Stikkordarkiv: #Ingenhjelpåfå

Problemer: Bytte familie, psykiske problemer, skittent, søksmål

Translation of: 2011/2012 STS KOKEMUS (CANADA)
The Helsinki District Court sentenced STS Kielimatkat to refund €6.505 (US$7.105) to Finnish Salla Rautiola due to unfair dismissal and numerous other breaches of contract in their exchange student program.
Sallas case has been mentioned and partly presented in MOT documentary, «Vaihto-oppilas heitteillä«, «Exchange student neglect exposed». Let Salla’s exchange experience be a warning about what an exchange student year can be like in reality.

16-year old Salla Rautiola signed a contract in January 2011 with STS Kielimatkat for an exchange student year in the French-speaking part of Canada.
STS promises a carefully screened host-family, school placement and local representative and support persons in the exchange-country. They also promise to take into account the health information given in the application form when choosing the host family. Salla had reported that she is allergic to dogs, cats and pollen.

STS provided the host family information in July 2011, one month before the departure date, but withheld the information they had received the day before from STS CANADA that STS could not fulfill the French-speaking program. Instead, Salla would have to be placed with an English-speaking family.


As a host family, STS had chosen a 62-year old single Jamaican immigrant who for the most part socialized with her own relatives and culture and who spoke only Jamaican creole. The Canadian life-style or traditions were not present in any way in her filthy and moldy house. In the Helsinki District Court, as STS witness, a former male exchange student, who had lived in the same house a couple of years earlier, told the court that the host mother never cleaned. He witnessed that it was his and another exchange student’s responsibility to clean the house. At that time there was still a vacuum cleaner in the house. During Sallas stay there was no vacuum cleaner in a house with wall-to-wall carpet. This witness also told the court how the basement was used as a living room where they watched TV and used the computer. STS Finland country manager, Mira Silvonen, continued insisting that the condition of the home was suitable for an allergic person and gave up to seven different explanations (move, cellar, store etc.) for the pictures Salla had taken of the house. The shocked child protection officials in Finland stated that they would not even temporarily place a minor in conditions like that. Responsible for this host family’s approval as a host family for an allergic minor for ten months was area representative Sandra Hanniman/STS Foundation Canada.

Within two months, Salla started to get allergic reactions from all the dust and mold (picture). She could not go to school, but the host mother did not let the school know about Salla’s absence as required, something STS later blamed Salla for and issued her a warning about. Because of her strong allergic symptoms, Salla asked both the host mother and the area representative, Sandra Hanniman, to take her to see a doctor, but the host mother stated that: «The doctors don’t know anything» and the area representative said: «Let’s see».  As parents we had to get the medicine here in Finland and mail them as express to Canada. Instead of helping Salla get to the doctor, STS Canada area director Kim Berry decided to issue a warning to Salla regarding her host mother not informing Salla’s school about her absence. Salla was invited to STS Canada office 14. Nov. 2011. Salla had written a four page complaint about all the problems and failures on STS’ part so far:

  • There was no school placement arranged by STS when Salla arrived. Salla was turned away from Gisele la Londe-school, because they had no knowledge of the exchange student. It took almost a week to arrange a school placement.
  • The host mother left for five days leaving Salla alone with the allergic symptoms. The host mother did not leave any contact information to Salla and strongly forbad Salla to inform STS about her absence.
  • The host mother did not check her mailbox despite Sallas request. Salla had no key to the mail box. The expensive medication we had sent from Finland lay in the mail box nine days before Salla finally got them.
  • The host mothers fierce mood swings raised questions. She could be laughing and dancing by herself, but in an instant lose her temper and throw dishes to the floor. Once Salla saw a ziplock-bag on the kitchen table and the host mother told her not to touch it and that it was marijuana. As parents we became worried about that and asked STS to investigate. Despite the pictures taken of the supposed marijuana bag, STS only threatened to issue another warning to Salla for spreading unfounded rumours. The local representative, also the host mothers best friend, stated that she did not believe it was marijuana. That was all STS did. Case closed.

The Canadian area director, Kim Berry, did not even bother to view the complaint Salla had left in the STS office 14. Nov. 2011. Nor did STS Finland manager, Mira Silvonen, reply in any way. Whereas STS Canada country manager, Yannick Becu, sent his greetings to me: Strict demand to not interfere in matters.

Aware of Sallas cat and dog allergy, the area representative Sandra Hanniman tried to temporarily house her in her own home where there were several cats and dogs. Salla started getting an allergic reaction during the first evening and had to organize a place for herself with her friends for almost for a week because STS was not capable of doing so.

After having moved to the second host family, we found out that the host mother was a chain smoker with two dogs. The host mother also told how the area representative had convinced her to take an exchange student just for a while to » try it on».  She had agreed to keep the exchange student at most for two months, i.e. to the end of January 2012. At Sandra’s request, this was kept secret from Salla and us.

STS asserts that the host families live up to certain standards, that they are carefully screened and backgrounds checked, homes are inspected and photographed etc. With both of Sallas host families, these promises turned out to be just lies. When showing the pictures taken from Sallas first host family to STS Finland manager Mira Silvonen, she disputed the pictures were not from the host family’s house. STS did not have pictures from the house at all, neither did they show any interest in inspecting the conditions even though STS Canada has an office in Ottawa. When Salla moved in with the second family, STS’ office had no information about the family. We had to ask for address and other information several times. More specific information, for example the age or profession of the host mother, was never given to us.

In the second host family, the host mother’s nephew was a frequent visitor. This army man harassed Salla and without Salla knowing it, loaded porn on her computer. Salla experienced the situation extremely awkward, but was too scared to inform STS about it, because she had already learned that there would not be any kind of support from STS. She also knew that STS could use that porn on her computer as an excuse to dismiss her. A third party got involved and the army man confessed.


STS was aware of the latter host family only hosting temporarily to the end of January 2012. Without even trying to find a new host family for the rest of Sallas exchange time, Mira Silvonen deliberately began fabricating grounds for dismissal demanding supplementary reports about Salla’s health. Mira Silvonen did not think that Salla could have been taken to a health inspection in Canada. Instead she invited us as Salla’s parents to STS office in Helsinki to «discuss Salla’s allergies». On Friday 20. jan. at four pm Mira Silvonen, arrogantly announced that she had dismissed Salla from the program and that Salla would leave on Sunday.

As grounds for dismissal, Silvonen submitted breach of contract. According to Silvonen, we had not given essential information about Salla’s health. We should have mentioned that tobacco smoke can cause symptoms to an allergic person. Silvonen as a layman, had also decided that Salla had asthma that we also had not informed STS of. Mira Silvonen later in Court described how she was shocked to hear that a person allergic to pollen could get a reaction from apples during pollen season. It was the same with an allergic person suddenly getting a reaction from combination of for example spices, perfumes etc. All this should have been mentioned in the application form according to Silvonen.

STS advertises, that they comply with the recommendations of the Finnish national board of education regarding international student exchange. According to these recommendations, as well as STS’s own special terms of conditions, the exchange student and her parents should be informed about dismissal as soon as possible. The organization is also responsible for giving appropriate help and support before dismissal. Mira Silvonen acted totally against the agreement. She bought flight tickets one month earlier and kept the dismissal secret from Salla and us until two days before departure. Silvonen says that she takes responsibility for the dismissal. She has never communicated, explained or apologized to Salla. She e-mailed the flight tickets without a comment about her decision. It was left to us parents to inform Salla about this totally unexpected dismissal. In Canada the regional director Kim Berry had told Salla that the reason for her dismissal was «not sufficient interest towards the school» and therefore Salla did not appreciate the opportunity to study abroad. Apparently, Kim Berry was not aware of the fact that Salla was quite successful and was going to be moved to higher class after Christmas.

The last weeks before her dismissal Salla desperately tried to contact STS office and her regional representative even through Facebook to ask if STS had started looking for a new host family. The host mother had told her about not wanting to keep an exchange student for longer than she agreed with STS and that STS had asked her to keep it secret. STS skillfully escaped our contacts both in Canada and Finland.

With some help from her friend’s parents Salla packed her stuff and got to the airport. There was no support or help from STS before the departure. Salla had no chance to say goodbye to her friends and teachers at school. The regional representative Sandra Hanniman stopped by at the airport to make sure she left the country. This is how STS sent a minor alone, in shock, home through Montreal and London, Heathrow to Helsinki. We have often compared that deportation is a more humane procedure than exchange student dismissal by STS.

You cam usually appeal before implementation, but with Mira Silvonen you do not get that chance. Silvonen said that she would discontinue the visa immediately, so our daughter would not have a permit to reside in Canada. She was treated like a criminal.


Salla’s father had to fly to London to pick up an inconsolable Salla. Salla does not remember anything about her flight back because of her shock condition. What would she tell her friends was the first thing on her mind back home. She had been put into this humiliating, shameful situation totally without reason and she felt guilt and shame.

Mira Silvonen, who had said to take responsibility, rudely told us to take our case to consumer protection board or court and then refused all phone contact with us. She also refused to give contact information to the people in Canada who were responsible for Sallas case. We were also told not to contact Taru Raitio, who was responsible for students in Canada. We wrote two quite comprehensive complaints. One of them was written by our attorney. STS and Mira Silvonen denied everything. For one year time we tried to negotiate with STS without any luck. Mira Silvonen did not want to negotiate. They did not manage to wear us out. We took STS to court in January 2013.

In MOT document STS director John Cedergårdh admits and regrets that there has been an mistake in Sallas case and that it has not been handled right. Mira Silvonen denied this in the court’s preparatory meeting claiming that YLE had taken Cedergårdh’s statement out of its context. Silvonen claimed that STS had never admitted any wrong-doing. STS also demanded €27.000 (US$29.500) compensation for YLE document’s consequences. Let’s mention that John Cedergårdh left STS two months after the the document became public. He had had a long career with STS.

The main hearing of the case was held in October 2014. STS still denied all the charges. One of Finland’s leading specialists in allergy and asthma diseases, Dr. Lauri Tammilehto witnessed that Salla does not have asthma, but only allergies. Still STS and Mira Silvonen as a layman claimed to the end that we had not told STS about Sallas asthma.

Mira Silvonen had paid Explorius Finland manager, Anu Husu-Peltonen as a witness. Husu-Peltonen witnessed how she would not have accepted Salla to Explorius’ program, because of the health issues. At the same time an Explorius exchange student tells in a forum how she had been placed in a family with many cats even though she had told Explorius about her allergies and asthma!
The Helsinki District Court gave its sentence 12. December 2014, where it was stated that Salla was groundlessly dismissed by STS.
There were some important errors in the Sentence and we left an appeal with the High Court 16. Nov 2015. However, we decided to withdraw it. Going through things that she wanted to forget over and over again was too difficult for Salla. STS paid what it was sentenced to in December 2015.


STS required that all exchange students going to North-America  buy an expensive insurance. The price of the insurance today is €895 (US$985) is included with the last payment and is paid to STS Kielimatkat. STS did not deliver any kind of insurance policy, not even when asked to. STS also refused to give contact information to the insurance agency. Many other parents have demanded this information during months without any luck. STS only named numerous amount of other contact persons, insurance agent, service provider, benefit agent etc. None of them were willing to answer questions regarding the insurance. To make it even harder to get in touch with the insurance company, STS sold the insurance in the spring 2014 in the name of Europ assistance Holding-company, a firm that was not operating. Europ Assistance S.A. Irish Branch company’s managing director Mark Butler finally answered my requests and wondered why do I thought that Salla had been insured by them. After checking, 31. July 2014 he reimbursed us €33e (US€800) and regretted not being able to explain why there were no documents or what had happened.


I am extremely proud of our brave daughter, who herself acted as plaintiff in her case and went ahead to get justice against STS Kielimatkat. Salla is currently studying international law and is well.
I myself have taken a look at the exchange student business these years and I must say, had I known half of what I know now I would not have even considered sending my child through any organization. These are teenagers at a very vulnerable stage of development, who are leaving motivated and with big dreams to the unknown. The adults have the responsibility, but these organizations do not know what that means. These organizations do business extremely crafty, ruthless, arbitrary and immoral. I deeply condemn this kind of business where adults use minors to profit.
I hope, from the bottom of my heart, that as many as possible who dream of an exchange student year, would find and study CSFES pages already when planning and not just after problems occur. For the sake of young people I also hope that the parents would study and understand the consequences of accepting the rules of these organizations. Most of these organizations keep the right to dismiss the students without a warning if «the student does not show respect towards the host family, organization or its partners».
If the student has an illness or another health issue, it is worth mentioning that no qualified person goes through them. The forms are made by the managers and only they go through them without any knowledge or education about the health field. This was told by Anu Husu-Peltonen, Explorius manager, when invited as a witness by Mira Silvonen, STS manager. Their general knowledge can be amazingly poor.

Our battle for Salla’s rights against STS took four years. We did get part of our money back, but the traumatic experiences stays in our memory for the rest of our lives. I hope that our case gives other mistreated exchange students and their families courage to fight for justice and a lot to think about to those planning to go for an exchange.

Warmest Thanks to Danielle Grijalva CSFES for your support!

Helsinki, 17th December 2015

Salla’s mother Marjo Rautiola (translated by Päivi)

Transcript:  Vaihto-oppilas heitteillä: käsikirjoitus

MOT documentaries (Finnish): and

Vanlige problemer: Satte på slankekur

Utvekslingseleven Ida Samuelsen (18) sier hun ble satt på en ufrivillig slankekur hos vertsfamilien i USA og gikk ned seks kilo på seks uker. Nå krever Idas mor erstatning.

Ida Samuelsen
Ida Samuelsen startet oppholdet sitt som utvekslingselev i USA hos en vertsfamilie som krevde at hun slanket seg. Ida Samuelsen reiste gjennom utvekslingsorganisasjonen STS og flyttet mellom fem ulike vertsfamilier i løpet av sine ti måneder i USA. | Foto: Privat

Journalist  Kirsti Haga Honningsøy og Journalist  Emrah Senel

– Det første jeg fikk tildelt av vertsmoren min var en egen vekt slik at jeg kunne veie meg hver dag, sier Ida Samuelsen til NRK.

18-åringen fra Kolbotn sier hun gikk ned ti prosent av sin egen kroppsvekt i løpet av de seks ukene hun bodde hos vertsfamilien utenfor Los Angeles i USA under skoleåret i fjor.

Den normalvektige jenta på 60 kilo hadde ikke et ønske om å slanke seg, men forteller at vertsmoren var «sykelig opptatt av dietter og kalorier» og kalte henne overvektig.

– Dårlig håndtert

Ida skulle tilbringe ti måneder i USA, men allerede etter en uke hos vertsfamilien ville hun flytte ut. Ida dro på utveksling gjennom STS Education, og sier hun ikke ble trodd da hun fortalte om mobbingen og mangelen på mat.

– Moren min måtte true med søksmål før STS Education fikk flyttet meg til en annen familie, forteller Ida.

Etter nesten to måneder hos vertsfamilien, kom hun en endelig til en vertsfamilie hun var fornøyd med. Ida sier hun hadde korte opphold hos flere midlertidige hjem før og etter den ene vertsfamilien STS fant, og endte til slutt opp med å finne en vertsfamilie på egen hånd.

STS skriver i en e-post til NRK at de ikke ønsker å kommentere enkeltsaker.

– Vi kommer ikke til å kommentere en individuell sak offentlig i media. Derimot kommer vi til å håndtere en eventuell henvendelse fra familien og svare på alle spørsmål, eventuell kritikk og kommentarer som de har, sier daglig leder i STS, Lisa Augustsson-Hübner.

– Ble kalt lubben

– Det var en form for trakassering, fortsetter Ida.

Vertsmoren skal gjentatte ganger ha kalt henne lubben.

– Da jeg sa at det måtte stoppe, sa hun at jeg ikke visste hva jeg snakket om. Jeg fikk ofte en muslibar til frokost. Det var middag på bordet kanskje en gang i uken, og da var det en enkel salat. Jeg fikk ikke lov til å spise ute, forteller Samuelsen.

Ida sier det sjelden var mat på bordet etter skolen. STS Educations områderepresentant, som skal følge opp elevene, fnøs da Ida ba om å få flytte.

– Hun skjønte ikke hva som var problemet og kalte meg uoppdragen og uhøflig. Hun sa jeg måtte akseptere forholdene, sier Samuelsen.

NRK har fått tilgang til dokumentasjon som bekrefter Idas versjon om at hun tryglet om å få bytte vertsfamilie, men at hun ikke fikk gjennomslag hos områderepresentanten.

Krever erstatning

Nå krever Ida Samuelsens mor, Kristin Samuelsen, erstatning for tapt inntekt som følge av problemene de opplevde under datterens utvekslingsreise.

Hun har nylig sendt et brev til STS Education med kravet. NRK har fått en kopi av brevet hvor det blant annet står:

«Jeg har brukt endeløse timer både natt og dag på telefonsamtaler og mailer, i forbindelse med bytte av vertsfamilie, noe som har gått ut over mitt arbeid. Mangelfull og uriktig informasjon i forhold til visumsøknad, lånekassen, avreisedato, hjemreise til jul, m.m. har medført ytterligere ekstraarbeid for meg som jeg kunne har brukt å inntektsbringende arbeid».

«I tillegg til det økonomiske tapet jeg lidt, handler det ikke minst om de fysiske og psykiske belastninger min datter har blitt utsatt for og som ikke kan erstattes med penger».

Vertsfamilien fikk betalt

Ida Samuelsen tror vertsfamiliens motivasjon for å ha henne boende, var betalingen de fikk fra STS. Kristin Samuelsen sier STS ikke kommuniserte ut hva vertsfamilien fikk utbetalt for å ha Ida boende og setter spørsmålstegn ved STS økonomiske incentiver.

Kristin Samuelsen
Kristin Samuelsen krever erstatning for tapt inntekt som følge av problemene de opplevde under datterens utvekslingsreise. | Foto: Privat

– STS svarte med at det var et «ubetydelig beløp», sier Kristin Samuelsen.

Hun betalte rundt 250.000 kroner til STS for Select-programmet.

– Vi fikk ikke spesifisert hva pengene skulle gå til. Det er bedre om STS kan være ærlige slik at vi som foreldre kan gjøre en saklig vurdering ut fra de faktiske forhold, sier hun.

– Stiller krav til alle vertsfamilier

Daglig leder i STS, Lisa Augustsson-Hübner, sier organisasjonen velger ut noen familier som får økonomisk kompensasjon, blant annet alle vertsfamilier i Select-programmet.

Lisa Augstsson-Hübner
Daglig Leder Lisa Augstsson-Hübner i STS. | Foto: STS Education

Kompensasjonen som utbetales til vertsfamilier er varierende. Augustsson-Hübner legger til at det stilles samme krav til alle vertsfamilier, enten de får betalt eller ikke.

– For studenten og familien i Norge, spiller det ingen rolle om familien får betalt. Kompensasjon som blir utbetalt til vertsfamilien, er en del av programavgiften som de betaler til STS, sier hun.

– Fører utbetalingene til at vertsfamilier kan ha økonomiske motiver for å la en elev bo hos seg?

– Det kan vi aldri vite med sikkerhet, men det er generelt ikke noe vi opplever. Det kreves samme personlige motivasjon for å ta imot elever for alle vertsfamilier uansett om man får økonomisk kompensasjon eller ikke, sier Augustsson-Hübner.

Publisert 02.08.2015, kl. 15:14

Problemer: Bytte familie, overfylt, mye sulten, overvåking, forfulgt, ingen hjelp

Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)
Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)

Anne på 16 år fikk så lite mat av familien sin at hun begynte å smugspise om natta. At de skjelte henne ut og virket å hate henne var også en del av hennes nye liv i USA.

– Jeg så for meg en kystby, kabrioletbiler, kjekke gutter. The American Dream, kort sagt.

Anne Natvig ville ut i verden. Hun var bare 16 år, men klarte å overbevise foreldrene sine til å la henne reise på utveksling til USA. Hun skulle jo bo hos en familie som skulle passe på henne.

– Før jeg reiste fikk jeg utdelt vertsfamilie. Jeg skulle bo i et stort, flott hus med atten soverom, der det bodde 17 mennesker fra før. Så det var et soverom til meg.  Både barn, barnebarn, foreldre og besteforeldre bodde sammen i huset fra før.

Anne er fortsatt sint og oppgitt i stemmen når hun snakker om familien hun bodde hos i Mississippi.

Et stort, uvennlig hus

Hun ankom byen Gulfport. Huset (som senere ble det jevnet med jorden av stormen Katrina) lå rett ved stranden. Det så fasjonabelt ut, men familien på innsiden ønsket ikke Anne velkommen. De hadde egentlig ikke så lyst til at hun skulle være der, virket det som, de hadde visst blitt overtalt av en familievenn til å påta seg en utvekslingsstudent. Familievennen fikk penger per utvekslingsstudent hun klarte å plassere. Det tok ikke lang tid før moren i huset begynte å klage over at Anne spiste for mye.

– Jeg fikk restriksjoner på at jeg kunne spise en bolle kornblanding om morgenen og en boks Campell-suppe til middag. Lunsj måtte jeg ordne på skolen.

Snek seg opp om natta

Med dette magre kostholdet ble Anne helt gal av sult. Maten på skolen var riktignok alltid frityrstekt, men så ekkel og fettete at hun knapt orket spise den. Hun skrev sørgelige eposter hjem der hun klaget over tilværelsen i USA. Hun var sulten og mistrivdes.

– Det var da jeg begynte å spise om natta. Jeg stilte klokka og sto opp midt på natta. Så spiste jeg kornblanding eller lignende mens de andre sov.  Noen ganger ringte jeg hjem til mamma og grein.

Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)
Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)

Men det var ikke bare maten som var problemet. Familien var full av konflikter. Mange av husets medlemmer kunne ikke møtes fordi de hatet hverandre.

Og som om ikke det var nok- Vertsmoren skrek alt hun skulle si til Anne.

– Hun pleide å unnskylde seg med at hun hadde vondt i brystet sånn at hun ikke kunne snakke, bare skrike.

Anne hadde få muligheter til å komme seg steder, hun var sulten, trivdes lite- og begynte å planlegge en måte å komme seg vekk på.

  • Familien printet ut epostene mine og fikk en svenske til å oversette.
  • Fetteren til faren min bodde i California, så jeg begynte å undersøke mulighetene for å ta resten av skoleåret der, men det var superhemmelig. Vertsfamilien min kunne ikke få vite om det, da ville de hate meg enda mer.  Det ville på en måte bli et nederlag for dem.

Snoket i epostene

Anne hadde brukt familiens datamaskin når hun skrev mailer hjem og lagret alle tekstene i Word da hun bare fikk lov til å være på internett fem minutter om dagen- i løpet av den knappe tiden rakk hun jo ikke å skrive noe særlig.

  • Jeg lagret epostene jeg skulle sende på maskina deres og tenkte det ikke var noe problem, siden det stod på norsk.

Det var ikke nok til å stoppe vertsfamilien. De hadde merket at noe var galt, og nå var de ute etter Anne.

–  Familien printet ut epostene mine og tok de med på skolen. Der hadde de spurt alle de norske utvekslingsstudentene om de kunne oversette. Da ikke det gikk hadde de fått en svensk student til å oversette mailene mine.

To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport(Foto: Privat)
To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport (Foto: Privat)

Det stod lite hyggelig i brevene, selvfølgelig. Anne hadde ikke lagt skjul på hvor kjipt hun hadde det og hvor mye hun lengtet hjem. Så da vertsfamilien fikk overlevert dette fra den svikerske svensken, ringte de straks til Anne.

  • Jeg var hos en venninne da de ringte meg og sa at jeg skulle komme hjem, pakke baggene mine med en gang og komme meg ut. Jeg tror jeg nådde bunnpunktet da jeg stod og pakket inne på rommet mitt mens hele familien stod rundt meg og skrek til meg at jeg var et udugelig menneske og at det ikke var noe rart jeg ikke hadde venner så fæl som jeg var.
California og et siste stikk

Anne kom seg omsider til California hvor hun fikk både nok mat, sol, strand og venner. Det så ut til å bli et kult år allikevel, men vertsfamilien fra Mississippi var ikke helt ferdig med henne.

  • Etter at jeg hadde dratt, sendte den ene vertssøsteren en epost til foreldrene mine og søsknene mine i Norge der hun skrev:

“Anne is a spoiled ungrateful bitch. She says we tried to starve her. Bullshit! She ate us out of our fucking house, six to seven times a day! Our job as a host family was not to kiss her fucking ass every second of the day and take her out on the town every fucking day. I’m a little pissed off at how she used our family, I just never got the chance to tell her all this before we kicked her out.”

BylinebildeAnne Dorte Lunås |

Problemer: Forfulgt, ryktespredning, trusler, dødsfall

karolineeiusa » Arizona »


Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen, men det er det en veldig god grunn til det. Dette innlegget er langt, men jeg håper du tar deg tid til å lese. Hadde også satt pris på om du deler dette innlegget for å advare andre ungdommer som har tenkt seg på utveksling. Tenk godt over hvilken organisasjon du velger.

Mye har skjedd siden sist. I mars begynte tingene å bli vanskelig hos vertsfamilien samtidig som jeg fikk dårlige nyheter ifm morfars kreftmedisin. Heldigvis skulle mamma, pappa og brødrene mine komme på besøk under ?spring break? slik at jeg hadde noe å se frem til.

Selve galskapen begynte den dagen de skulle komme. Jeg ble skikkelig syk med høy feber og var dårlig. Jeg kjente at det var nødvendig å oppsøke lege. Vertsmor ville ikke ta meg til lege, men bestemte seg for å gi meg antibiotika som opprinnelig var utskrevet til vertsfar. Dette er en alvorlig og ulovlig handling i USA. Jeg var på dette tidspunktet veldig utslitt og hadde behov for noen timers søvn før vi skulle hente familien min på flyplassen. Dette løste vertsmor med å gi meg sovepiller, ikke mindre enn to stykker. Jeg ble fullstendig slått ut.

Da familien min ankom Phoenix flyttet jeg inn på hotellet med dem for å få en liten pause fra  vertsfamilien. Dette var ikke en populær avgjørelse hos vertsmor som er en ekstremt kontrollerende person, og på denne måten følte hun nok at hun mistet den kontrollen. Hun ringte og tekstet meg hele tiden mens jeg var med familien for å sjekke hva jeg holdt på med og om jeg tok antibiotikamedisinen som hun hadde gitt. Den medisinen hadde jeg kastet i det jeg kom til hotellet.

Det var godt å få prate med mamma og pappa om de siste ukene. De bestemte seg der og da for å sjekke med skolen om hvilke muligheter det var for å dra hjem for å være sammen med mormor og morfar, og for å få samle krefter. Skolen innvilget permisjon for hele april ettersom jeg hadde toppkarakterer, og de så ikke problemer med at jeg kom tilbake i mai for å fullføre eksamen og Graduation.

De neste dagene forløp greit med en tur til Grand Canyon uten de helt ekstreme overvåkings-sms’ene.

Etter Grand Canyon kom et av de store spenningsøyeblikkene for min del. Mamma og pappa inviterte vertsfamilien min ut på middag for å bli bedre kjent med dem. Ville vertsmor ta seg sammen, eller ville hun være seg selv? Det ble det siste?.. Hun var ikke interessert i å bli kjent med dem, men var veldig opptatt av å vise dem at det var hun som ?eide? meg nå. Under middagen skulle hun absolutt gi meg astmamedisin, men jeg har ikke astmaplager. Jeg hadde vond hals og hoste. Det å «eie» meg var tydeligvis et viktig punkt for vertsmor. De siste månedene hadde vertsmor hatt samtale med Educatius for å ordne det slik at jeg kunne gå videre på skole der borte. Uten å i det hele tatt involvere meg i dette. Hun ville også ha meg til å gå på sommerskole for å beholde meg lengst mulig i Phoenix.

Etter middagen bestemte vi oss for å informere vertsfamilien om at jeg skulle dra hjem til Norge i fire uker. Jeg var veldig spent på hvordan reaksjonen ville bli, så jeg hadde allerede vært og hentet passet mitt slik at det var trygt hos meg.

Vi fylte ut skjema med avreisedato til Norge og returdato (30. april) til Phoenix. Dette ble signert av skolen, koordinator, vertsmor, pappa og meg. Jeg var så heldig å få plass på samme flyet hjem som resten av familien.

Hjemme i Norge var det vanskelige dager. Jeg slet med å sove og å være alene hjemme. Det ble mye tid sammen med familien.

Bare noen dager etter at jeg kom hjem tok vertsmor kontakt og begynte å tulle med returdato. Pappa svarte henne tydelig at hun måtte tro på det jeg sa og forholde seg til det.

Vi tok kontakt med Eksplorius om å få bytte vertsfamilie. To fantastiske familier sto klar til å ta imot meg. Begge to har vært der for meg hele dette skoleåret. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem. Det ble bestemt at jeg skulle flytte inn til Laurel og Mike hvor Karianne også bor. Både Eksplorius og Educatius godkjente dette.

Vertsmor ble informert og begynte å lage problemer. I påsken kom hun med alvorlige beskyldninger mot Karianne. Vi var alle i sjokk over hva den damen kunne finne på. Beskyldningene var helt grunnløse og useriøse. Karianne motbeviste dette enkelt.

Etter dette hørte vi ikke mer fra vertsmor og jeg begynte å glede meg til å reise tilbake til Phoenix for å avslutte skoleåret. Nå gjenstod prom, finals og Graduation.

Jeg reiste til Phoenix som avtalt 30. april og ble møtt av gode venner og ny vertsfamilie. Mom og dad kjente jeg godt fra før og følte meg hjemme med en gang.

Prom var vellykket og det ble lagt ut bilder på FB. Lite visste jeg om hvordan vertsmor fulgte med på alt jeg gjorde. Nå begynte marerittet for fullt. Det tikket inn SMS?er til en venninnes vertsmor med spørsmål om hvor jeg befant meg, og om hun var klar over at jeg var utestengt fra utvekslingsprogrammet?

Videre viste det seg at min gamle vertsmor hadde ringt skolen og utgitt seg for å fortsatt være vertsmor for meg, og ga falsk informasjon om min returdato. Hun fortalte skolen at jeg hadde kommet tilbake til Phoenix en uke tidligere, men hadde skulket denne uken. Denne uken og noen dager etter at jeg var kommet tilbake hadde hun full tilgang til min skoleprofil på nettet. For å få denne tilgangen så må hun ha fått tak i mitt personlige passord som jeg har hatt i mine personlig saker.

Første dag på skolen etter returen til Phoenix fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk delta på Graduation. Vertsmor hadde tatt kontakt med flere lærere for å forvisse seg om at jeg ble satt ned i karakterer pga fraværet hun løy om. Jeg skjønte ingenting, skolen hadde jo godkjent fraværet mitt og karakterene skulle fryses til jeg var tilbake. I USA er karaktersystemet helt annerledes enn i Norge.

Engelsklæreren min kunne informere om at jeg var blitt oppført med en ukes ulovlig fravær ettersom profilen min var åpnet. Når han skjønte at dette ikke var riktig gikk han inn og slettet fraværet. Nå fikk vi bekreftet at vertsmor fulgte med på hva som skjedde rundt meg. Umiddelbart etter at fraværet var slettet så ringte hun engelsklærereren og lurte på hvorfor han dekket opp for meg? Hun opplyste at jeg var utestengt fra programmet. Jeg ble livredd. Det skremte meg når jeg så hvordan hun gikk inn for å ødelegge resten av skoleåret mitt. Jeg måtte endre passord på skolebruker, FB og mail.

Redselen ble ikke mindre når vi forsøkte å kontakte Explorius hjemme i Norge, eller Educatius i USA. Da oppdaget vi at de ikke var interessert i å høre på meg i det hele tatt. De begynte å forsvare vertsmor, som ikke lenger var min vertsmor. Mamma og pappa la press på Explorius for å få dem til å skjønne alvoret i situasjonen. Her borte ble jeg oppsøkt av ledelsen i Educatius som fortsatte å forsvare vertsmor. De ga tydelig utrykk for at vi studenter ikke har en stemme for å bli hørt. Vi er barn….

Nå gikk det opp for meg at jeg var ganske alene her borte (bortsett fra min nye vertsfamilie som jeg kaller Mom and Dad, og gode venner). Jeg spurte lærereren i rettslære om hva jeg burde gjøre. Han rådet meg til å gå og få innvilget et besøksforbud, en såkalt Order of Protection mot vertsmor. Da ville hun ikke kunne forfølge meg eller prøve ytterligere å ødelegge skolen for meg. Dad kjørte meg til retten og jeg fikk forklart meg til dommeren der, under ed, skremmende opplevelse for lille meg. Det som var litt greit var at jeg hadde bare fortalt en liten del før jeg fikk innvilget Order of Protection, og at dommeren unnskyldte at jeg måtte oppleve slikt når jeg var en utvekslingsstudent. Videre var det å kontakte politiet slik at de kunne overlevere begjæringen. Det gikk ikke ettersom vertsmor var bortreist og dette er et dokument som må overleveres direkte fra politiet til den det gjelder.

Explorius ble informert tydelig om utviklingen i saken. Pappa hadde timelange telefonsamtaler og et utall med mailer til dem for å få dem til å begynne å reagere og å få satt en stopper for vertsmor. Dette medførte bare en rekke slag i ansiktet hvor både Explorius og Educatius gang på gang bekreftet at de ikke tar ansvar når studententene kommer i en uforskyldt vanskelig situasjon.

Nå var det gått en uke uten at organisasjonene gjorde noe som helst. Bortsett fra at det dukket opp en mail fra Educatius hvor de bekreftet at de ikke trodde på meg. Pappa informerte Explorius om at besøksforbudet ikke var overlevert, og at Educatius ikke trodde på meg. De kunne tatt en telefon til skolen så hadde de fått bekreftet min historie.

Mamma og pappa så ingen annen mulighet enn å reise bort. Jeg var utslitt, livredd og hadde egentlig lyst å bare gi opp hele greia. Billetter ble bestilt, og plutselig kom det mail fra Explorius med beskjed om at vi måtte bare gi beskjed om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe. De neste dagene fikk både jeg, mom og dad flere telefoner fra Educatius hvor det var tydelig at de vernet om vertsmor og ville ha oss til å stoppe besøksforbudet mot vertsmor.

Søndag 12. mai kom mamma og pappa. Fantastisk å se dem igjen selv om det bare var en og en halv uke siden sist. Det føltes som et år. De skulle være en uke for å støtte meg, prøve å få møte med skolen og Educatius. Mandag morgen våknet vi til en lang mail fra Explorius med beskjed om ikke å ta kontakt med skolen. Det ville bare medføre at skolen kom til å trekke tilbake I-20 dokumentet (det jeg må ha sammen med visumet for å få være utvekslingsstudent). Dersom det ble trukket tilbake så hadde jeg måttet forlate USA innen 24 timer. Skolen ville også være redd for å bli saksøkt. Hvem hadde sagt at det var hensikten? Explorius rådet oss klart og tydelig å ikke forfølge saken mot vertsmor. Vi valgte å høre på dem ettersom det virket skremmende med innholdet i mailen fra Explorius. I mailen tilbudte daglig leder i Norge seg å komme over til Phoenix for å hjelpe. Pappa takket ja til dette, men hørte aldri mer om den saken. Vi så henne ikke i Phoenix de to ukene mamma og pappa var her.

Senere på mandagen hadde vi et møte med to av lederne i Educatius. De beklaget møtet mitt med USA, men det var ikke så mye de kunne gjøre. Mamma og pappa prøvde forgjeves å få frem det de markedsfører med at de alltid ivaretar studentene på best mulig måte. Alle studenter skal ha en egen kontaktperson som følger opp månedlig med rapporter som er utarbeidet i samarbeid med studenten. Jeg hadde ikke engang telefonnummeret til min kontaktperson som også er en venninne av vertsmor. Jeg har kun truffet henne én gang, og det var da jeg hilste på henne på jobben til vertsmor. Hun har levert inn månedsrapporter som sier at jeg syntes alt var fint og bra.

Jeg trodde at Graduation var reddet da vi fikk ordnet opp i det med fraværet, men nei……. Tysklærereren fortsatte å stikke kjepper i hjulene for meg. Alle oppgaver for april var levert inn, og tyskeksamen skulle på torsdag 15. mai. Mandag fikk jeg beskjed at neste dag var det eksamen, og kun i det kapittelet de hadde gjennomgått da jeg var hjemme i Norge. Jeg leste og leste slik at jeg var litt forberedt. Onsdag morgen fikk jeg uten forvarsel utlevert del to av eksamen. Hun hadde «glemt» å gi meg beskjed at det var to deler. Det var bare jeg av seniorene som fikk fremskyndet eksamen. Resten av klassen hadde den som planlagt. Videre kom hun med krav om to presentasjoner og en prøve til som skulle være ferdig innen fredag morgen. Vi var jo nå kommet til onsdag ettermiddag, og ingen tysk på timeplanen på torsdag. Dette kunne jo ikke gå bra siden hun hadde gjort det helt klart for meg at hun kom til å stryke meg dersom ikke alt var gjennomført. Bare til informasjon; vertsmor hadde god kontakt med min tysklærer.

Jeg jobbet med tysk og hadde middag med Kimberly og Craig (venner av tante Vanessa). Kimberly jobber med utvekslingsorganisasjonene i Phoenix (med unntak av Educatius som ikke oppfyller kravene), og vi trodde at nå var tingene i ferd med å gå seg til. Jeg var glad mamma og pappa skulle være til etter eksamen. Fremdeles vanskelig å sove med all denne usikkerheten rundt meg.

Torsdag var jeg klar for engelsk-eksamen og var akkurat kommet i gang da assisterende rektor kom og hentet meg i klasserommet. Jeg måtte være med på kontoret hvor politiet ventet på meg. Vertsmor hadde tatt ut Order of Protection mot meg. Hun følte seg truet av meg og sa at jeg hadde vært voldelig mot henne. Hun påstod også at mamma og pappa hadde kommet til USA to ganger for å trakassere henne og at vi alle tre derfor måtte nektes fremtidig innreise til USA. Jeg sendte følgende melding til mamma og pappa: Kom til skolen, please…. De kom med en gang. På veien hadde de ringt Kimberly for å høre hva vi skulle gjøre. Hun anbefalte oss å snakke med rektor. Rektor tok tak i saken med en gang og sendte mail til alle lærererene og nektet dem kontakt med vertsmor. Vi fikk også skriftlig dokumentasjon på hva vertsmor hadde foretatt seg. Skremselsmailen fra Explorius ble avvist på det sterkeste av rektor. Skolens oppgave er å støtte elevene. Mom kom til skolen og var med på møtet med rektor. Vi ble rådet til å skaffe advokat, men hvor skulle vi begynne?

Pappa ringte også nødnummeret til Explorius for å få dem på banen nå som jeg hadde fått ville anklager mot meg. Pappa ble lovet at noen fra Educatius skulle ringe ham umiddelbart. Han har i skrivende stund enda ikke blitt oppringt. Stol ikke på organisasjonene.

Ja, hva gjør vi nå…. Først måtte vi til rettslokalet for å kreve rettshøring for å få utfordret besøksforbudet mot meg. Dad kom for å hjelpe oss. Han ringte også en advokat som er venn av familien. Vi fikk avtalt møte med ham med en gang. Rettshøringen ble satt til onsdag 21. mai og det ble fort bestemt at mamma og pappa måtte utsette hjemreisen sin.

Da vi kom frem til advokatkontoret ble vi klar over at det var ikke noen kjellerbedrift vi var kommet til. Dette var et av de største og mest respekterte advokathusene i Phoenix. Vennen til mom og dad viste seg å være grunnleggeren av firmaet, og et fantastisk menneske. Jeg fortalte hele historien og la frem skriftlig dokumentasjon på mailer, tekstmeldinger og FB-meldinger fra vertsmor. Alt dette viste at hun var utilregnelig. Advokaten ba meg slappe av for denne saken skulle han og hans advokater ordne opp i. Ingen utvekslingsstudenter skulle oppleve slikt som dette. Jeg så heller ikke ut som en kriminell.

Han lurte på når vi sist hadde vært i kontakt med vertsmor. Da vi fortalte at det var syv uker siden ristet han på hodet og lurte på hvordan hun plutselig følte seg truet? Eneste måten hun kunne vite at mamma og pappa var kommet til Phoenix igjen var via informasjon fra Educatius, etter møte på mandag. Advokaten var veldig gjestfri og lurte på om vi hadde tid til en omvisning på huset. Klart vi ville det. Vi fikk treffe mange hyggelige mennesker, se golbanen som de hadde i «hagen» og bilder av advokaten ved privatflyet sitt. Han var utdannet pilot også og likte å fly mye. Dette var jo akkurat som på film. Han ga meg en bunke visittkort og sa at dersom Educatius prøvde på noe mer tull så skulle jeg bare be dem om å kontakt med advokaten min. Lille meg….. med egen advokat….

En helt uvirkelig dag og vi begynte alle å gå tom for krefter. Fredag var det igjen eksamen. Stolt og glad kan jeg fortelle at jeg fikk A i alle fag bortsett fra tysk. Jeg klarte å få bestått tross iherdig motstand fra læreren og jeg var klar for Graduation!!!! Denne dagen skulle jeg også ha oppkjøring. Følte vel egentlig ikke at jeg hadde hatt de beste forberedelser for det den siste uken, men jeg måtte nå prøve. Jeg klarte det….!!!!

Nå var det å forberede rettshøringen og nye forberedende møter med advokat slik at vi hadde gangen i det. Jeg var livredd og tror heller ikke at mamma og pappa var så høy i hatten. Jeg var egentlig mest redd for hvilken reaksjon jeg ville få når jeg skulle møte den galne kjerringa igjen. Jeg er livredd henne nå når jeg ser hva hun er i stand til. Det er tydelig at hun er sykelig besatt av meg, og nå vil gjøre alt for å ødelegge for meg. Som advokaten sa, det eneste du Karoline har gjort, er å flytte ut av huset hennes. De neste dagene hadde advokaten telefonkontakt med lederen i Educatius. Jeg fikk høre samtalen på høytaler. Det var en litt spakere lyd i han nå enn da han troppet opp på skolen for å snakke med meg. Advokaten gjorde det klart for Educatius at slik de hadde behandlet en ung utenlandsk student på, var motbydelig. Pappa ringte på ny Explorius for å få dem på banen, men fikk til svar at det var ikke noe de kunne gjøre. Dette var en sak mellom meg og vertsmor. Men Educatius ringte min advokat på vegne av vertsmor. Igjen et tydelig eksempel på hvem de beskytter. Det dukket opp en ny mail fra Educatius via Explorius hvor de ba meg om å trekke min Order of Protection mot vertsmor. Den ble aldri overlevert og kunne derfor heller ikke trekkes. Dette ble tydelig forklart av min advokat som igjen gjorde det veldig klart at det fantes to muligheter her. At vertsmor frivillig trakk alt mot meg, eller at de kjørte saken så langt som var nødvedig for å få alt mot meg fjernet. Det var ikke et tema å gi seg før de var i mål.

Denne uken har jeg fått støtte og hjelp fra venner og familie både i USA og hjemme i Norge. Til og med KLM var hjelpsomme da mamma og pappa måtte endre billettene. Billettene var ikke endringsbare, men plutselig var det mulig å gi dispensasjon allikevel da de spurte om årsaken for endringen. Alle som har hørt om saken har støttet meg. Bortsett fra Explorius og Educatius som faktisk får betalt av oss.

Jeg tror nok at advokatens tydelige tale skremte litt. For kvelden før rettshøringen fikk vi vite at vertsmor ikke kom til å møte, hun hadde ikke tid. Gjett om jeg ble glad. Neste dag var det allikevel med en litt ekkel magefølelse jeg møtte i retten. Ville hun allikevel være der? Hun var der ikke og det hele gikk veldig raskt. Det var overhodet ikke grunnlag for at jeg skulle ha en Order of Protection mot meg. Dommeren beklaget at jeg måtte gjennomgå dette. Jeg måtte vite at alle amerikanere var ikke som min tidligere vertsmor. De fleste er hyggelige. Han presiserte også at dersom det dukket opp noe som helst fra den kanten, måtte jeg ikke nøle med å få overlevert en Order of Protection mot henne. Litt trygt å vite. Det som er mindre trygt å vite er at vi har ikke hørt noe som helst fra hverken Educatius eller Explorius for å høre om utfallet i saken. De er overhodet ikke interessert i om jeg har blitt fri fra dette.

Jeg hadde aldri klart dette uten så god hjelp fra alle de rundt meg. Jeg må bare få takke

  • mamma, pappa, Kristian og Fredrik
  • mom and dad
  • Karianne, Kristin og Magnus
  • Shannon og John
  • Tante Vanessa
  • Kimberly og Craig
  • Advokatene mine Daryl M. Williams og William Sawkiw
  • Familie og venner hjemme i Norge

Det er også godt å motta meldinger fra de som bryr seg. Det har betydd mye for meg gjennom denne tiden.

Guest Post – I Am A Feminist: 10 Reasons Why

Jeg legger ut denne på denne bloggen fordi jeg nettopp har kommet over en sak der vertsfar har vært gjennom den ene jenta etter den andre uten at noe har blitt gjort. Da en av jentene (for noen år siden) forsøkte å si fra ble hun ikke trodd av politiet fordi representanten ble med henne inn og saboterte intervjuet. Denne mannen mottar fortsatt jenter i sitt hjem i New Summerfield i Texas i USA.
SÅ, om noen av dere opplever disse tingene i deres hverdag så vit at det ikke er slikt som skal skje og at dere må kontakte fler enn organisasjonen deres for å få hjelp. Ellers risikerer dere å bli sendt hjem som en vanskelig elev slik som ovennevnte jente ble.

Problemer: Bytte familier, vertsfar etterforsket, overfylt, skittent, satt på slankekur


Jeg er en 20 år gammel jente, og det nærmer seg tre år siden jeg reiste over dammen. Jeg fikk tidlig tildelt familie. Allerede i februar 2010 fikk jeg meldinger på facebook av min kommende vertsmor. Vi fikk god kontakt, og jeg gledet meg om mulig enda mer til å reise. Dagen kom, og i slutten av juli 2010 reiste jeg til Alabama, USA. På flyplassen ble jeg møtt av hele storfamilien, og det var klemming og hilsing. Det var ikke før jeg hilste på vertsfar jeg fikk en litt ekkel følelse inni meg. Det første han spurte meg om etter «hei og hallo» var: «Do you shave?». Han hadde nemlig hørt at europeere ikke barberte seg… På grunn av omstendigheter vi (jeg og min tyske vertssøster) ikke fikk forklart, måtte vi bo hos en annen vertsfamilie de første ukene. Ikke før senere fikk vi vite hva de omstendighetene var. Jeg startet på skolen, og er en relativt utadvent jente, så fikk meg fort venner på skolen. Jeg trivdes utrolig godt både med de andre elevene og også med lærerne. Jeg begynte også på et fotballag like i nærheten.

Ukene gikk, og etter ca 2 uker kom den opprinnelige vertsmora for å ta en prat med meg. Vertsfamilie nr. 2 hadde nemlig gikk uttrykk for at jeg spiste for mye (!), og de ikke hadde råd til det. Jeg vil bare si at jeg alltid har vært tynn, og aldri særlig storspist. På grunn av mitt matinntak, bestemte de seg for å sette opp en matplan for meg. På en hel dag kunne jeg få f.eks. to bananer. Med skole og fotballtrening sier det seg selv at dette ble for lite. Jeg gikk ned 5 kilo på bare 2 1/2 uke. For en jente som allerede var tynn, var dette mye. En dag jeg og den tyske vertssøstra mi kom hjem fra skolen, var vi så sultne at vi fant noen frosne pannekaker i frysern som vi varmet i microen og spiste. Det var ikke populært når vertsmor kom hjem. Etter en lang skjennepreken, tvang hun oss til å betale henne for pannekakene.

Selv om vi bodde hos en «alternativ» vertsfamilie, var vi mye på besøk hos den egentlige familien vår. Den besto av vertsmor, vertsfar, vertsfars 2 barn, vertsmors 3 barn, deres to fosterbarn og også etterhvert oss to utvekslingsstudenter. De hadde i tillegg fire hunder, 2 katter og en krabbe i bur på kjøkkenbenken. Alle oss var fordelt på 3 soverom, der v-mor og v-far hadde det ene, jentene ett og guttene ett.

Etter ca tre uker i USA, fikk vi vite hvorfor vi var nødt til å bo hos en annen familie. Vertsfar var nemlig under etterforskning for seksuelt misbruk av mindreårige… Det var da vi begynte å forstå alle de slibrige kommentarene hans, og hvorfor familien ABSOLUTT ville ha jenter som utvekslingsstudenter. Da jeg fikk vite dette, nektet jeg å bo hos dem, og vi fortsatte å bo hos den alternative familien. Jeg hadde hele tiden tett kontakt både med mine foreldre og EF i Norge. Det virket ikke som EF i Norge og EF i USA samarbeidet i det hele tatt.

Foreldrene mine var frustrerte over å ikke kunne gjøre noe, og jeg var frustrert over hele situasjonen. Jeg prøvde å kontakte områderepresentanten min, som jeg aldri hadde møtt eller snakket med. Det viste seg at det var bestevenninna til v-mor, og hun visste om hele historien til v-far… Hun kalte meg en dramaqueen, og sa at hun ikke ville gjøre noe for å hjelpe meg å finne en ny familie. Jeg var nødt til å gjøre noe mer, og kontaktet EF på høyere nivå. Jeg sa jeg ville skifte familie, men det ble jeg nektet. De forklarte at det ikke var mulig. Da jeg sa at jeg kjente flere som hadde vært nødt til å få ny familie, nektet de. De hadde ALDRI hørt om noen som hadde fått ny familie. Jeg ble mer og mer frustrert. Jeg har et søskenbarn i Chicago som jeg gjerne ville reise til, for å føle meg trygg. Det ble jeg også nektet. Som 17-åring er man ganske usikker, og jeg ser at hvis det hadde vært i dag hadde jeg funnet meg ny familie blant vennene mine på skolen selv, eventuelt bare reist.

Til slutt fikk både jeg og foreldrene mine nok, så vi sa til EF at enten fant de ny familie til meg innen en uke, eller få meg hjem. Det endte med at jeg reiste hjem. Etter 5 uker i USA var eventyret over. Men ikke historien.

Etter jeg var kommet hjem, begynte anklagene. Fikk mailer og brev fra EF der de ba om at jeg måtte levere tilbake alt jeg hadde stjålet fra vertsfamilien. De anklaget meg for å ha stjålet masse penger, verdisaker og klær. Det hele ble til slutt ganske ubehagelig, da de begynte å skrive både til meg og til vennene mine på facebook. De skrev så masse ubehagelig at jeg var nødt til å blokke dem på facebook, og be vennene mine gjøre det samme. Jeg går ut i fra at de var ute etter penger, ettersom de var relativt fattige. Ikke skjønner jeg hvordan jeg skulle ha greid få med meg hverken penger eller verdisaker, for så vidt jeg vet hadde de lite av begge delene.

Vi prøvde etterhvert å kreve penger tilbake fra EF, noe som ble en lang kamp. Foreldrene mine ville at jeg skulle gå til media, men jeg var rett og slett ikke klar til å stå frem med historien min. Vi fikk til slutt tilbake ca 20 000 av ca 75 000…

Så det ble en dyr lærepenge.

Vanlige problemer: Vaskehjelp, ingen hjelp, fratatt elektronikk

I.C.A skriver:

Skummelt å lese at andre har hatt lignende opplevelser. Jeg  dro  selv til USA med EF i 2009 og havnet hos en familie med store ekteskapsproblemer og som behandlet med som en vaskehjelp  i 9 måneder. Prøvde å snakke med koordinatoren min og fikk  beskjed » Det tar lengre en 3 måneder for å finne en ny familie  for deg, og du vil ikke havne i nærheten av der du bor nå osv.» Og jeg ba om å få en ny familie selv fikk jeg aldri det. Koordinatoren min ringte vertsfamilien min og ga beskjed om at jeg hadde sagt  at jeg ville bytte familie selv om jeg hadde fått beskjed at det skulle bli mellom meg og henne. De tok mobilen min, fikk ikke  lov å snakke med foreldrene mine i Norge og ga meg husarrest  i 1 måned med masse oppgaver å gjøre rundt om kring i huset. Fikk ikke snakket med venner eller sagt hadet når jeg skulle  reise hjem til Norge når den tid kom. De behandlet meg virkelig som et dyr, familien ringte politiet i Norge og det ble  stort kaos når de aldri fikk tak i meg.

Anbefaler virkelig ikke å dra med EF, de velger ikke  vertsfamiliene med omhu.

Vanlige problemer: Bytte familie, lite mat, overfylt

av M Berland

(innskutte reguleringer red. anm.)

Jeg hadde allerede i april 06 bestemt meg for at jeg ville reise til USA for å gå Vg2 der skoleåret 07/08. Etter å ha lest om EF tenkte jeg at dette måtte vel være en seriøs organisasjon, utvalg av vertsfamilier så nøye ut, og de garanterte oss at de ville ta ansvar 24 timer i døgnet, hele året. I tillegg så programavgiften tilsynelatende billigere ut enn hos konkurrentene AFS og STS (men det viste seg at etter forsikringer og ekstra avgifter ble lagt til ble prisen den samme – totalt ca.65 000 nok). Jeg fikk stipend fra lånekassen på 44 000, og betalte resterende 20 000 selv, etter å ha arbeidet 4 dager i uken et halvt år i forveien.

Året i foreveien måtte jeg og familien min fylle ut en hel masse med papirer, jeg skrev brev, foreldrene mine skrev brev, vi sendte inn bilder og fikk anbefalinger fra mine tidligere lærere til hvorfor akkuratt jeg ville bli en god utvekslingsstudent. Det ble sagt at alt var for å finne den beste familien for meg, og jeg ble mer og mer spent for hver bunke med papir som ble innlevert. Jeg var ærlig om hvilke interesser jeg drev med, og skrev at jeg var åpen for å gå i vertsfamiliens eventuelle kirke og hjelpe til i mitt nye hjem.

§ Sec. 62. 25 Secondary school students: (Revised effective 11/26/10; 75 FR 65975)

(d) Program administration. Sponsors must ensure that all organizational officers, employees, representatives, agents, and volunteers acting on their behalf:

(1) Are adequately trained……. the criteria to be used to screen potential host families and exercise good judgment when identifying what constitutes suitable host family placements.

Alle disse papirene mottok vertsfamilien min to uker ETTER jeg hadde ankommet. En bunke på kanskje til sammen 50 ark ble overrekket til meg og vertsmor når vi var på informasjonsmøte hos representanten. De visste  ingenting om meg, og hadde kun fått spørsmål fra IEC’en om de ville ha ei norsk jente boende hos deg. For de utenomvitende: den lokale EF representanten er personen som har i oppgave å finne deg den rette familien og står for oppfølgingen gjennom året for å være til hjelp om det oppstår problemer eller om studenten ønsker ny vertsfamilie med god grunn. Så det var dette EF mente med “nøye utvalg av vertsfamile”? Jeg kjente at jeg ble frustrert og sint, hvorfor skal vi fylle ut papirer om hvem vi er – dersom det ikke har noen som helst betydning for valg av familie? Papirene var til ingen nytte i det hele tatt, og EF hadde ingen forutsetninger for å plassere meg her.

(l) Host family placement.

(2) Prior to the student’s departure from his or her home country, sponsors must advise both the exchange student and host family, in writing, of the respective family compositions and backgrounds of each, whether the host family placement is a permanent or arrival placement, and facilitate and encourage the exchange of correspondence between the two.

Jeg så meg selv som heldig, som fikk vertsfamilie allerede i januar 07. Informasjonen om min kommende vertsfamilie var begrenset men følelsen når jeg motto denne bekreftingen på at jeg faktisk skulle til usa, til en fremmed familie, var overveldende og ubeskrivelig. Så spennende!!! Ble litt skuffet over å havne mitt i ødemarka i cowboystaten Nebraska, i en familie med 4 barn under 12 år og 4 store hunder (da jeg er redd for hunder), men straks jeg vente meg til tanken var jeg overbevist om at dette, dette skulle bli det beste året i mitt liv! Jeg ville gjøre mitt aller beste uansett forhold, og om alt gikk skeis kunne jeg vel bytte?

Jeg kom frem til familien i begynnelsen av August etter to herlige uker på camp i Boston, hvor jeg knyttet vennskap som vedlikeholdes og var av stor betydning for meg under mitt USA opphold. Jeg fikk knyttet meg et støttenettverk som hjalp meg mer enn de tusener som er ansatt hos EF.


Etter 4 flyplasser, venting og 43 timer uten søvn, flytur med et propellfly som tok 20 personer inkl.pilot, og jeg var fremme. Vertsfaren min henta meg og den andre utvekslingsstudenten (som var fra Chile), og vi ble kjørt til byen Alliance i en truck han vanligvis brukte til gårdarbeid. Byen lå flere timer unna nærmeste by, og innbyggertallet lå på 8000. Vi kom frem til der vi skulle bo det kommende året, og fikk sjokk! I et svært lite og gammelt to etasjers hus skulle vi ikke bo 4 barn,2 voksne og 2 utveklsingsstudenter, men også to fosterbarn og ei veninne av vertsmoren – og sønnen hennes! Altså bodde vi 12 mennesker og 4 hunder i dette huset. I papirene fra EF sto det at jeg skulle få eget rom, men vi var 3 stykker på rommet vårt!

§ Sec. 62. 25 Secondary school students.

(j) Host family application and selection. Sponsors must adequately screen and select all potential host families and at a minimum must:

(2) Utilize a standard application form developed by the sponsor that includes, at a minimum, all data fields provided in Appendix F, �Information to be Collected on Secondary School Student Host Family Applications�. The form must include a statement stating that: �The income data collected will be used solely for the purposes of determining that the basic needs of the exchange student can be met, including three quality meals and transportation to and from school activities.� Such application form must be signed and dated at the time of application by all potential host family applicants. The host family application must be designed to provide a detailed summary and profile of the host family, the physical home environment (to include photographs of the host family home’s exterior and grounds, kitchen, student’s bedroom, bathroom, and family or living room), family composition, and community environment. Exchange students are not permitted to reside with their relatives.

Hostmora mi drev dagmammabyrå hjemme, så vi hadde 10 ekstra unger under 3 år hver dag, hvor den første kom kl.05.00 og den siste gikk med midnatt. Altså til en hver tid var vi 12-20 mennesker i huset! Dette viste seg å bli en smule overfylt. et bad på 2 kvadratmeter delte jeg med 7 andre, og ble derfor tildelt dusjtider. Min var 05.00 om morgenen, og hver person fikk 10 minutter på badet. I løpet av mine 3 måneder her ble badet ikke vaskt en eneste gang, doen tettet seg og rant over i overkant av 10 ganger, og dusjen besto av 3 -tell 3- stråler med kaldt vann.

Det var ikke alltid vi fikk mat, dersom vertsforeldrene våre var opptatt eller dersom det var så mange mennesker i huset at maten var borte før det var din tur. Vi stilte oss i kø med papptallerker og spiste ofte på gulvet grunnet 8-9 stoler fordelt på kanskje 15 mennesker. De hadde ikke brød til å smøre skolemat så hver dag kjøpte vi mat til 30-40 kroner i lunsjen – vi fikk fort et stramt budsjett.. For å bli kjørt til skolen måtte vi betale for bensinen, selv om de kjørte sine egne barn og fosterbarna betalte jeg og hun chilenske hele summen, det gikk ikke skolebuss og var for langt å gå.

Fra vi entret huset til vi forlot det for siste gang, var det ikke snev av omsorg eller hjelp å få hos våre vertsforeldre. Vi ble ignorert om vi gråt eller trengte hjelp, og måtte gjøre som vi ble fortalt. Vi måtte selv ordne med transport til fotballtrening og kamper, og ble ikke engang kjørt 1,5 time til neste by for å kjøpe skolesekk (i alliance var det ikke mye butikker). Først 2 uker etter skolestart (5 uker etter at jeg ankomm) kjørte det ene fosterbarnet oss, til tross for protester fra vertsmor. Vi ble beskyldt for å stjålet penger vertsmor hadde forlagt, ble kjeftet på og fikk regler som kun gjaldt oss to. Vertsforeldrene våre var sinte og  sure 24 timer i døgnet. Pussig, like mange timer som EF garanterer oss at de vil ta ansvar..

(4) Ensure that the host family is capable of providing a comfortable and nurturing home environment and that the home is clean and sanitary; that the exchange student’s bedroom contains a separate bed for the student that is neither convertible nor inflatable in nature; and that the student has adequate storage space for clothes and personal belongings, reasonable access to bathroom facilities, study space if not otherwise available in the house and reasonable, unimpeded access to the outside of the house in the event of a fire or similar emergency. An exchange student may share a bedroom, but with no more than one other individual of the same sex.

Jeg å hun andre sa fra til IEC’n allerede andre dagen at vi ville bytte, her kunne vi ikke være et helt år! Ingen i vertsfamilien brydde seg om oss, det var som å bo på et barnehjem. Vi klar beskjed om at noe bytting var uaktuellt, at vi måtte prøve minst en måned før vi kunne klage. Hun var besteveninne med vertsmoren vår og ble mektig irretert og sur når vi, i henes øyne helt uten grunn, ønsket oss en ny familie.

(5) Ensure that the host family has a good reputation and character by securing two personal references from within the community from individuals who are not relatives of the potential host family or representatives of the sponsor (i.e., field staff or volunteers), attesting to the host family’s good reputation and character;

Leksene måtte gjøres på gulvet  (var ingen skrivepult) og det var strengt forbudt med mat og vann i kjelleren! Det var ikke alltid vi fikk mat så vi hadde en kjekspakke på rommet (hun fra chile og meg), big mistake. Når vertsmot fant denne ble vi tatt fra dataen i en uke. Dataen var da eneste måten å få kontakt med de hjemme og hjemlengselen var helt enooorm. Vi gråt hele tiden! Vertsmor var sint konstant og både jeg, jenta fra chile og de to fosterjentene som var på vårs alder var redde  og ulykkelige.

Etter tre ukers tid orket jeg ikke mer og tok kontakt med IEC’en igjen samtidlig som pappa klagde på EF (for 100 gang), nå måtte jeg vel få nye familie? Det jeg fikk da var en telefon fra sjefen over IEC’en som jeg aldri hadde møtt, min regionale EF representant, det ble en halltimes utskjelling og dette er et utdrag av alt som ble skreket (har utelatt all banningen vel å merke), det var truing og skjellsord.

“Hvorfor lager du så mye problemer?? Allti er de de norske som lager bråk, dere er noen bortskjemte drittunger hele gjengen! Det er ikke synd på dere, det er familien det er synn på som har deg, det er din feil at ting går galt når dere er så utakknemlige! Men jeg skal finne deg ny familie jeg, i en by med 200 innbyggere og dersom du ikke vil være der, så skal jeg personlig sette deg på neste fly hjem til norge!!”

Som sagt var det mye hjelp å hente på denne EF fronten og jeg har aldri grått mer i mitt liv.. Jeg var helt alene på den andre siden av kloden og aldri vært så trist og lei meg, ingen å hendvende meg til.. Før var jeg alltid ei gladjente som så det positive i det meste! Etter denne telefonen ble jeg oppringt av IEC’n og hun sa at dersom faren min klagte til EF kontoret i Norge og USA en eneste gang til så kom hun til å slutte helt å lete etter ny familie, så kunne jeg bare ha det så godt! Hun kom også med løgner og sa at faren min ville jeg skulle bli i den familien jeg bodde i, min far har aldri sagt noe annet enn det stikk motsatte… Jeg var så redd.

IEC’n gjorde absolutt ingenting de neste 3(!) månedene! Jeg var så nedfor hver dag, det samme var jenta fra chile som også prøvde og bytte. Pappa ringte til EF HVER dag for å få noe gjort uten at det hjalp. Vi fikk beskjed om at alt var vår egen feil. EF Norge og EF USA og representanten var på helt forskjellige plan og det var ingen kommunikasjon dem imellom. Til slutt ble de lei av klagingen og bestemte seg for å flytte meg fra staten. Jeg ble flyttet til NY state. Her var familien bedre men jeg hadde ikke lenger krefter til å begynne på nytt på den nye ‘ghetto’skolen med 4000 elever og måtte gå til psykolog. Psykologen sa at jeg led av deprisjon og at jeg burde enten reise hjem ellers måtte jeg begynne på antidepressive piller og sovepiller. På denne tiden begynte jeg å gråte i timene på skolen, sov 2-3 timer til natten, var helt uinterressert i alt omkring meg og spiste ikke normalt..

Foreldrene min ville ikke at jeg skulle begynne på piller for å være der et år, og vi tok sammen valget om at å reise hjem ville bli det beste. Min drøm ble et mareritt jeg aldri hadde kunnet forestille meg, og opplevelsene sitter igjen ennda.. vi er hittil i år 13 personer i min bekjentkrets som har valgt å avbryte med EF på grunn av denne type behandling vi har fått, og vertsfamilieproblemer! EFs motto “Vi tar ansvar 24 timer i døgnet” er den største løgnen jeg har fått servert. Det tar ikke ansvar, ikke 24 timer i året engang.

IKKE reis til USA med EF! Gjør deg selv den største tjeneste og ta andres behandling alvorlig, velg en annen oganisasjon!

Hilsen Mari C. Berland – som kom hjem november 07:)

Vanlige problemer: Religionspress, mobbing, ingen hjelp

Hele historien kan dere få på bloggen til utvekslingseleven. Dette er en komprimert versjon forfattet av meg. Alle feil mine.

Hentet fra bloggen til Julie

Når det gjelder dårlige erfaringer som utvekslingselev, er disse blant de vanlige. Som utenforstående kan det noen ganger være vanskelig å sette seg inn i hva utvekslingseleven opplever, særlig når man ikke ser konkrete bilder av bæsj på gulvet og hus som faller sammen. For når fasaden er bra så må jo også innholdet være bra. Eller må det det?

I Julies tilfelle så i utgangspunktet vertsfamilien helt OK ut. Hun skulle til Gilbert i Arizona og bo hos et par i 60-årene. Ungene var voksne og hadde flyttet hjemmefra. Skolen hun skulle gå på var en bra en og nabolaget så bra ut. Familien hadde tidligere erfaring med å ha ca. 13-årige asiatiske jenter boende hos seg som utvekslingselever og syntes opplevelsen hadde vært bra for dem. Denne gangen skulle de ha Julie og ei jente fra Tyskland (Annabell) boende hos seg. Julie gledet seg fordi alt så såpass bra ut.

Noe av det første Julie fant ut var at familien var ganske religiøse. I tillegg til å gå i kirken om søndagene og be bordbønn var de også nødt til å be bordbønn da de var ute og spiste på restaurant. Dette gjorde de ved at alle skulle holde hender, bøye hodet og noen skulle framsi bønnen.

Når man er i USA forventes det at vertsfamiliene skal kjøre elevene dit de trenger å gå. Dette gjorde vertsmor men det var ikke alltid hun hentet jentene. Det hendte at Julie måtte gå hjem fra skolen om bussen kjørte fra henne. En 45 minutters spasertur i stekende varme uten noe å drikke er ikke akkurat det morsomste man gjør. Det samme skjedde på vei hjem fra kjøpesenteret. De ble ikke hentet.

En av døtrene til vertsmor forklarte dette med at vertsmor hadde problemer med å holde det hun lovet. Hun sa også at moren var litt spesiell og hadde hele tiden behov for at andre skulle bekrefte at de var glad i henne. Om jentene tilbrakte tid alene på rommet sitt var det en mistillitserklæring i vertsmors øyne. Datteren forventet at både Julie og Annabell kom til å få det vanskelig sammen med vertsmor.

Hjemme var det vertsmor som styrte og hun forventet at alle skulle gjøre som hun ville og akkurat på den måten hun ville ha det. Om man ikke tilfredsstilte hennes krav ble det kjeft og mobbing. Hver eneste dag fra Julie og Annabell ankom familien ble de kjeftet på. Om de var syke fikk de kjeft for at de kastet opp eller ikke orket å gå ned trappen for å gi beskjed om noe. Vertsmor var heller ikke snauere enn at hun kjeftet på jentene for ting de umulig kunne forventes å vite noe om – som da Julie ikke var klar over at man måtte ha med seg to antrekk for å ta «senior-bildene».

Julie fikk kjeft for at hun valgte sunn mat framfor usunn mat og for at hun drakk vann heller en brus når de var ute og spiste på restaurant. Der var brusen gratis og da måtte man jo benytte seg av det. Det var heller ikke greit at Julie brukte sin egen shampoo framfor den som stod framme. Jentene ble fortalt at de var respektløse og udugelige og vertsmor stod ikke tilbake for å holde taler om nettopp hvor respektløse jentene var.

Det var tydeligvis ingen tillitsgivende voksenkontakt Julie hadde fått å forholde seg til.

Ei heller var representanten fra CCI noe å støtte seg til. Julie ba flere ganger om å få ny familie men ble avvist med at familien var flott og det var Julie som måtte forandre seg. I tillegg foregikk samtale mellom Julie og representanten med vertsfar på tråden. Da er det neimen ikke enkelt å be om å bli flyttet på.

Dette er standardbeskjeden utvekslingselever får når de er ute, samme hvilket land de reiser til. Representantene i Norge kan kanskje sympatisere med eleven men de pusher sjelden på for å tvinge fram en løsning og når det kommer til stykket fraskriver de seg et hvert ansvar.

Representanten til Julie dro på ferie til Costa Rica og fortalte Julie at dette kom til å gå bra. Da Julie endelig kastet inn håndklet og informerte CCI om at hun ville tilbake til Norge fikk de opp farta litt men fortalte Julie at hun måtte forvente at det kom til å gå rundt 2-3 måneder før de klarte å finne henne en ny familie. Julie orket ikke 2-3 måneder til med denne behandlingen og valgte å reise tilbake til Norge.

I mellomtiden hadde allerede Annabell tatt det samme valget og hun reiste tilbake til Tyskland etter et trist opphold hos en trist familie. Da hun dro falt den eneste støtten til Julie bort og da ble livet hos vertsmor og vertsfar altfor tungt å bære alene.

Så, hvilket bilde fikk så Julie av USA etter erfaringen hennes. På Williams Field High School fikk hun en del venner og hun trivdes også med måten skolen ble drevet. Hun var fornøyd med det å kunne snakke engelsk og det å oppleve kulturen i Arizona. Alt utenom familien funket. Den viste seg å være en effektiv slankekur for Julie som gikk ned 8 kilo etter to måneder i USA.

Det er innmari trist at både hun og vertssøsteren havnet hos en sånn familie, en familie som gjorde at to jenter følte at de ikke hadde noe annet valg enn å avslutte det som skulle bli «det beste året av deres liv». I stedet endte Julie med å betale kr. 90.000 for noen ganske slitsomme erfaringer.

2009 Jul 21: Warrant of Arrest for Edna Mary Burgette

Edna Mary Burgette was convicted in this matter and had to serve time. She had been responsible for placing exchange students for Aspect Foundation at least 10 years before the authorities got involved. During this time Aspect Foundation had received complaints regarding Ms. Burgette’s placements and her behavior toward the exchange students but to no avail. How many students were affected by Ms. Burgette’s criminal behavior during her time as an International Exchange Coordinator is difficult to know. The only ones with an answer are Ms. Burgette, Aspect Foundation and the students themselves.

Problemer: Bytte familie, overfylt, dårlig økonomi, dop, tyveri, ingen seng

Skrevet 22 juli 2009

Gulvet var dekket av hundeavføring, sengen var full av hundeurin, og maten måtte hun kjøpe selv. Anne (17) opplevde et amerikansk mareritt under utvekslingsoppholdet.

Jeg reiste selv til USA som utvekslingselev for 10 år siden, og jeg kjenner meg igjen i mye av det Anne beskriver.  Nå havnet ikke jeg i et hjem med like kummerlige forhold, men kultursjokket var stort og jeg havnet definitivt ikke hos en stabil kjernefamilie i øvre middelklasse.  Jeg havnet hos en enslig mor med en datter.  Hun hadde svært dårlig økonomi og klaget konstant på hvor dyrt det var å ha meg boende.  Hun hadde dessuten sin narkomane bror, hans narkomane kone og deres meget utagerende tenåringssønn delvis boende hos seg, noe som førte til at det var mye uro i hjemmet.  Huset var lite, og når broren og familien kom måtte jeg flytte ut av rommet mitt og inn på en madrass på gulvet hos datteren hennes.  Jeg opplevde at flere av eiendelene mine ble stjålet, og jeg følte meg aldri trygg «hjemme».   Da jeg tok kontakt med områdekontakten min fikk jeg lite forståelse og beskjed om at jeg måtte jobbe hardere med å tilpasse meg den amerikanske kulturen.  Jeg kontaktet da han som var sjef for staten jeg bodde i og forklarte nok en gang saken og at jeg ønsket å bytte vertsfamilie.  Nok en gang fikk jeg beskjed om å tilpasse meg kulturen og være tålmodig.  Til slutt ringte jeg Norgeskontoret i organisasjonen og de tok heldigvis tak i ting og jeg fikk ny vertsfamilie.  De klarte ikke å skaffe meg vertsfamilie i samme by, så jeg måtte bytte skole en knapp måned ut i semesteret, men det var verdt det for jeg kom til en langt tryggere og mer stabil familie, et barnløst par i 40-årene.  De var hyggelige, stabile folk, med normal økonomi og et stort nettverk i området.

Det som skremmer meg er at organisasjonene åpenbart sliter med å finne vertsfamilier og de hører ikke på når elevene sier fra om problemer med vertsfamilien, man får bare beskjed om at man må venne seg til kulturen…  Det er ikke gøy å være 17 år, i et nytt land der alt er fremmed og føle at ingen tar en på alvor!

Local neglect allegations open door to a world where students are shuffled from home to home

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: May 31, 2009

House by house, Edna Burgette knocked on doors last fall in her Scranton neighborhood, asking whomever answered whether the 17-year-old Colombian boy at her side could stay with them for the school year.

«Take him. He is a good boy. He speaks English,» Mrs. Burgette said. People closed their doors in his face.

The boy then spent several months in a home with an 80-year-old man, where he was not allowed to eat food in the refrigerator, and where he lost too much weight.

The scenario, written in a complaint to the U.S. Department of State by his mother, Nemesia Lago, was not the taste of American life the boy was promised – and paid for.

Foreign students and past host parents allege that Mrs. Burgette, as an area coordinator for the Aspect Foundation, brought students from countries around the world to Scranton without first securing them a place to live.

The students report living in filthy homes which were later condemned, being shuffled from home to home, including living with ex-convicts. At least one required medical attention for not being given adequate food and drink. A criminal investigation is under way into the treatment of nine Lackawanna County students, and three in Luzerne County.

The scandal is just now coming into public view, as a Lackawanna County grand jury considers whether charges are warranted for the alleged exploitation.

But those involved tell The Times-Tribune that Mrs. Burgette has operated an inadequate foreign-exchange system here for at least a decade. They shared new details of an exchange program that takes in much money but takes on little responsibility.

Advocates say the situation here is extreme, but also an example of lapses nationwide, permitted by a lack of oversight and fueled by greed.

An ‘American family’

Foreign-exchange students are promised a taste of American life, by spending a year at an American high school and being part of a local family. Each year, 30,000 students come to the United States through the country’s visitor-exchange  program.

They experience family outings and holidays like Thanksgiving and Christmas – neither of which the boy from Colombia got to celebrate in the home he was placed in, his mother wrote in an e-mail to The Times-Tribune.

«He has always admired the American culture and way of life … and wanted to spend a year of his life experiencing firsthand all of the good things that he had seen and heard. … We, his parents, thought that a year in the U.S. would help him mature, know more people, help him to learn to make choices in life, have a white Christmas and have the best experience of his life,» Ms. Lago wrote.

Such hopes were worth a lot to Ms. Lago.

She said she spent about $12,000, most of which went to the San Francisco-based Aspect Foundation, to send her son to America. In the year ending Sept. 30, 2007, Aspect placed 1,109 students in host homes, according to IRS forms it submitted.

The fee is supposed to provide for individual host family selection, high school placement and room and board, provided by a «carefully selected volunteer host family,» according to Aspect’s Web site.

Repeated attempts last week to contact a representative from Aspect or Mrs. Burgette  were unsuccessful. Mrs. Burgette was removed from her position after the allegations of neglect surfaced.

Host families are not paid to provide room and board for the student, and students must bring their own spending money.

But working for the foreign-exchange agency can be profitable. Mrs. Burgette was paid for each student she brought to the region.

Danielle Grijalva, director of the California-based Committee for Safety of Foreign Exchange Students, estimates Mrs. Burgette received between $750 and $1,150 per student, plus bonuses like trips and other stipends at the foundation’s expense.

As a coordinator, Mrs. Burgette was responsible for matching students with host families, supporting students and families and planning activities to introduce students to America, according to Aspect’s Web site.

All of this year’s students, who are between the ages of 15 and 18 and come from countries including Nigeria, Denmark, Vietnam, Norway, Tanzania, France and Colombia, are now living with suitable host families.

Until now, that was rarely the case.

Long-standing issue

A decade ago, while in the neighborhood, Kathie DelGuercio and her husband met foreign exchange students outside 810 Myrtle St. in Scranton.

A girl from Germany invited them in and showed Mrs. DelGuercio where she slept –  in a 6-foot-by-6-foot room, on a cushion from a lounge chair.

«Pack your suitcase; you’re coming with me,» Mrs. DelGuercio said she told the girl.

The student, and several others who lived in the home, were placed there by Mrs. Burgette. They had come to America with promises of experiencing life with an American family.

The same residence at 810 Myrtle St. was condemned earlier this month, after a student from Nigeria, who was placed there by Mrs. Burgette, was found living with floors covered in dog feces. It is unclear how often Mrs. Burgette stays at the home.

Ten years ago, Mrs. DelGuercio said she contacted the Aspect Foundation and made complaints, with no response.

Over the next few years, the DelGuercios accepted five more foreign-exchange students from Mrs. Burgette. When the students arrived in Scranton, Mrs. Burgette had made no arrangements for them, including enrolling them in school, Mrs. DelGuercio said.

«We felt sorry for these children,» she added. «We were just making up for her negligence.»

Ten years ago, the first student the DelGuercios rescued paid between $6,000 and $7,000 to Aspect, not including airfare, for the American experience, Mrs. DelGuercio said.

«To me, it borders on human trafficking,» she added. «What kind of an attitude do they take back to their home countries? It’s just totally awful.»

School concerns

In fall 2001, William King, then the West Scranton High School principal, had reservations about the home of a foreign exchange student who was enrolled at West.

«It was not what you and I would want to live in,» said Mr. King, who will become the district’s superintendent July 1.

Mrs. Burgette had placed the student in the home.

As principal, Mr. King said he discontinued the West Scranton school’s relationship with Aspect, but Scranton High continued to accept students. To his knowledge, Mr. King said, no problems had been brought to the attention of Scranton High administrators.

Teresa Osborne, Lackawanna County director of human services, said she had no knowledge of prior complaints against Mrs. Burgette, but when reached late Friday, said she would check the county’s database Monday.

Eventually, Mrs. Burgette was allowed by another principal to re-enroll students at West.

After this school year, the entire Scranton School District will no longer accept Aspect students, and officials have developed new guidelines, including reviewing criminal background checks of future host families from other companies, Mr. King said.

«If they choose not to do that, then we’ll choose not to deal with them,» he said.

National problem

Across the country, foreign-exchange students have been found living in a variety of unsatisfactory conditions.

«These cases are rampant. It’s not just in Pennsylvania,» said Ms. Grijalva,  of the Committee for Safety of Foreign Exchange Students.

In Oregon, a man was charged this month with sexually assaulting the foreign exchange student who was living with him. The teenager was placed there by AYUSA Global Youth Exchange, which reported the alleged assault to police.

In Minnesota, the California-based Council for Educational Travel USA reportedly did not have homes lined up for students before they arrived. A student from Norway reported that he lent his host family $1,000 for groceries and their son’s acting classes, and the state announced an investigation earlier this month.

In February, Allentown-based United Student Exchange was ordered by a court to halt all activities, based on students not being placed in proper homes, and the group’s owners diverting $100,000 that was meant to pay school tuition.

In other places, Ms. Grijalva has seen a student be given a sleeping bag and told to stay in a musty basement, and another student being forced to sleep on a pool table in a garage.

«What is so concerning and disheartening, the reason why these problems occur, is because the placement agencies get greedy,» Ms. Grijalva said.

Federal investigation launched

Last week, U.S. Sen. Bob Casey sent a letter to Secretary of State Hillary Clinton urging her to investigate the department’s oversight of U.S. youth-exchange programs, based on what is happening in the region.

The U.S. Department of State is now reviewing the allegations and its own oversight protocols.

Under Department of State regulations, agencies must «ensure that the host family has a good reputation and character by securing two personal references for each host family from the school or community, attesting to the host family’s good reputation and character» and verify that members of the host family have undergone a criminal background check.

Parents question whether this was done.

Other foreign exchange placement agencies say they follow the rules.

Before placements are made through the ASSE International Student Exchange Programs, a criminal background check and a home visit are done, and three references are contacted.

Representatives have to answer, «Would they allow their own family member to live with this family?» according to Sue Nelson, the company’s coordinator for Pennsylvania, New Jersey and Delaware. «We try to be very thorough,» she said.

Tunkhannnock resident Nick Aiello, regional manager of Horizons Du Monde student exchange agency, said local coordinators work through schools and churches to find families interested in hosting students.

A telephone interview is first conducted, and a home visit is mandatory, Mr. Aiello said. The current neglect investigation will have a negative impact on students wanting to come to this region, he said.

«Reputations are on the line; families are concerned,» he said.

Shattered dreams

Ms. Lago made repeated complaints to Aspect about the living conditions her son was enduring. He wanted to go home. The complaints were never answered.

«We felt helpless, frustrated and very angry that our son’s dream year was shattered and broken,» she wrote in her e-mail.

After learning of his situation, another family took the boy in earlier this year. Though his time recently in the U.S. has been what he originally expected, Ms. Lago said he was robbed of his full American experience.

Students will return to their homes in the coming weeks. Ms. Lago said she wants a full refund.

«The cultural learning, appreciation, sharing and the unconditional support that a host family could have given my son, never happened,» she wrote.

Contact the writer:


2009 Jul 16: State Department punishes exchange student company as criminal probe widens

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: July 16, 2009

The organization at the center of neglect allegations concerning foreign exchange students in Scranton is poorly run and violated at least a dozen regulations, the U.S. Department of State has concluded.

In light of the alleged neglect of up to a dozen students placed in the region, the Department of State is penalizing the California-based Aspect Foundation. The department will limit the amount of student visas Aspect can receive in 2009-10 by 15 percent, leading to a potential $540,000 loss of revenue.

The penalties and additional changes in State Department policies will have national implications across the foreign exchange student industry, as more checks are created to ensure student safety.

Meanwhile, a Lackawanna County grand jury is continuing to consider whether criminal charges are warranted, and its investigation has expanded beyond just the actions of Edna Burgette, the local coordinator who placed students in Scranton homes.

Aspect Foundation is also a focus of the grand jury, which started hearing the case in May. The district attorney’s office has been obtaining documents and other records that may lead to charges against the organization, District Attorney Andy Jarbola said.

«That’s the time-consuming process,» Mr. Jarbola said.

Twelve area foreign exchange students, who paid Aspect to place them with area families, have reported arriving in Scranton and not having a host family secured, then living in filthy homes, some of which were later condemned. Students say they were shuffled from home to home, including living in one with a man who had been convicted of drug-related offenses. At least one required medical attention for lack of adequate food and drink.

One student had been so deprived of food he cried when offered pizza by county detectives, Mr. Jarbola said Wednesday.

Regulations violated

Along with the criminal probe by the county district attorney’s office, the U.S. Office of Inspector General has launched an investigation.

Depending on the outcome of the case, penalties imposed by the Department of State may become more severe, including Aspect being forbidden from bringing foreign students to the U.S.

Aspect «is a financially troubled corporation operating with a largely untrained and unsupervised field staff,» according to the Department of State. «Underlying this weak organizational structure appears to be a corporate culture that does not grasp the complexity of the current international high school exchange environment.»

In a letter sent to Aspect, the department outlined 12 regulations violated by Aspect, including «failing to ensure that a number of host families were ‘capable of providing a comfortable and nurturing home environment’ » and failing to check references or perform background checks. Aspect also was cited for bringing notoriety and disrepute to the department, as outlined by quotes from The Times-Tribune stories that were included in the letter.

In addition to the 15 percent reduction in visas for the 2009-10 school year – the largest penalty allowed without due process – Aspect has been mandated to implement a corrective action plan, which the Department of State is reviewing. The foundation’s 12-page plan calls for an «Exchange Student Bill of Rights and Responsibilities» and mandatory monthly check-ins with students.

An 800-number hot line also has been established by the department so exchange students may call the department directly to report concerns, rather than go through their local coordinators or agencies.

The Office of Inspector General is conducting an internal inspection of department protocol, and an external management audit that would allow the department greater control has been proposed.

«We need a look at our own internal processes, why we did not have oversight in place that could have caught this,» Miller Crouch, acting assistant secretary of state for the department’s Bureau of Educational and Cultural Affairs, said Wednesday.

‘Willing to work’

The Aspect Foundation, which has accepted the 15 percent sanction to give the organization «the opportunity to make staffing changes and to ensure our program’s integrity,» is willing to work with the department to correct any problems, Karen Walsh, a spokeswoman for Aspect, wrote in an e-mail Wednesday.

Aspect, which company officials say has an «excellent track record» of 25 years, «fully acknowledges that what happened in Scranton was deplorable and in complete violation of our own strict standards and those of the Department of State’s Exchange Visitor Program.»

Aspect’s executive director, Vivian Fearen, was unavailable for an interview, Ms. Walsh said.

Numerous attempts to speak with Mrs. Burgette, who was fired after Aspect learned of the allegations, have been unsuccessful. A cell phone number for Mrs. Burgette has been disconnected.

Mr. Jarbola declined to say when the grand jury would conclude its investigation and possibly recommend charges.

Although the students have returned to their home countries, they are willing to come back to testify at a trial or may provide testimony via the Internet or by video, he said.

«Here these students believed they were coming to the greatest country in the world,» Mr. Jarbola added. «For them to be treated that way, it’s certainly criminal.»

Contact the writer: Timeline

  • May: Allegations surface that foreign exchange students were neglected by local host families. County grand jury convenes.
  • June: U.S. Sen. Bob Casey vows to work with the U.S. Department of State to correct flaws in foreign exchange industry.
  • Now: Grand jury probe expands to Aspect Foundation; Department of State penalizes Aspect.


2009 Jul 19: Exchange student neglect happened a decade ago, host parent says

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: July 19, 2009

Nine years ago, Margaret Marshall says Edna Burgette called to ask her to host a foreign exchange student for «a few days.»

Mrs. Marshall had never met Mrs. Burgette, the local coordinator for a student placement agency, who said she heard from someone that Mrs. Marshall had hosted a student before.

After Mrs. Marshall said she was not interested, Mrs. Burgette told her she was desperate, the student’s host family was painting his room, and she would only have to provide a home for «a few days.»

Mrs. Marshall says she reluctantly agreed.

After «a few days» of hosting Hans, a boy from Denmark, Mrs. Burgette was unreachable.

When Mrs. Marshall finally confronted Mrs. Burgette at her workplace several weeks later, she says Mrs. Burgette put Hans in another home – an apartment that reeked of cat urine and had a cat tending to kittens under the couch.

Mrs. Marshall has described this scenario to officials in the Lackawanna County district attorney’s office and the U.S. State Department and wants both agencies to expand their investigations beyond the alleged neglect of up to 12 students Mrs. Burgette placed in homes this school year.

The situation described by Mrs. Marshall adds to evidence that the alleged neglect of foreign exchange students in Scranton has gone on for years before the recent discovery by law enforcement officials and the federal agency entrusted to oversee exchange programs.

Mrs. Marshall also wants to know why student placement agency and Mrs. Burgette’s employer, the Aspect Foundation, never did anything about the problems.

«I feel that Aspect holds more responsibility than even Mrs. Burgette because they were clearly informed of the situation in Scranton but allowed her to continue for another nine years,» Mrs. Marshall wrote in a complaint to the State Department and district attorney.

A home for Hans

One day after Hans moved from Mrs. Marshall’s home into the second-floor apartment with several children and multiple cats, Mrs. Marshall got a call for help.

Hans, who had paid Aspect for a yearlong taste of American life, begged her to take him back.

«The placement was horrendous,» she said. «It was unfit for any human habitation.»

Mrs. Marshall and her husband welcomed Hans back into their home – one Mrs. Burgette, who was responsible for checking in with the students, knew nothing about, Mrs. Marshall said.

«She never did a background check,» Mrs. Marshall added. «She never stepped foot in my home, She didn’t meet my husband, She never knew anything about it.»

Both Mrs. Marshall and Hans’ parents contacted Aspect and provided detailed descriptions of the experience, and Aspect never responded, she said.

Aspect issued a one-sentence statement on Mrs. Marshall’s complaint: «In light of the ongoing investigation, Aspect Foundation is unable to comment on these allegations.»

Numerous attempts to speak with Mrs. Burgette, who was fired after Aspect learned of the allegations, have been unsuccessful. Mrs. Burgette was paid $400 per student she placed and received bonuses like trips and other stipends from the foundation.

Charges possible

A Lackawanna County grand jury has heard testimony from up to 12 students. Some, like Hans, reported arriving in Scranton and not having a host family secured. Students say they were shuffled from home to home, including living in one with a man who had been convicted of drug-related offenses and another home which was later condemned. At least one required medical attention for lack of adequate food and drink. The students paid more than $10,000 to Aspect for the American experience.

The Department of State is penalizing the California-based Aspect Foundation. The department will limit the number of student visas Aspect can receive in 2009-10 by 15 percent, leading to a potential $540,000 loss of revenue.

The U.S. Office of Inspector General has launched an investigation, and the State Department is scrutinizing the «overall conduct» of Aspect through the years, according to a spokeswoman.

The county grand jury is continuing to consider whether criminal charges are warranted, and the investigation has expanded beyond the actions of Mrs. Burgette to the Aspect Foundation.

District Attorney Andy Jarbola said he received the complaint from Mrs. Marshall on Friday, but refused to elaborate on his office’s response.

«We’ll act accordingly,» he said. Prior complaints

Mrs. Marshall has not been alone in reporting prior problems with Aspect.

Ten years ago, Kathie DelGuercio and her husband met foreign exchange students outside 810 Myrtle St. in Scranton. A girl from Germany invited them in and showed Mrs. DelGuercio where she slept – in a 6-foot-by-6-foot room, on a cushion from a lounge chair.

The same residence at 810 Myrtle St. was condemned in May, after a student from Nigeria, who was placed there by Mrs. Burgette, was found living with floors covered in dog feces.

When Mrs. DelGuercio saw the living conditions of the German girl a decade ago, she took her in and reported the problems to Aspect, she said in May after the most recent allegations surfaced. Mrs. DelGuercio said Aspect never responded to her complaints.

Mrs. Marshall wants more former host parents who took students from Mrs. Burgette to come forward.

«It seems to me that Aspect and Mrs. Burgette cared only about collecting significant fees from these students and after the money was in their pockets, their responsibility ended,» Mrs. Marshall said.

Contact the writer:


2009 Oct 23: Changes recommended for foreign-exchange programs after Scranton scandal

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: October 23, 2009
Edna Burgette 1Photo: N/A, License: N/A, Created: 2009:07:22 16:15:52
Edna Burgette

Click here to read the report (pdf)

Insufficient oversight and resources plague the department responsible for overseeing foreign-exchange student programs nationwide, a report released Thursday found.

The probe by the U.S. Office of Inspector General was initiated after up to 12 students alleged they were neglected after being placed in Scranton-area homes during the 2008-09 school year. The case exposed the national lack of oversight and significant lapses in background checks for hosts of the 30,000 international students who come to the U.S. each year.

In the Scranton case, local coordinator Edna Burgette allegedly placed students in homes without completing background checks and shuffled some students from home to home.

The students told investigators they lived in filthy homes, some of which were later condemned. Several said they were living with an ex-convict, and at least one student required medical attention for lack of adequate nutrition. All said Ms. Burgette, now the former area coordinator for San Francisco-based Aspect Foundation, ignored their complaints, even though she was paid by Aspect to place the students and check up on them.

Last summer, Ms. Burgette was charged with five counts of endangering the welfare of children. She was fired when Aspect learned of the allegations.

The Department of State has penalized Aspect. The department is limiting the number of student visas Aspect can receive in 2009-10 by 15 percent, leading to a potential $540,000 loss of revenue.

The inspector’s report, while it did not mention the Scranton case, made several recommendations that could have made a difference in Northeast Pennsylvania.

According to the report, individuals within the U.S. Department of State’s Bureau of Educational and Cultural Affairs, responsible for overseeing exchanges, have not been directly monitoring students and instead were relying on the private educational associations, such as Aspect, to oversee students.

«There is an inherent danger in ascribing major responsibilities without clear guidance and support,» the report stated.

Aspect relied on Ms. Burgette to report problems and to make sure students were safe, and she did neither, Aspect officials have previously stated.

The report recommends the department be given adequate resources to conduct periodic unannounced site visits, and to establish a database to record student complaints and incidents so it is easier track problems.

The report also calls for national criminal history background checks to be given to potential host families.

Background checks vary significantly across the country, from not being done at all or relying on references from family and neighbors, to comprehensive checks, said Danielle Grijalva, director of the California-based Committee for Safety of Foreign Exchange Students.

«You’ve got to do it right the first time,» she said.

While Ms. Grijalva had some reservations about the report, she said if taken seriously it could make a difference in the overall quality and safety of foreign-exchange programs.

«The problems will only repeat themselves if we do not get serious and make changes,» she said.

In a statement, U.S. Sen. Bob Casey, who has called for an overhaul in exchange program oversight, said incidents in Scranton «were allowed to happen, in part, because of a lack of clear regulations that allowed sponsor organizations to interpret the rules in a manner that ultimately endangered these students.»

The «real measure of progress will be what specific steps are taken to prevent this problem from happening again.»

Contact the writer:

Related stories

State Department statement

2009: Foreign-exchange coordinator arrested

The Times Tribune | By Joe McDonald, (staff writer) | Published: July 24, 2009

A Scranton woman who allegedly placed foreign-exchange students in area homes so deplorable that prosecutors called it a crime was arrested Thursday after turning herself in to authorities.

Edna Mary Burgette, 69, of 810 Myrtle St., was charged with five counts of endangering the welfare of children after she showed up at the Lackawanna County district attorney’s office. Detectives had been searching for her since Wednesday but were unable to find her, District Attorney Andy Jarbola said.

«We knew where she was staying,» Mr. Jarbola said. «She wasn’t on the run.»

Ms. Burgette was released on $25,000 unsecured bail at her arraignment before Magisterial District Judge Sean P. McGraw in Carbondale. A preliminary hearing is scheduled for 10 a.m. Wednesday.

Her arrest does not mean investigators have ended their inquiry into the foreign-exchange student scandal centered in Scranton, Mr. Jarbola said.

«The investigation is continuing,» he said. «It’s continuing before the grand jury.»

The grand jury is scheduled to reconvene next week, he said. Last week, Mr. Jarbola said his office was securing records and other information from Aspect Foundation, the agency by which Ms. Burgette was employed.

The charges against Ms. Burgette revolve around five foreign-exchange students who were placed in area homes between August and May by Ms. Burgette, the former area coordinator for San Francisco-based Aspect Foundation. She was fired after the organization learned of the allegations.

The students told investigators they lived in filthy homes, some of which were later condemned. Several said they were living with ex-convicts and drug dealers. At least one student required medical attention for lack of adequate food and drink. All said Ms. Burgette ignored their complaints, even though she was paid by Aspect to place and check up on the students.

According to court papers, a girl from Norway said she was placed in a home filled with dog feces and cat urine on Dickson Avenue, and a boy from Colombia said he was exposed to similar unsanitary conditions at 935 Madison Ave., where he lived with people who had been released from prison and liked to smoke marijuana.

A student from Nigeria who stayed at Jermyn Apartments and at 935 Madison Ave. also said her living conditions included animal feces and life with ex-convicts, as well as very little food.

Two other students, one from Tanzania who lived at a home on Quincy Avenue, the other from Vietnam who also lived on Quincy Avenue, said they were not given enough food.

Contact the writer:


2013 May: FIEAs «Termination Letter»

U.S. Department of State
… (I have removed identifiers for minors)

Dear Sirs and Madams,

We have previously sent a complaint about Forte International Exchange Association’s (FIEA) mistreatment of our son M (2012 Oct 19). We have also sent a mail regarding the way FIEA have broken the regulations set by the State Department (2013 Jan 26).

We wish to illustrate the many lies told by FIEA about M through some of the claims made in their Termination Letter. FIEA’s claims are in cursive.

After this incident, the current host family, the :::::, were afraid for M to be around their children as he began acting “weird.” M had been accused of putting paint in the children’s hair, kicking the children, pushing them, and ordering the host parents to clean and vacuum.

When it comes to the accusations of putting paint in the children’s hair, both M and the two teen-age girls painted each other’s hair at the theater where M ended up having to spend all of his afternoons and week-ends so he would not have to stay in the Moe house alone. At the time, both girls laughed at the idea that M had done something bad.

M does not have any memory of kicking anyone. The only thing he could even remotely link to this statement would be when he managed to step on some toes while hugging the girls.

M did suggest that they could all clean the house – there was great need. When the host-parents told him no, he suggested that he, himself, clean it. They bluntly refused him. So M did the best he could and cleaned his own room.

The most upsetting action done by M was in front of his host siblings, where he would put his finger to his head like a gun and act like he was shooting  himself. 

Maggie Simpson illustrates our point about the ridiculousness of this statement perfectly: Watch 5:30-6:00

During one occasion on the way home from school, M asked his host dad, Malcolm, if Malcolm ever had dark thoughts. Malcolm questioned M what he meant by “dark thoughts”, but M said he couldn’t tell him because of Malcolm’s response. There was another incident where M saw a posting on Facebook about suicide and made the comment of “if you are going to commit suicide, you don’t talk about it, you don’t say anything, you just do it.”

All of these lies make me angry. I cannot believe how untruthful FIEA have been. This last claim is a perfect example. See below facebook conversation:

September 20

:::::: ok im ready to die but i caint pull the triger whow wants to do it for me”

:::::: “wow, i thought i had it bad. life cant be that hard… can it?”

“(Mike’s comment): (name) you have one of the kindest hearts I know and you have an amazing opportunity to make a difference in the lives of people around you. You should watch Man on Fire starring Denzel Washington. Great movie. God bless!”

:::::: “Spelling!”

:::::: “hey (name)? i aint seen u in a while, but i would like to, so don’t do anything drastic.”

::::::: “Let’s have a little talk tonight! I have enough dead people in my cast an yyou aren’t supposed to be one of ’em!

::::::: “don’t do it”

(M’s comment): “i know that this is a despirate kry for help. i also know that you are not going to do that. because the people who take their own life do it without telling anyone about it. talk to me if you want to compare storryes or lifes. you or i will find out that our life is not that hard.”

(M’s comment): “i just talked to him. (name) what the hell is wrong with you. this is not something you are kidding about. i was woried. delite this post imidiately! sent from the crossing.”

M had phoned his friend (name withheld for privacy reasons) to see if they could talk about what was bothering his friend. That was when he discovered that his friend had been kidding.

For one think Mike – the host-father – was part of the facebook conversation (see above). Whether he or Becky Sanderson were lying about this event, is irrelevant to me. I tend to think that with her track-record, it is Becky who is the guilty one. The way FIEA misrepresent so completely what happened is both cruel and self-serving.

Whenever a student expresses such signs of abnormal behavior, Forte takes it very seriously. Which is why our area director, Becky Sanderson, called M and had a conversation with him on whether or not he was depressed. M did open up to Becky and said he was depressed and had suicidal thoughts. M also admitted he needed help. After that conversation, Becky felt M would be a danger to himself and was showing signs of mental illness and needed professional help. At the same time, the host parents felt M would be dangerous around their children and would either hurt himself or their children. The :::::: family no longer feels comfortable with having M in their home.

I have no doubt M was a little depressed by this time. But at no time did he, himself, express suicidal thoughts. This was one of the things Forte tried to get his families to sign off on, but did not succeed despite pressuring them. See below facemails from :::::: – first host-father:

10/15-2012: Conversation between M and ::::::

::::::: Everything you are doing to fight this company is causing drama for the families here that may or may not care about you. We are being asked to sign something that says Forte did not take you out of a home that wanted you there. I have not read the actual paper yet, so I do not know if what it says is true enough for me to sign. I do know this…yes, we wanted you to stay. Forte did not make the decision to take you from this home that wanted you. You, yourself wanted to leave a home that wanted you. And while that is perfectly okay to want to leave somewhere, it somewhat defeats you’re argument that the company treated you wrong by pulling you out of homes. You also did it yourself, and had your reasons. I don’t know all that happened with other families, but if the company made the decision for you to leave their homes, I’m certain they had their reasons just as you did when you decided to leave our home. I’m not going to lie for you or for the company or for anyone. I guess is what I am trying to say is fight the company if you want, but could you leave me out of it somehow and quit causing us drama? I see the good in everyone, and you’re not a bad guy, but I am starting to regret that we let you come stay with us.

And :::::: continues on 10/16-2012

::::::: Forte is trying to get me to make written statements about anything that will help them with their case. I don’t like what they are doing or what you are doing as I am getting stuck in the middle. I wasn’t trying to be mean M. I was even told not to talk to you at all. I just had to state that for the record. I will be honest and say this…I don’t trust Forte and I don’t trust you. I don’t hand out trust easily, and I know how one can keep enemies close for certain reasons. I did not tell them you wanted to kill yourself fyi. They have tried to get me to make statements against you and I refused. I wrote something that would not help them or you and shouldn’t have hurt either, but apparently they believe if it won’t help them win they can leave out certain truths. I just want out of it, but I had to tell you that for record purposes. I’m sorry if anything I have to do hurts you, but it can’t always be helped.

After discussion among management at Forte, due to M’s current mental stability, admittance to depression, and thoughts of suicide, we feel he should be dismissed early from the exchange program to seek professional, psychological help in his home country with his natural parents. Forte cannot shoulder that burden onto our host family to endure. Although our host families agree to host our exchange students, they should not have to deal with the effects of what depression does to a teenager.

Forte have behaved despicably throughout M’s stay. How he could have been placed with the families that he was and how on earth FIEA could possibly keep on letting Becky Sanderson get her claws into kids who are supposed to get a good impression of the US is unbelievable. Why has she not been held responsible for her actions? Into Education are no better for having supported FIEA through the whole process. Amazing that companies that claim to keep our children safe do such a poor job of it.

Please do something about this situation. Exchange students coming to the US need to feel safe, not used and abused.


Lise Lotte and Jonny Almenningen

Mr. Chris Page
Ms. Lindsay Poehlman

Ms. Diana Latvala
Ms. Ava Chen

Into Education Ltd.
Mr. John Douglas Fisher
Ms. Constanze Fisher

Into Education Ltd. (Norway)
Ms. Marit Åsenden

Ms. Danielle Grijalva

Jonny Almenningen

Problemer: Beskyldninger, dårlig råd, ingen hjelp, kastet på gata,

EØ skriver:
Jeg opplevde å havne i en familie som ikke hadde råd til å ha meg der, og var generelt dysfunksjonell.
Klaga flere ganger til EF i England, men fikk aldri hjelp. Til slutt blei jeg kasta på gata, og DA kommer EF, og sier at det er min feil at jeg har kosta de en familie.
Har hørt om studenter som har bodd hos alkoholikere og narkomane, og blitt løyet til og manipulert utallige ganger av EF.

Vanlige problemer: Bytte familie, psykiske problemer, kontrollerende, ingen hjelp

S. skriver:

Tenkte det va på tide å lag et nytt blogginlegg siden det e MYE som har skjedd siden sist. E mange som lura på koffer æ bytta vertsfamilie, og det kan æ vell enkelt og greit oppsumer i at den forige vertsfamilien min va langt over grensa til det som kalles psycho. Og tru mæ, det e ikke mye overdrivelse i det. Desverre gikk det altfor lang tid fra æ fikk bytta vertsfamilie siden det ikke va mye hjelp å få av div folk fra min organisasjon her over i usa. Før å si det sånn, æ angra veldig mye på at æ va veldig kjepphøyd og snakka dritt om folk som reise med EF, fordi æ trur på ingen måte nu lenger at Explorius e bedre enn noen andre utvekslingsbyrå i Norge. Æ gikk gjennom et reint helvette i min første vertsfamilie og æ e så takknemlig for all støtta æ fikk av venna og familie mens æ gikk gjennom heile prossesen. Æ vet rett og slett ikke ka æ skulle gjort uten dokker. Dokker e gull verdt! Det e umulig å forstå omfanget av situasjonen før man faktisk sitt der sjøl og tenk «shit, ka faen e det æ har endt opp med..» På mange måta tenkte æ i fleire månda at æ angra på at æ dro som utvekslingsstudent. Koffer skulle æ ville dra fra et trygt hjem med verdens beste venna og familie som alltid, uansett tid på døgnet stilte opp før mæ, uansett ka det gjaldt. Men nu når æ ser tilbake på det e æ utrulig glad for at æ tok di valgan æ tok. Æ e blitt en sterkere person, æ e blitt selvstendig, flinkere til å håndter penga, og så mye meir.

Selfølgelig æ har det ikke perfekt i den situasjon æ e i nu, men æ har fått bytta vertsfamilie og til tross for alt dramaet med 4 vertsøstra har æ det mye mye myye bedre enn ka æ hadde det i den forige familien. E det noen der ute som har lyst å dra på utveksling så vil æ egentlig fraråd det med mindre du faktisk e klar over kor jævlig familie du faktisk kan få. Man vet aldri ka man kan end opp med, her e det ikke du som bestem. Og det e ikke bare det eneste du faktisk ikke bestem. Fra og med når du står på Gardemoen og ska forlat hjem kjære hjem. Ei mamma og en pappa som alltid kjør dæ til alt av frisør tima, fotball trening, jobb og alt anna du har gåanes før dæ i livet ditt. Da e det omtrent siste gangen du faktisk har noen i livet ditt du kan rop til 10 minutta før du skal vær en plass «KJØR MÆ PÅ JOBB!!!» og faktisk gjør det uten å si noe spesielt. Hær e du ikke lenger lillejenta eller nummer 1, hær må du faktisk ta kølapp og still dæ bakerst i køen og ta hensyn til alt rundt dæ.

E kanskje mange som tenk at det ikke e så lurt av mæ å post dette på internett. Men æ tenk at folk faktisk burde vær klar over ka dem går i møte. Her hør du om folk som havna i nabohuset til Justin Timberlake høyest oppi Hollywood hills og har et rått år men så hør du en sjelden gang om ei jente som kom til en gal familie. Men kem tenk du mest på, jenta som havna hos en rik familie med basseng og heile pakka, eller jenta som kom til en bipolar familie og hadde di værste 3 måndan av livet hennes? Æ vet hvertfall kem æ tenkte på før æ kom hit, før nka va liksom oddsen for at det sku skje me mæ? Jo, den e faktisk mye større enn ka du kan tenk dæ. Amerika e stort, veldig stort, og her ska æ lov dæ at det e bra mange ustabile menneska som desverre e av en eller anna rar grunn e kvalifisert til å vær vertsfamilia.

UANSETT, skal du på utveksling vær klar over at Norge må vær et av di mest liberale landan i verden og at di fleste andre land e bra mye strengere enn ka du muligens e vant til og at går ikke alt din vei må du nesten bare suck it up:)!

Problemer: Bytte familie, kriminelt nabolag, familievold, overgrep

I.G. skriver:

Jeg reiste 17 år gammel til USA med utvekslingsselskapet STS.

Jeg ble sendt til en familie i en by som heter Victorville. Et lite søk på den byen kan gi deg følgende fakta: 45 % av befolkningen er latinamerikanske, 50 % er svarte, det er den fattigste byen i USA og 20 % av befolkningen lever under den internasjonale  fattigdomsgrensa. Byen var preget av dramatisk mye kriminalitet og å gå fra bussholdeplassen til skolen var en stor risiko.

Vold, voldtekt og drap var daglig kost, spesielt på skolen.

Utvekslingskoordinatoren som skal finne familie til deg hadde  selv  opplevd at sønnen hennes havnet i rullestol etter å ha blitt banket opp på skolen. Han ble funnet døden nær i denne slumbyens gater.

Vertsfamilien min bestod av en mor, en datter og en stefar. Stefaren  slo  både moren og datteren, misbrukte datteren seksuelt og sa han hadde montert mikrofoner og skjulte kameraer i dusjen og på  soverommet mitt.

Etter en lang kamp fikk jeg byttet familie og havnet hos en annen  familie i denne byen som bestod av en mor og hennes tre barn. Den eldste sønnen voldtok lillesøsteren sin og banket opp lillebroren sin, moren bare drakk og brydde seg ikke, det fantes ikke vann i huset, de hadde ikke vask, dusj eller vannklosett og sjelden mat. Etter at denne eldste sønnen hadde banket meg opp og voldtatt meg dro jeg hjem, fullstendig ødelagt. Jeg fikk ikke de 60.000 kronene jeg hadde betalt for denne turen tilbake fra STS.

Problemer: Bytte familie, ingen skole, psykiske problemer, beskyldninger

Mitt utvekslingsår 06/07.

Jeg hadde lenge gledet meg til å reise på utveksling og jeg satte min lit til at EF var en god og profesjonell organisasjon. I mitt tilfelle viste det seg dessverre at det ikke er tilfelle. Jeg håper med denne historien at jeg kan advare fremtidige utvekslingsstudenter fra å velge å reise med EF.

I forkant av mitt utvekslingsopphold hadde jeg ennå ikke blitt plassert hos en familie, noe jeg ble beroliget med at var vanlig. Jeg fikk derfor tildelt en velkomstfamilie som jeg skulle bo hos frem til en permanent familie ble funnet. Denne familien skulle også fungere som mine IEC-representanter, dvs. at jeg i utgangspunktet skulle kunne kontakte dem og søke støtte hos dem dersom jeg hadde behov for det. Jeg reiste dermed på EF sin Language og Culture Camp på Rhode Island uten bekymringer og var klar for mitt utvekslingsår med EF.

Dessverre begynte problemene allerede da jeg var på camp. Her fikk vi beskjed om å sjekke opp hvilke fag som ble tilbudt på skolen vi skulle begynne på og tenke litt over hvilke fag vi ønsket å ta. Jeg kunne bli plassert på tre forskjellige skoler og tittet derfor på hver skole sin nettside for å få en viss oversikt. Det viste seg da at to av skolene hadde svært begrenset tilbud av fag, og jeg var avhengig av en rekke fag for å få året godkjent, så jeg kontaktet EF for å høre hvordan dette eventuelt kunne løses. Jeg fikk da beskjed om at det ikke kunne tas hensyn til og at de kunne informere om at jeg hadde fått en permanent plassering. Mine foreldre ble tilsendt informasjon om denne familien og jeg fikk beskjed om at de gledet seg til å åpne hjemmet sitt for meg. Jeg valgte å legge bekymringene til side og forsøkte å akseptere situasjonen slik den var – familien virket hyggelig og det var tross alt fint at jeg endelig hadde fått en permanent plassering.

Da jeg etter camp ankom flyplassen for å møte min vertsfamilie, ble jeg også møtt av min IEC. Han tok meg i hånden og lurte på om det føltes rart at dette var familien jeg skulle bo hos i et helt år. Jeg sa meg enig i at det var litt rart, men de virket hyggelige og jeg gledet meg til å bli kjent med familien. Det viste seg derimot raskt at situasjonen ikke var så permanent som jeg og min familie hadde blitt forespeilet. Familien jeg ble plassert hos hadde en vanskelig livssituasjon for øyeblikket. Vertsmor sin mor var dødende og mye tid ble dermed tilbrakt hos henne. Vertsfar hadde i tjeneste nylig skutt og følgelig drept en person, og var dermed permittert og preget av dette. Jeg ble også plassert på den yngste datteren sitt rom, et rom som var fullt av hennes ting, mens hun sov på en oppblåsbar madrass. Kort tid etter min ankomst ble mine mistanker bekreftet; det viste seg at familien aldri hadde sagt ja til å være min permanente familie og de ble svært overrasket da jeg viste dem informasjonen jeg hadde fått fra EF sitt hovedkontor og fra min IEC om at dette var min permanente plassering. Mine vertsforeldre tok så kontakt med både EF og min IEC og spurte om hvorfor denne informasjonen hadde blitt gitt til meg, da de aldri hadde samtykket til annet enn å være midlertidig velkomstfamilie over maks to uker. Dette førte så til en uprofesjonell krangel mellom min vertfamilie og EF, hvor EF påstod at den ene av dem hadde ringt og sagt at det var greit at jeg ble plassert det permanent og at det var kommunikasjonen mor og far imellom som var problemet. Ifølge mine vertsforeldre hadde ingen av dem noensinne kontaktet EF og samtykket til annet en å være velkomstfamilie. Da jeg ringte min IEC ble jeg avbrutt med at han ikke gadd å snakke med meg og at han ikke hadde tid til mine problemer.

Jeg ble dermed flyttet fra denne familien (jeg fikk senere beskjed om at det var min feil at jeg måtte flytte fra denne familien, da jeg hadde klagd på at skolen hadde få fag – en bekymring jeg for øvrig aldri hadde luftet for familien). I mellomtiden begynte skolestart å nærme seg og jeg visste enda ikke hvor jeg skulle bo. I mellomtiden bodde jeg hos RC-ene over området (dvs. de som igjen er over alle IEC-ene). Her skulle jeg bare bo midlertidig frem til noe annet og mer permanent dukket opp. Her var det lite å fylle dagene med. Paret var pensjonister og tilbrakte dagene foran TV-en og så på sport. Frokost ble servert klokken 9, en bolle med frokostblanding, og jeg fikk ikke tilbud om å lage meg noe mat før middag ble servert igjen klokken 20.

Jeg ble så flyttet til et svært hyggelig ektepar, IEC-er, nok en midlertidig løsning frem til en permanent plassering ville være mulig å oppdrive. De forsøkte å hjelpe meg så godt som mulig og for første gang følte jeg at jeg ble møtt med forståelse. Jeg kunne dessverre ikke bli værende hos denne familien da de ikke hadde skoleplass til meg i området. Familien skulle dessverre reise bort, en reise som lenge hadde vært planlagt, og jeg ble plassert hos en slektning for å bo der noen dager. Det begynte å bli slitsomt med all flyttingen og uvissheten – ikke minst begynte skolestart å nærme seg og jeg var bekymret da jeg hverken hadde skoleplass eller vertsfamilie.

To dager før skoletart fikk jeg beskjed fra EF om at jeg hadde fått tildelt en permanent vertsfamilie. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle bo med en tysk utvekslingsstudent, en gutt. Min familie har hittil ikke blitt kontaktet en gang av EF, all informasjon har gått via. meg.. Dobbelplassering, etter EF sine regler, krever at utvekslingsstudenten selv samtykker til dette, noe jeg aldri fikk spørsmål om eller mulighet til å samtykke. Senere da dette ble tatt opp med EF fikk jeg servert løgner om at det ikke var en permanent plassering for den tyske gutten og at andre regler dermed gjaldt – en informasjon som ikke tyskeren selv kjente til, da han også hadde papirer om at dette var hans permanente plassering.  EF rotet seg videre inn i flere løgner. Mitt første møte med vertsmor var ikke positivt. Hun luktet sterkt svette og parfyme, hun var dessuten ubehagelig brå og direkte. Allerede en time etter første møte tok hun meg hardt rundt håndleddende og kunne fortelle at hun ikke satte pris på jenter som bruker tamponger og at hadde jeg vært hennes datter, hadde det vært uaktuelt, men hun kunne vel ikke styre det. Jeg skulle derimot vite at det var det eneste jeg fikk putte i meg mens jeg var i USA, og det skulle hun sørge for. Slike episoder fortsatte å være dagligkost. Det var spørsmål om jeg ville se hennes døde mor (med det mente hun hennes aske som hun hadde i skapet), hun ville oppsøke folk i butikken, kjøpesentre, bensinstasjoner og finne opp historier om at jeg var interessert og gjerne ville snakke med dem, alt for å sette meg i en ubehagelig situasjon. Hun ville ringe venner av meg og skjelle dem ut, hun ville stå bak meg med en saks og forsøke å klippe en del av håret mitt, hun ønsket å ha det som en suvenir. Da jeg nektet henne dette, så hun sint på meg og sa at hun kunne hente det fra dusjen, for håret mitt skulle hun uansett ha og det kunne jeg ikke gjøre noe med.

Historiene og hendelsene er mange – vi ville i perioder bli forlatt i en hel helg. Det var ingen mobildekning, internett eller TV-signal. Vertsmor ville gjemme datamaskinens tastatur når hun reiste bort i helgen (slik at vi ikke skulle spille det eneste spillet som var på datamaskinen) og hun ringte hustelefonen med jevne mellomrom for å sørge for at vi ikke brukte telefonen til å ringe, det fikk vi nemlig kun lov til 20 minutter hver andre uke (til tross for at vi hadde telefonkort og det ikke kostet henne noe). Det ble mange lange og tunge timer. Huset lå 2,3 mil unna all annen sivilisasjon (det var ikke mulig å gå noe sted), det stod på utsiden av huset en hest som aldri mottok stell eller omsorg. Det var dessuten10 katter og 2 hunder, hvorav den ene var svært ustabil, aggressiv og hadde ved flere anledninger bitt vertsmor til blods. Ingen av hundene fikk turer og de fikk heller ikke lov til å forlate huset. Ved en anledningen klarte den ene hunden å stikke av, jeg og den tyske gutten ble da beskyldt for å forsøke å få denne drept. Disse dyrene ville gjøre fra seg innvendig, særlig i kjelleren, og det ble kun kastet vann og sand over avføring og urin. Gulvet løsnet fra festet, det var et knust vindu som kun ble teipet over, det var lite mat i huset, dusjen var et betonghull i veggen og det ble ikke vasket på de 3,5 månedene jeg bodde hos familien. Vertsfaren var overbevist om en million av verdens befolkning kom til å bo på planeten Mars innen 20 år og både vertsmor og vertsfar ble omtalt som psykisk ustabile av flere i lokalsamfunnet.

Jeg kontaktet tidlig EF og luftet min bekymring. Jeg ble dessverre ikke møtt med forståelse. Min IEC, hun jeg skulle kunne kontakte dersom jeg hadde bekymringer eller problemer, behandlet meg svært dårlig. Jeg vil si, uten overdrivelse, at jeg ennå ikke har møtt et menneske som overgår henne, og det er nå snart åtte år siden mitt utvekslingsopphold. Hun ville ved flere anledninger snakke nedlatende til meg – komme med fornærmelser som førte til at jeg begynte å gråte. Hun ville da skrike til meg i telefonen om at jeg måtte ta meg sammen og at jeg var en ”drama queen” og at jeg aldri kom til å komme noe sted i livet hvis jeg skulle være så svak. I denne perioden hadde jeg heldigvis kontakt med min familie over SMS hver dag, det var nødvendig for at jeg skulle komme meg gjennom dagene. Jeg la meg klokken 18 hver dag og hadde det alt annet enn bra.

I ettertid innser jeg at det var psykisk terror. Jeg var 16 år gammel og ble ikke hørt eller sett av de som lovte at de ville være der. Jeg ble satt på oppførselskontrakt, hvor jeg skulle signere at familien var den beste jeg kunne få og hvor jeg fikk beskjed om å akseptere dette. Kontrakten var gyldig uavhengig av min signatur, noe de aldri fikk. Jeg var i denne perioden desperat og snakket med min venninne som også var utvekslingsstudent. Hun snakket videre med sin vertsmor, som tidligere hadde sett hvordan min IEC behandlet meg, og var forferdet – hun fikk endelig ballene til å rulle.

De neste dagene var ikke særlig trivelige. Jeg fikk refs fra EF fordi jeg hadde kontaktet en utenforstående (min venninnes vertsmor) og jeg opplevde at alt jeg hadde forsøkt å snakke med EF om tidligere ble delt offentlig. Jeg fikk ikke snakke med EF på telefon uten at min vertsmor stod rett ved siden av og overvåket samtalen, og det sier seg da at det var vanskelig å forklare min frustrasjon og hvordan sakens tilstand var. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde mistet privilegiet av å ha en privat samtale etter at jeg brøt ”the chain of communication”, som EF kalte det. Jeg fikk reise til min venninne og hennes vertsmor (hun som hadde krevd at EF flyttet meg umiddelbart) en helg. Hun krevde så å få komme inn i huset og se hvordan det var (vertsmor var nok en helg bortreist). Hun ble svært forferdet da hun innså at jeg ikke hadde overdrevet. Vertsmor hadde nok en gang reist av gårde en helg og huset ble fylt av hennes voksne datter og hennes kjæreste, som lå på en madrass midt i stuen midt på lyse dagen. Hun ble forferdet over stanken, husets tilstand og ikke minst dyrenes tilstand og ville nok en gang kontakte EF, for dette anså hun som uakseptable boforhold.

Mine foreldre begynte på samme tid kampen mot EF Boston. Det var daglige telefoner hvor min far krevde at jeg skulle bli flyttet, eller så fikk de sende meg hjem. Det var først da det begynte å skje noe – EF kom med lovnad på lovnad om at jeg skulle flyttes og at det var helt sikkert at det ville bli tilfelle. Det er trist at det måtte trusler fra mine foreldre om søksmål før det kom noen reaksjon fra EF overhodet. I samme periode opplevde mine foreldre å bli oppringt av EF Oslo. EF kunne informere om at jeg hadde oppført meg forkastelig og at jeg som et resultat av dette hadde blitt kastet ut av familien og nå var plassert hos min IEC. Mine foreldre ble som resultat urolige og kunne ikke skjønne hva som hadde skjedd – jeg hadde da aldri vært frekk eller oppført meg uakseptabelt til tross for behandlingen jeg hadde mottatt. De ringte meg gjentatte ganger og fikk omsider tak i meg. Jeg var til informasjon da i byen med vertsfamilien og det hadde ikke vært noen episode. Jeg var altså ikke flyttet derfra og hadde ikke hørt fra min IEC på ukevis. I ettertid lurer jeg på hvor denne informasjonen kom fra, mine foreldre fikk ingen beklagelse for denne feilinformasjonen.

Dagene går og min far får bekreftelse fra EF om at det er funnet en permanent familie, en enslig dame, til meg i en annen stat og at jeg skal flyttes førstkommende mandag. Jeg leverer inn bøker på skolen, hvor en lærer tilbyr å bli min nye vertsfamilie, men da jeg allerede har fått en ny plassering takker jeg nei og forteller at jeg allerede har fått en ny familie og at jeg tror det blir positivt å komme meg vekk og begynne på nytt igjen. Jeg får samme kveld en sint telefon fra min IEC som har blitt informert om at bøker er innlevert. Jeg blir i en halvtime skjelt ut etter noter fordi jeg har hørt på informasjon fra EF Oslo og ikke henne. Hun er lite interessert i hva Norge har å si om saken, og jeg får beskjed om at oppførselen min nok en gang har vært uakseptabel. Saken viser seg videre at EF aldri hadde en familie i en annen stat – til tross for at denne informasjonen ble gitt til mine foreldre fra deres kontorer. Jeg får derimot beskjed om at jeg skal bo hos enda en midlertidig familie mens de leter etter en permanent en, og jeg blir derfor stående uten skoleplass så lenge det varer. Dette bekymrer meg selvfølgelig – jeg ønsker jo å få året godkjent. Allikevel er jeg desperat etter å komme meg vekk. Jeg vet at familien jeg bodde hos i ettertid har blitt godkjent som IEC-er for EF. Jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan det er mulig.

Jeg bor hos den neste familien i tre uker. De er hyggelige og det bor en rekke andre utvekslingsstudenter der. Jeg blir behandlet godt og jeg føler at jeg blir hørt. Det betyr mye – jeg har vært i USA i 4 måneder og begynner å bli sliten av hele opplegget. Allikevel er det en bekymring at jeg nok en gang står uten skoleplass og jeg venter i spenning på en ny plassering.

I starten av desember får jeg beskjed om at jeg skal flyttes til nabostaten, dette også en midlertidig løsning. Jeg begynner her på min andre skole mens jeg bor med et eldre ektepar. Begge to i slutten av 80-årene og tyske, så engelsken er ikke spesielt god. Mannen i huset er svært skrøpelig og er avhengig av rullator for å komme seg fra stolen og bort til middagsbordet, som er lokalisert en meter unna. Ved en anledning faller han på badegulvet og da hans kone ikke har krefter nok til å hjelpe ham opp, er jeg nødt til å bistå. Jeg var i min periode der svært ensom, det skjer naturligvis ikke særlig mye hos et eldre pensjonert ektepar som bor langt unna allfarvei, dessuten var jeg bekymret for at noe skulle kunne skje med de to. Det var hyggelige mennesker og de behandlet meg godt, men situasjon var langt fra ideell. Etter 1,5 måned hos det eldre ekteparet får jeg beskjed om at det er funnet en permanent familie for meg – denne gangen i en tredje stat. Det vil bli det syvende hjemmet jeg har satt mitt fot i så langt.

Og her tenkte jeg at problemene endelig skulle ta slutt – men det skulle vise seg å være mer i vente. Da jeg ankom vertsfamilien ble jeg informert om at det ikke var mulig å oppdrive en skoleplass for meg i området (det var tre skoler i nærheten, men ingen ønsket å åpne for flere utvekslingsstudenter, i hvert fall ikke midt i et trimester). Jeg fikk da beskjed fra EF om at jeg kanskje måtte flytte enda en gang, eventuelt måtte jeg begynne på en privatskole for elever med spesielle behov i området, da dette var eneste privatskole i nærheten som var villig til å åpne for en ny elev. Problemet var at denne skolen var en times kjøretur unna byen jeg bodde i og at jeg derfor ikke ville få mulighet til å komme meg til og fra skolen, ikke minst hadde jeg heller ikke behov for spesialundervisning. Det ble derfor diskutert om jeg heller skulle hjemmeskolere meg selv i 1,5 måned frem til neste trimester hadde oppstart. Noe som selvfølgelig var helt uaktuelt – jeg reiste på et ”High School Year” – jeg skulle da ikke drive med hjemmeskolering. Til tross for informasjon fra EF om at det ville være umulig å få skoleplass før oppstart av neste trimester, valgte jeg og vertsmor å reise bort til nærmeste skole for å snakke med rektor i et håp om å få en skoleplass. Tilfeldigvis viste det seg at viserektor hadde bodd i Norge i en periode på to år og derfor fikk overtalt rektor til å la meg begynne på skolen allerede neste dag. Jeg lurer fortsatt på hva som hadde skjedd dersom jeg ikke hadde tatt saken i egne hender. Jeg ble hos denne familien frem til hjemreise og her hadde jeg det fint. Vi har fortsatt god kontakt i dag og resten av mitt utvekslingsopphold ble heldigvis slik det hele tiden burde ha vært.

I ettertid sendte jeg et langt klagebrev til EF – lydende mye som dette, men med flere detaljer. Jeg fikk økonomisk kompensasjon for det jeg hadde blitt utsatt for, men opplevde aldri å få en ordentlig unnskyldning. Jeg angrer i dag ikke på at jeg dro, jeg vokste mye i løpet året og ble kjent med meg selv på en ny måte – jeg skulle bare ønske at jeg hadde reist med en organisasjon som tok studentene og sitt eget arbeid på alvor. Som tenåring alene i et nytt og fremmed land burde det være en selvfølge at organisasjonen er der som en støtte, slik de lover. Jeg hadde en vond periode, men var heldig og slapp med akkurat det – det var derimot ingen selvfølge. Selv i dag kan jeg få vondt i kroppen og tårer i øynene når jeg tenker tilbake på mitt utvekslingsopphold. Jeg håper at det kan opprettes et bedre fremtidig vern for andre utvekslingsstudenter som opplever å bli en kasteball, blir overhørt, tråkket på og behandlet uakseptabelt. Man skal ikke måtte være alene og man skal kunne bli hørt og få den støtten man så hellig blir lovet.

Vanlige problemer: Bytte familie, trusler

K.R. skriver:

Mitt (grusome) «år» med EF

Jeg meldte meg allerede på EF hig school year program i 2004, to år før jeg skulle reise. Ved første intervju ble jeg ikke akseptert, og måtte derfor søke igjen senere. drømmen om å bo i England skulle jeg ikke gi fra meg så lett. Den andre gangen jeg søkte ble jeg godkjent, kjempe fornøyd og glad tittet jeg i postboksen hver dag i håp om noe nytt fra EF. Jeg fikk brosjyrer og bøker og flotte løfter om «det beste året i ditt liv» osv.. For en drømmende 17. åring var dette helt fantastisk, og jeg gledet meg. vertsfamilie måtte jeg derimot se langt etter. Et år etter jeg hadde komt inn i programmet ringte jeg til EF for å høre om de hadde begynt å lete etter familie, det hadde de fikk jeg beskjed om og at jeg måtte smøre meg med tolmodighet. et halvt år før reise hadde jeg fremdeles ikke hørt noe, og begynte å ringe litt oftere men fikk bare samme melding hver gang. Når sommerferien begynte og jeg måtte begynne å tenke på reisen hadde jeg fremdeles ikke hørt noe om en familie. Jeg ringte oftere og oftere og fikk intrykk av at EF faktisk ikke prøve å finne noe til meg.

Når det var knappe to uker før avreise fikk EF en sint telefon fra min far som var skuffet og ville vite hvor datteren skulle bo i dette fremmede landet hun skulle tilbringe et helt år, uten å se familien sin. Jeg tror EF fikk litt panikk pga. dette, for dagen netterpå fikk jeg en telefon som sa at jeg hadde fått en familie. Kjempe greit!
Når det var tid for å reise tok jeg farvell med familie og venner og tok flyet til gardemoen hvor jeg møtte mande andre norske studenter, her fant jeg venner for livet, og det ble en fin opplevelse å vente 10 timer på flyplassen grunnet et innstillt fly. De to neste ukene skulle tilbringes i winchester på camp, dette var kjempe kjekt. Jeg har aldri møtt så mange kjekke mennesker på en gang, og dette er noe jeg aldri kommer til å glemme. Tiden kom for å ta farvell med alle nye venner å ta bussen til den nye familien.

Noen timer i buss møtte jeg vertsmoren min for første gang og vertssøsteren min fra sveits. Vertsmoren min, en enslig kvinne i 60 årene møtte oss i peterb`roo og kjørte oss til vårt nye hjem. Skuffelsen slo meg i magen når vi gikk inn i huset. Selve huset så ut som to brakker plassert oppå hverandre, i et nabolag som var veldig pent med steinhus bodde vi helt på enden i trolig det minste huset som var der. Når vi kom inn kjente vi en intens lukt som ikke kan forklares med ord, teppet i gulvet var så nedslitt at det var hull noen plasser med store mørke flekker og inskrumpet skit. i midten av rommet sto det en stol (EN!) den var svart der hvor hodet tydeligvis hadde vert, innsmurt av kroppsfett, ved siden av stolen var det avklippte fingernegler sittende fast i teppet (tro meg eller ei) jeg ville kaste opp av synet av dette. At noen kan leve sånn tenkte jeg. Jeg og vertsøsteren min skulle dele rom. Her var det bare teppe på halve gulvet, der hvor det stoppet var det rein skitten betong. Vi skulle sove i en etasje seng som ingen av oss helt stolte på. Morgenen etter vår første natt skulle jeg på toalettet for å ta meg en dusj, idet jeg gikk in på badet trakket jeg i noe vått som viste seg å vere hundetiss. Dette møtte vi nesten hver morgen, noen ganger til og med bæsj fra hunden. Kjempe ekkelt! Vi vente oss til dette etter tid, men det var grusomt ekkelt. Vi bestemte oss begge to for at her ville vi ikke bo, men bestemte oss også for at vi skulle prøve i minst to uker å bo der for å se hvordan det gikk etter litt tid. Ingenting ble bedre etter en halv måned, og meg og vertsmoren min kom ikke overens med hverandre.

Jeg bestemte meg for å ringe til EF å si at her ville jeg ikke bo. jeg ble svart med en kald skulder og fikk beskjed om å vokse opp å se verden med realistiske øyne. Vi ble enige om at vi skulle prøve litt til Men med tiden ble alt bare verre, jeg klarte ikke å kommunisere med vertsmoren min og jeg følte meg uvelkommen i hjemmet.

På skolen likte jeg meg kjempe godt, og hadde fått masse gode venner som jeg likte å være med i fritiden. Men dette fikk jeg ikke lov til. Jeg skulle komme hjem hver dag, sitte på rommet mitt og se i veggen.

Etter omtrent to måneder bestemte jeg og søsteren min oss for at vi ikke orket lengre. Vi hadde ringt til EF flere ganger nå, klaget og klaget, men bare fått det samme svaret. Jeg ringtre til EF, forklarte situasjonen vi var i men ble fortalt at jeg var en løyner og en uoppdragen drittunge fra EF i England, «hjemmet er sjekket flere ganger og er et perfekt hjem for en utvekslingsstudent» Jeg fortalte de at jeg hadde skrever på en kontrakt der det sto at jeg hadde rett på å bli flyttet fra familien om det ikke gikk bra. De forsatte å fortelle meg at jeg hadde et mentalt problem som gjorde at dette ikke gikk, og at jeg var et problembarn som bare yppet til bråk. De brøt meg ned psykisk Når vertsmoren min fortalte til EF at alt jeg bare var ute etter var å Treffe gutter og å gå på fester fikk jeg fullstendig nok. Jeg hadde ikke vert på en eneste fest, ikke engang fått låv til å være ute etter skoletid.

Jeg bestemte meg for å gjøre dette til mitt år og ikke EF’s Om jeg var et såalt «problem barn» så skulle de faen meg få et. Når jeg ikke kom hjem fra skolen før sent på dagen, bare klaget og klaget, kranglet med vertsmoren, fortalte at jeg ble urettferdig behandlet siden vertsøsteren min ble sett på som et englebarn når vi var to om dette og ikke bare meg (hun var ikke så god i engelsk, så jeg måtte gjøre all snakkingen) Jeg tok bilder av huset vi bodde i, og sente til EF. De brydde seg ikke, sa at bildene så helt fine ut. Da ringte min far til EF i Norge å sa at de skulle gå igjennom bildene sammen, dette kunne de ikke gjøre sa de.

Når min far ble rasende klarte han å overtale Trine Lise som han snakket med og de gikk gjennom bildene en etter en. Hun var forferdet av det hun så, og kommentaren var «sånn kan de ikke ha det» Hun låvet at de skulle begynne å finne en ny familie til meg. Hun ringte meg ofte for å høre om det gikk bra med meg, det gjorde det ikke, jeg var alene uvelkommen og  missforstått i et fremmed land. Dette var første gangen jeg følte at EF der hjemme gjorde noe for å hjelpe meg.

Etter litt tid ringte IEC’en min som jeg hadde et veldig got forhold til. Hun ringte å spurte om jeg ville komme å bo hos henne en stund. Senere den dagen kom hun å hentet meg, ikke vertsøsteren min, hun hadde blitt skremt over hele situasjonen og bestemte seg for å bli for å ikke få bråk. Jeg bodde hos IEC’en min i en uke, det var kjempe flott og jeg trivdes godt.

Etter en uke ble jeg flyttet til en midlertidig familie. Der var det helt grusomt, jeg ble plassert på gjesterommet i en skitten seng som var svart av kattehår, som resulterte i at jeg fikk en allergisk reaksjon. I huset var jeg hjemme alene de to første dagene, jeg gikk på internett å snakket med venner på msn osv. heldigvis hadde de bredbånd så jeg hadde noe å gjøre på. Dagen etterpå hadde husmoren skiftet passord slik at jeg ikke kunne bruke maskinen (????!) Jeg følte meg eksteemt uvelkommen, jeg ble ikke snakket til, ikke sett på. Jeg fikk husarbeid å gjøre og om kvelden gikk jeg tidlig til sengs for å gråte. De neste dagene måtte jeg bli med mannen på jobb, han var lastebil sjofør, og jeg måtte sitte i bilen i 12 timer (seriøst) hver dag.

Etter en uke hadde jeg fått nok. Jeg ringte og bedte om å få komme tilbake ti IEC’en min å bo, dette fikk jeg lov til. etter en uke der igjen reiste jeg til Isle of Wight for å besøke besteveninnen min der Ingrid. Det var kjempe kjekt og jeg koste meg mye. Når jeg var der fikk jeg en telefon av EF som sa at de hadde funnet en ny familie til meg.

Når jeg reiste til denne familien så det kjempe greit ut, jeg koste meg en liten stund helt til jeg fikk vite at jeg ikke skulle være der alikavell. Damen jeg bodde hos fortalte meg at hun var tideligere narkoman og alkiholiker (jeg tuller ikke) og lå ut om sine egne problemer. Jeg hadde gjevnlig kontakt med IEC’en min som sørget for at jeg hadde det bra. En dag fortalte hun meg grunnen til at jeg ikke kunne bo hos den nye familien mer. fordi at damen jeg bodde hos tydeligvis ikke likte meg. Hun hadde ringt til EF løyet om at jeg hørte på høy musikk og skremte ungene. Jeg hadde ingenting å spille musikk på, så det er utrolig at hun kan si noe sånnt. Desutten likte ungene meg kjempe godt. Denne gangen ble jeg så utrolig lei, deppet og forbanna over måten jeg ble behandlet på. Jeg bestillte en flybilett hjem og reiste. dagen etterpå ringte min siste vertsmor (narkomanen) og anklaget meg for å ha stjålet penger fra lommeboken hennes og en mp3 spiller med eksamensoppgaven på. Jeg ble utrolig lei meg og kunne ikke fatte og begripe hvordan hun kunne finne på noe sånnt.

Senere fikk jeg en kontrakt av EF som sa at jeg måtte skrive under på at jeg ikke hadde rett på å få penger igjen og at jeg ikke skulle snakke om det som hadde skjedd. Dette gjorde vi selvsakt ikke. Etter kjempe krangler og mye tid fikk vi tilbake 30.000 kr av nermest 70.000 Dette ødela et helt år av livet mitt, jeg kunne ikke gå tilbake til skole. DETTE ER MISSHANDLING! Jeg er kjempe skuffet over EF sin behandlinger og utnytting av tenåringers store drømmer om et år i utlandet. Jeg håper dere som leser dette har fått noe i utbytte av teksten og tenker seg godt om før de melder seg på EF.

Problemer: Ingen hjelp, brutte løfter

S.A.T. skriver:

Jeg er i usa i disse dager med EF. Sitter her idag med depresjon og maa gaa til psykolog pga alt som har skjedd rundt aaret mitt.

EF norge VIRKER hjelpsomme og det virker som de vil hjelpe deg, men det skjer lite.

EF usa snur og vender ALT mot deg. Hadde du blitt skutt av en skurk hadde det vert din feil fordi du sto i veien…

Vanlige problemer: Bytte familie, kaos, lite mat, ingen hjelp, rettssak

Publisert 16.07.09 – 10:05, endret 16.07.09 – 21:39 (VG NETT) Av Samaria Iqbal

(VG Nett) Den norske jenta Anne og andre utvekslingselever i  Scranton i Pennsylvania, bodde i utrygge hjem, ble neglisjert og var underernærte.

Carlos Villareal (midten) en av utvekslingsstudentene landet i sitt hjemland Colombia søndag. Her poserer han med sine foreldre, lykkelig over å være tilbake. Foto: AP
Carlos Villareal (midten) en av utvekslingsstudentene landet i sitt hjemland Colombia søndag. Her poserer han med sine foreldre, lykkelig over å være tilbake. Foto: AP

Utvekslingselevene som dro til Scranton i deltstaten Pennsylvania skulle få oppleve gledene ved den amerikanske kulturen, samt få  mulighetene til å studere på high school.

I stedet ble oppholdet et mareritt med forsømmelse, underernæring  og manglende oppfølging fra vertsfamiliene, melder CNN. Studentene er nå alle tilbake i sine opprinnelsesland, hvor de forteller venner og bekjente om sine opplevelser.

Den norske jenta Anne, som ikke vil oppgi sitt etternavn, prøvde  forgjeves å kontakte amerikanske myndigheter for å fortelle at de levde under kritikkverdige forhold. Hun fikk ingen respons fra  myndighetene, og henvendte seg deretter til organisasjonen som var ansvarlig for utvekslingselevene.

Ungdommene skal ha blitt neglisjert av sine vertsfamilier, og skal ha vært underernærte. Underernæringen skal ha ført til at flere  studenter skal ha havnet på sykehus.

I tillegg skal den ene studenten ha levd under samme tak som en narkotikadømt kriminell. En annen stundent besvimte under en gymtime på skolen grunnet underernæringen.

Sendte bilder av huset
Anne sendte også bilder av innsiden av huset som hun bodde i. Rektoren på skolen til Anne lot henne bo hos ham for resten av skoleperioden. De andre studentene var ikke like heldige som henne. De bodde nesten i ett helt år i utrygge hjem. Det lokale  barnevernet fikk tips om saken en måned før skoleslutt.

Statsadvokat Andrew Jarbola, sier til CNN at han ser meget  alvorlig på saken.

  • Ungdommene fikk ikke ordentlig mat, hygiene og den slags ting. Jeg vet også at en av ungdommene ble plassert i huset til en dømt  kriminell. Han har blitt dømt for salg av narkotika og andre  narkotikaforbrytelser. Dette er meget alvorlig, sier Jarbola.

Nekter for skyld
Vertsfamiliene benekter at de har gjort noe galt, men beretningene  til studentene forteller en litt annen historie.

  • De fikk ikke mat. En av studentene hadde opplevd at en vertsfamilie hadde teip på maten i kjøleskapet med påskriften – Ikke rør, dette er bare for vertsfamilien. De ble jo neglisjert, sier statsadvokat Jarbola.

Myndighetene krever handling
Amerikanske myndigheter krever nå at det gjøres noe overfor de ansvarlige.

  • Dette er et utvekslingsprogram som er veldig viktig for oss. Vi snakker om 15-18 år gamle ungdommer som blir introdusert for USA. Vi erkjenner at i dette tilfellet og i andre tilfeller rundt om i landet, har vi feilet i å oppnå våre mål, sier en talsmann for det amerikanske innenriksdepartementet til CNN.

Det er den San Francisco- baserte organisasjonen Aspect som sponset alle de 12 studentene i Scranton. De mottok i 2008 en million dollar i offentlig støtte.

Organisasjonen er nå under etterforskning.


Vanlige problemer: Bytte familie, visumrot

K.L.J. skriver:

Jeg er, som Simen, også i USA nå med EF og har hatt en god del dårlige erfaringer. EF i Norge rotet til alt med visumet mitt, så jeg endte opp med å reise to uker senere enn planlagt. Vertsfamilien min var ikke bra i det hele tatt, og da jeg spurte om å få bytte familie, og senere ble kastet ut av familien gjorde ikke områderepresentanten min noen ting! Jeg endte opp med å måtte gjøre alt sammen selv, uansett hvem jeg snakket med i EF føltes det ut som om de bare snudde ryggen til meg.

Så fra min erfaring ville jeg ikke anbefale deg å dra, men selvsagt, kan jo hende at du ender opp i en super familie og virkelig har det superflott. Bare vær klar over at masing og pushing er det som skal til om du havner i trøbbel og trenger hjelp av EF. DU har betalt DE masse penger, så du må gjøre det klart at DE skal gjøre jobben dems.

Problemer: Trusler, ran, rus, kriminalitet, ingen hjelp

L.E. skriver:
Jeg har utrolig dårlige erfaringe fra England, anbefaler med det sterkeste å ikke reise dit med EF!
Jeg ble satt i en av Englands verste og tøffeste by. Hvor du var omringet av rusmiljø og kriminalitet. Jeg ble selv utsatt for robbing og truing. Og Ef ville ikke hjelpe meg med noen ting. jeg måtte ordne opp alt selv.

Vanlige problemer: Bytte familie, ingen skole

A.H.S. skriver:

Ifjor var jeg i England – i 2 mnd. Før jeg reiste brukte jeg lang tid på  å bli kjent med min vertsfamilie. Når jeg ankom Preston og møtte  henne hadde jeg det bra. I det jeg skulle begynne på skole  skar alt seg, og jeg fekk rett og slett ikke lov å begynne på skole der siden  jeg bare skulle være der ett år. Jeg ringte til EF som hadde gitt meg den skolen, og det eneste de sa var at de ikke kunne gjør noe med det.
Noen dager senere ringte de meg å sa at jeg måtte pakke alle sakene  mine fordi det kom noen å hentet meg om en time. Så kom det noen  fra Blackpool og hentet meg og jeg fekk en ny familie. Jeg bodde med en dame som var på jobb hele tiden, og jeg var alene hjemme stort  sett alltid. Jeg ble derfor veldig deprimert og ville bytte familie, men det var ingen familie jeg kunne bo med derfor måtte jeg bo hos EF representative familie i byen. Men der bodde det en dansk jente, som jeg forsåvidt ble besteveninne med, men jeg fekk beskjed om at jeg bodde der midlertidlig fordi at jeg ikke kunne bo i samme husstand som noen nordiske.
Vell, det gjorde med veldig usikker, redd og følte meg aldri hjemme, og EF nektet å hjelpe meg. Derfor ble jeg så å si tvunget til å reise  hjem fordi jeg aldri klarte å settle in. FUCK EF. Drittfolk som bare prøver å draaaa pengene ut av folk.

Vanlige problemer: Ingen hjelp å få

M.S. skriver:
Det er dessverre ikke bare EF som svikter sine studenter.
Min erfaring med YFU er nedslående. De markedsfører seg som ikke-kommersiell, men er mer interessert å få inn programavgiften (kr 69.000 for USA-opphold) enn om vertsfamilie og skoleplass fungerer. Trist erfaring:-(

Vanlige problemer: Dårlig økonomi, husbråk, skolen dårlig, ingen hjelp

J.A.A. skriver:
jeg hadde de verste to ukene i mitt liv da jeg dro til skottland med EF. jeg fikk vite at jeg  hadde fått vertsfamilie tre dager før vertsfamilien i det hele tatt  hadde fått forespørsel. ingenting var som det skulle.
jeg ankom skottland over en uke etter at skolen hadde startet. familien min var tysk, med tyske tradisjoner. huset lå midt ute i  ingensteder, og familien sparte på strøm, noe som resulterte i at det ikke var en eneste varmovn på i huset, og det eneste stedet  det var varmtvann var i dusjen. syns heller ikke at det var så  veldig kult at vertsforeldrene kranglet mye, ropte og skrålte, på tysk. de delte  heller ikke soverom….. et veldig kaldt  familieforhold merket  jeg.
skolen kunne ikke tilby meg halvparten av fagene jeg skulle ha, men i følge EF var dette MITT ansvar.  oppi alt dette har man jo stort savn  for de der hjemme, og når ingenting fungerer blir  man utrolig  deprimert.

Problemer: Løgn, manipulasjon, trusler, ulovlig tvangsarbeide, ingen hjelp

Herregud!! Følger EF et slags mønster. Har begynt å se et mønster i historiene. Syns det var en ekkel historie. At det går an!! Ikke for å virke frekk, men jeg er «glad» disse historiene dukker opp. Jeg opplevde mitt helvete med EF i 2001, og da trodde jeg at jeg var den eneste. Syns det er flott med denne gruppen. Håper folk ser den og blir advarte. Det nærmer seg sommeren, og mange som skal reise. Får frysninger når jeg tenker på de stakkarene som har en skjebne som oss i vente. EF har ødelagt for mange, og de kommer til å ødelegge for mange.
Det som jeg syns er skummelt er at historiene er så like hverandre. Løgn, løgn, løgn, kaste studentene rundt og beskylde de for ting. Ingenting er EF sin skyld. Neida…heh..
Vi var to som bodde hos samme familien, vi måtte være med der de jobbet, og fikk beskjed om å si at vi var deres egne barn hvis noen spurte. De sa at de skulle ta bedre vare på oss enn våre egne foreldre. De satte oss opp mot foreldrene våre, skolen og venner, bare for å ha kontrollen. Siden sønnen deres hadde brutt kontakten med foreldrene, tror jeg at deres motiv var å få ‘nye’ barn. De bare lekte med oss. Likte å skremme oss og snakke ekkelt. Syns det er hårreisende å se den svenske dokumentaren om EF. Det var jo et innslag om EF i TV2 Hjelper deg. Men det skulle vært mer. En oppfølger, der det skulle lagt vekt på at EF er pill råttent bak den glitrende fasaden.

Vanlige problemer: Truet med å bli sendt hjem om familien kontaktes

L.R. skriver:
Dette er begynnelsen på det værste året i mitt liv!! Jeg satt alene i huset hele første helga jeg kom hit uten en lyd fra familien. Jeg følte  meg så alene og forlatt i et ukjent land så  langt hjemmefra. Jeg var ensom og savnet hjemmet mitt og foreldrene mine. Jeg trodde  jeg kunne klare dette og hadde ingen aning om hva mer som ventet meg…
Jeg har vært her i fem uker og en halv nå men har ikke opplevd  annet en problemer depresjoner og nedtrykkelsse. Familien lot meg ikke negang dra til byen for å kjøpe varmere klær nå som det begynner og bli kaldt her oppe i Minnesota. Jeg ender mest  sannsynlig med å dra hjem. Nå har jeg kun opplevd at EF lyver og sender ut trussler, de er ikkesamarbeidsvillige, de har kaldt meg stygge ting og lovet ting de ikke holder. De har truet meg utallige  ganger om at hvis jeg kontakter venner og familie noe mer må jeg  reise hjem!! Jeg hater EF
Hei jeg bare sie til dere som planlegger ett år i USA,  fort dere å søk  med et annet, enten AFS eller YFU, ADRI skriv under noe men EF det  blir bare problemer, jeg er i USA nå og ender opp med å dra  hjem. Jeg har fått trusler og de har lyvi til meg, sagt stygge ting til meg og blåser i hvordan jeg har det. dette er en advaring mot alle dere, men dere velger selv, jeg også tenkte ja pytt pytt, selv i alle disse skrekkhistoriene jeg leste før jeg dro med EF reiste  jeg alikevel, Angrer noe så grusomt !!!!

Underrapportering om seksuelle overgrep

The US Committee for Safety of Foreign Exchange Students had reported that over 18 months, 33 foreign exchange students living in the US had declared having been raped or abused by members of their host families. Mr. Gould also found that from 2000 cases of abuse of children placed in homestays in 1998, only 1% had been reported to law enforcement agencies; the rest had been reported to tour operators, teachers or adults. No further action could, therefore, be taken and, consequently, there was a situation of under-reporting on this problem and very little information on the offenders.

Chris Gould fra Child-Safe

2010/2011: USA – Trusler, kjeft, allergier

Hentet fra

Hei. I år er jeg utvekslingsstudent i USA og har utrolig store problemer. Jeg er allergisk mot dyr, så de sliter med å finne en ny familie til meg.

Nå har jeg så mye trøbbel at jeg tenker på å avbryte programmet, for dette er ikke verdt det på noen måter. Her om dagen snakket jeg med organisasjonen, og da sa de: Det er jo klart at det ikke er noen familie som ønsker en utvekslingsstudent som deg. Dette sa de siden jeg har klaget på den familien jeg bor hos nå. Jeg har fått så mye negativt samtidig som jeg føler meg så alene. Jeg vil kun gråte HELE tiden. Jeg sliter med å sove, kaster opp om jeg spiser, klarer ikke konsentrere meg på skolen siden jeg tenker på hele situasjonen osv. Jeg har kun 1 venn, og det er en utvekslingsstudent som desverre reiser i Desember. Jeg har desverre valg å være her i 10 mnd.

I begynnelsen var jeg bare positiv selv om jeg hadde mye problemer og så fremover, men nå klarer jeg det ikke lenger. Hver dag bli verre og verre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, for jeg er bare så fortvilt. Men det som stopper meg med å dra hjem er at jeg tenker kun på pengene.

Jeg har betalt hele greia selv, foreldrene mine har ikke spyttet inn 1 krone så er så surt å må se sine egne penger for tapt om jeg ikke får noe igjen. Nå er det like før jeg gjør noe med meg slev så forsikringen dekker dette. Er bare så sinnsykt fortvilt at jeg kan ikke beskrive det med ord. Vær så snill å hjelp meg. Mvh utvekslingsstudent

2009 jul 16: «Exchange students live American nightmare»

Drew Griffin and Kathleen Johnston | CNN | 16. juli 2009:
SCRANTON, Pennsylvania (CNN) — They came from around the world hoping to spend a high school year immersed in the culture and joys of America.

Exchange student Carlos Villareal of Colombia says he was underfed and kept in "an unsafe environment."
Exchange student Carlos Villareal of Colombia says he was underfed and kept in «an unsafe environment.» Source: CNN

Instead, five young foreign exchange students found themselves caught in a nightmare of neglect, malnourishment and abandonment by those supposed to protect them.

Now those five — natives of countries stretching from Norway to Tanzania to Colombia — are back home telling friends of a different America than they expected. And their brief visit reverberates in America as a United States senator demands accountability and reform, a Pennsylvania district attorney seeks criminal charges and the U.S. State Department concedes it failed to protect kids coming to America.

«We at the Department of State recognize [because we] are responsible for this program we have to make sure we are aggressively overseeing this program and make sure children are well-suited,» said State Department spokesman P.J. Crowley.

«This is a program that is very important to the Department of State,» Crowley said. «We are talking 15- to 18-year-old children. We are introducing them to the United States. We are trying to put our best foot forward. We recognize in this incident in Scranton and also elsewhere around the country we have failed to do so.»

What happened in Scranton, according to Lackawanna County, Pennsylvania, District Attorney Andrew Jarbola, is a crime. He has convened a grand jury to look into the families where some of the 12 students who came to Scranton were placed, as well as the company who placed them there and its officials.

«Well, in my opinion they were treated kind of crudely,» Jarbola said. «Not provided the proper food, hygiene and things of that nature. And the areas they were placed? I know one of the students was placed in a home with a convicted felon — convicted of drug trafficking or drug offenses — and that is very disturbing to me.»

Jarbola said some students were so malnourished that one was treated in a hospital for dehydration while another passed out during track at school.

«They weren’t provided with food,» Jarbola said. «In fact there is one incident with tape on food items in the refrigerator of the host family that says, ‘Do not touch. This is for the host family only.’ So basically they were neglected.»

The company that placed the students first denied any problems existed, then said it had corrected them and fired those responsible. The families who housed the students say the allegations are untrue. But the students themselves tell a different story.

‘It was nothing like I had envisioned’

The San Francisco-based Aspect Foundation sponsored all 12 of the Scranton students, some of whom were on State Department grants. On its Web site, the Aspect Foundation says it began in 1985 as «a small non-profit organization offering affordable study-abroad opportunities to students from around the world,» and now «students live with volunteer host families in more than 350 communities throughout the United States.»

In 2008, the State Department gave 17 placement groups $39.4 million in taxpayer funds to manage programs involving exchange students. Aspect received $1.08 million of those funds.

Carlos Villarreal’s family, however, paid their son’s way to America from Colombia, giving Aspect $13,000 for him to study here. Villarreal said he lived with a family that housed ex-convicts and that he had very little to eat. He said his mother’s repeated contacts with Aspect about his situation were ignored.

«I lost a lot of body weight, and [it was] an unsafe environment which I felt uncomfortable living in, and it was nothing like I had envisioned my experience in America,» he said.

The Rev. Elmer Smith told CNN he took in Villarreal as a favor to Aspect’s local coordinator, Edna Burgette, and denied he failed to feed him.

«The boy had no place to go, so I took him in and I fed him,» Smith said. «He had a television in his room, he had heat in his room, he had air-conditioning in his room.»

Another woman who hosted students said she was sitting on her porch when Burgette walked by and asked her if she would take in a child. Like Smith, the woman said that she was just trying to help a student whom she was told had nowhere else to go.

Jarbola said a girl from Norway, who asked to be identified only by her first name, Anne, tried to alert officials that she and some of the students were in dire straits.

Anne told CNN she had school officials send an e-mail to Aspect in October explaining how bad things were and including photographs of the inside of the home where she was placed. The home was later condemned by the city.

Anne’s high school principal took her in, but other students weren’t as lucky and spent nearly the entire school year in unsafe homes, until Children and Youth Services was tipped off about a month before school ended, Jarbola said.

Jarbola, who said Anne’s e-mail is now evidence in the criminal investigation, told CNN that when welfare officials interviewed the students, one was so hungry he wept when they gave him pizza during questioning. In all, five of the students were removed from homes where they’d been placed by Aspect.

Sponsoring agencies asked to police themselves

U.S. Sen. Robert Casey, D-Pennsylvania, said the situation sickened him.

«I’m the father of four daughters,» he said. «I would never want my daughter nor would any parent want their daughter or son exposed to these kinds of conditions anywhere, but especially when you’re in a foreign country. And in this case the United States was this foreign country.»

Aspect gave conflicting responses to CNN.

Vivian Fearen, its executive director, did not return calls seeking comment. Her Pennsylvania public relations firm issued a statement blaming the Scranton problem on Burgette, who was fired once the allegations surfaced in the Scranton media.

Burgette also did not respond to repeated attempts by CNN for comment.

Later, however, Aspect issued a statement through the public relations firm.

«Based on their own investigation and verification from county children and youth officials, Aspect Foundation was led to believe that none of their students in northeastern Pennsylvania was abused, malnourished or dehydrated,» said Karen Walsh, public affairs director for the Neiman Group.

But the statement also said Aspect «fully acknowledges that what happened in Scranton, Pennsylvania, was deplorable and in complete violation of their own strict standards and those of the Department of State’s Exchange Visitor Program.»

«Aspect Foundation has corrected the problems; terminated or accepted the resignations of those who were responsible for them; and established new policies and procedures to ensure that nothing like this ever happens again,» Walsh said.

Walsh said the Lackawanna County Children and Youth Services agency reported no Aspect students in Scranton required medical attention and only three were relocated. In addition to Burgette’s firing, Walsh said, two other supervisors resigned.

But the district attorney and other officials in Lackawanna County dispute Aspect’s contention. Jarbola said two received medical attention. All told, according to Jarbola, five were relocated, and those cases are being reviewed by the grand jury.

But Casey’s staff pointed out that Aspect employed Burgette for 10 years, making it difficult to portray her simply as a rogue employee.

Casey said Aspect knew in October the students were in trouble and chose to ignore it. But he saved most of his anger for the State Department, which allows groups like Aspect to police themselves.

«It’s about time that the State Department complete its investigation — even as the grand jury is working — complete the investigation, level tough sanctions and make improvements to this program in terms of oversight,» Casey said.

In its initial statement to CNN, the State Department said when it hears of allegations, «we immediately contact the sponsoring organization involved and ask them to investigate. We gather full information and act swiftly and appropriately.»

That’s the problem, argue critics, who say the department has had a hands-off policy for years when it comes to foreign exchange group sponsors. When complaints are made against the sponsor, they are asked to investigate themselves.

Arkansas legislator Sue Madison said she had a law passed in her state to protect students after it was discovered some of them were forced to do manual labor, live in unfit conditions and even forced to hand over their money to host families.

«You make a complaint to the State Department and you basically never hear from them again,» Madison said, explaining why she decided her state needed a law to do its own enforcement.

Watchdog groups struggle to get State Department’s attention

Danielle Grijalva, director of the Committee for Safety of Foreign Exchange Students, said she once worked in the industry. The agencies, which she calls unregulated travel agents, can make millions of dollars enticing rich foreigners and lobbying for State Department grants to lure scholarship-eligible students here for a year of study.

Her group now monitors complaints. The situation in Scranton, she said, is not isolated — nor is the State Department’s initial response to the crisis. She fields calls from parents and students alike who complain they have nowhere else to turn.

«It’s self-regulated, unmonitored, under-reported,» Grijalva said. «Students being raped, placed in the homes of convicted felons, placed in the homes of registered sex offenders, come to the United States and lose 20, 30, 40 pounds.»

Grijalva shared e-mails with CNN which she said came from parents and students and host families — even correspondence with the State Department managers who oversee the program.

The State Department «will not accept as a complaint any matter that is not presented to us by an involved party to the exchange agency,» she was told in a 2006 e-mail by Stanley Colvin, a deputy assistant secretary for private-sector exchange.

Complaints forwarded by watchdog groups like hers, she said, are not considered by the State Department as worthy of investigation.

The State Department turned down CNN’s request to talk to Colvin or other managers directly involved in managing the exchange programs.

«When we bring this to the attention of the State Department, once again, it’s a business issue, they can’t get involved and they continue to look the other way,» Grijalva said.

Crowley said the department is not looking the other way now. He said the Scranton situation showed the department «tended to inspect by exception. Only when we were aware of dire circumstances did we send an investigator out.»

Crowley said the department asked the inspector general’s office to investigate Aspect but also plans to inspect its own management controls. He said that given the number of students, the department will still have to depend on sponsoring agencies to monitor the students they bring over. But he said the State Department can and will do more.

«We do recognize that the oversight of this program at the State Department was not strong enough, not aggressive enough,» Crowley said.

«We were not out there in the community looking hard at where our children were. We have already taken steps to put more eyes on these homes around the country so that in the future not only will we be putting the appropriate emphasis on the agents that are responsible first and foremost for oversight we’ll be looking over their shoulders as well.

«That did not happen certainly in the case of Scranton,» he said.

Crowley also released a June 12 report on Aspect written by Colvin. In it, Colvin said the department has warned the industry for the past three years that it was becoming harder to find suitable host families. It said the department specifically told Aspect that an audit found the group only complying with host family screening requirements 67.7 percent of the time. It’s unclear from the report why the State Department did not stop awarding Aspect grants at that point.

After finding a number of violations in Scranton, Colvin said the state would sanction Aspect by reducing the number of students it can bring over by 15 percent. Based on the fees it charges, the penalty, Colvin wrote, will result in a revenue loss of $540,000.

However, there is no mention in the report whether Aspect will have to return any of the $1 million of taxpayer-funded grants it received for the 2008-2009 school year. The State Department did not respond to repeated requests for clarification.

Despite conditions, Tanzanian student says ‘thank you’

Meanwhile, Tanzanian student Musa Mpulki has since returned home. Before he left, he told CNN he did not want to upset his mother, so he never told her that he had little to eat during his nine-month stay in the home of a 72-year-old man who had signs on his refrigerator that some food was only for family.

Although his housing situation was a nightmare, Mpulki said the students at the school made him appreciate America, and he said he appreciated the State Department grant that brought him to the United States.

«I guess I like to say, ‘Thank you very much the government of the United States for to bring me here to get a good experience at the school and a good education.’ »


Problemer: Bytte familie, trusler, ingen hjelp, rettssak

Emma Tollersrud / Publ. 21. juli 2009

Kjenner du noen som har negative erfaringer med utvekslingsopphold i utlandet? Send en e-post til 2286@aftenposten.no1 eller ring på 02286. Du kan også sende SMS/MMS til 2286.

Da Anne Bardoz (17) fra Tønsberg dro på utveksling, ble hun lovet en trygg vertsfamilie med god råd og ordnede forhold. I stedet ble hun møtt av den virkelige skyggesiden av det amerikanske samfunnet. Nå advarer hun andre studenter.

Anne fikk ingen varm velkomst da hun ankom Scranton, Pennsylvania i august i fjor. Vertsfamilien hun først ble plassert hos, hadde hverken tid eller råd til å ha en student fra utlandet boende hos seg. Anne fikk ikke den økonomiske støtten hun hadde rett på.

– Jeg måtte kjøpe all maten min selv, og brukte omtrent alle pengene mine på det. Jeg følte meg ikke velkommen der i det hele tatt, sier Anne.

Uutholdelige forhold

Etter to måneder hadde samarbeidsproblemene blitt så store at hun måtte bytte vertsfamilie. Anne reiste gjennom Speak Education, som samarbeider med Aspect Foundation i USA. De hadde store problemer med å finne en ny familie, og til slutt endte hun opp hos en tidligere kollega av den ansvarlige Aspect-representanten.

Når de må bruke sine egne for å løse situasjonen, sier det noe om hvor desperate de er, og hvor tvilsom denne virksomheten er, sier Anne.

I det nye hjemmet ble Anne møtt av det verste synet hun noen gang hadde sett. Gulvet var dekket av hundeavføring, luften var tett av tobakksrøyk og stanken var enorm. Hygienen var så dårlig, at huset kort tid etter ble erklært ulovlig å bo i, av politiet.

– Vertsfamilien eide tre hunder og to katter, som aldri ble sluppet ut av huset. De gjorde fra seg overalt, til og med på klærne og i sengen min. Det ble aldri rengjort, sier Anne til Aftenposten.

Utbredt problem

Kombinasjonen av minimale mengder søvn og liten tilgang på ordentlig mat ble situasjonen uutholdelig. Anne forteller at det var en stor belastning.

  • Som utvekslingsstudent var jeg alene i en helt ny og ukjent situasjon, langt borte fra mennesker jeg kjente og stolte på. Hjemmet ble alt annet enn den trygge rammen det skulle være, sier hun.

«Jeg fikk nesten ikke gå ut av huset, og etter hvert fikk jeg ikke bruke PC. Det var også sterkt begrenset hvor mye jeg kunne ringe hjem»Anne Bardoz (17)

I amerikanske medier har det den siste tiden kommet frem flere lignende saker som viser at Anne ikke er alene. Bare i Scranton har flere av studentene rapportert om usle boforhold, med underernæring, trange og skitne leiligheter og utrygge forhold, ifølge CNN2. Det har blitt rettet sterk kritikk mot mangelfull kontroll og omsorgssvikt.

Annes klassekamerat Carlos Villareal kom fra Colombia til svært dårlige forhold i et amerikansk hjem i Scranton.

Se CNNs intervju med Carlos her:3

Tvilsom industri

Situasjonen har sjokkert de amerikanske kontrollorganene, som nå har satt i gang en omfattende granskning. I et brev til utenriksminister Hillary Clinton krever senator Bob Casey nye reformer4 og en grundig etterforskning av forholdene i Pennsylvania.

Kritikere mener det er snakk om en ytterst tvilsom og pengegrisk industri, som har ført til mange tilfeller av vanstell og psykisk, fysisk og seksuelt misbruk, skriver AP. Studenter har også blitt plassert hos tidligere domfelte og de har blitt frastjålet store beløp.

Det er Aspect Foundation som har ansvaret for utvekslingsstudentene i Scranton, og totalt tar de imot over 1000 studenter hvert år. Ifølge AP har organisasjonen beklaget forholdene på det sterkeste, og sagt at de alt i alt har et godt rykte på seg.

Tre uker

Anne Bardoz har derimot ikke ett godt ord å si om organisasjonene Speak og Aspect. Straks hun hadde flyttet inn i det nye hjemmet, forsto hun at hun måtte ut derfra så fort som mulig. Men da hun kontaktet organisasjonene for å få byttet vertsfamilie, var det ingen hjelp å få. De hadde ingen andre familier tilgjengelig.

  • Jeg prøvde flere ganger, og henvendte meg til mange forskjellige mennesker langt oppover i systemet. Det eneste de sa var at jeg måtte vente, sier Anne.

I tre uker måtte hun vente. Hun visste ikke hvem andre hun kunne kontakte, og det var heller ikke mye foreldrene fikk gjort. Dermed måtte hun lete helt på egenhånd.

– De eneste jeg kunne snakke med var de som selv hadde plassert meg der, vel vitende om forholdene der, sier Anne.

Hun oppfordrer andre utvekslingsstudenter til å orientere seg om hvilke rettigheter man har og hvem man kan kontakte utenom organisasjon. Utvekslingsstudenter har krav på både advokathjelp og hjelp fra skolen, dersom det oppstår problemer.


Utvekslingsstudenter i USA har strenge regler å forholde seg til. Det gjelder både skole, fritid, innetider, økonomi og samarbeid med vertsfamilien.

Fordi den første vertsfamilien mente at Anne hadde brutt disse reglene, var hun i en såkalt «Probation-periode», en form for husarrest. Det ble tre ekstremt lange uker i det skitne huset.

– Jeg fikk nesten ikke gå ut av huset, og etter hvert fikk jeg ikke bruke PC. Det var også sterkt begrenset hvor mye jeg kunne ringe hjem, sier Anne, som karakteriserer reglene for utvekslingsstudenter og Probation-ordningen som manipulerende og potensielt skadelig.

Etter hvert ble Anne så fortvilet at hun var nær ved å gi opp. Hun orket ikke mer, og ville hjem til Norge. Alt hun ønsket var å booke nærmeste fly hjem til Norge.

  • Jeg var to minutter fra å reise hjem, som eneste utvei. Men så til slutt kontaktet jeg rektoren på skolen. Jeg måtte ordne absolutt alt selv, sier Anne.

Først da løste situasjonen seg. Rektoren fikk høre om de fryktelige forholdene og lot straks Anne bo hos seg, resten av året.

Tar inn for mange

Etter både terrorangrep og finanskrise har stadig færre amerikanere sagt seg villige til å ta i mot utenlandske studenter, og det har vært svært vanskelig for organisasjonene å finne gode hjem. Myndighetene i Pennsylvania advarte mot mangelen i 2006.

Samtidig har de et klart ansvar for å skaffe gode, kvalifiserte vertsfamilier. På Speaks egne hjemmesider står det at vertene må fylle ut detaljerte søknader og gjennomføre personlige intervjuer. Og først når familiemedlemmenes bakgrunn, hjemmets standard, studentens rom osv er godkjent, kan studenten flytte inn.

Danielle Grijalva, leder for Committee for Safety of Foreign Exchange Students, sier til AP at utvekslingsorganisasjonene tar imot flere enn de kan håndtere. Det til tross for at føderale myndigheter har satt en grense for hvor mange som kan tas inn.

Anne Bardoz mener mange tar imot studenter fordi de blir lovet økonomiske gevinster fra organisasjonene.

Vil ha tilbake pengene

Anne betalte 70.000 kroner i studieavgift for å få delta i utvekslingsprogrammet til Speak. Hun kan ikke forstå hva de pengene har gått til.

– Det eneste som var i orden var flybilletten. Og den koster ikke 70.000 kroner. Speak Education ga meg ikke det de hadde lovet, og da mener jeg at jeg bør få pengene tilbake, sier hun. har i flere dager forsøkt å få tak i Speak Norge, men uten å lykkes.

2009 May 31: The Times Tribune: Local neglect allegations open door to a world  where students are shuffled from home to home
2009 Jul 16: CNN: Exchange students live American nightmare
2009 Jul 16: VG Nett: Norske Anne opplevde utvekslingsmareritt i USA
2009 Jul 16: The Times Tribune: State Department punishes exchange student company as criminal probe widens
2009 Jul 19: The Times Tribune: Exchange student neglect happened a decade ago, host parent says
2009 Jul 21: Aftenposten: Jeg var to minutter fra å reise hjem
2009 Jul 23: The Times Tribune: Exchange students say complaints were ignored by program officials
2009 Jul 24: The Times Tribune: Foreign-exchange coordinator arrested/Scranton, Pennsylvania
2009 Oct 01: The Times Tribune: Casey calls for improved foreign exchange student rules
2009 Oct 16: US Department of State: Management Review of Youth Programs Bureau of Educational and Cultural Affairs: Report Number ISP-I-10-16, October 2009
2009 Oct 23: The Times Tribune: Changes recommended for foreign-exchange programs after Scranton scandal
2010: CSFES Press Release: U.S. Department of State is proposing to amend regulations for hosting exchange students

US Department of state uttalelse om Scranton saken

Når utvekslingsåret går dårlig

For de fleste av utvekslingselevene som reiser ut som utvekslingselev blir utvekslingsåret et godt år. Mange strever desverre voldsomt. Det kan være mange grunner til det:

  • Hjemlengsel
  • Kjemien er dårlig mellom eleven og vertshjemmet
  • Vertshjemmet er skittent, lukter vondt eller faller fra hverandre.
  • Representant og vertsfamilien er gode venner (interessekonflikt).
  • Konflikt mellom representant og vertsfamilie.
  • Mye kjeft og beskyldninger.
  • Trusler fra vertsforeldre og/eller utvekslingsorganisasjonen.
  • Dårlig økonomi.
  • Seksuelle tilnærmelser, overgrep, mishandling.
  • Alkohol eller stoffproblemer i hjemmet.
  • Du føler deg utrygg uten egentlig å kunne sette fingeren på det. En av vertsforeldrene har selvmotsigende utsagn og liker deg det ene øyeblikket men ikke i det neste. Du vet liksom ikke helt hvor du har dem.
  • Utvekslingseleven blir hverken hørt eller trodd av utvekslingsorganisasjonen.
  • Ingen hjelp å få.

Noen ganger kan det være at utvekslingseleven er for kravstor. Da må du forsøke å justere forventninger og krav etter standarden i det nye landet. Bare du vette om det er du eller vertsfamilien som er urimelig. Om det er vertsfamilien eller utvekslingsorganisasjonen som er problemet er det flere muligheter:

  • Identifiser problemet så godt dere kan.
  • Ta bilder, behold tekstmeldinger og videresend til foreldrene deres som sikkerhet.
  • Fortell med en gang foreldrene deres hva problemet er (selv om du kanskje tror at du innbiller deg at det er et problem). Få dem til å mase på utvekslingsorganisasjonen i Norge.
  • Snakk med rektor/lærer/helsesøster/venners foreldre og be om hjelp.
  • Om du trenger å bytte hjem, spør folk du kjenner om du kan bo hos dem – ikke vent på organisasjonen. De er ofte ikke interessert i å finne nytt hjem til dere.
  • Norske ambassader/konsulater i nærheten av der du bor kan ofte gi deg råd om advokater, psykologer o.l. i utvekslingslandet. Foreldrene dine kan kanskje hjelpe deg med dette. Google er en god venn.
  • Her er en liste over nødnumre i utlandet.
  • Foreldre har rett til å ta kontakt med skolen barnet deres går på.
  • Ha kontakt med vertsfamilien om dere ønsker det.
  • Husk på kjøpskontrakten. Utvekslingsorganisasjonen din plikter å oppfylle punktet/markedsføringen som lover et trygt hjem. I Norge er det SIU (Senter for internasjonalisering av utdanning) dere kan klage til om utvekslingsorganisasjonen nekter å gjøre noe.
  • Vær saklige.

Om dere lurer på noe er det bare å ta kontakt med meg, Lise Almenningen, på margarethesdatter (at) – I USA kan dere ta kontakt direkte med eieren av CSFES, Danielle Grijalva på dgrijalva (at)

Vanlige problemer: Trusler, lite mat, overvåking, ingen hjelp

Bergens Tidende: Drømmeåret ble ikke slik Live Skiftesvik (18) hadde trodd. Hun forteller at hun i stedet ble truet og utnyttet av vertsfamilien.

Tidlig i august i fjor dro Live Skiftesvik fra Askøy ut på sitt livs eventyr. Hun flyttet til en vertsfamilie i San Antonio i Texas og skulle gå ett år på videregående skole der.

  • I begynnelsen var alt bra, og de var hyggelige mot meg. Men etter noen måneder begynte jeg å merke ting, forteller Live.

– Fratatt mobilen

Hun fikk tidlig ansvaret for medisinering av den 11 år gamle vertsbroren som hadde Aspergers syndrom.

18-åringen måtte også vaske hele huset, stryke vertsfamiliens klær og ta oppvasken etter måltidene deres. Maten sin måtte hun kjøpe og lage selv.

Hvis hun gjorde noe feil, fikk hun husarrest. Hun forteller at vertsfaren hennes flere ganger tok fra henne mobil og datamaskin, og han tvang henne til å slette ting hun hadde skrevet i bloggen sin.

  • Vertsfaren min truet meg og sa det ville få konsekvenser om jeg fortalte noe til noen. Jeg var konstant redd. Redd for å ta mat, redd jeg hadde gjort noe feil.


Live kontaktet utvekslingsorganisasjonen Pacific Intercultural Exchange (PIE). Der fikk hun beskjed om at hun måtte sette seg ned med familien og ordne opp selv.

Live snakket med vertsfamilien, uten at det hjalp. Hun opplevde i stedet at hun ble truet.

  • De så på meg og sa at hvis du bytter familie, skal vi sørge for at du blir sendt til Norge og aldri kommer til USA igjen.

For Live, som har en drøm om å pilot, var trusselen ekstra sterk. Deler av utdanningen må tas i USA.

– Ble sjekket

Dette er bare noen av de tøffe opplevelsene Live hadde under utvekslingsåret. PIE-kontaktpersonen hennes i San Antonio var Carol Kropp. Hun viser til taushetsplikten og vil ikke kommentere saken utover å bekrefte at hun fikk flere bekymringsmeldinger fra Live i løpet av utvekslingsåret.

  • Dessverre er ikke alle utvekslingsopphold like gode, sier hun, og legger til at det er langt flere positive historier enn negative.

Selv har hun hatt 20 utvekslingsstudenter hjemme hos seg og har opplevd at PIE er en veldig bra drevet organisasjon.

  • Mulige vertsfamilier blir sjekket av to forskjellige personer med hjemmebesøk. Tre personlige referanser trengs, og alle menneskene over 18 år i hjemmet blir bakgrunnssjekket, sier hun.


Etter det BT kjenner til har vertsfamilien til Live søkt om å få være vertsfamilie igjen, men søknaden er ikke blitt innvilget. Lives vertsfar i USA ønsker ikke å kommentere saken overfor BT, men han benekter å ha tatt fra Live laptop og mobiltelefon og å ha tvunget henne til å slette innhold fra bloggen sin.

Live har ikke hatt kontakt med vertsfamilien etter at hun kom hjem. Hun ble lettet da hun leste på at organisasjonen er suspendert. PIE ble nylig fratatt retten til å formidle vertsfamilier og skoleplasser i USA på grunn av brudd på gjeldende regelverk.

Organisasjonen har vært i myndighetenes søkelys en tid. Etter tilsyn i fjor fikk de redusert antallet studenter med 15 prosent og krav om å gjennomføre vesentlige forbedringer i administrasjonen av utvekslingsprogrammet.

Håper på godkjenning

  • Jeg tenkte: «Endelig». Jeg unner ikke flere det jeg har opplevd, sier Live.

I slutten av april reiste hun hjem til Norge, en drøy måned før skoleåret egentlig skulle ha vært over. Nå venter hun på svar om året i utlandet blir godkjent, slik at hun slipper å ta skoleåret om igjen.

  • Det er godt å være hjemme igjen. Bare det å få middag hver dag, er luksus, sier 18-åringen.

2012: Årsaker til at PIE (Pacific Intercultural Exchange) måtte ut av Department of State programmet

Vanlige problemer: Bytte familie, religionspress, rasisme

A.P. skriver:

har flere venner som har reist eller skulle reise til USA på utveksling via EF.

  1. hun ene var forferdelig misfornøyd med første familien sin fordi de var mormonere og der kom det en prest hver søndag og skulle frelse henne og de skulle påtvinge henne all slags mulige ting og som sagt frelse henne.
  2. en annen hun er koreansk og skulle bli sendt til en mormonsk kjempe religiøs og litt rasistisk familie i Texas.
  3. en annen venn av meg endte opp i det verste, han sov på madrass på gulvet, måtte bli kjørt av sønnen i huset som drev med masse dop, det var det eneste valget han hadde fordi foreldrene ville ikke kjøre han til skolen og det var jo langt unna. familien hadde dårlig med penger og han fikk ikke handle selv og fikk nesten aldri mat. da familien skulle dra vekk en-to uker så fikk han og sønnen utdelt 50 dollar eller noe på deling til den uken på mat. han fikk kjeft for alt hele tiden og det var bare grusomt.

EF sa jo seff ikke noe.
men hun ene venninnen min fikk byttet familie og dde var det beste hun kunne gjort, de var vist helt fantastiske.

Vanlige problemer: Bytte familie, lite mat, trusler

J,H. skriver:

Jeg reiste til USA i 01/02 , til Idaho, og jeg ble plassert hos en alenemor med 3 døtre som arbeidet to jobber, gikk på college og bodde i en skrøpelig bakdel av moren sitt hus. Den eldste datteren måtte sove på sofaen hos bestemoren det året jeg skulle være der, og de hadde ikke telefon. Alle måltider skulle spises på skolen.

Og det ‘beste’ av alt; områderepresentaten VAR vertsmoren min – så hun fikk betalt for å ha meg der. Og hjemmet hvor jeg var ble aldri sjekket ut på forhånd av noen andre.

Jeg reiste med STS – men det skal nevnes at vi fikk gehør når vi tok kontakt med dem, og jeg ble flyttet (eller det vil si – jeg fant en annen familie å bo hos selv – jeg ble ikke tilbudt noe annet i samme området av organisasjonen).

I etterkant kom trusler fra familien om at jeg skulle saksøkes for å ha ødelagt ryktet deres etc – noe som er skremmende å få på seg som 16 åring.

De fleste jeg kjenner som var ute et år hadde et kjempeår – og jeg ville gjort det igjen om jeg kunne. Det var lærerikt og var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, for better or worse. Jeg vil ikke advare andre mot å ta et utvekslingsår i utlandet, men jeg vil anbefale at en ikke tar for gitt at familiene er kvalitetssikret.

Vanlige problemer: Bytte familie, spionert på, mye kjeft

C.B. skriver:

Kom til en familie som bare lot meg gå utendørs en gang i uka. De tok mobil og pc som jeg bare fikk lov til å bruke en time i uka.

Gikk gjennom alle tingene mine opp til flere ganger. Spionerte  på meg i bil når jeg var ute med venner. Kjeftet og styrte  hver  eneste dag.

Jeg prøvde så hardt jeg kunne for å gjøre dem fornøyde, men funket ikke.

Ringte koordinatoren min som kalte meg en bortskjemt drittunge, fant senere ut at hun var utro mot mannen sin på  samme  tidspunkt  med pastoren i den lokale kirka. hun har to barn.

Endte opp med å måtte finne familie på egenhånd og det er ikke den letteste oppgaven. Nyttesløst system der borte. De i Norge er heller ikke utenforstående og er like dårlige på jobben sin som de i usa. Jeg reiste derimot ikke med EF da. Aspect det gjaldt her.

Vanlige problemer: Bytte familie, nabolagets skrekk

P.E. skriver:

Jeg dro også høsten 2007 og hadde en kort negativ opplevelse. Heldigvis ikke så gale som jeg har hørt og lest om her. Men det var likevel gale nok til at jeg reagerte og handlet med én gang.

Jeg reiste med STS education, og endte opp hos en mor og datter i Mississippi. For det første landet jeg i Mississippi uten å vite om de i det hele tatt kom for å plukke meg opp. Representaten hentet meg med sin familie (som var kjempe grei).

I et lite skittent og rotete hus skulle jeg dele rom med to andre  utvekslingstudenter fra Sverige og Italia. Moren eide ikke godhet, og datteren var likedan. Etter mye bråk, styr og advarsler fra  nabolagets  ungdommer bestemte jeg meg for å ikke bli der (det tok meg ca én uke).

Organisasjonen var ikke flink med å få meg en ny familie, så jeg tok  saken  i egne hender, og fant meg en familie i Los Angeles. Vi kom fram til en enighet med STS og jeg fikk lov å skifte til denne familien. Det resulterte i et av mine beste år noensinne!

2008/2009: Seksuelle overgrep, alkohol, mishandling, PTSD

TH92 skriver:

Jeg reiste med EF og tilbragte 11 måneder i rent helvette, med ustabilitet, alkoholisme, vitnet fysisk vold, ble selv  seksuelt  misbrukt,  trakassert, truet på livet, brukt som nikkedukke, dratt  mellom barken og veden i alle sammenhenger. Dagen jeg satte foten  ned på norsk jord var mitt livs beste. Like etter fulgte alle reaksjonene og jeg ble diagnosert med flere psykiske lidelser, bla angst, depresjon.

Etter to år med søvnløse netter, skyldfølelse og fortvilelse begynner  det nå å bedre seg. Ble lettet da jeg leste dette og såg at jeg  ikke  har  vært alene om å ha store problemer, som skulle vise seg å ha store konsekvenser for det livet som kom etterpå.

Det er ikke utvekslingsstudentens feil at organisasjonen  ikke  gjør  jobben sin, men det er utvekslingsstudenten som må leve med traumene i ettertid.

Vanlige problemer: Bytte familie, manipulerende, beskyldninger

n.a skriver:

Det er ikke bare EF, jeg reiste med Aspect og opplevde mye problemer med både områdekoordinator og regionskoordinator. Regionskoordinatoren var til og med verstingen av dem.

Jeg opplevde langt fra det de ungdommene her opplevde (og det mange rundt meg opplevde), og jeg endte opp hos en veldig fin familie til slutt.

Prosessen dit, derimot, var ikke lett. Jeg opplevde å bli beskyldt for ting som jeg ikke hadde gjort, skjeftet på av en koordinator som aldri hadde snakket med meg før, og rett og slett å bli blandet opp i en krig mellom koordinatorer og vertsfamilier.

Som en mindreårig 16-åring er dette svært vanskelig. Nå var jeg også  på besøk i 2007/2008 – året det var stor økonomisk krise i USA. Dette merket man svært godt. Jeg tror dette også er en grunn til at mange havnet i vanskeligstilte familier.

Siden familier som regel ikke får betalt for å ha utvekslingsstudenter i USA så er dette av frivillig initiativ. Dog dette gjorde det nok  veldig  vanskelig for mange familier å ha en student og gi dem det som er forventet av dem. I tillegg ble den økonomiske situasjonen forverret  utover året, og derfor var det sikkert mange familier som før hadde  vært økonomiske stabile som ikke lenger kunne tilby det de hadde lovet når de meldte seg som vertsforeldre.

Når det er sagt, så er nok Aspect ut i fra det jeg har hørt, på langt nær bedre til å følge opp studentene sine enn EF. Når  jeg  fikk  problemer, ble moren min informert om det under 24 timer etter at det ble rapportert. Hadde det ikke vært for støtte hjemmefra hadde  jeg nok hatt det mye vanskeligere.

Problemer: Bytte familie, seksuelle overgrep, alkoholmisbruk, ingen hjelp, PTSD

I.N. skriver:

Jeg var utvekslingselev med YFU i Virginia i USA da jeg var 16-17 år, og endte opp med en alkoholisert, barnløs vertsfamilie. Vertsfaren  min klådde på meg hver kveld i de tre-fire månedene jeg bodde der. Da ei venninne varslet sine vertsforeldre og alt kom opp, stod  «co-ordinatorene» mine med vertsfamilien. De var gamle, gode venner. Da jeg anmeldte verstfamilien til politiet senere i løpet av året, støttet de dem og skrev usanne og stygge ting om meg til politiet, selv om de ikke kjente meg.

Mens jeg ventet på å få ny verstfamilie, ble jeg flyttet til en midlertidig  familie i Washinton DC, og fortalt at jeg  ikke  hadde  lov til å ha kontakt med familie og venner mens saken  ble  «behandlet».

Jeg kom hjem til Norge og led av spiseforstyrrelser og depresjon  i nesten to år.

Problemer: Bytte familie, alkoholisme, interessekonflikt

123 skriver:

Det er gått flere år siden jeg var på utveksling i USA gjennom EF. Jeg var spent og gledet meg lenge til å dra, men etter å ha bodd et par dager hos vertsfamilien min innså jeg at alt var galt. Jeg takket ja til å bo hos min regionale  koordinator, noe jeg  ALDRI skulle gjort.

Det viste seg at min koordinator, altså hun jeg bodde hos blandt annet var alkoholiker. Det verste er at EF lar uegnet personer ha ansvar for rundt 10 utvekslingselever.

Det var mye bråk og styr og da jeg kontaktet EF under oppholdet sa de at det ikke var mye de kunne gjøre. Det viste seg at min vertsmor alt hadde kontaktet EF i Norge i frykt av at jeg ville bytte familie og fortelle om hva som foregikk. Av den grunn ble jeg syndebukken og måtte kun  finne meg i all galskapen.

Jeg anbefaler på det sterkeste ikke EF.

Problemer: Bytte familie, stoffmisbruk, psykiske problemer, ingen hjelp

Jeg var på utveksling med EF i California høsten 2007 og hadde også problemer med den første vertsfamilien min. Familien var veldig spesiell, men jeg hadde vondt av den hjemmeværende vertsmoren min som åpenbart ville ha meg der for å være hennes venn, så jeg ble der i 7 måneder. Etter å ha levd i en svært dysfunksjonell familie over en så lang periode, fant jeg til slutt ut at nok var nok. Jeg prøvde å nå ut til mine koordinatorer, men de kalte meg bortskjemt og ba meg slutte å klage. Jeg prøvde å fortsette å bo med vertsfamilien min litt til.Vertsbroren min røykte hasj og spilte World of Warcraft 14 timer om dagen. Da jeg klagde til koordinatorene mine om narkotikamisbruket til min vertsbror ble saken min prioritert og jeg fikk beskjed om at de skulle finne en ny vertsfamilie for meg. Det skjedde aldri.Det var først da jeg tok initiativ og ringte til min High School og forklarte situasjonen min at jeg fant en ny vertsfamilie. De var helt fantastiske og jeg hadde et strålende  tid resten av mitt opphold. Det virker som om det er en gjennomgående  trend at EF gjør mye for å få deg inn i landet, men når du først har ankommet må du klare deg for deg selv. Min historie er ikke på langt nær så ille som de i artikkelen, men det var likevel en stor påkjenning å være 17 år og måtte klare seg helt selv i et fremmed land omgitt av fremmede.

Til tross for dette vil jeg anbefale alle til å «take a chance». Jeg vokste veldig på mitt opphold i USA og ble kjent med mange flotte mennesker. Jeg er blitt kjent med folk fra hele verden og bruker stadig det kontaktnettverket når jeg er ute og reiser. Generelt er jeg veldig positiv til utveksling på videregående, men stiller meg heller kritisk til EFs behandling av sine utvekslingsstudenter.

2005: UK: Språkreise: Trusler, dårlig informasjon, lite mat

Jeg reiste selv med EF til Somerset i England som en del av et sommerprogram som varte i to uker. Det var ille, skikkelig ille. Fra og med dag to eller tre ville jeg bare hjem. Jeg ble litt forsinket på flyplassen siden det første flyet jeg tok ble forsinket.Jeg, som 11-åring, ble da nødt til å finne veien rundt på Gardemoen flyplass helt alene ettersom de sa at de ikke kunne ta ansvar for det. Enten fikk jeg møte opp eller så var det «synd for meg.» Jeg begynte å gråte fordi jeg skjønte ikke hva jeg måtte gjøre. Heldigvis kom en sikkerhetsvakt bort til meg og hjalp meg dit jeg skulle.Da jeg kom til England satt jeg i buss i 6 timer og da ei jente sa hun følte seg utrolig kvalm nektet de å stoppe eller ta pause. Den stakkars jenta spydde og det luktet forferdelig de neste 4 timene av turen.

Senere, da vi ankom «Global Village» (som ikke lignet på det en fant i programbladene deres i det hele tatt) ble vi gitt en nøkkel med et husnummer på og gitt romkamarater. Vi skulle da finne veien frem selv i mørket. Vi hadde  nummer 18, men da vi nådde hytte nummer 18 viste det seg at det allerede var noen der. En gretten, gammel mann som lurte på hvorfor vi banket på døra klokken 12 om natta. Da ble vi nødt til å finne veien tilbake til lederne, som da hadde funnet sine egne hytter, så da løp vi til et informasjonskontor som selvfølgelig var stengt.

Vi banket på om lag 30 hytter i området før vi fant noen EF ledere, vi hadde blitt gitt rare blikk, sjelt ut, og truet med å kontakte ledelsen. EF-lederen var derimot ikke vår leder, hun var spansk, men sendte oss helt til andre siden av parken for å finne lederne våre. Til slutt klarte vi det, og det viste seg at vi hadde hyttenummer 81 og ikke 18.

De ble fly forbanna og truet med å sende oss tilbake til Norge for å ha vært ute etter klokka 12. Trøtte og triste fant vi oss frem til hytten, da vi kom inn fungerte ikke lyset, og vi fomlet rundt med mobiltelefoner for å se hvor vi gikk. Som 11-åringer var dette svært skummelt for oss, og låsen på døren fungerte heller ikke. Det var dessuten veldig kaldt. Som sagt, dette var bare den første dagen. De neste par dagen var fylt med blant annet at vi ikke ble tilbudt mat fordi vi gikk oss vill siden ingen hadde sagt hvor vi skulle spise. Det var forferdelig. Om du så velger å gå til utlandet eller bare ta en sommerreise.

IKKE VELG EF. Dette var 7 år siden, men ligger fortsatt ferskt i hodet mitt den dag i dag.

USA: Seksuelle overgrep

Er enig med deg og sitter igjen med det samme intrykket etter å ha vært utvekslingsstudent for noen år siden. Det er alt for dårlig informasjon og alt virker så veldig organisert, men det er 50/50 sjangse om det går bra eller ikke. Endte selv opp med store rusproblemer under opphold og flere år etterpå pga seksuelt misbruk av en i vertsfamilien og frie tøyler i en alder av 17. Jeg er ikke alene og kjenner flere som har meget dårlig erfaring med opphold i både USA og andre deler av verden.

Problemer: Seksuelle overgrep, beh. som au pair, ingen hjelp

Jeg reiste til Italia gjennom AFS året 1980/1981 og opplevde mye av det samme som EF studentene opplever i dag. Familien jeg bodde hos hadde veldig god økonomi, men jeg ble utsatt for ubehagelige seksuelle situasjoner og jeg tror ikke at vertsfamilien visste forskjell på utvekslingsstudent og au pair. Også her hadde min kontaktperson altfor nær kontakt med vertsfamilien så noe bytte av familie kom ikke på tale. Enten måtte jeg stå ut eller bli sendt hjem. Jeg valgte å stå ut.

2004: UK: Lite mat, inntektskilde, ingen hjelp

Anna 90 skriver:

Er enormt glad for at dette kommer fram !

Jeg har selv vært med på EF språkreiser i England som 14 åring og det var et mareritt. Verre organisasjon skal man lete lenge etter. Jeg var lovet en familie, men kom i stedet til en gammel, uvennlig dame. Jeg ba om en engelskspråklig romkamerat, men fikk en russisk jente som ikke kunne et ord engelsk. Det var også ekstremt dårlig matstell og det ble  raskt tydelig at denne kvinnen kun trengte pengene EF ga henne. Mine foreldre var selvsagt forferdet og opplevde at EFs representant skrudde av mobilen når de prøvde å nå henne.

Jeg er en veldig selvstendig person som har bodd mesteparten  av livet i utlandet, men EF er faktisk den  verste  utenlandsopplevelsen jeg har hatt. De har markedsført mye og er dessverre svært dominerende i dette markedet, men jeg  håper inderlig at alle som leser denne artikkelen fraråder sine venner og slektninger fra å benytte seg av EF, enten det er 2 ukers språkreise eller (skrekk og gru) et år i utlandet.