brukt feil ordlyd. I løpet av møtet eller kanskje like før fant de ut at de ikke kunne lene seg på Ms suisidale atferd og la så skylda på hvor slem han hadde vært.

Men alt det spilte ingen rolle på skolen i USA. Der ble han akseptert for den han var og fikk mange venner. Noen av dem har han fortsatt kontakt med. Karakterene var bra, bortsett fra i engelsk. Der lå det an til ekstraarbeide. Lærerne så ut til å like ham. Sikkert ikke alle, men det var ingen som sendte klager på ham. Og han hadde det kjempegøy der.

Det er rart med det. Nå har jeg lest historien til ganske mange elever som har hatt vonde opplevelser. De aller fleste av dem har det bra på og med skolen. Men så var det vertsfamilier og/eller representanter. Der oppstår det mange situasjoner som burde vært unngått. De samme vertsfamiliene får fortsette på tross av klager om tilstanden hjemme, konflikter mellom vertsfamiliemedlemmer, konflikter mellom vertsfamilie og representanter, overgrep og mishandling av utvekslingselever.

ALLE utvekslingsfirmaene er skyldige i å gjøre livet ille for noen av utvekslingselevene sine, men det finnes de som har færre klager enn andre. Into Education er ikke et av dem. Ei heller Forte International Exchange Association.

2007/2008: USA: Religionspress, vertsmor psykiske problemer, ikke trodd

Hentet fra ung.no «Mitt utvekslingshelvete»

I fjor sommer reiste jeg til USA med en utvekslingsorganisasjon. Det skulle jeg aldri ha gjort. Det kostet foreldrene mine masse penger og det føles som om jeg har kastet dem ut vinduet. Vær så snill og les dette hvis du tenker på å reise utenlands.

I fjor sommer reiste jeg til USA. Jeg var 17år og skulle bo der et år (eller 10 månder da). Jeg skulle til Tennessee, men først til Boston på language camp med mine andre venner som skulle til USA.  Campen var kjempe kjekk og vi gjorde masse gøy, men så var det over og jeg skulle til versfamilien min. Jeg både gledet og gruet meg, fordi de ikke hadde barn og jeg skulle dele rom med en jente fra Brasil. Jeg håpet på det beste, de fleste Amerikanerne jeg hadde møtt var tross alt veldig hyggelige.

Jeg ankom flyplassen i Memphis, jeg var i godt humør fordi jeg hadde pratet med en veldig hyggelig dame på flyet.

Jeg var ganske imponert over hvor hyggelig folk var og jeg følte meg veldig velkommen. Jeg gikk gjennom den svære flyplassen og tilslutt så jeg dem med et skilt med navnet mitt. P… og D.. virket veldig hyggelige, og både Laiz og jeg fikk en liten velkommen bamse som det stod Memphis på magen. Men det var ikke i Memphis de bodde, nei langt i fra. Stantonville var ca. to og en halv time unna. Altså «In the middle of nowhere».

Stantonville sentrum bestod av en liten butikk der mann kunne kjøpe snop, brus, chips osv.

Det var ca. 300 innbyggere, men de bodde i område rund, få bodde i selve sentrum.  Det var kanskje et lite område, men det var så inn i helvetes mange kirker. Metodist, Baptist, «you name it they’ve got it». D.. var prest, men både han og P… var klar over at jeg ikke pleide å gå i kirken. Jeg gikk i begynnelsen for å vise interesse for deres liv og levemåte.

Skolen var femten minutter vekke, men jeg måtte stå opp klokken seks likevel.

Skolen begynte klokken åtte og det tok en time med buss, de stopper jo rett utenfor huset til alle som skal være med. Skole året begynte ganske tidlig og jeg begynte så snart jeg var kommet. Da hadde alle andre valgt fag og jeg måtte bare velge det som var igjen. Jeg fikk ikke alle de fagene jeg trengte og jeg begynte nesten å gråte av tanken av at jeg kanskje måtte ta et år om igjen i Norge.  Det var ikke som Norge i det hele tatt. Vi hadde fire fag om dagen, og de samme hver dag. Hver dag hadde jeg Historie, Algebra, Accounting og Engelsk III, og hvert fag varte i en og en halv time. Vi fikk nesten ikke friminutt, bare tid til å hente bøker, skulle du på do var det lurt å ha bøkene klar for en rakk ikke begge. Vi fikk ikke gå i gangen om det ikke var time, vi måtte ha hallpass, og det var overvåkningskamera så det gikk ikke å snike seg rund. I lunsjen måtte vi være i kantinen og det var vakter med dørene, men de lot oss gå på do, heldigvis.

Etter noen uker begynte jeg å bli irritert.

Skolen hadde ikke noen aktiviteter uten om fotballag, basketballag og bibliotekklubben. Jeg bodde så langt vekke fra alt at jeg ikke kunne gå noe sted. Det eneste i nærheten var to hus og kirken. Heldigvis hadde de en basketball kurv på kirkeparkeringsplassen. Jeg var der hver dag, time etter time. Jeg ble ganske god til slutt. Jeg var ikke fornøyd med kirken heller. Om jeg vil høre noen som snakker om å stenge noen i helvete hvor de kan brenne for alltid, kan jeg se en skrekkfilm. Det var skummelt hvor mye noen kunne tilbe gud. De gikk i kirken tre ganger i uken, de ba for maten osv. Jeg taklet det ikke. En dag bestemte jeg meg for å ikke gå, bare bli hjemme å ha det gøy. Jeg trodde det gikk greit siden alle har rett på religionsfrihet, men P… var ikke fornøyd, ikke i det hele tatt. Hun begynte å mase om hvor viktig kirken var og at med å komme her var jeg bundet til å gå i kirken mist en gang i uken. Hun sa at det var en avtale de hadde med meg. Rart, jeg husker faktisk ikke å blitt enig i å  være en religiøs slave.

Meg og Laiz kom godt over ens, om en ser bort i fra at hun gråt annen hver dag.

En annen som kom godt over ens med henne var P…. Laiz var katolikk og likte å gå i kirken, hun var også veldig barnslig, noe som P… likte godt. Helt i fra vi kom insisterte hun på at vi skulle kalle henne «mom», men det gjorde vi aldri. Vi fant fort ut at den eneste grunnen til at P… og D.. hadde utvekslingselever, var så P… kunne leke mamma. Noe som er usmart. Utvekslingselever har egne foreldre og er gamle nok til å ta vare på seg selv. En negativ ting med Amerikanere er at de behandler deg som et barn helt til du er godt over tjue. For å si det sånn, det finnes atten åringer i verden som får husarrest. Anyway, P… likte Laiz best og for å få meg til å følge hennes «regler», skrev de en liste over regler som vi skulle ha. De ville til og med at vi skulle underskrive, men jeg sa at mammaen min sier at jeg ikke skal skrive under på noe dersom det ikke trengs. Reglene inn hold bland annet at vi måtte gå i kirken, vi måtte dra på skolen, vi måtte legge oss 10.30 (lights out) osv. Jeg var en 17 år gammel jente med leggetid.

Den kvelden gikk jeg til P… og D.. og fortalte at jeg ikke ville gå i kirken.

D.. ble skuffa, men tok det med ro, P… klikka og sa at jeg ikke hadde noe valg. Hun sa at hadde hun barn måtte de gå i kirken og jeg skulle liksom være som hennes egen. I følge henne ville hun ha dratt sitt eget barn til kirken om det så var det siste hun gjorde. Det var helt dobbelmoral. I følge den baptistiske kirken, døpes en ikke før en er gammel nok til å velge selv. De mener at når spedbarn døpes er det ikke akkurat frivillig. Og der satt hun, middelaldrene merra og sa at hun skulle tvinge meg i kirken. Etter det ble det dårlig stemning i huset. Jeg skulle vekk der i fra.

Jeg følte alltid at jeg kunne prate med D.., når vi skulle noen sted passet jeg alltid på sitte på med han i den røde «pickup trucken».

En dag spurt han meg om jeg ikke likte det her. Jeg løy, eller jeg strekte sannheten. Jeg sa at det var vanskelig å finne på noe, men jeg fortalte ikke at mislikte P… sterkt. Det var jo kona hans, jeg følte ikke at jeg kunne være så ærlig.

Neste søndag forsov jeg meg og P… sa ingenting.

Faktisk så kom de aldri hjem. Vi dro alltid ut å spiste etter gudstjenesten, og i dag skulle vi på Wall Mart. Men de dro uten meg. Senere på kvelden skulle P… kjøre meg, jeg måtte nemmelig på butikken. Når vi endelig var alene viste hun sin dårlige side igjen. Hun spurte hvorfor jeg oppførte meg slik jeg gjorde. Hun sa at jeg var slem og såret alles følelser. Noe som ikke var sant, jeg var alltid snill og grei, bortsett fra at jeg ikke ville gå i kirken. Jeg fortalte at jeg hadde et ark hjemme i Norge, der det stod at de ville aldri tvinge noen til å gå i kirken. Hun sa at det ikke var sant og at de aldri ville skrive noe sånt. Hun sa at visst jeg ikke ville gå i kirken, måtte jeg bli flyttet til en annen familie. Jeg sa ingenting, men inni meg var jeg kjempe glad. Det gav meg håp om å komme meg vekk der i fra. Jeg ringte pappa dagen etter, og han lovte at han skulle ringe (red: utvenslingsorganisasjonen). De skulle også sende arket hvor det stod at de ikke ville tvinge noen til å gå i kirken.

Etter min lille samtale med P…, var det bare å vente.

Jeg ventet og jeg ventet. Jeg husker ikke hvor lenge, men det føltes som en evighet. Og så ringte pappa, og sa at det ikke var så lett å flytte noen, men han skulle forstsette å ringe. Jeg begynte å gråte, men forsatte å håpe at jeg skulle komme meg vekk. Jeg ble kontaktet av områderepresentanten min, han prøvde å overtale meg til å høre på P…. Han virket ganske hyggelig på telefonen, men der tok jeg så feil som en kunne. Da jeg endelig viste arket til P… ble hun kjempe sint, ikke på meg på D.., han hadde skrevet det uten å spørre. Plutselig var begge i mot meg og D.. sa jeg måtte finne en annen plass og bo. Det var her områderepresentanten min kom inn i bildet. D.. Williams skulle være min utvei. Vi skulle møtes alle sammen, møtes og prate om problemene våre. Jeg var klar til å forsvare meg selv mot P…, men det var ikke henne jeg måtte forsvare meg mot, det var områderepresentanten. Han begynte møte med å totalt angripe meg, si hvor slem jeg var mot folk og at han hadde reagert på den samme måten som P… og D… De lot meg nesten ikke snakke og alt jeg sa betydde ingenting. De var de «voksne» og i USA er det ofte slik at barna ikke har noe de skulle sagt. Ikke at jeg er et barn, men der behandler de deg som en seksåring. Jeg fikk beskjed om at (red: utvekslingsorganisasjonen) nektet å flytte meg og at jeg måtte «oppføre» meg ellers sendte de meg hjem. P… sa at fra nå av skulle hun straffe meg visst jeg ikke gikk i kirken. Som om det faktumet at hun likte Laiz bedre og behandlet henne bedre ikke var straff nok. Hvordan kan en bli straffet for å ikke være religiøs, det var jo helt latterlig.

Jeg begynte å bli deprimert.

Når jeg kom hjem fra skolen så jeg på tv til de andre kom, da gikk jeg inn på rommet og la meg i under lakenet i sengen til middag.  Senere var jeg på kirkeparkeringsplassen og spilte basket i flere timer. Jeg prøvde å trene bort all frustrasjon og sinne, men til ingen nytte. Jeg ble mer og mer deprimert og klarte nesten ikke mer. En dag ringte jeg hjem, min bror tok telefonen. Vi prater ikke mye, så det ble en pinlig stillhet. Foreldrene mine var ikke hjemme. Så spurte han meg om det gikk bra med meg. Jeg sa alt gikk bra og at jeg kunne heller ringe senere når foreldrene mine var hjemme. Egentlig ville jeg skrike ut hvor jævlig jeg hadde det, men nei, jeg greide aldri å fortelle noen hvor gale livet mitt var, ikke en gang da jeg kom hjem.  Men etter å ha pratet med broren min fikk jeg en helt syk følelse av hjemlengsel. Av alle var han den jeg hadde savnet minst. Ikke fordi jeg ikke er glad i han, men vi har liksom ikke noe spesielt forhold, men nå spurte han om det gikk bra med meg. Han hørtes litt bekymret ut. Jeg ringte til faren min senere og sa at jeg ville hjem. Jeg har aldri angret på det. Etter tre måneder i helvete fikk jeg dra til bake til skolen min i Norge og alle var veldig snille. Det eneste jeg angrer er at foreldrene mine betalte (red: utvekslingsorganisasjonen) rundt 45,000 kroner, penger som vi aldri får tilbake. Og det har jeg dårlig samvittighet for. Hvordan har jeg det nå. Jeg har en venn i fra USA som støtta meg når vi hadde time i lag (det var nemmelig bare da vi hadde anledning til å prate i lag). Han er minnet mitt. Ellers så føles det som om jeg har mistet tre måneder av livet mitt. Borte, jeg huske litt av hvordan ting så ut og hva som ble sagt, og jeg husker hvor jævlig jeg hadde det, men ellers er 45,000 kroner kastet ut av vinduet for ingenting.

Hvis dere har lest alt dette, tenkt dere litt om før dere (red: reiser).

Noen ganger går det bra, men om det ikke gjør det driter de i det. De er ikke flinke til å passe på de stakkarsene de har sendt til USA. Foreldre tror at ungene er trygge. Er de det? Bare fordi vertsfamiliene ikke er kjente kriminelle betyr ikke at de er helt normal i hodet sitt. Hva om du, barnet ditt eller noen du kjenner blir sendt til en vertsfamilie som min? Kommer (red: utvekslingsorganisasjonen) til å hjelpe da? Kanskje det skjer, men de vil helst ikke. Det koster nemmelig penger å flytte folk. Tid og penger. Man skulle tro at de hadde råd til slikt, men tydeligvis ikke. Mitt råd er å bruke en annen organisasjon. Noen som bryr seg om studentens beste, og ikke penger.

Del gjerne utfordringene ved utvekslingslivet

%d bloggers like this: