Stikkordarkiv: #AFS

Bytte familie er vanlig

Trude forteller om at vertsfamilier ikke alltid er forberedt i tilstrekkelig grad på hva det å være vertsfamilie betyr for familien. Uansett hva utviklingsorganisasjoner måtte fortelle potensielle vertsfamilier, kommer utvekslingseleven til å kreve mye oppmerksomhet, tid og penger. Hele artikkelen kan leses på bloggen til Trude:

Det er en stund siden jeg har skrevet noe nå og det er vel først og fremst på grunn av at det har skjedd så mye i det siste at jeg ikke har hatt så mye tid til å skrive. De siste ukene har jeg nemlig vært i prosessen med å bytte vertsfamilie.

Det er flere grunner til at jeg byttet familie, men hovedgrunnen er at jeg ikke helt følte at denne familien hadde ordentlig tid eller lyst til å ha en utvekslingsstudent i huset. Vertsforeldrene mine jobbet hele dagen til langt utpå kvelden og søstrene mine hadde heller ikke mye tid til overs for meg, noe som førte til at jeg mye alene i huset og at jeg nesten ikke snakket spansk med noen når jeg var hjemme.

Det var jeg som selv tok valget om å bytte familie og det er ikke et gøy valg å ta. Jeg var lenge usikker på om jeg ville bytte, men til slutt bestemte jeg meg for at det var det jeg virkelig ville. Jeg kan ikke si at jeg ikke likte den første familien min, for jeg hadde to veldig snille søstre og foreldrene mine var også snille og greie, men de var nok ikke helt, etter min mening, en familie som passet veldig godt til å ta inn en utvekslingselev. Det verste var nok å dra fra vertssøstrene mine, som jeg hadde blitt veldig nære med gjennom de 6 mnd. jeg bodde hos dem. Det er ganske sent å bytte familie etter et halvt år, for jeg hadde bare 3,5 mnd. igjen før jeg skulle hjem, men det var et valg jeg måtte ta.

Så etter en lang ventetid fant AFS endelig en ny familie til meg, heldiggvis i samme by som før, Bugaba. Så jeg går fortsatt på samme skole og er i samme AFS-komite som før. Den nye familien min er helt super! De er så snille og hyggelige mot meg, de er interessere i meg og jeg føler generelt at vi har skikkelig bra kjemi. Jeg tror nok at det er mye på grunn av at jeg allerede snakker bra spansk nå, så kommunikasjonen har vært veldig god fra starten av. Jeg bor nå med en vertsmor i begynnelsen av 50-årene, en «vertssøster» på 29 og hennes sønn som er 7 år. Så jeg er faktisk «tía» (tante) for den lille gutten, men han føles vel egentlig mer som en liten bror, heheh 🙂

Reklamer

2014: Japan: Trusler, beskyldninger, psykiske problemer

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster.

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har «skjedd» før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

Costa Rica: Bytte familie, gratislærer, kastet ut

E.M. skriver

Då eg var med AFS i Costa Rica var eg hos ein familie som ikkje  visste at eg kom, sonen i familien hadde søkt om vertssøsken for å lere engelsk. Då eg ikkje ville vere gratislerar for han, heiv dei meg ut. Eg havne deretter i ein identisk situasjon i ein anna familie. Den gonga lerte eg vertsfaren engelsk, og vi hadde de tkjekt til han var ferdig på kurset han tok – då var det slutt på all kommunikasjon med meg, eg fekk ikkje mat og dei låste meg ute av huset fleire gongar.

Allikevel anbefalar eg å reise på utveksling, men ein skal  vere  førebudd på mykje rart og sørge for å ha sjansen til hjelp frå andre.

US Regulations

§ Sec. 62. 25 Secondary school students.
(f) Student enrollment.
(2) Under no circumstance may a sponsor facilitate the entry into the United States of an exchange student for whom a written school placement has not been secured.

2007 Aug 31: Skal bli trøndere på et år

Å komme til Norge som utvekslingselev er ikke bare, bare. Nytt språk og ny mat er en utfordring når du kommer fra Italia, Brasil, Russland eller Thailand.
TONEFRIDÉN / 31. august 2007
Nye i Norge Denne gjengen med utvekslingselever syntes Norge var et spennende land å reise til, nå blir utfordringen å lære seg norsk på kortest mulig tid for å klare å følge med på skolen. (Foto: Tone Fridén)
Nye i Norge: Denne gjengen med utvekslingselever syntes Norge var et spennende land å reise til, nå blir utfordringen å lære seg norsk på kortest mulig tid for å klare å følge med på skolen. | FOTO: TONE FRIDÉN

I tre uker har de vært i Norge. Her skal de være helt fram til neste sommer. I norske vertsfamilier, på norske skoler og ved norske middagsbord. Ikke alle har valgt å komme akkurat til Norge, men de vet godt hvorfor de synes det er bra å komme hit; det er fordi det er så forskjellig fra hjemlandet.

– Jeg har likt Skandinavia helt siden jeg var liten og som utvekslingselev får du en mulighet til å reise et sted du kanskje aldri kommer å dra til igjen, mener Abedin Gagani (17) fra Italia.

Han får støtte fra Frederica Melis (17) som også kommer fra Italia. Hun tror det kommer til å bli interessant å lære om de norske tradisjonene. Artem Fomin gleder seg også, han mener at Russland er veldig annerledes fra Norge. Foreløpig foregår samtalen for det meste på engelsk. Den første uka i Norge var de samlet sammen med flere elever som reiste til Norge gjennom organisasjonen AFS på Ona fyr. Nå har de begynt på forskjellige videregående skoler og tar timer sammen med de norske elevene, på norsk. Foreløpig har de lært seg ordene middag, kjempebra og selvsagt har de hørt om matpakke. Et bra triks for å lære norsk er ifølge dem å se på engelskspråklige programmer med norsk tekst, eller rett og slett barne-tv.

– Språket er vanskelig, men det går an å gjette noen ord fra engelsk, forteller Pop, eller Pitchaya Ritchaem (16) som han egentlig heter. Pop kommer fra Thailand og storbyen Bangkok og synes det er er fint å komme til Norge på grunn av den rene lufta og naturen. Vitor Imamura (17) fra Brasil gleder seg til å se snø for første gang, mens Pop egentlig synes det er nok vinter allerede nå i slutten av august når det er under 10 varmegrader. Vertssøster Oda Sofia Engesbak (10) påpeker at det kommer til å bli veldig mye kaldere.

Selv om de ikke har vært i Norge lenge så har de gjort seg opp noen meninger om forskjellene mellom Norge og hjemlandet. Frederica synes skolen i Italia og Norge er veldig forskjellig, lærerne i hjemlandet er mye strengere og det er mye mindre valgfrihet når det gjelder fag. De har også skole på lørdager.

– Matte i Norge er mye enklere enn i Thailand, mener Pingg, som egentlig heter Pawaree Kitcharoenkankul (17).

Snart trønder

Å følge med i timene er ganske vanskelig og ordbøkene blir ofte brukt. Men realfag går mye bedre enn historie og norsk. Det er heller ikke bare skolehverdagen som er annerledes. Vitor synes det er rart at alle håndhilser når de møter noen for første gang, i Brasil ville han kysset jentene på kinnet.

Utvekslingselevene tror ikke det kommer til å ta veldig lang tid før de lærer seg norsk. Til uka skal de også begynne med norskkurs i regi av AFS.

– For oss som kommer fra Thailand er det enda vanskeligere på grunn av de annerledes bokstavene, påpeker Pingg.

Maten er det også litt vanskelig å venne seg til. Brødet er det aller vanskeligste. Dessuten blir selv den italienske maten annerledes i Norge.

– Kanskje det er vannet som gjør at pastaen smaker annerledes, tror Abedin som derimot synes at både leverpostei og brunost smaker kjempegodt.

Vertsfamiliene nyter også godt av å ha besøk fra land som er mer kjente for maten sin enn oss. Utvekslingselevene har disket opp med både vårruller og pasta carbonara. Og når det ble laget vafler på en samling, var alle borte før de egentlig skulle begynne å spise. Det neste på programmet er å lære seg Rosenborgsanger. Abedin kan allerede si: «Æ e trønder æ, å hærregud kor tøff æ e!»

2011 Des 03: Fra Bangkok til Vinstra – utvekslingselev jakter det eksotiske Norge

Nittha foran Vinstra vgs
Nittha Wongsawat (17) fra Thailands hovedstad Bangkok, har aldri sett snø. Men vinteren lar vente på seg, og nå lurer hun på hvor den blir av.

Selvsagt har Nittha ikke kommet ens ærend den lange veien fra Bangkok til Vinstra bare for å se snø. Som AFS-elev (American Field Service – se fakta nederst i artikkelen) i klasse 2ST på Vinstra vidaregåande skule, er hun nysgjerrig på kulturen i vår del av verden generelt.  For den blide jenta fra Thailand er Skandinavia, Norge og Vinstra, mildt sagt eksotisk. På alle måter.

Det er pappa sin skyld

Nitthas pappa jobber i administrasjonen i Thai Airways og har hatt mye kontakt med nordmenn og skandinaver gjennom jobben. Da datteren fikk det for seg at hun ville utforske verden, mente pappa Wongsawat at Norge ville være et godt alternativ – særlig mer eksotisk enn det blir det ikke for en thai. Lenger nord og vekk fra hjemlandet kan hun neste ikke komme. I tillegg til pappa, venter mamma og en tvillingbror på henne når hun reiser hjem igjen neste år.

Nittha understreker at det å være AFS-elev ikke bare betyr en unik sjanse til å utforske verden, men at det er en indre oppdagelsesreise også.

-Jeg må innrømme at jeg aldri tidligere har lært så mye om meg selv som jeg har gjort disse månedene i Norge. Så det å være AFS-elev er utrolig lærerikt på alle måter. Jeg anbefaler det på det sterkeste til norske ungdommer også, sier hun.

Hun har gjort seg ferdig med det første året på videregående i Bangkok, og kom til Vinstra i august. Her bor hun hos en vertsfamilie, og der skal hun bo og gå på skole frem til sommeren 2012. Da er det tilbake til travelheten i Bangkok, en by som offisielt har drøyt 8 millioner innbyggere, sirka 10 hvis du tar med Stor-Bangkok, og hele 15 millioner på dagtid når pendlerne fra distriktene er på arbeid i metropolen. Uansett er det svimlende tall sett fra stille og rolige Vinstra.

Vil bli kunstformidler eller diplomat

Nittha har planene klare. Hun er veldig opptatt av kunst og kunne tenke seg å jobbe med formidling av, og om kunst. Samtidig er hun svært interessert i internasjonal politikk og ser ikke bort fra at hun en vakker dag ender opp som diplomat.

Nordmenn bedre enn sitt rykte

Før Nittha kom til Norge ble hun advart om at folk kunne virke kalde og utilnærmelige. Hun opplever det ikke slik.

-Jeg er blitt veldig godt mottatt, og synes tvert i mot at dere er varme. Men det er riktig at dere kan virke litt tilbakeholdne og tilknappet til å begynne med.

Det har gått fort over og hun stortrives, fortsetter den blide og smilende jenta. Slik sett er hun den beste ambassadør for sitt folk som kommer fra det som ofte blir omtalt som smilets land.

Litt norsk, men mest engelsk

I løpet av de tre/fire månedene hun har vært på Vinstra, har hun lært seg å forstå en god del norsk, men å snakke norsk er litt verre. Selv om intervjuet med henne foregår på engelsk, håper hun å bli såpass dyktig i språket vårt at hun får enda bedre kontakt med venner og lærere på Vinstra før hun reiser hjem igjen. (Teksten fortsetter under bildet)

Familien Wongsawat utenfor Grand Palace, Bangkok

Blir hjemlengselen for sterk har hun alltids bildene av familien å trøste seg med. På bildet ser du mamma Kalsadang Wongsawat, pappa Pornpoj Wongsawat og Nittha  på kveldsbesøk i det kongelige slott Grand Palace i Bangkok, eller Phra Borom Maha Ratcha Wang som det heter. Byggingen av slottet tok til i 1782 og det blir kontinuerlig bygget ut, men bygningene huser langt mer enn bare de kongelige altså.

Alle ønsker vi Nittha et spennende og godt år på Vinstra vgs, og sannelig, i det vi skriver denne artikkelen, så laver snøen ned. Nå kan du løpe ut å kaste snøball Nittha!

Sist oppdatert: 29.08.2012
Publisert: 03.12.2011
Torjusen, Thomas

2012 Nov 09: Utvekslingsmani på Romerike

«Utvekslingsbølgen gjelder ikke bare for norske studenter. Seks utvekslingselever fra andre land bor nå på Romerike. – Det er perfekt her, stråler Letizia Delmastro fra Italia.

Kamilla Rudberg karurb.no | Publisert 09.11.2012 kl  06:30 Oppdatert 09.11.2012 kl  06:30
Italia, Sveits, Tyskland og Thailand er representert, spredt over hele  Romerike i regi av AFS Norge Internasjonal Utveksling (AFS)

– Det er perfekt her. Naturen er vakker, og menneskene er flotte og søte, sier  Letizia Delmastro (17) fra Italia. I et år skal hun bo hos en familie i  Enebakk.

Stor forskjell 

– Det er litt vanskelig å sosialisere seg med dere nordmenn. Dere trenger litt  tid til å åpne dere i forhold til mennesker i Italia, men nå bor jeg hos en  perfekt familie. Enebakk er mer enn bra, og ikke kjedelig, ler hun.

Stefano Roncoroni (17) kommer også fra Italia, men skal nå bo i Lørenskog i et  år. – Jeg er fra Milano, så det er en stor forskjell å bo i Lørenskog. Dette  er jo ikke akkurat noen by i forhold, smiler han. – Jeg er en veldig  nysgjerrig person, og ville prøve noe helt nytt. Italienerne får oppleve  Norge sammen med de andre seks utvekslingselevene, og er enige i at det å bo  i Norge er en kjempeopplevelse. Det synes også Louis Gervais (16) fra  Sveits, som skal bo i Lørenskog nær Roncoroni. – Det er ganske likt Sveits  her i Norge, men allikevel er alt mindre stessende og mer avslappet, sier  han. – Jeg angrer ikke på at jeg er her enda. Men det er ti måneder igjen,  legger Roncoroni til.

Får kulturen i stua

Vertsfamiliene til utvekslingsstudentene setter også pris på å få et friskt  pust av ny kultur i huset.

Anne-Margit Bråtveidt (18) fra Gjerdrum er vertssøster for Chansiri Kunanansak  (16) fra Thailand. – Det er veldig spennende. Jeg er frivillig i AFS fordi  jeg har hatt lyst til å reise på utveksling lenge, men så ble det aldri noe  av. Da er det fint å kunne få andre kulturer hjem i stua, sier hun.  Bråtveidt synes opplevelsen er veldig lærerik, og setter pris på å lære Kunanansak norsk kultur mens han lærer henne om thailandsk kultur.

Hjerterom i familiene

Et par ganger i året har AFS Norge Internasjonal Utveksling møter med  utvekslingselever fra Norge, fra andre land og vertsfamilier for å dele  erfaringer og opplevelser. Lokallagsleder Ingun Raastad ser på et  utvekslingsår som en flott mulighet.

– Man må ikke ta imot utvekslingselever for å sende noen til utlandet. Men det  er mange familier som synes det er bedre å ha en annen elev hjemme hos seg i  stedet for å savne den de sender ut, smiler hun.

Hun synes det er flott at AFS er en non-profit organisasjon som ikke betaler  vertsfamiliene, slik situasjonen er for mange andre utvekslingsprogrammer.

– Det viktigste for en vertsfamilie er at de har hjerterom og en seng, sier  hun.

Hun synes det også er en fordel at AFS? ikke betaler familiene.

– Da vil vertsfamiliene virkelig åpne hjemmet sitt uten å gjøre det for  profittens skyld, sier hun. Romerike sender ut og tar imot fem til ti  utvekslingselever hvert år.

Raastad legger til at det stadig trengs flere vertsfamilier, og en av  utvekslingselevene som nå bor på Romerike trenger nå et nytt hjem.

– Vi er alltid på jakt etter nye vertsfamilier, og nå har vi en situasjon der  en elev må ut av hjemmet på grunn av personlige ting som har skjedd i  familien hun bor hos, sier hun.

– Vi har krisefamilier, men det beste hadde vært om hun kunne flyttet rett inn  til en ny familie.

Det er nemlig ingen grense på hvor mange vertsfamilier Romerike kan ha, og  Raastad håper det i framtiden blir flere.

– Det er mange som vil til Norge, så vi trenger flere som åpner hjemmet sitt.?  Gode familier som vil ta imot verden i stua si er veldig viktig og  spennende.»