Stikkordarkiv: England

Vanlige problemer: Farlig nabolag, skittent, advokathjelp

Atle Torgersen (19) fra Vegårshei landet sist høst på den videregående skolen  i Tvedestrand. Her trives han veldig godt, etter et år med dårlige  erfaringer som utvekslingsstudent i England.

Publisert 26.03.2012 kl  23:18 Oppdatert 26.03.2012 kl  23:32

– Jeg skulle ønske at jeg hadde gått alle tre årene her i Tvedestrand, sier  Atle som er russ denne våren.

Han forteller at han nå har gått på tre forskjellige videregående skoler. Det  først året tilbragte han på Drottningborg i Grimstad, før han tok et år som  utvekslingselev ved Bedford college i England.

Drottningborg var han fornøyd med, men oppholdet i England ble en lite  hyggelig opplevelse.

Han synes den engelske skolen var ok, men er svært kritisk til opplegget som  det norske skoleutvekslingsselskapet hadde laget.

Uheldig med vertsfamilie

Atle legger ikke skjul på at han var misfornøyd med vertsfamilien.

I følge Atle var det ikke noe hyggelig hjem. Han måte dele rom med en elev fra  Tyskland, og den kvinnelige huseieren hadde rot over hele huset. De fikk  heller ikke noe god mat.

Atle legger ansvaret på utvekslingsselskapet som han mener gjorde for dårlig  jobb med å finne passende vertsfamilie.

– Jeg betalte 65.000 kroner for oppholdet i England. I tillegg var det noen  veldig dyre turer som de arrangerte. Med tanke på hvor mye jeg betalte for  skoleåret i England, synes jeg at jeg fikk lite igjen, sier han.

Ble slått ned

Atle forteller også om en uheldig episode med en annen ungdomsgjeng, som førte  til at ble han slått ned i gata der han bodde, og fikk en smell i hodet.  Skoleutvekslingsselskapet ble gjort kjent med dette overfallet.

– Men jeg fikk ingen oppfølging i det hele tatt, sier Atle som synes det var  skuffende.

Den unge vegårsheiingen lengtet hjem, og i vinterferien reiste han til  Vegårshei. Selskapet forbød imidlertid sine utveklingsstudenter å reise hjem  under hele oppholdet i England, ifølge Atle.

Kastet ut av programmet

– Det ble til slutt så mye uenigheter mellom oss at det endte med at jeg ble  kastet ut av selskapets program etter sju måneder i England.

– Du er vel ikke spesielt kranglete?

– Nei, de som kjenner meg, kan ikke helt skjønne hvordan dette kunne skje,  sier Atle med smil.

Han legger til at han sammen med foreldrene sine engasjerte en advokat  etterpå, og etter mye korrespondanse fikk han tilbakebetalt 17.000 kroner av  skoleutvekslingsselskapet.

Lærte godt engelsk

– Noe positivt fikk du vel igjen for oppholdet i England?

– Ja, jeg fikk lært engelsk skikkelig. Jeg ble veldig god i engelsk.

Atle trekker også fram at han ble godt kjent med flere lærere på skolen, og  han fikk heldigvis bo hos en av dem, da han ble kastet ut av selskapets  program.

– Hun var veldig hyggelig. Det var som natt og dag. Jeg fikk eget rom og bo i  et rent hus.

Tilpasningsdyktig

Atle mener at han slett ikke har vanskeligheter med å tilpasse seg. Han  forteller forøvrig at han var på språkreise på Malta allerede den sommeren  han var ferdig med ungdomsskolen. Der likte han seg kjempegodt, og var  veldig fornøyd med STS som arrangerte språkskolen på Malta.

Nå har han det utmerket på Tvedestrand og Åmli vgs. Han forteller at han ble  tatt godt i mot av medelever og lærere da han begynte sist høst. Atle synes  skolen har et godt miljø og bra lærere.

Mange muligheter

– Du er snart ferdig på skolen i Tvedestrand, og skal begynne på et nytt  kapittel i livet?

– Ja, egentlig har jeg mest lyst til å bli pilot, men jeg har ikke de rette  fagene. Jeg har søkt på mange skoler, og jeg vet ikke helt hva det blir. Kan  tenke meg å studere økonomi eller jus. Tror det blir jusstudier.

Vent med å reise

Når det gjelder erfaringene som utvekslingsselev i England, konkluderer Atle  med at det kanskje kan være lurt å vente til etter videregående skole med å  oppfylle sine utenlandsdrømmer.

– Når du er 18-19 år og myndig, er du mer moden, og har mer du skulle ha sagt  hvis det oppstår problemer, fastslår Atle Torgersen.

England: Regler boarding schools må følge

Department for Education

Man ser de samme klagene fra internatskolene som man gjør fra utvekslingsbyråene når det gjelder regjeringens krav til dem. En artikkel i The Telegraph fra 2009 forteller om en school mistress som klager over måten skolene inspiseres på og reglene de må overholde. Det er identisk med det man har opplevd i USA hver gang Department of State har overholdt sine egne regler.

«Ofsted is the Office for Standards in Education, Children’s Services and Skills. We report directly to Parliament and we are independent and impartial. We inspect and regulate services which care for children and young people, and those providing education and skills for learners of all ages.» (Ofsted)

I tillegg til Ofsted har Department for Education inspeksjoner hos «association» skoler. Disse inspektørene er:

Før en skole godkjennes av Department of Education må den legge fram:

  • A plan showing the layout of the premises and accommodation of all buildings.
  • Detailed curriculum plans, schemes of work for every subject and year group taught and pupil assessment procedures.
  • A copy of the school’s written policies on:
  • Preventing bullying, following DfE advice ‘Preventing and Tackling   Bullying: Advice for school leaders and governors’
  • Safeguarding and promoting the welfare of children who are pupils at the school which complies with DfE Guidance:
  •  “Safeguarding Children   and Safer Recruitment in Education” and “Dealing   with Allegations of Abuse against Teachers and Other Staff’;
  • Safeguarding and promoting the health and safety of pupils  at the school following DfE advice:
  •  ‘Health & safety: Department for education advice on legal duties and powers for local authorities, head teachers, staff and governing   bodies;
  • Promoting good behaviour amongst pupils setting out the sanctions   to be adopted in the event of pupil misbehaviour.
  • A copy of the school complaints procedures, as outlined in regulation 7 of The Education (Independent School Standards) (England) Regulations 2010 as amended by The education (Independent School Standards)   (England) (Amendment) Regulations 2012.

National MInimum Standards for Boarding Schools

BSA-Logo

Boarding Schools Association representerer internatskolene og har fått gjennom endringer i sin favør.

Vanlige problemer: Vertsfamilien dysfunksjonell, overfylt, lite mat

Plankton skriver:

Hei! En av mine aller beste venner dro til England med EF i høst og var der i 3 uker før hun kom hjem igjen. Moren var tilbakestående, familien fattig og hun fikk nesten ikke mat. De brydde seg ikke om henne i det hele tatt og brukte henne mest  som ekstrainntekt. Etter mye om og men fikk hun også byttet, men da kom hun til et slags hjem hvor en dame hadde laget  buisness av å ha utvekslingsstudenter. Hun måtte bo med 4 andre jenter på samme rom og ingen brydde seg om henne i det hele tatt.. Så tviler ikke på din historie! Plankton

VAT 3.5: What are suitable travel, reception and care arrangements states that under-age children are to be provided with satisfactory care arrangements where the child’s welfare whilst in the UK is imperative to the officers of the Immigration Office.

According to Working Together to Safeguard Children A guide to inter-agency working to safeguard and promote the welfare of children March 2013 safeguarding the child is the responsibility of all professionals and youth workers who work with children.

Safeguarding is everyone’s responsibility 9. Everyone who works with children – including teachers, GPs, nurses, midwives, health visitors, early years professionals, youth workers, police, Accident and Emergency staff, paediatricians, voluntary and community workers and social workers – has a responsibility for keeping them safe.

According to the Childrens Act of 1989 concerns about maltreatment should be reported to local authorities if there is reasonable suspicion that a child is suffering significant harm.

2010 Nov 26: Teens arrested as bomb squad finds chemicals

Cambridge News Online | Published: 27/11/2010 00:00 –  Updated: 26/11/2010 19:37
Written by Raymond Brown

A bomb alert was triggered after two students were arrested in a dawn raid.

Detectives swooped on a house in Lovell Road, Cambridge, sealing off the street at the Milton Road and King’s Hedges Road ends.

Residents were told to stay in their homes and had a tense four-hour wait after the drama began to unfold at 8am yesterday.

Two 17-year-old Scandinavian students, who were lodging with a family, were arrested in handcuffs after a warrant was issued to Cambridgeshire police under the Explosives Act.

Detectives had evidence that bomb making equipment had been ordered on the internet.

One line of inquiry, which was not ruled out by police, is that the incident may be linked to the recent student unrest over tuition fees.

A mother-of-three who rents out the room to the Scandinavian students was taken out of the property by police in her nightgown for her own safety as they made the raid.

The teenagers, arrested on suspicion of making explosives, were taken to Parkside police station. A bomb disposal team from the Royal Logistics Corps at RAF Wittering arrived at about 10am. Wearing a bomb blast safety suit and helmet, one expert entered the home and made it safe before bringing out suspected explosive materials.

The cordon was lifted just after noon. Detectives and crime scene investigators then entered the property and removed evidence.
Tensions were running high as the residents communicated with each other by phone.

One couple with a baby were allowed to leave their home, which was opposite the house.

Michael Barton, 72, said: “I saw one of the men being taken away in handcuffs. We were told to stay in our homes. The police did have a battering ram but they didn’t use it.

“The street was deathly quiet. Everybody was pretty keyed up. The police were really good. They had to knock on every door in the street to tell people to stay indoors.”

And one couple’s plans to emigrate to New Zealand were almost thwarted.

Valerie Wilson, 67, who lives two doors away from the property, said: “There were police everywhere. They told us to stay in our house because they thought there might be explosives.

“My son and his wife were just about to emigrate to New Zealand but we couldn’t leave the house or get out of the street. We were sitting waiting on tenterhooks. Thankfully, the blockade was lifted in time for them to leave.”

Mother-of-two Donna Hughes, 44, of King’s Hedges Road, took out cups of tea and coffee to officers manning the blockade.

She said: “It’s very scary. You just never know what’s going on around you. It’s such a quiet street and the houses are quite expensive. It’s all been shocking. You fear for your children when something like this happens.”

Charlotte Hadder, who owns Alder Lodge bed and breakfast in King’s Hedges Road, said: “The police told us they found explosives but I am not going to panic unless they start panicking.”

A police spokesman said: “A small quantity of chemicals has been discovered and removed. The cordon has been lifted and the road re-opened. Two 17-year-old boys remain in custody at Parkside police station.”

Problemer: Bytte familie, dop, overfylt, lite mat, helseproblemer, interessekonflikt

Her har vi enda en bytte-familie historie, denne gangen fra England.

Det er jo bare å forvente at det kan bli familiebytting. Kjemi og sånt er ikke så lett å forutsi. Men det er enkelte ting representantene for utvekslingsorganisasjonene bør kunne  forsikre seg om.

Hvis man har en hjemmelaget vannpipe synlig i hjemmet er det kanskje et tegn på at ikke alt er som det burde være. Vertsmoren i den første familien til T. var helt åpen om at hun røyket hasj. Forståelig nok var T. ukomfortabel med det og ringte EF og sa fra. Tiden gikk og beskjeden T. endte opp med var den at han nok hadde  misforstått vertsmoren og at han ikke hadde noe å klage på. Foreldrene tok kontakt med EF i Norge og da ble T. kalt inn til møte og der lovet en ny familie.

Den nye vertsmoren kunne ikke ha ham boendes hos seg lenger  fordi hun måtte flytte til London og ta seg av et gammelt  familiemedlem.  Så da flyttet T. inn med representanten sin, som allerede hadde en annen norsk utvekslingselev boendes hos seg. Der ble han boendes en stund.

Til slutt fikk han enda en vertsfamilie. I denne vertsfamilien  bodde  han sammen med tre andre utvekslingselever. Vertsmoren hadde sin egen mat mens elevene fikk det billigste som var. T. endte opp med å gå ned 10 kg mens han bodde hos den vertsmora. Ikke ble elevene  behandlet som en del av familien, men som uønskede personer. Hvorfor i alle dager hun var vertsmor er mystisk.

Problemer: Kriminelt nabolag, slått ned, ingen hjelp

Bedre enn i England

Atle Torgersen (19) fra Vegårshei landet sist høst på den videregående skolen i Tvedestrand. Her trives han veldig godt, etter et år med dårlige erfaringer som utvekslingsstudent i England.

Tvedestrandposten

Publisert 26.03.2012 kl 23:18 Oppdatert 26.03.2012 kl 23:32


  • Jeg skulle ønske at jeg hadde gått alle tre årene her i Tvedestrand, sier Atle som er russ denne våren.

Han forteller at han nå har gått på tre forskjellige videregående skoler. Det først året tilbragte han på Drottningborg i Grimstad, før han tok et år som utvekslingselev ved Bedford college i England.

Drottningborg var han fornøyd med, men oppholdet i England ble en lite hyggelig opplevelse.

Han synes den engelske skolen var ok, men er svært kritisk til opplegget som det norske skoleutvekslingsselskapet hadde laget.

Uheldig med vertsfamilie

Atle legger ikke skjul på at han var misfornøyd med vertsfamilien.

I følge Atle var det ikke noe hyggelig hjem. Han måte dele rom med en elev fra Tyskland, og den kvinnelige huseieren hadde rot over hele huset. De fikk heller ikke noe god mat.

Atle legger ansvaret på utvekslingsselskapet som han mener gjorde for dårlig jobb med å finne passende vertsfamilie.

  • Jeg betalte 65.000 kroner for oppholdet i England. I tillegg var det noen veldig dyre turer som de arrangerte. Med tanke på hvor mye jeg betalte for skoleåret i England, synes jeg at jeg fikk lite igjen, sier han.

Ble slått ned

Atle forteller også om en uheldig episode med en annen ungdomsgjeng, som førte til at ble han slått ned i gata der han bodde, og fikk en smell i hodet. Skoleutvekslingsselskapet ble gjort kjent med dette overfallet.

  • Men jeg fikk ingen oppfølging i det hele tatt, sier Atle som synes det var skuffende.

Den unge vegårsheiingen lengtet hjem, og i vinterferien reiste han til Vegårshei. Selskapet forbød imidlertid sine utveklingsstudenter å reise hjem under hele oppholdet i England, ifølge Atle.

Kastet ut av programmet

  • Det ble til slutt så mye uenigheter mellom oss at det endte med at jeg ble kastet ut av selskapets program etter sju måneder i England.
  • Du er vel ikke spesielt kranglete?

  • Nei, de som kjenner meg, kan ikke helt skjønne hvordan dette kunne skje, sier Atle med smil.

Han legger til at han sammen med foreldrene sine engasjerte en advokat etterpå, og etter mye korrespondanse fikk han tilbakebetalt 17.000 kroner av skoleutvekslingsselskapet.

Lærte godt engelsk

  • Noe positivt fikk du vel igjen for oppholdet i England?
  • Ja, jeg fikk lært engelsk skikkelig. Jeg ble veldig god i engelsk.

  • Atle trekker også fram at han ble godt kjent med flere lærere på skolen, og han fikk heldigvis bo hos en av dem, da han ble kastet ut av selskapets program.

    • Hun var veldig hyggelig. Det var som natt og dag. Jeg fikk eget rom og bo i et rent hus.

    Tilpasningsdyktig

    Atle mener at han slett ikke har vanskeligheter med å tilpasse seg. Han forteller forøvrig at han var på språkreise på Malta allerede den sommeren han var ferdig med ungdomsskolen. Der likte han seg kjempegodt, og var veldig fornøyd med STS som arrangerte språkskolen på Malta.

    Nå har han det utmerket på Tvedestrand og Åmli vgs. Han forteller at han ble tatt godt i mot av medelever og lærere da han begynte sist høst. Atle synes skolen har et godt miljø og bra lærere.

    Mange muligheter

    • Du er snart ferdig på skolen i Tvedestrand, og skal begynne på et nytt kapittel i livet?
  • Ja, egentlig har jeg mest lyst til å bli pilot, men jeg har ikke de rette fagene. Jeg har søkt på mange skoler, og jeg vet ikke helt hva det blir. Kan tenke meg å studere økonomi eller jus. Tror det blir jusstudier.

  • Vent med å reise

    Når det gjelder erfaringene som utvekslingsselev i England, konkluderer Atle med at det kanskje kan være lurt å vente til etter videregående skole med å oppfylle sine utenlandsdrømmer.

    • Når du er 18-19 år og myndig, er du mer moden, og har mer du skulle ha sagt hvis det oppstår problemer, fastslår Atle Torgersen.

    Problemer: Beskyldninger, dårlig råd, ingen hjelp, kastet på gata,

    EØ skriver:
    Jeg opplevde å havne i en familie som ikke hadde råd til å ha meg der, og var generelt dysfunksjonell.
    Klaga flere ganger til EF i England, men fikk aldri hjelp. Til slutt blei jeg kasta på gata, og DA kommer EF, og sier at det er min feil at jeg har kosta de en familie.
    Har hørt om studenter som har bodd hos alkoholikere og narkomane, og blitt løyet til og manipulert utallige ganger av EF.

    Vanlige problemer: Bytte familie, trusler

    K.R. skriver:

    Mitt (grusome) «år» med EF

    Jeg meldte meg allerede på EF hig school year program i 2004, to år før jeg skulle reise. Ved første intervju ble jeg ikke akseptert, og måtte derfor søke igjen senere. drømmen om å bo i England skulle jeg ikke gi fra meg så lett. Den andre gangen jeg søkte ble jeg godkjent, kjempe fornøyd og glad tittet jeg i postboksen hver dag i håp om noe nytt fra EF. Jeg fikk brosjyrer og bøker og flotte løfter om «det beste året i ditt liv» osv.. For en drømmende 17. åring var dette helt fantastisk, og jeg gledet meg. vertsfamilie måtte jeg derimot se langt etter. Et år etter jeg hadde komt inn i programmet ringte jeg til EF for å høre om de hadde begynt å lete etter familie, det hadde de fikk jeg beskjed om og at jeg måtte smøre meg med tolmodighet. et halvt år før reise hadde jeg fremdeles ikke hørt noe, og begynte å ringe litt oftere men fikk bare samme melding hver gang. Når sommerferien begynte og jeg måtte begynne å tenke på reisen hadde jeg fremdeles ikke hørt noe om en familie. Jeg ringte oftere og oftere og fikk intrykk av at EF faktisk ikke prøve å finne noe til meg.

    Når det var knappe to uker før avreise fikk EF en sint telefon fra min far som var skuffet og ville vite hvor datteren skulle bo i dette fremmede landet hun skulle tilbringe et helt år, uten å se familien sin. Jeg tror EF fikk litt panikk pga. dette, for dagen netterpå fikk jeg en telefon som sa at jeg hadde fått en familie. Kjempe greit!
    Når det var tid for å reise tok jeg farvell med familie og venner og tok flyet til gardemoen hvor jeg møtte mande andre norske studenter, her fant jeg venner for livet, og det ble en fin opplevelse å vente 10 timer på flyplassen grunnet et innstillt fly. De to neste ukene skulle tilbringes i winchester på camp, dette var kjempe kjekt. Jeg har aldri møtt så mange kjekke mennesker på en gang, og dette er noe jeg aldri kommer til å glemme. Tiden kom for å ta farvell med alle nye venner å ta bussen til den nye familien.

    Noen timer i buss møtte jeg vertsmoren min for første gang og vertssøsteren min fra sveits. Vertsmoren min, en enslig kvinne i 60 årene møtte oss i peterb`roo og kjørte oss til vårt nye hjem. Skuffelsen slo meg i magen når vi gikk inn i huset. Selve huset så ut som to brakker plassert oppå hverandre, i et nabolag som var veldig pent med steinhus bodde vi helt på enden i trolig det minste huset som var der. Når vi kom inn kjente vi en intens lukt som ikke kan forklares med ord, teppet i gulvet var så nedslitt at det var hull noen plasser med store mørke flekker og inskrumpet skit. i midten av rommet sto det en stol (EN!) den var svart der hvor hodet tydeligvis hadde vert, innsmurt av kroppsfett, ved siden av stolen var det avklippte fingernegler sittende fast i teppet (tro meg eller ei) jeg ville kaste opp av synet av dette. At noen kan leve sånn tenkte jeg. Jeg og vertsøsteren min skulle dele rom. Her var det bare teppe på halve gulvet, der hvor det stoppet var det rein skitten betong. Vi skulle sove i en etasje seng som ingen av oss helt stolte på. Morgenen etter vår første natt skulle jeg på toalettet for å ta meg en dusj, idet jeg gikk in på badet trakket jeg i noe vått som viste seg å vere hundetiss. Dette møtte vi nesten hver morgen, noen ganger til og med bæsj fra hunden. Kjempe ekkelt! Vi vente oss til dette etter tid, men det var grusomt ekkelt. Vi bestemte oss begge to for at her ville vi ikke bo, men bestemte oss også for at vi skulle prøve i minst to uker å bo der for å se hvordan det gikk etter litt tid. Ingenting ble bedre etter en halv måned, og meg og vertsmoren min kom ikke overens med hverandre.

    Jeg bestemte meg for å ringe til EF å si at her ville jeg ikke bo. jeg ble svart med en kald skulder og fikk beskjed om å vokse opp å se verden med realistiske øyne. Vi ble enige om at vi skulle prøve litt til Men med tiden ble alt bare verre, jeg klarte ikke å kommunisere med vertsmoren min og jeg følte meg uvelkommen i hjemmet.

    På skolen likte jeg meg kjempe godt, og hadde fått masse gode venner som jeg likte å være med i fritiden. Men dette fikk jeg ikke lov til. Jeg skulle komme hjem hver dag, sitte på rommet mitt og se i veggen.

    Etter omtrent to måneder bestemte jeg og søsteren min oss for at vi ikke orket lengre. Vi hadde ringt til EF flere ganger nå, klaget og klaget, men bare fått det samme svaret. Jeg ringtre til EF, forklarte situasjonen vi var i men ble fortalt at jeg var en løyner og en uoppdragen drittunge fra EF i England, «hjemmet er sjekket flere ganger og er et perfekt hjem for en utvekslingsstudent» Jeg fortalte de at jeg hadde skrever på en kontrakt der det sto at jeg hadde rett på å bli flyttet fra familien om det ikke gikk bra. De forsatte å fortelle meg at jeg hadde et mentalt problem som gjorde at dette ikke gikk, og at jeg var et problembarn som bare yppet til bråk. De brøt meg ned psykisk Når vertsmoren min fortalte til EF at alt jeg bare var ute etter var å Treffe gutter og å gå på fester fikk jeg fullstendig nok. Jeg hadde ikke vert på en eneste fest, ikke engang fått låv til å være ute etter skoletid.

    Jeg bestemte meg for å gjøre dette til mitt år og ikke EF’s Om jeg var et såalt «problem barn» så skulle de faen meg få et. Når jeg ikke kom hjem fra skolen før sent på dagen, bare klaget og klaget, kranglet med vertsmoren, fortalte at jeg ble urettferdig behandlet siden vertsøsteren min ble sett på som et englebarn når vi var to om dette og ikke bare meg (hun var ikke så god i engelsk, så jeg måtte gjøre all snakkingen) Jeg tok bilder av huset vi bodde i, og sente til EF. De brydde seg ikke, sa at bildene så helt fine ut. Da ringte min far til EF i Norge å sa at de skulle gå igjennom bildene sammen, dette kunne de ikke gjøre sa de.

    Når min far ble rasende klarte han å overtale Trine Lise som han snakket med og de gikk gjennom bildene en etter en. Hun var forferdet av det hun så, og kommentaren var «sånn kan de ikke ha det» Hun låvet at de skulle begynne å finne en ny familie til meg. Hun ringte meg ofte for å høre om det gikk bra med meg, det gjorde det ikke, jeg var alene uvelkommen og  missforstått i et fremmed land. Dette var første gangen jeg følte at EF der hjemme gjorde noe for å hjelpe meg.

    Etter litt tid ringte IEC’en min som jeg hadde et veldig got forhold til. Hun ringte å spurte om jeg ville komme å bo hos henne en stund. Senere den dagen kom hun å hentet meg, ikke vertsøsteren min, hun hadde blitt skremt over hele situasjonen og bestemte seg for å bli for å ikke få bråk. Jeg bodde hos IEC’en min i en uke, det var kjempe flott og jeg trivdes godt.

    Etter en uke ble jeg flyttet til en midlertidig familie. Der var det helt grusomt, jeg ble plassert på gjesterommet i en skitten seng som var svart av kattehår, som resulterte i at jeg fikk en allergisk reaksjon. I huset var jeg hjemme alene de to første dagene, jeg gikk på internett å snakket med venner på msn osv. heldigvis hadde de bredbånd så jeg hadde noe å gjøre på. Dagen etterpå hadde husmoren skiftet passord slik at jeg ikke kunne bruke maskinen (????!) Jeg følte meg eksteemt uvelkommen, jeg ble ikke snakket til, ikke sett på. Jeg fikk husarbeid å gjøre og om kvelden gikk jeg tidlig til sengs for å gråte. De neste dagene måtte jeg bli med mannen på jobb, han var lastebil sjofør, og jeg måtte sitte i bilen i 12 timer (seriøst) hver dag.

    Etter en uke hadde jeg fått nok. Jeg ringte og bedte om å få komme tilbake ti IEC’en min å bo, dette fikk jeg lov til. etter en uke der igjen reiste jeg til Isle of Wight for å besøke besteveninnen min der Ingrid. Det var kjempe kjekt og jeg koste meg mye. Når jeg var der fikk jeg en telefon av EF som sa at de hadde funnet en ny familie til meg.

    Når jeg reiste til denne familien så det kjempe greit ut, jeg koste meg en liten stund helt til jeg fikk vite at jeg ikke skulle være der alikavell. Damen jeg bodde hos fortalte meg at hun var tideligere narkoman og alkiholiker (jeg tuller ikke) og lå ut om sine egne problemer. Jeg hadde gjevnlig kontakt med IEC’en min som sørget for at jeg hadde det bra. En dag fortalte hun meg grunnen til at jeg ikke kunne bo hos den nye familien mer. fordi at damen jeg bodde hos tydeligvis ikke likte meg. Hun hadde ringt til EF løyet om at jeg hørte på høy musikk og skremte ungene. Jeg hadde ingenting å spille musikk på, så det er utrolig at hun kan si noe sånnt. Desutten likte ungene meg kjempe godt. Denne gangen ble jeg så utrolig lei, deppet og forbanna over måten jeg ble behandlet på. Jeg bestillte en flybilett hjem og reiste. dagen etterpå ringte min siste vertsmor (narkomanen) og anklaget meg for å ha stjålet penger fra lommeboken hennes og en mp3 spiller med eksamensoppgaven på. Jeg ble utrolig lei meg og kunne ikke fatte og begripe hvordan hun kunne finne på noe sånnt.

    Senere fikk jeg en kontrakt av EF som sa at jeg måtte skrive under på at jeg ikke hadde rett på å få penger igjen og at jeg ikke skulle snakke om det som hadde skjedd. Dette gjorde vi selvsakt ikke. Etter kjempe krangler og mye tid fikk vi tilbake 30.000 kr av nermest 70.000 Dette ødela et helt år av livet mitt, jeg kunne ikke gå tilbake til skole. DETTE ER MISSHANDLING! Jeg er kjempe skuffet over EF sin behandlinger og utnytting av tenåringers store drømmer om et år i utlandet. Jeg håper dere som leser dette har fått noe i utbytte av teksten og tenker seg godt om før de melder seg på EF.

    Problemer: Trusler, ran, rus, kriminalitet, ingen hjelp

    L.E. skriver:
    Jeg har utrolig dårlige erfaringe fra England, anbefaler med det sterkeste å ikke reise dit med EF!
    Jeg ble satt i en av Englands verste og tøffeste by. Hvor du var omringet av rusmiljø og kriminalitet. Jeg ble selv utsatt for robbing og truing. Og Ef ville ikke hjelpe meg med noen ting. jeg måtte ordne opp alt selv.

    Vanlige problemer: Bytte familie, ingen skole

    A.H.S. skriver:

    Ifjor var jeg i England – i 2 mnd. Før jeg reiste brukte jeg lang tid på  å bli kjent med min vertsfamilie. Når jeg ankom Preston og møtte  henne hadde jeg det bra. I det jeg skulle begynne på skole  skar alt seg, og jeg fekk rett og slett ikke lov å begynne på skole der siden  jeg bare skulle være der ett år. Jeg ringte til EF som hadde gitt meg den skolen, og det eneste de sa var at de ikke kunne gjør noe med det.
    Noen dager senere ringte de meg å sa at jeg måtte pakke alle sakene  mine fordi det kom noen å hentet meg om en time. Så kom det noen  fra Blackpool og hentet meg og jeg fekk en ny familie. Jeg bodde med en dame som var på jobb hele tiden, og jeg var alene hjemme stort  sett alltid. Jeg ble derfor veldig deprimert og ville bytte familie, men det var ingen familie jeg kunne bo med derfor måtte jeg bo hos EF representative familie i byen. Men der bodde det en dansk jente, som jeg forsåvidt ble besteveninne med, men jeg fekk beskjed om at jeg bodde der midlertidlig fordi at jeg ikke kunne bo i samme husstand som noen nordiske.
    Vell, det gjorde med veldig usikker, redd og følte meg aldri hjemme, og EF nektet å hjelpe meg. Derfor ble jeg så å si tvunget til å reise  hjem fordi jeg aldri klarte å settle in. FUCK EF. Drittfolk som bare prøver å draaaa pengene ut av folk.

    Vanlige problemer: Psykiske problemer, kontrollerende

    M.M. skriver:
    hei:)
    jeg er i England naa og har vart her i fire uker, og er til tider veldig deprimert.. greia er at vertsmoren min kan noen ganger vare veldig snill og hyggelig men saa plutselig kan hun vare veldig sur. f.eks. for to uker siden var jeg syk og sa til henne paa morningen at jeg tenkte paa aa bli hjemme fra skolen fordi jeg var forkjola ( hadde feber og men det nevnte jeg ikke) ogsaa sa hun det ikke var grunn nok i england til aa bli hjemme, saa sa jeg «ok» og gikk paa rommet for aa gjore meg istand saa drar hun paa jobb, saa litt etter roper vertssostra mi paa tolv at hun hadde faatt instuksjoner aa gaa med meg til skolen for aa sorge for at jeg ikke skulka aa ble hjemme alikavel! jeg sa at jeg ikke drar for om tre kvarter og da fikk hun nye instruksjoner om aa se meg paakledd for hun dro ( jeg var i pysj). hun driver ogsaa og skrur av internett saa jeg ikke skal vare paa det etter hun har lagt seg fordi hun vil ikke at jeg skal bruke saa mye strom.. dette er bare noen av flere hende
    ‎2.  hendelser. jeg vet dette ikke er i nerheten av noe av de forferdeligeg tingene jeg leser her, men jeg lurer paa andres mening, om jeg burde bytte eller ikke. jeg foler meg fysisk sliten av humoor svingingene hennes, graater veldig mye ogsaan. hva syns dere??

    Vanlige problemer: Bytte familie, knuste vinduer, ingen hjelp

    H.V. skriver:

    Jeg er selv på utveksling i Storbritannia i år. Denne  saken  overrasker meg ikke. Reiser med EF og har under flere  omstendigheter opplevd både kontraktsbrudd og dårlige  vertsfamilier.

    EF lover også at de sjekker opp i versfamiliene sine, noe som ikke  stemmer. Den første måneden måtte jeg og en tysker dele rom oppe  på et loft hvor det var et ødelagt vindu og ingen varme. Min daværende vertsfamilie var også veldig manipulerende og jeg var redd for å skifte. Når situasjonen gradvis ble verre, prøvde  jeg  å  kontakte min lokale representant, men de var ikke å få tak i.

    Har nå måttet bytte vertsfamilie tre ganger. EF tok  ikke  kontakt  med meg før vi truet med saksmål, og EF kontoret i Norge har  enda  ikke tatt kontakt med min familie. Har jeg flyttet til en koselig  familie på to, og trives der. Men det som skjedde på begynnelsen av året var utmattende og jeg vet ikke om jeg hadde håndtert det på  samme måte som jeg gjorde om jeg ikke var like mentalt  forberedt  på det.

    EF ER IKKE EN ORGANISASJON DU BØR SENDE BARNA DINE MED!

    2005: UK: Språkreise: Trusler, dårlig informasjon, lite mat

    Jeg reiste selv med EF til Somerset i England som en del av et sommerprogram som varte i to uker. Det var ille, skikkelig ille. Fra og med dag to eller tre ville jeg bare hjem. Jeg ble litt forsinket på flyplassen siden det første flyet jeg tok ble forsinket.Jeg, som 11-åring, ble da nødt til å finne veien rundt på Gardemoen flyplass helt alene ettersom de sa at de ikke kunne ta ansvar for det. Enten fikk jeg møte opp eller så var det «synd for meg.» Jeg begynte å gråte fordi jeg skjønte ikke hva jeg måtte gjøre. Heldigvis kom en sikkerhetsvakt bort til meg og hjalp meg dit jeg skulle.Da jeg kom til England satt jeg i buss i 6 timer og da ei jente sa hun følte seg utrolig kvalm nektet de å stoppe eller ta pause. Den stakkars jenta spydde og det luktet forferdelig de neste 4 timene av turen.

    Senere, da vi ankom «Global Village» (som ikke lignet på det en fant i programbladene deres i det hele tatt) ble vi gitt en nøkkel med et husnummer på og gitt romkamarater. Vi skulle da finne veien frem selv i mørket. Vi hadde  nummer 18, men da vi nådde hytte nummer 18 viste det seg at det allerede var noen der. En gretten, gammel mann som lurte på hvorfor vi banket på døra klokken 12 om natta. Da ble vi nødt til å finne veien tilbake til lederne, som da hadde funnet sine egne hytter, så da løp vi til et informasjonskontor som selvfølgelig var stengt.

    Vi banket på om lag 30 hytter i området før vi fant noen EF ledere, vi hadde blitt gitt rare blikk, sjelt ut, og truet med å kontakte ledelsen. EF-lederen var derimot ikke vår leder, hun var spansk, men sendte oss helt til andre siden av parken for å finne lederne våre. Til slutt klarte vi det, og det viste seg at vi hadde hyttenummer 81 og ikke 18.

    De ble fly forbanna og truet med å sende oss tilbake til Norge for å ha vært ute etter klokka 12. Trøtte og triste fant vi oss frem til hytten, da vi kom inn fungerte ikke lyset, og vi fomlet rundt med mobiltelefoner for å se hvor vi gikk. Som 11-åringer var dette svært skummelt for oss, og låsen på døren fungerte heller ikke. Det var dessuten veldig kaldt. Som sagt, dette var bare den første dagen. De neste par dagen var fylt med blant annet at vi ikke ble tilbudt mat fordi vi gikk oss vill siden ingen hadde sagt hvor vi skulle spise. Det var forferdelig. Om du så velger å gå til utlandet eller bare ta en sommerreise.

    IKKE VELG EF. Dette var 7 år siden, men ligger fortsatt ferskt i hodet mitt den dag i dag.