Stikkordarkiv: #Bakgrunnskontroll

Problemer: Bytte familie, psykiske problemer, skittent, søksmål

Translation of: 2011/2012 STS KOKEMUS (CANADA)
The Helsinki District Court sentenced STS Kielimatkat to refund €6.505 (US$7.105) to Finnish Salla Rautiola due to unfair dismissal and numerous other breaches of contract in their exchange student program.
Sallas case has been mentioned and partly presented in MOT documentary, «Vaihto-oppilas heitteillä«, «Exchange student neglect exposed». Let Salla’s exchange experience be a warning about what an exchange student year can be like in reality.

16-year old Salla Rautiola signed a contract in January 2011 with STS Kielimatkat for an exchange student year in the French-speaking part of Canada.
STS promises a carefully screened host-family, school placement and local representative and support persons in the exchange-country. They also promise to take into account the health information given in the application form when choosing the host family. Salla had reported that she is allergic to dogs, cats and pollen.

STS provided the host family information in July 2011, one month before the departure date, but withheld the information they had received the day before from STS CANADA that STS could not fulfill the French-speaking program. Instead, Salla would have to be placed with an English-speaking family.


As a host family, STS had chosen a 62-year old single Jamaican immigrant who for the most part socialized with her own relatives and culture and who spoke only Jamaican creole. The Canadian life-style or traditions were not present in any way in her filthy and moldy house. In the Helsinki District Court, as STS witness, a former male exchange student, who had lived in the same house a couple of years earlier, told the court that the host mother never cleaned. He witnessed that it was his and another exchange student’s responsibility to clean the house. At that time there was still a vacuum cleaner in the house. During Sallas stay there was no vacuum cleaner in a house with wall-to-wall carpet. This witness also told the court how the basement was used as a living room where they watched TV and used the computer. STS Finland country manager, Mira Silvonen, continued insisting that the condition of the home was suitable for an allergic person and gave up to seven different explanations (move, cellar, store etc.) for the pictures Salla had taken of the house. The shocked child protection officials in Finland stated that they would not even temporarily place a minor in conditions like that. Responsible for this host family’s approval as a host family for an allergic minor for ten months was area representative Sandra Hanniman/STS Foundation Canada.

Within two months, Salla started to get allergic reactions from all the dust and mold (picture). She could not go to school, but the host mother did not let the school know about Salla’s absence as required, something STS later blamed Salla for and issued her a warning about. Because of her strong allergic symptoms, Salla asked both the host mother and the area representative, Sandra Hanniman, to take her to see a doctor, but the host mother stated that: «The doctors don’t know anything» and the area representative said: «Let’s see».  As parents we had to get the medicine here in Finland and mail them as express to Canada. Instead of helping Salla get to the doctor, STS Canada area director Kim Berry decided to issue a warning to Salla regarding her host mother not informing Salla’s school about her absence. Salla was invited to STS Canada office 14. Nov. 2011. Salla had written a four page complaint about all the problems and failures on STS’ part so far:

  • There was no school placement arranged by STS when Salla arrived. Salla was turned away from Gisele la Londe-school, because they had no knowledge of the exchange student. It took almost a week to arrange a school placement.
  • The host mother left for five days leaving Salla alone with the allergic symptoms. The host mother did not leave any contact information to Salla and strongly forbad Salla to inform STS about her absence.
  • The host mother did not check her mailbox despite Sallas request. Salla had no key to the mail box. The expensive medication we had sent from Finland lay in the mail box nine days before Salla finally got them.
  • The host mothers fierce mood swings raised questions. She could be laughing and dancing by herself, but in an instant lose her temper and throw dishes to the floor. Once Salla saw a ziplock-bag on the kitchen table and the host mother told her not to touch it and that it was marijuana. As parents we became worried about that and asked STS to investigate. Despite the pictures taken of the supposed marijuana bag, STS only threatened to issue another warning to Salla for spreading unfounded rumours. The local representative, also the host mothers best friend, stated that she did not believe it was marijuana. That was all STS did. Case closed.

The Canadian area director, Kim Berry, did not even bother to view the complaint Salla had left in the STS office 14. Nov. 2011. Nor did STS Finland manager, Mira Silvonen, reply in any way. Whereas STS Canada country manager, Yannick Becu, sent his greetings to me: Strict demand to not interfere in matters.

Aware of Sallas cat and dog allergy, the area representative Sandra Hanniman tried to temporarily house her in her own home where there were several cats and dogs. Salla started getting an allergic reaction during the first evening and had to organize a place for herself with her friends for almost for a week because STS was not capable of doing so.

After having moved to the second host family, we found out that the host mother was a chain smoker with two dogs. The host mother also told how the area representative had convinced her to take an exchange student just for a while to » try it on».  She had agreed to keep the exchange student at most for two months, i.e. to the end of January 2012. At Sandra’s request, this was kept secret from Salla and us.

STS asserts that the host families live up to certain standards, that they are carefully screened and backgrounds checked, homes are inspected and photographed etc. With both of Sallas host families, these promises turned out to be just lies. When showing the pictures taken from Sallas first host family to STS Finland manager Mira Silvonen, she disputed the pictures were not from the host family’s house. STS did not have pictures from the house at all, neither did they show any interest in inspecting the conditions even though STS Canada has an office in Ottawa. When Salla moved in with the second family, STS’ office had no information about the family. We had to ask for address and other information several times. More specific information, for example the age or profession of the host mother, was never given to us.

In the second host family, the host mother’s nephew was a frequent visitor. This army man harassed Salla and without Salla knowing it, loaded porn on her computer. Salla experienced the situation extremely awkward, but was too scared to inform STS about it, because she had already learned that there would not be any kind of support from STS. She also knew that STS could use that porn on her computer as an excuse to dismiss her. A third party got involved and the army man confessed.


STS was aware of the latter host family only hosting temporarily to the end of January 2012. Without even trying to find a new host family for the rest of Sallas exchange time, Mira Silvonen deliberately began fabricating grounds for dismissal demanding supplementary reports about Salla’s health. Mira Silvonen did not think that Salla could have been taken to a health inspection in Canada. Instead she invited us as Salla’s parents to STS office in Helsinki to «discuss Salla’s allergies». On Friday 20. jan. at four pm Mira Silvonen, arrogantly announced that she had dismissed Salla from the program and that Salla would leave on Sunday.

As grounds for dismissal, Silvonen submitted breach of contract. According to Silvonen, we had not given essential information about Salla’s health. We should have mentioned that tobacco smoke can cause symptoms to an allergic person. Silvonen as a layman, had also decided that Salla had asthma that we also had not informed STS of. Mira Silvonen later in Court described how she was shocked to hear that a person allergic to pollen could get a reaction from apples during pollen season. It was the same with an allergic person suddenly getting a reaction from combination of for example spices, perfumes etc. All this should have been mentioned in the application form according to Silvonen.

STS advertises, that they comply with the recommendations of the Finnish national board of education regarding international student exchange. According to these recommendations, as well as STS’s own special terms of conditions, the exchange student and her parents should be informed about dismissal as soon as possible. The organization is also responsible for giving appropriate help and support before dismissal. Mira Silvonen acted totally against the agreement. She bought flight tickets one month earlier and kept the dismissal secret from Salla and us until two days before departure. Silvonen says that she takes responsibility for the dismissal. She has never communicated, explained or apologized to Salla. She e-mailed the flight tickets without a comment about her decision. It was left to us parents to inform Salla about this totally unexpected dismissal. In Canada the regional director Kim Berry had told Salla that the reason for her dismissal was «not sufficient interest towards the school» and therefore Salla did not appreciate the opportunity to study abroad. Apparently, Kim Berry was not aware of the fact that Salla was quite successful and was going to be moved to higher class after Christmas.

The last weeks before her dismissal Salla desperately tried to contact STS office and her regional representative even through Facebook to ask if STS had started looking for a new host family. The host mother had told her about not wanting to keep an exchange student for longer than she agreed with STS and that STS had asked her to keep it secret. STS skillfully escaped our contacts both in Canada and Finland.

With some help from her friend’s parents Salla packed her stuff and got to the airport. There was no support or help from STS before the departure. Salla had no chance to say goodbye to her friends and teachers at school. The regional representative Sandra Hanniman stopped by at the airport to make sure she left the country. This is how STS sent a minor alone, in shock, home through Montreal and London, Heathrow to Helsinki. We have often compared that deportation is a more humane procedure than exchange student dismissal by STS.

You cam usually appeal before implementation, but with Mira Silvonen you do not get that chance. Silvonen said that she would discontinue the visa immediately, so our daughter would not have a permit to reside in Canada. She was treated like a criminal.


Salla’s father had to fly to London to pick up an inconsolable Salla. Salla does not remember anything about her flight back because of her shock condition. What would she tell her friends was the first thing on her mind back home. She had been put into this humiliating, shameful situation totally without reason and she felt guilt and shame.

Mira Silvonen, who had said to take responsibility, rudely told us to take our case to consumer protection board or court and then refused all phone contact with us. She also refused to give contact information to the people in Canada who were responsible for Sallas case. We were also told not to contact Taru Raitio, who was responsible for students in Canada. We wrote two quite comprehensive complaints. One of them was written by our attorney. STS and Mira Silvonen denied everything. For one year time we tried to negotiate with STS without any luck. Mira Silvonen did not want to negotiate. They did not manage to wear us out. We took STS to court in January 2013.

In MOT document STS director John Cedergårdh admits and regrets that there has been an mistake in Sallas case and that it has not been handled right. Mira Silvonen denied this in the court’s preparatory meeting claiming that YLE had taken Cedergårdh’s statement out of its context. Silvonen claimed that STS had never admitted any wrong-doing. STS also demanded €27.000 (US$29.500) compensation for YLE document’s consequences. Let’s mention that John Cedergårdh left STS two months after the the document became public. He had had a long career with STS.

The main hearing of the case was held in October 2014. STS still denied all the charges. One of Finland’s leading specialists in allergy and asthma diseases, Dr. Lauri Tammilehto witnessed that Salla does not have asthma, but only allergies. Still STS and Mira Silvonen as a layman claimed to the end that we had not told STS about Sallas asthma.

Mira Silvonen had paid Explorius Finland manager, Anu Husu-Peltonen as a witness. Husu-Peltonen witnessed how she would not have accepted Salla to Explorius’ program, because of the health issues. At the same time an Explorius exchange student tells in a forum how she had been placed in a family with many cats even though she had told Explorius about her allergies and asthma!
The Helsinki District Court gave its sentence 12. December 2014, where it was stated that Salla was groundlessly dismissed by STS.
There were some important errors in the Sentence and we left an appeal with the High Court 16. Nov 2015. However, we decided to withdraw it. Going through things that she wanted to forget over and over again was too difficult for Salla. STS paid what it was sentenced to in December 2015.


STS required that all exchange students going to North-America  buy an expensive insurance. The price of the insurance today is €895 (US$985) is included with the last payment and is paid to STS Kielimatkat. STS did not deliver any kind of insurance policy, not even when asked to. STS also refused to give contact information to the insurance agency. Many other parents have demanded this information during months without any luck. STS only named numerous amount of other contact persons, insurance agent, service provider, benefit agent etc. None of them were willing to answer questions regarding the insurance. To make it even harder to get in touch with the insurance company, STS sold the insurance in the spring 2014 in the name of Europ assistance Holding-company, a firm that was not operating. Europ Assistance S.A. Irish Branch company’s managing director Mark Butler finally answered my requests and wondered why do I thought that Salla had been insured by them. After checking, 31. July 2014 he reimbursed us €33e (US€800) and regretted not being able to explain why there were no documents or what had happened.


I am extremely proud of our brave daughter, who herself acted as plaintiff in her case and went ahead to get justice against STS Kielimatkat. Salla is currently studying international law and is well.
I myself have taken a look at the exchange student business these years and I must say, had I known half of what I know now I would not have even considered sending my child through any organization. These are teenagers at a very vulnerable stage of development, who are leaving motivated and with big dreams to the unknown. The adults have the responsibility, but these organizations do not know what that means. These organizations do business extremely crafty, ruthless, arbitrary and immoral. I deeply condemn this kind of business where adults use minors to profit.
I hope, from the bottom of my heart, that as many as possible who dream of an exchange student year, would find and study CSFES pages already when planning and not just after problems occur. For the sake of young people I also hope that the parents would study and understand the consequences of accepting the rules of these organizations. Most of these organizations keep the right to dismiss the students without a warning if «the student does not show respect towards the host family, organization or its partners».
If the student has an illness or another health issue, it is worth mentioning that no qualified person goes through them. The forms are made by the managers and only they go through them without any knowledge or education about the health field. This was told by Anu Husu-Peltonen, Explorius manager, when invited as a witness by Mira Silvonen, STS manager. Their general knowledge can be amazingly poor.

Our battle for Salla’s rights against STS took four years. We did get part of our money back, but the traumatic experiences stays in our memory for the rest of our lives. I hope that our case gives other mistreated exchange students and their families courage to fight for justice and a lot to think about to those planning to go for an exchange.

Warmest Thanks to Danielle Grijalva CSFES for your support!

Helsinki, 17th December 2015

Salla’s mother Marjo Rautiola (translated by Päivi)

Transcript:  Vaihto-oppilas heitteillä: käsikirjoitus

MOT documentaries (Finnish): and

Problemer: Bytte familie, lite mat, trusler, psykiske problemer

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster.

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har «skjedd» før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

Problemer: Bytte familie, dopmisbruk, tyveri og trusler

Ekeberg-jenta Heidi Nathalie Hovland (19) hadde gledet seg til å dra på utveksling i mange år. Da hun endelig var fremme, oppdaget hun at det var ikke helt som hun hadde trodd.
UNGDOMSREDAKSJONEN | Michael Moe Bjørnholm
Publisert 19.06.2014 kl. 20:13 Oppdatert 19.06.2014 kl. 20:13

EKEBERG: En sen sommerdag i 2012 stod Heidi på Gardermoen med store forventninger til det som skulle bli hennes år i USA. Istedenfor kom hun hjem bare tre måneder senere. Dette er hennes historie.

– Jeg ble helt traumatisert

Heidi er 19 år og bor på Ekeberg hjemme hos moren og stefaren sin.

– Jeg har alltid elsket Ekeberg. Storesøsteren min, som for øyeblikket bor i Dubai, har alltid vært det store forbildet mitt.

– Jeg var vel som «alle andre», som skulle prøve alt og finne ut av ting. Håndball var noe jeg drev med i mange år, men sluttet etterhvert med det også. Nå er det vel musikk og skriving det går mest i, forteller en Heidi med et smil.

Da hun fylte 14 år opprettet hun sin egen blogg. Det tok ikke lang tid før bloggen ble populær og havnet på topplisten av blogger i Norge.

– Jeg husker jeg begynte å få kommentarer på at folk kjente seg igjen i det jeg skrev. Målet mitt med bloggen var ikke å bli noen kjendis, men for å få frem det jeg følte for andre. Jeg syns det var en fin måte å formidle noe på. Jeg skrev aldri om mote eller hva jeg spiste til middag, det interesserte meg ikke. Jeg ville bare skrive.

En dag reiste søsteren hennes til Texas på utveksling. Hun hadde hørt mye positivt om utenlandsturen, noe som ble inspirerende for Heidi. Etter to år kontaktet Heidi STS, arrangør av språkreiser. Noen måneder senere fikk hun en tekstmelding der det stod at hun hadde fått familie.

– Jeg ble hoppende glad og innså at jeg faktisk snart måtte begynne å pakke.

Dagen var endelig kommet

Avreisedagen hadde kommet. Den store kofferten var pakket og klar, og en grytidlig morgen dro hun til Gardemoen. Heidi fikk beskjed om at hun skulle bo i Virginia.

– Da jeg stod på flyplassen i Richmond kjentes det ut som jeg skulle lette fra bakken. Jeg var så nervøs og spent.

Vertsfamilien tok henne godt i mot og hadde en lang og koselig prat i bilen på vei til huset de bodde i. Et gjemt hus i et lite, mørkt strøk.


Ifølge Heidi var vertsfamilien ikke helt som de utga seg for å være. Vertssøsteren fortalte Heidi et par dager etter ankomst at moren røyket hasj – men at det var helt normalt i USA.

I tillegg til dette fortalte hun at hun selv hadde noen piller hun pleide å ta før hun skulle på fest. Heidi følte seg redd og ensom.

– Jeg husker vi skulle en liten tur til en elv for å bade. Alle røyket hasj og tilba meg piller slik at jeg ble mer våken.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Den store skjønnheten

Skolegangen ble vanskelig. Vertssøsteren til Heidi hadde ikke så mange venner, så det gjorde det litt vanskeligere for Heidi å bli kjent med folk. Her stod hun på egne bein.

– Jeg husker første skoledag. Jeg hadde ikke fått noen omvisning så visste ikke hvor noen ting var. Folk blikket meg. Det var en gutt på skolen jeg kom godt overens med som het Nick. Jeg fortalte han om min situasjon. Etter den dagen ble alt forandret.

«Drama mama»

Det hadde vært noen tøffe dager for Heidi. Kjæresten til vertsmoren var alkoholiker. Datteren hang med feil folk og Heidi var midt oppi det hele.

En dag hadde kjæresten til moren overnattet, og dagen etter var det en øl som var borte. Dette var det Heidi som fikk skylden for, og fikk derfor husarrest.

Noen dager senere fant de ut at det var vertssøsteren som hadde drukket den sammen med en av hennes venninner. Det hadde vært mye krangling de siste dagene, og Heidi følte seg ikke lenger trygg i huset.

– En dag merket jeg at tingene mine ble borte, som mobil og pc.

Redningen kom først da Nick hadde snakket med foreldrene sine om hvordan Heidi hadde det. Heidi måtte lyve til sin familie og si de var kjærester. Sannheten var at hun ønsket å komme seg bort derfra. Etter noen uker ringte moren til Nick områderepresentanten til Heidi og sa at de ville hun skulle flytte inn til dem. Heidi hadde vært der samme dag, og det tok ikke lang tid før hun ble hentet av vertsmoren.

– Jeg fikk utrolig mye kjeft da hun fant det ut, og det var ikke så mye jeg fikk gjort. Hun prøvde å nekte dem i å flytte meg. Jeg fikk ikke byttet med en gang og måtte bo sammen med dem fremdeles. Det var dårlig stemning i huset, og jeg torde ikke gå å ta mat lengre.. Vertsmoren min klikka fullstendig og begynte å skrike så høyt at man hørte det utenfor huset. «Du skal ut!».

Det tok ikke mange timer før Heidi var ute av huset.

– Jeg ble helt traumatisert.

Heidi fikk byttet vertsfamilie, men måtte gå på samme skole.

Hun forteller at vertssøsteren la ut mye stygt om henne på nettet, og at det påvirket skolegangen hennes. Etterhvert fikk Heidi nok og valgte å reise hjem til Norge.

– Det var ikke mer for meg å gjøre der, jeg gråt hver dag og ønsket bare å dra hjem. Jeg var redd for hva folk i Norge ville si, men jeg kunne ikke brydd meg mindre da jeg først var hjemme. Det var selvfølgelig en vondt opplevelse, men jeg har lært mye av det.

Vanlige problemer: Bytte familie, bli kastet ut

E.M. skriver

Då eg var med AFS i Costa Rica var eg hos ein familie som ikkje  visste at eg kom, sonen i familien hadde søkt om vertssøsken for å lere engelsk. Då eg ikkje ville vere gratislerar for han, heiv dei meg ut. Eg havne deretter i ein identisk situasjon i ein anna familie. Den gonga lerte eg vertsfaren engelsk, og vi hadde de tkjekt til han var ferdig på kurset han tok – då var det slutt på all kommunikasjon med meg, eg fekk ikkje mat og dei låste meg ute av huset fleire gongar.

Allikevel anbefalar eg å reise på utveksling, men ein skal  vere  førebudd på mykje rart og sørge for å ha sjansen til hjelp frå andre.

Språkreise: Trusler, overvåking, stalking

E.M. skriver

Då eg var med Aspect i England var eg hos ein mildt sagt autoritær familie som truga med vald om vi ikkje gjorde som dei sa, og som no, ti år etter framleis fotfølgar meg. Dei har søkt meg opp på internett, kontakta lerarane mine, sendt brev heim til mi mor og la rmeg ikkje i fred.

Criminal backgrounds

 “When we looked at 7,000 applicants, we didn’t think it would uncover 700 people that have criminal histories.”

~ Jim Samuels, Senior Official, The National Center for Missing & Exploited Children 2011

Problemer: Bytte familier, vertsfar etterforsket, overfylt, skittent, satt på slankekur


Jeg er en 20 år gammel jente, og det nærmer seg tre år siden jeg reiste over dammen. Jeg fikk tidlig tildelt familie. Allerede i februar 2010 fikk jeg meldinger på facebook av min kommende vertsmor. Vi fikk god kontakt, og jeg gledet meg om mulig enda mer til å reise. Dagen kom, og i slutten av juli 2010 reiste jeg til Alabama, USA. På flyplassen ble jeg møtt av hele storfamilien, og det var klemming og hilsing. Det var ikke før jeg hilste på vertsfar jeg fikk en litt ekkel følelse inni meg. Det første han spurte meg om etter «hei og hallo» var: «Do you shave?». Han hadde nemlig hørt at europeere ikke barberte seg… På grunn av omstendigheter vi (jeg og min tyske vertssøster) ikke fikk forklart, måtte vi bo hos en annen vertsfamilie de første ukene. Ikke før senere fikk vi vite hva de omstendighetene var. Jeg startet på skolen, og er en relativt utadvent jente, så fikk meg fort venner på skolen. Jeg trivdes utrolig godt både med de andre elevene og også med lærerne. Jeg begynte også på et fotballag like i nærheten.

Ukene gikk, og etter ca 2 uker kom den opprinnelige vertsmora for å ta en prat med meg. Vertsfamilie nr. 2 hadde nemlig gikk uttrykk for at jeg spiste for mye (!), og de ikke hadde råd til det. Jeg vil bare si at jeg alltid har vært tynn, og aldri særlig storspist. På grunn av mitt matinntak, bestemte de seg for å sette opp en matplan for meg. På en hel dag kunne jeg få f.eks. to bananer. Med skole og fotballtrening sier det seg selv at dette ble for lite. Jeg gikk ned 5 kilo på bare 2 1/2 uke. For en jente som allerede var tynn, var dette mye. En dag jeg og den tyske vertssøstra mi kom hjem fra skolen, var vi så sultne at vi fant noen frosne pannekaker i frysern som vi varmet i microen og spiste. Det var ikke populært når vertsmor kom hjem. Etter en lang skjennepreken, tvang hun oss til å betale henne for pannekakene.

Selv om vi bodde hos en «alternativ» vertsfamilie, var vi mye på besøk hos den egentlige familien vår. Den besto av vertsmor, vertsfar, vertsfars 2 barn, vertsmors 3 barn, deres to fosterbarn og også etterhvert oss to utvekslingsstudenter. De hadde i tillegg fire hunder, 2 katter og en krabbe i bur på kjøkkenbenken. Alle oss var fordelt på 3 soverom, der v-mor og v-far hadde det ene, jentene ett og guttene ett.

Etter ca tre uker i USA, fikk vi vite hvorfor vi var nødt til å bo hos en annen familie. Vertsfar var nemlig under etterforskning for seksuelt misbruk av mindreårige… Det var da vi begynte å forstå alle de slibrige kommentarene hans, og hvorfor familien ABSOLUTT ville ha jenter som utvekslingsstudenter. Da jeg fikk vite dette, nektet jeg å bo hos dem, og vi fortsatte å bo hos den alternative familien. Jeg hadde hele tiden tett kontakt både med mine foreldre og EF i Norge. Det virket ikke som EF i Norge og EF i USA samarbeidet i det hele tatt.

Foreldrene mine var frustrerte over å ikke kunne gjøre noe, og jeg var frustrert over hele situasjonen. Jeg prøvde å kontakte områderepresentanten min, som jeg aldri hadde møtt eller snakket med. Det viste seg at det var bestevenninna til v-mor, og hun visste om hele historien til v-far… Hun kalte meg en dramaqueen, og sa at hun ikke ville gjøre noe for å hjelpe meg å finne en ny familie. Jeg var nødt til å gjøre noe mer, og kontaktet EF på høyere nivå. Jeg sa jeg ville skifte familie, men det ble jeg nektet. De forklarte at det ikke var mulig. Da jeg sa at jeg kjente flere som hadde vært nødt til å få ny familie, nektet de. De hadde ALDRI hørt om noen som hadde fått ny familie. Jeg ble mer og mer frustrert. Jeg har et søskenbarn i Chicago som jeg gjerne ville reise til, for å føle meg trygg. Det ble jeg også nektet. Som 17-åring er man ganske usikker, og jeg ser at hvis det hadde vært i dag hadde jeg funnet meg ny familie blant vennene mine på skolen selv, eventuelt bare reist.

Til slutt fikk både jeg og foreldrene mine nok, så vi sa til EF at enten fant de ny familie til meg innen en uke, eller få meg hjem. Det endte med at jeg reiste hjem. Etter 5 uker i USA var eventyret over. Men ikke historien.

Etter jeg var kommet hjem, begynte anklagene. Fikk mailer og brev fra EF der de ba om at jeg måtte levere tilbake alt jeg hadde stjålet fra vertsfamilien. De anklaget meg for å ha stjålet masse penger, verdisaker og klær. Det hele ble til slutt ganske ubehagelig, da de begynte å skrive både til meg og til vennene mine på facebook. De skrev så masse ubehagelig at jeg var nødt til å blokke dem på facebook, og be vennene mine gjøre det samme. Jeg går ut i fra at de var ute etter penger, ettersom de var relativt fattige. Ikke skjønner jeg hvordan jeg skulle ha greid få med meg hverken penger eller verdisaker, for så vidt jeg vet hadde de lite av begge delene.

Vi prøvde etterhvert å kreve penger tilbake fra EF, noe som ble en lang kamp. Foreldrene mine ville at jeg skulle gå til media, men jeg var rett og slett ikke klar til å stå frem med historien min. Vi fikk til slutt tilbake ca 20 000 av ca 75 000…

Så det ble en dyr lærepenge.

Problemer: Bytte familier, familiekonflikt, overfylt, ingen hjelp

Complaint to the US Department of State against EF and their representative Nettie Lowery
Dato: Tue, 04 Dec 2012 20:50:33 +0100
Fra: L
Til: DOS
CC: Diverse

U.S. Department of State Bureau of Educational and Cultural Affairs (ECA)
2201 C Street NW
Washington, D.C. 20522


Dear Sirs and Madams,

I remind you of the story of my own M’s meeting with Forte International Exchange Association and their representative Becky Sanderson. Below is the story from a mother of the treatment of her daughter by another representative, this time from EF. It is clear that the representatives of the various organisations are getting away with traumatizing exchange students coming into your country for «the adventure of a life-time». Instead they leave the US with the impression that they are not taken seriously and that adults are free to treat teen-agers as they like. This is something that the Department of State needs to take seriously.

To whom it may concern,

Complaint about the treatment of my daughter, XXXX, by EF USA/Norway and their Fayetteville, North-Carolina representative Nettie Lowery.

Early on XXXX was given the XXXX family in Fayetteville, North-Carolina as her host-family. They were a young military family consisting of mom, dad and a one-year-old son. The dad also has a daughter from a previous relationship. She does not live with the family.

The family had planned a vacation to Tennessee before school-start and wanted XXXX to join them. EF advised XXXX to leave ahead of time so she could be part of this vacation and that way get to know the family. XXXX left four weeks ahead of time – August 1, 2012.
In spite of being afraid of flying, XXXX was booked for four flights. She also had to travel on her own. At the airport XXXX and her mom were met by an inexperienced representative from EF. XXXX got her tickets and it turned out there were only two of them. The EF-representative was not able to give an answer as to why there were only two tickets. Neither could she tell XXXX at which airport XXXX needed to pick up her luggage and where it continued on its own. XXXX was told to ask at Information in New York and ask about the tickets there.

The flight information the family had received from EF included four destinations, but the reservation confimation only had three destinations. When we aired this with the representative, she had no clue and felt XXXX should get an answer in New York. The phone card we had been given had been filled and registered by the family, but it did not work. The representative was not able to address this problem either.

After 36 hours of travel, XXXX was met at the next to last airport by host mom. Worn out, XXXX arrived at a home that stank, where it was dark and filthy and where noone greeted her. In addition there were more people living in the home than we had been told. In addition to the family XXXX had been told of, the host-mom’s sister, the host-mom’s mother and three dogs lived in the house. XXXX is afraid of dogs and had not been told about the pets.

It turns out the courts had refused visitation rights to host-dad and that the family were going to court the week after XXXX’s arrival. This was the alleged vacation to Tennesse.

XXXX’s representative, Nettie, told XXXX that she had not wanted to approve the family, but that EF higher up had overruled her.
August 12, 2012 XXXX was removed from the home of the XXXX family. She was then placed with with XXXX. XXXX stayed with XXXX a few days until EF had approved the next temporary home. This time XXXX moved in with XXXX. XXXX  could only stay with XXXX a couple of days as XXXX was awaiting her own exchange student and therefore would not be able to fit another exchange-student into her home.

After a couple of days XXXX with XXXX, XXXX was then moved to Nettie, her own representative. XXXX’s experience with the XXXX’s had been traumatic. Having to move into three temporary homes did not help the matter any.

Nettie turned out to be an awful host-mom. She threatened and bullied XXXX. In the end XXXX became so afraid of Nettie that she was unable to tell her how she really felt. Nettie had threatened XXXX with dire consequences if XXXX was troublesome. XXXX was told in no uncertain terms that Nettie could make serious trouble for XXXX. She would make sure that XXXX would never be herself again. XXXX was also told that Nettie’s salary was based on how many exchange-students Nettie was able to place and that XXXX would be held responsible if she did not stay with the next family. Nettie told XXXX that she could care less what happened to XXXX and coerced XXXX to sign a «Contract of Behavior» where among other things XXXX had to promise to stop crying, to love and respect her «mother» and to speak English at all times (see below).

It gets worse. Nettie brought XXXX along to an acceptance-interview with her supposed next permanent family, the XXXX. At the XXXX’ home XXXX was displayed and «interviewed». Still present, XXXX was discussed and evaluated. This was how she was approved by the XXXX. This is illegal! The students aren’t supposed to be presented with name or picture to a potential host-family ahead of time. It is extremely difficult for young girl to experience this kind of evaluation, especially considering what had passed previously. Their representative is supposed to be a «safe» person, someone the exchange student can turn to in difficult situations.
Before the papers were in order, XXXX was placed with the XXXX. They stated that they did not dare ask EF about this because they saw how terribly Nettie treated XXXX, and they were afraid that Nettie would remove XXXX from the family if they dared question anything.

Conversation started September 15: 7:56am

Host mother

  • I am sorry to bother the two of you, but I am hoping that maybe somebody would be willing to tell me what happened. XXXX was adjusting nicely, doing better in school, getting more comfortable with the family, or we thought so anyway. I knew she had not made a final decision whether to stay or leave, but she was finally smiling, seeming to settle in, I know she was sleeping, I could see it in her face. We had all been making plans for the fair this weekend, and for making some trips to Washington DC, going down the coast and maybe new york in the spring. I went to work on Monday, while I was gone she decided to go home. She has never spoken to me again. She never told me she was going home, she never said a word abut why all this happened. I know her start in the States was not good, but my family and I opened our home and our lives to her. While we are not perfect we are decent people in a decent home. I don’t mind so much that she went home, I just wish someone would tell me what happened. XXXX is a lovely young lady with a wonderful spirit, which is why is suprises me so much that she simply never said a thing. She has also removed both my daughter and I from her FB account, which is her right, I simply find that I would really like to know what it was that we did to her that was so horrible that she simply will not speak after staying in our home and being a part of our family. If either of you would be willing to explain that, I would truly appreciate it. On another note, I intend to call EF now that I know XXXX is back home and settled and discuss her contact here in the states. She had placed XXXX with us before all of the paperwork was done, and her treatment of the child was completely unpleasant and unprofessional. Unless either of you has a great objection I intend to speak to the people in Boston about it. I had told XXXX that I would do that, I just did not want to do it while she was with us for fear that they would move her again.

Host mother

  • Oh XXXX I can stand. Have no fear for me. Whatever you need of me just ask. I wish I had known. I just did not know what my family had done. I told XXXX I would say nothing about Nettie while she was here for fear they would take XXXX from me. I just did not know why XXXX was mad with us. We are a bit silly and unorganized but i thought we were normal. Whatever you need, I will send whatever you need and I am calling nettles american boss on Monday. If I have my way she will no longer have a job. Please know my family and I would have never participated in threats to your daughter and if our name was used we had nothing to do with it. I have never treated any child like that.


The XXXX lived way out in the country and were very religious. Mrs. XXXX was not interested in XXXX having contact with anyone outside the family. XXXX and the host-family were asked if they would like to visit another Norwegian (Sue) living in North-Carolina, but the XXXX would not allow this. XXXX was then invited to go with the same person to a Greek festival, but she was not allowed to do that either. After that conversation XXXX’s host-mom had pulled her into her room and yelled at her saying that she was not to have people call their house to convince XXXX to go out. After this XXXX was only allowed to speak with people in English.

Friends of Sue then offered to host XXXX for the rest of the year so she might experience a normal year. All of the information about that family was sent to EF. EF would not let XXXX move until mediation/councelling had been done with the XXXX.

XXXX had by this time become so broken in spirit that she and I decided that the best place for XXXX would be with her mother. After arrival in Norway XXXX was evaluated by the family-doctor and he concluded that the previously healthy young lady had come back to Norway with depression and anxiety problems. Even now XXXX struggles with nightmares of EF taking her back to the US.

We wish to accomplish several things with this complaint:

1. EF should refund the whole program fee of NOK 78 762.

2. In addition EF should refund all of the extra expenses that have been placed upon our family due to this avoidable situation. This includes all of the trips we have had to make, medical expenses and a vacation that was cut short: NOK 110 000,-

3. In addition, XXXX’s representative, Nettie Lowery should be held responsible for her actions and expelled from the EF system.

4. The State Department needs to make certain that all of the exchange organizations (including EF) are held responsible for their actions.


XXXX (mother)

Copy: Div

Behavioral agreement from EF

2012: Årsaker til at PIE (Pacific Intercultural Exchange) måtte ut av Department of State programmet

Jeg har forsøkt å følge Pacific Intercultural Exchange (PIE) tilbake i tid for å se på noen av årsakene til at de ble sparket fra programmet i USA. Enkelte kommentarer har bagatellisert det som har skjedd.

For at US Department of State skal kutte ut støtten til et av programmene sine må det skjedd vedvarende brudd over lengre tid av fler enn noen «få» medarbeidere.

Kommentaren fra US Department of State 30. november 2012 var:

The Department of State’s Bureau of Educational and Cultural Affairs (ECA) has removed Pacific Intercultural Exchange (PIE) of San Diego from its list of designated Secondary School Student Exchange Visitor Program (EVP) sponsors, effective November 28, 2012.

In the face of perceived long-standing regulatory non-compliance and concern that PIE’s operations placed at risk the health, safety, and welfare of student participants, the Department of State initiated two sanction actions against PIE on July 17, 2012: one immediately suspending PIE’s operations for 120 days, and the other notifying PIE of the Department of State’s intent to deny PIE’s then- pending application for re-designation. The suspension, which was upheld through an administrative appeal process, expired on November 13.

On November 28, PIE withdrew its administrative challenge to the proposed non-redesignation.The Department of State places top priority on the health, safety and welfare of its exchange visitors. The Department will remain vigilant in its oversight of Exchange Visitor Program sponsors to guarantee that participants’ exchange experiences are both safe and rewarding.

2012 Dec 6: AP: Exchange student sponsor out over abuse claims

Pacific Intercultural Exchange mistet muligheten til å hente inn J1 utvekslingselever til USA. En av årsakene var seksuelle overgrep.

Tre av de mest alvorlige tilfellene gjaldt vertsforeldre som ble dømt. Gode bakgrunnskontroller var ikke utført.

Det ene tilfellet gjaldt Craig Steven Ley of Beaverton, Oregon. Ley var konkurs, arbeidsledig og sønnen hadde flyttet hjem til moren.  Carol Jones, representanten for PIE, observerte ved et hjemmebesøk utvekslingseleven i Leys seng. Utrolig nok, trodde hun på forklaringen til Ley.

Ley fikk fengselstraff og ble idømt bot for overgrepene mot den tyske utvekslingseleven. Hadde PIE gjort en god bakgrunnskontroll, ville de ha oppdaget at Ley allerede hadde en dom mot seg.

I 2004 ble han dømt for «mail fraud». Også denne gangen var det en utvekslingselev som ble offeret hans. Ley benyttet seg av utvekslingselevens personalia.

John M. Doty erkjente at PIE visste om dommen siden 2006.

Et annet tilfelle med seksuelle overgrep gjaldt vertsfaren Shernon James fra Naples.

Shernon James var tidligere blitt arrestert for besittelse av barnepornografi. Saken var blitt henlagt fordi tilståelsen hans ikke ble tatt opp. Den senere saken gjaldt en utvekslingselev.

Et program som heter «Big Brother» (støttekontakter) hadde også tatt bakgrunnskontroll av James. De hadde ikke problemer med å finne ut om de tidligere anklagene.

Men tilsynelatende hadde ikke PIE funnet de samme opplysningene.

Den tredje saken foregikk over mange år og i flere stater. Den tidligere presten William Romero hadde blitt beskyldt for å begå overgrep av flere personer. Saken var blitt rapportert videre oppover i den katolske kirken, men ingenting skjedde. Hvorvidt noen ved Pacific var klar over tilfellene er vanskelig for meg å uttale meg om. Siden han hadde vært vertsfar for flere ungdommer over en del år er det vanskelig for meg å forestille meg at ikke en eneste en av dem klaget til noen. Men, som sagt, det har jeg egentlig ikke noen anelse om. Men en ting er sikkert. Romero likte gutter som var yngre enn seg. Mange gutter.

Som man ser av ansettelseshistorien hans så har anledningene vært mange:Youth Director and Catechism Teacher, St. Ann School; Priest and Youth Group Leader, St. Ann School; Youth Pastor, St. Ann School; Parish Priest, St. Joseph; Pastor, St. Joseph; Chaplain, Miami; Prosecutor, Miami; Teacher, St. Ann; Priest On Staff, St. Christopher Catholic Church; Priest, St. Ann Parish; Priest.

Merk dere at alle tre menn virket hyggelige for de fleste voksne.

Dette er de tre sakene jeg har klart å grave opp som har fellende dom ved seg. Utover dette kommer det bortforklaringer fra PIE’s ulike talspersoner. I tillegg har vi flere tilfeller av andre former for overgrep fra enten representanter eller vertsforeldres side.

Da de diverse sakene rundt PIE kom fram for en dag satt John Doty som president av Pacific Intercultural Exchange. Ifølge ser Dotys karriere ut sånn her:

Employment History

  • Executive Director, P.I.E. Company
  • President, Pacific Intercultural Exchange
  • Executive Director, Pacific Intercultural Exchange

Board Memberships and Affiliations

  • Board Member, Pacific Intercultural Exchange
  • Board Member, Council on Standards for International Educational Travel
  • Chair, Board of Directors, Council on Standards for International Educational Travel

Doty har vært med PIE minst siden 1992. Det vil si at han burde ha en viss peiling på hva som foregår i bedriften. I 1992 var han executive director. Den lange fartstiden burde også bety at Doty i aller høyeste grad visste hvilke regler som gjaldt. At han I tillegg hadde vært en del av styret til CSIET, og dermed med på å kontrollere sitt eget firma, viser i enda større grad hvilken kunnskap John M. Doty innehadde.

I 2010 bestemte Vermilion School Board seg for å:

Move to approve terminating the Board’s relationship with Pacific Exchange International for the placement of foreign exchange students at parish high schools.

Årsakene for avgjørelsen var:

The issue before the Education Committee was the ability of one of the two foreign exchange companies working in the parish to be able to provide adequate housing to their guest students. Included in the complaint were the living conditions, the lack of host families to be able to financially provide adequate meals and that outside educational activities were not being provided.

I 2010 rotet PIE det til og forårsaket hjemsendelsen av Taissiya Kryazhova. PIE hadde ikke klart å ordne med skolepapirene hennes før hun ankom landet. I og med at CSFES anmeldte dem til State Department kunne ikke PIE v/John Doty late som om ingenting hadde skjedd. På den tiden satt John Doty i en dobbeltrolle. CSIET er fellesorganisasjonen for utvekslingsprogrammer i USA. De er et selv-regulerende organ. Intensjonene er de beste, men som vi ser med PIE og John Doty kan det bli litt fristende å ikke være strenge nok. Særlig om man som Doty gjorde i 2010 sitter i styret til CSIET. Ifølge AP forsøkte PIE å forfalske feilen sin. Det samme skjedde i Oregon.

2012 Sep 26: Pacific Intercultural Exchange president tells jurors he didn’t admit to feds he knew of felony in Beaverton case

The president of a long-time exchange program, being sued by a former student, did not tell the State Department that he knew about a host father’s past felony

…Doty acknowledged in court that he did not include a letter Ley had written explaining the federal mail fraud conviction.

Norske Live Skiftesvik fra Askøy dro gjennom PIE til San Antonio i Texas. Live opplevde etter hvert at hun ble behandlet som en tjener og overvåket av vertsfar. Hennes faste oppgave ble å medisinere vertsbroren. I tillegg måtte hun kjøpe inn maten sin selv, samt gjøre brorparten av husarbeidet. En vanlig trussel fra enten representant eller/og vertsfamilie er at om man ikke gjør som de vil blir man sendt hjem (uavhengig av regelbrudd).

2012 Jul 30: Utvekslingsåret ble et mareritt

Pacific Intercultural Exchange er ikke noe unikt eksempel på hvordan industrien fungerer der borte. Når John M. Doty sier:

«If the school says, I wouldn’t place a student with that family, we listen,» he said. «Our program brought in 20,000 students in the past 20 years and never had any reported abuse.»

så er det vel ikke så vanskelig å se at han snakker mot bedre vitende.

Når man tar med alle elevene som kommer inn i USA uten at hverken hjem eller skole er ordnet allerede blir det et problem som må løses og som CSFES overalt i verden ønsker å bistå utvekslingsbransjen med. For vi er faktisk IKKE ute etter å ta bransjen, vi er bare ute etter å fjerne de som ikke burde være en del av den og å påpeke ting når de skjer.

Vår egen erfaring er den at industrien både her i Norge og i USA lyver deg rett opp i ansiktet. Vi informerte INTO om problemene med Becky Sanderson. Men Sanderson hadde vært med i FIEA ganske lenge og klagene mot henne ved State Department var mange. Da blir det utrolig vanskelig for oss som foreldre å tro på noen av firmaene på det de uttaler seg om. Nå er Becky Sanderson ute av industrien, men hun og John Doty og PIE er langt fra de eneste som har problemer med ærlighet, redelighet og en vilje til å høre på når man forsøker å informere.

Reglene for utvekslingsprogrammene ble betydelig strammet inn i USA i 2006 og igjen i 2010. Men reglene må overholdes og kontrolleres av uavhengige. Det kan ikke være sånn at det er industrien selv som skal passe på seg. I teorien er det nettopp det som er State Department’s oppgave. Men som alle andre statlige organer er og de underbemannede og kanskje for godt kjent med motparten. Vennskap kan fort komme i veien for objektivitet og tidspress fører lett til feil. Da blir utvekslingseleven og familien hans/hennes sittende der med falske påstander, ulovlige underskrifter, uærlige hjemsendinger og langtidsskader som elev og familie må slite med lenge etter hjemkomst.

Og tro for all del ikke at USA er i noen særposisjon. Om noe er USA et av de bedre landene å reise til som utvekslingselev – nettopp fordi man der har reguleringer som skal beskytte eleven. Her i Norge har vi ikke noe annet enn allmenn lov som beskytter elevene som kommer hit. Om noe skjærer seg mellom elev og vertsfamilie /utvekslingsfirma har ikke utvekslingseleven noen beskyttelse. Også på dette området kan man trygt si at Norge IKKE er et foregangsland.

Vanlige problemer: Vertsfamilien dysfunksjonell, overfylt, lite mat

Plankton skriver:

Hei! En av mine aller beste venner dro til England med EF i høst og var der i 3 uker før hun kom hjem igjen. Moren var tilbakestående, familien fattig og hun fikk nesten ikke mat. De brydde seg ikke om henne i det hele tatt og brukte henne mest  som ekstrainntekt. Etter mye om og men fikk hun også byttet, men da kom hun til et slags hjem hvor en dame hadde laget  buisness av å ha utvekslingsstudenter. Hun måtte bo med 4 andre jenter på samme rom og ingen brydde seg om henne i det hele tatt.. Så tviler ikke på din historie! Plankton

VAT 3.5: What are suitable travel, reception and care arrangements states that under-age children are to be provided with satisfactory care arrangements where the child’s welfare whilst in the UK is imperative to the officers of the Immigration Office.

According to Working Together to Safeguard Children A guide to inter-agency working to safeguard and promote the welfare of children March 2013 safeguarding the child is the responsibility of all professionals and youth workers who work with children.

Safeguarding is everyone’s responsibility 9. Everyone who works with children – including teachers, GPs, nurses, midwives, health visitors, early years professionals, youth workers, police, Accident and Emergency staff, paediatricians, voluntary and community workers and social workers – has a responsibility for keeping them safe.

According to the Childrens Act of 1989 concerns about maltreatment should be reported to local authorities if there is reasonable suspicion that a child is suffering significant harm.

Vanlige problemer: Bytte familie, lite mat, overfylt

av M Berland

(innskutte reguleringer red. anm.)

Jeg hadde allerede i april 06 bestemt meg for at jeg ville reise til USA for å gå Vg2 der skoleåret 07/08. Etter å ha lest om EF tenkte jeg at dette måtte vel være en seriøs organisasjon, utvalg av vertsfamilier så nøye ut, og de garanterte oss at de ville ta ansvar 24 timer i døgnet, hele året. I tillegg så programavgiften tilsynelatende billigere ut enn hos konkurrentene AFS og STS (men det viste seg at etter forsikringer og ekstra avgifter ble lagt til ble prisen den samme – totalt ca.65 000 nok). Jeg fikk stipend fra lånekassen på 44 000, og betalte resterende 20 000 selv, etter å ha arbeidet 4 dager i uken et halvt år i forveien.

Året i foreveien måtte jeg og familien min fylle ut en hel masse med papirer, jeg skrev brev, foreldrene mine skrev brev, vi sendte inn bilder og fikk anbefalinger fra mine tidligere lærere til hvorfor akkuratt jeg ville bli en god utvekslingsstudent. Det ble sagt at alt var for å finne den beste familien for meg, og jeg ble mer og mer spent for hver bunke med papir som ble innlevert. Jeg var ærlig om hvilke interesser jeg drev med, og skrev at jeg var åpen for å gå i vertsfamiliens eventuelle kirke og hjelpe til i mitt nye hjem.

§ Sec. 62. 25 Secondary school students: (Revised effective 11/26/10; 75 FR 65975)

(d) Program administration. Sponsors must ensure that all organizational officers, employees, representatives, agents, and volunteers acting on their behalf:

(1) Are adequately trained……. the criteria to be used to screen potential host families and exercise good judgment when identifying what constitutes suitable host family placements.

Alle disse papirene mottok vertsfamilien min to uker ETTER jeg hadde ankommet. En bunke på kanskje til sammen 50 ark ble overrekket til meg og vertsmor når vi var på informasjonsmøte hos representanten. De visste  ingenting om meg, og hadde kun fått spørsmål fra IEC’en om de ville ha ei norsk jente boende hos deg. For de utenomvitende: den lokale EF representanten er personen som har i oppgave å finne deg den rette familien og står for oppfølgingen gjennom året for å være til hjelp om det oppstår problemer eller om studenten ønsker ny vertsfamilie med god grunn. Så det var dette EF mente med “nøye utvalg av vertsfamile”? Jeg kjente at jeg ble frustrert og sint, hvorfor skal vi fylle ut papirer om hvem vi er – dersom det ikke har noen som helst betydning for valg av familie? Papirene var til ingen nytte i det hele tatt, og EF hadde ingen forutsetninger for å plassere meg her.

(l) Host family placement.

(2) Prior to the student’s departure from his or her home country, sponsors must advise both the exchange student and host family, in writing, of the respective family compositions and backgrounds of each, whether the host family placement is a permanent or arrival placement, and facilitate and encourage the exchange of correspondence between the two.

Jeg så meg selv som heldig, som fikk vertsfamilie allerede i januar 07. Informasjonen om min kommende vertsfamilie var begrenset men følelsen når jeg motto denne bekreftingen på at jeg faktisk skulle til usa, til en fremmed familie, var overveldende og ubeskrivelig. Så spennende!!! Ble litt skuffet over å havne mitt i ødemarka i cowboystaten Nebraska, i en familie med 4 barn under 12 år og 4 store hunder (da jeg er redd for hunder), men straks jeg vente meg til tanken var jeg overbevist om at dette, dette skulle bli det beste året i mitt liv! Jeg ville gjøre mitt aller beste uansett forhold, og om alt gikk skeis kunne jeg vel bytte?

Jeg kom frem til familien i begynnelsen av August etter to herlige uker på camp i Boston, hvor jeg knyttet vennskap som vedlikeholdes og var av stor betydning for meg under mitt USA opphold. Jeg fikk knyttet meg et støttenettverk som hjalp meg mer enn de tusener som er ansatt hos EF.


Etter 4 flyplasser, venting og 43 timer uten søvn, flytur med et propellfly som tok 20 personer inkl.pilot, og jeg var fremme. Vertsfaren min henta meg og den andre utvekslingsstudenten (som var fra Chile), og vi ble kjørt til byen Alliance i en truck han vanligvis brukte til gårdarbeid. Byen lå flere timer unna nærmeste by, og innbyggertallet lå på 8000. Vi kom frem til der vi skulle bo det kommende året, og fikk sjokk! I et svært lite og gammelt to etasjers hus skulle vi ikke bo 4 barn,2 voksne og 2 utveklsingsstudenter, men også to fosterbarn og ei veninne av vertsmoren – og sønnen hennes! Altså bodde vi 12 mennesker og 4 hunder i dette huset. I papirene fra EF sto det at jeg skulle få eget rom, men vi var 3 stykker på rommet vårt!

§ Sec. 62. 25 Secondary school students.

(j) Host family application and selection. Sponsors must adequately screen and select all potential host families and at a minimum must:

(2) Utilize a standard application form developed by the sponsor that includes, at a minimum, all data fields provided in Appendix F, �Information to be Collected on Secondary School Student Host Family Applications�. The form must include a statement stating that: �The income data collected will be used solely for the purposes of determining that the basic needs of the exchange student can be met, including three quality meals and transportation to and from school activities.� Such application form must be signed and dated at the time of application by all potential host family applicants. The host family application must be designed to provide a detailed summary and profile of the host family, the physical home environment (to include photographs of the host family home’s exterior and grounds, kitchen, student’s bedroom, bathroom, and family or living room), family composition, and community environment. Exchange students are not permitted to reside with their relatives.

Hostmora mi drev dagmammabyrå hjemme, så vi hadde 10 ekstra unger under 3 år hver dag, hvor den første kom kl.05.00 og den siste gikk med midnatt. Altså til en hver tid var vi 12-20 mennesker i huset! Dette viste seg å bli en smule overfylt. et bad på 2 kvadratmeter delte jeg med 7 andre, og ble derfor tildelt dusjtider. Min var 05.00 om morgenen, og hver person fikk 10 minutter på badet. I løpet av mine 3 måneder her ble badet ikke vaskt en eneste gang, doen tettet seg og rant over i overkant av 10 ganger, og dusjen besto av 3 -tell 3- stråler med kaldt vann.

Det var ikke alltid vi fikk mat, dersom vertsforeldrene våre var opptatt eller dersom det var så mange mennesker i huset at maten var borte før det var din tur. Vi stilte oss i kø med papptallerker og spiste ofte på gulvet grunnet 8-9 stoler fordelt på kanskje 15 mennesker. De hadde ikke brød til å smøre skolemat så hver dag kjøpte vi mat til 30-40 kroner i lunsjen – vi fikk fort et stramt budsjett.. For å bli kjørt til skolen måtte vi betale for bensinen, selv om de kjørte sine egne barn og fosterbarna betalte jeg og hun chilenske hele summen, det gikk ikke skolebuss og var for langt å gå.

Fra vi entret huset til vi forlot det for siste gang, var det ikke snev av omsorg eller hjelp å få hos våre vertsforeldre. Vi ble ignorert om vi gråt eller trengte hjelp, og måtte gjøre som vi ble fortalt. Vi måtte selv ordne med transport til fotballtrening og kamper, og ble ikke engang kjørt 1,5 time til neste by for å kjøpe skolesekk (i alliance var det ikke mye butikker). Først 2 uker etter skolestart (5 uker etter at jeg ankomm) kjørte det ene fosterbarnet oss, til tross for protester fra vertsmor. Vi ble beskyldt for å stjålet penger vertsmor hadde forlagt, ble kjeftet på og fikk regler som kun gjaldt oss to. Vertsforeldrene våre var sinte og  sure 24 timer i døgnet. Pussig, like mange timer som EF garanterer oss at de vil ta ansvar..

(4) Ensure that the host family is capable of providing a comfortable and nurturing home environment and that the home is clean and sanitary; that the exchange student’s bedroom contains a separate bed for the student that is neither convertible nor inflatable in nature; and that the student has adequate storage space for clothes and personal belongings, reasonable access to bathroom facilities, study space if not otherwise available in the house and reasonable, unimpeded access to the outside of the house in the event of a fire or similar emergency. An exchange student may share a bedroom, but with no more than one other individual of the same sex.

Jeg å hun andre sa fra til IEC’n allerede andre dagen at vi ville bytte, her kunne vi ikke være et helt år! Ingen i vertsfamilien brydde seg om oss, det var som å bo på et barnehjem. Vi klar beskjed om at noe bytting var uaktuellt, at vi måtte prøve minst en måned før vi kunne klage. Hun var besteveninne med vertsmoren vår og ble mektig irretert og sur når vi, i henes øyne helt uten grunn, ønsket oss en ny familie.

(5) Ensure that the host family has a good reputation and character by securing two personal references from within the community from individuals who are not relatives of the potential host family or representatives of the sponsor (i.e., field staff or volunteers), attesting to the host family’s good reputation and character;

Leksene måtte gjøres på gulvet  (var ingen skrivepult) og det var strengt forbudt med mat og vann i kjelleren! Det var ikke alltid vi fikk mat så vi hadde en kjekspakke på rommet (hun fra chile og meg), big mistake. Når vertsmot fant denne ble vi tatt fra dataen i en uke. Dataen var da eneste måten å få kontakt med de hjemme og hjemlengselen var helt enooorm. Vi gråt hele tiden! Vertsmor var sint konstant og både jeg, jenta fra chile og de to fosterjentene som var på vårs alder var redde  og ulykkelige.

Etter tre ukers tid orket jeg ikke mer og tok kontakt med IEC’en igjen samtidlig som pappa klagde på EF (for 100 gang), nå måtte jeg vel få nye familie? Det jeg fikk da var en telefon fra sjefen over IEC’en som jeg aldri hadde møtt, min regionale EF representant, det ble en halltimes utskjelling og dette er et utdrag av alt som ble skreket (har utelatt all banningen vel å merke), det var truing og skjellsord.

“Hvorfor lager du så mye problemer?? Allti er de de norske som lager bråk, dere er noen bortskjemte drittunger hele gjengen! Det er ikke synd på dere, det er familien det er synn på som har deg, det er din feil at ting går galt når dere er så utakknemlige! Men jeg skal finne deg ny familie jeg, i en by med 200 innbyggere og dersom du ikke vil være der, så skal jeg personlig sette deg på neste fly hjem til norge!!”

Som sagt var det mye hjelp å hente på denne EF fronten og jeg har aldri grått mer i mitt liv.. Jeg var helt alene på den andre siden av kloden og aldri vært så trist og lei meg, ingen å hendvende meg til.. Før var jeg alltid ei gladjente som så det positive i det meste! Etter denne telefonen ble jeg oppringt av IEC’n og hun sa at dersom faren min klagte til EF kontoret i Norge og USA en eneste gang til så kom hun til å slutte helt å lete etter ny familie, så kunne jeg bare ha det så godt! Hun kom også med løgner og sa at faren min ville jeg skulle bli i den familien jeg bodde i, min far har aldri sagt noe annet enn det stikk motsatte… Jeg var så redd.

IEC’n gjorde absolutt ingenting de neste 3(!) månedene! Jeg var så nedfor hver dag, det samme var jenta fra chile som også prøvde og bytte. Pappa ringte til EF HVER dag for å få noe gjort uten at det hjalp. Vi fikk beskjed om at alt var vår egen feil. EF Norge og EF USA og representanten var på helt forskjellige plan og det var ingen kommunikasjon dem imellom. Til slutt ble de lei av klagingen og bestemte seg for å flytte meg fra staten. Jeg ble flyttet til NY state. Her var familien bedre men jeg hadde ikke lenger krefter til å begynne på nytt på den nye ‘ghetto’skolen med 4000 elever og måtte gå til psykolog. Psykologen sa at jeg led av deprisjon og at jeg burde enten reise hjem ellers måtte jeg begynne på antidepressive piller og sovepiller. På denne tiden begynte jeg å gråte i timene på skolen, sov 2-3 timer til natten, var helt uinterressert i alt omkring meg og spiste ikke normalt..

Foreldrene min ville ikke at jeg skulle begynne på piller for å være der et år, og vi tok sammen valget om at å reise hjem ville bli det beste. Min drøm ble et mareritt jeg aldri hadde kunnet forestille meg, og opplevelsene sitter igjen ennda.. vi er hittil i år 13 personer i min bekjentkrets som har valgt å avbryte med EF på grunn av denne type behandling vi har fått, og vertsfamilieproblemer! EFs motto “Vi tar ansvar 24 timer i døgnet” er den største løgnen jeg har fått servert. Det tar ikke ansvar, ikke 24 timer i året engang.

IKKE reis til USA med EF! Gjør deg selv den største tjeneste og ta andres behandling alvorlig, velg en annen oganisasjon!

Hilsen Mari C. Berland – som kom hjem november 07:)

2009 Jul 21: Warrant of Arrest for Edna Mary Burgette

Edna Mary Burgette was convicted in this matter and had to serve time. She had been responsible for placing exchange students for Aspect Foundation at least 10 years before the authorities got involved. During this time Aspect Foundation had received complaints regarding Ms. Burgette’s placements and her behavior toward the exchange students but to no avail. How many students were affected by Ms. Burgette’s criminal behavior during her time as an International Exchange Coordinator is difficult to know. The only ones with an answer are Ms. Burgette, Aspect Foundation and the students themselves.

Problemer: Bytte familie, overfylt, dårlig økonomi, dop, tyveri, ingen seng

Skrevet 22 juli 2009

Gulvet var dekket av hundeavføring, sengen var full av hundeurin, og maten måtte hun kjøpe selv. Anne (17) opplevde et amerikansk mareritt under utvekslingsoppholdet.

Jeg reiste selv til USA som utvekslingselev for 10 år siden, og jeg kjenner meg igjen i mye av det Anne beskriver.  Nå havnet ikke jeg i et hjem med like kummerlige forhold, men kultursjokket var stort og jeg havnet definitivt ikke hos en stabil kjernefamilie i øvre middelklasse.  Jeg havnet hos en enslig mor med en datter.  Hun hadde svært dårlig økonomi og klaget konstant på hvor dyrt det var å ha meg boende.  Hun hadde dessuten sin narkomane bror, hans narkomane kone og deres meget utagerende tenåringssønn delvis boende hos seg, noe som førte til at det var mye uro i hjemmet.  Huset var lite, og når broren og familien kom måtte jeg flytte ut av rommet mitt og inn på en madrass på gulvet hos datteren hennes.  Jeg opplevde at flere av eiendelene mine ble stjålet, og jeg følte meg aldri trygg «hjemme».   Da jeg tok kontakt med områdekontakten min fikk jeg lite forståelse og beskjed om at jeg måtte jobbe hardere med å tilpasse meg den amerikanske kulturen.  Jeg kontaktet da han som var sjef for staten jeg bodde i og forklarte nok en gang saken og at jeg ønsket å bytte vertsfamilie.  Nok en gang fikk jeg beskjed om å tilpasse meg kulturen og være tålmodig.  Til slutt ringte jeg Norgeskontoret i organisasjonen og de tok heldigvis tak i ting og jeg fikk ny vertsfamilie.  De klarte ikke å skaffe meg vertsfamilie i samme by, så jeg måtte bytte skole en knapp måned ut i semesteret, men det var verdt det for jeg kom til en langt tryggere og mer stabil familie, et barnløst par i 40-årene.  De var hyggelige, stabile folk, med normal økonomi og et stort nettverk i området.

Det som skremmer meg er at organisasjonene åpenbart sliter med å finne vertsfamilier og de hører ikke på når elevene sier fra om problemer med vertsfamilien, man får bare beskjed om at man må venne seg til kulturen…  Det er ikke gøy å være 17 år, i et nytt land der alt er fremmed og føle at ingen tar en på alvor!

Problemer: Truet med pistol, måtte skrive under på erklæring før hun fikk reise hjem

Kvinneguiden 1 / Kvinneguiden 2:

V.H. skriver:

«Jeg tror enkelte organisasjoner er verre enn andre, og er årsak til problemene. De tar ikke seriøst det å finne gode vertsfamilier, de bare ser på hele utvekslingssystemet  som en forretning.»

«Vet om en jente som var utvekslingselev i USA…»

«Hennes opphold endte med at hun tok med telefonen i skapet og ringte hjem etter hjelp mens vertsmoren lette etter henne rundt i huset med pistol. Selskapet lot henne ikke få hjemreisebilletten før hun signerte en erklæring om ikke å saksøke. Måneden etterpå fikk vertsfamilien tildelt ny student…»

«Hun sa det var flere andre utvekslingselever i området, gjennom samme selskap, som opplevde diverse miserable ting som at de måtte bo på en madrass på  vaskerommet  osv. Jenta her ble presset til å skrive under en erklæring om at hun ikke ville saksøke  selskapet før de ville gi henne hjemreise-billetten. Alle familiene hadde vært med i programmet i flere år, overveiende  sannsynlig  blitt klaget på, og ikke strøket  fra noen liste…»

«Ikke reis med EF.»

Problemer: Vertsfar straffedømt, mobbet, ingen hjelp

Kvinneguiden:  Lancelotte skriver:

Jeg har ikke opplevd dette selv, men har ei venninne som var utvekslingsstudent i USA for ca et år siden. Husker ikke hele historien, men moren kalte henne blant annet  hore og verre ting. Faren hadde fengselstraff, og diverse bak seg (husker ikke helt  hva det var). De nektet henne og kontakte familien sin, og da hun fikk kontakt med dem gjennom skolen, fikk hun straff. Det var masse som skjedde, og jeg husker jeg fikk  bakoversveis når jeg hørte hva som hadde skjedd, men desverre har mye av det gått i glemmeboken. Men ja, det er mange som har dårlige erfaringer etter hva jeg har hørt.

2008/2009: USA: Vertsmor i Nebraska stjal penger – dømt skyldig

Ifølge The Norfolk Daily News begynte Fayette Klug å arbeide som representant for STS (Student Travel Schools) i Nebraska fra 2007. Fayette Klug ble representant hos STS på tross av at hun tidligere hadde vært idømt straff for tyveri. I 2008/2009 ble to utvekslingselever boende hos henne. Den ene av disse var fra Norge den andre fra Kina. Det var det at disse jentene bodde hos Fayette Klug som førte til at hun ble avslørt. Ifølge avisen skal Klug ha hatt tilgang til mellom 80-100 utvekslingselever. Denne saken viser at det kan nytte å si fra til autoritetene i det landet dere tilhører. Alternativt er det fullt mulig å kontakte en frivillig organisasjon som jobber med utvekslingselever i det landet dere bor i.

Reglement for valg av representanter i USA

Under følger saken slik den har blitt framstilt hos Norfolk Daily News:

Posted: Wednesday, October 15, 2008 12:00 am

 Appears in court

A Norfolk woman accused of stealing money from live-in foreign exchange students appeared in Madison County Court in Madison on Tuesday afternoon.

The Madison County Public Defender’s Office was appointed to represent Fayette Klug, 34, of 209 Boxelder St., on a charge of theft by deception – a Class III felony.

Two foreign exchange students told law enforcement that Klug took cash from them and used their credit cards.

The amount taken between both girls totaled more than $10,000, according to a probable cause affidavit written by Investigator Mike Bowersox of the Madison County Sheriff’s Office.

The investigation into the case is ongoing, Bowersox said Tuesday afternoon.

Currently, there are 80 to 100 people Klug had access to as a representative of STS Foundation foreign exchange student placement service since June 2007, Bowersox said. Law enforcement is tracking down any other claims to fraudulent activity that may implicate Klug further.

Klug’s next court appearance will be Tuesday, Oct. 21, for a further hearing.


2008 Oct 22: Preliminary hearing set

2008 Nov 18: Bank records obtained

2008 Nov 25: Defendants waive preliminary hearings in court

2008 Dec 19: Woman accused of stealing enters plea

2009 Jun 09: Plea agreement offered in fraud of foreign exchange students

2009 Jul 24: Woman given prison term in foreign student fraud case

2009 Jun 03: Casey Presses State Department on Mistreatment of Foreign Exchange Students

Wednesday, June 3, 2009

WASHINGTON, DC- Following his meeting with Miller Crouch, Acting Assistant Secretary of State for the Bureau of Educational and Cultural Affairs on the situation with mistreated foreign exchange students in Pennsylvania, U.S. Senator Bob Casey (D-PA) today released the following statement:

“As new details emerge on the intolerable living conditions foreign exchange students were forced to endure in Lackawanna and Luzerne counties, I have concluded that our system failed these young people.  In my meeting yesterday with the leading State Department official responsible for the oversight of educational exchange programs, he acknowledged a ‘systemic failure’ on the part of the Aspect Foundation and the need for the Department to establish more safeguards in the process to monitor personnel responsible for the safety and welfare of students.

When a family sends their son or daughter to the United States to experience a glimpse of American culture and values, they should not have to worry that their child will go without food or live in dangerous conditions without any supervision.  I look forward to working with the State Department to immediately correct the flaws in the existing process and ensure that future exchange students visiting the United States will only be placed with responsible families that have been fully vetted.”

Last week, Senator Casey sent a letter to Secretary of State Hillary Clinton urging her to investigate the Department of State’s oversight of U.S. youth exchange programs following reports of abuse and mistreatment of the foreign exchange students in Pennsylvania.

Nine foreign exchange students between the ages of 15 and 18 have been placed in the care of Lackawanna County’s Department of Human Services.  According to officials, some children were in need of medical attention due to malnutrition and dehydration while others were living in unsanitary conditions and in homes that were recently condemned.  Only after their teachers voiced concerns did their neglect come to light.  Currently, foreign exchange students are eligible to attend approximately 430 high schools, colleges and universities throughout Pennsylvania.


Press Contact

Larry Smar: (202) 228-6367

(Uthevelser red.anm.)

Local neglect allegations open door to a world where students are shuffled from home to home

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: May 31, 2009

House by house, Edna Burgette knocked on doors last fall in her Scranton neighborhood, asking whomever answered whether the 17-year-old Colombian boy at her side could stay with them for the school year.

«Take him. He is a good boy. He speaks English,» Mrs. Burgette said. People closed their doors in his face.

The boy then spent several months in a home with an 80-year-old man, where he was not allowed to eat food in the refrigerator, and where he lost too much weight.

The scenario, written in a complaint to the U.S. Department of State by his mother, Nemesia Lago, was not the taste of American life the boy was promised – and paid for.

Foreign students and past host parents allege that Mrs. Burgette, as an area coordinator for the Aspect Foundation, brought students from countries around the world to Scranton without first securing them a place to live.

The students report living in filthy homes which were later condemned, being shuffled from home to home, including living with ex-convicts. At least one required medical attention for not being given adequate food and drink. A criminal investigation is under way into the treatment of nine Lackawanna County students, and three in Luzerne County.

The scandal is just now coming into public view, as a Lackawanna County grand jury considers whether charges are warranted for the alleged exploitation.

But those involved tell The Times-Tribune that Mrs. Burgette has operated an inadequate foreign-exchange system here for at least a decade. They shared new details of an exchange program that takes in much money but takes on little responsibility.

Advocates say the situation here is extreme, but also an example of lapses nationwide, permitted by a lack of oversight and fueled by greed.

An ‘American family’

Foreign-exchange students are promised a taste of American life, by spending a year at an American high school and being part of a local family. Each year, 30,000 students come to the United States through the country’s visitor-exchange  program.

They experience family outings and holidays like Thanksgiving and Christmas – neither of which the boy from Colombia got to celebrate in the home he was placed in, his mother wrote in an e-mail to The Times-Tribune.

«He has always admired the American culture and way of life … and wanted to spend a year of his life experiencing firsthand all of the good things that he had seen and heard. … We, his parents, thought that a year in the U.S. would help him mature, know more people, help him to learn to make choices in life, have a white Christmas and have the best experience of his life,» Ms. Lago wrote.

Such hopes were worth a lot to Ms. Lago.

She said she spent about $12,000, most of which went to the San Francisco-based Aspect Foundation, to send her son to America. In the year ending Sept. 30, 2007, Aspect placed 1,109 students in host homes, according to IRS forms it submitted.

The fee is supposed to provide for individual host family selection, high school placement and room and board, provided by a «carefully selected volunteer host family,» according to Aspect’s Web site.

Repeated attempts last week to contact a representative from Aspect or Mrs. Burgette  were unsuccessful. Mrs. Burgette was removed from her position after the allegations of neglect surfaced.

Host families are not paid to provide room and board for the student, and students must bring their own spending money.

But working for the foreign-exchange agency can be profitable. Mrs. Burgette was paid for each student she brought to the region.

Danielle Grijalva, director of the California-based Committee for Safety of Foreign Exchange Students, estimates Mrs. Burgette received between $750 and $1,150 per student, plus bonuses like trips and other stipends at the foundation’s expense.

As a coordinator, Mrs. Burgette was responsible for matching students with host families, supporting students and families and planning activities to introduce students to America, according to Aspect’s Web site.

All of this year’s students, who are between the ages of 15 and 18 and come from countries including Nigeria, Denmark, Vietnam, Norway, Tanzania, France and Colombia, are now living with suitable host families.

Until now, that was rarely the case.

Long-standing issue

A decade ago, while in the neighborhood, Kathie DelGuercio and her husband met foreign exchange students outside 810 Myrtle St. in Scranton.

A girl from Germany invited them in and showed Mrs. DelGuercio where she slept –  in a 6-foot-by-6-foot room, on a cushion from a lounge chair.

«Pack your suitcase; you’re coming with me,» Mrs. DelGuercio said she told the girl.

The student, and several others who lived in the home, were placed there by Mrs. Burgette. They had come to America with promises of experiencing life with an American family.

The same residence at 810 Myrtle St. was condemned earlier this month, after a student from Nigeria, who was placed there by Mrs. Burgette, was found living with floors covered in dog feces. It is unclear how often Mrs. Burgette stays at the home.

Ten years ago, Mrs. DelGuercio said she contacted the Aspect Foundation and made complaints, with no response.

Over the next few years, the DelGuercios accepted five more foreign-exchange students from Mrs. Burgette. When the students arrived in Scranton, Mrs. Burgette had made no arrangements for them, including enrolling them in school, Mrs. DelGuercio said.

«We felt sorry for these children,» she added. «We were just making up for her negligence.»

Ten years ago, the first student the DelGuercios rescued paid between $6,000 and $7,000 to Aspect, not including airfare, for the American experience, Mrs. DelGuercio said.

«To me, it borders on human trafficking,» she added. «What kind of an attitude do they take back to their home countries? It’s just totally awful.»

School concerns

In fall 2001, William King, then the West Scranton High School principal, had reservations about the home of a foreign exchange student who was enrolled at West.

«It was not what you and I would want to live in,» said Mr. King, who will become the district’s superintendent July 1.

Mrs. Burgette had placed the student in the home.

As principal, Mr. King said he discontinued the West Scranton school’s relationship with Aspect, but Scranton High continued to accept students. To his knowledge, Mr. King said, no problems had been brought to the attention of Scranton High administrators.

Teresa Osborne, Lackawanna County director of human services, said she had no knowledge of prior complaints against Mrs. Burgette, but when reached late Friday, said she would check the county’s database Monday.

Eventually, Mrs. Burgette was allowed by another principal to re-enroll students at West.

After this school year, the entire Scranton School District will no longer accept Aspect students, and officials have developed new guidelines, including reviewing criminal background checks of future host families from other companies, Mr. King said.

«If they choose not to do that, then we’ll choose not to deal with them,» he said.

National problem

Across the country, foreign-exchange students have been found living in a variety of unsatisfactory conditions.

«These cases are rampant. It’s not just in Pennsylvania,» said Ms. Grijalva,  of the Committee for Safety of Foreign Exchange Students.

In Oregon, a man was charged this month with sexually assaulting the foreign exchange student who was living with him. The teenager was placed there by AYUSA Global Youth Exchange, which reported the alleged assault to police.

In Minnesota, the California-based Council for Educational Travel USA reportedly did not have homes lined up for students before they arrived. A student from Norway reported that he lent his host family $1,000 for groceries and their son’s acting classes, and the state announced an investigation earlier this month.

In February, Allentown-based United Student Exchange was ordered by a court to halt all activities, based on students not being placed in proper homes, and the group’s owners diverting $100,000 that was meant to pay school tuition.

In other places, Ms. Grijalva has seen a student be given a sleeping bag and told to stay in a musty basement, and another student being forced to sleep on a pool table in a garage.

«What is so concerning and disheartening, the reason why these problems occur, is because the placement agencies get greedy,» Ms. Grijalva said.

Federal investigation launched

Last week, U.S. Sen. Bob Casey sent a letter to Secretary of State Hillary Clinton urging her to investigate the department’s oversight of U.S. youth-exchange programs, based on what is happening in the region.

The U.S. Department of State is now reviewing the allegations and its own oversight protocols.

Under Department of State regulations, agencies must «ensure that the host family has a good reputation and character by securing two personal references for each host family from the school or community, attesting to the host family’s good reputation and character» and verify that members of the host family have undergone a criminal background check.

Parents question whether this was done.

Other foreign exchange placement agencies say they follow the rules.

Before placements are made through the ASSE International Student Exchange Programs, a criminal background check and a home visit are done, and three references are contacted.

Representatives have to answer, «Would they allow their own family member to live with this family?» according to Sue Nelson, the company’s coordinator for Pennsylvania, New Jersey and Delaware. «We try to be very thorough,» she said.

Tunkhannnock resident Nick Aiello, regional manager of Horizons Du Monde student exchange agency, said local coordinators work through schools and churches to find families interested in hosting students.

A telephone interview is first conducted, and a home visit is mandatory, Mr. Aiello said. The current neglect investigation will have a negative impact on students wanting to come to this region, he said.

«Reputations are on the line; families are concerned,» he said.

Shattered dreams

Ms. Lago made repeated complaints to Aspect about the living conditions her son was enduring. He wanted to go home. The complaints were never answered.

«We felt helpless, frustrated and very angry that our son’s dream year was shattered and broken,» she wrote in her e-mail.

After learning of his situation, another family took the boy in earlier this year. Though his time recently in the U.S. has been what he originally expected, Ms. Lago said he was robbed of his full American experience.

Students will return to their homes in the coming weeks. Ms. Lago said she wants a full refund.

«The cultural learning, appreciation, sharing and the unconditional support that a host family could have given my son, never happened,» she wrote.

Contact the writer:


2009 Jul 23: Exchange students say complaints were ignored by program officials

The Times Tribune | By Erin L. Nissley (Staff Writer) | Published: July 23, 2009

When Mussa Hassan, an 18-year-old from Tanzania, told Edna Burgette that he had gone without food for days and had begun seeing blood in his urine, she allegedly told him he would be OK if he just kept drinking water.

When Anna Bardoz, a 17-year-old from Norway, complained to Ms. Burgette about the pet waste covering the floors of a small apartment where she was staying, Ms. Burgette allegedly told her she deserved to be there because of the bad things she had done.

And Carlos Villarreal, an 18-year-old from Colombia, was afraid to complain that he could not wash his clothes for more than two months because he heard what Ms. Burgette had said about other foreign exchange students who complained.

«Edna would say that the students who were complaining were being so ungrateful and ridiculous,» Mr. Villarreal told a county grand jury investigating allegations of neglect of at least 12 foreign exchange students Ms. Burgette placed locally for San Francisco-based Aspect Foundation. Ms. Burgette has been charged by county prosecutors with five counts of endangering the welfare of children.

Although the five students came to Scranton from all over the world, their experiences here had a lot of similarities. All reported having inadequate food and drink, living in filthy conditions and having their complaints ignored by the one person who was supposed to help them.

As a coordinator for Aspect, it was Ms. Burgette’s job to recruit and interview families willing to host a foreign exchange student for half or a whole school year, the grand jury learned. Coordinators are paid $400 to place a student with a family and $20 per month to check in on each student monthly to «make sure everything is going well,» prosecutors said.

If students have complaints, it is the coordinator’s job to resolve them, according to testimony from Aspect Foundation employee Judy Long.

Coordinators are supposed to screen host families before placing students with them. The screening includes a face-to-face interview, criminal background checks for anyone over 18 in the home and verification of at least two personal and one professional reference, Ms. Long told the grand jury.

Prosecutors said Ms. Burgette did not follow procedures in finding host families and did not check in with students as she was supposed to. Four of the five students ended up living with members of Ms. Burgette’s family, and several students told the grand jury that ex-convicts and drug dealers lived in the houses and apartments with them.

Attempts by The Times-Tribune to reach Ms. Burgette over the past few weeks have been unsuccessful. Her attorney, Christopher J. Osborne, declined to comment Wednesday afternoon.

Contact the writer:


2009 Oct 23: Changes recommended for foreign-exchange programs after Scranton scandal

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: October 23, 2009
Edna Burgette 1Photo: N/A, License: N/A, Created: 2009:07:22 16:15:52
Edna Burgette

Click here to read the report (pdf)

Insufficient oversight and resources plague the department responsible for overseeing foreign-exchange student programs nationwide, a report released Thursday found.

The probe by the U.S. Office of Inspector General was initiated after up to 12 students alleged they were neglected after being placed in Scranton-area homes during the 2008-09 school year. The case exposed the national lack of oversight and significant lapses in background checks for hosts of the 30,000 international students who come to the U.S. each year.

In the Scranton case, local coordinator Edna Burgette allegedly placed students in homes without completing background checks and shuffled some students from home to home.

The students told investigators they lived in filthy homes, some of which were later condemned. Several said they were living with an ex-convict, and at least one student required medical attention for lack of adequate nutrition. All said Ms. Burgette, now the former area coordinator for San Francisco-based Aspect Foundation, ignored their complaints, even though she was paid by Aspect to place the students and check up on them.

Last summer, Ms. Burgette was charged with five counts of endangering the welfare of children. She was fired when Aspect learned of the allegations.

The Department of State has penalized Aspect. The department is limiting the number of student visas Aspect can receive in 2009-10 by 15 percent, leading to a potential $540,000 loss of revenue.

The inspector’s report, while it did not mention the Scranton case, made several recommendations that could have made a difference in Northeast Pennsylvania.

According to the report, individuals within the U.S. Department of State’s Bureau of Educational and Cultural Affairs, responsible for overseeing exchanges, have not been directly monitoring students and instead were relying on the private educational associations, such as Aspect, to oversee students.

«There is an inherent danger in ascribing major responsibilities without clear guidance and support,» the report stated.

Aspect relied on Ms. Burgette to report problems and to make sure students were safe, and she did neither, Aspect officials have previously stated.

The report recommends the department be given adequate resources to conduct periodic unannounced site visits, and to establish a database to record student complaints and incidents so it is easier track problems.

The report also calls for national criminal history background checks to be given to potential host families.

Background checks vary significantly across the country, from not being done at all or relying on references from family and neighbors, to comprehensive checks, said Danielle Grijalva, director of the California-based Committee for Safety of Foreign Exchange Students.

«You’ve got to do it right the first time,» she said.

While Ms. Grijalva had some reservations about the report, she said if taken seriously it could make a difference in the overall quality and safety of foreign-exchange programs.

«The problems will only repeat themselves if we do not get serious and make changes,» she said.

In a statement, U.S. Sen. Bob Casey, who has called for an overhaul in exchange program oversight, said incidents in Scranton «were allowed to happen, in part, because of a lack of clear regulations that allowed sponsor organizations to interpret the rules in a manner that ultimately endangered these students.»

The «real measure of progress will be what specific steps are taken to prevent this problem from happening again.»

Contact the writer:

Related stories

State Department statement

2013 Jan 06: FIEA/Into Education (Norway) – rule-breaking – Becky Sanderson

U.S. Department of State (Removed most identifiers 4 Aug 2016)

Dear Sirs and Madams,

We have previously sent a complaint about Forte International Exchange Association’s (FIEA) mistreatment of our son M. We have not hear much from the State Department and nothing from either FIEA or our national exchange company Into Education Ltd. (Norway) (IEL). As a reminder of our case and a desire to see FIEA having to face the consequences of letting one of their representatives (in the form of Becky Sanderson) have free rein, we are sending this mail stating how we see the rule-breaking of FIEA and IEL.

Our son, M, paid for a service. This service was based on the idea that the exchange organisations would follow the laws of the land regarding the exchange industry. As we see it, FIEA has broken several of the regulations set forth in 22 CFR (Code of Federal Regulations) Section 62.25. I assume all of you are aware of the contents of this regulation and am, therefore, not including the whole thing in this mail. The link to it is:

I am unable to comment on the training of FIEA’s and IEL’s representatives or their standing with their respective governments. FIEA did receive a «Letter of Reprimand» on 23rd November 2010 where they were placed on «Probation» for one year and were informed that they needed to implement a «Corrective Action Plan» that would «improve their program administration». My understanding is that this is because their representatives had not done a good enough job in choosing host families.

Klikk for å få tilgang til sanction-cases.pdf

Today, one of those representatives would have been Becky Sanderson. She does, after all, have 45 complaints lodged against her at the State Department. Unfortunately for our son, she was the representative that ended up taking charge of him. Since 2006 Becky Sanderson has worked for F.L.A.G., AYUSA, DM Discoveries and now FIEA. It seems this would make her what is called a floating representative. She herself has hosted a great many students. In an article from the time she was with DM Discoveries (2007) she states that she had hosted more than 40 exchange students the previous 15 years ( This is in clear breach of §62.25 (d.10.i), (d.15) and (l.1.ii). She has continued this practice since coming to work for FIEA – a fact that was witnessed by our son at a meeting with Becky Sanderson.

Becky Sanderson told Christine Lovell to approve of Ray and Becky Lindsey in spite of Christine’s protest that they were not ready to be a host-family.

Our M was provided with a phone card that only listed the home office number of Forte and the insurance company (g.6). A D of S number was not on it. We have a copy of said phone card.

M’s second family had not even been visited. The person that found the home for M had not even been inside the house. We as parents were not provided with adequate information about the move. When M was later told by the host-mom that he was too expensive to host, that his vegetarianism was a problem and that his views were incompatible with their own FIEA were in breach of (j.1, j.2, j.3, j.4, j.6, j.7). The family had obviously not received adequate orientation about the role of a host-parent which is in breach of (k.1, k.4). There is not way there could have been time for all of the requirement in the three days it took from discovering xxxx and xxxxxxxxxxx to M moving in with them. This means that FIEA could not have fulfilled their responsibility under (d.9).

The temporary family that M moved in with already hosted two exchange students. M stayed with them for about 10 days. This is in breach of (l.1.ii). Forte had somehow rationalised that giving themselves a dispensation from the rule about staying only 2 nights was OK.

FIEA and IEL claim that all rules and regulations have been followed and they admit 0% responsibility for the decision to send Mikkel back to Norway. They have placed all blame on Mikkel, as if a 17-year old boy would know enough Department of State rules and regulations and contract law to be able to follow the labyrinthian thinking of FIEA and IEL.

IEL (Norway) did offer M one thing. He could go to Canada if he forked out another NOK 120.000. This would bring his basic expenses to NOK 180.000. Not really a good deal at all, even if it meant that IEL were foregoing their own expenses in sending him there.

As we see it, FIEA and IEL did not intend to follow through on their obligations once Becky Sanderson discovered M was a thorn in her shoes, one that did not accept the treatment she was dishing out of the lies that were told about him. Thank God M had adult friends in Mena outside the FIEA/IEL world that knew the needs of a 17-year old boy.

The boy we sent out has come back a completely different person. The abuse doled out by Becky Sanderson and xxxxxxxx and the xxxxxx is something no exchange student should be expected to have to endure. M made mistakes, but what happened to him goes far beyond anything he could even dream up.

Please do something about this situation. Exchange students coming to the US need to feel safe, not used and abused.


CC: Div

Problemer: Bytte familie, kriminelt nabolag, familievold, overgrep

I.G. skriver:

Jeg reiste 17 år gammel til USA med utvekslingsselskapet STS.

Jeg ble sendt til en familie i en by som heter Victorville. Et lite søk på den byen kan gi deg følgende fakta: 45 % av befolkningen er latinamerikanske, 50 % er svarte, det er den fattigste byen i USA og 20 % av befolkningen lever under den internasjonale  fattigdomsgrensa. Byen var preget av dramatisk mye kriminalitet og å gå fra bussholdeplassen til skolen var en stor risiko.

Vold, voldtekt og drap var daglig kost, spesielt på skolen.

Utvekslingskoordinatoren som skal finne familie til deg hadde  selv  opplevd at sønnen hennes havnet i rullestol etter å ha blitt banket opp på skolen. Han ble funnet døden nær i denne slumbyens gater.

Vertsfamilien min bestod av en mor, en datter og en stefar. Stefaren  slo  både moren og datteren, misbrukte datteren seksuelt og sa han hadde montert mikrofoner og skjulte kameraer i dusjen og på  soverommet mitt.

Etter en lang kamp fikk jeg byttet familie og havnet hos en annen  familie i denne byen som bestod av en mor og hennes tre barn. Den eldste sønnen voldtok lillesøsteren sin og banket opp lillebroren sin, moren bare drakk og brydde seg ikke, det fantes ikke vann i huset, de hadde ikke vask, dusj eller vannklosett og sjelden mat. Etter at denne eldste sønnen hadde banket meg opp og voldtatt meg dro jeg hjem, fullstendig ødelagt. Jeg fikk ikke de 60.000 kronene jeg hadde betalt for denne turen tilbake fra STS.

Problemer: Bytte familie, ingen skole, psykiske problemer, beskyldninger

Mitt utvekslingsår 06/07.

Jeg hadde lenge gledet meg til å reise på utveksling og jeg satte min lit til at EF var en god og profesjonell organisasjon. I mitt tilfelle viste det seg dessverre at det ikke er tilfelle. Jeg håper med denne historien at jeg kan advare fremtidige utvekslingsstudenter fra å velge å reise med EF.

I forkant av mitt utvekslingsopphold hadde jeg ennå ikke blitt plassert hos en familie, noe jeg ble beroliget med at var vanlig. Jeg fikk derfor tildelt en velkomstfamilie som jeg skulle bo hos frem til en permanent familie ble funnet. Denne familien skulle også fungere som mine IEC-representanter, dvs. at jeg i utgangspunktet skulle kunne kontakte dem og søke støtte hos dem dersom jeg hadde behov for det. Jeg reiste dermed på EF sin Language og Culture Camp på Rhode Island uten bekymringer og var klar for mitt utvekslingsår med EF.

Dessverre begynte problemene allerede da jeg var på camp. Her fikk vi beskjed om å sjekke opp hvilke fag som ble tilbudt på skolen vi skulle begynne på og tenke litt over hvilke fag vi ønsket å ta. Jeg kunne bli plassert på tre forskjellige skoler og tittet derfor på hver skole sin nettside for å få en viss oversikt. Det viste seg da at to av skolene hadde svært begrenset tilbud av fag, og jeg var avhengig av en rekke fag for å få året godkjent, så jeg kontaktet EF for å høre hvordan dette eventuelt kunne løses. Jeg fikk da beskjed om at det ikke kunne tas hensyn til og at de kunne informere om at jeg hadde fått en permanent plassering. Mine foreldre ble tilsendt informasjon om denne familien og jeg fikk beskjed om at de gledet seg til å åpne hjemmet sitt for meg. Jeg valgte å legge bekymringene til side og forsøkte å akseptere situasjonen slik den var – familien virket hyggelig og det var tross alt fint at jeg endelig hadde fått en permanent plassering.

Da jeg etter camp ankom flyplassen for å møte min vertsfamilie, ble jeg også møtt av min IEC. Han tok meg i hånden og lurte på om det føltes rart at dette var familien jeg skulle bo hos i et helt år. Jeg sa meg enig i at det var litt rart, men de virket hyggelige og jeg gledet meg til å bli kjent med familien. Det viste seg derimot raskt at situasjonen ikke var så permanent som jeg og min familie hadde blitt forespeilet. Familien jeg ble plassert hos hadde en vanskelig livssituasjon for øyeblikket. Vertsmor sin mor var dødende og mye tid ble dermed tilbrakt hos henne. Vertsfar hadde i tjeneste nylig skutt og følgelig drept en person, og var dermed permittert og preget av dette. Jeg ble også plassert på den yngste datteren sitt rom, et rom som var fullt av hennes ting, mens hun sov på en oppblåsbar madrass. Kort tid etter min ankomst ble mine mistanker bekreftet; det viste seg at familien aldri hadde sagt ja til å være min permanente familie og de ble svært overrasket da jeg viste dem informasjonen jeg hadde fått fra EF sitt hovedkontor og fra min IEC om at dette var min permanente plassering. Mine vertsforeldre tok så kontakt med både EF og min IEC og spurte om hvorfor denne informasjonen hadde blitt gitt til meg, da de aldri hadde samtykket til annet enn å være midlertidig velkomstfamilie over maks to uker. Dette førte så til en uprofesjonell krangel mellom min vertfamilie og EF, hvor EF påstod at den ene av dem hadde ringt og sagt at det var greit at jeg ble plassert det permanent og at det var kommunikasjonen mor og far imellom som var problemet. Ifølge mine vertsforeldre hadde ingen av dem noensinne kontaktet EF og samtykket til annet en å være velkomstfamilie. Da jeg ringte min IEC ble jeg avbrutt med at han ikke gadd å snakke med meg og at han ikke hadde tid til mine problemer.

Jeg ble dermed flyttet fra denne familien (jeg fikk senere beskjed om at det var min feil at jeg måtte flytte fra denne familien, da jeg hadde klagd på at skolen hadde få fag – en bekymring jeg for øvrig aldri hadde luftet for familien). I mellomtiden begynte skolestart å nærme seg og jeg visste enda ikke hvor jeg skulle bo. I mellomtiden bodde jeg hos RC-ene over området (dvs. de som igjen er over alle IEC-ene). Her skulle jeg bare bo midlertidig frem til noe annet og mer permanent dukket opp. Her var det lite å fylle dagene med. Paret var pensjonister og tilbrakte dagene foran TV-en og så på sport. Frokost ble servert klokken 9, en bolle med frokostblanding, og jeg fikk ikke tilbud om å lage meg noe mat før middag ble servert igjen klokken 20.

Jeg ble så flyttet til et svært hyggelig ektepar, IEC-er, nok en midlertidig løsning frem til en permanent plassering ville være mulig å oppdrive. De forsøkte å hjelpe meg så godt som mulig og for første gang følte jeg at jeg ble møtt med forståelse. Jeg kunne dessverre ikke bli værende hos denne familien da de ikke hadde skoleplass til meg i området. Familien skulle dessverre reise bort, en reise som lenge hadde vært planlagt, og jeg ble plassert hos en slektning for å bo der noen dager. Det begynte å bli slitsomt med all flyttingen og uvissheten – ikke minst begynte skolestart å nærme seg og jeg var bekymret da jeg hverken hadde skoleplass eller vertsfamilie.

To dager før skoletart fikk jeg beskjed fra EF om at jeg hadde fått tildelt en permanent vertsfamilie. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle bo med en tysk utvekslingsstudent, en gutt. Min familie har hittil ikke blitt kontaktet en gang av EF, all informasjon har gått via. meg.. Dobbelplassering, etter EF sine regler, krever at utvekslingsstudenten selv samtykker til dette, noe jeg aldri fikk spørsmål om eller mulighet til å samtykke. Senere da dette ble tatt opp med EF fikk jeg servert løgner om at det ikke var en permanent plassering for den tyske gutten og at andre regler dermed gjaldt – en informasjon som ikke tyskeren selv kjente til, da han også hadde papirer om at dette var hans permanente plassering.  EF rotet seg videre inn i flere løgner. Mitt første møte med vertsmor var ikke positivt. Hun luktet sterkt svette og parfyme, hun var dessuten ubehagelig brå og direkte. Allerede en time etter første møte tok hun meg hardt rundt håndleddende og kunne fortelle at hun ikke satte pris på jenter som bruker tamponger og at hadde jeg vært hennes datter, hadde det vært uaktuelt, men hun kunne vel ikke styre det. Jeg skulle derimot vite at det var det eneste jeg fikk putte i meg mens jeg var i USA, og det skulle hun sørge for. Slike episoder fortsatte å være dagligkost. Det var spørsmål om jeg ville se hennes døde mor (med det mente hun hennes aske som hun hadde i skapet), hun ville oppsøke folk i butikken, kjøpesentre, bensinstasjoner og finne opp historier om at jeg var interessert og gjerne ville snakke med dem, alt for å sette meg i en ubehagelig situasjon. Hun ville ringe venner av meg og skjelle dem ut, hun ville stå bak meg med en saks og forsøke å klippe en del av håret mitt, hun ønsket å ha det som en suvenir. Da jeg nektet henne dette, så hun sint på meg og sa at hun kunne hente det fra dusjen, for håret mitt skulle hun uansett ha og det kunne jeg ikke gjøre noe med.

Historiene og hendelsene er mange – vi ville i perioder bli forlatt i en hel helg. Det var ingen mobildekning, internett eller TV-signal. Vertsmor ville gjemme datamaskinens tastatur når hun reiste bort i helgen (slik at vi ikke skulle spille det eneste spillet som var på datamaskinen) og hun ringte hustelefonen med jevne mellomrom for å sørge for at vi ikke brukte telefonen til å ringe, det fikk vi nemlig kun lov til 20 minutter hver andre uke (til tross for at vi hadde telefonkort og det ikke kostet henne noe). Det ble mange lange og tunge timer. Huset lå 2,3 mil unna all annen sivilisasjon (det var ikke mulig å gå noe sted), det stod på utsiden av huset en hest som aldri mottok stell eller omsorg. Det var dessuten10 katter og 2 hunder, hvorav den ene var svært ustabil, aggressiv og hadde ved flere anledninger bitt vertsmor til blods. Ingen av hundene fikk turer og de fikk heller ikke lov til å forlate huset. Ved en anledningen klarte den ene hunden å stikke av, jeg og den tyske gutten ble da beskyldt for å forsøke å få denne drept. Disse dyrene ville gjøre fra seg innvendig, særlig i kjelleren, og det ble kun kastet vann og sand over avføring og urin. Gulvet løsnet fra festet, det var et knust vindu som kun ble teipet over, det var lite mat i huset, dusjen var et betonghull i veggen og det ble ikke vasket på de 3,5 månedene jeg bodde hos familien. Vertsfaren var overbevist om en million av verdens befolkning kom til å bo på planeten Mars innen 20 år og både vertsmor og vertsfar ble omtalt som psykisk ustabile av flere i lokalsamfunnet.

Jeg kontaktet tidlig EF og luftet min bekymring. Jeg ble dessverre ikke møtt med forståelse. Min IEC, hun jeg skulle kunne kontakte dersom jeg hadde bekymringer eller problemer, behandlet meg svært dårlig. Jeg vil si, uten overdrivelse, at jeg ennå ikke har møtt et menneske som overgår henne, og det er nå snart åtte år siden mitt utvekslingsopphold. Hun ville ved flere anledninger snakke nedlatende til meg – komme med fornærmelser som førte til at jeg begynte å gråte. Hun ville da skrike til meg i telefonen om at jeg måtte ta meg sammen og at jeg var en ”drama queen” og at jeg aldri kom til å komme noe sted i livet hvis jeg skulle være så svak. I denne perioden hadde jeg heldigvis kontakt med min familie over SMS hver dag, det var nødvendig for at jeg skulle komme meg gjennom dagene. Jeg la meg klokken 18 hver dag og hadde det alt annet enn bra.

I ettertid innser jeg at det var psykisk terror. Jeg var 16 år gammel og ble ikke hørt eller sett av de som lovte at de ville være der. Jeg ble satt på oppførselskontrakt, hvor jeg skulle signere at familien var den beste jeg kunne få og hvor jeg fikk beskjed om å akseptere dette. Kontrakten var gyldig uavhengig av min signatur, noe de aldri fikk. Jeg var i denne perioden desperat og snakket med min venninne som også var utvekslingsstudent. Hun snakket videre med sin vertsmor, som tidligere hadde sett hvordan min IEC behandlet meg, og var forferdet – hun fikk endelig ballene til å rulle.

De neste dagene var ikke særlig trivelige. Jeg fikk refs fra EF fordi jeg hadde kontaktet en utenforstående (min venninnes vertsmor) og jeg opplevde at alt jeg hadde forsøkt å snakke med EF om tidligere ble delt offentlig. Jeg fikk ikke snakke med EF på telefon uten at min vertsmor stod rett ved siden av og overvåket samtalen, og det sier seg da at det var vanskelig å forklare min frustrasjon og hvordan sakens tilstand var. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde mistet privilegiet av å ha en privat samtale etter at jeg brøt ”the chain of communication”, som EF kalte det. Jeg fikk reise til min venninne og hennes vertsmor (hun som hadde krevd at EF flyttet meg umiddelbart) en helg. Hun krevde så å få komme inn i huset og se hvordan det var (vertsmor var nok en helg bortreist). Hun ble svært forferdet da hun innså at jeg ikke hadde overdrevet. Vertsmor hadde nok en gang reist av gårde en helg og huset ble fylt av hennes voksne datter og hennes kjæreste, som lå på en madrass midt i stuen midt på lyse dagen. Hun ble forferdet over stanken, husets tilstand og ikke minst dyrenes tilstand og ville nok en gang kontakte EF, for dette anså hun som uakseptable boforhold.

Mine foreldre begynte på samme tid kampen mot EF Boston. Det var daglige telefoner hvor min far krevde at jeg skulle bli flyttet, eller så fikk de sende meg hjem. Det var først da det begynte å skje noe – EF kom med lovnad på lovnad om at jeg skulle flyttes og at det var helt sikkert at det ville bli tilfelle. Det er trist at det måtte trusler fra mine foreldre om søksmål før det kom noen reaksjon fra EF overhodet. I samme periode opplevde mine foreldre å bli oppringt av EF Oslo. EF kunne informere om at jeg hadde oppført meg forkastelig og at jeg som et resultat av dette hadde blitt kastet ut av familien og nå var plassert hos min IEC. Mine foreldre ble som resultat urolige og kunne ikke skjønne hva som hadde skjedd – jeg hadde da aldri vært frekk eller oppført meg uakseptabelt til tross for behandlingen jeg hadde mottatt. De ringte meg gjentatte ganger og fikk omsider tak i meg. Jeg var til informasjon da i byen med vertsfamilien og det hadde ikke vært noen episode. Jeg var altså ikke flyttet derfra og hadde ikke hørt fra min IEC på ukevis. I ettertid lurer jeg på hvor denne informasjonen kom fra, mine foreldre fikk ingen beklagelse for denne feilinformasjonen.

Dagene går og min far får bekreftelse fra EF om at det er funnet en permanent familie, en enslig dame, til meg i en annen stat og at jeg skal flyttes førstkommende mandag. Jeg leverer inn bøker på skolen, hvor en lærer tilbyr å bli min nye vertsfamilie, men da jeg allerede har fått en ny plassering takker jeg nei og forteller at jeg allerede har fått en ny familie og at jeg tror det blir positivt å komme meg vekk og begynne på nytt igjen. Jeg får samme kveld en sint telefon fra min IEC som har blitt informert om at bøker er innlevert. Jeg blir i en halvtime skjelt ut etter noter fordi jeg har hørt på informasjon fra EF Oslo og ikke henne. Hun er lite interessert i hva Norge har å si om saken, og jeg får beskjed om at oppførselen min nok en gang har vært uakseptabel. Saken viser seg videre at EF aldri hadde en familie i en annen stat – til tross for at denne informasjonen ble gitt til mine foreldre fra deres kontorer. Jeg får derimot beskjed om at jeg skal bo hos enda en midlertidig familie mens de leter etter en permanent en, og jeg blir derfor stående uten skoleplass så lenge det varer. Dette bekymrer meg selvfølgelig – jeg ønsker jo å få året godkjent. Allikevel er jeg desperat etter å komme meg vekk. Jeg vet at familien jeg bodde hos i ettertid har blitt godkjent som IEC-er for EF. Jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan det er mulig.

Jeg bor hos den neste familien i tre uker. De er hyggelige og det bor en rekke andre utvekslingsstudenter der. Jeg blir behandlet godt og jeg føler at jeg blir hørt. Det betyr mye – jeg har vært i USA i 4 måneder og begynner å bli sliten av hele opplegget. Allikevel er det en bekymring at jeg nok en gang står uten skoleplass og jeg venter i spenning på en ny plassering.

I starten av desember får jeg beskjed om at jeg skal flyttes til nabostaten, dette også en midlertidig løsning. Jeg begynner her på min andre skole mens jeg bor med et eldre ektepar. Begge to i slutten av 80-årene og tyske, så engelsken er ikke spesielt god. Mannen i huset er svært skrøpelig og er avhengig av rullator for å komme seg fra stolen og bort til middagsbordet, som er lokalisert en meter unna. Ved en anledning faller han på badegulvet og da hans kone ikke har krefter nok til å hjelpe ham opp, er jeg nødt til å bistå. Jeg var i min periode der svært ensom, det skjer naturligvis ikke særlig mye hos et eldre pensjonert ektepar som bor langt unna allfarvei, dessuten var jeg bekymret for at noe skulle kunne skje med de to. Det var hyggelige mennesker og de behandlet meg godt, men situasjon var langt fra ideell. Etter 1,5 måned hos det eldre ekteparet får jeg beskjed om at det er funnet en permanent familie for meg – denne gangen i en tredje stat. Det vil bli det syvende hjemmet jeg har satt mitt fot i så langt.

Og her tenkte jeg at problemene endelig skulle ta slutt – men det skulle vise seg å være mer i vente. Da jeg ankom vertsfamilien ble jeg informert om at det ikke var mulig å oppdrive en skoleplass for meg i området (det var tre skoler i nærheten, men ingen ønsket å åpne for flere utvekslingsstudenter, i hvert fall ikke midt i et trimester). Jeg fikk da beskjed fra EF om at jeg kanskje måtte flytte enda en gang, eventuelt måtte jeg begynne på en privatskole for elever med spesielle behov i området, da dette var eneste privatskole i nærheten som var villig til å åpne for en ny elev. Problemet var at denne skolen var en times kjøretur unna byen jeg bodde i og at jeg derfor ikke ville få mulighet til å komme meg til og fra skolen, ikke minst hadde jeg heller ikke behov for spesialundervisning. Det ble derfor diskutert om jeg heller skulle hjemmeskolere meg selv i 1,5 måned frem til neste trimester hadde oppstart. Noe som selvfølgelig var helt uaktuelt – jeg reiste på et ”High School Year” – jeg skulle da ikke drive med hjemmeskolering. Til tross for informasjon fra EF om at det ville være umulig å få skoleplass før oppstart av neste trimester, valgte jeg og vertsmor å reise bort til nærmeste skole for å snakke med rektor i et håp om å få en skoleplass. Tilfeldigvis viste det seg at viserektor hadde bodd i Norge i en periode på to år og derfor fikk overtalt rektor til å la meg begynne på skolen allerede neste dag. Jeg lurer fortsatt på hva som hadde skjedd dersom jeg ikke hadde tatt saken i egne hender. Jeg ble hos denne familien frem til hjemreise og her hadde jeg det fint. Vi har fortsatt god kontakt i dag og resten av mitt utvekslingsopphold ble heldigvis slik det hele tiden burde ha vært.

I ettertid sendte jeg et langt klagebrev til EF – lydende mye som dette, men med flere detaljer. Jeg fikk økonomisk kompensasjon for det jeg hadde blitt utsatt for, men opplevde aldri å få en ordentlig unnskyldning. Jeg angrer i dag ikke på at jeg dro, jeg vokste mye i løpet året og ble kjent med meg selv på en ny måte – jeg skulle bare ønske at jeg hadde reist med en organisasjon som tok studentene og sitt eget arbeid på alvor. Som tenåring alene i et nytt og fremmed land burde det være en selvfølge at organisasjonen er der som en støtte, slik de lover. Jeg hadde en vond periode, men var heldig og slapp med akkurat det – det var derimot ingen selvfølge. Selv i dag kan jeg få vondt i kroppen og tårer i øynene når jeg tenker tilbake på mitt utvekslingsopphold. Jeg håper at det kan opprettes et bedre fremtidig vern for andre utvekslingsstudenter som opplever å bli en kasteball, blir overhørt, tråkket på og behandlet uakseptabelt. Man skal ikke måtte være alene og man skal kunne bli hørt og få den støtten man så hellig blir lovet.

Vanlige problemer: Bytte familie, trusler

K.R. skriver:

Mitt (grusome) «år» med EF

Jeg meldte meg allerede på EF hig school year program i 2004, to år før jeg skulle reise. Ved første intervju ble jeg ikke akseptert, og måtte derfor søke igjen senere. drømmen om å bo i England skulle jeg ikke gi fra meg så lett. Den andre gangen jeg søkte ble jeg godkjent, kjempe fornøyd og glad tittet jeg i postboksen hver dag i håp om noe nytt fra EF. Jeg fikk brosjyrer og bøker og flotte løfter om «det beste året i ditt liv» osv.. For en drømmende 17. åring var dette helt fantastisk, og jeg gledet meg. vertsfamilie måtte jeg derimot se langt etter. Et år etter jeg hadde komt inn i programmet ringte jeg til EF for å høre om de hadde begynt å lete etter familie, det hadde de fikk jeg beskjed om og at jeg måtte smøre meg med tolmodighet. et halvt år før reise hadde jeg fremdeles ikke hørt noe, og begynte å ringe litt oftere men fikk bare samme melding hver gang. Når sommerferien begynte og jeg måtte begynne å tenke på reisen hadde jeg fremdeles ikke hørt noe om en familie. Jeg ringte oftere og oftere og fikk intrykk av at EF faktisk ikke prøve å finne noe til meg.

Når det var knappe to uker før avreise fikk EF en sint telefon fra min far som var skuffet og ville vite hvor datteren skulle bo i dette fremmede landet hun skulle tilbringe et helt år, uten å se familien sin. Jeg tror EF fikk litt panikk pga. dette, for dagen netterpå fikk jeg en telefon som sa at jeg hadde fått en familie. Kjempe greit!
Når det var tid for å reise tok jeg farvell med familie og venner og tok flyet til gardemoen hvor jeg møtte mande andre norske studenter, her fant jeg venner for livet, og det ble en fin opplevelse å vente 10 timer på flyplassen grunnet et innstillt fly. De to neste ukene skulle tilbringes i winchester på camp, dette var kjempe kjekt. Jeg har aldri møtt så mange kjekke mennesker på en gang, og dette er noe jeg aldri kommer til å glemme. Tiden kom for å ta farvell med alle nye venner å ta bussen til den nye familien.

Noen timer i buss møtte jeg vertsmoren min for første gang og vertssøsteren min fra sveits. Vertsmoren min, en enslig kvinne i 60 årene møtte oss i peterb`roo og kjørte oss til vårt nye hjem. Skuffelsen slo meg i magen når vi gikk inn i huset. Selve huset så ut som to brakker plassert oppå hverandre, i et nabolag som var veldig pent med steinhus bodde vi helt på enden i trolig det minste huset som var der. Når vi kom inn kjente vi en intens lukt som ikke kan forklares med ord, teppet i gulvet var så nedslitt at det var hull noen plasser med store mørke flekker og inskrumpet skit. i midten av rommet sto det en stol (EN!) den var svart der hvor hodet tydeligvis hadde vert, innsmurt av kroppsfett, ved siden av stolen var det avklippte fingernegler sittende fast i teppet (tro meg eller ei) jeg ville kaste opp av synet av dette. At noen kan leve sånn tenkte jeg. Jeg og vertsøsteren min skulle dele rom. Her var det bare teppe på halve gulvet, der hvor det stoppet var det rein skitten betong. Vi skulle sove i en etasje seng som ingen av oss helt stolte på. Morgenen etter vår første natt skulle jeg på toalettet for å ta meg en dusj, idet jeg gikk in på badet trakket jeg i noe vått som viste seg å vere hundetiss. Dette møtte vi nesten hver morgen, noen ganger til og med bæsj fra hunden. Kjempe ekkelt! Vi vente oss til dette etter tid, men det var grusomt ekkelt. Vi bestemte oss begge to for at her ville vi ikke bo, men bestemte oss også for at vi skulle prøve i minst to uker å bo der for å se hvordan det gikk etter litt tid. Ingenting ble bedre etter en halv måned, og meg og vertsmoren min kom ikke overens med hverandre.

Jeg bestemte meg for å ringe til EF å si at her ville jeg ikke bo. jeg ble svart med en kald skulder og fikk beskjed om å vokse opp å se verden med realistiske øyne. Vi ble enige om at vi skulle prøve litt til Men med tiden ble alt bare verre, jeg klarte ikke å kommunisere med vertsmoren min og jeg følte meg uvelkommen i hjemmet.

På skolen likte jeg meg kjempe godt, og hadde fått masse gode venner som jeg likte å være med i fritiden. Men dette fikk jeg ikke lov til. Jeg skulle komme hjem hver dag, sitte på rommet mitt og se i veggen.

Etter omtrent to måneder bestemte jeg og søsteren min oss for at vi ikke orket lengre. Vi hadde ringt til EF flere ganger nå, klaget og klaget, men bare fått det samme svaret. Jeg ringtre til EF, forklarte situasjonen vi var i men ble fortalt at jeg var en løyner og en uoppdragen drittunge fra EF i England, «hjemmet er sjekket flere ganger og er et perfekt hjem for en utvekslingsstudent» Jeg fortalte de at jeg hadde skrever på en kontrakt der det sto at jeg hadde rett på å bli flyttet fra familien om det ikke gikk bra. De forsatte å fortelle meg at jeg hadde et mentalt problem som gjorde at dette ikke gikk, og at jeg var et problembarn som bare yppet til bråk. De brøt meg ned psykisk Når vertsmoren min fortalte til EF at alt jeg bare var ute etter var å Treffe gutter og å gå på fester fikk jeg fullstendig nok. Jeg hadde ikke vert på en eneste fest, ikke engang fått låv til å være ute etter skoletid.

Jeg bestemte meg for å gjøre dette til mitt år og ikke EF’s Om jeg var et såalt «problem barn» så skulle de faen meg få et. Når jeg ikke kom hjem fra skolen før sent på dagen, bare klaget og klaget, kranglet med vertsmoren, fortalte at jeg ble urettferdig behandlet siden vertsøsteren min ble sett på som et englebarn når vi var to om dette og ikke bare meg (hun var ikke så god i engelsk, så jeg måtte gjøre all snakkingen) Jeg tok bilder av huset vi bodde i, og sente til EF. De brydde seg ikke, sa at bildene så helt fine ut. Da ringte min far til EF i Norge å sa at de skulle gå igjennom bildene sammen, dette kunne de ikke gjøre sa de.

Når min far ble rasende klarte han å overtale Trine Lise som han snakket med og de gikk gjennom bildene en etter en. Hun var forferdet av det hun så, og kommentaren var «sånn kan de ikke ha det» Hun låvet at de skulle begynne å finne en ny familie til meg. Hun ringte meg ofte for å høre om det gikk bra med meg, det gjorde det ikke, jeg var alene uvelkommen og  missforstått i et fremmed land. Dette var første gangen jeg følte at EF der hjemme gjorde noe for å hjelpe meg.

Etter litt tid ringte IEC’en min som jeg hadde et veldig got forhold til. Hun ringte å spurte om jeg ville komme å bo hos henne en stund. Senere den dagen kom hun å hentet meg, ikke vertsøsteren min, hun hadde blitt skremt over hele situasjonen og bestemte seg for å bli for å ikke få bråk. Jeg bodde hos IEC’en min i en uke, det var kjempe flott og jeg trivdes godt.

Etter en uke ble jeg flyttet til en midlertidig familie. Der var det helt grusomt, jeg ble plassert på gjesterommet i en skitten seng som var svart av kattehår, som resulterte i at jeg fikk en allergisk reaksjon. I huset var jeg hjemme alene de to første dagene, jeg gikk på internett å snakket med venner på msn osv. heldigvis hadde de bredbånd så jeg hadde noe å gjøre på. Dagen etterpå hadde husmoren skiftet passord slik at jeg ikke kunne bruke maskinen (????!) Jeg følte meg eksteemt uvelkommen, jeg ble ikke snakket til, ikke sett på. Jeg fikk husarbeid å gjøre og om kvelden gikk jeg tidlig til sengs for å gråte. De neste dagene måtte jeg bli med mannen på jobb, han var lastebil sjofør, og jeg måtte sitte i bilen i 12 timer (seriøst) hver dag.

Etter en uke hadde jeg fått nok. Jeg ringte og bedte om å få komme tilbake ti IEC’en min å bo, dette fikk jeg lov til. etter en uke der igjen reiste jeg til Isle of Wight for å besøke besteveninnen min der Ingrid. Det var kjempe kjekt og jeg koste meg mye. Når jeg var der fikk jeg en telefon av EF som sa at de hadde funnet en ny familie til meg.

Når jeg reiste til denne familien så det kjempe greit ut, jeg koste meg en liten stund helt til jeg fikk vite at jeg ikke skulle være der alikavell. Damen jeg bodde hos fortalte meg at hun var tideligere narkoman og alkiholiker (jeg tuller ikke) og lå ut om sine egne problemer. Jeg hadde gjevnlig kontakt med IEC’en min som sørget for at jeg hadde det bra. En dag fortalte hun meg grunnen til at jeg ikke kunne bo hos den nye familien mer. fordi at damen jeg bodde hos tydeligvis ikke likte meg. Hun hadde ringt til EF løyet om at jeg hørte på høy musikk og skremte ungene. Jeg hadde ingenting å spille musikk på, så det er utrolig at hun kan si noe sånnt. Desutten likte ungene meg kjempe godt. Denne gangen ble jeg så utrolig lei, deppet og forbanna over måten jeg ble behandlet på. Jeg bestillte en flybilett hjem og reiste. dagen etterpå ringte min siste vertsmor (narkomanen) og anklaget meg for å ha stjålet penger fra lommeboken hennes og en mp3 spiller med eksamensoppgaven på. Jeg ble utrolig lei meg og kunne ikke fatte og begripe hvordan hun kunne finne på noe sånnt.

Senere fikk jeg en kontrakt av EF som sa at jeg måtte skrive under på at jeg ikke hadde rett på å få penger igjen og at jeg ikke skulle snakke om det som hadde skjedd. Dette gjorde vi selvsakt ikke. Etter kjempe krangler og mye tid fikk vi tilbake 30.000 kr av nermest 70.000 Dette ødela et helt år av livet mitt, jeg kunne ikke gå tilbake til skole. DETTE ER MISSHANDLING! Jeg er kjempe skuffet over EF sin behandlinger og utnytting av tenåringers store drømmer om et år i utlandet. Jeg håper dere som leser dette har fått noe i utbytte av teksten og tenker seg godt om før de melder seg på EF.

Vanlige problemer: Bytte familie, kaos, lite mat, ingen hjelp, rettssak

Publisert 16.07.09 – 10:05, endret 16.07.09 – 21:39 (VG NETT) Av Samaria Iqbal

(VG Nett) Den norske jenta Anne og andre utvekslingselever i  Scranton i Pennsylvania, bodde i utrygge hjem, ble neglisjert og var underernærte.

Carlos Villareal (midten) en av utvekslingsstudentene landet i sitt hjemland Colombia søndag. Her poserer han med sine foreldre, lykkelig over å være tilbake. Foto: AP
Carlos Villareal (midten) en av utvekslingsstudentene landet i sitt hjemland Colombia søndag. Her poserer han med sine foreldre, lykkelig over å være tilbake. Foto: AP

Utvekslingselevene som dro til Scranton i deltstaten Pennsylvania skulle få oppleve gledene ved den amerikanske kulturen, samt få  mulighetene til å studere på high school.

I stedet ble oppholdet et mareritt med forsømmelse, underernæring  og manglende oppfølging fra vertsfamiliene, melder CNN. Studentene er nå alle tilbake i sine opprinnelsesland, hvor de forteller venner og bekjente om sine opplevelser.

Den norske jenta Anne, som ikke vil oppgi sitt etternavn, prøvde  forgjeves å kontakte amerikanske myndigheter for å fortelle at de levde under kritikkverdige forhold. Hun fikk ingen respons fra  myndighetene, og henvendte seg deretter til organisasjonen som var ansvarlig for utvekslingselevene.

Ungdommene skal ha blitt neglisjert av sine vertsfamilier, og skal ha vært underernærte. Underernæringen skal ha ført til at flere  studenter skal ha havnet på sykehus.

I tillegg skal den ene studenten ha levd under samme tak som en narkotikadømt kriminell. En annen stundent besvimte under en gymtime på skolen grunnet underernæringen.

Sendte bilder av huset
Anne sendte også bilder av innsiden av huset som hun bodde i. Rektoren på skolen til Anne lot henne bo hos ham for resten av skoleperioden. De andre studentene var ikke like heldige som henne. De bodde nesten i ett helt år i utrygge hjem. Det lokale  barnevernet fikk tips om saken en måned før skoleslutt.

Statsadvokat Andrew Jarbola, sier til CNN at han ser meget  alvorlig på saken.

  • Ungdommene fikk ikke ordentlig mat, hygiene og den slags ting. Jeg vet også at en av ungdommene ble plassert i huset til en dømt  kriminell. Han har blitt dømt for salg av narkotika og andre  narkotikaforbrytelser. Dette er meget alvorlig, sier Jarbola.

Nekter for skyld
Vertsfamiliene benekter at de har gjort noe galt, men beretningene  til studentene forteller en litt annen historie.

  • De fikk ikke mat. En av studentene hadde opplevd at en vertsfamilie hadde teip på maten i kjøleskapet med påskriften – Ikke rør, dette er bare for vertsfamilien. De ble jo neglisjert, sier statsadvokat Jarbola.

Myndighetene krever handling
Amerikanske myndigheter krever nå at det gjøres noe overfor de ansvarlige.

  • Dette er et utvekslingsprogram som er veldig viktig for oss. Vi snakker om 15-18 år gamle ungdommer som blir introdusert for USA. Vi erkjenner at i dette tilfellet og i andre tilfeller rundt om i landet, har vi feilet i å oppnå våre mål, sier en talsmann for det amerikanske innenriksdepartementet til CNN.

Det er den San Francisco- baserte organisasjonen Aspect som sponset alle de 12 studentene i Scranton. De mottok i 2008 en million dollar i offentlig støtte.

Organisasjonen er nå under etterforskning.


Problemer: Løgn, manipulasjon, trusler, ulovlig tvangsarbeide, ingen hjelp

Herregud!! Følger EF et slags mønster. Har begynt å se et mønster i historiene. Syns det var en ekkel historie. At det går an!! Ikke for å virke frekk, men jeg er «glad» disse historiene dukker opp. Jeg opplevde mitt helvete med EF i 2001, og da trodde jeg at jeg var den eneste. Syns det er flott med denne gruppen. Håper folk ser den og blir advarte. Det nærmer seg sommeren, og mange som skal reise. Får frysninger når jeg tenker på de stakkarene som har en skjebne som oss i vente. EF har ødelagt for mange, og de kommer til å ødelegge for mange.
Det som jeg syns er skummelt er at historiene er så like hverandre. Løgn, løgn, løgn, kaste studentene rundt og beskylde de for ting. Ingenting er EF sin skyld. Neida…heh..
Vi var to som bodde hos samme familien, vi måtte være med der de jobbet, og fikk beskjed om å si at vi var deres egne barn hvis noen spurte. De sa at de skulle ta bedre vare på oss enn våre egne foreldre. De satte oss opp mot foreldrene våre, skolen og venner, bare for å ha kontrollen. Siden sønnen deres hadde brutt kontakten med foreldrene, tror jeg at deres motiv var å få ‘nye’ barn. De bare lekte med oss. Likte å skremme oss og snakke ekkelt. Syns det er hårreisende å se den svenske dokumentaren om EF. Det var jo et innslag om EF i TV2 Hjelper deg. Men det skulle vært mer. En oppfølger, der det skulle lagt vekt på at EF er pill råttent bak den glitrende fasaden.

2012: AFS kommenterer «Et amerikansk mareritt»

16.01.2012 · Gunhild Sølvberg

Kommentar til artikkel i Aftenposten lørdag 14. januar.

Vi viser til oppslag i Aftenposten lørdag 14. januar som tar opp utvekslingselevers sikkerhet i USA, med fokus på vertsfamilier. I den forbindelse ønsker vi å understreke hvordan AFS jobber i forhold til vertsfamilier i USA.

AFS er en frivillig, ideell organisasjon. Alle lokallag, lokalkontakter  og vertsfamilier er frivillige og får ingen økonomisk kompensasjon.

Det er AFS USA selv, og ingen ekstern organisasjon, som finner  vertsfamilier i USA. Familiene blir godkjente etter hjemmebesøk  på samme måte som vertsfamilier her i Norge. I tillegg er det i USA flere pålegg fra Staten som skal oppfylles før man blir godkjent som vertsfamilie. Alle AFS sine vertsfamilier – i alle land- er frivillige, og får ingen økonomisk  kompensasjon.

Som AFSer får du tildelt en lokalkontakt. I et lokalmiljø er det ikke  uvanlig at denne kontakten kan kjenne vertsfamilien, men dette skal  ikke hindre kontakten fra å være en nøytral part mellom  utvekslingseleven og familien. Dersom en AFSer mot formodning  skulle oppleve at man ikke «kommer gjennom» hos lokalkontakten vil man kunne kontakte lokallaget, det nasjonale  kontoret i  vertslandet, eller AFS Norge. Vi oppfordrer alle til å sette seg inn i informasjonen som finnes på nett (På Reisefot), og til å delta aktivt under pre- orienteringen for på den måten forberede  seg på best mulig måte og lære mest mulig om organisasjonen.  Både AFS i vertslandet og AFS Norge har nødtelefon og er tilgjengelige 24 timer i døgnet for nødsfall.

Som utvekslingselev kommer du til noe nytt og annerledes, og uansett i hvilken del av landet eller hvilken familie du kommer til, så vil du møte mange utfordringer både i familien, på skolen og i nærmiljøet. Men i dette ligger det spennende og lærerike med å  reise ut: Du opplever en hel masse nytt som gir deg nye perspektiver og lærer deg mye både om kulturen du kommer til og kommer fra, samtidig som du lærer mye om deg selv. AFS Norge vil bidra til at dette skjer innenfor trygge rammer, og vi gleder oss til å kunne være med deg både før, under og etter AFS- året ditt!

Utvekslingsorganisasjonen: High placers

De fleste utvekslingsorganisasjonene har et belønningssystem for representantene sine. Et av dem er å betale representanten et visst beløp for hver utvekslingselev de klarer å skaffe et hjem til. Ut fra stillingsannonser jeg har lest, er det snakk om mellom $700-$1200 per elev.

Er man en seriøs representant som har ærlige overordnede, plasserer man ikke flere elever enn man har skikkelige hjem til. Men grunnen til at denne bloggen ble satt i gang har med den andre typen representant å gjøre.

Noen representanter kalles «high placers» og utvekslingsbedriftene elsker dem. High placers er mest opptatt av å skaffe hjem til så mange elever som mulig. Områderepresentanten som hadde ansvaret for M’s lokale representant var en high placer.

Becky Sanderson var innklaget til US Department of State mer enn 45 ganger innen vi ble kjent med henne. Kvaliteten på hjemmene kunne være bra, men de kunne også være helt forferdelige.

I løpet av hvert skoleår plasserte hun mellom 30-60 elever. Det sier seg selv at ordentlig oppfølging av såpass mange elever blir umulig, særlig når noen av hjemmene de er plassert i er under pari. I dette tilfelle er det heller ikke urimelig å anta at hennes intensjon aldri var skikkelig oppfølging.

Utvekslingsbedriftene har en tendens til å returnere utvekslingseleven til hjemlandet om eleven klager over forholdene.

Problemer: Bytte familie, alkoholmisbruk, ikke seng, overfylt, skittent, lånte penger

Utvekslingsoppholdet ble en gedigen nedtur for Tobias (17). Nå må han gå 1. klasse om igjen.

Siri Guldteig Larssen | Onsdag 01. desember 2010, kl. 19:56

Tobias Waage Kyte fra Drammen fikk en tøff velkomst da han i høst reiste på  elevutveksling til USA gjennom Explorius sitt program. Planen var å  tilbringe andre klasse på en amerikansk High School, men etter bare to  måneder i USA fikk 17-åringen nok og nå er han tilbake i Drammen.

Helt «Texas»

Først to dager før avreise i september ble Tobias tildelt en vertsfamilie og  da i Texas, til tross for at han hele veien hadde fått opplyst at han skulle  til Florida.

– Det var egentlig ikke noe problem for meg. Jeg tenkte at; Texas, det er jo  dødskult! Hvor mange er det som får oppleve det, forteller Tobias til TV 2  hjelper deg.

Men det som møtte utvekslingseleven i Texas var langt ifra dødskult. Ifølge  Tobias ble han plassert hos en vertsfamilie med elendige boforhold. Han  mener det hele virket som en nødløsning for å få han over til USA.

– Det var skittent og ekkelt og doen virket ikke skikkelig. En av rutene var  knust uten at noen hadde tatt seg bryet med å bytte den og jeg hadde ikke  engang en seng å sove i, forteller Tobias oppgitt.

I huset bodde en familie på seks personer, i tillegg til en tysk  utvekslingsstudent og alle disse skulle, sammen med Tobias, dele to soverom.

– Jeg ble bare helt fortvilet og følte virkelig ikke at dette var det  Explorius hadde forespeilet meg, sier Tobias.

Vertsmor fyllekjørte

Etter at han hadde klaget ble han raskt flyttet ut, men problemene stoppet  ikke her.

Hos en av familiene opplevde Tobias at vertsmoren ved flere anledninger drakk  og kjørte bil under en rundtur i Florida. Hun skal også ha bedt om å låne  penger av Tobias eller om han kunne donere penger til turen. Da foreldrene  til Tobias fikk vite om disse hendelsene reagerte de med stor bekymring og  kontaktet Explorius som igjen konfronterte den aktuelle vertsmoren – mens  Tobias bodde i huset.

– Jeg syntes det ble fryktelig ubehagelig, du kan jo tenke deg hvordan  stemningen var i det huset, sier Tobias, som fortviler over måten det hele  ble behandlet på.

Hans egne foreldre, Kristin Waage Kyte og Mårten Kyte, syntes det var tøft å  følge Tobias hjemmefra og hadde hyppig kontakt med sønnen. De forsøkte å  motivere og støtte ham så godt de kunne via skype, sms og telefonkontakt.

– Det er jo det kjæreste du har og selv om vi vet at Tobias klarer seg selv så  var det tungt å høre at han var utrygg og på gråten og ikke kunne hjelpe  ham, sier Kristin.

I løpet av sine nesten to måneder i USA har Tobias blitt flyttet rundt til tre  ulike familier i Texas, en familie i Kansas før han til slutt ble sendt til  en siste familie i Missouri. Her kunne de ikke tilby noen skoleplass til han  og alternativet var å flytte ham en siste gang.


Foreldrene til Tobias mener de ikke har fått den tjenesten de har kjøpt av  Explorius og at organisasjonen ved flere anledninger har tilbudt et  utilstrekkelig skoletilbud. Til sammen har de betalt 70 000 kroner for  oppholdet og Tobias har et stipend fra Lånekassen som vil bli gjort om til  lån fordi han ikke har fullført skoleåret. I tillegg kom han tilbake for  sent til å følge sitt eget årskull og må derfor gå 1. klasse om igjen.

– Det er utrolig kjipt og så demotiverende. Dette året skulle liksom bli mitt  livs opplevelse, men nå ender det bare med en gedigen skuffelse og brutte  forventninger, sier 17- åringen.

Explorius mener foreldrene har skylden

Explorius hevder på sin side at det er familien Kyte som har brutt kontrakten,  fordi Tobias til slutt valgte å dra hjem fra USA. De mener også at oppholdet  i stor grad ble ødelagt av at foreldrene hadde for mye kontakt med sønnen.  Det reagerer Tobias sin mor sterkt på.

– Hvem er det som ikke ville ha fulgt opp sønnen sin i en slik fortvilet  situasjon, det er vår plikt som foreldre, sier hun oppgitt.

Hos ANSA, organisasjonen som organiserer studenter og elever i utlandet, har  de fått flere liknende henvendelser fra elever som har vært utenlands  gjennom Explorius.

– Vi synes det er utrolig uheldig at utvekslingselever havner i slike  situasjoner og derfor er det veldig viktig å skille mellom de seriøse og  useriøse aktørene, sier president i ANSA, Kristoffer Moldekleiv.

Administrerende direktør i Explorius, Tom Ericsson, er veldig lei seg for at  Tobias ikke har fått et vellykket opphold i USA. Han beklager forholdene hos  den første vertsfamilien som Tobias kom til i Texas, men legger vekt på at  det mangler dokumentasjon på Tobias sine påstander.

– Det er en del alvorlige påstander som kommer frem her og det vil vi sjekke  grundigere, sier han.

Ericsson mener at Explorius har gjort alt i sin makt for å hjelpe Tobias  underveis når problemene har oppstått og at skoletilbudet de har gitt har  vært tilfredsstillende. Etter at TV 2 hjelper deg tok opp saken har  Explorius tilbudt Tobias å reise ut på et nytt opphold, men med bedre  betingelser. For tiden forhandler de også med familien Kyte om et økonomisk  krav.

2009 jul 16: «Exchange students live American nightmare»

Drew Griffin and Kathleen Johnston | CNN | 16. juli 2009:
SCRANTON, Pennsylvania (CNN) — They came from around the world hoping to spend a high school year immersed in the culture and joys of America.

Exchange student Carlos Villareal of Colombia says he was underfed and kept in "an unsafe environment."
Exchange student Carlos Villareal of Colombia says he was underfed and kept in «an unsafe environment.» Source: CNN

Instead, five young foreign exchange students found themselves caught in a nightmare of neglect, malnourishment and abandonment by those supposed to protect them.

Now those five — natives of countries stretching from Norway to Tanzania to Colombia — are back home telling friends of a different America than they expected. And their brief visit reverberates in America as a United States senator demands accountability and reform, a Pennsylvania district attorney seeks criminal charges and the U.S. State Department concedes it failed to protect kids coming to America.

«We at the Department of State recognize [because we] are responsible for this program we have to make sure we are aggressively overseeing this program and make sure children are well-suited,» said State Department spokesman P.J. Crowley.

«This is a program that is very important to the Department of State,» Crowley said. «We are talking 15- to 18-year-old children. We are introducing them to the United States. We are trying to put our best foot forward. We recognize in this incident in Scranton and also elsewhere around the country we have failed to do so.»

What happened in Scranton, according to Lackawanna County, Pennsylvania, District Attorney Andrew Jarbola, is a crime. He has convened a grand jury to look into the families where some of the 12 students who came to Scranton were placed, as well as the company who placed them there and its officials.

«Well, in my opinion they were treated kind of crudely,» Jarbola said. «Not provided the proper food, hygiene and things of that nature. And the areas they were placed? I know one of the students was placed in a home with a convicted felon — convicted of drug trafficking or drug offenses — and that is very disturbing to me.»

Jarbola said some students were so malnourished that one was treated in a hospital for dehydration while another passed out during track at school.

«They weren’t provided with food,» Jarbola said. «In fact there is one incident with tape on food items in the refrigerator of the host family that says, ‘Do not touch. This is for the host family only.’ So basically they were neglected.»

The company that placed the students first denied any problems existed, then said it had corrected them and fired those responsible. The families who housed the students say the allegations are untrue. But the students themselves tell a different story.

‘It was nothing like I had envisioned’

The San Francisco-based Aspect Foundation sponsored all 12 of the Scranton students, some of whom were on State Department grants. On its Web site, the Aspect Foundation says it began in 1985 as «a small non-profit organization offering affordable study-abroad opportunities to students from around the world,» and now «students live with volunteer host families in more than 350 communities throughout the United States.»

In 2008, the State Department gave 17 placement groups $39.4 million in taxpayer funds to manage programs involving exchange students. Aspect received $1.08 million of those funds.

Carlos Villarreal’s family, however, paid their son’s way to America from Colombia, giving Aspect $13,000 for him to study here. Villarreal said he lived with a family that housed ex-convicts and that he had very little to eat. He said his mother’s repeated contacts with Aspect about his situation were ignored.

«I lost a lot of body weight, and [it was] an unsafe environment which I felt uncomfortable living in, and it was nothing like I had envisioned my experience in America,» he said.

The Rev. Elmer Smith told CNN he took in Villarreal as a favor to Aspect’s local coordinator, Edna Burgette, and denied he failed to feed him.

«The boy had no place to go, so I took him in and I fed him,» Smith said. «He had a television in his room, he had heat in his room, he had air-conditioning in his room.»

Another woman who hosted students said she was sitting on her porch when Burgette walked by and asked her if she would take in a child. Like Smith, the woman said that she was just trying to help a student whom she was told had nowhere else to go.

Jarbola said a girl from Norway, who asked to be identified only by her first name, Anne, tried to alert officials that she and some of the students were in dire straits.

Anne told CNN she had school officials send an e-mail to Aspect in October explaining how bad things were and including photographs of the inside of the home where she was placed. The home was later condemned by the city.

Anne’s high school principal took her in, but other students weren’t as lucky and spent nearly the entire school year in unsafe homes, until Children and Youth Services was tipped off about a month before school ended, Jarbola said.

Jarbola, who said Anne’s e-mail is now evidence in the criminal investigation, told CNN that when welfare officials interviewed the students, one was so hungry he wept when they gave him pizza during questioning. In all, five of the students were removed from homes where they’d been placed by Aspect.

Sponsoring agencies asked to police themselves

U.S. Sen. Robert Casey, D-Pennsylvania, said the situation sickened him.

«I’m the father of four daughters,» he said. «I would never want my daughter nor would any parent want their daughter or son exposed to these kinds of conditions anywhere, but especially when you’re in a foreign country. And in this case the United States was this foreign country.»

Aspect gave conflicting responses to CNN.

Vivian Fearen, its executive director, did not return calls seeking comment. Her Pennsylvania public relations firm issued a statement blaming the Scranton problem on Burgette, who was fired once the allegations surfaced in the Scranton media.

Burgette also did not respond to repeated attempts by CNN for comment.

Later, however, Aspect issued a statement through the public relations firm.

«Based on their own investigation and verification from county children and youth officials, Aspect Foundation was led to believe that none of their students in northeastern Pennsylvania was abused, malnourished or dehydrated,» said Karen Walsh, public affairs director for the Neiman Group.

But the statement also said Aspect «fully acknowledges that what happened in Scranton, Pennsylvania, was deplorable and in complete violation of their own strict standards and those of the Department of State’s Exchange Visitor Program.»

«Aspect Foundation has corrected the problems; terminated or accepted the resignations of those who were responsible for them; and established new policies and procedures to ensure that nothing like this ever happens again,» Walsh said.

Walsh said the Lackawanna County Children and Youth Services agency reported no Aspect students in Scranton required medical attention and only three were relocated. In addition to Burgette’s firing, Walsh said, two other supervisors resigned.

But the district attorney and other officials in Lackawanna County dispute Aspect’s contention. Jarbola said two received medical attention. All told, according to Jarbola, five were relocated, and those cases are being reviewed by the grand jury.

But Casey’s staff pointed out that Aspect employed Burgette for 10 years, making it difficult to portray her simply as a rogue employee.

Casey said Aspect knew in October the students were in trouble and chose to ignore it. But he saved most of his anger for the State Department, which allows groups like Aspect to police themselves.

«It’s about time that the State Department complete its investigation — even as the grand jury is working — complete the investigation, level tough sanctions and make improvements to this program in terms of oversight,» Casey said.

In its initial statement to CNN, the State Department said when it hears of allegations, «we immediately contact the sponsoring organization involved and ask them to investigate. We gather full information and act swiftly and appropriately.»

That’s the problem, argue critics, who say the department has had a hands-off policy for years when it comes to foreign exchange group sponsors. When complaints are made against the sponsor, they are asked to investigate themselves.

Arkansas legislator Sue Madison said she had a law passed in her state to protect students after it was discovered some of them were forced to do manual labor, live in unfit conditions and even forced to hand over their money to host families.

«You make a complaint to the State Department and you basically never hear from them again,» Madison said, explaining why she decided her state needed a law to do its own enforcement.

Watchdog groups struggle to get State Department’s attention

Danielle Grijalva, director of the Committee for Safety of Foreign Exchange Students, said she once worked in the industry. The agencies, which she calls unregulated travel agents, can make millions of dollars enticing rich foreigners and lobbying for State Department grants to lure scholarship-eligible students here for a year of study.

Her group now monitors complaints. The situation in Scranton, she said, is not isolated — nor is the State Department’s initial response to the crisis. She fields calls from parents and students alike who complain they have nowhere else to turn.

«It’s self-regulated, unmonitored, under-reported,» Grijalva said. «Students being raped, placed in the homes of convicted felons, placed in the homes of registered sex offenders, come to the United States and lose 20, 30, 40 pounds.»

Grijalva shared e-mails with CNN which she said came from parents and students and host families — even correspondence with the State Department managers who oversee the program.

The State Department «will not accept as a complaint any matter that is not presented to us by an involved party to the exchange agency,» she was told in a 2006 e-mail by Stanley Colvin, a deputy assistant secretary for private-sector exchange.

Complaints forwarded by watchdog groups like hers, she said, are not considered by the State Department as worthy of investigation.

The State Department turned down CNN’s request to talk to Colvin or other managers directly involved in managing the exchange programs.

«When we bring this to the attention of the State Department, once again, it’s a business issue, they can’t get involved and they continue to look the other way,» Grijalva said.

Crowley said the department is not looking the other way now. He said the Scranton situation showed the department «tended to inspect by exception. Only when we were aware of dire circumstances did we send an investigator out.»

Crowley said the department asked the inspector general’s office to investigate Aspect but also plans to inspect its own management controls. He said that given the number of students, the department will still have to depend on sponsoring agencies to monitor the students they bring over. But he said the State Department can and will do more.

«We do recognize that the oversight of this program at the State Department was not strong enough, not aggressive enough,» Crowley said.

«We were not out there in the community looking hard at where our children were. We have already taken steps to put more eyes on these homes around the country so that in the future not only will we be putting the appropriate emphasis on the agents that are responsible first and foremost for oversight we’ll be looking over their shoulders as well.

«That did not happen certainly in the case of Scranton,» he said.

Crowley also released a June 12 report on Aspect written by Colvin. In it, Colvin said the department has warned the industry for the past three years that it was becoming harder to find suitable host families. It said the department specifically told Aspect that an audit found the group only complying with host family screening requirements 67.7 percent of the time. It’s unclear from the report why the State Department did not stop awarding Aspect grants at that point.

After finding a number of violations in Scranton, Colvin said the state would sanction Aspect by reducing the number of students it can bring over by 15 percent. Based on the fees it charges, the penalty, Colvin wrote, will result in a revenue loss of $540,000.

However, there is no mention in the report whether Aspect will have to return any of the $1 million of taxpayer-funded grants it received for the 2008-2009 school year. The State Department did not respond to repeated requests for clarification.

Despite conditions, Tanzanian student says ‘thank you’

Meanwhile, Tanzanian student Musa Mpulki has since returned home. Before he left, he told CNN he did not want to upset his mother, so he never told her that he had little to eat during his nine-month stay in the home of a 72-year-old man who had signs on his refrigerator that some food was only for family.

Although his housing situation was a nightmare, Mpulki said the students at the school made him appreciate America, and he said he appreciated the State Department grant that brought him to the United States.

«I guess I like to say, ‘Thank you very much the government of the United States for to bring me here to get a good experience at the school and a good education.’ »


Problemer: Bytte familie, trusler, ingen hjelp, rettssak

Emma Tollersrud / Publ. 21. juli 2009

Kjenner du noen som har negative erfaringer med utvekslingsopphold i utlandet? Send en e-post til 2286@aftenposten.no1 eller ring på 02286. Du kan også sende SMS/MMS til 2286.

Da Anne Bardoz (17) fra Tønsberg dro på utveksling, ble hun lovet en trygg vertsfamilie med god råd og ordnede forhold. I stedet ble hun møtt av den virkelige skyggesiden av det amerikanske samfunnet. Nå advarer hun andre studenter.

Anne fikk ingen varm velkomst da hun ankom Scranton, Pennsylvania i august i fjor. Vertsfamilien hun først ble plassert hos, hadde hverken tid eller råd til å ha en student fra utlandet boende hos seg. Anne fikk ikke den økonomiske støtten hun hadde rett på.

– Jeg måtte kjøpe all maten min selv, og brukte omtrent alle pengene mine på det. Jeg følte meg ikke velkommen der i det hele tatt, sier Anne.

Uutholdelige forhold

Etter to måneder hadde samarbeidsproblemene blitt så store at hun måtte bytte vertsfamilie. Anne reiste gjennom Speak Education, som samarbeider med Aspect Foundation i USA. De hadde store problemer med å finne en ny familie, og til slutt endte hun opp hos en tidligere kollega av den ansvarlige Aspect-representanten.

Når de må bruke sine egne for å løse situasjonen, sier det noe om hvor desperate de er, og hvor tvilsom denne virksomheten er, sier Anne.

I det nye hjemmet ble Anne møtt av det verste synet hun noen gang hadde sett. Gulvet var dekket av hundeavføring, luften var tett av tobakksrøyk og stanken var enorm. Hygienen var så dårlig, at huset kort tid etter ble erklært ulovlig å bo i, av politiet.

– Vertsfamilien eide tre hunder og to katter, som aldri ble sluppet ut av huset. De gjorde fra seg overalt, til og med på klærne og i sengen min. Det ble aldri rengjort, sier Anne til Aftenposten.

Utbredt problem

Kombinasjonen av minimale mengder søvn og liten tilgang på ordentlig mat ble situasjonen uutholdelig. Anne forteller at det var en stor belastning.

  • Som utvekslingsstudent var jeg alene i en helt ny og ukjent situasjon, langt borte fra mennesker jeg kjente og stolte på. Hjemmet ble alt annet enn den trygge rammen det skulle være, sier hun.

«Jeg fikk nesten ikke gå ut av huset, og etter hvert fikk jeg ikke bruke PC. Det var også sterkt begrenset hvor mye jeg kunne ringe hjem»Anne Bardoz (17)

I amerikanske medier har det den siste tiden kommet frem flere lignende saker som viser at Anne ikke er alene. Bare i Scranton har flere av studentene rapportert om usle boforhold, med underernæring, trange og skitne leiligheter og utrygge forhold, ifølge CNN2. Det har blitt rettet sterk kritikk mot mangelfull kontroll og omsorgssvikt.

Annes klassekamerat Carlos Villareal kom fra Colombia til svært dårlige forhold i et amerikansk hjem i Scranton.

Se CNNs intervju med Carlos her:3

Tvilsom industri

Situasjonen har sjokkert de amerikanske kontrollorganene, som nå har satt i gang en omfattende granskning. I et brev til utenriksminister Hillary Clinton krever senator Bob Casey nye reformer4 og en grundig etterforskning av forholdene i Pennsylvania.

Kritikere mener det er snakk om en ytterst tvilsom og pengegrisk industri, som har ført til mange tilfeller av vanstell og psykisk, fysisk og seksuelt misbruk, skriver AP. Studenter har også blitt plassert hos tidligere domfelte og de har blitt frastjålet store beløp.

Det er Aspect Foundation som har ansvaret for utvekslingsstudentene i Scranton, og totalt tar de imot over 1000 studenter hvert år. Ifølge AP har organisasjonen beklaget forholdene på det sterkeste, og sagt at de alt i alt har et godt rykte på seg.

Tre uker

Anne Bardoz har derimot ikke ett godt ord å si om organisasjonene Speak og Aspect. Straks hun hadde flyttet inn i det nye hjemmet, forsto hun at hun måtte ut derfra så fort som mulig. Men da hun kontaktet organisasjonene for å få byttet vertsfamilie, var det ingen hjelp å få. De hadde ingen andre familier tilgjengelig.

  • Jeg prøvde flere ganger, og henvendte meg til mange forskjellige mennesker langt oppover i systemet. Det eneste de sa var at jeg måtte vente, sier Anne.

I tre uker måtte hun vente. Hun visste ikke hvem andre hun kunne kontakte, og det var heller ikke mye foreldrene fikk gjort. Dermed måtte hun lete helt på egenhånd.

– De eneste jeg kunne snakke med var de som selv hadde plassert meg der, vel vitende om forholdene der, sier Anne.

Hun oppfordrer andre utvekslingsstudenter til å orientere seg om hvilke rettigheter man har og hvem man kan kontakte utenom organisasjon. Utvekslingsstudenter har krav på både advokathjelp og hjelp fra skolen, dersom det oppstår problemer.


Utvekslingsstudenter i USA har strenge regler å forholde seg til. Det gjelder både skole, fritid, innetider, økonomi og samarbeid med vertsfamilien.

Fordi den første vertsfamilien mente at Anne hadde brutt disse reglene, var hun i en såkalt «Probation-periode», en form for husarrest. Det ble tre ekstremt lange uker i det skitne huset.

– Jeg fikk nesten ikke gå ut av huset, og etter hvert fikk jeg ikke bruke PC. Det var også sterkt begrenset hvor mye jeg kunne ringe hjem, sier Anne, som karakteriserer reglene for utvekslingsstudenter og Probation-ordningen som manipulerende og potensielt skadelig.

Etter hvert ble Anne så fortvilet at hun var nær ved å gi opp. Hun orket ikke mer, og ville hjem til Norge. Alt hun ønsket var å booke nærmeste fly hjem til Norge.

  • Jeg var to minutter fra å reise hjem, som eneste utvei. Men så til slutt kontaktet jeg rektoren på skolen. Jeg måtte ordne absolutt alt selv, sier Anne.

Først da løste situasjonen seg. Rektoren fikk høre om de fryktelige forholdene og lot straks Anne bo hos seg, resten av året.

Tar inn for mange

Etter både terrorangrep og finanskrise har stadig færre amerikanere sagt seg villige til å ta i mot utenlandske studenter, og det har vært svært vanskelig for organisasjonene å finne gode hjem. Myndighetene i Pennsylvania advarte mot mangelen i 2006.

Samtidig har de et klart ansvar for å skaffe gode, kvalifiserte vertsfamilier. På Speaks egne hjemmesider står det at vertene må fylle ut detaljerte søknader og gjennomføre personlige intervjuer. Og først når familiemedlemmenes bakgrunn, hjemmets standard, studentens rom osv er godkjent, kan studenten flytte inn.

Danielle Grijalva, leder for Committee for Safety of Foreign Exchange Students, sier til AP at utvekslingsorganisasjonene tar imot flere enn de kan håndtere. Det til tross for at føderale myndigheter har satt en grense for hvor mange som kan tas inn.

Anne Bardoz mener mange tar imot studenter fordi de blir lovet økonomiske gevinster fra organisasjonene.

Vil ha tilbake pengene

Anne betalte 70.000 kroner i studieavgift for å få delta i utvekslingsprogrammet til Speak. Hun kan ikke forstå hva de pengene har gått til.

– Det eneste som var i orden var flybilletten. Og den koster ikke 70.000 kroner. Speak Education ga meg ikke det de hadde lovet, og da mener jeg at jeg bør få pengene tilbake, sier hun. har i flere dager forsøkt å få tak i Speak Norge, men uten å lykkes.

2009 May 31: The Times Tribune: Local neglect allegations open door to a world  where students are shuffled from home to home
2009 Jul 16: CNN: Exchange students live American nightmare
2009 Jul 16: VG Nett: Norske Anne opplevde utvekslingsmareritt i USA
2009 Jul 16: The Times Tribune: State Department punishes exchange student company as criminal probe widens
2009 Jul 19: The Times Tribune: Exchange student neglect happened a decade ago, host parent says
2009 Jul 21: Aftenposten: Jeg var to minutter fra å reise hjem
2009 Jul 23: The Times Tribune: Exchange students say complaints were ignored by program officials
2009 Jul 24: The Times Tribune: Foreign-exchange coordinator arrested/Scranton, Pennsylvania
2009 Oct 01: The Times Tribune: Casey calls for improved foreign exchange student rules
2009 Oct 16: US Department of State: Management Review of Youth Programs Bureau of Educational and Cultural Affairs: Report Number ISP-I-10-16, October 2009
2009 Oct 23: The Times Tribune: Changes recommended for foreign-exchange programs after Scranton scandal
2010: CSFES Press Release: U.S. Department of State is proposing to amend regulations for hosting exchange students

US Department of state uttalelse om Scranton saken

Når utvekslingsåret går dårlig

For de fleste av utvekslingselevene som reiser ut som utvekslingselev blir utvekslingsåret et godt år. Mange strever desverre voldsomt. Det kan være mange grunner til det:

  • Hjemlengsel
  • Kjemien er dårlig mellom eleven og vertshjemmet
  • Vertshjemmet er skittent, lukter vondt eller faller fra hverandre.
  • Representant og vertsfamilien er gode venner (interessekonflikt).
  • Konflikt mellom representant og vertsfamilie.
  • Mye kjeft og beskyldninger.
  • Trusler fra vertsforeldre og/eller utvekslingsorganisasjonen.
  • Dårlig økonomi.
  • Seksuelle tilnærmelser, overgrep, mishandling.
  • Alkohol eller stoffproblemer i hjemmet.
  • Du føler deg utrygg uten egentlig å kunne sette fingeren på det. En av vertsforeldrene har selvmotsigende utsagn og liker deg det ene øyeblikket men ikke i det neste. Du vet liksom ikke helt hvor du har dem.
  • Utvekslingseleven blir hverken hørt eller trodd av utvekslingsorganisasjonen.
  • Ingen hjelp å få.

Noen ganger kan det være at utvekslingseleven er for kravstor. Da må du forsøke å justere forventninger og krav etter standarden i det nye landet. Bare du vette om det er du eller vertsfamilien som er urimelig. Om det er vertsfamilien eller utvekslingsorganisasjonen som er problemet er det flere muligheter:

  • Identifiser problemet så godt dere kan.
  • Ta bilder, behold tekstmeldinger og videresend til foreldrene deres som sikkerhet.
  • Fortell med en gang foreldrene deres hva problemet er (selv om du kanskje tror at du innbiller deg at det er et problem). Få dem til å mase på utvekslingsorganisasjonen i Norge.
  • Snakk med rektor/lærer/helsesøster/venners foreldre og be om hjelp.
  • Om du trenger å bytte hjem, spør folk du kjenner om du kan bo hos dem – ikke vent på organisasjonen. De er ofte ikke interessert i å finne nytt hjem til dere.
  • Norske ambassader/konsulater i nærheten av der du bor kan ofte gi deg råd om advokater, psykologer o.l. i utvekslingslandet. Foreldrene dine kan kanskje hjelpe deg med dette. Google er en god venn.
  • Her er en liste over nødnumre i utlandet.
  • Foreldre har rett til å ta kontakt med skolen barnet deres går på.
  • Ha kontakt med vertsfamilien om dere ønsker det.
  • Husk på kjøpskontrakten. Utvekslingsorganisasjonen din plikter å oppfylle punktet/markedsføringen som lover et trygt hjem. I Norge er det SIU (Senter for internasjonalisering av utdanning) dere kan klage til om utvekslingsorganisasjonen nekter å gjøre noe.
  • Vær saklige.

Om dere lurer på noe er det bare å ta kontakt med meg, Lise Almenningen, på margarethesdatter (at) – I USA kan dere ta kontakt direkte med eieren av CSFES, Danielle Grijalva på dgrijalva (at)

2009: USA: Oppfølgeren til Mitt amerikanske mareritt (Espen Hansen)

These stories keep popping up. Both in the Minneapolis Star Tribune we’ve read about it and we are reading about it today from the Associated Press. And the list is just incredible.  The number of children who are being placed as foreign exchange students in homes that have not been really vetted or the people are taking money from the children. Getting a bad impression of what is going on in the uh United States. I don’t like that. I don’t like that — I like people who visit, especially these young people, come away thinking yeah, this is the greatest country in the world. I’m a… I’m a patriot along those lines. Jim Gelbmann is the Deputy Secretary of State. A bill is awaiting approval here in Minnesota that would investigate and terminate registrations of organizations that don’t meet uh standards set by the State. Mr. Gelbmann, welcome to the program.
GELBMANN: Thank you very much, Don, it’s a great pleasure to be on your program and I am very interested in talking about the subject. It’s one near and dear to my heart as well.

SHELBY: Good. How did it become near and dear to your heart, Jim?

GELBMANN: I actually one night I received a phone call from a parent in the Norwood Young America area. Ah, somehow she got my cell phone number. And, well, didn’t have any resources at my hand, but she was very fran –frantic, she was not only a parent, she was a teacher at Norwood Young America, and she told me a story about a specific uh, boy, who was from – or young adult I should say, who was from Norway, and um, was having a horrible experience in a foreign exchange program, a specific foreign exchange program. The boy was initially placed in one home that… after I did some research and checking, the Norwood, — The Carver County Sheriff Department, one of the deputies there said that the home that this boy was placed in, in the family was in dire final trouble and the home was in disrepair and he did not feel it was a home that was suitable for placement of a foreign exchange student. Ah, the boy was taken out of that home and then taken to one of the coordinators houses uh for the specific program, and which is actually against US law; for a coordinator to actually host a foreign exchange student that she is a coordinator for. Uh, the more I investigated, the more concerned I became abut this specific organization. And I found out that this was not an isolated incident that this appeared to be a systemic problem with a number of school districts. Um, I received complaints from a number of Wright – Wright County school districts, Montecello, uh, Waverly, um… Buffalo I know has terminated their involvement with this specific program and I started to look to see what we could do about it. Um, and at that time when I look at Minnesota law, the law and I’ll read it to you said, «The Secretary of State may upon receipt of a complaint regarding an international student exchange organization, report the matter to the organization involved, the United States Information Agency or the Council on Standards for International Education Travel as the Secretary of State as considers appropriate.

SHELBY: — only — only requiring the Secretary of State to report, — but take no action —

GELBMANN: … and it’s not required to report, it just says may report.

SHELBY: May report, we have to be careful about this shall report and may report are two different things entirely. So it looks like somebody along the line in the state legislature had come up with an idea or whether it was the Secretary of State that promulgated a resolution that got into the state legislature that someone had some concerns, but it appears that without your help and without the help of the legislature now, that there is no affirmative action that could be taken by the Secretary of State. Uh, what do you hope to accomplish? What would the Secretary of State do if they run into situations like you have discovered not only this one case, but the many others that have come to your attention since then? And let me just for the record, is it CETUSA is this organization? —

GELBMANN: That is correct.

SHELBY: Ok, alright. And I just want to make sure that people understand what CETUSA is, if you hear from them for instance. It’s the Council for Educational Travel USA, the Council for Educational Travel USA, and currently these people have our eyebrows raised about what there are going on and whether there are home visits and whether these individuals who are taking on foreign exchange students are actually fit to do so. What would your legislation produce?

GELBMANN: Well, Don, actually, I have some very good news. We did bring the legislation, that was Mark Ritchie, who brought the legislation after my initial investigations finding that this issue was more systemic than it was an isolated incident. We brought it to the legislature and it was very late in the legislative session, it was passed all committee deadlines and the like, but I talked to Representative Phyllis Kahn and told her about the problem. I showed her a letter that I received from a foreign exchange student, a different foreign exchange student who actually was experiencing sexual abuse by her uh family that she was initially placed with who at least in her opinion it was sex abuse. And Phyllis Kahn was willing to place it in what what was called a State Government Omnibus Bill. Language that would, first of all have had to first of all, o change the name of the report the United States Information Agency no longer exists –

SHELBY: Right, the USIA is gone.

GELBMANN: That is correct. It is the — the responsibilities have been transferred to the Office of Exchange Coordination and Designation in the United States Department of State, so we had to change that reference. But then the most important change we received is we received the language that says that the Secretary may also investigate complaints received under this section to determine if the complaint is limited to one high school or if there are systematic problems with placements made by a particular organization. The Secretary of State may terminate and organization’s registration —

SHELBY: There you go –

GELBMANN: — if the Secretary determines the organization has failed to remain in compliance with local, state and federal statutes, rules and regulations.

SHELBY: How soon will you take advantage of this once it is completely signed, sealed and delivered — to take action?

GELBMANN: Well, it became effective July 1.

SHELBY: Signed by the Governor?

GELBMANN: Signed by the Governor.

SHELBY: Alright, good, so, now how many agents do you have to hire to try to get all of this done?

GELBMANN: Well, as you know, we are in a budget crises.

SHELBY: I do know that —

GELBMANN: Unfortunately, we weren’t given any additional funds to take this out and carry this legislation out. But I assured the legislature in front of the committee, I said, even if I have to work over time I don’t want people leaving Minnesota going back to their home country with a negative impression of our state —

SHELBY: You and I agree –

GELBMANN: — Or, worse yet, horrible experience you know within our state I want them to go back and talk about the wonderful experience they had. I wrote back to this one foreign exchange student that wrote this letter to me and I… you know, I said to her I said this should have been the best year of your life, the best year of your educational life I was would hope would have been in Minnesota would have been your high school senior year, and I really regret it and I was very apologetic that it was not the best year of her life. It was uh, traumatic year for her. And I didn’t want that to happen again. And, so, um, again, I’m working right now with CETUSA. Um, one part of the problem, if we totally revoke their license, there’s a lot of foreign exchange students that have made plans through CETUSA to come to Minnesota um, I just want to make sure…I use this legislation more as a club than actually revoking registrations.

SHELBY: Understood. You’re a good man, Jim Gelbmann. Jim Gelbmann is Deputy Secretary of State and he has worked tirelessly to try to get the state to change its regulations, policies and laws regarding the foreign exchange student program in the state of Minnesota. And there has been a company CETUSA, C-E-T-U-S-A and you may see that from time to time you might even get some queries from the Council for Educational Travel USA. Back in the day when I was in high school, there was nothing more fabulous than foreign exchange students coming in an bring their knowledge of their own country and telling us about that and then learning about America and helping us teach. And then I’ve run into some of them in later years and they would say it was the greatest experience I’ve ever had in my life. Here in Minnesota, we are the host to lots of them because we’re a very open state and we want to be a part of that process but it doesn’t always turn out well because the companies that are looking for these families apparently, apparently, are not doing a very good job of screening them, we’ve got lists, and lists and lists if you’ve been listening to the program, we’re talking about sex abuse, we talking pornography, we talking about convicts, we’re talking about taking of money from these individuals, that is not the kind of impression that I as an American want to leave on a young person, or any person whatsoever who comes to our country to visit and then goes back home and says they never want to go back to that place again; they’re terrible, terrible people Jim Gelbmann and I agree on that sort of soft element of that legislation. The hard element of course is making sure that these companies don’t have a right to operate if they’re not doing it right in this state of Minnesota. The good news is that Jim has told us, it has been signed by the Governor which is now a matter of law in the state of Minnesota. As you looked around, you said you began investigating one case, but then you soon realized there were a lot more cases out there. Can you talk about a few of those?

GELBAMANN: Sure, Don. Probably the most common problem that happened with the CETUSA organization in multiple high schools throughout the state is that they would bring more students over to Minnesota than they had families to place them in. And, again, that is against the federal regulations, as well. Federal law requires the organization to have us signed contract with a host family one month before the student arrives in the States. And what would regularly happen is CETUSA would have three or four host families signed up for a specific school and five or six students would be bought over, and then CETUSA would frantically search for host families for the students. In one case that was documented actually WCCO TV a number of years ago, I think back in 2006 um, one CETUSA organization uh, uh, coordinator had six students student living in her basement, had six foreign exchange students living in her basement because she couldn’t find host families for them —

SHELBY: And that is violation of law –

GELBMANN: And that is a violation of law right then and there.

SHELBY: Okay now, let me ask you, do the host families, are they paid by CETUSA?

GELBMANN: No, they are not. They are volunteer families that want to you know, bring in a student give a student a good opportunity to see what America is like and also for the host families the to learn about the culture that the, of the country that the student comes from.

SHELBY: I am sometimes given to overstate hyperbally, but this seems to be that that all the money is ending up in CETUSA’s hands, their dumping these kids without uh, doing the due diligence of finding good families that are willing to take them. And I’m willing to call this human trafficking. Some people have called it, as we just talked to Danielle Grijalva, Grijalva, the director and founder of the Committee for Safety of Foreign Exchange Students, who said it’s, one senator called it a Puppy Mill. And, uh, is there any action can be taken other than regulatory uh, against these companies when they are found to have failed in their process, is this misfeasants, malfeasants or is it nonfeasants?

GELBMANN: Uh, again, I’m not an attorney so I wouldn’t know which category it falls into, but what I do know is that Minnesota now has the authority that if they violate state, federal or local law, and there’s very explicit federal laws governing how foreign exchange programs work, if they violate those laws, we have the authority to revoke their registration. And in Minnesota, if uh, a foreign exchange program is not registered with

the Secretary of State’s office, the Department of Education will not pay the per student aide uh, formula to that school district. So, basically, it will end their involvement with Minnesota school districts in Minnesota because Minnesota school districts again will need that additional aide when they accept these students from around the world.

SHELBY: I think I know my audience well enough to say that I speak for them in this particular case, to say, go ’em Jim Gelbmann. Don’t let ’em get away with this and protect our reputation and protect the children. And uh, thank you for fighting for this legislation, and I appreciate you being on the program with us today, Jim.

GELBMANN: Well, thank you, Don. And I assure you that uh this issue is very close and near and dear to my heart —

SHELBY: — I know it is.

GELBMANN: — and I’m going to take uh the responsibility that the legislature has given us very seriously.

SHELBY: I appreciate it, Jim, thank you very much for being with us.    GELBMANN: Thank you, Don.

SHELBY: Okay, bye bye, Jim Gelbmann, Deputy to the Secretary of State.


2009 May 17: USA: When a foreign exchange year goes bad

A foreign exchange student’s complaints over living conditions he encountered with a host family in Norwood Young America have prompted a state investigation that could lead to new legislation to safeguard visiting students.

After the Norwegian student complained that he had lent his host family $1,000 for groceries and their son’s acting classes, he was sent back to Norway in March for unspecified rules violations by the exchange organization that brought him here . Now, he’ll have to repeat his senior year there.

The incident spurred Minnesota Deputy Secretary of State Jim Gelbmann to investigate problems reported by other exchange students visiting Minnesota. He subsequently called on lawmakers to expand the state’s authority to oversee foreign exchange programs.

The California-based Council for Educational Travel USA (CETUSA), which placed the student in the Norwood Young America home, is defending its practices in the face of reports of poor living arrangements for some of its foreign high school students, including some who arrived in Minnesota without host families lined up.

«It took me a while to realize this wasn’t an isolated incident,» Gelbmann said of the Norwood case. «The problems are systemic throughout the CETUSA organization.»

A Minnesota House and Senate conference committee has agreed to language in a bill that would allow the secretary of state to investigate and terminate registrations of organizations that don’t meet standards set by the state. It is now awaiting approval as part of a state finance bill.

Borrowing trouble?

While staying in Norwood, Espen Hansen lent his host parents at least $500 for groceries and $500 for their son’s acting classes.

«The mother was nice to Espen, but CETUSA shouldn’t have placed him there,» Marianne Hansen, Espen’s mother, said in a telephone interview. «I started sending him money» to make sure he had enough to eat.

A reporter’s calls to the host family were notreturned.

Hansen said she requested a new host family for her son. Months later, Espen was moved to the home of Joann Kilmer, regional coordinator for CETUSA, briefly before being returned to Norway.

Another Norwood parent began making inquiries about Espen’s predicament, and that’s when the secretary of state’s office got involved. When Gelbmann began contacting some of the 37 other Minnesota schools where CETUSA has placed students, he found more reports of problems encountered by students.

While some of the schools had no complaints, the majority of those contacted had concerns, citing limited communication between the school and CETUSA prior to the students’ placement, and less-than-ideal conditions with some host families, Gelbmann said.

He said it appeared that CETUSA was not visiting host families’ homes prior to students’ arrival, as required by federal law. Kelli Hanson, a «host mom» for another CETUSA student placed in Norwood, took in a second student whose first placement didn’t work out. Even though federal law requires coordinators to «maintain, at minimum, a monthly schedule of personal contact with the student and host family,» nobody from CETUSA ever checked on the new student, she said.

In interviews with CETUSA, the agency was not able to provide the Star Tribune with documentation that home visits were in fact occurring.

Some schools drop out

As a result of such concerns, Buffalo High School has ended its relationship with CETUSA.

In a March 31 e-mail sent to Gelbmann, Rick Toso, then Buffalo’s interim principal, wrote: «Our counseling department recalled … frustratingly poor communication from [CETUSA] coordinators, especially when there were concerns that we deemed serious,» including «inappropriate home placements [that] were not resolved; last-minute demands on placements after the school year started; [and] pushing placements with little information available on the arriving student.»

Other schools that reported concerns were in Howard Lake-Waverly-Winsted, Cokato, Monticello and Aitkin. Blaine reported a positive experience.

«I’m convinced they have problems,» Gelbmann said of CETUSA. «A number of school districts are no longer dealing with them. That obviously says something.»

CETUSA defends itself

CETUSA officials say problems occasionally arise with student placements, but that its system is not flawed.

«With the economic crisis, a lot of families experience some very difficult times … and we have cancellations as a result,» said CETUSA CEO Rick Anaya. During orientation, exchange students are advised against lending money to host parents, he said.

«CETUSA enjoys one of the best reputations in the industry,» Anaya said. The U.S. State Department lists it as the 14th largest of 92 designated secondary student exchange sponsors operating in the United States.

Officials at the Norwood school Espen attended said they had had a positive relationship with CETUSA up until this year, taking about a dozen students a year. But they remain concerned about how Espen’s case was handled.

«CETUSA has never come forward with any hard facts as to why Espen was sent home,» said Ron Brand, principal of Norwood’s Central High. «I supported him staying. I found him to be a very good representative of his country. He was a gentleman and a good student.» Brand said the school is still reviewing whether to work with CETUSA in the future.

CETUSA would not provide the Star Tribune with an explanation for its decision to send Espen home. But the U.S. State Department, which conducted its own investigation, said «it was determined that the student was terminated for breaking sponsor program rules,» a spokeswoman said.

Espen and his mother said he had been threatened in October with expulsion from the program when he was caught drinking. But he was given another chance and did not drink again, he said.

CETUSA’s Anaya said, «We gave him a chance and there was a second violation,» but he would not say what it was.

Gelbmann said he wants the state to be able to act in such a case to make sure rules governing exchange programs are followed.

«Our objective is to approach CETUSA and say, ‘We now have the authority to terminate your registration. However, we’d like to work with you to make sure this doesn’t happen in the future.’ »

But nothing is likely to happen in time to keep Espen from repeating his senior year.

He tried to return to finish his school year in Norwood after making private arrangements to stay with another family. But he was turned away by customs agents at the Minneapolis-St. Paul International Airport on April 13 because he lacked the proper visa — CETUSA had canceled his original visa and a new visa he had obtained was not the one he needed. After back-to-back 16-hour flights, he arrived back in Norway. «I was so tired,» he said, and «I felt like a criminal.»

«I’d hoped to experience something new,» he said. «I thought living in America would be fun and positive. I made a lot of friends. But it didn’t end up how I’d planned.»

Aimee Blanchette • 612-673-1715


2009: USA: EF/CETUSA – Oppfølgeren til Mitt amerikanske mareritt (Espen Hansen)

2012: Mitt amerikanske mareritt (Espen Hansen)

Vanlige problemer: Trusler, lite mat, overvåking, ingen hjelp

Bergens Tidende: Drømmeåret ble ikke slik Live Skiftesvik (18) hadde trodd. Hun forteller at hun i stedet ble truet og utnyttet av vertsfamilien.

Tidlig i august i fjor dro Live Skiftesvik fra Askøy ut på sitt livs eventyr. Hun flyttet til en vertsfamilie i San Antonio i Texas og skulle gå ett år på videregående skole der.

  • I begynnelsen var alt bra, og de var hyggelige mot meg. Men etter noen måneder begynte jeg å merke ting, forteller Live.

– Fratatt mobilen

Hun fikk tidlig ansvaret for medisinering av den 11 år gamle vertsbroren som hadde Aspergers syndrom.

18-åringen måtte også vaske hele huset, stryke vertsfamiliens klær og ta oppvasken etter måltidene deres. Maten sin måtte hun kjøpe og lage selv.

Hvis hun gjorde noe feil, fikk hun husarrest. Hun forteller at vertsfaren hennes flere ganger tok fra henne mobil og datamaskin, og han tvang henne til å slette ting hun hadde skrevet i bloggen sin.

  • Vertsfaren min truet meg og sa det ville få konsekvenser om jeg fortalte noe til noen. Jeg var konstant redd. Redd for å ta mat, redd jeg hadde gjort noe feil.


Live kontaktet utvekslingsorganisasjonen Pacific Intercultural Exchange (PIE). Der fikk hun beskjed om at hun måtte sette seg ned med familien og ordne opp selv.

Live snakket med vertsfamilien, uten at det hjalp. Hun opplevde i stedet at hun ble truet.

  • De så på meg og sa at hvis du bytter familie, skal vi sørge for at du blir sendt til Norge og aldri kommer til USA igjen.

For Live, som har en drøm om å pilot, var trusselen ekstra sterk. Deler av utdanningen må tas i USA.

– Ble sjekket

Dette er bare noen av de tøffe opplevelsene Live hadde under utvekslingsåret. PIE-kontaktpersonen hennes i San Antonio var Carol Kropp. Hun viser til taushetsplikten og vil ikke kommentere saken utover å bekrefte at hun fikk flere bekymringsmeldinger fra Live i løpet av utvekslingsåret.

  • Dessverre er ikke alle utvekslingsopphold like gode, sier hun, og legger til at det er langt flere positive historier enn negative.

Selv har hun hatt 20 utvekslingsstudenter hjemme hos seg og har opplevd at PIE er en veldig bra drevet organisasjon.

  • Mulige vertsfamilier blir sjekket av to forskjellige personer med hjemmebesøk. Tre personlige referanser trengs, og alle menneskene over 18 år i hjemmet blir bakgrunnssjekket, sier hun.


Etter det BT kjenner til har vertsfamilien til Live søkt om å få være vertsfamilie igjen, men søknaden er ikke blitt innvilget. Lives vertsfar i USA ønsker ikke å kommentere saken overfor BT, men han benekter å ha tatt fra Live laptop og mobiltelefon og å ha tvunget henne til å slette innhold fra bloggen sin.

Live har ikke hatt kontakt med vertsfamilien etter at hun kom hjem. Hun ble lettet da hun leste på at organisasjonen er suspendert. PIE ble nylig fratatt retten til å formidle vertsfamilier og skoleplasser i USA på grunn av brudd på gjeldende regelverk.

Organisasjonen har vært i myndighetenes søkelys en tid. Etter tilsyn i fjor fikk de redusert antallet studenter med 15 prosent og krav om å gjennomføre vesentlige forbedringer i administrasjonen av utvekslingsprogrammet.

Håper på godkjenning

  • Jeg tenkte: «Endelig». Jeg unner ikke flere det jeg har opplevd, sier Live.

I slutten av april reiste hun hjem til Norge, en drøy måned før skoleåret egentlig skulle ha vært over. Nå venter hun på svar om året i utlandet blir godkjent, slik at hun slipper å ta skoleåret om igjen.

  • Det er godt å være hjemme igjen. Bare det å få middag hver dag, er luksus, sier 18-åringen.

2012: Årsaker til at PIE (Pacific Intercultural Exchange) måtte ut av Department of State programmet

Problemer: Bytte familie, dyreavføring, lite mat

Aftenposten skriver i 2012 en artikkel om Espen Hansens historie i USA. Journalist Elisabeth Randsborg skriver som følger:

Det første han husker, er lukten. Lukten av møkk og avfall. Av hunder, som gjorde fra seg innendørs. Av katten, som romsterte rundt på kjøkkenbenken. Lukten av et tett toalett – dusjforhenget, som var grodd fast i badekaret.

– Jeg har aldri sett noe så møkkete i hele mitt liv.

Espen Hansen, nå 20 år gammel, beskriver førsteinntrykket den dagen han kom til sin vertsfamilie som utvekslingsstudent til USA høsten 2007. Han er én av drøyt 1300 norske 16-åringer som hvert år velger å ta andre videregående skoleår i utlandet. Espen var full av forventning. Han hadde forberedt seg godt i tiden før avreise, men var overhodet ikke klar for det som møtte ham hos vertsfamilien i den lille byen Norwood Young America i Minnesota.

  • Familien hadde hatt en utvekslingsstudent før meg, en jente fra Brasil, og hun sendte meg meldinger på Facebook og prøvde å advare meg. Da jeg kom dit, skjønte jeg at jeg burde tatt de advarslene på alvor. I begynnelsen gikk det greit, og jeg forsøkte å venne meg til hygienen i huset. Jeg er en person som ikke klager mye, så jeg forsøkte å gjøre det beste ut av det. Men det viste seg fort at det var mer enn skitt og rot som plaget denne familien.

De var en familie på fire. Mor og far, en datter på 14 og en sønn på 12. Barna fikk unngjelde for foreldrenes krangling og ekteskapsproblemer, farens aggressivitet og mishandling. De søkte trøst og fortrolighet hos Espen, og han syntes synd på barna.

Derfor fortalte han ikke så mye til foreldrene hjemme i Norge. Derfor brukte han penger – mange hundre dollar – for å kjøpe mat og spe på familiens slunkne kjøleskap. Vertsmoren betrodde seg til ham. Fortalte om familiens vanskelige økonomi. Om sine egne ønsker om å forlate mannen. Om mannens trusler om å drepe både henne og barna hvis hun forsøkte.

– Han var ustabil og oppfarende. Han kjeftet og truet, men han slo meg aldri. Han beskyldte vertsmoren min for å ha et forhold til meg, og da ble jeg for alvor redd og urolig og turde ikke bo der lenger.

Nå var også Espens foreldre hjemme i Norge klar over vanskelighetene. De kontaktet EF Highschool Year, organisasjonen som sendte Espen til USA, for at de skulle finne en ny vertsfamilie til ham, men ingen ting skjedde.


Når utvekslingsstudentene lander i USA, er det ofte en amerikansk partnerorganisasjon som overtar ansvaret for studentene. Det er disse amerikanske organisasjonene som har rekruttert vertsfamiliene, og som har ansvaret for å sjekke at familiene er egnet til å ha en utvekslingsstudent boende hos seg et helt år. Det er også de amerikanske organisasjonene som skal oppnevne en lokal koordinator for hver enkelt student – en koordinator, som skal følge opp studenten og være til støtte og hjelp hvis det dukker opp problemer. Denne personen er studentens myndighetsperson så lenge USA-oppholdet varer.

  • Utvekslingsbransjen er en milliardindustri – det er snakk om store penger – og det er en industri preget av grådighet. De lokale koordinatorene får betalt for hver student de klarer å plassere. På grunn av de økonomiske nedgangstidene kommer det flere studenter til USA enn organisasjonene klarer å skaffe gode vertsfamilier til. Derfor hender det at de lokale koordinatorene overtaler venner og bekjente – til og med betaler dem penger, noe de ikke har lov til – for at de skal bli vertsfamilier for utvekslingsstudenter. Når det oppstår problemer, er disse koordinatorene mer opptatt av å beskytte seg selv og sine venner og bekjente enn å hjelpe studentene. Denne bransjen mangler integritet, sier Danielle Grijalva til Aftenposten.

Hun leder en frivillig organisasjon – Committee for Safety of Foreign Exchange Students (CSFES) – som arbeider for å hjelpe studenter som opplever problemer under sitt utvekslingsopphold i USA. Danielle Grijalva arbeidet selv i utvekslingsbransjen før hun etablerte CSFES i 2004.

  • Jeg så mange ting jeg ikke likte. Studenter som ble seksuelt misbrukt, tatt bilder av, servert alkohol og tvunget til å se porno. Dette ville jeg gjøre noe med. Nå er vi 1700 personer verden over som arbeider for utvekslingsstudentenes sikkerhet, og for å gjøre myndighetene både her i USA og i hjemlandene klar over hva som foregår.

Bare i løpet av det siste året er CSFES kontaktet av 10–12 norske utvekslingsstudenter i USA som trenger hjelp.


Situasjonen hjemme hos Espen Hansens vertsfamilie eskalerte, og han fikk lov til å bo hos en lærer på skolen der han gikk. – De to beste ukene av hele USA-oppholdet.

Men så dukket hans lokale koordinator opp – en person han ikke hadde sett mye til tidligere.

  • Hun forlangte at jeg skulle bli med henne, hjem til henne og mannen hennes. De holdt meg i husarrest i et rom i kjelleren i to døgn. Forhørte meg, tok mobilen min, fjernet bilder på kameraet mitt, gikk gjennom alle tingene mine. Jeg hadde gjemt unna min norske mobil, så jeg fikk ringt hjem og fortalt hva som skjedde, Moren til en amerikansk venn av meg kontaktet politiet, og de dukket opp. Etter å ha snakket med koordinatoren min, forlot politiet huset og sa: «Sorry, you’re on your own». Da ble jeg skikkelig redd.

Espens mor hadde i mellomtiden funnet frem til Danielle Grijalva og hennes organisasjon CSFES på nettet. Hun kunne fortelle at det hadde vært flere episoder med denne koordinatoren tidligere, og at det var registrert 72 politianmeldelser mot den vertsfamilien Espen var plassert hos. På ny ble politiet kontaktet, og denne gangen tok de med seg Espen, kjørte ham til et hemmelig sted og innlemmet ham i sitt spesielle vitnebeskyttelsesprogram. Også det lokale barnevernet ble koblet inn.

Etter tre dager trakk både barnevern og politi seg tilbake. Det var ikke mer de kunne gjøre. Espen var igjene overlatt til koordinatoren, sin myndighetsperson.

Koordinatoren kom med nye trusler og ville tvinge Espen på et fly tilbake til Norge, og på ny ble Espen tatt hånd om av politiet og innlemmet i deres vitnebeskyttelsesprogram.

  • Da var jeg så nedkjørt at jeg bare ville hjem til Norge.

Som å spille Lotto

I mars 2008 – åtte måneder etter at han dro til USA – kom en psykisk nedbrutt Espen tilbake til hjemlandet. Han led av dyp depresjon og sosial angst. Var innesluttet og holdt seg for seg selv. Foreldrene hans ønsket å gå til søksmål mot EF Highschool Year, men droppet det av hensyn til Espens helsetilstand. Han har fått hjelp av psykolog, og nå – fire år etter – er han på bena igjen og i gang med ny utdannelse.

  • Jeg vet at mange har fine opplevelser som utvekslingsstudenter. Men å melde seg på utveksling er som å spille Lotto – du kan enten være veldig heldig eller veldig uheldig, men du vet aldri hva du utsetter deg for. Det er et svært dårlig samarbeid mellom de norske organisasjonene og de amerikanske samarbeidspartnerne i den andre enden. Det er ingen kontroll, alt dreier seg bare om penger. Oppstår det problemer, så sender de deg bare hjem, og det er altfor dårlig kontroll av vertsfamiliene. Hvorfor plukker de ut familier som ikke kan ta vare på seg selv en gang, langt mindre en utvekslingsstudent?

Én av hundre anmeldt

Den britiske, nå pensjonerte politimannen Chris Gould vet mye om vertsfamilier som ikke duger. I mange år ledet han Child Protection-enheten hos politiet i Avon og Somerset, og i 1998 etterforsket han en 12 år gammel spansk utvekslingselev som ble seksuelt misbrukt av sin vertsfar, som viste seg å være en kjent seksualforbryter i Storbritannia. Siden den gang har han arbeidet for utvekslingsstudenters ve og vel og leder nå interesseorganisasjonen Child-Safe International.

  • I løpet av 12 måneder undersøkte jeg 2000 saker der utvekslingsstudenter var blitt utsatt for overgrep, sex, omsorgssvikt og mishandling. Kun 20 tilfeller – bare én prosent – var blitt anmeldt, så det er en stor grad av underrapportering i disse sakene. Dette er en bransje styrt av store penger, og mange av organisasjonene burde stenges. Det finnes pedofile som aktivt samarbeider med noen av dem. Myndighetene vet lite om hva som foregår, og når jeg snakker med dem, virker de ikke spesielt interessert. De stikker hodet i sanden og orker ikke ta i dette. Men velgerne burde være bekymret over at politikerne viser så liten interesse, sier Gould til Aftenposten.

Mange historier

Espen Hansen er ikke den eneste norske studenten som har hatt negative opplevelser i USA. Et kjapt søk på nettet og det hagler med historier. Én av dem tilhører Mari Cecilie Berland. Også hun reiste ut som 16-åring med EF Highschool Year høsten 2007, for å bo hos det hun trodde skulle være en familie med fire barn. Men den nedslitte boligen i Nebraska huset i tillegg fire hunder, en annen utvekslingsstudent, to fosterbarn, en venninne av vertsmor og hennes sønn. Dessuten var vertsmor dagmamma for opp til ti barn under tre år.

  • Vi var til enhver tid mellom 12 og 20 mennesker i det huset. Det var som å bo på et barnehjem, sier Mari Cecilie.

Hun måtte dele bad med syv andre og fikk tildelt dusjtid kl. 05 om morgenen. Det var dårlig med mat, de måtte spise og studere sittende på gulvet. Hun gråt, ba om hjelp, men følte seg neglisjert og fikk mye kjeft. Ba om å få bytte familie, men uten resultat. Også her viste det seg at koordinatoren var en nær venn av vertsfamilien. Da en psykolog ga Mari Cecilie diagnosen dyp depresjon og foreslo antidepressiva og sovepiller, bestemte hun og foreldrene at det var tid for å returnere til Norge.

  • Det verste var at EF ikke tok noe ansvar eller fulgte meg opp. De reklamerer med at de tar ansvar 24 timer i døgnet – det var derfor jeg valgte dem. Men når noe skjer, er de ikke der. Når du er 16 år og befinner deg alene på den andre siden av kloden og andre personer har myndighet over deg, da føler du deg ikke veldig høy i hatten. Jeg vil ikke advare andre mot et utvekslingsår i USA, men jeg vil advare mot EF. Man bør være veldig nøye når man velger hvilken organisasjon man reiser ut med.

Hun har blogget om sine USA-opplevelser, og hun har fått mange reaksjoner fra andre som også har dårlige erfaringer. Hennes far, Arild Berland, dannet en gruppe på Facebook for andre som også hadde negative erfaringer med EF.

  • Veldig mange har tatt kontakt med oss, og problemene er særlig knyttet til vertsfamiliene og vanskeligheter med å få byttet familie. Det er for mange som har negative opplevelser, og det verste er at vi får ingen unnskyldning en gang. EF beklager at jeg opplevde det slik, men de beklager ikke det som skjedde, sier Mari Cecilie.


Mange av studentene som har negative opplevelser, forsøker å få erstatning og oppreisning når de kommer hjem. Vilde Strøm er én av dem. Hun dro til USA i august 2009. Etter knapt fire døgn hos sin vertsfamilie i Michigan var politiet tilkalt og Vilde ble reddet ut av en fjern, amerikansk slektning. Det var fire døgn med trusler, krangling, neglisjering og bråk. En arbeidsløs vertsfar og dårlig økonomi i en sosialt vanskeligstilt familie. En koordinator, som viste seg å være nær venn av familien, og som truet med å kidnappe henne. Og en psykisk syk sønn i huset, som selv vertsmor advarte henne mot.

«Jeg tror ikke han vil prøve seg på noe seksuelt, men ta godt vare på verdisakene dine», sa vertsmoren til Vilde.

Foreldrene i Norge mobiliserte. Kontaktet organisasjonen Vilde hadde reist ut med, uten resultat. Kontaktet den norske ambassaden i Washington, CSFES og en fjern slektning i Chicago, med resultat, og etter mye om og men kom Vilde tilbake til Norge.

– I begynnelsen hadde jeg ofte mareritt – jeg var redd for at de skulle spore meg opp. Selv nå får jeg støkk hver gang jeg reiser bort, for jeg er redd jeg ikke skal komme hjem igjen. Jeg føler meg som en 50-åring og er redd for å dø, forteller 19 år gamle Vilde.

Hun har fått profesjonell hjelp til å takle angsten, og til sommeren skal hun gjenoppta utdannelsen.

Vildes foreldre inngikk et forlik med organisasjonen som hadde sendte henne til USA. Mot en kompensasjon på snaut 40 000 kroner forpliktet Vilde og foreldrene seg til ikke å omtale episoden og navngi organisasjonen.

Må på banen

  • Men jeg vil appellere til norske politikere om å våkne opp og se hva som foregår. De må opprette et kontrollorgan og få på plass lover som kan regulere dette, og de må sørge for at også de amerikanske partnerorganisasjonene blir grundig kontrollert. Det er mye snusk med vertsfamiliene.
  • Jeg vil sterkt oppfordre alle som vil reise ut, til å vurdere nøye hvilken organisasjon de reiser med. Og foreldrene bør alliere seg med noen i vertslandet som kan være verge for barnet mens det er ute. Man er 16 år og føler seg voksen og klar for dette, men USA er virkelig langt unna når man er alene.

CSFES og Danielle Grijalva liker dårlig at familiene inngår forlik med organisasjonene.

– Det bidrar bare til å feie dette problemet under teppet, man selger på en måte sjelen sin til djevelen ved å holde munn om hva barna er blitt utsatt for. Vi trenger søkelys på det jeg vil beskrive som et klart mønster av utnyttelse. Studentene er overlatt til organisasjonenes og vertsfamiliens forgodtbefinnende fra den dagen de lander i USA, sier Grijalva.

Avviser at EF er versting

EF Highschool Year er den største aktøren på det norske markedet og sender flere hundre studenter til USA hvert år. Nøyaktig hvor mange, vil de ikke opplyse om. Landansvarlig for EF i Norge, Morten Davidsen, tilbakeviser at organisasjonen er noen versting.

  • Vårt slagord er å gi studentene «the best time of your life», det er det vi jobber for hver dag. Et utenlandsopphold byr på mange førstegangsopplevelser for studentene. Noen takler det lett, andre kan få det tøffere. De fleste er fornøyd, men det hender vi har noen tilfeller der det blir utfordringer, sier Davidsen.

– Hva slags problemer?

  • Jeg vil ikke kommentere konkrete saker, men de tilfellene der det har vært vanskeligheter, er saker som har involvert våre samarbeidsorganisasjoner i USA. Vi har hørt at det kan ha vært lokale representanter som har vært for nært knyttet til vertsfamiliene, og det kan være manglende rutiner for hvordan man følger opp studentene og vertsfamiliene. Derfor har vi besluttet at vi fra og med i år kutter ut samarbeidet med våre samarbeidsorganisasjoner i USA og vil stå for hele prosessen selv. Det blir EF hele veien, og da blir det lettere for oss å følge opp hvis det oppstår problemer.

Vanlige problemer: Bytte familie, religionspress, rasisme

A.P. skriver:

har flere venner som har reist eller skulle reise til USA på utveksling via EF.

  1. hun ene var forferdelig misfornøyd med første familien sin fordi de var mormonere og der kom det en prest hver søndag og skulle frelse henne og de skulle påtvinge henne all slags mulige ting og som sagt frelse henne.
  2. en annen hun er koreansk og skulle bli sendt til en mormonsk kjempe religiøs og litt rasistisk familie i Texas.
  3. en annen venn av meg endte opp i det verste, han sov på madrass på gulvet, måtte bli kjørt av sønnen i huset som drev med masse dop, det var det eneste valget han hadde fordi foreldrene ville ikke kjøre han til skolen og det var jo langt unna. familien hadde dårlig med penger og han fikk ikke handle selv og fikk nesten aldri mat. da familien skulle dra vekk en-to uker så fikk han og sønnen utdelt 50 dollar eller noe på deling til den uken på mat. han fikk kjeft for alt hele tiden og det var bare grusomt.

EF sa jo seff ikke noe.
men hun ene venninnen min fikk byttet familie og dde var det beste hun kunne gjort, de var vist helt fantastiske.

Vanlige problemer: Bytte familie, trusler, religionspress

Jeg hadde et kjempe bra år, men to jenter fra sør-korea og tyskland hadde et grusomt år.

De ble tvunget med i kirken, måtte passe barna i sin vertsfamilies day care i helgene, De fikk ikke lov til å være sosiale what so ever og de gikk på en privat skole med 20 elever totalt, hvorav 6 var utveklingsstudenter, jeg gikk selv på den skolen i et halvt år, men verstmoren min flyttet til nabo byen og jeg fikk endelig gå på den «typisk am. high school.).

De folkene som gikk på denne skolen var såkalte «retards» om jeg kan få bruke det ordet. De hadde ingen sosial intelligens og var disse barna som ikke klarte å få venner i det offentlige. Det var den verste skolen ever, minnet meg nesten om en barnehage!

EF tok faktisk ikke disse to jentene på alvor, Det var en periode jeg klaget og var lei meg pga situasjonen som nå hadde oppstått. Jeg hadde vondt av de to jentene jeg hadde blitt kjent med. De betalte mye for å gå på denne private skolen, og det var virkelig ikke en skole som jeg har nevnt over her.

Som følge av klagingen min kom mine to kordinatorer på døren, ba meg pakke alle sakene mine og sa jeg hadde med å bli med de to hjem. Jeg fikk beskjed om at det var slettes ikke sikkert at jeg fikk komme tilbake til min vertsmor som jeg hadde blitt så ufattelig glad i. Etter en uke, med null klaging samditig som jeg jobbet i en day-care fikk jeg beskjeden om at jeg fikk flytte tilbake igjen. Men jeg hadde med å oppføre meg og spre hva som hadde skjedd videre.

Jeg var virkelig en av de heldige, men jeg vet det er mange som har det helt jæævelig! De blir låst inne på rommet sitt, får ikke lov tl å henge med de jevngamle, mens andre blir nesten brukt som slaver. De to jentene måtte lage mat og vaske opp.

Jeg bodde hos denne familien i en uke da jeg ikke da jeg ikke hadde noen vertsfamilie da jeg kom dit. Jeg husker 2.dagen jeg våknet opp, jeg var så sliten og trøtt grunnet den lange reisen, tanken på å være borte fra min egen familie og venner i et år og det at det er en tidsforskjell på 7 timer.

Jeg ble vekket kl ti fordi jeg hadde sovet så lenge. Jeg måtte kle på meg, make the bed og komme ned og hjelpe til med day care. Jeg ble forferdet..

Jeg håper EF begynner å ta studentene mer på alvor. Vi er ikke voksne i en alder av 17 år. Vi kommer alene og vet det er lenge til vi får se våre kjære igjen. Mange av oss vet ikke hva vi kommer til. Selv hadde jeg ingen vertsfamilie da jeg kom dit og ble plassert på to ulike stedet først.. Makan til rot. Først ble jeg opplyst om at jeg hadde fått en vertsfamilie i Arizona, men like før avreise fikk jeg opplyst om at jeg skulle til Arkansas og skulle få en familie tildelt der når jeg var kommet frem.

Et eneste stort rot, var nesten så jeg risikerte å bli sendt hjem til Norge igjen dersom de ikke fant noen innen kort tid.. Men jeg var heldig og fikk den beste vertsmoren en kan drømme om! Vi hadde stor respekt overfor hverandre, vi kan snakke om alt og hun tok godt vare på meg! Ut på shopping i nabostaten, ut på middager, på familie gatherings etc. Dette har resultert i at jeg har besøkt henne fire ganger siden jeg kom hjem i 2007. Men det er slettes ingen selvfølge at det skulle gå som det gikk..

2008 Jun 17: Lawmakers question foreign exchange procedures, legislation in the works

Frankrike: Språkreise: Skittent, lite mat, overvåking

E.M. skriver:

Då eg var med EF i Paris kom eg til ein familie som nekta meg å vere i same rom som dei, skrudde av lyset i romma eg var i og ikkje gav meg mat ellet lot meg dusje. Dei gav meg eit skittent, mensflekka sengetøy og skulle ha betalt for å vaske det. Ungane deira tok seg inn på rommet mitt og rota i tingane mine.


Vanlige problemer: Bytte familie, lite mat, trusler

J,H. skriver:

Jeg reiste til USA i 01/02 , til Idaho, og jeg ble plassert hos en alenemor med 3 døtre som arbeidet to jobber, gikk på college og bodde i en skrøpelig bakdel av moren sitt hus. Den eldste datteren måtte sove på sofaen hos bestemoren det året jeg skulle være der, og de hadde ikke telefon. Alle måltider skulle spises på skolen.

Og det ‘beste’ av alt; områderepresentaten VAR vertsmoren min – så hun fikk betalt for å ha meg der. Og hjemmet hvor jeg var ble aldri sjekket ut på forhånd av noen andre.

Jeg reiste med STS – men det skal nevnes at vi fikk gehør når vi tok kontakt med dem, og jeg ble flyttet (eller det vil si – jeg fant en annen familie å bo hos selv – jeg ble ikke tilbudt noe annet i samme området av organisasjonen).

I etterkant kom trusler fra familien om at jeg skulle saksøkes for å ha ødelagt ryktet deres etc – noe som er skremmende å få på seg som 16 åring.

De fleste jeg kjenner som var ute et år hadde et kjempeår – og jeg ville gjort det igjen om jeg kunne. Det var lærerikt og var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, for better or worse. Jeg vil ikke advare andre mot å ta et utvekslingsår i utlandet, men jeg vil anbefale at en ikke tar for gitt at familiene er kvalitetssikret.

Vanlige problemer: Bytte familie, nabolagets skrekk

P.E. skriver:

Jeg dro også høsten 2007 og hadde en kort negativ opplevelse. Heldigvis ikke så gale som jeg har hørt og lest om her. Men det var likevel gale nok til at jeg reagerte og handlet med én gang.

Jeg reiste med STS education, og endte opp hos en mor og datter i Mississippi. For det første landet jeg i Mississippi uten å vite om de i det hele tatt kom for å plukke meg opp. Representaten hentet meg med sin familie (som var kjempe grei).

I et lite skittent og rotete hus skulle jeg dele rom med to andre  utvekslingstudenter fra Sverige og Italia. Moren eide ikke godhet, og datteren var likedan. Etter mye bråk, styr og advarsler fra  nabolagets  ungdommer bestemte jeg meg for å ikke bli der (det tok meg ca én uke).

Organisasjonen var ikke flink med å få meg en ny familie, så jeg tok  saken  i egne hender, og fant meg en familie i Los Angeles. Vi kom fram til en enighet med STS og jeg fikk lov å skifte til denne familien. Det resulterte i et av mine beste år noensinne!

Problemer: Bytte familie, tyveri, skittent, falleferdig

robotrock skriver:

Gjennom EF ble jeg sendt til en familie hvor en alenemor stjal  penger  ved flere anledninger av min konto og kontanter, åpnet min post fra banken, tok ut penger fra mitt kort osv. Det ble rettsak og jeg fikk erstattet alt bortsett  fra  kontanter jeg ikke hadde bevis for å ha blitt frastjålet.

Denne moren var mistenkt for tyveri tidligere og registrert hos politiet for dette. Det var elendig hygiene i huset, hundene, hagen og falleferdig bygg.

HELDIGVIS fikk jeg byttet familie etter 3mnd. Den første familien var det ubegripelig at noen kunne få seg til å sende utvekslingselever til. Når en er ung og uerfaren godtar en lettere og prøver å leve med det. Dette blir utnyttet mot frynsegoder for områderepresentantene.  En blir advart om at ting er annerledes, kultursjokk osv. før en reiser over, men det får være grenser for hva en skal godta!

Jo fler de får plassert, jo flere frynsegoder. Horribel business!

2008/2009: Seksuelle overgrep, alkohol, mishandling, PTSD

TH92 skriver:

Jeg reiste med EF og tilbragte 11 måneder i rent helvette, med ustabilitet, alkoholisme, vitnet fysisk vold, ble selv  seksuelt  misbrukt,  trakassert, truet på livet, brukt som nikkedukke, dratt  mellom barken og veden i alle sammenhenger. Dagen jeg satte foten  ned på norsk jord var mitt livs beste. Like etter fulgte alle reaksjonene og jeg ble diagnosert med flere psykiske lidelser, bla angst, depresjon.

Etter to år med søvnløse netter, skyldfølelse og fortvilelse begynner  det nå å bedre seg. Ble lettet da jeg leste dette og såg at jeg  ikke  har  vært alene om å ha store problemer, som skulle vise seg å ha store konsekvenser for det livet som kom etterpå.

Det er ikke utvekslingsstudentens feil at organisasjonen  ikke  gjør  jobben sin, men det er utvekslingsstudenten som må leve med traumene i ettertid.

Vanlige problemer: Bytte familie, knuste vinduer, ingen hjelp

H.V. skriver:

Jeg er selv på utveksling i Storbritannia i år. Denne  saken  overrasker meg ikke. Reiser med EF og har under flere  omstendigheter opplevd både kontraktsbrudd og dårlige  vertsfamilier.

EF lover også at de sjekker opp i versfamiliene sine, noe som ikke  stemmer. Den første måneden måtte jeg og en tysker dele rom oppe  på et loft hvor det var et ødelagt vindu og ingen varme. Min daværende vertsfamilie var også veldig manipulerende og jeg var redd for å skifte. Når situasjonen gradvis ble verre, prøvde  jeg  å  kontakte min lokale representant, men de var ikke å få tak i.

Har nå måttet bytte vertsfamilie tre ganger. EF tok  ikke  kontakt  med meg før vi truet med saksmål, og EF kontoret i Norge har  enda  ikke tatt kontakt med min familie. Har jeg flyttet til en koselig  familie på to, og trives der. Men det som skjedde på begynnelsen av året var utmattende og jeg vet ikke om jeg hadde håndtert det på  samme måte som jeg gjorde om jeg ikke var like mentalt  forberedt  på det.


Problemer: Bytte familie, selvmord, kastet ut, ingen hjelp

T.H. skriver:

Ser EF får mye pepper her, men må bare si at jeg reiste med SPEAK  en datterorganisasjon av ASF og de var ikke mye bedre! Det startet  med at hun som jeg skulle bo hos aldrig dukket opp på flyplassen. Så  da bodde jeg hos forskjellige vertsfamilier og koordinatorer. Ett  sted måtte jeg til og med sove på gulvet. Til slutt måtte jeg bo med en annen utvekslingsstudent hos et eldre ektepar. Dette ekteparet var mildt sagt IKKE egnet for å ta imot utvekslingsstudenter. Vertsfaren  min manipulerte og løy, han var alkoholmissbruker og tok livet sitt.

Den andre utvekslingsstudenten i familien ble flyttet fordi de fryktet for sikkerheten hans, mens de lot meg være igjen der alene. Hadde  jeg ikke hatt så mange gode venner  hvet  jeg  ikke  hva  jeg  skulle gjort.

Og organisasjonen visste aldrig hvor jeg var, heller ikke da vertsmoren min kastet meg ut på dagen… De nektet meg også  å  dra til min egen familie i USA da jeg var hjemløs i jula. Bodde hos litt forskjellige venner til jeg fant en fantastisk familie som jeg  bodd e hos resten av tiden.<

Men ASF i San Fransisco ringte faktisk å kjeftet på meg fordi  jeg  hadde uroliget mammaen min med å fortelle sannheten. Ja, hva  skulle det være godt for.Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte, og fortalte de det at noen måtte jo få vite hvor jeg var, og det ville jo mamma gjerne vite.Møtte eller snakket aldrig med min koordinator, møtte mange andre koordinatorer men hørte aldri fra min egen. SPEAK var jo absolutt mest redd for sitt rykte og da de fant ut at min pappa jobbet i dagbladet var de raskt ute med å  betale  tilbak  pengene.Jeg fullførte året mitt, og de siste månedene var helt  fantastiske! Men det må skje noe med systemet for at det skal  bli trygt å dra alene som 17 åring på utveksling!

Problemer: Bytte familie, seksuelle overgrep, alkoholmisbruk, ingen hjelp, PTSD

I.N. skriver:

Jeg var utvekslingselev med YFU i Virginia i USA da jeg var 16-17 år, og endte opp med en alkoholisert, barnløs vertsfamilie. Vertsfaren  min klådde på meg hver kveld i de tre-fire månedene jeg bodde der. Da ei venninne varslet sine vertsforeldre og alt kom opp, stod  «co-ordinatorene» mine med vertsfamilien. De var gamle, gode venner. Da jeg anmeldte verstfamilien til politiet senere i løpet av året, støttet de dem og skrev usanne og stygge ting om meg til politiet, selv om de ikke kjente meg.

Mens jeg ventet på å få ny verstfamilie, ble jeg flyttet til en midlertidig  familie i Washinton DC, og fortalt at jeg  ikke  hadde  lov til å ha kontakt med familie og venner mens saken  ble  «behandlet».

Jeg kom hjem til Norge og led av spiseforstyrrelser og depresjon  i nesten to år.

Problemer: Bytte familie, kriminalitet, ettersøkt, ingen hjelp

A.B. skriver:

Reiste med YFU til USA i 07/08, og det er som skrevet i artikkelen: utveksling er som lotto.

Første halvår bodde jeg hos en ‘forferdelig familie’, der jeg bodde med  5 personer mer enn hva jeg hadde blitt fortalt. en av disse  personene var ettersøkt av politiet, og en av de første  tingene  jeg  ble fortalt var at om politiet kom på  døra så måtte  jeg  banke  foten  i dørkarmen tre ganger og prøve å oppholde politiet legne nok til at han fikk rømt gjennom døren i kjelleren til nabohuset.

En annen gang var det da jeg var så snill å ta en pose ‘medisin’ over til en mann andre siden av småbyen, da hun var for syk til å  levere  ‘medisinen’ selv… Og så var det det å gå i klasse med kjæresten til mannen som hadde drept sønnen til fosterfamilien  bare noen  måneder i forveien!

Stakkars familien hadde mye å bearbeide, sønn i Irak, en sønn død og den siste  etterlyst av politiet. Begge  døtrene  hadde  blitt  voldtatt  på soverommet jeg sov på.

Områderepresentanten bodde nesten 4 timer unna, og det var uaktuelt for henne  å komme til småbyen min for å hjelpe meg, heldigvis hadde jeg noen  fantastiske lærere på skolen min som fant ny familie til meg da de fant ut noen av tingene som skjedde hos den første familien.

Utveksling KAN være et helt fantastisk år, men det er lotto. Uansett  kommer du til å vokse mye på det.

Problemer: Bytte familie, alkoholisme, interessekonflikt

123 skriver:

Det er gått flere år siden jeg var på utveksling i USA gjennom EF. Jeg var spent og gledet meg lenge til å dra, men etter å ha bodd et par dager hos vertsfamilien min innså jeg at alt var galt. Jeg takket ja til å bo hos min regionale  koordinator, noe jeg  ALDRI skulle gjort.

Det viste seg at min koordinator, altså hun jeg bodde hos blandt annet var alkoholiker. Det verste er at EF lar uegnet personer ha ansvar for rundt 10 utvekslingselever.

Det var mye bråk og styr og da jeg kontaktet EF under oppholdet sa de at det ikke var mye de kunne gjøre. Det viste seg at min vertsmor alt hadde kontaktet EF i Norge i frykt av at jeg ville bytte familie og fortelle om hva som foregikk. Av den grunn ble jeg syndebukken og måtte kun  finne meg i all galskapen.

Jeg anbefaler på det sterkeste ikke EF.

Problemer: Bytte familie, stoffmisbruk, psykiske problemer, ingen hjelp

Jeg var på utveksling med EF i California høsten 2007 og hadde også problemer med den første vertsfamilien min. Familien var veldig spesiell, men jeg hadde vondt av den hjemmeværende vertsmoren min som åpenbart ville ha meg der for å være hennes venn, så jeg ble der i 7 måneder. Etter å ha levd i en svært dysfunksjonell familie over en så lang periode, fant jeg til slutt ut at nok var nok. Jeg prøvde å nå ut til mine koordinatorer, men de kalte meg bortskjemt og ba meg slutte å klage. Jeg prøvde å fortsette å bo med vertsfamilien min litt til.Vertsbroren min røykte hasj og spilte World of Warcraft 14 timer om dagen. Da jeg klagde til koordinatorene mine om narkotikamisbruket til min vertsbror ble saken min prioritert og jeg fikk beskjed om at de skulle finne en ny vertsfamilie for meg. Det skjedde aldri.Det var først da jeg tok initiativ og ringte til min High School og forklarte situasjonen min at jeg fant en ny vertsfamilie. De var helt fantastiske og jeg hadde et strålende  tid resten av mitt opphold. Det virker som om det er en gjennomgående  trend at EF gjør mye for å få deg inn i landet, men når du først har ankommet må du klare deg for deg selv. Min historie er ikke på langt nær så ille som de i artikkelen, men det var likevel en stor påkjenning å være 17 år og måtte klare seg helt selv i et fremmed land omgitt av fremmede.

Til tross for dette vil jeg anbefale alle til å «take a chance». Jeg vokste veldig på mitt opphold i USA og ble kjent med mange flotte mennesker. Jeg er blitt kjent med folk fra hele verden og bruker stadig det kontaktnettverket når jeg er ute og reiser. Generelt er jeg veldig positiv til utveksling på videregående, men stiller meg heller kritisk til EFs behandling av sine utvekslingsstudenter.

2009/2010: USA: Overfylt hus, lite mat, interessekonflikt

Vil absolutt ikke anbefale EF. Var på utveksling i USA i 09/10 og året var fullt med mange opp og nedturer. De som driver med dette (spesielt i det området jeg bodde i) var kun opptatt av penger, og ikke stundetens beste.

Flere av mine utvekslingsvenner hadde problemer med familiene  de bodde hos, og når de skulle kontakte  kordinatoren (som selvfølgelig var nær venn med de fleste av familien) fikk man kun tilbake kjeft og forklart at studenten  ikke oppfører seg bra osvosv.

Personlig bodde jeg i et lite hus med en familie på fire, 4 hunder, 4 marssvin, 1 slange, 2 katter, 2 chinchillas og 4 «sugargliders» som alle bodde inne i huset på ca 80  kvadrat (i tillegg til flere dyr som gikk rundt i hagen). Jeg synes det er viktig med en bakgrunnsjekk på alle familiene, og sørge for at det faktisk er plass i huset for en stundet.

Det er noen få kriterier vertsfamiliene må oppfylle for å kunne ha en utvekslingsstudent boende hos seg (hvertfall hos EF) nemlig, et seng og en kommode til klær og personlige  eiendeler og sørge for mat og drikke… I mitt tilfelle- måtte  jeg kjøpe min egen mat fordi vertsforeldrene mine gikk på en slankekur, hvor de kun kjøpte mat til dem selv, mens barna  dems måtte klare seg med «pizzapockets» og nudler til middag i måneder… Dette blir bare helt feil!
EF- skjerpings!!!!!