Stikkordarkiv: #BytteFamilie

Bytte familie er vanlig

Trude forteller om at vertsfamilier ikke alltid er forberedt i tilstrekkelig grad på hva det å være vertsfamilie betyr for familien. Uansett hva utviklingsorganisasjoner måtte fortelle potensielle vertsfamilier, kommer utvekslingseleven til å kreve mye oppmerksomhet, tid og penger. Hele artikkelen kan leses på bloggen til Trude:

Det er en stund siden jeg har skrevet noe nå og det er vel først og fremst på grunn av at det har skjedd så mye i det siste at jeg ikke har hatt så mye tid til å skrive. De siste ukene har jeg nemlig vært i prosessen med å bytte vertsfamilie.

Det er flere grunner til at jeg byttet familie, men hovedgrunnen er at jeg ikke helt følte at denne familien hadde ordentlig tid eller lyst til å ha en utvekslingsstudent i huset. Vertsforeldrene mine jobbet hele dagen til langt utpå kvelden og søstrene mine hadde heller ikke mye tid til overs for meg, noe som førte til at jeg mye alene i huset og at jeg nesten ikke snakket spansk med noen når jeg var hjemme.

Det var jeg som selv tok valget om å bytte familie og det er ikke et gøy valg å ta. Jeg var lenge usikker på om jeg ville bytte, men til slutt bestemte jeg meg for at det var det jeg virkelig ville. Jeg kan ikke si at jeg ikke likte den første familien min, for jeg hadde to veldig snille søstre og foreldrene mine var også snille og greie, men de var nok ikke helt, etter min mening, en familie som passet veldig godt til å ta inn en utvekslingselev. Det verste var nok å dra fra vertssøstrene mine, som jeg hadde blitt veldig nære med gjennom de 6 mnd. jeg bodde hos dem. Det er ganske sent å bytte familie etter et halvt år, for jeg hadde bare 3,5 mnd. igjen før jeg skulle hjem, men det var et valg jeg måtte ta.

Så etter en lang ventetid fant AFS endelig en ny familie til meg, heldiggvis i samme by som før, Bugaba. Så jeg går fortsatt på samme skole og er i samme AFS-komite som før. Den nye familien min er helt super! De er så snille og hyggelige mot meg, de er interessere i meg og jeg føler generelt at vi har skikkelig bra kjemi. Jeg tror nok at det er mye på grunn av at jeg allerede snakker bra spansk nå, så kommunikasjonen har vært veldig god fra starten av. Jeg bor nå med en vertsmor i begynnelsen av 50-årene, en «vertssøster» på 29 og hennes sønn som er 7 år. Så jeg er faktisk «tía» (tante) for den lille gutten, men han føles vel egentlig mer som en liten bror, heheh 🙂

Advertisements

Bytte familie er vanlig

Å bytte familie er ganske vanlig og har mange årsaker. Her er utdrag av byttehistorien til Maria. Resten av posten ligger på bloggen i lenken.
«… så har jeg byttet familie for jeg kom i en veldig ille familie til å begynne med og det skal jeg si dere, det er IKKE gøy.. Systemet i Australia er slik at vertsfamiliene får penger for å ha deg der og det kan være en veldig dum ting fordi det har seg slik at veldig mange vertsfamilier har studenter på grunn av pengene og ikke for opplevelsen og det er et tilfelle mange studenter som drar til Australia opplever. Jeg hadde en ganske dårlig start og det var vanskelig for meg! …. Og etterhvert ble det for mye for meg og jeg sa til meg selv: er dette det du ville ha ut av utvekslingsåret ditt? Er det sånn det er å være på utveksling? Kanskje jeg bare skal dra hjem.. …. Og det er IKKE vanskelig å bytte familie, organisasjonene sier at det er helt umulig og bytte familie nesten og at det er sånn man nesten ikke skal gjøre osv men du er faktisk på helt andre siden av jorda og da er det viktig og føle seg trygg altså! …. Nå bor jeg i en herlig familie som jeg er veldig fornøyd med 🙂 «
 

2011/2012 STS EXPERIENCE (CANADA)

Translation of: 2011/2012 STS KOKEMUS (CANADA)
The Helsinki District Court sentenced STS Kielimatkat to refund €6.505 (US$7.105) to Finnish Salla Rautiola due to unfair dismissal and numerous other breaches of contract in their exchange student program.
Sallas case has been mentioned and partly presented in MOT documentary, «Vaihto-oppilas heitteillä«, «Exchange student neglect exposed». Let Salla’s exchange experience be a warning about what an exchange student year can be like in reality.

16-year old Salla Rautiola signed a contract in January 2011 with STS Kielimatkat for an exchange student year in the French-speaking part of Canada.
STS promises a carefully screened host-family, school placement and local representative and support persons in the exchange-country. They also promise to take into account the health information given in the application form when choosing the host family. Salla had reported that she is allergic to dogs, cats and pollen.

STS provided the host family information in July 2011, one month before the departure date, but withheld the information they had received the day before from STS CANADA that STS could not fulfill the French-speaking program. Instead, Salla would have to be placed with an English-speaking family.

IN CANADA:

As a host family, STS had chosen a 62-year old single Jamaican immigrant who for the most part socialized with her own relatives and culture and who spoke only Jamaican creole. The Canadian life-style or traditions were not present in any way in her filthy and moldy house. In the Helsinki District Court, as STS witness, a former male exchange student, who had lived in the same house a couple of years earlier, told the court that the host mother never cleaned. He witnessed that it was his and another exchange student’s responsibility to clean the house. At that time there was still a vacuum cleaner in the house. During Sallas stay there was no vacuum cleaner in a house with wall-to-wall carpet. This witness also told the court how the basement was used as a living room where they watched TV and used the computer. STS Finland country manager, Mira Silvonen, continued insisting that the condition of the home was suitable for an allergic person and gave up to seven different explanations (move, cellar, store etc.) for the pictures Salla had taken of the house. The shocked child protection officials in Finland stated that they would not even temporarily place a minor in conditions like that. Responsible for this host family’s approval as a host family for an allergic minor for ten months was area representative Sandra Hanniman/STS Foundation Canada.

Within two months, Salla started to get allergic reactions from all the dust and mold (picture). She could not go to school, but the host mother did not let the school know about Salla’s absence as required, something STS later blamed Salla for and issued her a warning about. Because of her strong allergic symptoms, Salla asked both the host mother and the area representative, Sandra Hanniman, to take her to see a doctor, but the host mother stated that: «The doctors don’t know anything» and the area representative said: «Let’s see».  As parents we had to get the medicine here in Finland and mail them as express to Canada. Instead of helping Salla get to the doctor, STS Canada area director Kim Berry decided to issue a warning to Salla regarding her host mother not informing Salla’s school about her absence. Salla was invited to STS Canada office 14. Nov. 2011. Salla had written a four page complaint about all the problems and failures on STS’ part so far:

  • There was no school placement arranged by STS when Salla arrived. Salla was turned away from Gisele la Londe-school, because they had no knowledge of the exchange student. It took almost a week to arrange a school placement.
  • The host mother left for five days leaving Salla alone with the allergic symptoms. The host mother did not leave any contact information to Salla and strongly forbad Salla to inform STS about her absence.
  • The host mother did not check her mailbox despite Sallas request. Salla had no key to the mail box. The expensive medication we had sent from Finland lay in the mail box nine days before Salla finally got them.
  • The host mothers fierce mood swings raised questions. She could be laughing and dancing by herself, but in an instant lose her temper and throw dishes to the floor. Once Salla saw a ziplock-bag on the kitchen table and the host mother told her not to touch it and that it was marijuana. As parents we became worried about that and asked STS to investigate. Despite the pictures taken of the supposed marijuana bag, STS only threatened to issue another warning to Salla for spreading unfounded rumours. The local representative, also the host mothers best friend, stated that she did not believe it was marijuana. That was all STS did. Case closed.

The Canadian area director, Kim Berry, did not even bother to view the complaint Salla had left in the STS office 14. Nov. 2011. Nor did STS Finland manager, Mira Silvonen, reply in any way. Whereas STS Canada country manager, Yannick Becu, sent his greetings to me: Strict demand to not interfere in matters.

Aware of Sallas cat and dog allergy, the area representative Sandra Hanniman tried to temporarily house her in her own home where there were several cats and dogs. Salla started getting an allergic reaction during the first evening and had to organize a place for herself with her friends for almost for a week because STS was not capable of doing so.

After having moved to the second host family, we found out that the host mother was a chain smoker with two dogs. The host mother also told how the area representative had convinced her to take an exchange student just for a while to » try it on».  She had agreed to keep the exchange student at most for two months, i.e. to the end of January 2012. At Sandra’s request, this was kept secret from Salla and us.

STS asserts that the host families live up to certain standards, that they are carefully screened and backgrounds checked, homes are inspected and photographed etc. With both of Sallas host families, these promises turned out to be just lies. When showing the pictures taken from Sallas first host family to STS Finland manager Mira Silvonen, she disputed the pictures were not from the host family’s house. STS did not have pictures from the house at all, neither did they show any interest in inspecting the conditions even though STS Canada has an office in Ottawa. When Salla moved in with the second family, STS’ office had no information about the family. We had to ask for address and other information several times. More specific information, for example the age or profession of the host mother, was never given to us.

In the second host family, the host mother’s nephew was a frequent visitor. This army man harassed Salla and without Salla knowing it, loaded porn on her computer. Salla experienced the situation extremely awkward, but was too scared to inform STS about it, because she had already learned that there would not be any kind of support from STS. She also knew that STS could use that porn on her computer as an excuse to dismiss her. A third party got involved and the army man confessed.

DISMISSAL FROM THE EXCHANGE STUDENT PROGRAM:

STS was aware of the latter host family only hosting temporarily to the end of January 2012. Without even trying to find a new host family for the rest of Sallas exchange time, Mira Silvonen deliberately began fabricating grounds for dismissal demanding supplementary reports about Salla’s health. Mira Silvonen did not think that Salla could have been taken to a health inspection in Canada. Instead she invited us as Salla’s parents to STS office in Helsinki to «discuss Salla’s allergies». On Friday 20. jan. at four pm Mira Silvonen, arrogantly announced that she had dismissed Salla from the program and that Salla would leave on Sunday.

As grounds for dismissal, Silvonen submitted breach of contract. According to Silvonen, we had not given essential information about Salla’s health. We should have mentioned that tobacco smoke can cause symptoms to an allergic person. Silvonen as a layman, had also decided that Salla had asthma that we also had not informed STS of. Mira Silvonen later in Court described how she was shocked to hear that a person allergic to pollen could get a reaction from apples during pollen season. It was the same with an allergic person suddenly getting a reaction from combination of for example spices, perfumes etc. All this should have been mentioned in the application form according to Silvonen.

STS advertises, that they comply with the recommendations of the Finnish national board of education regarding international student exchange. According to these recommendations, as well as STS’s own special terms of conditions, the exchange student and her parents should be informed about dismissal as soon as possible. The organization is also responsible for giving appropriate help and support before dismissal. Mira Silvonen acted totally against the agreement. She bought flight tickets one month earlier and kept the dismissal secret from Salla and us until two days before departure. Silvonen says that she takes responsibility for the dismissal. She has never communicated, explained or apologized to Salla. She e-mailed the flight tickets without a comment about her decision. It was left to us parents to inform Salla about this totally unexpected dismissal. In Canada the regional director Kim Berry had told Salla that the reason for her dismissal was «not sufficient interest towards the school» and therefore Salla did not appreciate the opportunity to study abroad. Apparently, Kim Berry was not aware of the fact that Salla was quite successful and was going to be moved to higher class after Christmas.

The last weeks before her dismissal Salla desperately tried to contact STS office and her regional representative even through Facebook to ask if STS had started looking for a new host family. The host mother had told her about not wanting to keep an exchange student for longer than she agreed with STS and that STS had asked her to keep it secret. STS skillfully escaped our contacts both in Canada and Finland.

With some help from her friend’s parents Salla packed her stuff and got to the airport. There was no support or help from STS before the departure. Salla had no chance to say goodbye to her friends and teachers at school. The regional representative Sandra Hanniman stopped by at the airport to make sure she left the country. This is how STS sent a minor alone, in shock, home through Montreal and London, Heathrow to Helsinki. We have often compared that deportation is a more humane procedure than exchange student dismissal by STS.

You cam usually appeal before implementation, but with Mira Silvonen you do not get that chance. Silvonen said that she would discontinue the visa immediately, so our daughter would not have a permit to reside in Canada. She was treated like a criminal.

BRING TO JUSTICE/TAKE TO COURT/SUE

Salla’s father had to fly to London to pick up an inconsolable Salla. Salla does not remember anything about her flight back because of her shock condition. What would she tell her friends was the first thing on her mind back home. She had been put into this humiliating, shameful situation totally without reason and she felt guilt and shame.

Mira Silvonen, who had said to take responsibility, rudely told us to take our case to consumer protection board or court and then refused all phone contact with us. She also refused to give contact information to the people in Canada who were responsible for Sallas case. We were also told not to contact Taru Raitio, who was responsible for students in Canada. We wrote two quite comprehensive complaints. One of them was written by our attorney. STS and Mira Silvonen denied everything. For one year time we tried to negotiate with STS without any luck. Mira Silvonen did not want to negotiate. They did not manage to wear us out. We took STS to court in January 2013.

In MOT document STS director John Cedergårdh admits and regrets that there has been an mistake in Sallas case and that it has not been handled right. Mira Silvonen denied this in the court’s preparatory meeting claiming that YLE had taken Cedergårdh’s statement out of its context. Silvonen claimed that STS had never admitted any wrong-doing. STS also demanded €27.000 (US$29.500) compensation for YLE document’s consequences. Let’s mention that John Cedergårdh left STS two months after the the document became public. He had had a long career with STS.

The main hearing of the case was held in October 2014. STS still denied all the charges. One of Finland’s leading specialists in allergy and asthma diseases, Dr. Lauri Tammilehto witnessed that Salla does not have asthma, but only allergies. Still STS and Mira Silvonen as a layman claimed to the end that we had not told STS about Sallas asthma.

Mira Silvonen had paid Explorius Finland manager, Anu Husu-Peltonen as a witness. Husu-Peltonen witnessed how she would not have accepted Salla to Explorius’ program, because of the health issues. At the same time an Explorius exchange student tells in a forum how she had been placed in a family with many cats even though she had told Explorius about her allergies and asthma!
The Helsinki District Court gave its sentence 12. December 2014, where it was stated that Salla was groundlessly dismissed by STS.
There were some important errors in the Sentence and we left an appeal with the High Court 16. Nov 2015. However, we decided to withdraw it. Going through things that she wanted to forget over and over again was too difficult for Salla. STS paid what it was sentenced to in December 2015.

INSURANCE:

STS required that all exchange students going to North-America  buy an expensive insurance. The price of the insurance today is €895 (US$985) is included with the last payment and is paid to STS Kielimatkat. STS did not deliver any kind of insurance policy, not even when asked to. STS also refused to give contact information to the insurance agency. Many other parents have demanded this information during months without any luck. STS only named numerous amount of other contact persons, insurance agent, service provider, benefit agent etc. None of them were willing to answer questions regarding the insurance. To make it even harder to get in touch with the insurance company, STS sold the insurance in the spring 2014 in the name of Europ assistance Holding-company, a firm that was not operating. Europ Assistance S.A. Irish Branch company’s managing director Mark Butler finally answered my requests and wondered why do I thought that Salla had been insured by them. After checking, 31. July 2014 he reimbursed us €33e (US€800) and regretted not being able to explain why there were no documents or what had happened.

TODAY:

I am extremely proud of our brave daughter, who herself acted as plaintiff in her case and went ahead to get justice against STS Kielimatkat. Salla is currently studying international law and is well.
I myself have taken a look at the exchange student business these years and I must say, had I known half of what I know now I would not have even considered sending my child through any organization. These are teenagers at a very vulnerable stage of development, who are leaving motivated and with big dreams to the unknown. The adults have the responsibility, but these organizations do not know what that means. These organizations do business extremely crafty, ruthless, arbitrary and immoral. I deeply condemn this kind of business where adults use minors to profit.
I hope, from the bottom of my heart, that as many as possible who dream of an exchange student year, would find and study CSFES pages already when planning and not just after problems occur. For the sake of young people I also hope that the parents would study and understand the consequences of accepting the rules of these organizations. Most of these organizations keep the right to dismiss the students without a warning if «the student does not show respect towards the host family, organization or its partners».
If the student has an illness or another health issue, it is worth mentioning that no qualified person goes through them. The forms are made by the managers and only they go through them without any knowledge or education about the health field. This was told by Anu Husu-Peltonen, Explorius manager, when invited as a witness by Mira Silvonen, STS manager. Their general knowledge can be amazingly poor.

Our battle for Salla’s rights against STS took four years. We did get part of our money back, but the traumatic experiences stays in our memory for the rest of our lives. I hope that our case gives other mistreated exchange students and their families courage to fight for justice and a lot to think about to those planning to go for an exchange.

Warmest Thanks to Danielle Grijalva CSFES for your support!

Helsinki, 17th December 2015

Salla’s mother Marjo Rautiola (translated by Päivi)
marjo.rautiola@kolumbus.fi


Transcript:  Vaihto-oppilas heitteillä: käsikirjoitus

MOT documentaries (Finnish): https://www.youtube.com/watch?v=qmlYmOxT8JI and https://www.youtube.com/watch?v=cd052CjjfPw

2015 Jul 28: – Utvekslingselever må forstå at de ikke skal på hotellferie

Upon arrival, CETUSA
CSFES arkiv

Utvekslingsbyråene mener at norske utvekslingselever har for høye forventninger til hvordan oppholdet skal fortone seg. Påstanden fra utvekslingsfirmaene er den at det er de færreste av utvekslingseleverne som får problemer. I sitt tilsvar til NRKs ulike artikler om elever med problemer under utvekslingsåret sitt sier de:

My Education: «Sissel Bigseth, daglig leder i My Education, sier det er utvekslingsfamilien som skal tilpasse seg vertsfamilien, ikke omvendt. «Elevene har for høye forventninger til oppholdet i utlandet», mener Sissel Bigseth » Vi er opptatte av å finne ut om de er klare for å bo hos en vertsfamilie. De må skjønne at det ikke er hotell de skal bo på. Vertsfamilien får ikke betalt for dette», sier Bigseth til NRK.»

STS Education: «Lisa Augstsson-Hübner, daglig leder i STS Education sier norske ungdommer ofte støter på kulturelle utfordringer på utveksling. «Andre grunner til at elever bytter vertsfamilier, kan være at det skjer endringer i familien, for eksempel ved en skilsmisse, at noen har blitt syke eller at en vertsforelder har mistet jobben.»»

AFS Norge: «Marit Grønskei, generalsekretær sier at utvekslingselevene vil komme langt med realistiske forventninger, en positiv innstilling og åpen kommunikasjon. «Marit Grønskei sier at elevene må forholde seg til et strikt opplegg og ulike samfunnsstrukturer.» «Ofte er det selve kulturen og kulturforskjellene som er utfordrende, og det vil det være i alle vertsfamilier. Man må tilpasse seg en annen virkelighet og hverdag enn det man er vant til her hjemme. Dette er en del av utvekslingsopplevelsen», sier hun.»

2015 Aug 02: – Vertsfamilien satte meg på slankekur

Utvekslingseleven Ida Samuelsen (18) sier hun ble satt på en ufrivillig slankekur hos vertsfamilien i USA og gikk ned seks kilo på seks uker. Nå krever Idas mor erstatning.

Ida Samuelsen
Ida Samuelsen startet oppholdet sitt som utvekslingselev i USA hos en vertsfamilie som krevde at hun slanket seg. Ida Samuelsen reiste gjennom utvekslingsorganisasjonen STS og flyttet mellom fem ulike vertsfamilier i løpet av sine ti måneder i USA. | Foto: Privat

Journalist  Kirsti Haga Honningsøy og Journalist  Emrah Senel

– Det første jeg fikk tildelt av vertsmoren min var en egen vekt slik at jeg kunne veie meg hver dag, sier Ida Samuelsen til NRK.

18-åringen fra Kolbotn sier hun gikk ned ti prosent av sin egen kroppsvekt i løpet av de seks ukene hun bodde hos vertsfamilien utenfor Los Angeles i USA under skoleåret i fjor.

Den normalvektige jenta på 60 kilo hadde ikke et ønske om å slanke seg, men forteller at vertsmoren var «sykelig opptatt av dietter og kalorier» og kalte henne overvektig.

– Dårlig håndtert

Ida skulle tilbringe ti måneder i USA, men allerede etter en uke hos vertsfamilien ville hun flytte ut. Ida dro på utveksling gjennom STS Education, og sier hun ikke ble trodd da hun fortalte om mobbingen og mangelen på mat.

– Moren min måtte true med søksmål før STS Education fikk flyttet meg til en annen familie, forteller Ida.

Etter nesten to måneder hos vertsfamilien, kom hun en endelig til en vertsfamilie hun var fornøyd med. Ida sier hun hadde korte opphold hos flere midlertidige hjem før og etter den ene vertsfamilien STS fant, og endte til slutt opp med å finne en vertsfamilie på egen hånd.

STS skriver i en e-post til NRK at de ikke ønsker å kommentere enkeltsaker.

– Vi kommer ikke til å kommentere en individuell sak offentlig i media. Derimot kommer vi til å håndtere en eventuell henvendelse fra familien og svare på alle spørsmål, eventuell kritikk og kommentarer som de har, sier daglig leder i STS, Lisa Augustsson-Hübner.

– Ble kalt lubben

– Det var en form for trakassering, fortsetter Ida.

Vertsmoren skal gjentatte ganger ha kalt henne lubben.

– Da jeg sa at det måtte stoppe, sa hun at jeg ikke visste hva jeg snakket om. Jeg fikk ofte en muslibar til frokost. Det var middag på bordet kanskje en gang i uken, og da var det en enkel salat. Jeg fikk ikke lov til å spise ute, forteller Samuelsen.

Ida sier det sjelden var mat på bordet etter skolen. STS Educations områderepresentant, som skal følge opp elevene, fnøs da Ida ba om å få flytte.

– Hun skjønte ikke hva som var problemet og kalte meg uoppdragen og uhøflig. Hun sa jeg måtte akseptere forholdene, sier Samuelsen.

NRK har fått tilgang til dokumentasjon som bekrefter Idas versjon om at hun tryglet om å få bytte vertsfamilie, men at hun ikke fikk gjennomslag hos områderepresentanten.

Krever erstatning

Nå krever Ida Samuelsens mor, Kristin Samuelsen, erstatning for tapt inntekt som følge av problemene de opplevde under datterens utvekslingsreise.

Hun har nylig sendt et brev til STS Education med kravet. NRK har fått en kopi av brevet hvor det blant annet står:

«Jeg har brukt endeløse timer både natt og dag på telefonsamtaler og mailer, i forbindelse med bytte av vertsfamilie, noe som har gått ut over mitt arbeid. Mangelfull og uriktig informasjon i forhold til visumsøknad, lånekassen, avreisedato, hjemreise til jul, m.m. har medført ytterligere ekstraarbeid for meg som jeg kunne har brukt å inntektsbringende arbeid».

«I tillegg til det økonomiske tapet jeg lidt, handler det ikke minst om de fysiske og psykiske belastninger min datter har blitt utsatt for og som ikke kan erstattes med penger».

Vertsfamilien fikk betalt

Ida Samuelsen tror vertsfamiliens motivasjon for å ha henne boende, var betalingen de fikk fra STS. Kristin Samuelsen sier STS ikke kommuniserte ut hva vertsfamilien fikk utbetalt for å ha Ida boende og setter spørsmålstegn ved STS økonomiske incentiver.

Kristin Samuelsen
Kristin Samuelsen krever erstatning for tapt inntekt som følge av problemene de opplevde under datterens utvekslingsreise. | Foto: Privat

– STS svarte med at det var et «ubetydelig beløp», sier Kristin Samuelsen.

Hun betalte rundt 250.000 kroner til STS for Select-programmet.

– Vi fikk ikke spesifisert hva pengene skulle gå til. Det er bedre om STS kan være ærlige slik at vi som foreldre kan gjøre en saklig vurdering ut fra de faktiske forhold, sier hun.

– Stiller krav til alle vertsfamilier

Daglig leder i STS, Lisa Augustsson-Hübner, sier organisasjonen velger ut noen familier som får økonomisk kompensasjon, blant annet alle vertsfamilier i Select-programmet.

Lisa Augstsson-Hübner
Daglig Leder Lisa Augstsson-Hübner i STS. | Foto: STS Education

Kompensasjonen som utbetales til vertsfamilier er varierende. Augustsson-Hübner legger til at det stilles samme krav til alle vertsfamilier, enten de får betalt eller ikke.

– For studenten og familien i Norge, spiller det ingen rolle om familien får betalt. Kompensasjon som blir utbetalt til vertsfamilien, er en del av programavgiften som de betaler til STS, sier hun.

– Fører utbetalingene til at vertsfamilier kan ha økonomiske motiver for å la en elev bo hos seg?

– Det kan vi aldri vite med sikkerhet, men det er generelt ikke noe vi opplever. Det kreves samme personlige motivasjon for å ta imot elever for alle vertsfamilier uansett om man får økonomisk kompensasjon eller ikke, sier Augustsson-Hübner.

Publisert 02.08.2015, kl. 15:14

2014: Japan: Trusler, beskyldninger, psykiske problemer

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster.

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har «skjedd» før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

2014 Jun 19: Heidi gikk fra himmel til helvete på tre måneder

Ekeberg-jenta Heidi Nathalie Hovland (19) hadde gledet seg til å dra på utveksling i mange år. Da hun endelig var fremme, oppdaget hun at det var ikke helt som hun hadde trodd.
UNGDOMSREDAKSJONEN | Michael Moe Bjørnholm
Publisert 19.06.2014 kl. 20:13 Oppdatert 19.06.2014 kl. 20:13

EKEBERG: En sen sommerdag i 2012 stod Heidi på Gardermoen med store forventninger til det som skulle bli hennes år i USA. Istedenfor kom hun hjem bare tre måneder senere. Dette er hennes historie.

– Jeg ble helt traumatisert

Heidi er 19 år og bor på Ekeberg hjemme hos moren og stefaren sin.

– Jeg har alltid elsket Ekeberg. Storesøsteren min, som for øyeblikket bor i Dubai, har alltid vært det store forbildet mitt.

– Jeg var vel som «alle andre», som skulle prøve alt og finne ut av ting. Håndball var noe jeg drev med i mange år, men sluttet etterhvert med det også. Nå er det vel musikk og skriving det går mest i, forteller en Heidi med et smil.

Da hun fylte 14 år opprettet hun sin egen blogg. Det tok ikke lang tid før bloggen ble populær og havnet på topplisten av blogger i Norge.

– Jeg husker jeg begynte å få kommentarer på at folk kjente seg igjen i det jeg skrev. Målet mitt med bloggen var ikke å bli noen kjendis, men for å få frem det jeg følte for andre. Jeg syns det var en fin måte å formidle noe på. Jeg skrev aldri om mote eller hva jeg spiste til middag, det interesserte meg ikke. Jeg ville bare skrive.

En dag reiste søsteren hennes til Texas på utveksling. Hun hadde hørt mye positivt om utenlandsturen, noe som ble inspirerende for Heidi. Etter to år kontaktet Heidi STS, arrangør av språkreiser. Noen måneder senere fikk hun en tekstmelding der det stod at hun hadde fått familie.

– Jeg ble hoppende glad og innså at jeg faktisk snart måtte begynne å pakke.

Dagen var endelig kommet

Avreisedagen hadde kommet. Den store kofferten var pakket og klar, og en grytidlig morgen dro hun til Gardemoen. Heidi fikk beskjed om at hun skulle bo i Virginia.

– Da jeg stod på flyplassen i Richmond kjentes det ut som jeg skulle lette fra bakken. Jeg var så nervøs og spent.

Vertsfamilien tok henne godt i mot og hadde en lang og koselig prat i bilen på vei til huset de bodde i. Et gjemt hus i et lite, mørkt strøk.

Skummelt

Ifølge Heidi var vertsfamilien ikke helt som de utga seg for å være. Vertssøsteren fortalte Heidi et par dager etter ankomst at moren røyket hasj – men at det var helt normalt i USA.

I tillegg til dette fortalte hun at hun selv hadde noen piller hun pleide å ta før hun skulle på fest. Heidi følte seg redd og ensom.

– Jeg husker vi skulle en liten tur til en elv for å bade. Alle røyket hasj og tilba meg piller slik at jeg ble mer våken.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Den store skjønnheten

Skolegangen ble vanskelig. Vertssøsteren til Heidi hadde ikke så mange venner, så det gjorde det litt vanskeligere for Heidi å bli kjent med folk. Her stod hun på egne bein.

– Jeg husker første skoledag. Jeg hadde ikke fått noen omvisning så visste ikke hvor noen ting var. Folk blikket meg. Det var en gutt på skolen jeg kom godt overens med som het Nick. Jeg fortalte han om min situasjon. Etter den dagen ble alt forandret.

«Drama mama»

Det hadde vært noen tøffe dager for Heidi. Kjæresten til vertsmoren var alkoholiker. Datteren hang med feil folk og Heidi var midt oppi det hele.

En dag hadde kjæresten til moren overnattet, og dagen etter var det en øl som var borte. Dette var det Heidi som fikk skylden for, og fikk derfor husarrest.

Noen dager senere fant de ut at det var vertssøsteren som hadde drukket den sammen med en av hennes venninner. Det hadde vært mye krangling de siste dagene, og Heidi følte seg ikke lenger trygg i huset.

– En dag merket jeg at tingene mine ble borte, som mobil og pc.

Redningen kom først da Nick hadde snakket med foreldrene sine om hvordan Heidi hadde det. Heidi måtte lyve til sin familie og si de var kjærester. Sannheten var at hun ønsket å komme seg bort derfra. Etter noen uker ringte moren til Nick områderepresentanten til Heidi og sa at de ville hun skulle flytte inn til dem. Heidi hadde vært der samme dag, og det tok ikke lang tid før hun ble hentet av vertsmoren.

– Jeg fikk utrolig mye kjeft da hun fant det ut, og det var ikke så mye jeg fikk gjort. Hun prøvde å nekte dem i å flytte meg. Jeg fikk ikke byttet med en gang og måtte bo sammen med dem fremdeles. Det var dårlig stemning i huset, og jeg torde ikke gå å ta mat lengre.. Vertsmoren min klikka fullstendig og begynte å skrike så høyt at man hørte det utenfor huset. «Du skal ut!».

Det tok ikke mange timer før Heidi var ute av huset.

– Jeg ble helt traumatisert.

Heidi fikk byttet vertsfamilie, men måtte gå på samme skole.

Hun forteller at vertssøsteren la ut mye stygt om henne på nettet, og at det påvirket skolegangen hennes. Etterhvert fikk Heidi nok og valgte å reise hjem til Norge.

– Det var ikke mer for meg å gjøre der, jeg gråt hver dag og ønsket bare å dra hjem. Jeg var redd for hva folk i Norge ville si, men jeg kunne ikke brydd meg mindre da jeg først var hjemme. Det var selvfølgelig en vondt opplevelse, men jeg har lært mye av det.