Stikkordarkiv: Dødsfall i familien

Dødsfall i familien

Hvert år ser det ut som om utvekslingselever mister familiemedlemmer i Norge. Da er det mulig at utvekslingseleven kunne tenke seg å reise hjem for å være tilstede i begravelsen for så å fortsette utvekslingsåret. Dette burde være gjennomførbart.

Det første utvekslingseleven/foreldrene må gjøre er å ta kontakt med utvekslingsorganisasjonen. Skriv en mail og forklar situasjonen for dem. Be om fri for den perioden du trenger. Vær tydelig på at du ønsker å komme tilbake til utvekslingslandet og avslutte utvekslingsåret på vanlig vis.

Jeg fant nettopp ut at ei jente hadde fått dekket reisen gjennom forsikringsselskapet hun benyttet. Sjekk forsikringsavtalen og se hva som står der. Det er mulig utvekslingsorganisasjonen vet hvorvidt denne muligheten gjelder for deg. Om ikke forsikringsselskapet dekker reisen må du/dere betale tur/retur reisen selv.

Søk via email skolen om fri for den perioden du trenger å være borte. Det pleier å gå greit.

Avtal med vertsfamilien at det er meningen at dere skal komme tilbake og avslutte året hos dem.

 

Reklamer

Problemer: Forfulgt, ryktespredning, trusler, dødsfall

Explorius/Educatius:
karolineeiusa » Arizona »

ET MARERITT

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen, men det er det en veldig god grunn til det. Dette innlegget er langt, men jeg håper du tar deg tid til å lese. Hadde også satt pris på om du deler dette innlegget for å advare andre ungdommer som har tenkt seg på utveksling. Tenk godt over hvilken organisasjon du velger.

Mye har skjedd siden sist. I mars begynte tingene å bli vanskelig hos vertsfamilien samtidig som jeg fikk dårlige nyheter ifm morfars kreftmedisin. Heldigvis skulle mamma, pappa og brødrene mine komme på besøk under ?spring break? slik at jeg hadde noe å se frem til.

Selve galskapen begynte den dagen de skulle komme. Jeg ble skikkelig syk med høy feber og var dårlig. Jeg kjente at det var nødvendig å oppsøke lege. Vertsmor ville ikke ta meg til lege, men bestemte seg for å gi meg antibiotika som opprinnelig var utskrevet til vertsfar. Dette er en alvorlig og ulovlig handling i USA. Jeg var på dette tidspunktet veldig utslitt og hadde behov for noen timers søvn før vi skulle hente familien min på flyplassen. Dette løste vertsmor med å gi meg sovepiller, ikke mindre enn to stykker. Jeg ble fullstendig slått ut.

Da familien min ankom Phoenix flyttet jeg inn på hotellet med dem for å få en liten pause fra  vertsfamilien. Dette var ikke en populær avgjørelse hos vertsmor som er en ekstremt kontrollerende person, og på denne måten følte hun nok at hun mistet den kontrollen. Hun ringte og tekstet meg hele tiden mens jeg var med familien for å sjekke hva jeg holdt på med og om jeg tok antibiotikamedisinen som hun hadde gitt. Den medisinen hadde jeg kastet i det jeg kom til hotellet.

Det var godt å få prate med mamma og pappa om de siste ukene. De bestemte seg der og da for å sjekke med skolen om hvilke muligheter det var for å dra hjem for å være sammen med mormor og morfar, og for å få samle krefter. Skolen innvilget permisjon for hele april ettersom jeg hadde toppkarakterer, og de så ikke problemer med at jeg kom tilbake i mai for å fullføre eksamen og Graduation.

De neste dagene forløp greit med en tur til Grand Canyon uten de helt ekstreme overvåkings-sms’ene.

Etter Grand Canyon kom et av de store spenningsøyeblikkene for min del. Mamma og pappa inviterte vertsfamilien min ut på middag for å bli bedre kjent med dem. Ville vertsmor ta seg sammen, eller ville hun være seg selv? Det ble det siste?.. Hun var ikke interessert i å bli kjent med dem, men var veldig opptatt av å vise dem at det var hun som ?eide? meg nå. Under middagen skulle hun absolutt gi meg astmamedisin, men jeg har ikke astmaplager. Jeg hadde vond hals og hoste. Det å «eie» meg var tydeligvis et viktig punkt for vertsmor. De siste månedene hadde vertsmor hatt samtale med Educatius for å ordne det slik at jeg kunne gå videre på skole der borte. Uten å i det hele tatt involvere meg i dette. Hun ville også ha meg til å gå på sommerskole for å beholde meg lengst mulig i Phoenix.

Etter middagen bestemte vi oss for å informere vertsfamilien om at jeg skulle dra hjem til Norge i fire uker. Jeg var veldig spent på hvordan reaksjonen ville bli, så jeg hadde allerede vært og hentet passet mitt slik at det var trygt hos meg.

Vi fylte ut skjema med avreisedato til Norge og returdato (30. april) til Phoenix. Dette ble signert av skolen, koordinator, vertsmor, pappa og meg. Jeg var så heldig å få plass på samme flyet hjem som resten av familien.

Hjemme i Norge var det vanskelige dager. Jeg slet med å sove og å være alene hjemme. Det ble mye tid sammen med familien.

Bare noen dager etter at jeg kom hjem tok vertsmor kontakt og begynte å tulle med returdato. Pappa svarte henne tydelig at hun måtte tro på det jeg sa og forholde seg til det.

Vi tok kontakt med Eksplorius om å få bytte vertsfamilie. To fantastiske familier sto klar til å ta imot meg. Begge to har vært der for meg hele dette skoleåret. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem. Det ble bestemt at jeg skulle flytte inn til Laurel og Mike hvor Karianne også bor. Både Eksplorius og Educatius godkjente dette.

Vertsmor ble informert og begynte å lage problemer. I påsken kom hun med alvorlige beskyldninger mot Karianne. Vi var alle i sjokk over hva den damen kunne finne på. Beskyldningene var helt grunnløse og useriøse. Karianne motbeviste dette enkelt.

Etter dette hørte vi ikke mer fra vertsmor og jeg begynte å glede meg til å reise tilbake til Phoenix for å avslutte skoleåret. Nå gjenstod prom, finals og Graduation.

Jeg reiste til Phoenix som avtalt 30. april og ble møtt av gode venner og ny vertsfamilie. Mom og dad kjente jeg godt fra før og følte meg hjemme med en gang.

Prom var vellykket og det ble lagt ut bilder på FB. Lite visste jeg om hvordan vertsmor fulgte med på alt jeg gjorde. Nå begynte marerittet for fullt. Det tikket inn SMS?er til en venninnes vertsmor med spørsmål om hvor jeg befant meg, og om hun var klar over at jeg var utestengt fra utvekslingsprogrammet?

Videre viste det seg at min gamle vertsmor hadde ringt skolen og utgitt seg for å fortsatt være vertsmor for meg, og ga falsk informasjon om min returdato. Hun fortalte skolen at jeg hadde kommet tilbake til Phoenix en uke tidligere, men hadde skulket denne uken. Denne uken og noen dager etter at jeg var kommet tilbake hadde hun full tilgang til min skoleprofil på nettet. For å få denne tilgangen så må hun ha fått tak i mitt personlige passord som jeg har hatt i mine personlig saker.

Første dag på skolen etter returen til Phoenix fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk delta på Graduation. Vertsmor hadde tatt kontakt med flere lærere for å forvisse seg om at jeg ble satt ned i karakterer pga fraværet hun løy om. Jeg skjønte ingenting, skolen hadde jo godkjent fraværet mitt og karakterene skulle fryses til jeg var tilbake. I USA er karaktersystemet helt annerledes enn i Norge.

Engelsklæreren min kunne informere om at jeg var blitt oppført med en ukes ulovlig fravær ettersom profilen min var åpnet. Når han skjønte at dette ikke var riktig gikk han inn og slettet fraværet. Nå fikk vi bekreftet at vertsmor fulgte med på hva som skjedde rundt meg. Umiddelbart etter at fraværet var slettet så ringte hun engelsklærereren og lurte på hvorfor han dekket opp for meg? Hun opplyste at jeg var utestengt fra programmet. Jeg ble livredd. Det skremte meg når jeg så hvordan hun gikk inn for å ødelegge resten av skoleåret mitt. Jeg måtte endre passord på skolebruker, FB og mail.

Redselen ble ikke mindre når vi forsøkte å kontakte Explorius hjemme i Norge, eller Educatius i USA. Da oppdaget vi at de ikke var interessert i å høre på meg i det hele tatt. De begynte å forsvare vertsmor, som ikke lenger var min vertsmor. Mamma og pappa la press på Explorius for å få dem til å skjønne alvoret i situasjonen. Her borte ble jeg oppsøkt av ledelsen i Educatius som fortsatte å forsvare vertsmor. De ga tydelig utrykk for at vi studenter ikke har en stemme for å bli hørt. Vi er barn….

Nå gikk det opp for meg at jeg var ganske alene her borte (bortsett fra min nye vertsfamilie som jeg kaller Mom and Dad, og gode venner). Jeg spurte lærereren i rettslære om hva jeg burde gjøre. Han rådet meg til å gå og få innvilget et besøksforbud, en såkalt Order of Protection mot vertsmor. Da ville hun ikke kunne forfølge meg eller prøve ytterligere å ødelegge skolen for meg. Dad kjørte meg til retten og jeg fikk forklart meg til dommeren der, under ed, skremmende opplevelse for lille meg. Det som var litt greit var at jeg hadde bare fortalt en liten del før jeg fikk innvilget Order of Protection, og at dommeren unnskyldte at jeg måtte oppleve slikt når jeg var en utvekslingsstudent. Videre var det å kontakte politiet slik at de kunne overlevere begjæringen. Det gikk ikke ettersom vertsmor var bortreist og dette er et dokument som må overleveres direkte fra politiet til den det gjelder.

Explorius ble informert tydelig om utviklingen i saken. Pappa hadde timelange telefonsamtaler og et utall med mailer til dem for å få dem til å begynne å reagere og å få satt en stopper for vertsmor. Dette medførte bare en rekke slag i ansiktet hvor både Explorius og Educatius gang på gang bekreftet at de ikke tar ansvar når studententene kommer i en uforskyldt vanskelig situasjon.

Nå var det gått en uke uten at organisasjonene gjorde noe som helst. Bortsett fra at det dukket opp en mail fra Educatius hvor de bekreftet at de ikke trodde på meg. Pappa informerte Explorius om at besøksforbudet ikke var overlevert, og at Educatius ikke trodde på meg. De kunne tatt en telefon til skolen så hadde de fått bekreftet min historie.

Mamma og pappa så ingen annen mulighet enn å reise bort. Jeg var utslitt, livredd og hadde egentlig lyst å bare gi opp hele greia. Billetter ble bestilt, og plutselig kom det mail fra Explorius med beskjed om at vi måtte bare gi beskjed om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe. De neste dagene fikk både jeg, mom og dad flere telefoner fra Educatius hvor det var tydelig at de vernet om vertsmor og ville ha oss til å stoppe besøksforbudet mot vertsmor.

Søndag 12. mai kom mamma og pappa. Fantastisk å se dem igjen selv om det bare var en og en halv uke siden sist. Det føltes som et år. De skulle være en uke for å støtte meg, prøve å få møte med skolen og Educatius. Mandag morgen våknet vi til en lang mail fra Explorius med beskjed om ikke å ta kontakt med skolen. Det ville bare medføre at skolen kom til å trekke tilbake I-20 dokumentet (det jeg må ha sammen med visumet for å få være utvekslingsstudent). Dersom det ble trukket tilbake så hadde jeg måttet forlate USA innen 24 timer. Skolen ville også være redd for å bli saksøkt. Hvem hadde sagt at det var hensikten? Explorius rådet oss klart og tydelig å ikke forfølge saken mot vertsmor. Vi valgte å høre på dem ettersom det virket skremmende med innholdet i mailen fra Explorius. I mailen tilbudte daglig leder i Norge seg å komme over til Phoenix for å hjelpe. Pappa takket ja til dette, men hørte aldri mer om den saken. Vi så henne ikke i Phoenix de to ukene mamma og pappa var her.

Senere på mandagen hadde vi et møte med to av lederne i Educatius. De beklaget møtet mitt med USA, men det var ikke så mye de kunne gjøre. Mamma og pappa prøvde forgjeves å få frem det de markedsfører med at de alltid ivaretar studentene på best mulig måte. Alle studenter skal ha en egen kontaktperson som følger opp månedlig med rapporter som er utarbeidet i samarbeid med studenten. Jeg hadde ikke engang telefonnummeret til min kontaktperson som også er en venninne av vertsmor. Jeg har kun truffet henne én gang, og det var da jeg hilste på henne på jobben til vertsmor. Hun har levert inn månedsrapporter som sier at jeg syntes alt var fint og bra.

Jeg trodde at Graduation var reddet da vi fikk ordnet opp i det med fraværet, men nei……. Tysklærereren fortsatte å stikke kjepper i hjulene for meg. Alle oppgaver for april var levert inn, og tyskeksamen skulle på torsdag 15. mai. Mandag fikk jeg beskjed at neste dag var det eksamen, og kun i det kapittelet de hadde gjennomgått da jeg var hjemme i Norge. Jeg leste og leste slik at jeg var litt forberedt. Onsdag morgen fikk jeg uten forvarsel utlevert del to av eksamen. Hun hadde «glemt» å gi meg beskjed at det var to deler. Det var bare jeg av seniorene som fikk fremskyndet eksamen. Resten av klassen hadde den som planlagt. Videre kom hun med krav om to presentasjoner og en prøve til som skulle være ferdig innen fredag morgen. Vi var jo nå kommet til onsdag ettermiddag, og ingen tysk på timeplanen på torsdag. Dette kunne jo ikke gå bra siden hun hadde gjort det helt klart for meg at hun kom til å stryke meg dersom ikke alt var gjennomført. Bare til informasjon; vertsmor hadde god kontakt med min tysklærer.

Jeg jobbet med tysk og hadde middag med Kimberly og Craig (venner av tante Vanessa). Kimberly jobber med utvekslingsorganisasjonene i Phoenix (med unntak av Educatius som ikke oppfyller kravene), og vi trodde at nå var tingene i ferd med å gå seg til. Jeg var glad mamma og pappa skulle være til etter eksamen. Fremdeles vanskelig å sove med all denne usikkerheten rundt meg.

Torsdag var jeg klar for engelsk-eksamen og var akkurat kommet i gang da assisterende rektor kom og hentet meg i klasserommet. Jeg måtte være med på kontoret hvor politiet ventet på meg. Vertsmor hadde tatt ut Order of Protection mot meg. Hun følte seg truet av meg og sa at jeg hadde vært voldelig mot henne. Hun påstod også at mamma og pappa hadde kommet til USA to ganger for å trakassere henne og at vi alle tre derfor måtte nektes fremtidig innreise til USA. Jeg sendte følgende melding til mamma og pappa: Kom til skolen, please…. De kom med en gang. På veien hadde de ringt Kimberly for å høre hva vi skulle gjøre. Hun anbefalte oss å snakke med rektor. Rektor tok tak i saken med en gang og sendte mail til alle lærererene og nektet dem kontakt med vertsmor. Vi fikk også skriftlig dokumentasjon på hva vertsmor hadde foretatt seg. Skremselsmailen fra Explorius ble avvist på det sterkeste av rektor. Skolens oppgave er å støtte elevene. Mom kom til skolen og var med på møtet med rektor. Vi ble rådet til å skaffe advokat, men hvor skulle vi begynne?

Pappa ringte også nødnummeret til Explorius for å få dem på banen nå som jeg hadde fått ville anklager mot meg. Pappa ble lovet at noen fra Educatius skulle ringe ham umiddelbart. Han har i skrivende stund enda ikke blitt oppringt. Stol ikke på organisasjonene.

Ja, hva gjør vi nå…. Først måtte vi til rettslokalet for å kreve rettshøring for å få utfordret besøksforbudet mot meg. Dad kom for å hjelpe oss. Han ringte også en advokat som er venn av familien. Vi fikk avtalt møte med ham med en gang. Rettshøringen ble satt til onsdag 21. mai og det ble fort bestemt at mamma og pappa måtte utsette hjemreisen sin.

Da vi kom frem til advokatkontoret ble vi klar over at det var ikke noen kjellerbedrift vi var kommet til. Dette var et av de største og mest respekterte advokathusene i Phoenix. Vennen til mom og dad viste seg å være grunnleggeren av firmaet, og et fantastisk menneske. Jeg fortalte hele historien og la frem skriftlig dokumentasjon på mailer, tekstmeldinger og FB-meldinger fra vertsmor. Alt dette viste at hun var utilregnelig. Advokaten ba meg slappe av for denne saken skulle han og hans advokater ordne opp i. Ingen utvekslingsstudenter skulle oppleve slikt som dette. Jeg så heller ikke ut som en kriminell.

Han lurte på når vi sist hadde vært i kontakt med vertsmor. Da vi fortalte at det var syv uker siden ristet han på hodet og lurte på hvordan hun plutselig følte seg truet? Eneste måten hun kunne vite at mamma og pappa var kommet til Phoenix igjen var via informasjon fra Educatius, etter møte på mandag. Advokaten var veldig gjestfri og lurte på om vi hadde tid til en omvisning på huset. Klart vi ville det. Vi fikk treffe mange hyggelige mennesker, se golbanen som de hadde i «hagen» og bilder av advokaten ved privatflyet sitt. Han var utdannet pilot også og likte å fly mye. Dette var jo akkurat som på film. Han ga meg en bunke visittkort og sa at dersom Educatius prøvde på noe mer tull så skulle jeg bare be dem om å kontakt med advokaten min. Lille meg….. med egen advokat….

En helt uvirkelig dag og vi begynte alle å gå tom for krefter. Fredag var det igjen eksamen. Stolt og glad kan jeg fortelle at jeg fikk A i alle fag bortsett fra tysk. Jeg klarte å få bestått tross iherdig motstand fra læreren og jeg var klar for Graduation!!!! Denne dagen skulle jeg også ha oppkjøring. Følte vel egentlig ikke at jeg hadde hatt de beste forberedelser for det den siste uken, men jeg måtte nå prøve. Jeg klarte det….!!!!

Nå var det å forberede rettshøringen og nye forberedende møter med advokat slik at vi hadde gangen i det. Jeg var livredd og tror heller ikke at mamma og pappa var så høy i hatten. Jeg var egentlig mest redd for hvilken reaksjon jeg ville få når jeg skulle møte den galne kjerringa igjen. Jeg er livredd henne nå når jeg ser hva hun er i stand til. Det er tydelig at hun er sykelig besatt av meg, og nå vil gjøre alt for å ødelegge for meg. Som advokaten sa, det eneste du Karoline har gjort, er å flytte ut av huset hennes. De neste dagene hadde advokaten telefonkontakt med lederen i Educatius. Jeg fikk høre samtalen på høytaler. Det var en litt spakere lyd i han nå enn da han troppet opp på skolen for å snakke med meg. Advokaten gjorde det klart for Educatius at slik de hadde behandlet en ung utenlandsk student på, var motbydelig. Pappa ringte på ny Explorius for å få dem på banen, men fikk til svar at det var ikke noe de kunne gjøre. Dette var en sak mellom meg og vertsmor. Men Educatius ringte min advokat på vegne av vertsmor. Igjen et tydelig eksempel på hvem de beskytter. Det dukket opp en ny mail fra Educatius via Explorius hvor de ba meg om å trekke min Order of Protection mot vertsmor. Den ble aldri overlevert og kunne derfor heller ikke trekkes. Dette ble tydelig forklart av min advokat som igjen gjorde det veldig klart at det fantes to muligheter her. At vertsmor frivillig trakk alt mot meg, eller at de kjørte saken så langt som var nødvedig for å få alt mot meg fjernet. Det var ikke et tema å gi seg før de var i mål.

Denne uken har jeg fått støtte og hjelp fra venner og familie både i USA og hjemme i Norge. Til og med KLM var hjelpsomme da mamma og pappa måtte endre billettene. Billettene var ikke endringsbare, men plutselig var det mulig å gi dispensasjon allikevel da de spurte om årsaken for endringen. Alle som har hørt om saken har støttet meg. Bortsett fra Explorius og Educatius som faktisk får betalt av oss.

Jeg tror nok at advokatens tydelige tale skremte litt. For kvelden før rettshøringen fikk vi vite at vertsmor ikke kom til å møte, hun hadde ikke tid. Gjett om jeg ble glad. Neste dag var det allikevel med en litt ekkel magefølelse jeg møtte i retten. Ville hun allikevel være der? Hun var der ikke og det hele gikk veldig raskt. Det var overhodet ikke grunnlag for at jeg skulle ha en Order of Protection mot meg. Dommeren beklaget at jeg måtte gjennomgå dette. Jeg måtte vite at alle amerikanere var ikke som min tidligere vertsmor. De fleste er hyggelige. Han presiserte også at dersom det dukket opp noe som helst fra den kanten, måtte jeg ikke nøle med å få overlevert en Order of Protection mot henne. Litt trygt å vite. Det som er mindre trygt å vite er at vi har ikke hørt noe som helst fra hverken Educatius eller Explorius for å høre om utfallet i saken. De er overhodet ikke interessert i om jeg har blitt fri fra dette.

Jeg hadde aldri klart dette uten så god hjelp fra alle de rundt meg. Jeg må bare få takke

  • mamma, pappa, Kristian og Fredrik
  • mom and dad
  • Karianne, Kristin og Magnus
  • Shannon og John
  • Tante Vanessa
  • Kimberly og Craig
  • Advokatene mine Daryl M. Williams og William Sawkiw
  • Familie og venner hjemme i Norge

Det er også godt å motta meldinger fra de som bryr seg. Det har betydd mye for meg gjennom denne tiden.

Problemer: Byttet vertsfamilie så døde broren i Norge

Spørsmål:

Hei. 

Jeg må bare få noen råd. Jeg er akkurat nå utvekslingselev i et annet land, noe som ikke går så greit. Jeg har byttet vertsfamilie og hatt små perioder med depresjoner. Dybden ble nådd for to måneder siden da broren min i Norge døde brått. Jeg dro hjem, på forsikringsselskapets regning og kom tilbake til vertslandet mitt for rundt en måned siden. Det gikk veldig lang tid for meg før jeg innså hva som hadde skjedd. Fra jeg fikk beskjeden om at broren min kunne dø og til jeg kom meg til Norge tok deg 3 dager, siden jeg var på utflukt akkurat da. Jeg gråt hele tiden, og dagen jeg kom hjem ble han erklært død. Dagen etter fikk jeg se han død, og det var så rart… Jeg gråt ikke mer på over fire uker. Selv ikke i begravelsen. Jeg tror det er det som kalles sjokk?

Nå er det gått helt opp for meg. Broren min er borte. Det er så vanskelig å forstå, selv om jeg forstår hendelsen. Noe annet jeg ikke forstår er at moren min ikke kom i begravelsen, hun kom ikke da han lå på sykehuset. I fjor sommer flyttet hun til den andre landsdelen, til en kar hun hadde funnet på nettet. Hun svarte ikke på noen telefoner, hun bare la alt hjemme ligge igjen. Jeg ønsker ikke å ha kontakt med henne, men hun prøver stadig å komme i kontakt med meg. Da jeg var yngre var hun veldig psykisk syk, jeg er ikke helt sikker på hvilken diagnose hun hadde men jeg mener det var bipolar lidelse. Hun ble friskmeldt, hun og pappa skilte seg og plutselig flyttet vi. Det er så mange episoder årene deretter og fram til nå jeg stusser over, og tenker på hvem mamma egentlig er. Jeg tror nemlig at hun har vært psyk hele tiden, i større eller mindre grad. Det er så mye rart hun har sagt til meg som et barn/ung tenåring ikke skal høre. Grunnene til at hun ikke kom opp i begravelsen er så mange. Spontanabort i fjor sommer, «ingen liker meg der i bygda» og at hun er gravid nå er tre forskjellige forklaringer hun har gitt til meg og søstra mi. Det som er så rart nå, sammenlignet med når hun var syk da jeg var yngre, er at nå setter hun sine behov foran barna sine. Det har hun aldri gjort før. Hun har skrevet mange tekstmeldinger til meg, men aldri ringt. En natt skrev hun at hun vil så gjerne møte meg, men så sa jeg at jeg ikke var klar for det. Hun kom da med mange kompromiss om at om ikke jeg kommer og besøker henne til sommeren så kan jeg bare glemme at jeg har en mor.

Jeg vet ikke om jeg klarer dette mer. Det er så vanskelig, men så har jeg bare litt over en måned igjen. Noen ganger tenker jeg positivt, men aller mest drukner jeg meg selv i negative tanker om at jeg ikke er verdt noen ting og at ingen vil ha meg som noen ting. Alle sier jeg er kjempesterk, men det er vel ikke noe annet valg? Hva annet kan jeg være? Og jeg klarer ikke å være sterk mer nå.. Det er nok. Noen kvelder får jeg en veldig følelse av rastløshet i kroppen, jeg klarer ikke sitte stille og jeg bare gråter fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg føler ikke jeg har noen å snakke med heller, det er bare så vanskelig og jeg duger ikke mer…

Hva burde jeg gjøre? Jeg har tenkt tanken å dra til psykolog når jeg kommer hjem, hvordan går man fram?

Innsendt av jente 18 år

(redigert)

(Sorg)

Svar:

Hei jente 18!

Jeg forstår at dette er veldig vanskelig. Du har vært gjennom en enormt belastende episode og folk reagerer veldig forskjellig på dette, men felles er at de kan merke en veldig slitenhet og manglende overskudd til å forholde seg til andre elementer i livet som f.eks. din mor eller skolepress.

Tap av nære familiemedlemmer er alltid vanskelig og det er umulig å glemme sine familiemedlemmene sine uansett hvor lang tid det er siden de forsvant. Man opplever et stort savn, føler frustrasjon og blir sittende igjen med mange spørsmål mens vi går igjennom en vanskelig sorgprosess. Mange ganger vet vi ikke hvordan vi skal takle denne frustrasjon og får denne frustrasjonen og sorgen på måter som kan være lite gunstige for oss selv og andre rundt oss.

Å miste de vi har knyttet et tett bånd til, er svært vanskelig og setter i gang mange vonde følelser i oss. Når vi mennesker mister dem vi er glad i kan det føles uvirkelig og urettferdig og det kan oppstå mange reaksjoner på dette. Det kan være alt fra manglende appetitt, fornektelse, søvnproblemer, melankoli, stress, sinne, frustrasjon og tanker om at vi er alene i sorgen. Det finnes ikke faste fastlåste sorgfaser eller en oppskrift for hvordan man skal sørge. Det må gis nok tid og et fleksibelt rom til alle som sørger. Det finnes heller ikke bare en måte å sørge på. Det er ikke sykt å sørge, men man kan bli syk av det. Det er derfor veldig viktig at vi i slike perioder har andre rundt oss til å dele sorgen med og snakke ut om hvordan vi har det og føler oss. Hvis tankene og følelsene vi har rundt et dødsfall forblir innestengt kan dette gjøre sorgen vanskelig å komme over og ha en negativ effekt på oss.

Hvis du klarer å gråte og kjenne på sorgen nå så bør du prate om dette med noen personer. En bør være faren din og de andre søsknene dine hvis du har god kontakt med dem, så bør du også snakke med noen gode venner om dette, slik at du kan få et perspektiv utenifra familien også. Det høres dog ut som om det kan være en fordel for deg å snakke med noen du føler du kan stole på og fortalt noen hvor ille du egentlig har det med deg selv nå. Du bør også komme i kontakt med en lege hvis du føler at du sliter i lang tid etter broren din sitt dødsfall og du føler at du ikke fungerer i hverdagen. Legen vil kunne lytte til hva du sliter med av spørsmål knyttet til din brors død  og henvist deg til en passende instans som f.eks. en psykolog. Hos en behandler vil du kunne finne svar på spørsmålene dine, lære mye som sorg og vanlige reaksjoner ved død, men også få bearbeidet de tankene og følelsene du sliter med i dag.

Hvis du føler at du klarer det så hjelper det også for mange i din situasjon å  skrive et fiktiv brev til den man har mistet. Sett ord på hvor viktig han har vært i livet ditt. Skriv litt til broren din om hvordan hans død har påvirket deg og få ut følelsene dine. Nevn hvor mye du har satt pris på alle de tingene du har lært av han og hvor mye hans samvær med deg har gitt deg. Han visste sikkert allerede hvor glad du var i dem og selv om du aldri får sendt det så er det alltid bra for deg å få både uttrykket hva man føler og samtisig få tatt et verdig farvel i tankene og følelsene dine. På den måten kan det blir lettere å fokusere på det gode dere hadde sammen da han var i live.

Når det gjelder moren din så kan det virke som det var et godt valg å vente med å gjenoppta kontakten med henne. Når hun i tillegg gir deg et ultimatum og truer med å bryte kontakten med deg for alltid hvis du ikke gjør som hun sier så er det tydelig at hun ikke er helt emosjonelt eller mentalt moden for å takle et mor-datter-forhold hvor hennes datter er i en vanskelig situasjon nå. Jeg er redd for at kontakt med moren din på det nåværende tidspunkt bare kunne forverret situasjonen din. At hun kommer med trusler om å bryte kontakten med deg skjønner jeg er fortvilende, men det er mest sannsynlig bare tomme trusler og hvis hun virkelig er blitt bedre så vil hun forstå hvorfor du ventet med å kontakte henne hvis du en gang i fremtiden forklarer henne hvordan du hadde det.

Du må vurdere om du holder ut den siste måneden i utlandet eller ikke. Er du i tvil så prioriter helsen din og husk samtidig at holder du ut så vil du kunne se tilbake på dette med stolthet selv om det var vondt. Blir du i utlandet den siste måneden så håper jeg at du snakker med de skal snakke med og ellers benytter deg av mine råd. Hold deg mentalt, fysisk og sosialt aktiv slik at du slipper å kjenne på sorgen hele tiden. Det er vanskelig å snakke om det som er vondt, men det hjelper allikevel og du vil kunn faktisk ha noen gode opplevelser hvis du klarer å åpne deg for en annen person og merke den støtten og omsorgen du kan få av andre mennesker. Det kjennes sikkert som en sjanse å ta, men slik du beskriver situasjonen din nå så har du jo ikke noe å tape.

Håper dette var til hjelp for deg og at du følte at du fikk svar på dine spørsmål

Vennlig hilsen psykologen