Stikkordarkiv: #EFEducationFirst

EF Foundation for Foreign Study – «Agreement»

Dette er et av mange eksempler på en Behavioral Agreement / Agreement fra EF Education First / EF High School Year / EF Foundation for Foreign Study. Dersom man ikke skriver under er det en reell risiko for å bli sendt hjem. Vi anbefaler likevel at elever og foreldre lar være å skrive under på slike «agreements» etter at dere har undertegnet opprinnelig kontrakt.

Om noen har lyst på historien som ligger bak akkurat denne avtalen kan dere ta kontakt med Danielle Grijalva hos CSFES.org.

EF Foundation for Foreign Study behavioral agreement

Vanlige problemer: Bytte familie, skittent

– Jeg føler meg fortapt.

Sofie Braseth | an.no | Publisert 11.11.13 21:27

Trude Gundersen fra Mosjøen har gledet seg i årevis til utvekslingsåret i USA, og har reist med EF Education First. EF er verdens største private utdanningsselskap, og tilbyr språkreiser, språkkurs, utveksling og studier i utlandet.
  • Jeg er nå bosatt i Boise, Idaho, og er uten familie. Den første familien jeg ble plassert i var ikke bra. De hadde et veldig lite og skittent hus, og vertsmoren i familien sa brått ut at hun hatet meg og ville aldri se meg igjen. Det resulterte i at jeg måtte flytte ut fra hjemmet, sier Gundersen til AN.

Hun sier at EF i ettertid beklaget at hun ble plassert i et hjem som hadde utrygge omgivelser, og at de ikke hadde gjort en bra nok bakgrunnssjekk på familien.

  • Nå forteller de meg at jeg må vente på en ny familie. Jeg har nå ventet i over to uker, men har ikke fått en ny enda. Jeg har også blitt fortalt at jeg må gå rundt og spørre folk på skolen min om jeg kan bo med dem. Jeg er en av utrolig mange utvekslingsstudenter som opplever det samme, og dette synes jeg ikke er greit i det hele tatt.
– Må være positiv

Gundersen sier at hun føler at EF ikke er seriøse i jobben de gjør.

  • De sender studenter fra hjemlandet sitt ut i verden uten å ha nok vertsfamilier til alle. Organisasjonen er lite behjelpelig med å finne vertsfamilier og forteller oss at vi må være positive og bare vente. Vi sitter her og venter på å få nye familier. Områderepresentanten min har 5 studenter å plassere. Hun har ringt rundt 100 familier, og har ennå ikke fått en familie til noen av oss. Vi er mange studenter som overhodet ikke er fornøyde med oppfølgingen vi får etter å ha betalt over 80 000 kroner for å komme hit.

Gundersen forteller blant annet om en norsk venninne i USA som har byttet fire vertsfamilier på to uker.

Nå ønsker 17-åringen å nå ut til de som ønsker å dra på utveksling, eller har vært gjennom det samme.

  • Det er så mange ting som man må være obs på når man begir seg ut som utvekslingsstudent, og slike situasjoner er absolutt ikke akseptable, sier Gundersen, som har skrevet et blogginnlegg om hvorvidt USA-drømmen er verdt det: «Begynner virkelig å lure på om denne drømmen er verdt det lengre. Jeg begynner å tenke på hvordan ting hadde vært om jeg var hjemme nå. Savner alt så forferdelig mye. Savner vennene mine mest av alt. Føler meg fortapt i denne situasjonen fordi jeg ikke har noen venner her jeg kan fortelle om hvordan jeg føler det til.»

Jobber med forventninger

Lena Sjøttem er country manager for EF Norge. Hun sier at de sender ut mange studenter hvert år, og at de jobber en del med ungdommenes forventninger i forkant av reisen.

  • Vi har faste rutiner når noen opplever noe som en utfordring. Vi har kontaktpersoner på stedet, og på hovedkontoret i Boston. Vi er opptatt av å følge rutinene, sier hun til avisen.

Sjøttem understreker at EF er nøye i sin utvelgelse av vertsfamilier, og at alle vertsfamilier må skrive søknad. Deretter har EF intervju i hjemmet, der vi møter alle familiemedlemmene.

  • Vi bakgrunnssjekker alle familiene, og gjør også en finansiell sjekk. Alle familiene må også framlegge to referanser som sier at de egner seg til å være vertsfamilier.

Sjøttem sier at EF i utgangspunktet finner vertsfamilier til alle ungdommene de sender ut.

  • Det er viktig at familiene matcher studentene så godt som mulig. Det er vårt ansvar å finne gode vertsfamilier til studentene.
– Kan oppleves annerledes

EF-manageren sier at av alle de sender ut i løpet av et år er det veldig få som ikke trives.

  • Vi forstår at noen opplever utfordringer i løpet av oppholdet. Det er noe vi må takle individuelt, men vi jobber en del med å sette de riktige forventningene i forkant av reisen. Det kan oppleves som tøft for mange hvis de har svært høye forventninger, og ting kan oppleves annerledes enn man trodde i forkant.

————————-

Du kan følge Trude på bloggen hennes. Hun har siden fått seg en ny familie som det ser ut som om hun trives med.

Vanlige problemer: Religionspress, hushjelp, diskriminering

ladythalia/lillethia skriver:

Jeg ser at EF ikke har  forbedret seg siden 90-tallet.  Jeg var utvekslingselev og bodde hos en mormonerfamilie for noen år siden. (Også kjent som Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, eller Latter Day saints som de selv foretrekker.)

De tror på bibelen, men er også det de kaller mormons bok som forteller om profeter som valfartet fra midtøsten over til Amerika hvor de etterhvert skrev ned guds ord og tekster på noen gulltavler. Disse tavlene ble gitt av gud til grunnleggeren av sekten, men da han hadde oversatt gulltavlene til moderne engelsk, forsvant de mirakuløst og veldig beleilig nok opp i himmelen igjen;-P

Stort sett er de veeeldig familieorienterte og har ofte mange barn. De er også kjent for å spore opp avdøde slektninger og «frelse» dem så de skal få sjansen på evig liv. Ellers er de ofte totalavholds, i hvertfall om du ikke ender hos noen særs liberale mormonere, så ikke vent deg at de vil tolerere festing røyk eller alkohol (eller kaffe) i det hele tatt. Kroppen skal være et tempel og må derfor holdes rent. Sex før ekteskapet er vederstyggelig, og kanskje du som jeg vil få servert datingboka deres, kalt «på date med den hellige ånd» e.l. (Som skal frelse deg fra syndige tanker om det motsatte kjønn.)

En annen ting jeg raskt kom i opposisjon til var godstjenestene deres. De varer i over 3 timer hver søndag, og er delt opp i flere seminardeler. Det er heller ikke uvanlig at man blir i kirken opptil en time eller mer også etter at gudstjenesten er ferdig. I tillegg vil de fleste ungdommene i familien følge seminarer i kirken før skolen begynner et par ganger i uka. (Hos oss begynte de kl 7.) Selv om misjonering er ulovlig i følge utvekslingselev-vedtektene, vil de nok be deg med i kirken. Selv følte jeg veldig at de prøvde å omvente meg, og etter at jeg 3 måneder ut i oppholdet ikke lenger orket å delta, surnet forholdet mellom familien og meg veldig raskt. Råder deg derfor til å være klar på om du virkelig ønsker å delta fra dag en. En ting er å være med en gang eller to av høflighetsgrunner, noe annet at du jevnlig skal delta.

Appendix F to Part 62

Would you be willing voluntarily to inform the exchange visitor in advance of any religious affiliations of household members? (Y/N)

Would any member of the household have difficulty hosting a student whose religious beliefs were different from their own? (Y/N) Note: A host family may want the exchange visitor to attend one or more religious services or programs with the family. The exchange visitor cannot be required to do so, but may decide to experience this facet of U.S. culture at his or her discretion.

De driver forøvrig med utstrakt misjonering, og guttene er pålagt å være misjonærer i to år fra de er 18. Jenter kan velge det samme, men må vente til de er 20. Du har nok sett dem også i Norge, med sine hvite skjorter, slips og navneskilt…

Ønsker ikke å skremme deg. Kanskje får du et fantastisk år, men mitt var i grunnen ikke verdt verke ntid eller penger. Jeg har ingen kontakt med familien idag, og er sjeleglad for det. Vær klar på hvem du er fra dag en, sånn sett har dere en bedre sjanse for å forstå å godta hverandre særegenheter.

For min del var det veldig implisitt fra dag en at jeg som utvekslingselev skulle lære om kulturen deres, for dem var religionen veldig sentral. Og når man er veldig ny vil man jo gjerne gjøre folk til lags. Etterhvert (dvs veldig tidlig) sluttet de å spørre om jeg ville være med, og de tok det som en selvfølge. Jeg var aldri med på morgenseminarene deres for ungdom (7-8 mandag onsdag og fredag.) siden jeg jo faktisk ikke var mormoner. Synes det er en uting å be med en ikketroende på de seminarene også. Det er tross alt langt over grensen for å lære om kulturen, det blir ren ungdomsforkynnelse, som for de som er medlemmer.

Siden de sluttet å spørre om jeg ville være med hver søndag, men bare ropte høyt til meg grytidlig hver søndag at nå måtte jeg stå opp, ga deg meg aldri et forum hvor jeg kunne uttrykke betenkelighetene mine, og jeg merket at den holdningen deres etterhvert gjorde meg både fortvilet og veldig aggressiv. Så jeg begynte å skulke time nr 2 og 3 i kirken, men da ble selvsagt da et samtaleemne også. «We missed you today…» bla bla bla… Snakk om å gi dårlig samvittighet. Kan godt tenke meg de andre i menigheten også merket jeg var borte, og gud vet om vertsfamilien fikk høre det fra de andre igjen også…

Men man skulle jo tro de hadde tatt tegnene på uvilje, spurt om det føltes galt for meg å være med, om jeg ville slutte, men det gjorde de aldri. De ble bare sure da jeg endelig våget å si stopp. Da endte det jo selvfølgelig med en temmelig ubehagelig seanse hvor områderepresentante min skulle støttet meg, men som medlem av mormonerkirken var hun selvsagt på deres side. Har aldri følt meg så rettsløs som det året. Måtte «krype» og unnskylde meg for å forklare meg, mens jeg til denne dag bare uttrykte det man kan forvente av et voksent, myndig menneske som faktisk har rett til å si nei til å ta del i forkynnelsen i familien uten å dømmes for egne meninger. De visste like godt som meg at religiøs forkynnelse overfor utvekslingssudenten ikke er lov og det burde de tatt med i betraktning.

Andre aspekter jeg hadde problemer med var bordbønnen. Alle skulle sitte der med lukkede øyne og be. Men stadig vekk knep jeg faren i å spise mat mens de andre ba, jeg følte ikke for å hykle ved å lukke øynene og be til en gud jeg ikke tror på og da knep jeg han selvfølgelig, selv om jeg aldri sa det til noen. Tror denne oppdagelsen førte til at spesielt faren og jeg fikk et dårlig forhold. Sammen med det faktum at jentene skulle være guttenes tjenere og smøre maten deres for dem mens de så på tv. Godstolen var også forbeholdt pater familias (A.K.A: hustyrannen.) Foreldrene stjal regelmessig vitaminpillene mine (som jeg kjøpte fordi barna i familien og jeg fikk dårligere mat enn de voksne.)

Herregud, ja. Det begynte med at jeg snek meg ut mellom seminarene for i hvertfall å slippe unna en time eller to, men da etterlyste de meg selvfølgelig… Følte meg totalt fanget! Dessuten elsker jeg å sove lenge i helgene, så da passet det i  grunn dårlig å stå opp kl 8 for å høre Mormons (løgnhistorie) ord.

Skulle gjerne byttet selv også, men områderepresentanten var selvsagt også mormoner, så der var det ingen hjelp å få. Eneste valget hun ga meg (som ikke var noe reelt valg) var å sove på sofaen i huset hennes sammen med en baby hun var pleiemor for. (Hun levde av å ta inn barn i alle aldre, 4,5 stk på hvert rom i huset.) Da ble tross alt min gamle familie det minste ondet. Men jeg følte hele tiden at hun, som skulle stille opp ved kriser, valgte å redde kirkens og sin egen stolthet før min.

Det rådet jeg pleier å gi utvekslingselever er å sette krav allerede i søknaden de sender over til statene. Si nei til religion om du ikke er religiøs selv. Be om å komme til en by dersom du ikke er glad i landet. Si du elsker å bade, dersom du ikke vil ende opp langt mot nord osv… Riktignok tar det lenger tid å plassere folk med krav og ønsker, men resultatet er også mindre misnøye når man først har fått familien sin. Og ikke minst: Føler man noe skurrer med familien før man reiser over: Be om å få bytte. Bedre å ta det da enn senere.

Vanlige problemer: Vaskehjelp, ingen hjelp, fratatt elektronikk

I.C.A skriver:

Skummelt å lese at andre har hatt lignende opplevelser. Jeg  dro  selv til USA med EF i 2009 og havnet hos en familie med store ekteskapsproblemer og som behandlet med som en vaskehjelp  i 9 måneder. Prøvde å snakke med koordinatoren min og fikk  beskjed » Det tar lengre en 3 måneder for å finne en ny familie  for deg, og du vil ikke havne i nærheten av der du bor nå osv.» Og jeg ba om å få en ny familie selv fikk jeg aldri det. Koordinatoren min ringte vertsfamilien min og ga beskjed om at jeg hadde sagt  at jeg ville bytte familie selv om jeg hadde fått beskjed at det skulle bli mellom meg og henne. De tok mobilen min, fikk ikke  lov å snakke med foreldrene mine i Norge og ga meg husarrest  i 1 måned med masse oppgaver å gjøre rundt om kring i huset. Fikk ikke snakket med venner eller sagt hadet når jeg skulle  reise hjem til Norge når den tid kom. De behandlet meg virkelig som et dyr, familien ringte politiet i Norge og det ble  stort kaos når de aldri fikk tak i meg.

Anbefaler virkelig ikke å dra med EF, de velger ikke  vertsfamiliene med omhu.

Vanlige problemer: Vertsfamilien dysfunksjonell, overfylt, lite mat

Plankton skriver:

Hei! En av mine aller beste venner dro til England med EF i høst og var der i 3 uker før hun kom hjem igjen. Moren var tilbakestående, familien fattig og hun fikk nesten ikke mat. De brydde seg ikke om henne i det hele tatt og brukte henne mest  som ekstrainntekt. Etter mye om og men fikk hun også byttet, men da kom hun til et slags hjem hvor en dame hadde laget  buisness av å ha utvekslingsstudenter. Hun måtte bo med 4 andre jenter på samme rom og ingen brydde seg om henne i det hele tatt.. Så tviler ikke på din historie! Plankton

VAT 3.5: What are suitable travel, reception and care arrangements states that under-age children are to be provided with satisfactory care arrangements where the child’s welfare whilst in the UK is imperative to the officers of the Immigration Office.

According to Working Together to Safeguard Children A guide to inter-agency working to safeguard and promote the welfare of children March 2013 safeguarding the child is the responsibility of all professionals and youth workers who work with children.

Safeguarding is everyone’s responsibility 9. Everyone who works with children – including teachers, GPs, nurses, midwives, health visitors, early years professionals, youth workers, police, Accident and Emergency staff, paediatricians, voluntary and community workers and social workers – has a responsibility for keeping them safe.

According to the Childrens Act of 1989 concerns about maltreatment should be reported to local authorities if there is reasonable suspicion that a child is suffering significant harm.

Vanlige problemer: Bytte familie, lite mat, overfylt

av M Berland

(innskutte reguleringer red. anm.)

Jeg hadde allerede i april 06 bestemt meg for at jeg ville reise til USA for å gå Vg2 der skoleåret 07/08. Etter å ha lest om EF tenkte jeg at dette måtte vel være en seriøs organisasjon, utvalg av vertsfamilier så nøye ut, og de garanterte oss at de ville ta ansvar 24 timer i døgnet, hele året. I tillegg så programavgiften tilsynelatende billigere ut enn hos konkurrentene AFS og STS (men det viste seg at etter forsikringer og ekstra avgifter ble lagt til ble prisen den samme – totalt ca.65 000 nok). Jeg fikk stipend fra lånekassen på 44 000, og betalte resterende 20 000 selv, etter å ha arbeidet 4 dager i uken et halvt år i forveien.

Året i foreveien måtte jeg og familien min fylle ut en hel masse med papirer, jeg skrev brev, foreldrene mine skrev brev, vi sendte inn bilder og fikk anbefalinger fra mine tidligere lærere til hvorfor akkuratt jeg ville bli en god utvekslingsstudent. Det ble sagt at alt var for å finne den beste familien for meg, og jeg ble mer og mer spent for hver bunke med papir som ble innlevert. Jeg var ærlig om hvilke interesser jeg drev med, og skrev at jeg var åpen for å gå i vertsfamiliens eventuelle kirke og hjelpe til i mitt nye hjem.

§ Sec. 62. 25 Secondary school students: (Revised effective 11/26/10; 75 FR 65975)

(d) Program administration. Sponsors must ensure that all organizational officers, employees, representatives, agents, and volunteers acting on their behalf:

(1) Are adequately trained……. the criteria to be used to screen potential host families and exercise good judgment when identifying what constitutes suitable host family placements.

Alle disse papirene mottok vertsfamilien min to uker ETTER jeg hadde ankommet. En bunke på kanskje til sammen 50 ark ble overrekket til meg og vertsmor når vi var på informasjonsmøte hos representanten. De visste  ingenting om meg, og hadde kun fått spørsmål fra IEC’en om de ville ha ei norsk jente boende hos deg. For de utenomvitende: den lokale EF representanten er personen som har i oppgave å finne deg den rette familien og står for oppfølgingen gjennom året for å være til hjelp om det oppstår problemer eller om studenten ønsker ny vertsfamilie med god grunn. Så det var dette EF mente med “nøye utvalg av vertsfamile”? Jeg kjente at jeg ble frustrert og sint, hvorfor skal vi fylle ut papirer om hvem vi er – dersom det ikke har noen som helst betydning for valg av familie? Papirene var til ingen nytte i det hele tatt, og EF hadde ingen forutsetninger for å plassere meg her.

(l) Host family placement.

(2) Prior to the student’s departure from his or her home country, sponsors must advise both the exchange student and host family, in writing, of the respective family compositions and backgrounds of each, whether the host family placement is a permanent or arrival placement, and facilitate and encourage the exchange of correspondence between the two.

Jeg så meg selv som heldig, som fikk vertsfamilie allerede i januar 07. Informasjonen om min kommende vertsfamilie var begrenset men følelsen når jeg motto denne bekreftingen på at jeg faktisk skulle til usa, til en fremmed familie, var overveldende og ubeskrivelig. Så spennende!!! Ble litt skuffet over å havne mitt i ødemarka i cowboystaten Nebraska, i en familie med 4 barn under 12 år og 4 store hunder (da jeg er redd for hunder), men straks jeg vente meg til tanken var jeg overbevist om at dette, dette skulle bli det beste året i mitt liv! Jeg ville gjøre mitt aller beste uansett forhold, og om alt gikk skeis kunne jeg vel bytte?

Jeg kom frem til familien i begynnelsen av August etter to herlige uker på camp i Boston, hvor jeg knyttet vennskap som vedlikeholdes og var av stor betydning for meg under mitt USA opphold. Jeg fikk knyttet meg et støttenettverk som hjalp meg mer enn de tusener som er ansatt hos EF.

MITT OPPHOLD

Etter 4 flyplasser, venting og 43 timer uten søvn, flytur med et propellfly som tok 20 personer inkl.pilot, og jeg var fremme. Vertsfaren min henta meg og den andre utvekslingsstudenten (som var fra Chile), og vi ble kjørt til byen Alliance i en truck han vanligvis brukte til gårdarbeid. Byen lå flere timer unna nærmeste by, og innbyggertallet lå på 8000. Vi kom frem til der vi skulle bo det kommende året, og fikk sjokk! I et svært lite og gammelt to etasjers hus skulle vi ikke bo 4 barn,2 voksne og 2 utveklsingsstudenter, men også to fosterbarn og ei veninne av vertsmoren – og sønnen hennes! Altså bodde vi 12 mennesker og 4 hunder i dette huset. I papirene fra EF sto det at jeg skulle få eget rom, men vi var 3 stykker på rommet vårt!

§ Sec. 62. 25 Secondary school students.

(j) Host family application and selection. Sponsors must adequately screen and select all potential host families and at a minimum must:

(2) Utilize a standard application form developed by the sponsor that includes, at a minimum, all data fields provided in Appendix F, �Information to be Collected on Secondary School Student Host Family Applications�. The form must include a statement stating that: �The income data collected will be used solely for the purposes of determining that the basic needs of the exchange student can be met, including three quality meals and transportation to and from school activities.� Such application form must be signed and dated at the time of application by all potential host family applicants. The host family application must be designed to provide a detailed summary and profile of the host family, the physical home environment (to include photographs of the host family home’s exterior and grounds, kitchen, student’s bedroom, bathroom, and family or living room), family composition, and community environment. Exchange students are not permitted to reside with their relatives.

Hostmora mi drev dagmammabyrå hjemme, så vi hadde 10 ekstra unger under 3 år hver dag, hvor den første kom kl.05.00 og den siste gikk med midnatt. Altså til en hver tid var vi 12-20 mennesker i huset! Dette viste seg å bli en smule overfylt. et bad på 2 kvadratmeter delte jeg med 7 andre, og ble derfor tildelt dusjtider. Min var 05.00 om morgenen, og hver person fikk 10 minutter på badet. I løpet av mine 3 måneder her ble badet ikke vaskt en eneste gang, doen tettet seg og rant over i overkant av 10 ganger, og dusjen besto av 3 -tell 3- stråler med kaldt vann.

Det var ikke alltid vi fikk mat, dersom vertsforeldrene våre var opptatt eller dersom det var så mange mennesker i huset at maten var borte før det var din tur. Vi stilte oss i kø med papptallerker og spiste ofte på gulvet grunnet 8-9 stoler fordelt på kanskje 15 mennesker. De hadde ikke brød til å smøre skolemat så hver dag kjøpte vi mat til 30-40 kroner i lunsjen – vi fikk fort et stramt budsjett.. For å bli kjørt til skolen måtte vi betale for bensinen, selv om de kjørte sine egne barn og fosterbarna betalte jeg og hun chilenske hele summen, det gikk ikke skolebuss og var for langt å gå.

Fra vi entret huset til vi forlot det for siste gang, var det ikke snev av omsorg eller hjelp å få hos våre vertsforeldre. Vi ble ignorert om vi gråt eller trengte hjelp, og måtte gjøre som vi ble fortalt. Vi måtte selv ordne med transport til fotballtrening og kamper, og ble ikke engang kjørt 1,5 time til neste by for å kjøpe skolesekk (i alliance var det ikke mye butikker). Først 2 uker etter skolestart (5 uker etter at jeg ankomm) kjørte det ene fosterbarnet oss, til tross for protester fra vertsmor. Vi ble beskyldt for å stjålet penger vertsmor hadde forlagt, ble kjeftet på og fikk regler som kun gjaldt oss to. Vertsforeldrene våre var sinte og  sure 24 timer i døgnet. Pussig, like mange timer som EF garanterer oss at de vil ta ansvar..

(4) Ensure that the host family is capable of providing a comfortable and nurturing home environment and that the home is clean and sanitary; that the exchange student’s bedroom contains a separate bed for the student that is neither convertible nor inflatable in nature; and that the student has adequate storage space for clothes and personal belongings, reasonable access to bathroom facilities, study space if not otherwise available in the house and reasonable, unimpeded access to the outside of the house in the event of a fire or similar emergency. An exchange student may share a bedroom, but with no more than one other individual of the same sex.

Jeg å hun andre sa fra til IEC’n allerede andre dagen at vi ville bytte, her kunne vi ikke være et helt år! Ingen i vertsfamilien brydde seg om oss, det var som å bo på et barnehjem. Vi klar beskjed om at noe bytting var uaktuellt, at vi måtte prøve minst en måned før vi kunne klage. Hun var besteveninne med vertsmoren vår og ble mektig irretert og sur når vi, i henes øyne helt uten grunn, ønsket oss en ny familie.

(5) Ensure that the host family has a good reputation and character by securing two personal references from within the community from individuals who are not relatives of the potential host family or representatives of the sponsor (i.e., field staff or volunteers), attesting to the host family’s good reputation and character;

Leksene måtte gjøres på gulvet  (var ingen skrivepult) og det var strengt forbudt med mat og vann i kjelleren! Det var ikke alltid vi fikk mat så vi hadde en kjekspakke på rommet (hun fra chile og meg), big mistake. Når vertsmot fant denne ble vi tatt fra dataen i en uke. Dataen var da eneste måten å få kontakt med de hjemme og hjemlengselen var helt enooorm. Vi gråt hele tiden! Vertsmor var sint konstant og både jeg, jenta fra chile og de to fosterjentene som var på vårs alder var redde  og ulykkelige.

Etter tre ukers tid orket jeg ikke mer og tok kontakt med IEC’en igjen samtidlig som pappa klagde på EF (for 100 gang), nå måtte jeg vel få nye familie? Det jeg fikk da var en telefon fra sjefen over IEC’en som jeg aldri hadde møtt, min regionale EF representant, det ble en halltimes utskjelling og dette er et utdrag av alt som ble skreket (har utelatt all banningen vel å merke), det var truing og skjellsord.

“Hvorfor lager du så mye problemer?? Allti er de de norske som lager bråk, dere er noen bortskjemte drittunger hele gjengen! Det er ikke synd på dere, det er familien det er synn på som har deg, det er din feil at ting går galt når dere er så utakknemlige! Men jeg skal finne deg ny familie jeg, i en by med 200 innbyggere og dersom du ikke vil være der, så skal jeg personlig sette deg på neste fly hjem til norge!!”

Som sagt var det mye hjelp å hente på denne EF fronten og jeg har aldri grått mer i mitt liv.. Jeg var helt alene på den andre siden av kloden og aldri vært så trist og lei meg, ingen å hendvende meg til.. Før var jeg alltid ei gladjente som så det positive i det meste! Etter denne telefonen ble jeg oppringt av IEC’n og hun sa at dersom faren min klagte til EF kontoret i Norge og USA en eneste gang til så kom hun til å slutte helt å lete etter ny familie, så kunne jeg bare ha det så godt! Hun kom også med løgner og sa at faren min ville jeg skulle bli i den familien jeg bodde i, min far har aldri sagt noe annet enn det stikk motsatte… Jeg var så redd.

IEC’n gjorde absolutt ingenting de neste 3(!) månedene! Jeg var så nedfor hver dag, det samme var jenta fra chile som også prøvde og bytte. Pappa ringte til EF HVER dag for å få noe gjort uten at det hjalp. Vi fikk beskjed om at alt var vår egen feil. EF Norge og EF USA og representanten var på helt forskjellige plan og det var ingen kommunikasjon dem imellom. Til slutt ble de lei av klagingen og bestemte seg for å flytte meg fra staten. Jeg ble flyttet til NY state. Her var familien bedre men jeg hadde ikke lenger krefter til å begynne på nytt på den nye ‘ghetto’skolen med 4000 elever og måtte gå til psykolog. Psykologen sa at jeg led av deprisjon og at jeg burde enten reise hjem ellers måtte jeg begynne på antidepressive piller og sovepiller. På denne tiden begynte jeg å gråte i timene på skolen, sov 2-3 timer til natten, var helt uinterressert i alt omkring meg og spiste ikke normalt..

Foreldrene min ville ikke at jeg skulle begynne på piller for å være der et år, og vi tok sammen valget om at å reise hjem ville bli det beste. Min drøm ble et mareritt jeg aldri hadde kunnet forestille meg, og opplevelsene sitter igjen ennda.. vi er hittil i år 13 personer i min bekjentkrets som har valgt å avbryte med EF på grunn av denne type behandling vi har fått, og vertsfamilieproblemer! EFs motto “Vi tar ansvar 24 timer i døgnet” er den største løgnen jeg har fått servert. Det tar ikke ansvar, ikke 24 timer i året engang.

IKKE reis til USA med EF! Gjør deg selv den største tjeneste og ta andres behandling alvorlig, velg en annen oganisasjon!

Hilsen Mari C. Berland – som kom hjem november 07:)

1997 Oct 09: USA: EF: USA vs. Johnson

This case began in 1993 when a Norwegian student arrived in California. You can read the conclusion at the very end of this summary.

U.S. v. JOHNSON NO. 96-10575.

132 F.3d 1279 (1997)

UNITED STATES of America, Plaintiff-Appellee,
v.
Mark E. JOHNSON, Defendant-Appellant.

United States Court of Appeals, Ninth Circuit.
Argued and Submitted October 9, 1997.
Decided December 29, 1997.
Roger T. Nuttall, Nuttall Berman Attorneys, Fresno, California, for defendant-appellant.
Jonathan B. Conklin, Assistant United States Attorney, Fresno, California, for plaintiff-appellee.
Before: HUG, Chief Judge, and WALLACE and HALL, Circuit Judges.
CYNTHIAHOLCOMB HALL, Circuit Judge:Mark E. Johnson appeals his conviction and sentence for two counts of transportation of a minor with intent to engage in criminal sexual activityin violation of 18 U.S.C. § 2423(a). Johnson also appeals the district court’s restitution order following his guilty plea on one count of fraudin connection with access devices,in violation of 18 U.S.C. § 1029(a)(1), and one count of wire fraud,in violation of 18 U.S.C. § 1343.The district court had jurisdiction pursuant to 18 U.S.C. § 3231, and this court has jurisdiction pursuant to 28 U.S.C. § 1291. We affirm.

BACKGROUND

On August 13, 1993, Johnson contacted Rena Dankin, a regional coordinator for the Education Foundation, about serving as a host parent for a foreign exchange student. He told Dankin that he was interested in hosting a «Nordic boy» and arranged to have a seventeen-year-old Norwegian student, who was originally to have been placed in Minnesota, assigned to his California home. The Education Foundation informed the minor of the change in destination the night before he was to leave Norway, and he revised his travel plans accordingly.

The Norwegian minor arrived in the United States on August 17, 1993. He testified that less than one week after moving into Johnson’s home, Johnson started discussing sexual matters with him. Approximately oneweek later, the talk turned to homosexual matters. The sexual nature of Johnson’s conduct soon became physical, advancing over several weeks from a back rub to mutual masturbation to oral copulation to sodomy. Johnson told the minor not to discuss their sexual contact with anyone. In October 1993, the minor transferred to a new host family. Police later contacted the minor in the course of investigating a computer crime case in which Johnson was allegedly involved, and the minor told police what had transpired between himself and Johnson.

Johnson was indicted on July 20, 1995, and charged in a 115 count indictment. Counts one and two, which were severed from the rest, charged transportation of a minor with intent to engage in criminal sexual activity in violation of 18 U.S.C. § 2423(a). The other 113 counts charged fraud in connection with access devices, wire fraud, and fraud and related activities in connection with computers, in violation of 18 U.S.C. §§ 1029(a)(1), 1343, and 1030(a)(6)(A), respectively. These charges arose from Johnson’s alleged use of fictitious names and credit card numbers to gain access to the Prodigy computer network and to order goods and services therefrom.

Johnson was convicted on the § 2423(a) counts following a four-day jury trial. In exchange for Johnson’s plea of guilty to one count of fraud in connection with access devices and one count of wire fraud, the government dismissed the other 111 counts. Johnson was sentenced to two concurrent terms of fifty-seven months in custody and to thirty-six months supervised release, and ordered to pay $5,408.58 in restitution to Prodigy Services, Inc. and a $200.00 special assessment.

DISCUSSION

I

The first issue on appeal concerns whether the district court erred in admitting prior bad act evidence at Johnson’s trial on the § 2423(a) charges. Two witnesses testified about sexual contact in which Johnson had engaged them approximately thirteen years earlier, when each witness was in his teens. We review for abuse of discretion the district court’s decision to admit this evidence of prior bad conduct. See United States v. Hinton, 31 F.3d 817, 822 (9th Cir. 1994); United States v. Arambula-Ruiz, 987 F.2d 599, 602 (9th Cir.1993).

Rule 404(b) of the Federal Rules of Evidence precludes the admission of prior bad act evidence offered only to show criminal propensity. So long as the evidence is offered for a proper purpose, such as to prove intent, the district court is accorded wide discretion in deciding whether to admit the evidence, and the test for admissibility is one of relevance. See Huddleston v. United States, 485 U.S. 681, 687-88, 108 S.Ct. 1496, 1499-500, 99 L.Ed.2d 771 (1988); United States v. Hadley, 918 F.2d 848, 850 (9th Cir.1990). To be probative of something other than criminal propensity, the prior bad act evidence must: (1) prove a material element of the crime currently charged; (2) show similarity between the past and charged conduct; (3) be based on sufficient evidence; and (4) not be too remote in time. Hinton, 31 F.3d at 822. Once relevance is established, the district court should admit the evidence unless its prejudicial impact substantially outweighs its probative value. See United States v. Boise, 916 F.2d 497, 502-03 (9th Cir.1990).

Here all four Rule 404(b) criteria are satisfied. Intent is plainly an element of transporting a minor with intent to engage in criminal sexual activity under 18 U.S.C. § 2423(a), and the testimony of both prior bad act witnesses was relevant to prove Johnson’s intent to engage in unlawful sexual activity with the Norwegian minor.1 Johnson does not dispute the relevance of the testimony for this purpose but instead argues that the intent required by § 2423(a) is intent to transport, not intent to engage in illegal sexual conduct. This argument is belied by the language of § 2423(a), which speaks of transporting a minor «with intent that such individual engage in … any sexualactivity for which any person can be charged with a criminal offense.»

The second Rule 404(b) criterion, which requires sufficient similarity between the past conduct and the conduct charged, is also satisfied. Johnson’s past conduct need not be identical to the conduct charged, but instead need only be similar enough to be probative of intent. See United States v. DeSalvo, 41 F.3d 505, 509-10 (9th Cir.1994); United States v. Hernandez-Miranda, 601 F.2d 1104, 1108-09 (9th Cir.1979). The first prior bad act witness testified that when he was in his early teens, Johnson invited him into his home and tried to seduce him into engaging in consensual sexual activity-advancing from a back rub to masturbation to an attempt to lure the minor boy into bed. The second witness testified about a series of conversations he had with Johnson when the witness was a teenager, progressing from a few «random conversations» about girlfriends to Johnson’s graphic descriptions of orgies he had attended. Johnson invited the witness to these orgies on several occasions and described the conduct in which he would be expected to engage with men and women.

The fact that the progression of sexual activity between Johnson and the first witness occurred over the course of a single afternoon, as opposed to a period of several weeks with the Norwegian minor, and that Johnson’s sexual contact with the second witness never became physical does not negate the probative value of the evidence. Indeed, an expert testified that Johnson’s conduct toward the witnesses was simply a less sophisticated form of «shaping and grooming» than that in which Johnson engaged the Norwegian minor.2 Thus, the past acts about which the witnesses testified, although not identical to the crime charged, were sufficiently similar to be probative of Johnson’s intent under Rule 404(b). See Hadley, 918 F.2d at 851.

The prior bad act testimony was also supported by sufficient evidence, thus satisfying the third Rule 404(b) criterion. «[S]imilar act evidence is relevant … if the jury can reasonably conclude that the act occurred and that the defendant was the actor.» Huddleston, 485 U.S. at 689, 108 S.Ct. at 1500. This reliability threshold is not a high one, and the testimony of a single witness can be sufficient. See Hinton, 31 F.3d at 823 («[W]e are not persuaded that where a witness testifies as to the defendant’s prior bad acts, the jury must be presented with evidence corroborating the witness’ testimony to satisfy the `low threshold required by [this] part … of the test.'») (quoting United States v. Houser, 929 F.2d 1369, 1373 (9th Cir.1990)). The witnesses’ testimony concerning Johnson’s sexual advances amounted to more than unsubstantiated innuendo, see Huddleston, 485 U.S. at 689, 108 S.Ct. at 1500, and the trial judge properly concluded that the jury could reasonably find by a preponderance of the evidence that the prior acts had occurred.

The fourth Rule 404(b) criterion is also satisfied notwithstanding the thirteen or more years that had elapsed since the events about which the witnesses testified. This court has not identified a particular number of years after which past conduct becomes too remote. See Hadley, 918 F.2d at 851. Rather, «[d]epending upon the theory of admissibility and the similarity of the acts … some remote acts may be extremely probative and relevant.» United States v. Spillone, 879 F.2d 514, 519 (9th Cir.1989). The prior act evidence in this case is sufficiently similar to the charged conduct to render it probative despite the passage of time.

Finally, the district court did not abuse its discretion in determining that the probative value of the prior act evidence was not substantially outweighed by its prejudicial effect. Although the district court explicitly referenced Rule 403 in ruling on the admissibility of only one witness’ testimony, «[t]he district court … is not required to recite Rule 403 for the record.» United States v. Jackson, 84 F.3d 1154, 1159 (9th Cir.),cert. denied, ___ U.S. ___, 117 S.Ct. 445, 136 L.Ed.2d 341 (1996). The record establishes that the court properly weighed Rule 403’s requirements with respect to thetestimony of both prior act witnesses and thus did not abuse its discretion in admitting the prior act evidence.

II

Johnson contends that the government presented insufficient evidence to support his § 2423(a) conviction. The proper inquiry is «whether, after viewing the evidence in the light most favorable to the prosecution, anyrational trier of fact could have found the essential elements of the crime beyond a reasonable doubt.»Jackson v. Virginia, 443 U.S. 307, 319, 99 S.Ct. 2781, 2788, 61 L.Ed.2d 560 (1979). The record contains a wealth of evidence from which the trier of fact could reasonably infer that Johnson caused the transport of the Norwegian minor with the intent of engaging in criminal sexual activity. See United States v. Kaplan,554 F.2d 958, 964 (9th Cir.1977) («An inference of criminal intent can be drawn from circumstantial evidence.»).

Johnson’s conduct commencing immediately after the Norwegian minor’s arrival in his home strongly supports a finding of criminal intent. The minor testified that, within the first week of his arrival, Johnson was discussing personal sexual matters with him. Within another week, Johnson started discussing homosexual sex with the minor. A short time later, Johnson engaged the minor in acts of mutual masturbation, followed by acts of oral copulation and sodomy. Numerous inconsistencies in Johnson’s application to serve as a host parent, including misrepresentations about whether his children resided with him, further support a finding of criminal intent. Finally, an expert testified that Johnson’s conduct indicated a sophisticated «grooming» process that does not arise spontaneously.

When the prior bad act testimony is factored in, there can be little doubt the evidence was sufficient for the jury to find beyond a reasonable doubt that Johnson intended to engage in criminal sexual activity with the Norwegian minor at the time he applied to be a host parent.

III

Johnson also contends that the indictment and jury instructions improperly identified the elements required for a conviction under § 2423(a).3 Counts one and two of the indictment charged that Johnson «transported, and caused to be transported» a minor in interstate commerce for the purpose of engaging in criminal sexual activity. In addition to reading the indictment to the jury, the trial judge directed the jury to find Johnson guilty if the jury determined that Johnson had «transported or caused to be transported a minor from Norway to Fresno.» Johnson contends that «causing» the transport of a minor cannot satisfy the transport element of § 2423(a).

Because Johnson did not move to dismiss the indictment or object to the jury instructions and, in fact, submitted his own proposed jury instructions that included «causing» language, our review is for plain error.See United States v. Olano, 507 U.S. 725, 732-36, 113 S.Ct. 1770, 1776-78, 123 L.Ed.2d 508 (1993);United States v. Perez, 116 F.3d 840, 844-45 (9th Cir.1997) (en banc) (even invited errors reviewed for plain error). Because we hold that the indictment and jury instructions properly identified the elements of a conviction under § 2423(a), we do not advance beyond the first prong of the Supreme Court’s plain error analysis. See Olano, 507 U.S. at 732-36, 113 S.Ct. at 1776-78 (setting out four-part plain error inquiry).

Prior to 1986, a defendant could be charged under § 2423 if he «knowingly persuade[d], induce[d], entice[d], or coerce[d] any woman or girl who has not attained her eighteenth birthday» to travel in interstate commerce «to engage in prostitution, debauchery or other immoral practice.» In addition to extending the statute to minor boys and modernizing the statute in other ways, Congress, in 1986, replaced the persuasion,inducement, enticement, and coercion language with simple «transport» of a minor in interstate commerce. The legislative history of the amendments makes clear, however, that the modernization was not intended to restrict potential criminal liability under § 2423. See 1986 U.S.C.C.A.N. 5952, 5958.

Indeed, the legislative history expressly indicates that the persuasion and inducement language could be eliminated because such acts were covered by 18 U.S.C. § 2(b), which provides that «[w]hoever willfully causes an act to be done which if directly performed by him or another would be an offense against the United States, is punishable as a principal.» Thus, a defendant can be convicted as an aider and abettor even if he causes an innocent intermediary who lacks criminal intent to commit the ultimate offense, see United States v. Laurins, 857 F.2d 529, 535 (9th Cir.1988), and even if the indictment does not specifically charge him with aiding and abetting. See United States v. Canon, 993 F.2d 1439, 1442 (9th Cir.1993).

Several circuits have held that a «causing» or «inducing» element cannot be read into § 2421, which makes it a crime to «knowingly transport[ ] any individual in interstate or foreign commerce … with intent that such individual engage in prostitution, or in any sexual activity for which any person can be charged with a criminal offense.» 18 U.S.C. § 2421; see United States v. Sabatino, 943 F.2d 94, 98-100 (1st Cir.1991);United States v. Jones, 909 F.2d 533, 539-41 (D.C.Cir.1990). Although § 2421 is phrased in similar terms to § 2423, § 2421 has a companion statute in § 2422, which criminalizes knowing persuasion, inducement, enticement, or coercion of an individual to travel in interstate commerce to engage in criminal sexual activity. See 18 U.S.C. § 2422. Other circuits have therefore held that § 2422 would be redundant if § 2421 were read to include causing transport. See, e.g., Jones, 909 F.2d at 540. We do not need to decide this issue, however.

Section 2423, which applies only to the interstate transport of minors and imposes stiffer penalties than either § 2421 or § 2422, lacks such a companion statute. Moreover, unlike § 2421, § 2423 did contain persuasion and inducement language before 1986. Because the 1986 amendments were not intended to restrict criminal liability under § 2423, one who causes the transport of a minor with intent to engage in criminal sexual activity can still be charged under § 2423 as read in conjunction with § 2(b). Thus, it is enough that Johnson caused the Norwegian minor’s transport and possessed the requisite intent to engage in unlawful sexual conduct even if the entity carrying out the transport-be it the Education Foundation or the minor himself-lacked criminal intent.

IV

The district court increased Johnson’s offense by two levels pursuant to U.S.S.G. § 3A1.1 due to the Norwegian minor’s vulnerability. Section 3A1.1 provides: «If the defendant knew or should have known that a victim of the offense was unusually vulnerable due to age, physical or mental condition, or that a victim was otherwise particularly susceptible to the criminal conduct, increase by 2 levels.» We review factual findings in sentencing for clear error. See United States v. Shrestha, 86 F.3d 935, 938 (9th Cir.1996). The district court did not clearly err in finding the Norwegian minor «vulnerable» under the Guidelines and making the upward departure.

This court has recognized that the «otherwise particularly susceptible» language requires the sentencing court «to consider factors beyond the victim’s age, physical and mental condition. The sentencing court must consider the characteristics of the defendant’s chosen victim, the victim’s reaction to the criminal conduct, and the circumstances surrounding the criminal act.» United States v. Peters, 962 F.2d 1410, 1417 (9th Cir.1992). It is not necessary that the defendant target the victim because of his vulnerability; rather, it is enough that the defendant knew or should have known the victim was vulnerable. See United States v. O’Brien, 50 F.3d 751, 755 (9th Cir.1995).

The Norwegian minor was seventeen years old when he traveled from a small town in Southern Norway to the United States. He testified that, while he was living with Johnson, he had no family or friends that he knewin Fresno. Johnson told the minor that his sexual advances were ordinary for a host parent. And Johnson warned the minor not to tell anybody about their sexual contact.

Johnson points out that the minor was sexually experienced, knew representatives from the Education Foundation and had friends at the high school he attended in Fresno, and called home to Norway on several occasions. However, none of this alters the fact that the minor had been in the country for only a few weeks when the adult responsible for his care and well-being initiated a series of sexual advances. There can be little doubt that the minor was a vulnerable victim and that Johnson was aware of his vulnerability at the time he committed the charged offenses.

V

After Johnson’s conviction on the § 2423(a) counts, he entered a guilty plea on one count of fraud in connection with access devices and one count of wire fraud. The district court entered a restitution order requiring him to pay restitution in the amount of $5,408.58-the total loss incurred by Prodigy on all 113 counts of fraud. Johnson argues that the court erred in requiring him to pay restitution on all the remaining counts, even those which had been dismissed as part of the plea agreement, rather than simply the loss incurred relative to the two counts to which he pled guilty. We review the amount of a restitution order for abuse of discretion, provided that it is within the bounds of the statutory framework. See United States v. Pappadopoulos, 64 F.3d 522, 530 (9th Cir. 1995).

The court’s authority to order restitution in this case arises from the Victim and Witness Protection Act («VWPA»), 18 U.S.C. §§ 3663-64. The VWPA allows the district court, when sentencing a defendant under Title 18 of the United States Code, to order that the defendant «make restitution to any victim of such offense.» 18 U.S.C. § 3663(a)(1). Johnson’s convictions on one count of fraud in connection with access devices and one count of wire fraud arose under 18 U.S.C. §§ 1029(a)(1) and 1343, respectively.

Johnson argues that the court violated Hughey v. United States, 495 U.S. 411, 110 S.Ct. 1979, 109 L.Ed.2d 408 (1990), by ordering him to pay restitution to Prodigy for losses related to all counts of the indictment. In Hughey, the Supreme Court established the rule that «the loss caused by the conduct underlying the offense of conviction establishes the outer limits of a restitution order» under the VWPA. Id.at 420, 110 S.Ct. at 1984. A plea agreement thus operates to limit the acts for which a court may require a defendant to pay restitution. Id. at 421, 110 S.Ct. at 1985.4 In United States v. Sharp, 941 F.2d 811 (9th Cir.1991), this court read Hughey to limit restitution even where the offense of conviction involved a scheme to defraud as an element of the offense. Id. at 814-15.

After Hughey was decided, however, Congress amended the VWPA.5 Under the amended statute, «when someone is convicted of a crime that includes a scheme, conspiracy, or pattern of criminal activity as an element of the offense, the court can order restitution for losses resulting from any conduct that was part of the scheme, conspiracy, or pattern of criminal activity.» United States v. Reed, 80 F.3d 1419, 1423 (9th Cir.), cert. denied, ___ U.S. ___, 117 S.Ct. 211, 136 L.Ed.2d 145 (1996). The amended statute was designed in part to overrule Hughey and thus supersedes Sharp insofar as the offense of conviction includes a scheme to defraud asan element of the offense. Id.; see also United States v. Rutgard, 116 F.3d 1270, 1294 (9th Cir.1997) («After the amendment, restitution may be ordered for losses to persons harmed in the course of the defendant’s scheme even beyond the counts of conviction.»); United States v. Hensley, 91 F.3d 274, 276-77 (1st Cir.1996) (holding that under amended VWPA, defendant can be required to pay restitution for losses related to entire mail fraud scheme even where convicted for only one mailing).

Under the wire fraud statute, «[w]hoever, having devised or intending to devise any scheme or artifice to defraud,» sends a wire transmission «for the purpose of executing such scheme or artifice» is subject to criminal liability. 18 U.S.C. § 1343. Because the offense includes a scheme to defraud as an element of the offense and the plea agreement described in detail the method and duration of Johnson’s scheme to defraud Prodigy, the court did not abuse its discretion in ordering Johnson to pay restitution for all losses arising from this scheme. See Reed, 80 F.3d at 1423.6 Moreover, because all of Prodigy’s losses arose from Johnson’s fraudulent scheme, the court did not abuse its discretion in holding Johnson liable under the VWPA for the full extent of Prodigy’s losses.

CONCLUSION

We hold that the district court did not abuse its discretion in admitting the prior act evidence under Rule 404(b) and that Johnson’s conviction is supported by sufficient evidence. We also hold that the indictment and jury instructions properly identified the elements required for a conviction under § 2423(a). Finally, we conclude that the district court did not err in making an upward adjustment for the Norwegian minor’s vulnerability under the Guidelines or abuse its discretion in ordering Johnson to pay restitution for all of the losses incurred by Prodigy as a consequence of his scheme to defraud the computer network.

AFFIRMED.

FOOTNOTES

1. The California Penal Code criminalizes acts of oral copulation and sodomy with a minor. Cal.Penal Code §§ 286(b)(1), 288a.

2. «Shaping and grooming» describes the process of cultivating trust with a victim and gradually introducing sexual behaviors until reaching the point of intercourse.

3. Section 2423(a) provides: A person who knowingly transports any individual under the age of 18 years in interstate or foreign commerce … with intent that such individual engage in … any sexual activity for which any person can be charged with a criminal offense, shall be fined under this title or imprisoned not more than ten years, or both.18 U.S.C. § 2423(a).

4. In United States v. Soderling, 970 F.2d 529 (9th Cir.1992), the court recognized an exception from this rule where the plea agreement specifies that the defendant will pay restitution for offenses other than those on which there is a conviction. Id. at 532-33. This exception does not apply here as Johnson’s plea agreement included no provision preserving Johnson’s responsibility to pay restitution for the charges dismissed under the agreement.

5. The amended VWPA provides that for purposes of restitution, a victim of an offense «that involves as an element a scheme, conspiracy, or pattern of criminal activity» includes «any person directly harmed by the defendant’s criminal conduct in the course of the scheme, conspiracy, or pattern.» 18 U.S.C. § 3663(a)(2).

6. Although the offense of fraud in connection with access devices, as defined in 18 U.S.C. § 1029(a)(1), does not require as an element of the offense any scheme, conspiracy, or pattern of criminal activity, Johnson’s fraudulent access to Prodigy was an essential aspect of his wire fraud scheme as defined in the plea agreement. Thus, the court properly awarded Prodigy restitution for losses associated with Johnson’s fraudulent access to the network.