Stikkordarkiv: #Interessekonflikt

Problemer: Bytte familie, lite mat, trusler, psykiske problemer

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster.

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har «skjedd» før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

Hva er en vertsfamilie?

Opprinnelse ukjent
Opprinnelse ukjent

Hvem er vertsfamilien?

Vertsfamilien skal bestå av minst en godkjent voksen og være minst 25 år gammel. Jeg tror ikke det er noen øvre aldersgrense. I tillegg må vertsfamilien ha god psykisk og fysisk helse – altså være i stand til å ta vare på deg. Økonomien trenger IKKE være spesielt god, men den må være god nok til å kunne forsørge deg under utvekslingsåret. Minst en av foreldrene må være i arbeide. Utover dette vil du kunne havne i alle mulige sammensetninger, kulturelle og religiøse bakgrunner.

Vertsfamiliens rolle

Vertsfamilien er din verge mens du er utvekslingselev. Som verge skal den passe på at du følger landets lover og at du har et trygt skoleår i utvekslingslandet. Familien skal gi deg et sted å bo, mat og samhold.

Får vertsfamilien betalt?

Det kommer an på hvilket land du reiser til, hva slags utvekslingsreise du velger og hvilket type visum du reiser under. I Storbritannia får alle vertsfamilier betalt mens man i USA bare betaler vertsfamilier som tar imot F-1 visum elever.

Hvilke krav stilles til vertsfamilien?

Vertsfamilien må være lovlydig, ha referanser fra bekjente og/eller familie og ha økonomi til å ha deg boende hos dem. Det skal foretas en bakgrunnskontroll. Vertsforeldrene skal ha god psykisk helse. Huset skal ligge i et sikkert nabolag (dvs lite kriminalitet).

Boligen

Du kan havne i alt fra trailerhomes til slott. Standarden på boligen avhenger av hvor du reiser og økonomien i området. Vertsfamilien skal sørge for at utvekslingseleven har:

  • trygt område å bo
  • egen seng
  • egen pult og ro til å gjøre lekser
  • et sted å lagre klærne
  • tre måltider dagen (nok mat)
  • et noenlunde rent hjem (uten sopp og råte / uten ekskrementer og et lag med møkk på overflater)

Vertsfamilien skal IKKE

  • motta statlige ytelser,
  • bo i en sosialbolig,
  • ha psykiske lidelser som gjør dem uskikket som vertsfamilie,
  • ha mange andre utvekslingselever eller fosterbarn (reglene varierer fra land til land).

Midlertidige familier

Noen ganger klarer ikke utvekslingsorganisasjonene å finne vertsfamilie til alle utvekslingselevene som har betalt for programmet deres. Da tilbys gjerne midlertidige familier. Om ikke utvekslingsorganisasjonen klarer å vinne en permanent familie, presses noen ganger de midlertidige familiene til å være permanent familie for eleven. Det sier seg selv at problemer lett kan oppstå i en slik situasjone.

Representant som vertsfamilie

Andre ganger velger utvekslingsbyrået å benytte seg av sine egne representanter som vertshjem. Dette har jeg sett flere tilfeller av. Selv om eleven da tilbys en annen representant som sin representant er det ikke vanskelig å se at interessekonflikter lett kan oppstå.

Problemer: Forfulgt, ryktespredning, trusler, dødsfall

Explorius/Educatius:
karolineeiusa » Arizona »

ET MARERITT

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen, men det er det en veldig god grunn til det. Dette innlegget er langt, men jeg håper du tar deg tid til å lese. Hadde også satt pris på om du deler dette innlegget for å advare andre ungdommer som har tenkt seg på utveksling. Tenk godt over hvilken organisasjon du velger.

Mye har skjedd siden sist. I mars begynte tingene å bli vanskelig hos vertsfamilien samtidig som jeg fikk dårlige nyheter ifm morfars kreftmedisin. Heldigvis skulle mamma, pappa og brødrene mine komme på besøk under ?spring break? slik at jeg hadde noe å se frem til.

Selve galskapen begynte den dagen de skulle komme. Jeg ble skikkelig syk med høy feber og var dårlig. Jeg kjente at det var nødvendig å oppsøke lege. Vertsmor ville ikke ta meg til lege, men bestemte seg for å gi meg antibiotika som opprinnelig var utskrevet til vertsfar. Dette er en alvorlig og ulovlig handling i USA. Jeg var på dette tidspunktet veldig utslitt og hadde behov for noen timers søvn før vi skulle hente familien min på flyplassen. Dette løste vertsmor med å gi meg sovepiller, ikke mindre enn to stykker. Jeg ble fullstendig slått ut.

Da familien min ankom Phoenix flyttet jeg inn på hotellet med dem for å få en liten pause fra  vertsfamilien. Dette var ikke en populær avgjørelse hos vertsmor som er en ekstremt kontrollerende person, og på denne måten følte hun nok at hun mistet den kontrollen. Hun ringte og tekstet meg hele tiden mens jeg var med familien for å sjekke hva jeg holdt på med og om jeg tok antibiotikamedisinen som hun hadde gitt. Den medisinen hadde jeg kastet i det jeg kom til hotellet.

Det var godt å få prate med mamma og pappa om de siste ukene. De bestemte seg der og da for å sjekke med skolen om hvilke muligheter det var for å dra hjem for å være sammen med mormor og morfar, og for å få samle krefter. Skolen innvilget permisjon for hele april ettersom jeg hadde toppkarakterer, og de så ikke problemer med at jeg kom tilbake i mai for å fullføre eksamen og Graduation.

De neste dagene forløp greit med en tur til Grand Canyon uten de helt ekstreme overvåkings-sms’ene.

Etter Grand Canyon kom et av de store spenningsøyeblikkene for min del. Mamma og pappa inviterte vertsfamilien min ut på middag for å bli bedre kjent med dem. Ville vertsmor ta seg sammen, eller ville hun være seg selv? Det ble det siste?.. Hun var ikke interessert i å bli kjent med dem, men var veldig opptatt av å vise dem at det var hun som ?eide? meg nå. Under middagen skulle hun absolutt gi meg astmamedisin, men jeg har ikke astmaplager. Jeg hadde vond hals og hoste. Det å «eie» meg var tydeligvis et viktig punkt for vertsmor. De siste månedene hadde vertsmor hatt samtale med Educatius for å ordne det slik at jeg kunne gå videre på skole der borte. Uten å i det hele tatt involvere meg i dette. Hun ville også ha meg til å gå på sommerskole for å beholde meg lengst mulig i Phoenix.

Etter middagen bestemte vi oss for å informere vertsfamilien om at jeg skulle dra hjem til Norge i fire uker. Jeg var veldig spent på hvordan reaksjonen ville bli, så jeg hadde allerede vært og hentet passet mitt slik at det var trygt hos meg.

Vi fylte ut skjema med avreisedato til Norge og returdato (30. april) til Phoenix. Dette ble signert av skolen, koordinator, vertsmor, pappa og meg. Jeg var så heldig å få plass på samme flyet hjem som resten av familien.

Hjemme i Norge var det vanskelige dager. Jeg slet med å sove og å være alene hjemme. Det ble mye tid sammen med familien.

Bare noen dager etter at jeg kom hjem tok vertsmor kontakt og begynte å tulle med returdato. Pappa svarte henne tydelig at hun måtte tro på det jeg sa og forholde seg til det.

Vi tok kontakt med Eksplorius om å få bytte vertsfamilie. To fantastiske familier sto klar til å ta imot meg. Begge to har vært der for meg hele dette skoleåret. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem. Det ble bestemt at jeg skulle flytte inn til Laurel og Mike hvor Karianne også bor. Både Eksplorius og Educatius godkjente dette.

Vertsmor ble informert og begynte å lage problemer. I påsken kom hun med alvorlige beskyldninger mot Karianne. Vi var alle i sjokk over hva den damen kunne finne på. Beskyldningene var helt grunnløse og useriøse. Karianne motbeviste dette enkelt.

Etter dette hørte vi ikke mer fra vertsmor og jeg begynte å glede meg til å reise tilbake til Phoenix for å avslutte skoleåret. Nå gjenstod prom, finals og Graduation.

Jeg reiste til Phoenix som avtalt 30. april og ble møtt av gode venner og ny vertsfamilie. Mom og dad kjente jeg godt fra før og følte meg hjemme med en gang.

Prom var vellykket og det ble lagt ut bilder på FB. Lite visste jeg om hvordan vertsmor fulgte med på alt jeg gjorde. Nå begynte marerittet for fullt. Det tikket inn SMS?er til en venninnes vertsmor med spørsmål om hvor jeg befant meg, og om hun var klar over at jeg var utestengt fra utvekslingsprogrammet?

Videre viste det seg at min gamle vertsmor hadde ringt skolen og utgitt seg for å fortsatt være vertsmor for meg, og ga falsk informasjon om min returdato. Hun fortalte skolen at jeg hadde kommet tilbake til Phoenix en uke tidligere, men hadde skulket denne uken. Denne uken og noen dager etter at jeg var kommet tilbake hadde hun full tilgang til min skoleprofil på nettet. For å få denne tilgangen så må hun ha fått tak i mitt personlige passord som jeg har hatt i mine personlig saker.

Første dag på skolen etter returen til Phoenix fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk delta på Graduation. Vertsmor hadde tatt kontakt med flere lærere for å forvisse seg om at jeg ble satt ned i karakterer pga fraværet hun løy om. Jeg skjønte ingenting, skolen hadde jo godkjent fraværet mitt og karakterene skulle fryses til jeg var tilbake. I USA er karaktersystemet helt annerledes enn i Norge.

Engelsklæreren min kunne informere om at jeg var blitt oppført med en ukes ulovlig fravær ettersom profilen min var åpnet. Når han skjønte at dette ikke var riktig gikk han inn og slettet fraværet. Nå fikk vi bekreftet at vertsmor fulgte med på hva som skjedde rundt meg. Umiddelbart etter at fraværet var slettet så ringte hun engelsklærereren og lurte på hvorfor han dekket opp for meg? Hun opplyste at jeg var utestengt fra programmet. Jeg ble livredd. Det skremte meg når jeg så hvordan hun gikk inn for å ødelegge resten av skoleåret mitt. Jeg måtte endre passord på skolebruker, FB og mail.

Redselen ble ikke mindre når vi forsøkte å kontakte Explorius hjemme i Norge, eller Educatius i USA. Da oppdaget vi at de ikke var interessert i å høre på meg i det hele tatt. De begynte å forsvare vertsmor, som ikke lenger var min vertsmor. Mamma og pappa la press på Explorius for å få dem til å skjønne alvoret i situasjonen. Her borte ble jeg oppsøkt av ledelsen i Educatius som fortsatte å forsvare vertsmor. De ga tydelig utrykk for at vi studenter ikke har en stemme for å bli hørt. Vi er barn….

Nå gikk det opp for meg at jeg var ganske alene her borte (bortsett fra min nye vertsfamilie som jeg kaller Mom and Dad, og gode venner). Jeg spurte lærereren i rettslære om hva jeg burde gjøre. Han rådet meg til å gå og få innvilget et besøksforbud, en såkalt Order of Protection mot vertsmor. Da ville hun ikke kunne forfølge meg eller prøve ytterligere å ødelegge skolen for meg. Dad kjørte meg til retten og jeg fikk forklart meg til dommeren der, under ed, skremmende opplevelse for lille meg. Det som var litt greit var at jeg hadde bare fortalt en liten del før jeg fikk innvilget Order of Protection, og at dommeren unnskyldte at jeg måtte oppleve slikt når jeg var en utvekslingsstudent. Videre var det å kontakte politiet slik at de kunne overlevere begjæringen. Det gikk ikke ettersom vertsmor var bortreist og dette er et dokument som må overleveres direkte fra politiet til den det gjelder.

Explorius ble informert tydelig om utviklingen i saken. Pappa hadde timelange telefonsamtaler og et utall med mailer til dem for å få dem til å begynne å reagere og å få satt en stopper for vertsmor. Dette medførte bare en rekke slag i ansiktet hvor både Explorius og Educatius gang på gang bekreftet at de ikke tar ansvar når studententene kommer i en uforskyldt vanskelig situasjon.

Nå var det gått en uke uten at organisasjonene gjorde noe som helst. Bortsett fra at det dukket opp en mail fra Educatius hvor de bekreftet at de ikke trodde på meg. Pappa informerte Explorius om at besøksforbudet ikke var overlevert, og at Educatius ikke trodde på meg. De kunne tatt en telefon til skolen så hadde de fått bekreftet min historie.

Mamma og pappa så ingen annen mulighet enn å reise bort. Jeg var utslitt, livredd og hadde egentlig lyst å bare gi opp hele greia. Billetter ble bestilt, og plutselig kom det mail fra Explorius med beskjed om at vi måtte bare gi beskjed om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe. De neste dagene fikk både jeg, mom og dad flere telefoner fra Educatius hvor det var tydelig at de vernet om vertsmor og ville ha oss til å stoppe besøksforbudet mot vertsmor.

Søndag 12. mai kom mamma og pappa. Fantastisk å se dem igjen selv om det bare var en og en halv uke siden sist. Det føltes som et år. De skulle være en uke for å støtte meg, prøve å få møte med skolen og Educatius. Mandag morgen våknet vi til en lang mail fra Explorius med beskjed om ikke å ta kontakt med skolen. Det ville bare medføre at skolen kom til å trekke tilbake I-20 dokumentet (det jeg må ha sammen med visumet for å få være utvekslingsstudent). Dersom det ble trukket tilbake så hadde jeg måttet forlate USA innen 24 timer. Skolen ville også være redd for å bli saksøkt. Hvem hadde sagt at det var hensikten? Explorius rådet oss klart og tydelig å ikke forfølge saken mot vertsmor. Vi valgte å høre på dem ettersom det virket skremmende med innholdet i mailen fra Explorius. I mailen tilbudte daglig leder i Norge seg å komme over til Phoenix for å hjelpe. Pappa takket ja til dette, men hørte aldri mer om den saken. Vi så henne ikke i Phoenix de to ukene mamma og pappa var her.

Senere på mandagen hadde vi et møte med to av lederne i Educatius. De beklaget møtet mitt med USA, men det var ikke så mye de kunne gjøre. Mamma og pappa prøvde forgjeves å få frem det de markedsfører med at de alltid ivaretar studentene på best mulig måte. Alle studenter skal ha en egen kontaktperson som følger opp månedlig med rapporter som er utarbeidet i samarbeid med studenten. Jeg hadde ikke engang telefonnummeret til min kontaktperson som også er en venninne av vertsmor. Jeg har kun truffet henne én gang, og det var da jeg hilste på henne på jobben til vertsmor. Hun har levert inn månedsrapporter som sier at jeg syntes alt var fint og bra.

Jeg trodde at Graduation var reddet da vi fikk ordnet opp i det med fraværet, men nei……. Tysklærereren fortsatte å stikke kjepper i hjulene for meg. Alle oppgaver for april var levert inn, og tyskeksamen skulle på torsdag 15. mai. Mandag fikk jeg beskjed at neste dag var det eksamen, og kun i det kapittelet de hadde gjennomgått da jeg var hjemme i Norge. Jeg leste og leste slik at jeg var litt forberedt. Onsdag morgen fikk jeg uten forvarsel utlevert del to av eksamen. Hun hadde «glemt» å gi meg beskjed at det var to deler. Det var bare jeg av seniorene som fikk fremskyndet eksamen. Resten av klassen hadde den som planlagt. Videre kom hun med krav om to presentasjoner og en prøve til som skulle være ferdig innen fredag morgen. Vi var jo nå kommet til onsdag ettermiddag, og ingen tysk på timeplanen på torsdag. Dette kunne jo ikke gå bra siden hun hadde gjort det helt klart for meg at hun kom til å stryke meg dersom ikke alt var gjennomført. Bare til informasjon; vertsmor hadde god kontakt med min tysklærer.

Jeg jobbet med tysk og hadde middag med Kimberly og Craig (venner av tante Vanessa). Kimberly jobber med utvekslingsorganisasjonene i Phoenix (med unntak av Educatius som ikke oppfyller kravene), og vi trodde at nå var tingene i ferd med å gå seg til. Jeg var glad mamma og pappa skulle være til etter eksamen. Fremdeles vanskelig å sove med all denne usikkerheten rundt meg.

Torsdag var jeg klar for engelsk-eksamen og var akkurat kommet i gang da assisterende rektor kom og hentet meg i klasserommet. Jeg måtte være med på kontoret hvor politiet ventet på meg. Vertsmor hadde tatt ut Order of Protection mot meg. Hun følte seg truet av meg og sa at jeg hadde vært voldelig mot henne. Hun påstod også at mamma og pappa hadde kommet til USA to ganger for å trakassere henne og at vi alle tre derfor måtte nektes fremtidig innreise til USA. Jeg sendte følgende melding til mamma og pappa: Kom til skolen, please…. De kom med en gang. På veien hadde de ringt Kimberly for å høre hva vi skulle gjøre. Hun anbefalte oss å snakke med rektor. Rektor tok tak i saken med en gang og sendte mail til alle lærererene og nektet dem kontakt med vertsmor. Vi fikk også skriftlig dokumentasjon på hva vertsmor hadde foretatt seg. Skremselsmailen fra Explorius ble avvist på det sterkeste av rektor. Skolens oppgave er å støtte elevene. Mom kom til skolen og var med på møtet med rektor. Vi ble rådet til å skaffe advokat, men hvor skulle vi begynne?

Pappa ringte også nødnummeret til Explorius for å få dem på banen nå som jeg hadde fått ville anklager mot meg. Pappa ble lovet at noen fra Educatius skulle ringe ham umiddelbart. Han har i skrivende stund enda ikke blitt oppringt. Stol ikke på organisasjonene.

Ja, hva gjør vi nå…. Først måtte vi til rettslokalet for å kreve rettshøring for å få utfordret besøksforbudet mot meg. Dad kom for å hjelpe oss. Han ringte også en advokat som er venn av familien. Vi fikk avtalt møte med ham med en gang. Rettshøringen ble satt til onsdag 21. mai og det ble fort bestemt at mamma og pappa måtte utsette hjemreisen sin.

Da vi kom frem til advokatkontoret ble vi klar over at det var ikke noen kjellerbedrift vi var kommet til. Dette var et av de største og mest respekterte advokathusene i Phoenix. Vennen til mom og dad viste seg å være grunnleggeren av firmaet, og et fantastisk menneske. Jeg fortalte hele historien og la frem skriftlig dokumentasjon på mailer, tekstmeldinger og FB-meldinger fra vertsmor. Alt dette viste at hun var utilregnelig. Advokaten ba meg slappe av for denne saken skulle han og hans advokater ordne opp i. Ingen utvekslingsstudenter skulle oppleve slikt som dette. Jeg så heller ikke ut som en kriminell.

Han lurte på når vi sist hadde vært i kontakt med vertsmor. Da vi fortalte at det var syv uker siden ristet han på hodet og lurte på hvordan hun plutselig følte seg truet? Eneste måten hun kunne vite at mamma og pappa var kommet til Phoenix igjen var via informasjon fra Educatius, etter møte på mandag. Advokaten var veldig gjestfri og lurte på om vi hadde tid til en omvisning på huset. Klart vi ville det. Vi fikk treffe mange hyggelige mennesker, se golbanen som de hadde i «hagen» og bilder av advokaten ved privatflyet sitt. Han var utdannet pilot også og likte å fly mye. Dette var jo akkurat som på film. Han ga meg en bunke visittkort og sa at dersom Educatius prøvde på noe mer tull så skulle jeg bare be dem om å kontakt med advokaten min. Lille meg….. med egen advokat….

En helt uvirkelig dag og vi begynte alle å gå tom for krefter. Fredag var det igjen eksamen. Stolt og glad kan jeg fortelle at jeg fikk A i alle fag bortsett fra tysk. Jeg klarte å få bestått tross iherdig motstand fra læreren og jeg var klar for Graduation!!!! Denne dagen skulle jeg også ha oppkjøring. Følte vel egentlig ikke at jeg hadde hatt de beste forberedelser for det den siste uken, men jeg måtte nå prøve. Jeg klarte det….!!!!

Nå var det å forberede rettshøringen og nye forberedende møter med advokat slik at vi hadde gangen i det. Jeg var livredd og tror heller ikke at mamma og pappa var så høy i hatten. Jeg var egentlig mest redd for hvilken reaksjon jeg ville få når jeg skulle møte den galne kjerringa igjen. Jeg er livredd henne nå når jeg ser hva hun er i stand til. Det er tydelig at hun er sykelig besatt av meg, og nå vil gjøre alt for å ødelegge for meg. Som advokaten sa, det eneste du Karoline har gjort, er å flytte ut av huset hennes. De neste dagene hadde advokaten telefonkontakt med lederen i Educatius. Jeg fikk høre samtalen på høytaler. Det var en litt spakere lyd i han nå enn da han troppet opp på skolen for å snakke med meg. Advokaten gjorde det klart for Educatius at slik de hadde behandlet en ung utenlandsk student på, var motbydelig. Pappa ringte på ny Explorius for å få dem på banen, men fikk til svar at det var ikke noe de kunne gjøre. Dette var en sak mellom meg og vertsmor. Men Educatius ringte min advokat på vegne av vertsmor. Igjen et tydelig eksempel på hvem de beskytter. Det dukket opp en ny mail fra Educatius via Explorius hvor de ba meg om å trekke min Order of Protection mot vertsmor. Den ble aldri overlevert og kunne derfor heller ikke trekkes. Dette ble tydelig forklart av min advokat som igjen gjorde det veldig klart at det fantes to muligheter her. At vertsmor frivillig trakk alt mot meg, eller at de kjørte saken så langt som var nødvedig for å få alt mot meg fjernet. Det var ikke et tema å gi seg før de var i mål.

Denne uken har jeg fått støtte og hjelp fra venner og familie både i USA og hjemme i Norge. Til og med KLM var hjelpsomme da mamma og pappa måtte endre billettene. Billettene var ikke endringsbare, men plutselig var det mulig å gi dispensasjon allikevel da de spurte om årsaken for endringen. Alle som har hørt om saken har støttet meg. Bortsett fra Explorius og Educatius som faktisk får betalt av oss.

Jeg tror nok at advokatens tydelige tale skremte litt. For kvelden før rettshøringen fikk vi vite at vertsmor ikke kom til å møte, hun hadde ikke tid. Gjett om jeg ble glad. Neste dag var det allikevel med en litt ekkel magefølelse jeg møtte i retten. Ville hun allikevel være der? Hun var der ikke og det hele gikk veldig raskt. Det var overhodet ikke grunnlag for at jeg skulle ha en Order of Protection mot meg. Dommeren beklaget at jeg måtte gjennomgå dette. Jeg måtte vite at alle amerikanere var ikke som min tidligere vertsmor. De fleste er hyggelige. Han presiserte også at dersom det dukket opp noe som helst fra den kanten, måtte jeg ikke nøle med å få overlevert en Order of Protection mot henne. Litt trygt å vite. Det som er mindre trygt å vite er at vi har ikke hørt noe som helst fra hverken Educatius eller Explorius for å høre om utfallet i saken. De er overhodet ikke interessert i om jeg har blitt fri fra dette.

Jeg hadde aldri klart dette uten så god hjelp fra alle de rundt meg. Jeg må bare få takke

  • mamma, pappa, Kristian og Fredrik
  • mom and dad
  • Karianne, Kristin og Magnus
  • Shannon og John
  • Tante Vanessa
  • Kimberly og Craig
  • Advokatene mine Daryl M. Williams og William Sawkiw
  • Familie og venner hjemme i Norge

Det er også godt å motta meldinger fra de som bryr seg. Det har betydd mye for meg gjennom denne tiden.

Problemer: Bytte familier, familiekonflikt, overfylt, ingen hjelp

Complaint to the US Department of State against EF and their representative Nettie Lowery
Dato: Tue, 04 Dec 2012 20:50:33 +0100
Fra: L
Til: DOS
CC: Diverse

U.S. Department of State Bureau of Educational and Cultural Affairs (ECA)
2201 C Street NW
Washington, D.C. 20522

Attention:Div

Dear Sirs and Madams,

I remind you of the story of my own M’s meeting with Forte International Exchange Association and their representative Becky Sanderson. Below is the story from a mother of the treatment of her daughter by another representative, this time from EF. It is clear that the representatives of the various organisations are getting away with traumatizing exchange students coming into your country for «the adventure of a life-time». Instead they leave the US with the impression that they are not taken seriously and that adults are free to treat teen-agers as they like. This is something that the Department of State needs to take seriously.

To whom it may concern,

Complaint about the treatment of my daughter, XXXX, by EF USA/Norway and their Fayetteville, North-Carolina representative Nettie Lowery.

Early on XXXX was given the XXXX family in Fayetteville, North-Carolina as her host-family. They were a young military family consisting of mom, dad and a one-year-old son. The dad also has a daughter from a previous relationship. She does not live with the family.

The family had planned a vacation to Tennessee before school-start and wanted XXXX to join them. EF advised XXXX to leave ahead of time so she could be part of this vacation and that way get to know the family. XXXX left four weeks ahead of time – August 1, 2012.
In spite of being afraid of flying, XXXX was booked for four flights. She also had to travel on her own. At the airport XXXX and her mom were met by an inexperienced representative from EF. XXXX got her tickets and it turned out there were only two of them. The EF-representative was not able to give an answer as to why there were only two tickets. Neither could she tell XXXX at which airport XXXX needed to pick up her luggage and where it continued on its own. XXXX was told to ask at Information in New York and ask about the tickets there.

The flight information the family had received from EF included four destinations, but the reservation confimation only had three destinations. When we aired this with the representative, she had no clue and felt XXXX should get an answer in New York. The phone card we had been given had been filled and registered by the family, but it did not work. The representative was not able to address this problem either.

After 36 hours of travel, XXXX was met at the next to last airport by host mom. Worn out, XXXX arrived at a home that stank, where it was dark and filthy and where noone greeted her. In addition there were more people living in the home than we had been told. In addition to the family XXXX had been told of, the host-mom’s sister, the host-mom’s mother and three dogs lived in the house. XXXX is afraid of dogs and had not been told about the pets.

It turns out the courts had refused visitation rights to host-dad and that the family were going to court the week after XXXX’s arrival. This was the alleged vacation to Tennesse.

XXXX’s representative, Nettie, told XXXX that she had not wanted to approve the family, but that EF higher up had overruled her.
August 12, 2012 XXXX was removed from the home of the XXXX family. She was then placed with with XXXX. XXXX stayed with XXXX a few days until EF had approved the next temporary home. This time XXXX moved in with XXXX. XXXX  could only stay with XXXX a couple of days as XXXX was awaiting her own exchange student and therefore would not be able to fit another exchange-student into her home.

After a couple of days XXXX with XXXX, XXXX was then moved to Nettie, her own representative. XXXX’s experience with the XXXX’s had been traumatic. Having to move into three temporary homes did not help the matter any.

Nettie turned out to be an awful host-mom. She threatened and bullied XXXX. In the end XXXX became so afraid of Nettie that she was unable to tell her how she really felt. Nettie had threatened XXXX with dire consequences if XXXX was troublesome. XXXX was told in no uncertain terms that Nettie could make serious trouble for XXXX. She would make sure that XXXX would never be herself again. XXXX was also told that Nettie’s salary was based on how many exchange-students Nettie was able to place and that XXXX would be held responsible if she did not stay with the next family. Nettie told XXXX that she could care less what happened to XXXX and coerced XXXX to sign a «Contract of Behavior» where among other things XXXX had to promise to stop crying, to love and respect her «mother» and to speak English at all times (see below).

It gets worse. Nettie brought XXXX along to an acceptance-interview with her supposed next permanent family, the XXXX. At the XXXX’ home XXXX was displayed and «interviewed». Still present, XXXX was discussed and evaluated. This was how she was approved by the XXXX. This is illegal! The students aren’t supposed to be presented with name or picture to a potential host-family ahead of time. It is extremely difficult for young girl to experience this kind of evaluation, especially considering what had passed previously. Their representative is supposed to be a «safe» person, someone the exchange student can turn to in difficult situations.
Before the papers were in order, XXXX was placed with the XXXX. They stated that they did not dare ask EF about this because they saw how terribly Nettie treated XXXX, and they were afraid that Nettie would remove XXXX from the family if they dared question anything.

Conversation started September 15: 7:56am

Host mother

  • I am sorry to bother the two of you, but I am hoping that maybe somebody would be willing to tell me what happened. XXXX was adjusting nicely, doing better in school, getting more comfortable with the family, or we thought so anyway. I knew she had not made a final decision whether to stay or leave, but she was finally smiling, seeming to settle in, I know she was sleeping, I could see it in her face. We had all been making plans for the fair this weekend, and for making some trips to Washington DC, going down the coast and maybe new york in the spring. I went to work on Monday, while I was gone she decided to go home. She has never spoken to me again. She never told me she was going home, she never said a word abut why all this happened. I know her start in the States was not good, but my family and I opened our home and our lives to her. While we are not perfect we are decent people in a decent home. I don’t mind so much that she went home, I just wish someone would tell me what happened. XXXX is a lovely young lady with a wonderful spirit, which is why is suprises me so much that she simply never said a thing. She has also removed both my daughter and I from her FB account, which is her right, I simply find that I would really like to know what it was that we did to her that was so horrible that she simply will not speak after staying in our home and being a part of our family. If either of you would be willing to explain that, I would truly appreciate it. On another note, I intend to call EF now that I know XXXX is back home and settled and discuss her contact here in the states. She had placed XXXX with us before all of the paperwork was done, and her treatment of the child was completely unpleasant and unprofessional. Unless either of you has a great objection I intend to speak to the people in Boston about it. I had told XXXX that I would do that, I just did not want to do it while she was with us for fear that they would move her again.

Host mother

  • Oh XXXX I can stand. Have no fear for me. Whatever you need of me just ask. I wish I had known. I just did not know what my family had done. I told XXXX I would say nothing about Nettie while she was here for fear they would take XXXX from me. I just did not know why XXXX was mad with us. We are a bit silly and unorganized but i thought we were normal. Whatever you need, I will send whatever you need and I am calling nettles american boss on Monday. If I have my way she will no longer have a job. Please know my family and I would have never participated in threats to your daughter and if our name was used we had nothing to do with it. I have never treated any child like that.

 

The XXXX lived way out in the country and were very religious. Mrs. XXXX was not interested in XXXX having contact with anyone outside the family. XXXX and the host-family were asked if they would like to visit another Norwegian (Sue) living in North-Carolina, but the XXXX would not allow this. XXXX was then invited to go with the same person to a Greek festival, but she was not allowed to do that either. After that conversation XXXX’s host-mom had pulled her into her room and yelled at her saying that she was not to have people call their house to convince XXXX to go out. After this XXXX was only allowed to speak with people in English.

Friends of Sue then offered to host XXXX for the rest of the year so she might experience a normal year. All of the information about that family was sent to EF. EF would not let XXXX move until mediation/councelling had been done with the XXXX.

XXXX had by this time become so broken in spirit that she and I decided that the best place for XXXX would be with her mother. After arrival in Norway XXXX was evaluated by the family-doctor and he concluded that the previously healthy young lady had come back to Norway with depression and anxiety problems. Even now XXXX struggles with nightmares of EF taking her back to the US.

We wish to accomplish several things with this complaint:

1. EF should refund the whole program fee of NOK 78 762.

2. In addition EF should refund all of the extra expenses that have been placed upon our family due to this avoidable situation. This includes all of the trips we have had to make, medical expenses and a vacation that was cut short: NOK 110 000,-

3. In addition, XXXX’s representative, Nettie Lowery should be held responsible for her actions and expelled from the EF system.

4. The State Department needs to make certain that all of the exchange organizations (including EF) are held responsible for their actions.

Sincerely

XXXX (mother)

Copy: Div


Behavioral agreement from EF

2012: Årsaker til at PIE (Pacific Intercultural Exchange) måtte ut av Department of State programmet

Jeg har forsøkt å følge Pacific Intercultural Exchange (PIE) tilbake i tid for å se på noen av årsakene til at de ble sparket fra programmet i USA. Enkelte kommentarer har bagatellisert det som har skjedd.

For at US Department of State skal kutte ut støtten til et av programmene sine må det skjedd vedvarende brudd over lengre tid av fler enn noen «få» medarbeidere.

Kommentaren fra US Department of State 30. november 2012 var:

The Department of State’s Bureau of Educational and Cultural Affairs (ECA) has removed Pacific Intercultural Exchange (PIE) of San Diego from its list of designated Secondary School Student Exchange Visitor Program (EVP) sponsors, effective November 28, 2012.

In the face of perceived long-standing regulatory non-compliance and concern that PIE’s operations placed at risk the health, safety, and welfare of student participants, the Department of State initiated two sanction actions against PIE on July 17, 2012: one immediately suspending PIE’s operations for 120 days, and the other notifying PIE of the Department of State’s intent to deny PIE’s then- pending application for re-designation. The suspension, which was upheld through an administrative appeal process, expired on November 13.

On November 28, PIE withdrew its administrative challenge to the proposed non-redesignation.The Department of State places top priority on the health, safety and welfare of its exchange visitors. The Department will remain vigilant in its oversight of Exchange Visitor Program sponsors to guarantee that participants’ exchange experiences are both safe and rewarding.

2012 Dec 6: AP: Exchange student sponsor out over abuse claims

Pacific Intercultural Exchange mistet muligheten til å hente inn J1 utvekslingselever til USA. En av årsakene var seksuelle overgrep.

Tre av de mest alvorlige tilfellene gjaldt vertsforeldre som ble dømt. Gode bakgrunnskontroller var ikke utført.

Det ene tilfellet gjaldt Craig Steven Ley of Beaverton, Oregon. Ley var konkurs, arbeidsledig og sønnen hadde flyttet hjem til moren.  Carol Jones, representanten for PIE, observerte ved et hjemmebesøk utvekslingseleven i Leys seng. Utrolig nok, trodde hun på forklaringen til Ley.

Ley fikk fengselstraff og ble idømt bot for overgrepene mot den tyske utvekslingseleven. Hadde PIE gjort en god bakgrunnskontroll, ville de ha oppdaget at Ley allerede hadde en dom mot seg.

I 2004 ble han dømt for «mail fraud». Også denne gangen var det en utvekslingselev som ble offeret hans. Ley benyttet seg av utvekslingselevens personalia.

John M. Doty erkjente at PIE visste om dommen siden 2006.

Et annet tilfelle med seksuelle overgrep gjaldt vertsfaren Shernon James fra Naples.

Shernon James var tidligere blitt arrestert for besittelse av barnepornografi. Saken var blitt henlagt fordi tilståelsen hans ikke ble tatt opp. Den senere saken gjaldt en utvekslingselev.

Et program som heter «Big Brother» (støttekontakter) hadde også tatt bakgrunnskontroll av James. De hadde ikke problemer med å finne ut om de tidligere anklagene.

Men tilsynelatende hadde ikke PIE funnet de samme opplysningene.

Den tredje saken foregikk over mange år og i flere stater. Den tidligere presten William Romero hadde blitt beskyldt for å begå overgrep av flere personer. Saken var blitt rapportert videre oppover i den katolske kirken, men ingenting skjedde. Hvorvidt noen ved Pacific var klar over tilfellene er vanskelig for meg å uttale meg om. Siden han hadde vært vertsfar for flere ungdommer over en del år er det vanskelig for meg å forestille meg at ikke en eneste en av dem klaget til noen. Men, som sagt, det har jeg egentlig ikke noen anelse om. Men en ting er sikkert. Romero likte gutter som var yngre enn seg. Mange gutter.

Som man ser av ansettelseshistorien hans så har anledningene vært mange:Youth Director and Catechism Teacher, St. Ann School; Priest and Youth Group Leader, St. Ann School; Youth Pastor, St. Ann School; Parish Priest, St. Joseph; Pastor, St. Joseph; Chaplain, Miami; Prosecutor, Miami; Teacher, St. Ann; Priest On Staff, St. Christopher Catholic Church; Priest, St. Ann Parish; Priest.

Merk dere at alle tre menn virket hyggelige for de fleste voksne.

Dette er de tre sakene jeg har klart å grave opp som har fellende dom ved seg. Utover dette kommer det bortforklaringer fra PIE’s ulike talspersoner. I tillegg har vi flere tilfeller av andre former for overgrep fra enten representanter eller vertsforeldres side.

Da de diverse sakene rundt PIE kom fram for en dag satt John Doty som president av Pacific Intercultural Exchange. Ifølge zoom.info ser Dotys karriere ut sånn her:

Employment History

  • Executive Director, P.I.E. Company
  • President, Pacific Intercultural Exchange
  • Executive Director, Pacific Intercultural Exchange

Board Memberships and Affiliations

  • Board Member, Pacific Intercultural Exchange
  • Board Member, Council on Standards for International Educational Travel
  • Chair, Board of Directors, Council on Standards for International Educational Travel

Doty har vært med PIE minst siden 1992. Det vil si at han burde ha en viss peiling på hva som foregår i bedriften. I 1992 var han executive director. Den lange fartstiden burde også bety at Doty i aller høyeste grad visste hvilke regler som gjaldt. At han I tillegg hadde vært en del av styret til CSIET, og dermed med på å kontrollere sitt eget firma, viser i enda større grad hvilken kunnskap John M. Doty innehadde.

I 2010 bestemte Vermilion School Board seg for å:

Move to approve terminating the Board’s relationship with Pacific Exchange International for the placement of foreign exchange students at parish high schools.

Årsakene for avgjørelsen var:

The issue before the Education Committee was the ability of one of the two foreign exchange companies working in the parish to be able to provide adequate housing to their guest students. Included in the complaint were the living conditions, the lack of host families to be able to financially provide adequate meals and that outside educational activities were not being provided.

I 2010 rotet PIE det til og forårsaket hjemsendelsen av Taissiya Kryazhova. PIE hadde ikke klart å ordne med skolepapirene hennes før hun ankom landet. I og med at CSFES anmeldte dem til State Department kunne ikke PIE v/John Doty late som om ingenting hadde skjedd. På den tiden satt John Doty i en dobbeltrolle. CSIET er fellesorganisasjonen for utvekslingsprogrammer i USA. De er et selv-regulerende organ. Intensjonene er de beste, men som vi ser med PIE og John Doty kan det bli litt fristende å ikke være strenge nok. Særlig om man som Doty gjorde i 2010 sitter i styret til CSIET. Ifølge AP forsøkte PIE å forfalske feilen sin. Det samme skjedde i Oregon.

2012 Sep 26: Pacific Intercultural Exchange president tells jurors he didn’t admit to feds he knew of felony in Beaverton case

The president of a long-time exchange program, being sued by a former student, did not tell the State Department that he knew about a host father’s past felony

…Doty acknowledged in court that he did not include a letter Ley had written explaining the federal mail fraud conviction.

Norske Live Skiftesvik fra Askøy dro gjennom PIE til San Antonio i Texas. Live opplevde etter hvert at hun ble behandlet som en tjener og overvåket av vertsfar. Hennes faste oppgave ble å medisinere vertsbroren. I tillegg måtte hun kjøpe inn maten sin selv, samt gjøre brorparten av husarbeidet. En vanlig trussel fra enten representant eller/og vertsfamilie er at om man ikke gjør som de vil blir man sendt hjem (uavhengig av regelbrudd).

2012 Jul 30: Utvekslingsåret ble et mareritt

Pacific Intercultural Exchange er ikke noe unikt eksempel på hvordan industrien fungerer der borte. Når John M. Doty sier:

«If the school says, I wouldn’t place a student with that family, we listen,» he said. «Our program brought in 20,000 students in the past 20 years and never had any reported abuse.»

så er det vel ikke så vanskelig å se at han snakker mot bedre vitende.

Når man tar med alle elevene som kommer inn i USA uten at hverken hjem eller skole er ordnet allerede blir det et problem som må løses og som CSFES overalt i verden ønsker å bistå utvekslingsbransjen med. For vi er faktisk IKKE ute etter å ta bransjen, vi er bare ute etter å fjerne de som ikke burde være en del av den og å påpeke ting når de skjer.

Vår egen erfaring er den at industrien både her i Norge og i USA lyver deg rett opp i ansiktet. Vi informerte INTO om problemene med Becky Sanderson. Men Sanderson hadde vært med i FIEA ganske lenge og klagene mot henne ved State Department var mange. Da blir det utrolig vanskelig for oss som foreldre å tro på noen av firmaene på det de uttaler seg om. Nå er Becky Sanderson ute av industrien, men hun og John Doty og PIE er langt fra de eneste som har problemer med ærlighet, redelighet og en vilje til å høre på når man forsøker å informere.

Reglene for utvekslingsprogrammene ble betydelig strammet inn i USA i 2006 og igjen i 2010. Men reglene må overholdes og kontrolleres av uavhengige. Det kan ikke være sånn at det er industrien selv som skal passe på seg. I teorien er det nettopp det som er State Department’s oppgave. Men som alle andre statlige organer er og de underbemannede og kanskje for godt kjent med motparten. Vennskap kan fort komme i veien for objektivitet og tidspress fører lett til feil. Da blir utvekslingseleven og familien hans/hennes sittende der med falske påstander, ulovlige underskrifter, uærlige hjemsendinger og langtidsskader som elev og familie må slite med lenge etter hjemkomst.

Og tro for all del ikke at USA er i noen særposisjon. Om noe er USA et av de bedre landene å reise til som utvekslingselev – nettopp fordi man der har reguleringer som skal beskytte eleven. Her i Norge har vi ikke noe annet enn allmenn lov som beskytter elevene som kommer hit. Om noe skjærer seg mellom elev og vertsfamilie /utvekslingsfirma har ikke utvekslingseleven noen beskyttelse. Også på dette området kan man trygt si at Norge IKKE er et foregangsland.

2012 Jun 26: AYUSA: Uteblivelse av vitne = dismissal

En av de vanligste årsakene til at rettssaker som har med ulike former for mishandling blir henlagt er fordi vitnet ikke reiser tilbake til utvekslingslandet. I dette tilfellet har vi å gjøre med en mann som ble arrestert pga av pornografiske bilder av utvekslingselevene sine.

Richard Mink hadde hatt utvekslingselever boende hos seg i nesten 20 år. I 2010 ble han arrestert for seksuelle overgrep mot mindreårige. Saken ble henlagt fordi de tidligere utvekslingselevene ikke ville tilbake til USA for å vitne.

I dette tilfellet var det utvekslingsfirmaet AYUSA som stod bak utplassering av eleven.

Child porn manufacture case against Muskegon exchange-student host dismissed

John S. Hausman | jhausman@mlive.com By John S. Hausman | jhausman@mlive.com The Muskegon Chronicle on June 26, 2012 at 11:52 AM, updated June 26, 2012 at  5:50 PM

Richard-Mink.jpgRichard Mink

MUSKEGON, MI – The case against Richard William Mink of Muskegon, a longtime foreign-exchange student host charged with manufacturing child pornography of a student, has been dismissed because the alleged victim refuses to return from Germany to testify.

The Muskegon County Prosecutor’s Office dismissed the case Tuesday morning “without prejudice,” meaning prosecutors could refile it later if the alleged victim becomes available.

The trial for Mink, 77, of Muskegon had been scheduled to begin Tuesday. He was charged with a 20-year felony.

Mink had been accused of taking nude photos of a 16-year-old German male exchange student in 2009. The case had been pending for some 18 months, but trial was repeatedly delayed when the victim declined to return to the United States.

An earlier case against Mink of second-degree child abuse, involving a 15-year-old South Korean male exchange student in 2010, was dismissed in February 2011 for the same reason.

Mink had been accused of abusing the Korean boy in a variety of ways, including paddling the boy on his bare bottom, making him walk naked in front of Mink, and watching him shower and fondling his genitals. In a Chronicle interview in February 2011 Mink acknowledged some of those allegations but denied the fondling.

Both allegations surfaced in December 2010 after the South Korean student, who had been attending a local high school in Muskegon County, told a school counselor that he had been abused, sometimes sexually, at the hands of Mink.

The Muskegon police investigation into the Korean boy’s case led authorities to search Mink’s home, where they discovered nude photos of the German male exchange student, allegedly taken by Mink.

Email John Hausman at jhausman@mlive.com or follow him on Twitter at @johnshausman

Vanlige problemer: Religionspress, hushjelp, diskriminering

ladythalia/lillethia skriver:

Jeg ser at EF ikke har  forbedret seg siden 90-tallet.  Jeg var utvekslingselev og bodde hos en mormonerfamilie for noen år siden. (Også kjent som Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, eller Latter Day saints som de selv foretrekker.)

De tror på bibelen, men er også det de kaller mormons bok som forteller om profeter som valfartet fra midtøsten over til Amerika hvor de etterhvert skrev ned guds ord og tekster på noen gulltavler. Disse tavlene ble gitt av gud til grunnleggeren av sekten, men da han hadde oversatt gulltavlene til moderne engelsk, forsvant de mirakuløst og veldig beleilig nok opp i himmelen igjen;-P

Stort sett er de veeeldig familieorienterte og har ofte mange barn. De er også kjent for å spore opp avdøde slektninger og «frelse» dem så de skal få sjansen på evig liv. Ellers er de ofte totalavholds, i hvertfall om du ikke ender hos noen særs liberale mormonere, så ikke vent deg at de vil tolerere festing røyk eller alkohol (eller kaffe) i det hele tatt. Kroppen skal være et tempel og må derfor holdes rent. Sex før ekteskapet er vederstyggelig, og kanskje du som jeg vil få servert datingboka deres, kalt «på date med den hellige ånd» e.l. (Som skal frelse deg fra syndige tanker om det motsatte kjønn.)

En annen ting jeg raskt kom i opposisjon til var godstjenestene deres. De varer i over 3 timer hver søndag, og er delt opp i flere seminardeler. Det er heller ikke uvanlig at man blir i kirken opptil en time eller mer også etter at gudstjenesten er ferdig. I tillegg vil de fleste ungdommene i familien følge seminarer i kirken før skolen begynner et par ganger i uka. (Hos oss begynte de kl 7.) Selv om misjonering er ulovlig i følge utvekslingselev-vedtektene, vil de nok be deg med i kirken. Selv følte jeg veldig at de prøvde å omvente meg, og etter at jeg 3 måneder ut i oppholdet ikke lenger orket å delta, surnet forholdet mellom familien og meg veldig raskt. Råder deg derfor til å være klar på om du virkelig ønsker å delta fra dag en. En ting er å være med en gang eller to av høflighetsgrunner, noe annet at du jevnlig skal delta.

Appendix F to Part 62

Would you be willing voluntarily to inform the exchange visitor in advance of any religious affiliations of household members? (Y/N)

Would any member of the household have difficulty hosting a student whose religious beliefs were different from their own? (Y/N) Note: A host family may want the exchange visitor to attend one or more religious services or programs with the family. The exchange visitor cannot be required to do so, but may decide to experience this facet of U.S. culture at his or her discretion.

De driver forøvrig med utstrakt misjonering, og guttene er pålagt å være misjonærer i to år fra de er 18. Jenter kan velge det samme, men må vente til de er 20. Du har nok sett dem også i Norge, med sine hvite skjorter, slips og navneskilt…

Ønsker ikke å skremme deg. Kanskje får du et fantastisk år, men mitt var i grunnen ikke verdt verke ntid eller penger. Jeg har ingen kontakt med familien idag, og er sjeleglad for det. Vær klar på hvem du er fra dag en, sånn sett har dere en bedre sjanse for å forstå å godta hverandre særegenheter.

For min del var det veldig implisitt fra dag en at jeg som utvekslingselev skulle lære om kulturen deres, for dem var religionen veldig sentral. Og når man er veldig ny vil man jo gjerne gjøre folk til lags. Etterhvert (dvs veldig tidlig) sluttet de å spørre om jeg ville være med, og de tok det som en selvfølge. Jeg var aldri med på morgenseminarene deres for ungdom (7-8 mandag onsdag og fredag.) siden jeg jo faktisk ikke var mormoner. Synes det er en uting å be med en ikketroende på de seminarene også. Det er tross alt langt over grensen for å lære om kulturen, det blir ren ungdomsforkynnelse, som for de som er medlemmer.

Siden de sluttet å spørre om jeg ville være med hver søndag, men bare ropte høyt til meg grytidlig hver søndag at nå måtte jeg stå opp, ga deg meg aldri et forum hvor jeg kunne uttrykke betenkelighetene mine, og jeg merket at den holdningen deres etterhvert gjorde meg både fortvilet og veldig aggressiv. Så jeg begynte å skulke time nr 2 og 3 i kirken, men da ble selvsagt da et samtaleemne også. «We missed you today…» bla bla bla… Snakk om å gi dårlig samvittighet. Kan godt tenke meg de andre i menigheten også merket jeg var borte, og gud vet om vertsfamilien fikk høre det fra de andre igjen også…

Men man skulle jo tro de hadde tatt tegnene på uvilje, spurt om det føltes galt for meg å være med, om jeg ville slutte, men det gjorde de aldri. De ble bare sure da jeg endelig våget å si stopp. Da endte det jo selvfølgelig med en temmelig ubehagelig seanse hvor områderepresentante min skulle støttet meg, men som medlem av mormonerkirken var hun selvsagt på deres side. Har aldri følt meg så rettsløs som det året. Måtte «krype» og unnskylde meg for å forklare meg, mens jeg til denne dag bare uttrykte det man kan forvente av et voksent, myndig menneske som faktisk har rett til å si nei til å ta del i forkynnelsen i familien uten å dømmes for egne meninger. De visste like godt som meg at religiøs forkynnelse overfor utvekslingssudenten ikke er lov og det burde de tatt med i betraktning.

Andre aspekter jeg hadde problemer med var bordbønnen. Alle skulle sitte der med lukkede øyne og be. Men stadig vekk knep jeg faren i å spise mat mens de andre ba, jeg følte ikke for å hykle ved å lukke øynene og be til en gud jeg ikke tror på og da knep jeg han selvfølgelig, selv om jeg aldri sa det til noen. Tror denne oppdagelsen førte til at spesielt faren og jeg fikk et dårlig forhold. Sammen med det faktum at jentene skulle være guttenes tjenere og smøre maten deres for dem mens de så på tv. Godstolen var også forbeholdt pater familias (A.K.A: hustyrannen.) Foreldrene stjal regelmessig vitaminpillene mine (som jeg kjøpte fordi barna i familien og jeg fikk dårligere mat enn de voksne.)

Herregud, ja. Det begynte med at jeg snek meg ut mellom seminarene for i hvertfall å slippe unna en time eller to, men da etterlyste de meg selvfølgelig… Følte meg totalt fanget! Dessuten elsker jeg å sove lenge i helgene, så da passet det i  grunn dårlig å stå opp kl 8 for å høre Mormons (løgnhistorie) ord.

Skulle gjerne byttet selv også, men områderepresentanten var selvsagt også mormoner, så der var det ingen hjelp å få. Eneste valget hun ga meg (som ikke var noe reelt valg) var å sove på sofaen i huset hennes sammen med en baby hun var pleiemor for. (Hun levde av å ta inn barn i alle aldre, 4,5 stk på hvert rom i huset.) Da ble tross alt min gamle familie det minste ondet. Men jeg følte hele tiden at hun, som skulle stille opp ved kriser, valgte å redde kirkens og sin egen stolthet før min.

Det rådet jeg pleier å gi utvekslingselever er å sette krav allerede i søknaden de sender over til statene. Si nei til religion om du ikke er religiøs selv. Be om å komme til en by dersom du ikke er glad i landet. Si du elsker å bade, dersom du ikke vil ende opp langt mot nord osv… Riktignok tar det lenger tid å plassere folk med krav og ønsker, men resultatet er også mindre misnøye når man først har fått familien sin. Og ikke minst: Føler man noe skurrer med familien før man reiser over: Be om å få bytte. Bedre å ta det da enn senere.