Stikkordarkiv: #Beskyldninger

Problemer: Forfulgt, ryktespredning, trusler, dødsfall

Explorius/Educatius:
karolineeiusa » Arizona »

ET MARERITT

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen, men det er det en veldig god grunn til det. Dette innlegget er langt, men jeg håper du tar deg tid til å lese. Hadde også satt pris på om du deler dette innlegget for å advare andre ungdommer som har tenkt seg på utveksling. Tenk godt over hvilken organisasjon du velger.

Mye har skjedd siden sist. I mars begynte tingene å bli vanskelig hos vertsfamilien samtidig som jeg fikk dårlige nyheter ifm morfars kreftmedisin. Heldigvis skulle mamma, pappa og brødrene mine komme på besøk under ?spring break? slik at jeg hadde noe å se frem til.

Selve galskapen begynte den dagen de skulle komme. Jeg ble skikkelig syk med høy feber og var dårlig. Jeg kjente at det var nødvendig å oppsøke lege. Vertsmor ville ikke ta meg til lege, men bestemte seg for å gi meg antibiotika som opprinnelig var utskrevet til vertsfar. Dette er en alvorlig og ulovlig handling i USA. Jeg var på dette tidspunktet veldig utslitt og hadde behov for noen timers søvn før vi skulle hente familien min på flyplassen. Dette løste vertsmor med å gi meg sovepiller, ikke mindre enn to stykker. Jeg ble fullstendig slått ut.

Da familien min ankom Phoenix flyttet jeg inn på hotellet med dem for å få en liten pause fra  vertsfamilien. Dette var ikke en populær avgjørelse hos vertsmor som er en ekstremt kontrollerende person, og på denne måten følte hun nok at hun mistet den kontrollen. Hun ringte og tekstet meg hele tiden mens jeg var med familien for å sjekke hva jeg holdt på med og om jeg tok antibiotikamedisinen som hun hadde gitt. Den medisinen hadde jeg kastet i det jeg kom til hotellet.

Det var godt å få prate med mamma og pappa om de siste ukene. De bestemte seg der og da for å sjekke med skolen om hvilke muligheter det var for å dra hjem for å være sammen med mormor og morfar, og for å få samle krefter. Skolen innvilget permisjon for hele april ettersom jeg hadde toppkarakterer, og de så ikke problemer med at jeg kom tilbake i mai for å fullføre eksamen og Graduation.

De neste dagene forløp greit med en tur til Grand Canyon uten de helt ekstreme overvåkings-sms’ene.

Etter Grand Canyon kom et av de store spenningsøyeblikkene for min del. Mamma og pappa inviterte vertsfamilien min ut på middag for å bli bedre kjent med dem. Ville vertsmor ta seg sammen, eller ville hun være seg selv? Det ble det siste?.. Hun var ikke interessert i å bli kjent med dem, men var veldig opptatt av å vise dem at det var hun som ?eide? meg nå. Under middagen skulle hun absolutt gi meg astmamedisin, men jeg har ikke astmaplager. Jeg hadde vond hals og hoste. Det å «eie» meg var tydeligvis et viktig punkt for vertsmor. De siste månedene hadde vertsmor hatt samtale med Educatius for å ordne det slik at jeg kunne gå videre på skole der borte. Uten å i det hele tatt involvere meg i dette. Hun ville også ha meg til å gå på sommerskole for å beholde meg lengst mulig i Phoenix.

Etter middagen bestemte vi oss for å informere vertsfamilien om at jeg skulle dra hjem til Norge i fire uker. Jeg var veldig spent på hvordan reaksjonen ville bli, så jeg hadde allerede vært og hentet passet mitt slik at det var trygt hos meg.

Vi fylte ut skjema med avreisedato til Norge og returdato (30. april) til Phoenix. Dette ble signert av skolen, koordinator, vertsmor, pappa og meg. Jeg var så heldig å få plass på samme flyet hjem som resten av familien.

Hjemme i Norge var det vanskelige dager. Jeg slet med å sove og å være alene hjemme. Det ble mye tid sammen med familien.

Bare noen dager etter at jeg kom hjem tok vertsmor kontakt og begynte å tulle med returdato. Pappa svarte henne tydelig at hun måtte tro på det jeg sa og forholde seg til det.

Vi tok kontakt med Eksplorius om å få bytte vertsfamilie. To fantastiske familier sto klar til å ta imot meg. Begge to har vært der for meg hele dette skoleåret. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem. Det ble bestemt at jeg skulle flytte inn til Laurel og Mike hvor Karianne også bor. Både Eksplorius og Educatius godkjente dette.

Vertsmor ble informert og begynte å lage problemer. I påsken kom hun med alvorlige beskyldninger mot Karianne. Vi var alle i sjokk over hva den damen kunne finne på. Beskyldningene var helt grunnløse og useriøse. Karianne motbeviste dette enkelt.

Etter dette hørte vi ikke mer fra vertsmor og jeg begynte å glede meg til å reise tilbake til Phoenix for å avslutte skoleåret. Nå gjenstod prom, finals og Graduation.

Jeg reiste til Phoenix som avtalt 30. april og ble møtt av gode venner og ny vertsfamilie. Mom og dad kjente jeg godt fra før og følte meg hjemme med en gang.

Prom var vellykket og det ble lagt ut bilder på FB. Lite visste jeg om hvordan vertsmor fulgte med på alt jeg gjorde. Nå begynte marerittet for fullt. Det tikket inn SMS?er til en venninnes vertsmor med spørsmål om hvor jeg befant meg, og om hun var klar over at jeg var utestengt fra utvekslingsprogrammet?

Videre viste det seg at min gamle vertsmor hadde ringt skolen og utgitt seg for å fortsatt være vertsmor for meg, og ga falsk informasjon om min returdato. Hun fortalte skolen at jeg hadde kommet tilbake til Phoenix en uke tidligere, men hadde skulket denne uken. Denne uken og noen dager etter at jeg var kommet tilbake hadde hun full tilgang til min skoleprofil på nettet. For å få denne tilgangen så må hun ha fått tak i mitt personlige passord som jeg har hatt i mine personlig saker.

Første dag på skolen etter returen til Phoenix fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk delta på Graduation. Vertsmor hadde tatt kontakt med flere lærere for å forvisse seg om at jeg ble satt ned i karakterer pga fraværet hun løy om. Jeg skjønte ingenting, skolen hadde jo godkjent fraværet mitt og karakterene skulle fryses til jeg var tilbake. I USA er karaktersystemet helt annerledes enn i Norge.

Engelsklæreren min kunne informere om at jeg var blitt oppført med en ukes ulovlig fravær ettersom profilen min var åpnet. Når han skjønte at dette ikke var riktig gikk han inn og slettet fraværet. Nå fikk vi bekreftet at vertsmor fulgte med på hva som skjedde rundt meg. Umiddelbart etter at fraværet var slettet så ringte hun engelsklærereren og lurte på hvorfor han dekket opp for meg? Hun opplyste at jeg var utestengt fra programmet. Jeg ble livredd. Det skremte meg når jeg så hvordan hun gikk inn for å ødelegge resten av skoleåret mitt. Jeg måtte endre passord på skolebruker, FB og mail.

Redselen ble ikke mindre når vi forsøkte å kontakte Explorius hjemme i Norge, eller Educatius i USA. Da oppdaget vi at de ikke var interessert i å høre på meg i det hele tatt. De begynte å forsvare vertsmor, som ikke lenger var min vertsmor. Mamma og pappa la press på Explorius for å få dem til å skjønne alvoret i situasjonen. Her borte ble jeg oppsøkt av ledelsen i Educatius som fortsatte å forsvare vertsmor. De ga tydelig utrykk for at vi studenter ikke har en stemme for å bli hørt. Vi er barn….

Nå gikk det opp for meg at jeg var ganske alene her borte (bortsett fra min nye vertsfamilie som jeg kaller Mom and Dad, og gode venner). Jeg spurte lærereren i rettslære om hva jeg burde gjøre. Han rådet meg til å gå og få innvilget et besøksforbud, en såkalt Order of Protection mot vertsmor. Da ville hun ikke kunne forfølge meg eller prøve ytterligere å ødelegge skolen for meg. Dad kjørte meg til retten og jeg fikk forklart meg til dommeren der, under ed, skremmende opplevelse for lille meg. Det som var litt greit var at jeg hadde bare fortalt en liten del før jeg fikk innvilget Order of Protection, og at dommeren unnskyldte at jeg måtte oppleve slikt når jeg var en utvekslingsstudent. Videre var det å kontakte politiet slik at de kunne overlevere begjæringen. Det gikk ikke ettersom vertsmor var bortreist og dette er et dokument som må overleveres direkte fra politiet til den det gjelder.

Explorius ble informert tydelig om utviklingen i saken. Pappa hadde timelange telefonsamtaler og et utall med mailer til dem for å få dem til å begynne å reagere og å få satt en stopper for vertsmor. Dette medførte bare en rekke slag i ansiktet hvor både Explorius og Educatius gang på gang bekreftet at de ikke tar ansvar når studententene kommer i en uforskyldt vanskelig situasjon.

Nå var det gått en uke uten at organisasjonene gjorde noe som helst. Bortsett fra at det dukket opp en mail fra Educatius hvor de bekreftet at de ikke trodde på meg. Pappa informerte Explorius om at besøksforbudet ikke var overlevert, og at Educatius ikke trodde på meg. De kunne tatt en telefon til skolen så hadde de fått bekreftet min historie.

Mamma og pappa så ingen annen mulighet enn å reise bort. Jeg var utslitt, livredd og hadde egentlig lyst å bare gi opp hele greia. Billetter ble bestilt, og plutselig kom det mail fra Explorius med beskjed om at vi måtte bare gi beskjed om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe. De neste dagene fikk både jeg, mom og dad flere telefoner fra Educatius hvor det var tydelig at de vernet om vertsmor og ville ha oss til å stoppe besøksforbudet mot vertsmor.

Søndag 12. mai kom mamma og pappa. Fantastisk å se dem igjen selv om det bare var en og en halv uke siden sist. Det føltes som et år. De skulle være en uke for å støtte meg, prøve å få møte med skolen og Educatius. Mandag morgen våknet vi til en lang mail fra Explorius med beskjed om ikke å ta kontakt med skolen. Det ville bare medføre at skolen kom til å trekke tilbake I-20 dokumentet (det jeg må ha sammen med visumet for å få være utvekslingsstudent). Dersom det ble trukket tilbake så hadde jeg måttet forlate USA innen 24 timer. Skolen ville også være redd for å bli saksøkt. Hvem hadde sagt at det var hensikten? Explorius rådet oss klart og tydelig å ikke forfølge saken mot vertsmor. Vi valgte å høre på dem ettersom det virket skremmende med innholdet i mailen fra Explorius. I mailen tilbudte daglig leder i Norge seg å komme over til Phoenix for å hjelpe. Pappa takket ja til dette, men hørte aldri mer om den saken. Vi så henne ikke i Phoenix de to ukene mamma og pappa var her.

Senere på mandagen hadde vi et møte med to av lederne i Educatius. De beklaget møtet mitt med USA, men det var ikke så mye de kunne gjøre. Mamma og pappa prøvde forgjeves å få frem det de markedsfører med at de alltid ivaretar studentene på best mulig måte. Alle studenter skal ha en egen kontaktperson som følger opp månedlig med rapporter som er utarbeidet i samarbeid med studenten. Jeg hadde ikke engang telefonnummeret til min kontaktperson som også er en venninne av vertsmor. Jeg har kun truffet henne én gang, og det var da jeg hilste på henne på jobben til vertsmor. Hun har levert inn månedsrapporter som sier at jeg syntes alt var fint og bra.

Jeg trodde at Graduation var reddet da vi fikk ordnet opp i det med fraværet, men nei……. Tysklærereren fortsatte å stikke kjepper i hjulene for meg. Alle oppgaver for april var levert inn, og tyskeksamen skulle på torsdag 15. mai. Mandag fikk jeg beskjed at neste dag var det eksamen, og kun i det kapittelet de hadde gjennomgått da jeg var hjemme i Norge. Jeg leste og leste slik at jeg var litt forberedt. Onsdag morgen fikk jeg uten forvarsel utlevert del to av eksamen. Hun hadde «glemt» å gi meg beskjed at det var to deler. Det var bare jeg av seniorene som fikk fremskyndet eksamen. Resten av klassen hadde den som planlagt. Videre kom hun med krav om to presentasjoner og en prøve til som skulle være ferdig innen fredag morgen. Vi var jo nå kommet til onsdag ettermiddag, og ingen tysk på timeplanen på torsdag. Dette kunne jo ikke gå bra siden hun hadde gjort det helt klart for meg at hun kom til å stryke meg dersom ikke alt var gjennomført. Bare til informasjon; vertsmor hadde god kontakt med min tysklærer.

Jeg jobbet med tysk og hadde middag med Kimberly og Craig (venner av tante Vanessa). Kimberly jobber med utvekslingsorganisasjonene i Phoenix (med unntak av Educatius som ikke oppfyller kravene), og vi trodde at nå var tingene i ferd med å gå seg til. Jeg var glad mamma og pappa skulle være til etter eksamen. Fremdeles vanskelig å sove med all denne usikkerheten rundt meg.

Torsdag var jeg klar for engelsk-eksamen og var akkurat kommet i gang da assisterende rektor kom og hentet meg i klasserommet. Jeg måtte være med på kontoret hvor politiet ventet på meg. Vertsmor hadde tatt ut Order of Protection mot meg. Hun følte seg truet av meg og sa at jeg hadde vært voldelig mot henne. Hun påstod også at mamma og pappa hadde kommet til USA to ganger for å trakassere henne og at vi alle tre derfor måtte nektes fremtidig innreise til USA. Jeg sendte følgende melding til mamma og pappa: Kom til skolen, please…. De kom med en gang. På veien hadde de ringt Kimberly for å høre hva vi skulle gjøre. Hun anbefalte oss å snakke med rektor. Rektor tok tak i saken med en gang og sendte mail til alle lærererene og nektet dem kontakt med vertsmor. Vi fikk også skriftlig dokumentasjon på hva vertsmor hadde foretatt seg. Skremselsmailen fra Explorius ble avvist på det sterkeste av rektor. Skolens oppgave er å støtte elevene. Mom kom til skolen og var med på møtet med rektor. Vi ble rådet til å skaffe advokat, men hvor skulle vi begynne?

Pappa ringte også nødnummeret til Explorius for å få dem på banen nå som jeg hadde fått ville anklager mot meg. Pappa ble lovet at noen fra Educatius skulle ringe ham umiddelbart. Han har i skrivende stund enda ikke blitt oppringt. Stol ikke på organisasjonene.

Ja, hva gjør vi nå…. Først måtte vi til rettslokalet for å kreve rettshøring for å få utfordret besøksforbudet mot meg. Dad kom for å hjelpe oss. Han ringte også en advokat som er venn av familien. Vi fikk avtalt møte med ham med en gang. Rettshøringen ble satt til onsdag 21. mai og det ble fort bestemt at mamma og pappa måtte utsette hjemreisen sin.

Da vi kom frem til advokatkontoret ble vi klar over at det var ikke noen kjellerbedrift vi var kommet til. Dette var et av de største og mest respekterte advokathusene i Phoenix. Vennen til mom og dad viste seg å være grunnleggeren av firmaet, og et fantastisk menneske. Jeg fortalte hele historien og la frem skriftlig dokumentasjon på mailer, tekstmeldinger og FB-meldinger fra vertsmor. Alt dette viste at hun var utilregnelig. Advokaten ba meg slappe av for denne saken skulle han og hans advokater ordne opp i. Ingen utvekslingsstudenter skulle oppleve slikt som dette. Jeg så heller ikke ut som en kriminell.

Han lurte på når vi sist hadde vært i kontakt med vertsmor. Da vi fortalte at det var syv uker siden ristet han på hodet og lurte på hvordan hun plutselig følte seg truet? Eneste måten hun kunne vite at mamma og pappa var kommet til Phoenix igjen var via informasjon fra Educatius, etter møte på mandag. Advokaten var veldig gjestfri og lurte på om vi hadde tid til en omvisning på huset. Klart vi ville det. Vi fikk treffe mange hyggelige mennesker, se golbanen som de hadde i «hagen» og bilder av advokaten ved privatflyet sitt. Han var utdannet pilot også og likte å fly mye. Dette var jo akkurat som på film. Han ga meg en bunke visittkort og sa at dersom Educatius prøvde på noe mer tull så skulle jeg bare be dem om å kontakt med advokaten min. Lille meg….. med egen advokat….

En helt uvirkelig dag og vi begynte alle å gå tom for krefter. Fredag var det igjen eksamen. Stolt og glad kan jeg fortelle at jeg fikk A i alle fag bortsett fra tysk. Jeg klarte å få bestått tross iherdig motstand fra læreren og jeg var klar for Graduation!!!! Denne dagen skulle jeg også ha oppkjøring. Følte vel egentlig ikke at jeg hadde hatt de beste forberedelser for det den siste uken, men jeg måtte nå prøve. Jeg klarte det….!!!!

Nå var det å forberede rettshøringen og nye forberedende møter med advokat slik at vi hadde gangen i det. Jeg var livredd og tror heller ikke at mamma og pappa var så høy i hatten. Jeg var egentlig mest redd for hvilken reaksjon jeg ville få når jeg skulle møte den galne kjerringa igjen. Jeg er livredd henne nå når jeg ser hva hun er i stand til. Det er tydelig at hun er sykelig besatt av meg, og nå vil gjøre alt for å ødelegge for meg. Som advokaten sa, det eneste du Karoline har gjort, er å flytte ut av huset hennes. De neste dagene hadde advokaten telefonkontakt med lederen i Educatius. Jeg fikk høre samtalen på høytaler. Det var en litt spakere lyd i han nå enn da han troppet opp på skolen for å snakke med meg. Advokaten gjorde det klart for Educatius at slik de hadde behandlet en ung utenlandsk student på, var motbydelig. Pappa ringte på ny Explorius for å få dem på banen, men fikk til svar at det var ikke noe de kunne gjøre. Dette var en sak mellom meg og vertsmor. Men Educatius ringte min advokat på vegne av vertsmor. Igjen et tydelig eksempel på hvem de beskytter. Det dukket opp en ny mail fra Educatius via Explorius hvor de ba meg om å trekke min Order of Protection mot vertsmor. Den ble aldri overlevert og kunne derfor heller ikke trekkes. Dette ble tydelig forklart av min advokat som igjen gjorde det veldig klart at det fantes to muligheter her. At vertsmor frivillig trakk alt mot meg, eller at de kjørte saken så langt som var nødvedig for å få alt mot meg fjernet. Det var ikke et tema å gi seg før de var i mål.

Denne uken har jeg fått støtte og hjelp fra venner og familie både i USA og hjemme i Norge. Til og med KLM var hjelpsomme da mamma og pappa måtte endre billettene. Billettene var ikke endringsbare, men plutselig var det mulig å gi dispensasjon allikevel da de spurte om årsaken for endringen. Alle som har hørt om saken har støttet meg. Bortsett fra Explorius og Educatius som faktisk får betalt av oss.

Jeg tror nok at advokatens tydelige tale skremte litt. For kvelden før rettshøringen fikk vi vite at vertsmor ikke kom til å møte, hun hadde ikke tid. Gjett om jeg ble glad. Neste dag var det allikevel med en litt ekkel magefølelse jeg møtte i retten. Ville hun allikevel være der? Hun var der ikke og det hele gikk veldig raskt. Det var overhodet ikke grunnlag for at jeg skulle ha en Order of Protection mot meg. Dommeren beklaget at jeg måtte gjennomgå dette. Jeg måtte vite at alle amerikanere var ikke som min tidligere vertsmor. De fleste er hyggelige. Han presiserte også at dersom det dukket opp noe som helst fra den kanten, måtte jeg ikke nøle med å få overlevert en Order of Protection mot henne. Litt trygt å vite. Det som er mindre trygt å vite er at vi har ikke hørt noe som helst fra hverken Educatius eller Explorius for å høre om utfallet i saken. De er overhodet ikke interessert i om jeg har blitt fri fra dette.

Jeg hadde aldri klart dette uten så god hjelp fra alle de rundt meg. Jeg må bare få takke

  • mamma, pappa, Kristian og Fredrik
  • mom and dad
  • Karianne, Kristin og Magnus
  • Shannon og John
  • Tante Vanessa
  • Kimberly og Craig
  • Advokatene mine Daryl M. Williams og William Sawkiw
  • Familie og venner hjemme i Norge

Det er også godt å motta meldinger fra de som bryr seg. Det har betydd mye for meg gjennom denne tiden.

Problemer: Bytte familier, vertsfar etterforsket, overfylt, skittent, satt på slankekur

Anonym:

Jeg er en 20 år gammel jente, og det nærmer seg tre år siden jeg reiste over dammen. Jeg fikk tidlig tildelt familie. Allerede i februar 2010 fikk jeg meldinger på facebook av min kommende vertsmor. Vi fikk god kontakt, og jeg gledet meg om mulig enda mer til å reise. Dagen kom, og i slutten av juli 2010 reiste jeg til Alabama, USA. På flyplassen ble jeg møtt av hele storfamilien, og det var klemming og hilsing. Det var ikke før jeg hilste på vertsfar jeg fikk en litt ekkel følelse inni meg. Det første han spurte meg om etter «hei og hallo» var: «Do you shave?». Han hadde nemlig hørt at europeere ikke barberte seg… På grunn av omstendigheter vi (jeg og min tyske vertssøster) ikke fikk forklart, måtte vi bo hos en annen vertsfamilie de første ukene. Ikke før senere fikk vi vite hva de omstendighetene var. Jeg startet på skolen, og er en relativt utadvent jente, så fikk meg fort venner på skolen. Jeg trivdes utrolig godt både med de andre elevene og også med lærerne. Jeg begynte også på et fotballag like i nærheten.

Ukene gikk, og etter ca 2 uker kom den opprinnelige vertsmora for å ta en prat med meg. Vertsfamilie nr. 2 hadde nemlig gikk uttrykk for at jeg spiste for mye (!), og de ikke hadde råd til det. Jeg vil bare si at jeg alltid har vært tynn, og aldri særlig storspist. På grunn av mitt matinntak, bestemte de seg for å sette opp en matplan for meg. På en hel dag kunne jeg få f.eks. to bananer. Med skole og fotballtrening sier det seg selv at dette ble for lite. Jeg gikk ned 5 kilo på bare 2 1/2 uke. For en jente som allerede var tynn, var dette mye. En dag jeg og den tyske vertssøstra mi kom hjem fra skolen, var vi så sultne at vi fant noen frosne pannekaker i frysern som vi varmet i microen og spiste. Det var ikke populært når vertsmor kom hjem. Etter en lang skjennepreken, tvang hun oss til å betale henne for pannekakene.

Selv om vi bodde hos en «alternativ» vertsfamilie, var vi mye på besøk hos den egentlige familien vår. Den besto av vertsmor, vertsfar, vertsfars 2 barn, vertsmors 3 barn, deres to fosterbarn og også etterhvert oss to utvekslingsstudenter. De hadde i tillegg fire hunder, 2 katter og en krabbe i bur på kjøkkenbenken. Alle oss var fordelt på 3 soverom, der v-mor og v-far hadde det ene, jentene ett og guttene ett.

Etter ca tre uker i USA, fikk vi vite hvorfor vi var nødt til å bo hos en annen familie. Vertsfar var nemlig under etterforskning for seksuelt misbruk av mindreårige… Det var da vi begynte å forstå alle de slibrige kommentarene hans, og hvorfor familien ABSOLUTT ville ha jenter som utvekslingsstudenter. Da jeg fikk vite dette, nektet jeg å bo hos dem, og vi fortsatte å bo hos den alternative familien. Jeg hadde hele tiden tett kontakt både med mine foreldre og EF i Norge. Det virket ikke som EF i Norge og EF i USA samarbeidet i det hele tatt.

Foreldrene mine var frustrerte over å ikke kunne gjøre noe, og jeg var frustrert over hele situasjonen. Jeg prøvde å kontakte områderepresentanten min, som jeg aldri hadde møtt eller snakket med. Det viste seg at det var bestevenninna til v-mor, og hun visste om hele historien til v-far… Hun kalte meg en dramaqueen, og sa at hun ikke ville gjøre noe for å hjelpe meg å finne en ny familie. Jeg var nødt til å gjøre noe mer, og kontaktet EF på høyere nivå. Jeg sa jeg ville skifte familie, men det ble jeg nektet. De forklarte at det ikke var mulig. Da jeg sa at jeg kjente flere som hadde vært nødt til å få ny familie, nektet de. De hadde ALDRI hørt om noen som hadde fått ny familie. Jeg ble mer og mer frustrert. Jeg har et søskenbarn i Chicago som jeg gjerne ville reise til, for å føle meg trygg. Det ble jeg også nektet. Som 17-åring er man ganske usikker, og jeg ser at hvis det hadde vært i dag hadde jeg funnet meg ny familie blant vennene mine på skolen selv, eventuelt bare reist.

Til slutt fikk både jeg og foreldrene mine nok, så vi sa til EF at enten fant de ny familie til meg innen en uke, eller få meg hjem. Det endte med at jeg reiste hjem. Etter 5 uker i USA var eventyret over. Men ikke historien.

Etter jeg var kommet hjem, begynte anklagene. Fikk mailer og brev fra EF der de ba om at jeg måtte levere tilbake alt jeg hadde stjålet fra vertsfamilien. De anklaget meg for å ha stjålet masse penger, verdisaker og klær. Det hele ble til slutt ganske ubehagelig, da de begynte å skrive både til meg og til vennene mine på facebook. De skrev så masse ubehagelig at jeg var nødt til å blokke dem på facebook, og be vennene mine gjøre det samme. Jeg går ut i fra at de var ute etter penger, ettersom de var relativt fattige. Ikke skjønner jeg hvordan jeg skulle ha greid få med meg hverken penger eller verdisaker, for så vidt jeg vet hadde de lite av begge delene.

Vi prøvde etterhvert å kreve penger tilbake fra EF, noe som ble en lang kamp. Foreldrene mine ville at jeg skulle gå til media, men jeg var rett og slett ikke klar til å stå frem med historien min. Vi fikk til slutt tilbake ca 20 000 av ca 75 000…

Så det ble en dyr lærepenge.

Vanlige problemer: Religionspress, mobbing, ingen hjelp

Hele historien kan dere få på bloggen til utvekslingseleven. Dette er en komprimert versjon forfattet av meg. Alle feil mine.

Hentet fra bloggen til Julie

Når det gjelder dårlige erfaringer som utvekslingselev, er disse blant de vanlige. Som utenforstående kan det noen ganger være vanskelig å sette seg inn i hva utvekslingseleven opplever, særlig når man ikke ser konkrete bilder av bæsj på gulvet og hus som faller sammen. For når fasaden er bra så må jo også innholdet være bra. Eller må det det?

I Julies tilfelle så i utgangspunktet vertsfamilien helt OK ut. Hun skulle til Gilbert i Arizona og bo hos et par i 60-årene. Ungene var voksne og hadde flyttet hjemmefra. Skolen hun skulle gå på var en bra en og nabolaget så bra ut. Familien hadde tidligere erfaring med å ha ca. 13-årige asiatiske jenter boende hos seg som utvekslingselever og syntes opplevelsen hadde vært bra for dem. Denne gangen skulle de ha Julie og ei jente fra Tyskland (Annabell) boende hos seg. Julie gledet seg fordi alt så såpass bra ut.

Noe av det første Julie fant ut var at familien var ganske religiøse. I tillegg til å gå i kirken om søndagene og be bordbønn var de også nødt til å be bordbønn da de var ute og spiste på restaurant. Dette gjorde de ved at alle skulle holde hender, bøye hodet og noen skulle framsi bønnen.

Når man er i USA forventes det at vertsfamiliene skal kjøre elevene dit de trenger å gå. Dette gjorde vertsmor men det var ikke alltid hun hentet jentene. Det hendte at Julie måtte gå hjem fra skolen om bussen kjørte fra henne. En 45 minutters spasertur i stekende varme uten noe å drikke er ikke akkurat det morsomste man gjør. Det samme skjedde på vei hjem fra kjøpesenteret. De ble ikke hentet.

En av døtrene til vertsmor forklarte dette med at vertsmor hadde problemer med å holde det hun lovet. Hun sa også at moren var litt spesiell og hadde hele tiden behov for at andre skulle bekrefte at de var glad i henne. Om jentene tilbrakte tid alene på rommet sitt var det en mistillitserklæring i vertsmors øyne. Datteren forventet at både Julie og Annabell kom til å få det vanskelig sammen med vertsmor.

Hjemme var det vertsmor som styrte og hun forventet at alle skulle gjøre som hun ville og akkurat på den måten hun ville ha det. Om man ikke tilfredsstilte hennes krav ble det kjeft og mobbing. Hver eneste dag fra Julie og Annabell ankom familien ble de kjeftet på. Om de var syke fikk de kjeft for at de kastet opp eller ikke orket å gå ned trappen for å gi beskjed om noe. Vertsmor var heller ikke snauere enn at hun kjeftet på jentene for ting de umulig kunne forventes å vite noe om – som da Julie ikke var klar over at man måtte ha med seg to antrekk for å ta «senior-bildene».

Julie fikk kjeft for at hun valgte sunn mat framfor usunn mat og for at hun drakk vann heller en brus når de var ute og spiste på restaurant. Der var brusen gratis og da måtte man jo benytte seg av det. Det var heller ikke greit at Julie brukte sin egen shampoo framfor den som stod framme. Jentene ble fortalt at de var respektløse og udugelige og vertsmor stod ikke tilbake for å holde taler om nettopp hvor respektløse jentene var.

Det var tydeligvis ingen tillitsgivende voksenkontakt Julie hadde fått å forholde seg til.

Ei heller var representanten fra CCI noe å støtte seg til. Julie ba flere ganger om å få ny familie men ble avvist med at familien var flott og det var Julie som måtte forandre seg. I tillegg foregikk samtale mellom Julie og representanten med vertsfar på tråden. Da er det neimen ikke enkelt å be om å bli flyttet på.

Dette er standardbeskjeden utvekslingselever får når de er ute, samme hvilket land de reiser til. Representantene i Norge kan kanskje sympatisere med eleven men de pusher sjelden på for å tvinge fram en løsning og når det kommer til stykket fraskriver de seg et hvert ansvar.

Representanten til Julie dro på ferie til Costa Rica og fortalte Julie at dette kom til å gå bra. Da Julie endelig kastet inn håndklet og informerte CCI om at hun ville tilbake til Norge fikk de opp farta litt men fortalte Julie at hun måtte forvente at det kom til å gå rundt 2-3 måneder før de klarte å finne henne en ny familie. Julie orket ikke 2-3 måneder til med denne behandlingen og valgte å reise tilbake til Norge.

I mellomtiden hadde allerede Annabell tatt det samme valget og hun reiste tilbake til Tyskland etter et trist opphold hos en trist familie. Da hun dro falt den eneste støtten til Julie bort og da ble livet hos vertsmor og vertsfar altfor tungt å bære alene.

Så, hvilket bilde fikk så Julie av USA etter erfaringen hennes. På Williams Field High School fikk hun en del venner og hun trivdes også med måten skolen ble drevet. Hun var fornøyd med det å kunne snakke engelsk og det å oppleve kulturen i Arizona. Alt utenom familien funket. Den viste seg å være en effektiv slankekur for Julie som gikk ned 8 kilo etter to måneder i USA.

Det er innmari trist at både hun og vertssøsteren havnet hos en sånn familie, en familie som gjorde at to jenter følte at de ikke hadde noe annet valg enn å avslutte det som skulle bli «det beste året av deres liv». I stedet endte Julie med å betale kr. 90.000 for noen ganske slitsomme erfaringer.

Problems: Alcoholism

In 2009, Norwegian exchange student Kristine Pedersen (EF Foundation) was placed by EF in a host family with an alcoholic mother who spent her days being intoxicated. Pedersen was sent home by EF with only 24 hours notice following false claims that she was “ill”, despite her being perfectly healthy.


Hentet fra: Hostage in America

Vanlige problemer: Ikke lov å kontakte mor, truet, tar ikke ansvar, manipulerende

B.E. forteller:
Den første familien var mormonere. Til å begynne med gikk det greit men det ble mye problemer i forbindelse med vertssøster etter hvert. I tillegg var skolen et stort problem. Det var en ghettoskole med mye problemer.

Den andre familien virket greie til å begynne med men etter hvert forandret det seg. Fra november måtte B. skrive bloggen sin på engelsk. Vertsfar hadde et program som gjorde at han kunne spionere på all korrespondanse med andre. Aspect og vertsfar insisterte på at all kommunikasjon måtte foregå på engelsk. I en periode var det ikke lov å kontakte foreldre i det hele tatt.

Vertsforeldrene var svært kontrollerende og manipulerende. Det var kjeft hver dag og vertsforeldrene var misunnelige på forholdene og økonomien til familien i Norge. Om det var lite penger en periode måtte B. betale for mat og bensin. Hun ble kalt lat, bortskjemt og dum hver dag.

Vertsforeldrene ringte representanten flere ganger i uken for å klage på atferden enda B. ikke kunne forstå hva hun hadde gjort «denne gangen».

Da B. endelig fikk flytte fra dem i mars var hun nedbrutt og hadde mistet all selvtillit. Den nye familien var veldig bra.
Aspect har forsøkt å skylde alt på B. De mener det var utelukkende hennes skyld at ting gikk galt i begge familiene. Selv om foreldrene holdt norske Aspect løpende oppdaterte om det som skjedde i USA spilte dette liten rolle. Aspect i USA gjorde uansett akkurat som de ville. I ettertid klarte B og familien å hindre to norske jenter fra å flytte inn i familie 2. Men Aspect klarte likevel å plassere ei jente fra Tyskland der.

EF Foundation for Foreign Study: «Agreement»

Her er en versjon av en oppførselskontrakt fra EF. Dette gjelder en elev som dro til USA 2006. Eleven har tydeligvis blitt flyttet til et nytt hjem. EF påstår at avtalen gjelder selv om eleven ikke  skriver  under. Interessant juridisk punkt kan man jo si.

EF Foundation Behavioral agreement p2

EF Foundation Behavioral agreement p1

Vanlige problemer: Bytte familie, religonspress, beskyldninger

(red.anm: Tvillinger som sendes til hvert sitt sted og begge må slite. Det som handler om forfatteren er i sort, tvillingen i lilla):

01.08.2005 – Flyet til Detroit og de andre plassene ble forsinket pga. teknisk feil. Jeg stod i kø hele natten på flyplassen i Boston. Jeg satt oppå den ene kofferten min. Hver gang jeg lukket øynene og holdt på å sovne ble jeg puffet av noen som sa at jeg måtte følge med. Da jeg endelig var i luften i 8-tiden på vei til Detroit ble jeg litt nervøs. Det var først da jeg innså at jeg virkelig skulle møte vertsfamilien min. Dette har jeg ventet på i over ett år! Da vi landet kom en EF-dame og fortalte at jeg bare skulle fortsette og gå rett frem inntil jeg kom til en fontene. Der ville det være en EF-representant som skulle vise meg hvor jeg skulle hente kofferten. Den eldre mannen jeg fant virket mildt sagt ikke i stand til å skille høyre fra venstre, og visste ingenting om verken kofferter eller hvor jeg skulle gå. Jeg var utrolig utslitt av ikke å ha sovet på 24 timer og ble litt irritert, men sa takk for hjelpen. Så der var jeg, alene på en flyplass større enn Førde, og følte meg veldig hjelpeløs. Jeg bestemte meg for å ta saken i egne hender, følgte skilt og fant tilslutt frem. På vei ned rullertrappen til velkomstrommet stod de, familien …. De smilte og klemte meg, og de to tolvårige tvillingsøstrene … og …, hadde laget plakater med velkomsthilsener. Så koselig! Jeg var så overveldet av forskjellige følelser etter å ha gått rådvill på den enorme flyplassen at jeg nesten begynte å gråte. Da vi kom til bilen begynte jentene å fyre av med spørsmål som om vi hadde McDonalds i Norge? Om kvelden dro vi til en stor kirke ved navn «Cedar Creek».

02.08.2005 – … og … er greie nok… Jeg har pratet mest med …, siden … er på arbeid til 17.30 hver dag, og … er hjemmeværende. Jeg har fått inntrykk av at de er veldig overbeskyttende ovenfor jentene sine. Jeg mener, de er jo nesten tolv år…, men ingen av dem har sett en «American Pie» – film, engang Jeg vet jo mer om amerikansk musikk og film enn alle til sammen! Jeg liker å se på meg selv som en samfunnsengasjert jente, og har også planer om å forbli det. På vei til Walmart i dag fortalte … at de aldri ser på nyhetene, fordi det vare var negativt og det alltid var noen som var blitt myrdet. Hallo? Det minste man kan gjøre her i denne miserable verden er å holde deg oppdatert? Man kan da ikke bare ignorere alt vondt? Senere samme dag så vi på noen fotoalbum og kom over noen gamle bilder fra Halloween. … fortalte at de ikke feirer Halloween lenger fordi det gir okkultistiske assosiasjoner. Jentene får heller ikke lov å lese «Harry Potter», fordi hekser og trollmenn har med Satan å gjøre.

06.08.2005 – Tvillingbroren min … sendte en mail til meg og fortalte at han fremdeles befinner seg i en velkomst familie, og at han ikke har fått vertsfamilie. Han var på et øde sted utenfor et forsted i Niagara Falls, og at det var ingen folk, og at han kjedet seg noe grusomt.

13.08.2005 – Realitets sjekk! Jeg har kommet ned på jorden etter denne store romsteringen av livet mitt og ting begynner å falle på plass. Nye trygge rutiner blir skapt, nye irritasjonsmomenter oppstår.Jeg tilpasser meg her i Elmore. Liker jeg mitt nye liv så langt? Egentlig ikke… Det er vanskelig iblant. Jeg skal innrømme at jeg savner de vante folkene hjemme, de tingene jeg pleide å gjøre og mine trygge omgivelser. Men så tenker jeg: Det var jo akkurat det som gjorde meg gal og som jeg ville vekk ifra. Det er for sent å snu nå, det er dette jeg har ventet på…

15.08.2005 – Det har vært et uvanlig emosjonelt døgn. Da vi kom hjem fra kirken jeg har vært i syv ganger nå, konfronterte jeg … angående at faktumet at jeg er ikke-troende, og om jeg kunne få slippe å bli med flere ganger. Det var best å få det ut tidligst mulig… Jeg begynte på en forsiktig måte med å si at jeg setter stor pris på at jeg får lov til å bo her, men at å gå i kirken ikke var helt min ting. Big mistake. … ble tydelig opprørt og sa at gå å i kirken var noe familien gjorde sammen. … begynte å forhøre meg og spurte hvor jeg trodde menneskene kom fra da?? Jeg følte meg ubekvem, men tilstod at jeg trodde på evolusjonsteorien. Hun satte øynene i meg og sa at det hadde hun da aldri hørt om og fnyste av tanken på at Adam og Eva liksom ikke var de første menneskene. Jeg smilte litt skjevt og tenkte at jeg ikke skulle bli opphisset over dette opptrinnet og heller velge å ikke argumentere på hvorfor Gud ikke eksisterer. Hvorfor skulle jeg? Jeg er sikker på meg selv og har ingen trang til å overbevise andre om å tro det samme som meg. Jeg respekterer at familien er kristne, og forventer det samme fra de. Men jeg kan ikke si at jeg akkurat fikk den følelsen ut i fra den umodne måten som … taklet situasjonen på. Så sa hun: «It makes me sad you don’t believe in God, because then I believe you will burn in hell for all eternity!» Jeg trodde jeg skulle le. Da sa jeg at det fikk så bli, og trakk meg unna. Det var ubehagelig å ha den uavsluttede samtalen hengende faretruende i luften, så jeg følte at jeg måtte ringe IEC’en min, Tammy (damen som på en måte har ansvaret for meg og skal hjelpe). Jeg fortalte situasjonen min og hun sa at det var klart imot EF sitt reglement å dytte religionen deres over på meg. Hun var veldig grei og pratet mye. Fint å ha noen å ha en noenlunde intellektuell samtale med. Hun sa at kommunikasjon va nøkkelen.

16.08. 2005 – Tammy og jeg har avtalt over telefon at vi skal møtes og prate over lunsj i morgen. Vi hadde en lengre samtale, og etter på satt jeg igjen med følelsen av at alt jeg har gjort her i Elmore så langt har vært galt. Jeg og … har dårlig kjemi, livssynet våres kolliderer fullstendig, og alt hoper seg opp i en svær, mørk sky som er negativt ladet. Jeg følte meg sint, skuffet og lei meg samtidig. All frustrasjonen kom i form av tårer. Jeg satt for meg selv på benken og … spurte om jeg var «upset», jeg bare nikket. Jeg begynte å stotre frem at jeg føler at jeg ikke klarer å svare til deres forventninger og at jeg gjør alt galt. Jeg følte meg som en forbannet unge, men visste at dette var den eneste måte å rense luften på. Jeg må prøve hardere å like dem. Det er vanskelig, antagelig den vanskeligste oppgaven jeg noen gang har hatt.

20.08.2005 – «Du vet ikke hva du har før du har mistet det.» Så sant, så sant. Jeg har innsett at jeg har tatt livet mitt hjemme forgjeves. Hvorfor har jeg ikke sett det, og hva er galt med meg? Jeg vet at lykken ikke er «hele tiden,» men små øyeblikk hver dag. Det er bare det at jeg ikke har hatt den følelsen på en god stund nå. Jeg prøver å si til meg selv at jeg må holde ut og at ting bare vil bli bedre. Men jeg lurer jo bare meg selv. Himmel og hav! Det er som jeg er i et evig mareritt som jeg aldri våkner opp ifra. Så jeg savner. Men så sier jeg til meg selv at: «Du valgte dette, bare våg å synes synd i deg selv!» Jeg får ikke lov å ha døren lukket på rommet mitt… Privat liv er altså ikke et valg. Det virker som om … vil at jeg skal passe perfekt inn i deres verden, men det vil jeg aldri gjøre. Men jeg holder munnen lukket.

24.08.2005 – Har vært borte i 39 dager. Denne måneden tar virkelig aldri slutt. Det er som om jeg går rundt og venter på en pause, der alt er i den skjønneste orden. Men pausen finnes ikke. Og alt er…rot. Vet ikke hva jeg sal gjøre av meg. Volleyball treningene er egentlig det eneste som gir mening av dagene for tiden. Familien. Huff… De er så enkle. Det virker som om livet deres er en evig, meningssløs syklus. De er av sorten som gjerne vil fremstå som perfekt, men som under alt er de like dystfunksjonelle som alle oss andre, om ikke mer. Det plager meg litt at jeg aldri kommer til å føle meg som en del av denne familien. Jeg vet ikke om det er min eller de det er noe galt med…, eller kanskje det bare er EF som har matchet for dårlig?

28.08.2005 – … ringte meg i dag og fortalte at har bodd i en knøttliten leilighet sammen med seks andre utvekslingsstudenter i to uker. Damen han bor hos var velmenende nok, men leiligheten var så rotete at man ikke kunne se gulvet.To jenter fra Japan bare gråt og gråt, og han måtte trøste dem. I morgen var det ordnet at han skal flytte inn hos en alenemor. Hva blir det neste?

02.09.2005 – Jeg liker skolen greit nok. Vi hadde første hjemmekamp på volleyen i går og folk kom og betalte penger for å se på! Folk på skolen jeg ikke engang kjente ropte navnet mitt og heiet, noe som var oppmuntrende. Det er ikke så enkelt å bli kjent med folk, fordi det bare er fag etter fag, uten noe albuerom, men jeg prøver. Treneren min fortalte meg etter kampen at en mann av betydning hadde spurt etter hvem jeg var og de hadde diskutert kort om at talentspeidere burde se en av kampene jeg spiller. Det er visst snakk om at jeg har potensial til å få stipend! Da kunne jeg fått gratis «college» utdannelse i Amerika. Men jeg må ikke få for høye forventninger. Tammy var på kampen min, og etterpå hadde vi avtalt at hun og en annen EF-dame skulle komme hjem til … så skulle vi sette oss ned for å diskutere situasjonen, som det er ingen hemmelighet at ikke er strålende. På vei til huset satt jeg i Tammy sin bil og jeg fikk luftet en del tanker og følelser som jeg ikke kunne ha sagt til … eller …. Tammy forstår meg. Er det noe jeg er fornøyd med fra EF sin side så langt, så er det at jeg Tammy har vært hjelpende. Hennes personlige mening er at jeg burde bytte familie. Det gjorde meg på en måte glad, men også litt stresset. Tenk da, OM jeg bytter; at alt blir verre?? Men igjen så har jeg da ikke betalt 60 000 kr. pluss to års forventninger til dette året for å mistrives. På møtet, som varte en stund, ble vi enige om å starte på nytt, være hyggelige mot hverandre selv om man nødvendigvis ikke følte for det. Sistnevnte gjaldt vel mest meg, siden familien mener jeg er kald og utakknemmelig. Ting som at jeg ikke sier «God Natt» og deltar ikke i bordbønnen. Tammy sier at vi må prøve to uker til. Etter det skal hun bestemme om jeg skal bli værende eller bytte familie. Men jeg spør meg selv: Vil jeg virkelig prøve å fikse det med …? VIL jeg egentlig fortsette å bo her ute på denne øde landsbygden? Jeg vet sannelig ikke. Ikke i det hele tatt.

09.09.2005 – KRISE.

14.09.2005 – Siden lørdag morgen har … og … vært bortreist i Denver, på en forretningstur i forbindelse med jobben til …. Det passet veldig bra, siden jeg trengte rom etter den enorme krangelen som oppstod sist torsdag. Det tok HELT av. Under krangelen gikk det helt klart opp for meg at jeg må bytte vertsfamilie. Ingen sjanse i havet at dette vil fungere. … snakker usant om meg. Hun har sagt til Tammy at volleyballjentene og at den andre utvekslingsstudenten, Madlen fra Tyskland, ikke liker meg. Det er 100% usant! Dette vet jeg med sikkerhet, og jeg kommer supert overens med de. Hvor får hun det fra? Prøver hun å fremstille meg som den store stygge ulven som ingen vil ha noe med? Hun og … kom inn på rommet mitt mens jeg gjorde hjemmelekser og sa at vi måtte prate. Hun hevet stemmen og sa at jeg var bortskjemt, egoistisk, arrogant og dårlig oppdratt! Jeg har vært på mitt beste og vært avbalansert hele tiden. Jeg kan leve med at hun kaller meg stygge ting, for jeg vet med meg selv at det ikke er sant. Men når hun sier jeg er DÅRLIG OPPDRATT, ja da fornærmer hun ikke bare meg, men foreldrene mine også. Jeg blir sjelden sint, men det gjorde meg så fly forbannet at jeg tror jeg kunne ha drept noen. Da jeg reiste meg for å gå, stod … i døren og stengte veien for meg med makt. Jeg sa at dette ikke kom til å fungere, og at det var best for begge parter at jeg flyttet ut. Det hele skjedde før en volleyballkamp, og jeg var helt oppløst i tårer før kampen skulle begynne. Jeg klarte ikke stoppe, og alle volleyball jentene trøstet meg og støttet meg. De er greie. Treneren sa at jeg måtte ta meg sammen og fokusere på volleyballkampen. Så det gjorde jeg, jeg måtte. Hva annet kunne jeg gjøre?

16.09.2005 – I går fylte jeg 17 år, og jentene på laget hadde laget et nydelig stort kort med en hilsen fra alle. To venner kom inn i historie timen min med «special delivery», der de hadde bakt sjokoladekjeks og hadde vedlagt et koselig kort! Det var en usedvanlig lang dag. Etter treningen hentet … meg. Han og … hadde returnert fra Denver. Fyren sa ingenting. Idiot. Ikke engang et «Happy Birthday», ingenting. Tammy ringte på mobilen hans på vei tilbake til huset og sa at Jacki, en jente fra laget mitt, sin mor skulle komme å hente meg om en time. Hun hadde pratet med familien om å være vertsfamilie, og de hadde sagt ja! Det hele skjedde så fort. Jeg løp opp på rommet og pakket alt jeg hadde. Det eneste jeg tenkte var «Yes, yes, yes»! Da de kom utenfor og tutet tok jeg koffertene mine og sa takk for meg og satt meg inn. Ingen klemmer var nødvendig. Da motoren startet og vi kjørte, kjentes det ut som om jeg kom opp til overflaten for frisk luft. Endelig våkner jeg opp fra dette marerittet, tenkte jeg. Om kvelden dro jeg med en gjeng hyggelige jenter fra skolen til storbyen Toledo og feiret Jessica, en venninne, sin bursdag. Hun hadde bursdag samme dag som meg, så de sa at vi feiret min bursdag også. Vi kjørte i limousin og hadde pyntet oss i fine kjoler. Det var virkelig noe jeg satt pris på, og hadde en super kveld. Brikkene faller endelig på plass, og alt kan bare gå en vei nå, oppover!

Problemer: Beskyldninger, dårlig råd, ingen hjelp, kastet på gata,

EØ skriver:
Jeg opplevde å havne i en familie som ikke hadde råd til å ha meg der, og var generelt dysfunksjonell.
Klaga flere ganger til EF i England, men fikk aldri hjelp. Til slutt blei jeg kasta på gata, og DA kommer EF, og sier at det er min feil at jeg har kosta de en familie.
Har hørt om studenter som har bodd hos alkoholikere og narkomane, og blitt løyet til og manipulert utallige ganger av EF.

Problemer: Bytte familie, ingen skole, psykiske problemer, beskyldninger

Mitt utvekslingsår 06/07.

Jeg hadde lenge gledet meg til å reise på utveksling og jeg satte min lit til at EF var en god og profesjonell organisasjon. I mitt tilfelle viste det seg dessverre at det ikke er tilfelle. Jeg håper med denne historien at jeg kan advare fremtidige utvekslingsstudenter fra å velge å reise med EF.

I forkant av mitt utvekslingsopphold hadde jeg ennå ikke blitt plassert hos en familie, noe jeg ble beroliget med at var vanlig. Jeg fikk derfor tildelt en velkomstfamilie som jeg skulle bo hos frem til en permanent familie ble funnet. Denne familien skulle også fungere som mine IEC-representanter, dvs. at jeg i utgangspunktet skulle kunne kontakte dem og søke støtte hos dem dersom jeg hadde behov for det. Jeg reiste dermed på EF sin Language og Culture Camp på Rhode Island uten bekymringer og var klar for mitt utvekslingsår med EF.

Dessverre begynte problemene allerede da jeg var på camp. Her fikk vi beskjed om å sjekke opp hvilke fag som ble tilbudt på skolen vi skulle begynne på og tenke litt over hvilke fag vi ønsket å ta. Jeg kunne bli plassert på tre forskjellige skoler og tittet derfor på hver skole sin nettside for å få en viss oversikt. Det viste seg da at to av skolene hadde svært begrenset tilbud av fag, og jeg var avhengig av en rekke fag for å få året godkjent, så jeg kontaktet EF for å høre hvordan dette eventuelt kunne løses. Jeg fikk da beskjed om at det ikke kunne tas hensyn til og at de kunne informere om at jeg hadde fått en permanent plassering. Mine foreldre ble tilsendt informasjon om denne familien og jeg fikk beskjed om at de gledet seg til å åpne hjemmet sitt for meg. Jeg valgte å legge bekymringene til side og forsøkte å akseptere situasjonen slik den var – familien virket hyggelig og det var tross alt fint at jeg endelig hadde fått en permanent plassering.

Da jeg etter camp ankom flyplassen for å møte min vertsfamilie, ble jeg også møtt av min IEC. Han tok meg i hånden og lurte på om det føltes rart at dette var familien jeg skulle bo hos i et helt år. Jeg sa meg enig i at det var litt rart, men de virket hyggelige og jeg gledet meg til å bli kjent med familien. Det viste seg derimot raskt at situasjonen ikke var så permanent som jeg og min familie hadde blitt forespeilet. Familien jeg ble plassert hos hadde en vanskelig livssituasjon for øyeblikket. Vertsmor sin mor var dødende og mye tid ble dermed tilbrakt hos henne. Vertsfar hadde i tjeneste nylig skutt og følgelig drept en person, og var dermed permittert og preget av dette. Jeg ble også plassert på den yngste datteren sitt rom, et rom som var fullt av hennes ting, mens hun sov på en oppblåsbar madrass. Kort tid etter min ankomst ble mine mistanker bekreftet; det viste seg at familien aldri hadde sagt ja til å være min permanente familie og de ble svært overrasket da jeg viste dem informasjonen jeg hadde fått fra EF sitt hovedkontor og fra min IEC om at dette var min permanente plassering. Mine vertsforeldre tok så kontakt med både EF og min IEC og spurte om hvorfor denne informasjonen hadde blitt gitt til meg, da de aldri hadde samtykket til annet enn å være midlertidig velkomstfamilie over maks to uker. Dette førte så til en uprofesjonell krangel mellom min vertfamilie og EF, hvor EF påstod at den ene av dem hadde ringt og sagt at det var greit at jeg ble plassert det permanent og at det var kommunikasjonen mor og far imellom som var problemet. Ifølge mine vertsforeldre hadde ingen av dem noensinne kontaktet EF og samtykket til annet en å være velkomstfamilie. Da jeg ringte min IEC ble jeg avbrutt med at han ikke gadd å snakke med meg og at han ikke hadde tid til mine problemer.

Jeg ble dermed flyttet fra denne familien (jeg fikk senere beskjed om at det var min feil at jeg måtte flytte fra denne familien, da jeg hadde klagd på at skolen hadde få fag – en bekymring jeg for øvrig aldri hadde luftet for familien). I mellomtiden begynte skolestart å nærme seg og jeg visste enda ikke hvor jeg skulle bo. I mellomtiden bodde jeg hos RC-ene over området (dvs. de som igjen er over alle IEC-ene). Her skulle jeg bare bo midlertidig frem til noe annet og mer permanent dukket opp. Her var det lite å fylle dagene med. Paret var pensjonister og tilbrakte dagene foran TV-en og så på sport. Frokost ble servert klokken 9, en bolle med frokostblanding, og jeg fikk ikke tilbud om å lage meg noe mat før middag ble servert igjen klokken 20.

Jeg ble så flyttet til et svært hyggelig ektepar, IEC-er, nok en midlertidig løsning frem til en permanent plassering ville være mulig å oppdrive. De forsøkte å hjelpe meg så godt som mulig og for første gang følte jeg at jeg ble møtt med forståelse. Jeg kunne dessverre ikke bli værende hos denne familien da de ikke hadde skoleplass til meg i området. Familien skulle dessverre reise bort, en reise som lenge hadde vært planlagt, og jeg ble plassert hos en slektning for å bo der noen dager. Det begynte å bli slitsomt med all flyttingen og uvissheten – ikke minst begynte skolestart å nærme seg og jeg var bekymret da jeg hverken hadde skoleplass eller vertsfamilie.

To dager før skoletart fikk jeg beskjed fra EF om at jeg hadde fått tildelt en permanent vertsfamilie. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle bo med en tysk utvekslingsstudent, en gutt. Min familie har hittil ikke blitt kontaktet en gang av EF, all informasjon har gått via. meg.. Dobbelplassering, etter EF sine regler, krever at utvekslingsstudenten selv samtykker til dette, noe jeg aldri fikk spørsmål om eller mulighet til å samtykke. Senere da dette ble tatt opp med EF fikk jeg servert løgner om at det ikke var en permanent plassering for den tyske gutten og at andre regler dermed gjaldt – en informasjon som ikke tyskeren selv kjente til, da han også hadde papirer om at dette var hans permanente plassering.  EF rotet seg videre inn i flere løgner. Mitt første møte med vertsmor var ikke positivt. Hun luktet sterkt svette og parfyme, hun var dessuten ubehagelig brå og direkte. Allerede en time etter første møte tok hun meg hardt rundt håndleddende og kunne fortelle at hun ikke satte pris på jenter som bruker tamponger og at hadde jeg vært hennes datter, hadde det vært uaktuelt, men hun kunne vel ikke styre det. Jeg skulle derimot vite at det var det eneste jeg fikk putte i meg mens jeg var i USA, og det skulle hun sørge for. Slike episoder fortsatte å være dagligkost. Det var spørsmål om jeg ville se hennes døde mor (med det mente hun hennes aske som hun hadde i skapet), hun ville oppsøke folk i butikken, kjøpesentre, bensinstasjoner og finne opp historier om at jeg var interessert og gjerne ville snakke med dem, alt for å sette meg i en ubehagelig situasjon. Hun ville ringe venner av meg og skjelle dem ut, hun ville stå bak meg med en saks og forsøke å klippe en del av håret mitt, hun ønsket å ha det som en suvenir. Da jeg nektet henne dette, så hun sint på meg og sa at hun kunne hente det fra dusjen, for håret mitt skulle hun uansett ha og det kunne jeg ikke gjøre noe med.

Historiene og hendelsene er mange – vi ville i perioder bli forlatt i en hel helg. Det var ingen mobildekning, internett eller TV-signal. Vertsmor ville gjemme datamaskinens tastatur når hun reiste bort i helgen (slik at vi ikke skulle spille det eneste spillet som var på datamaskinen) og hun ringte hustelefonen med jevne mellomrom for å sørge for at vi ikke brukte telefonen til å ringe, det fikk vi nemlig kun lov til 20 minutter hver andre uke (til tross for at vi hadde telefonkort og det ikke kostet henne noe). Det ble mange lange og tunge timer. Huset lå 2,3 mil unna all annen sivilisasjon (det var ikke mulig å gå noe sted), det stod på utsiden av huset en hest som aldri mottok stell eller omsorg. Det var dessuten10 katter og 2 hunder, hvorav den ene var svært ustabil, aggressiv og hadde ved flere anledninger bitt vertsmor til blods. Ingen av hundene fikk turer og de fikk heller ikke lov til å forlate huset. Ved en anledningen klarte den ene hunden å stikke av, jeg og den tyske gutten ble da beskyldt for å forsøke å få denne drept. Disse dyrene ville gjøre fra seg innvendig, særlig i kjelleren, og det ble kun kastet vann og sand over avføring og urin. Gulvet løsnet fra festet, det var et knust vindu som kun ble teipet over, det var lite mat i huset, dusjen var et betonghull i veggen og det ble ikke vasket på de 3,5 månedene jeg bodde hos familien. Vertsfaren var overbevist om en million av verdens befolkning kom til å bo på planeten Mars innen 20 år og både vertsmor og vertsfar ble omtalt som psykisk ustabile av flere i lokalsamfunnet.

Jeg kontaktet tidlig EF og luftet min bekymring. Jeg ble dessverre ikke møtt med forståelse. Min IEC, hun jeg skulle kunne kontakte dersom jeg hadde bekymringer eller problemer, behandlet meg svært dårlig. Jeg vil si, uten overdrivelse, at jeg ennå ikke har møtt et menneske som overgår henne, og det er nå snart åtte år siden mitt utvekslingsopphold. Hun ville ved flere anledninger snakke nedlatende til meg – komme med fornærmelser som førte til at jeg begynte å gråte. Hun ville da skrike til meg i telefonen om at jeg måtte ta meg sammen og at jeg var en ”drama queen” og at jeg aldri kom til å komme noe sted i livet hvis jeg skulle være så svak. I denne perioden hadde jeg heldigvis kontakt med min familie over SMS hver dag, det var nødvendig for at jeg skulle komme meg gjennom dagene. Jeg la meg klokken 18 hver dag og hadde det alt annet enn bra.

I ettertid innser jeg at det var psykisk terror. Jeg var 16 år gammel og ble ikke hørt eller sett av de som lovte at de ville være der. Jeg ble satt på oppførselskontrakt, hvor jeg skulle signere at familien var den beste jeg kunne få og hvor jeg fikk beskjed om å akseptere dette. Kontrakten var gyldig uavhengig av min signatur, noe de aldri fikk. Jeg var i denne perioden desperat og snakket med min venninne som også var utvekslingsstudent. Hun snakket videre med sin vertsmor, som tidligere hadde sett hvordan min IEC behandlet meg, og var forferdet – hun fikk endelig ballene til å rulle.

De neste dagene var ikke særlig trivelige. Jeg fikk refs fra EF fordi jeg hadde kontaktet en utenforstående (min venninnes vertsmor) og jeg opplevde at alt jeg hadde forsøkt å snakke med EF om tidligere ble delt offentlig. Jeg fikk ikke snakke med EF på telefon uten at min vertsmor stod rett ved siden av og overvåket samtalen, og det sier seg da at det var vanskelig å forklare min frustrasjon og hvordan sakens tilstand var. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde mistet privilegiet av å ha en privat samtale etter at jeg brøt ”the chain of communication”, som EF kalte det. Jeg fikk reise til min venninne og hennes vertsmor (hun som hadde krevd at EF flyttet meg umiddelbart) en helg. Hun krevde så å få komme inn i huset og se hvordan det var (vertsmor var nok en helg bortreist). Hun ble svært forferdet da hun innså at jeg ikke hadde overdrevet. Vertsmor hadde nok en gang reist av gårde en helg og huset ble fylt av hennes voksne datter og hennes kjæreste, som lå på en madrass midt i stuen midt på lyse dagen. Hun ble forferdet over stanken, husets tilstand og ikke minst dyrenes tilstand og ville nok en gang kontakte EF, for dette anså hun som uakseptable boforhold.

Mine foreldre begynte på samme tid kampen mot EF Boston. Det var daglige telefoner hvor min far krevde at jeg skulle bli flyttet, eller så fikk de sende meg hjem. Det var først da det begynte å skje noe – EF kom med lovnad på lovnad om at jeg skulle flyttes og at det var helt sikkert at det ville bli tilfelle. Det er trist at det måtte trusler fra mine foreldre om søksmål før det kom noen reaksjon fra EF overhodet. I samme periode opplevde mine foreldre å bli oppringt av EF Oslo. EF kunne informere om at jeg hadde oppført meg forkastelig og at jeg som et resultat av dette hadde blitt kastet ut av familien og nå var plassert hos min IEC. Mine foreldre ble som resultat urolige og kunne ikke skjønne hva som hadde skjedd – jeg hadde da aldri vært frekk eller oppført meg uakseptabelt til tross for behandlingen jeg hadde mottatt. De ringte meg gjentatte ganger og fikk omsider tak i meg. Jeg var til informasjon da i byen med vertsfamilien og det hadde ikke vært noen episode. Jeg var altså ikke flyttet derfra og hadde ikke hørt fra min IEC på ukevis. I ettertid lurer jeg på hvor denne informasjonen kom fra, mine foreldre fikk ingen beklagelse for denne feilinformasjonen.

Dagene går og min far får bekreftelse fra EF om at det er funnet en permanent familie, en enslig dame, til meg i en annen stat og at jeg skal flyttes førstkommende mandag. Jeg leverer inn bøker på skolen, hvor en lærer tilbyr å bli min nye vertsfamilie, men da jeg allerede har fått en ny plassering takker jeg nei og forteller at jeg allerede har fått en ny familie og at jeg tror det blir positivt å komme meg vekk og begynne på nytt igjen. Jeg får samme kveld en sint telefon fra min IEC som har blitt informert om at bøker er innlevert. Jeg blir i en halvtime skjelt ut etter noter fordi jeg har hørt på informasjon fra EF Oslo og ikke henne. Hun er lite interessert i hva Norge har å si om saken, og jeg får beskjed om at oppførselen min nok en gang har vært uakseptabel. Saken viser seg videre at EF aldri hadde en familie i en annen stat – til tross for at denne informasjonen ble gitt til mine foreldre fra deres kontorer. Jeg får derimot beskjed om at jeg skal bo hos enda en midlertidig familie mens de leter etter en permanent en, og jeg blir derfor stående uten skoleplass så lenge det varer. Dette bekymrer meg selvfølgelig – jeg ønsker jo å få året godkjent. Allikevel er jeg desperat etter å komme meg vekk. Jeg vet at familien jeg bodde hos i ettertid har blitt godkjent som IEC-er for EF. Jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan det er mulig.

Jeg bor hos den neste familien i tre uker. De er hyggelige og det bor en rekke andre utvekslingsstudenter der. Jeg blir behandlet godt og jeg føler at jeg blir hørt. Det betyr mye – jeg har vært i USA i 4 måneder og begynner å bli sliten av hele opplegget. Allikevel er det en bekymring at jeg nok en gang står uten skoleplass og jeg venter i spenning på en ny plassering.

I starten av desember får jeg beskjed om at jeg skal flyttes til nabostaten, dette også en midlertidig løsning. Jeg begynner her på min andre skole mens jeg bor med et eldre ektepar. Begge to i slutten av 80-årene og tyske, så engelsken er ikke spesielt god. Mannen i huset er svært skrøpelig og er avhengig av rullator for å komme seg fra stolen og bort til middagsbordet, som er lokalisert en meter unna. Ved en anledning faller han på badegulvet og da hans kone ikke har krefter nok til å hjelpe ham opp, er jeg nødt til å bistå. Jeg var i min periode der svært ensom, det skjer naturligvis ikke særlig mye hos et eldre pensjonert ektepar som bor langt unna allfarvei, dessuten var jeg bekymret for at noe skulle kunne skje med de to. Det var hyggelige mennesker og de behandlet meg godt, men situasjon var langt fra ideell. Etter 1,5 måned hos det eldre ekteparet får jeg beskjed om at det er funnet en permanent familie for meg – denne gangen i en tredje stat. Det vil bli det syvende hjemmet jeg har satt mitt fot i så langt.

Og her tenkte jeg at problemene endelig skulle ta slutt – men det skulle vise seg å være mer i vente. Da jeg ankom vertsfamilien ble jeg informert om at det ikke var mulig å oppdrive en skoleplass for meg i området (det var tre skoler i nærheten, men ingen ønsket å åpne for flere utvekslingsstudenter, i hvert fall ikke midt i et trimester). Jeg fikk da beskjed fra EF om at jeg kanskje måtte flytte enda en gang, eventuelt måtte jeg begynne på en privatskole for elever med spesielle behov i området, da dette var eneste privatskole i nærheten som var villig til å åpne for en ny elev. Problemet var at denne skolen var en times kjøretur unna byen jeg bodde i og at jeg derfor ikke ville få mulighet til å komme meg til og fra skolen, ikke minst hadde jeg heller ikke behov for spesialundervisning. Det ble derfor diskutert om jeg heller skulle hjemmeskolere meg selv i 1,5 måned frem til neste trimester hadde oppstart. Noe som selvfølgelig var helt uaktuelt – jeg reiste på et ”High School Year” – jeg skulle da ikke drive med hjemmeskolering. Til tross for informasjon fra EF om at det ville være umulig å få skoleplass før oppstart av neste trimester, valgte jeg og vertsmor å reise bort til nærmeste skole for å snakke med rektor i et håp om å få en skoleplass. Tilfeldigvis viste det seg at viserektor hadde bodd i Norge i en periode på to år og derfor fikk overtalt rektor til å la meg begynne på skolen allerede neste dag. Jeg lurer fortsatt på hva som hadde skjedd dersom jeg ikke hadde tatt saken i egne hender. Jeg ble hos denne familien frem til hjemreise og her hadde jeg det fint. Vi har fortsatt god kontakt i dag og resten av mitt utvekslingsopphold ble heldigvis slik det hele tiden burde ha vært.

I ettertid sendte jeg et langt klagebrev til EF – lydende mye som dette, men med flere detaljer. Jeg fikk økonomisk kompensasjon for det jeg hadde blitt utsatt for, men opplevde aldri å få en ordentlig unnskyldning. Jeg angrer i dag ikke på at jeg dro, jeg vokste mye i løpet året og ble kjent med meg selv på en ny måte – jeg skulle bare ønske at jeg hadde reist med en organisasjon som tok studentene og sitt eget arbeid på alvor. Som tenåring alene i et nytt og fremmed land burde det være en selvfølge at organisasjonen er der som en støtte, slik de lover. Jeg hadde en vond periode, men var heldig og slapp med akkurat det – det var derimot ingen selvfølge. Selv i dag kan jeg få vondt i kroppen og tårer i øynene når jeg tenker tilbake på mitt utvekslingsopphold. Jeg håper at det kan opprettes et bedre fremtidig vern for andre utvekslingsstudenter som opplever å bli en kasteball, blir overhørt, tråkket på og behandlet uakseptabelt. Man skal ikke måtte være alene og man skal kunne bli hørt og få den støtten man så hellig blir lovet.

2010 Jun 11: Påstod at hun hadde drukket øl

2010.06.11 | TV2 nyheter forteller historien om Louises opphold i Vermont, USA:

Hjemme i Trondheim sitter foreldrene, Frode og Eline, og spør seg, hva er den egentlige grunnen til den akutte hjemsendelsen?

Faren har vært et trofast medlem av Rotary, en organisasjon som skal fremme etikk og moral. Nå har han tatt permisjon fra Rotary.

– De bryter de med sin egen etikk og moral, for det vi har erfart er at Rotary i USA farer med grove løgner! Faren er ikke nådig etter å ha lest begrunnelsen for hvorfor hans 18årige datter i all hast ble hjemsendt i januar i år.

Finner ikke grunnen

Da datteren kom hjem oppløst i tårer tidligere i år, begynte ekteparet å lete etter grunnen. Tenkte at Louise nok hadde begått noen ungdommelige synder. De finner ingen.

– De har fire forbud på bokstaven D, forteller Louise, studentene skal forholde seg til «no drinking, no driving, no date, no dope». Jeg brøt ingen av disse forbudene.

Men på en blogg lå det et bilde av Louise stående ved siden av en åpnet ølflaske. Dette blir brukt som et hovedbevis.

Vanskelig å nå

I tillegg sier Randoph Rotary at Louise ved flere anledninger var vanskelig å nå for vertsfamilien. En familie hun forøvrig kom rimelig godt overens med.

– Det stemmer nok at jeg var utilgjengelig for dem noen ganger, men jeg forsto jo ikke at de måtte nå meg flere ganger i løpet av en kveld. Jeg var ute med venner og hadde sendt dem sms’er om hvor jeg var. Men det at de ikke nådde meg til enhver tid gjorde dem redde.

– Dette må jo folk som har med ungdom å gjøre tåle, sier mamma Eline. Hun er selv mor til fire. Vi vet jo at unge mennesker ikke er «hands on» hele tida i forhold til bruk av mobil.

Ryktespredning

– Alle som vet noe om high-school forstår at der er det mange rykter som går, filosoferer Louise. Kanskje ryktespredning er årsaken her? Vi utvekslingsstudenter ble tatt til side av rektor, og fortalt at vi burde justere vår oppførsel. Det gikk rykter i den lille byen i Vermont om at vi festet vilt, noe som slett ikke var sant!

Louise ble på få dagers varsel tatt ut av familien, nærmest «internert» et fremmed sted slik foreldrene oppfatter det, og sendt hjem. Med en begrunnelse som familien ikke aksepterer.

– I tillegg ble det begått lovbrudd, de hentet ut bilder av Louises pc, sier Frode. Som får støtte av sin egen lokale klubb, Rotary i Trondheim.

Nærmer seg trakassering

Distriktsguvernør i Rotary Midt-Norge, Asbjørn Norberg, er ikke nådig i sin karakteristikk av egen organisasjon i Vermont, USA.

– Vi støtter Louise fullt ut i denne saken, og synes måten hun har ble behandlet på nærmer seg trakassering. Det skal svært alvorlige grunner til for en hjemsendelse, og en slik grunn finner vi ikke her.

Banksjefen i Trondheim er stolt over det meste av det Rotary gjør. Men ikke dette. – Her har noen handlet feil, grunnleggende feil i henhold til vår etikk og våre regler, sier Norberg.

Rotary i Trondheim har bestemt at Louise skal få 15.000 kroner som et plaster på såret.


RUHS Takes Disciplinary Action After Investigating Teen Parties 

Eddie’s World

Invited to join superintendent in hot-tub

San Diego Education Report Blog

2011/2012: USA: Mye kjeft og beskyldninger

a.w. skriver:

Jeg bor i USA nå med en vertsfar som er helt rar. Fant  homseporno på tv’n hannes og han lar meg ikke gjøre stort. han er en kverulant og en hersesyk mann. Har tatt kontakt mange gang med områdesrep. min og hun sier at jeg lyger fordi han har hatt 8 studenter før. Føles som om jeg ikke blir hørt!

Reiser med et programm som heter STS