Stikkordarkiv: #Helse

Kan alle være utvekslingselev?

Innen man binder til å være utvekslingselev er det flere ting man bør tenke. Karakterer, økonomi, helse, kosthold, religion, politikk, og så videre er alle faktorer som påvirker om du vil takle å være alene i en ny kultur.

Stå alene

Når du reiser som utvekslingselev kommer du som en fremmed til flere nye kulturer. Vertsfamilien, skolen, representanten din, utvekslingsselskapet og andre du møter er formet av kulturen du lever i og det er den kulturen du dømmes etter. Selv om du slipper unna med mer enn ungdommen som er fra området vil du måtte takle alt alene. Familien din er Norge og det er bare så mye de klarer å hjelpe deg. Utvekslingsselskapet i Norge kommer til å tro mer på partneren deres enn på deg. Klarer du å stå i situasjoner alene og tilpasse deg ny regler for hva som er riktig og galt?

Karakterer

Skolene i utvekslingslandene og utvekslingsorganisasjonene opererer med ulike krav til utvekslingselevens gjennomsnittskarakter fra ungdomsskolen og 1. klasse vgs. Gjennomsnittskarakter MÅ være minst en treer (3).

Rotary forventer at man skal være blant klassens beste tredjedel for å kunne være med på deres program..

Økonomi

Det er dyrt å reise som utvekslingselev. Fryktelig dyrt. Måten man reiser spiller liten rolle for noen utgifter kommer uansett. Helsesjekk, forsikring, lommepenger, klær, spesiell mat, visum, vaksiner, og så videre er noen av utgiftere dere må regne med i budsjettet deres. Reiser du uten utvekslingsselskap må du legge til vertshjem, flybillett og skolepenger.

Om du reiser med et utvekslingsselskap ligger vel startprisen på rundt NOK 80.000,- bortsett fra Rotary som tar en avgift som starter på NOK 25.000,- når man først har kommet gjennom nåløyet.

Dersom man reiser med en av elevorganisasjonene på listen til Lånekassen vil man kunne motta utdanningsstøtte om man oppfyller kravene satt av utdanningsdirektoratet. Men om skoleåret avsluttes tidlig, må stipendet tilbakebetales. Stipendet er ikke på hele beløpet. AFS og Momento har egne stipend i tillegg.

Informasjon om de ulike utvekslingsformene kan man finne hos SIU.

Helse

Dere må til en legeundersøkelse før dere reiser og alle skal opplyses. ADHD, Aspergers, diabetes, allergier, depresjon, angst, og så videre må med, selv om det kanskje fører til at dere ikke blir tatt opp i et utvekslingsprogram. Har man ikke informert dem risikerer dere å bli sendt rett hjem om de oppdager det.

Depresjon, spiseforstyrrelser og PTSD (posttraumatisk stress syndrom) blir sannsynligvis verre. Fremmed kultur, mat, familieregler, skolekultur er alle med på å undergrave sykdommene. Utvekslingselever med diabetes ser ut til å klart seg greit etter en kort tilpasningsperiode. Når det gjelder allergier, risikerer dere å havne steder dere er allergiske mot. Hvordan kommer dere til å håndtere en sånn situasjon?

Kosthold

Vegeterianere, for ikke å snakke om veganere, sliter med å få seg vertshjem. Vil dere kunne bo hos noen som spiser kjøtt/dyreprodukter? Spesialmat betales av utvekslingseleven. Muslimer har blitt plassert hos konservative kristne hjem som gjør alt for å få i utvekslingseleven svineprodukter. Hvordan vil dere håndtere mishandling?

Religion

Folk i mange land har et langt inderligere forhold til sin tro enn det mange har i Norge. Ikke alle vertsfamilier takler utvekslingselever som ikke har lyst til å være med på kirkeaktiviteter og gudstjenester. Klarer du å la være å kritisere og gjøre narr av religionen til vertsfamilien?

Politikk

Mange land er svært politisk forskjellige fra Norge. I hvilken grad vil du kunne være saklig? Det er nemlig ikke lov å kritisere og gjøre narr av vertsfamiliens politiske standpunkt. For hvordan kan du vite om det er du som har rett?

Vanlige problemer: Storrøykere, dyreavføring inne, dårlig helse

Spørsmål fra siden Ung.no

Hei. Jeg er for øyeblikket på utveksling. Har blitt plassert i en vertsfamilie som jeg ble fortalt bestod av vertsmor og hennes sønn (et par år eldre enn meg). I virkeligheten er det egentlig bare vertsmor, for sønnen foretrekker å bo hos faren. Uansett, så trives jeg virkelig ikke. Det er ikke noe STORT problem med henne, men det er så mange SMÅTING som plager meg. Hun røyker, og jeg blir kvalm av røykelukt. Hun røyker ikke inne, men rett utenfor døra med døra åpen, så lukta kommer inn uansett. Og når venninnen hennes er på besøk så røyker de inne i stua, de lukker døren og tror det hjelper, men røyken kommer jo frem uansett. Noen ganger har jeg også våknet om natten av at det stinker røyk inne på rommet mitt, da ligger vertsmor i sengen i rommet over gangen og røyker. Da jeg gikk og banket på og spurte henne om det en gang, nektet hun for at hun røyket, men ærlig talt, det stinket i hele huset.

Ellers så jobber hun 12-timers dager (noen ganger netter), så de dagene hun er på jobb (tre-fire dager i uka) ser jeg henne ikke i det hele tatt. Når hun ikke er på jobb ligger hun bare i senga inne på rommet sitt, med døren lukket, og ser på TV. TVen hennes står på hele natten. Hun lager nesten aldri mat, har ingen rutiner for middag eller andre måltider, så jeg har måttet venne meg til å lage middag for meg selv. Jeg er flink til å lage mat, det er ikke det, men det hadde jo vært ålreit å dele et måltid med noen i ny og ne da. Vertsmor spiser bare toast med smør på eller ferdiglagde mikrobølgekjøttpaier til odde tider. Det hender hun spør om jeg vil ha noe når hun først lager seg litt toast, men jeg er vant med rutiner på måltider, og klarer ikke det opplegget hun kjører. Hun kjøper meg masse grønnsaker og fisk og kylling og yoghurt, det hun vet jeg liker, så jeg får mat altså, trenger ikke kjøpe det selv, men likevel.

Også er det det at hun er såpass dårlig stelt helsemessig … hun blir så fort sliten, orker nesten ingenting før hun må legge seg nedpå og slappe av noen timer liksom. Jeg liker å være aktiv, jeg er ei jente med mye energi, og er vant med en aktiv og helsemessig godt stelt familie. Vertsmor har det ikke bra, tror jeg, hender jeg våkner om natten og hører henne ligge og stønne og ynke seg. Det er ikke koselig.

Også er det hunden. Den tisser på gulvet inne hele tiden, jeg må alltid se meg nøye for før jeg setter ned foten når jeg beveger meg utenfor rommet mitt. Han blir nesten aldri gått tur med, for vertsmor orker ikke, og jeg har ikke tid i hverdagen, selv om jeg pleier å ta han med ut en tur i helgene. Vertsmor slipper han bare ut i hagen for å gjøre fra seg. Så jeg går aldri ut i hagen heller, der ligger det for mye ekkelt i gresset. Og når været er dårlig vil han ikke gå ut, og vertsmor tvinger han ikke hvis han ikke vil, da får han heller gå inne. Det hender hun legger ut en avis han kan gå på, så hun skal slippe å vaske gulvet. Noen ganger sitter også hunden oppe hele natten og klynker, så jeg ikke får sove, og vertsmor gjør ikke noe med det.

Jeg føler det litt som om jeg bor på hybel, og trodde egentlig at det skulle være mer som om jeg var en del av en familie. Men hvilken familie? Det er jo bare vertsmor. Overreagerer jeg, er dette normalt? Skal det være sånn? Føler bare jeg trenger noen utenfra til å vurdere situasjonen, om dette virkelig ikke er som det skal være, eller om det bare er det at jeg er langt hjemmefra og dårlig til å tilpasse meg. Kanskje standarden her bare ikke er så høy? Trodde liksom de prøvde å finne familier som passet med studenten, men jeg og vertsmor er jo to så forskjellige personer at en skulle ikke tro vi var fra samme univers!

Men så er det det at jeg elsker skolen min, og huset er nærme treningssenteret og alt mulig, det passer meg veldig bra, og jeg er redd for at om jeg bytter vertsfamilie at jeg også må bytte skole og ikke får tilgang på treningssenter lenger, og hva om jeg kommer til en enda verre familie? Jeg tør liksom ikke si ifra til folk før jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke bare overreagerer. Men nå har det jo gått over en måned, snart to, og det har ikke blitt bedre her. Jeg har det kjempebra på skolen, men kjenner at jeg ikke har lyst til å dra hjem etterpå, for det er bare så deprimerende her, vertsmor er slik en håpløs dame, og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg kan smile og være glad før jeg sprekker og sier ettellerannet til henne.

Veldig mye jeg skrev nå, beklager det, men jeg føler at jeg ikke kan snakke med noen, for tør ikke si noe til områderepresentanten før jeg er sikker på at jeg ikke overreagerer, er redd vertsmor skal få greie på det må en eller annen måte og så går alt i stykker. Har lest mye på nettet og vet at det er mange utvekslingselever som har hatt det mye verre enn meg, og som har mye bedre grunner enn meg til å bytte familie. Kanskje jeg bare er litt dårlig til å tilpasse meg? Men så har vi jo betalt mye penger for dette da, burde kanskje ha en viss standard på vertsfamiliene sine … Jeg vet ikke jeg. Håper på raskt svar, takk skal dere ha for denne siden!


Krav til vertsfamilie