Stikkordarkiv: #LiteMat

Vanlige problemer: Satte på slankekur

Utvekslingseleven Ida Samuelsen (18) sier hun ble satt på en ufrivillig slankekur hos vertsfamilien i USA og gikk ned seks kilo på seks uker. Nå krever Idas mor erstatning.

Ida Samuelsen
Ida Samuelsen startet oppholdet sitt som utvekslingselev i USA hos en vertsfamilie som krevde at hun slanket seg. Ida Samuelsen reiste gjennom utvekslingsorganisasjonen STS og flyttet mellom fem ulike vertsfamilier i løpet av sine ti måneder i USA. | Foto: Privat

Journalist  Kirsti Haga Honningsøy og Journalist  Emrah Senel

– Det første jeg fikk tildelt av vertsmoren min var en egen vekt slik at jeg kunne veie meg hver dag, sier Ida Samuelsen til NRK.

18-åringen fra Kolbotn sier hun gikk ned ti prosent av sin egen kroppsvekt i løpet av de seks ukene hun bodde hos vertsfamilien utenfor Los Angeles i USA under skoleåret i fjor.

Den normalvektige jenta på 60 kilo hadde ikke et ønske om å slanke seg, men forteller at vertsmoren var «sykelig opptatt av dietter og kalorier» og kalte henne overvektig.

– Dårlig håndtert

Ida skulle tilbringe ti måneder i USA, men allerede etter en uke hos vertsfamilien ville hun flytte ut. Ida dro på utveksling gjennom STS Education, og sier hun ikke ble trodd da hun fortalte om mobbingen og mangelen på mat.

– Moren min måtte true med søksmål før STS Education fikk flyttet meg til en annen familie, forteller Ida.

Etter nesten to måneder hos vertsfamilien, kom hun en endelig til en vertsfamilie hun var fornøyd med. Ida sier hun hadde korte opphold hos flere midlertidige hjem før og etter den ene vertsfamilien STS fant, og endte til slutt opp med å finne en vertsfamilie på egen hånd.

STS skriver i en e-post til NRK at de ikke ønsker å kommentere enkeltsaker.

– Vi kommer ikke til å kommentere en individuell sak offentlig i media. Derimot kommer vi til å håndtere en eventuell henvendelse fra familien og svare på alle spørsmål, eventuell kritikk og kommentarer som de har, sier daglig leder i STS, Lisa Augustsson-Hübner.

– Ble kalt lubben

– Det var en form for trakassering, fortsetter Ida.

Vertsmoren skal gjentatte ganger ha kalt henne lubben.

– Da jeg sa at det måtte stoppe, sa hun at jeg ikke visste hva jeg snakket om. Jeg fikk ofte en muslibar til frokost. Det var middag på bordet kanskje en gang i uken, og da var det en enkel salat. Jeg fikk ikke lov til å spise ute, forteller Samuelsen.

Ida sier det sjelden var mat på bordet etter skolen. STS Educations områderepresentant, som skal følge opp elevene, fnøs da Ida ba om å få flytte.

– Hun skjønte ikke hva som var problemet og kalte meg uoppdragen og uhøflig. Hun sa jeg måtte akseptere forholdene, sier Samuelsen.

NRK har fått tilgang til dokumentasjon som bekrefter Idas versjon om at hun tryglet om å få bytte vertsfamilie, men at hun ikke fikk gjennomslag hos områderepresentanten.

Krever erstatning

Nå krever Ida Samuelsens mor, Kristin Samuelsen, erstatning for tapt inntekt som følge av problemene de opplevde under datterens utvekslingsreise.

Hun har nylig sendt et brev til STS Education med kravet. NRK har fått en kopi av brevet hvor det blant annet står:

«Jeg har brukt endeløse timer både natt og dag på telefonsamtaler og mailer, i forbindelse med bytte av vertsfamilie, noe som har gått ut over mitt arbeid. Mangelfull og uriktig informasjon i forhold til visumsøknad, lånekassen, avreisedato, hjemreise til jul, m.m. har medført ytterligere ekstraarbeid for meg som jeg kunne har brukt å inntektsbringende arbeid».

«I tillegg til det økonomiske tapet jeg lidt, handler det ikke minst om de fysiske og psykiske belastninger min datter har blitt utsatt for og som ikke kan erstattes med penger».

Vertsfamilien fikk betalt

Ida Samuelsen tror vertsfamiliens motivasjon for å ha henne boende, var betalingen de fikk fra STS. Kristin Samuelsen sier STS ikke kommuniserte ut hva vertsfamilien fikk utbetalt for å ha Ida boende og setter spørsmålstegn ved STS økonomiske incentiver.

Kristin Samuelsen
Kristin Samuelsen krever erstatning for tapt inntekt som følge av problemene de opplevde under datterens utvekslingsreise. | Foto: Privat

– STS svarte med at det var et «ubetydelig beløp», sier Kristin Samuelsen.

Hun betalte rundt 250.000 kroner til STS for Select-programmet.

– Vi fikk ikke spesifisert hva pengene skulle gå til. Det er bedre om STS kan være ærlige slik at vi som foreldre kan gjøre en saklig vurdering ut fra de faktiske forhold, sier hun.

– Stiller krav til alle vertsfamilier

Daglig leder i STS, Lisa Augustsson-Hübner, sier organisasjonen velger ut noen familier som får økonomisk kompensasjon, blant annet alle vertsfamilier i Select-programmet.

Lisa Augstsson-Hübner
Daglig Leder Lisa Augstsson-Hübner i STS. | Foto: STS Education

Kompensasjonen som utbetales til vertsfamilier er varierende. Augustsson-Hübner legger til at det stilles samme krav til alle vertsfamilier, enten de får betalt eller ikke.

– For studenten og familien i Norge, spiller det ingen rolle om familien får betalt. Kompensasjon som blir utbetalt til vertsfamilien, er en del av programavgiften som de betaler til STS, sier hun.

– Fører utbetalingene til at vertsfamilier kan ha økonomiske motiver for å la en elev bo hos seg?

– Det kan vi aldri vite med sikkerhet, men det er generelt ikke noe vi opplever. Det kreves samme personlige motivasjon for å ta imot elever for alle vertsfamilier uansett om man får økonomisk kompensasjon eller ikke, sier Augustsson-Hübner.

Publisert 02.08.2015, kl. 15:14

Problemer: Bytte familie, overfylt, mye sulten, overvåking, forfulgt, ingen hjelp

Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)
Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)

Anne på 16 år fikk så lite mat av familien sin at hun begynte å smugspise om natta. At de skjelte henne ut og virket å hate henne var også en del av hennes nye liv i USA.

– Jeg så for meg en kystby, kabrioletbiler, kjekke gutter. The American Dream, kort sagt.

Anne Natvig ville ut i verden. Hun var bare 16 år, men klarte å overbevise foreldrene sine til å la henne reise på utveksling til USA. Hun skulle jo bo hos en familie som skulle passe på henne.

– Før jeg reiste fikk jeg utdelt vertsfamilie. Jeg skulle bo i et stort, flott hus med atten soverom, der det bodde 17 mennesker fra før. Så det var et soverom til meg.  Både barn, barnebarn, foreldre og besteforeldre bodde sammen i huset fra før.

Anne er fortsatt sint og oppgitt i stemmen når hun snakker om familien hun bodde hos i Mississippi.

Et stort, uvennlig hus

Hun ankom byen Gulfport. Huset (som senere ble det jevnet med jorden av stormen Katrina) lå rett ved stranden. Det så fasjonabelt ut, men familien på innsiden ønsket ikke Anne velkommen. De hadde egentlig ikke så lyst til at hun skulle være der, virket det som, de hadde visst blitt overtalt av en familievenn til å påta seg en utvekslingsstudent. Familievennen fikk penger per utvekslingsstudent hun klarte å plassere. Det tok ikke lang tid før moren i huset begynte å klage over at Anne spiste for mye.

– Jeg fikk restriksjoner på at jeg kunne spise en bolle kornblanding om morgenen og en boks Campell-suppe til middag. Lunsj måtte jeg ordne på skolen.

Snek seg opp om natta

Med dette magre kostholdet ble Anne helt gal av sult. Maten på skolen var riktignok alltid frityrstekt, men så ekkel og fettete at hun knapt orket spise den. Hun skrev sørgelige eposter hjem der hun klaget over tilværelsen i USA. Hun var sulten og mistrivdes.

– Det var da jeg begynte å spise om natta. Jeg stilte klokka og sto opp midt på natta. Så spiste jeg kornblanding eller lignende mens de andre sov.  Noen ganger ringte jeg hjem til mamma og grein.

Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)
Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)

Men det var ikke bare maten som var problemet. Familien var full av konflikter. Mange av husets medlemmer kunne ikke møtes fordi de hatet hverandre.

Og som om ikke det var nok- Vertsmoren skrek alt hun skulle si til Anne.

– Hun pleide å unnskylde seg med at hun hadde vondt i brystet sånn at hun ikke kunne snakke, bare skrike.

Anne hadde få muligheter til å komme seg steder, hun var sulten, trivdes lite- og begynte å planlegge en måte å komme seg vekk på.

  • Familien printet ut epostene mine og fikk en svenske til å oversette.
  • Fetteren til faren min bodde i California, så jeg begynte å undersøke mulighetene for å ta resten av skoleåret der, men det var superhemmelig. Vertsfamilien min kunne ikke få vite om det, da ville de hate meg enda mer.  Det ville på en måte bli et nederlag for dem.

Snoket i epostene

Anne hadde brukt familiens datamaskin når hun skrev mailer hjem og lagret alle tekstene i Word da hun bare fikk lov til å være på internett fem minutter om dagen- i løpet av den knappe tiden rakk hun jo ikke å skrive noe særlig.

  • Jeg lagret epostene jeg skulle sende på maskina deres og tenkte det ikke var noe problem, siden det stod på norsk.

Det var ikke nok til å stoppe vertsfamilien. De hadde merket at noe var galt, og nå var de ute etter Anne.

–  Familien printet ut epostene mine og tok de med på skolen. Der hadde de spurt alle de norske utvekslingsstudentene om de kunne oversette. Da ikke det gikk hadde de fått en svensk student til å oversette mailene mine.

To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport(Foto: Privat)
To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport (Foto: Privat)

Det stod lite hyggelig i brevene, selvfølgelig. Anne hadde ikke lagt skjul på hvor kjipt hun hadde det og hvor mye hun lengtet hjem. Så da vertsfamilien fikk overlevert dette fra den svikerske svensken, ringte de straks til Anne.

  • Jeg var hos en venninne da de ringte meg og sa at jeg skulle komme hjem, pakke baggene mine med en gang og komme meg ut. Jeg tror jeg nådde bunnpunktet da jeg stod og pakket inne på rommet mitt mens hele familien stod rundt meg og skrek til meg at jeg var et udugelig menneske og at det ikke var noe rart jeg ikke hadde venner så fæl som jeg var.
California og et siste stikk

Anne kom seg omsider til California hvor hun fikk både nok mat, sol, strand og venner. Det så ut til å bli et kult år allikevel, men vertsfamilien fra Mississippi var ikke helt ferdig med henne.

  • Etter at jeg hadde dratt, sendte den ene vertssøsteren en epost til foreldrene mine og søsknene mine i Norge der hun skrev:

“Anne is a spoiled ungrateful bitch. She says we tried to starve her. Bullshit! She ate us out of our fucking house, six to seven times a day! Our job as a host family was not to kiss her fucking ass every second of the day and take her out on the town every fucking day. I’m a little pissed off at how she used our family, I just never got the chance to tell her all this before we kicked her out.”

BylinebildeAnne Dorte Lunås | anne.dorte.lunas@nrk.no

Problemer: Bytte familie, lite mat, trusler, psykiske problemer

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster.

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har «skjedd» før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

Vanlige problemer: Bytte familie, lite mat, overfylt

av M Berland

(innskutte reguleringer red. anm.)

Jeg hadde allerede i april 06 bestemt meg for at jeg ville reise til USA for å gå Vg2 der skoleåret 07/08. Etter å ha lest om EF tenkte jeg at dette måtte vel være en seriøs organisasjon, utvalg av vertsfamilier så nøye ut, og de garanterte oss at de ville ta ansvar 24 timer i døgnet, hele året. I tillegg så programavgiften tilsynelatende billigere ut enn hos konkurrentene AFS og STS (men det viste seg at etter forsikringer og ekstra avgifter ble lagt til ble prisen den samme – totalt ca.65 000 nok). Jeg fikk stipend fra lånekassen på 44 000, og betalte resterende 20 000 selv, etter å ha arbeidet 4 dager i uken et halvt år i forveien.

Året i foreveien måtte jeg og familien min fylle ut en hel masse med papirer, jeg skrev brev, foreldrene mine skrev brev, vi sendte inn bilder og fikk anbefalinger fra mine tidligere lærere til hvorfor akkuratt jeg ville bli en god utvekslingsstudent. Det ble sagt at alt var for å finne den beste familien for meg, og jeg ble mer og mer spent for hver bunke med papir som ble innlevert. Jeg var ærlig om hvilke interesser jeg drev med, og skrev at jeg var åpen for å gå i vertsfamiliens eventuelle kirke og hjelpe til i mitt nye hjem.

§ Sec. 62. 25 Secondary school students: (Revised effective 11/26/10; 75 FR 65975)

(d) Program administration. Sponsors must ensure that all organizational officers, employees, representatives, agents, and volunteers acting on their behalf:

(1) Are adequately trained……. the criteria to be used to screen potential host families and exercise good judgment when identifying what constitutes suitable host family placements.

Alle disse papirene mottok vertsfamilien min to uker ETTER jeg hadde ankommet. En bunke på kanskje til sammen 50 ark ble overrekket til meg og vertsmor når vi var på informasjonsmøte hos representanten. De visste  ingenting om meg, og hadde kun fått spørsmål fra IEC’en om de ville ha ei norsk jente boende hos deg. For de utenomvitende: den lokale EF representanten er personen som har i oppgave å finne deg den rette familien og står for oppfølgingen gjennom året for å være til hjelp om det oppstår problemer eller om studenten ønsker ny vertsfamilie med god grunn. Så det var dette EF mente med “nøye utvalg av vertsfamile”? Jeg kjente at jeg ble frustrert og sint, hvorfor skal vi fylle ut papirer om hvem vi er – dersom det ikke har noen som helst betydning for valg av familie? Papirene var til ingen nytte i det hele tatt, og EF hadde ingen forutsetninger for å plassere meg her.

(l) Host family placement.

(2) Prior to the student’s departure from his or her home country, sponsors must advise both the exchange student and host family, in writing, of the respective family compositions and backgrounds of each, whether the host family placement is a permanent or arrival placement, and facilitate and encourage the exchange of correspondence between the two.

Jeg så meg selv som heldig, som fikk vertsfamilie allerede i januar 07. Informasjonen om min kommende vertsfamilie var begrenset men følelsen når jeg motto denne bekreftingen på at jeg faktisk skulle til usa, til en fremmed familie, var overveldende og ubeskrivelig. Så spennende!!! Ble litt skuffet over å havne mitt i ødemarka i cowboystaten Nebraska, i en familie med 4 barn under 12 år og 4 store hunder (da jeg er redd for hunder), men straks jeg vente meg til tanken var jeg overbevist om at dette, dette skulle bli det beste året i mitt liv! Jeg ville gjøre mitt aller beste uansett forhold, og om alt gikk skeis kunne jeg vel bytte?

Jeg kom frem til familien i begynnelsen av August etter to herlige uker på camp i Boston, hvor jeg knyttet vennskap som vedlikeholdes og var av stor betydning for meg under mitt USA opphold. Jeg fikk knyttet meg et støttenettverk som hjalp meg mer enn de tusener som er ansatt hos EF.

MITT OPPHOLD

Etter 4 flyplasser, venting og 43 timer uten søvn, flytur med et propellfly som tok 20 personer inkl.pilot, og jeg var fremme. Vertsfaren min henta meg og den andre utvekslingsstudenten (som var fra Chile), og vi ble kjørt til byen Alliance i en truck han vanligvis brukte til gårdarbeid. Byen lå flere timer unna nærmeste by, og innbyggertallet lå på 8000. Vi kom frem til der vi skulle bo det kommende året, og fikk sjokk! I et svært lite og gammelt to etasjers hus skulle vi ikke bo 4 barn,2 voksne og 2 utveklsingsstudenter, men også to fosterbarn og ei veninne av vertsmoren – og sønnen hennes! Altså bodde vi 12 mennesker og 4 hunder i dette huset. I papirene fra EF sto det at jeg skulle få eget rom, men vi var 3 stykker på rommet vårt!

§ Sec. 62. 25 Secondary school students.

(j) Host family application and selection. Sponsors must adequately screen and select all potential host families and at a minimum must:

(2) Utilize a standard application form developed by the sponsor that includes, at a minimum, all data fields provided in Appendix F, �Information to be Collected on Secondary School Student Host Family Applications�. The form must include a statement stating that: �The income data collected will be used solely for the purposes of determining that the basic needs of the exchange student can be met, including three quality meals and transportation to and from school activities.� Such application form must be signed and dated at the time of application by all potential host family applicants. The host family application must be designed to provide a detailed summary and profile of the host family, the physical home environment (to include photographs of the host family home’s exterior and grounds, kitchen, student’s bedroom, bathroom, and family or living room), family composition, and community environment. Exchange students are not permitted to reside with their relatives.

Hostmora mi drev dagmammabyrå hjemme, så vi hadde 10 ekstra unger under 3 år hver dag, hvor den første kom kl.05.00 og den siste gikk med midnatt. Altså til en hver tid var vi 12-20 mennesker i huset! Dette viste seg å bli en smule overfylt. et bad på 2 kvadratmeter delte jeg med 7 andre, og ble derfor tildelt dusjtider. Min var 05.00 om morgenen, og hver person fikk 10 minutter på badet. I løpet av mine 3 måneder her ble badet ikke vaskt en eneste gang, doen tettet seg og rant over i overkant av 10 ganger, og dusjen besto av 3 -tell 3- stråler med kaldt vann.

Det var ikke alltid vi fikk mat, dersom vertsforeldrene våre var opptatt eller dersom det var så mange mennesker i huset at maten var borte før det var din tur. Vi stilte oss i kø med papptallerker og spiste ofte på gulvet grunnet 8-9 stoler fordelt på kanskje 15 mennesker. De hadde ikke brød til å smøre skolemat så hver dag kjøpte vi mat til 30-40 kroner i lunsjen – vi fikk fort et stramt budsjett.. For å bli kjørt til skolen måtte vi betale for bensinen, selv om de kjørte sine egne barn og fosterbarna betalte jeg og hun chilenske hele summen, det gikk ikke skolebuss og var for langt å gå.

Fra vi entret huset til vi forlot det for siste gang, var det ikke snev av omsorg eller hjelp å få hos våre vertsforeldre. Vi ble ignorert om vi gråt eller trengte hjelp, og måtte gjøre som vi ble fortalt. Vi måtte selv ordne med transport til fotballtrening og kamper, og ble ikke engang kjørt 1,5 time til neste by for å kjøpe skolesekk (i alliance var det ikke mye butikker). Først 2 uker etter skolestart (5 uker etter at jeg ankomm) kjørte det ene fosterbarnet oss, til tross for protester fra vertsmor. Vi ble beskyldt for å stjålet penger vertsmor hadde forlagt, ble kjeftet på og fikk regler som kun gjaldt oss to. Vertsforeldrene våre var sinte og  sure 24 timer i døgnet. Pussig, like mange timer som EF garanterer oss at de vil ta ansvar..

(4) Ensure that the host family is capable of providing a comfortable and nurturing home environment and that the home is clean and sanitary; that the exchange student’s bedroom contains a separate bed for the student that is neither convertible nor inflatable in nature; and that the student has adequate storage space for clothes and personal belongings, reasonable access to bathroom facilities, study space if not otherwise available in the house and reasonable, unimpeded access to the outside of the house in the event of a fire or similar emergency. An exchange student may share a bedroom, but with no more than one other individual of the same sex.

Jeg å hun andre sa fra til IEC’n allerede andre dagen at vi ville bytte, her kunne vi ikke være et helt år! Ingen i vertsfamilien brydde seg om oss, det var som å bo på et barnehjem. Vi klar beskjed om at noe bytting var uaktuellt, at vi måtte prøve minst en måned før vi kunne klage. Hun var besteveninne med vertsmoren vår og ble mektig irretert og sur når vi, i henes øyne helt uten grunn, ønsket oss en ny familie.

(5) Ensure that the host family has a good reputation and character by securing two personal references from within the community from individuals who are not relatives of the potential host family or representatives of the sponsor (i.e., field staff or volunteers), attesting to the host family’s good reputation and character;

Leksene måtte gjøres på gulvet  (var ingen skrivepult) og det var strengt forbudt med mat og vann i kjelleren! Det var ikke alltid vi fikk mat så vi hadde en kjekspakke på rommet (hun fra chile og meg), big mistake. Når vertsmot fant denne ble vi tatt fra dataen i en uke. Dataen var da eneste måten å få kontakt med de hjemme og hjemlengselen var helt enooorm. Vi gråt hele tiden! Vertsmor var sint konstant og både jeg, jenta fra chile og de to fosterjentene som var på vårs alder var redde  og ulykkelige.

Etter tre ukers tid orket jeg ikke mer og tok kontakt med IEC’en igjen samtidlig som pappa klagde på EF (for 100 gang), nå måtte jeg vel få nye familie? Det jeg fikk da var en telefon fra sjefen over IEC’en som jeg aldri hadde møtt, min regionale EF representant, det ble en halltimes utskjelling og dette er et utdrag av alt som ble skreket (har utelatt all banningen vel å merke), det var truing og skjellsord.

“Hvorfor lager du så mye problemer?? Allti er de de norske som lager bråk, dere er noen bortskjemte drittunger hele gjengen! Det er ikke synd på dere, det er familien det er synn på som har deg, det er din feil at ting går galt når dere er så utakknemlige! Men jeg skal finne deg ny familie jeg, i en by med 200 innbyggere og dersom du ikke vil være der, så skal jeg personlig sette deg på neste fly hjem til norge!!”

Som sagt var det mye hjelp å hente på denne EF fronten og jeg har aldri grått mer i mitt liv.. Jeg var helt alene på den andre siden av kloden og aldri vært så trist og lei meg, ingen å hendvende meg til.. Før var jeg alltid ei gladjente som så det positive i det meste! Etter denne telefonen ble jeg oppringt av IEC’n og hun sa at dersom faren min klagte til EF kontoret i Norge og USA en eneste gang til så kom hun til å slutte helt å lete etter ny familie, så kunne jeg bare ha det så godt! Hun kom også med løgner og sa at faren min ville jeg skulle bli i den familien jeg bodde i, min far har aldri sagt noe annet enn det stikk motsatte… Jeg var så redd.

IEC’n gjorde absolutt ingenting de neste 3(!) månedene! Jeg var så nedfor hver dag, det samme var jenta fra chile som også prøvde og bytte. Pappa ringte til EF HVER dag for å få noe gjort uten at det hjalp. Vi fikk beskjed om at alt var vår egen feil. EF Norge og EF USA og representanten var på helt forskjellige plan og det var ingen kommunikasjon dem imellom. Til slutt ble de lei av klagingen og bestemte seg for å flytte meg fra staten. Jeg ble flyttet til NY state. Her var familien bedre men jeg hadde ikke lenger krefter til å begynne på nytt på den nye ‘ghetto’skolen med 4000 elever og måtte gå til psykolog. Psykologen sa at jeg led av deprisjon og at jeg burde enten reise hjem ellers måtte jeg begynne på antidepressive piller og sovepiller. På denne tiden begynte jeg å gråte i timene på skolen, sov 2-3 timer til natten, var helt uinterressert i alt omkring meg og spiste ikke normalt..

Foreldrene min ville ikke at jeg skulle begynne på piller for å være der et år, og vi tok sammen valget om at å reise hjem ville bli det beste. Min drøm ble et mareritt jeg aldri hadde kunnet forestille meg, og opplevelsene sitter igjen ennda.. vi er hittil i år 13 personer i min bekjentkrets som har valgt å avbryte med EF på grunn av denne type behandling vi har fått, og vertsfamilieproblemer! EFs motto “Vi tar ansvar 24 timer i døgnet” er den største løgnen jeg har fått servert. Det tar ikke ansvar, ikke 24 timer i året engang.

IKKE reis til USA med EF! Gjør deg selv den største tjeneste og ta andres behandling alvorlig, velg en annen oganisasjon!

Hilsen Mari C. Berland – som kom hjem november 07:)

Local neglect allegations open door to a world where students are shuffled from home to home

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: May 31, 2009

House by house, Edna Burgette knocked on doors last fall in her Scranton neighborhood, asking whomever answered whether the 17-year-old Colombian boy at her side could stay with them for the school year.

«Take him. He is a good boy. He speaks English,» Mrs. Burgette said. People closed their doors in his face.

The boy then spent several months in a home with an 80-year-old man, where he was not allowed to eat food in the refrigerator, and where he lost too much weight.

The scenario, written in a complaint to the U.S. Department of State by his mother, Nemesia Lago, was not the taste of American life the boy was promised – and paid for.

Foreign students and past host parents allege that Mrs. Burgette, as an area coordinator for the Aspect Foundation, brought students from countries around the world to Scranton without first securing them a place to live.

The students report living in filthy homes which were later condemned, being shuffled from home to home, including living with ex-convicts. At least one required medical attention for not being given adequate food and drink. A criminal investigation is under way into the treatment of nine Lackawanna County students, and three in Luzerne County.

The scandal is just now coming into public view, as a Lackawanna County grand jury considers whether charges are warranted for the alleged exploitation.

But those involved tell The Times-Tribune that Mrs. Burgette has operated an inadequate foreign-exchange system here for at least a decade. They shared new details of an exchange program that takes in much money but takes on little responsibility.

Advocates say the situation here is extreme, but also an example of lapses nationwide, permitted by a lack of oversight and fueled by greed.

An ‘American family’

Foreign-exchange students are promised a taste of American life, by spending a year at an American high school and being part of a local family. Each year, 30,000 students come to the United States through the country’s visitor-exchange  program.

They experience family outings and holidays like Thanksgiving and Christmas – neither of which the boy from Colombia got to celebrate in the home he was placed in, his mother wrote in an e-mail to The Times-Tribune.

«He has always admired the American culture and way of life … and wanted to spend a year of his life experiencing firsthand all of the good things that he had seen and heard. … We, his parents, thought that a year in the U.S. would help him mature, know more people, help him to learn to make choices in life, have a white Christmas and have the best experience of his life,» Ms. Lago wrote.

Such hopes were worth a lot to Ms. Lago.

She said she spent about $12,000, most of which went to the San Francisco-based Aspect Foundation, to send her son to America. In the year ending Sept. 30, 2007, Aspect placed 1,109 students in host homes, according to IRS forms it submitted.

The fee is supposed to provide for individual host family selection, high school placement and room and board, provided by a «carefully selected volunteer host family,» according to Aspect’s Web site.

Repeated attempts last week to contact a representative from Aspect or Mrs. Burgette  were unsuccessful. Mrs. Burgette was removed from her position after the allegations of neglect surfaced.

Host families are not paid to provide room and board for the student, and students must bring their own spending money.

But working for the foreign-exchange agency can be profitable. Mrs. Burgette was paid for each student she brought to the region.

Danielle Grijalva, director of the California-based Committee for Safety of Foreign Exchange Students, estimates Mrs. Burgette received between $750 and $1,150 per student, plus bonuses like trips and other stipends at the foundation’s expense.

As a coordinator, Mrs. Burgette was responsible for matching students with host families, supporting students and families and planning activities to introduce students to America, according to Aspect’s Web site.

All of this year’s students, who are between the ages of 15 and 18 and come from countries including Nigeria, Denmark, Vietnam, Norway, Tanzania, France and Colombia, are now living with suitable host families.

Until now, that was rarely the case.

Long-standing issue

A decade ago, while in the neighborhood, Kathie DelGuercio and her husband met foreign exchange students outside 810 Myrtle St. in Scranton.

A girl from Germany invited them in and showed Mrs. DelGuercio where she slept –  in a 6-foot-by-6-foot room, on a cushion from a lounge chair.

«Pack your suitcase; you’re coming with me,» Mrs. DelGuercio said she told the girl.

The student, and several others who lived in the home, were placed there by Mrs. Burgette. They had come to America with promises of experiencing life with an American family.

The same residence at 810 Myrtle St. was condemned earlier this month, after a student from Nigeria, who was placed there by Mrs. Burgette, was found living with floors covered in dog feces. It is unclear how often Mrs. Burgette stays at the home.

Ten years ago, Mrs. DelGuercio said she contacted the Aspect Foundation and made complaints, with no response.

Over the next few years, the DelGuercios accepted five more foreign-exchange students from Mrs. Burgette. When the students arrived in Scranton, Mrs. Burgette had made no arrangements for them, including enrolling them in school, Mrs. DelGuercio said.

«We felt sorry for these children,» she added. «We were just making up for her negligence.»

Ten years ago, the first student the DelGuercios rescued paid between $6,000 and $7,000 to Aspect, not including airfare, for the American experience, Mrs. DelGuercio said.

«To me, it borders on human trafficking,» she added. «What kind of an attitude do they take back to their home countries? It’s just totally awful.»

School concerns

In fall 2001, William King, then the West Scranton High School principal, had reservations about the home of a foreign exchange student who was enrolled at West.

«It was not what you and I would want to live in,» said Mr. King, who will become the district’s superintendent July 1.

Mrs. Burgette had placed the student in the home.

As principal, Mr. King said he discontinued the West Scranton school’s relationship with Aspect, but Scranton High continued to accept students. To his knowledge, Mr. King said, no problems had been brought to the attention of Scranton High administrators.

Teresa Osborne, Lackawanna County director of human services, said she had no knowledge of prior complaints against Mrs. Burgette, but when reached late Friday, said she would check the county’s database Monday.

Eventually, Mrs. Burgette was allowed by another principal to re-enroll students at West.

After this school year, the entire Scranton School District will no longer accept Aspect students, and officials have developed new guidelines, including reviewing criminal background checks of future host families from other companies, Mr. King said.

«If they choose not to do that, then we’ll choose not to deal with them,» he said.

National problem

Across the country, foreign-exchange students have been found living in a variety of unsatisfactory conditions.

«These cases are rampant. It’s not just in Pennsylvania,» said Ms. Grijalva,  of the Committee for Safety of Foreign Exchange Students.

In Oregon, a man was charged this month with sexually assaulting the foreign exchange student who was living with him. The teenager was placed there by AYUSA Global Youth Exchange, which reported the alleged assault to police.

In Minnesota, the California-based Council for Educational Travel USA reportedly did not have homes lined up for students before they arrived. A student from Norway reported that he lent his host family $1,000 for groceries and their son’s acting classes, and the state announced an investigation earlier this month.

In February, Allentown-based United Student Exchange was ordered by a court to halt all activities, based on students not being placed in proper homes, and the group’s owners diverting $100,000 that was meant to pay school tuition.

In other places, Ms. Grijalva has seen a student be given a sleeping bag and told to stay in a musty basement, and another student being forced to sleep on a pool table in a garage.

«What is so concerning and disheartening, the reason why these problems occur, is because the placement agencies get greedy,» Ms. Grijalva said.

Federal investigation launched

Last week, U.S. Sen. Bob Casey sent a letter to Secretary of State Hillary Clinton urging her to investigate the department’s oversight of U.S. youth-exchange programs, based on what is happening in the region.

The U.S. Department of State is now reviewing the allegations and its own oversight protocols.

Under Department of State regulations, agencies must «ensure that the host family has a good reputation and character by securing two personal references for each host family from the school or community, attesting to the host family’s good reputation and character» and verify that members of the host family have undergone a criminal background check.

Parents question whether this was done.

Other foreign exchange placement agencies say they follow the rules.

Before placements are made through the ASSE International Student Exchange Programs, a criminal background check and a home visit are done, and three references are contacted.

Representatives have to answer, «Would they allow their own family member to live with this family?» according to Sue Nelson, the company’s coordinator for Pennsylvania, New Jersey and Delaware. «We try to be very thorough,» she said.

Tunkhannnock resident Nick Aiello, regional manager of Horizons Du Monde student exchange agency, said local coordinators work through schools and churches to find families interested in hosting students.

A telephone interview is first conducted, and a home visit is mandatory, Mr. Aiello said. The current neglect investigation will have a negative impact on students wanting to come to this region, he said.

«Reputations are on the line; families are concerned,» he said.

Shattered dreams

Ms. Lago made repeated complaints to Aspect about the living conditions her son was enduring. He wanted to go home. The complaints were never answered.

«We felt helpless, frustrated and very angry that our son’s dream year was shattered and broken,» she wrote in her e-mail.

After learning of his situation, another family took the boy in earlier this year. Though his time recently in the U.S. has been what he originally expected, Ms. Lago said he was robbed of his full American experience.

Students will return to their homes in the coming weeks. Ms. Lago said she wants a full refund.

«The cultural learning, appreciation, sharing and the unconditional support that a host family could have given my son, never happened,» she wrote.

Contact the writer:  shofius@timesshamrock.com


Saksforløp

2009 Jul 16: State Department punishes exchange student company as criminal probe widens

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: July 16, 2009

The organization at the center of neglect allegations concerning foreign exchange students in Scranton is poorly run and violated at least a dozen regulations, the U.S. Department of State has concluded.

In light of the alleged neglect of up to a dozen students placed in the region, the Department of State is penalizing the California-based Aspect Foundation. The department will limit the amount of student visas Aspect can receive in 2009-10 by 15 percent, leading to a potential $540,000 loss of revenue.

The penalties and additional changes in State Department policies will have national implications across the foreign exchange student industry, as more checks are created to ensure student safety.

Meanwhile, a Lackawanna County grand jury is continuing to consider whether criminal charges are warranted, and its investigation has expanded beyond just the actions of Edna Burgette, the local coordinator who placed students in Scranton homes.

Aspect Foundation is also a focus of the grand jury, which started hearing the case in May. The district attorney’s office has been obtaining documents and other records that may lead to charges against the organization, District Attorney Andy Jarbola said.

«That’s the time-consuming process,» Mr. Jarbola said.

Twelve area foreign exchange students, who paid Aspect to place them with area families, have reported arriving in Scranton and not having a host family secured, then living in filthy homes, some of which were later condemned. Students say they were shuffled from home to home, including living in one with a man who had been convicted of drug-related offenses. At least one required medical attention for lack of adequate food and drink.

One student had been so deprived of food he cried when offered pizza by county detectives, Mr. Jarbola said Wednesday.

Regulations violated

Along with the criminal probe by the county district attorney’s office, the U.S. Office of Inspector General has launched an investigation.

Depending on the outcome of the case, penalties imposed by the Department of State may become more severe, including Aspect being forbidden from bringing foreign students to the U.S.

Aspect «is a financially troubled corporation operating with a largely untrained and unsupervised field staff,» according to the Department of State. «Underlying this weak organizational structure appears to be a corporate culture that does not grasp the complexity of the current international high school exchange environment.»

In a letter sent to Aspect, the department outlined 12 regulations violated by Aspect, including «failing to ensure that a number of host families were ‘capable of providing a comfortable and nurturing home environment’ » and failing to check references or perform background checks. Aspect also was cited for bringing notoriety and disrepute to the department, as outlined by quotes from The Times-Tribune stories that were included in the letter.

In addition to the 15 percent reduction in visas for the 2009-10 school year – the largest penalty allowed without due process – Aspect has been mandated to implement a corrective action plan, which the Department of State is reviewing. The foundation’s 12-page plan calls for an «Exchange Student Bill of Rights and Responsibilities» and mandatory monthly check-ins with students.

An 800-number hot line also has been established by the department so exchange students may call the department directly to report concerns, rather than go through their local coordinators or agencies.

The Office of Inspector General is conducting an internal inspection of department protocol, and an external management audit that would allow the department greater control has been proposed.

«We need a look at our own internal processes, why we did not have oversight in place that could have caught this,» Miller Crouch, acting assistant secretary of state for the department’s Bureau of Educational and Cultural Affairs, said Wednesday.

‘Willing to work’

The Aspect Foundation, which has accepted the 15 percent sanction to give the organization «the opportunity to make staffing changes and to ensure our program’s integrity,» is willing to work with the department to correct any problems, Karen Walsh, a spokeswoman for Aspect, wrote in an e-mail Wednesday.

Aspect, which company officials say has an «excellent track record» of 25 years, «fully acknowledges that what happened in Scranton was deplorable and in complete violation of our own strict standards and those of the Department of State’s Exchange Visitor Program.»

Aspect’s executive director, Vivian Fearen, was unavailable for an interview, Ms. Walsh said.

Numerous attempts to speak with Mrs. Burgette, who was fired after Aspect learned of the allegations, have been unsuccessful. A cell phone number for Mrs. Burgette has been disconnected.

Mr. Jarbola declined to say when the grand jury would conclude its investigation and possibly recommend charges.

Although the students have returned to their home countries, they are willing to come back to testify at a trial or may provide testimony via the Internet or by video, he said.

«Here these students believed they were coming to the greatest country in the world,» Mr. Jarbola added. «For them to be treated that way, it’s certainly criminal.»

Contact the writer: shofius@timesshamrock.com Timeline

  • May: Allegations surface that foreign exchange students were neglected by local host families. County grand jury convenes.
  • June: U.S. Sen. Bob Casey vows to work with the U.S. Department of State to correct flaws in foreign exchange industry.
  • Now: Grand jury probe expands to Aspect Foundation; Department of State penalizes Aspect.

Saksforløp

2009 Jul 19: Exchange student neglect happened a decade ago, host parent says

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: July 19, 2009

Nine years ago, Margaret Marshall says Edna Burgette called to ask her to host a foreign exchange student for «a few days.»

Mrs. Marshall had never met Mrs. Burgette, the local coordinator for a student placement agency, who said she heard from someone that Mrs. Marshall had hosted a student before.

After Mrs. Marshall said she was not interested, Mrs. Burgette told her she was desperate, the student’s host family was painting his room, and she would only have to provide a home for «a few days.»

Mrs. Marshall says she reluctantly agreed.

After «a few days» of hosting Hans, a boy from Denmark, Mrs. Burgette was unreachable.

When Mrs. Marshall finally confronted Mrs. Burgette at her workplace several weeks later, she says Mrs. Burgette put Hans in another home – an apartment that reeked of cat urine and had a cat tending to kittens under the couch.

Mrs. Marshall has described this scenario to officials in the Lackawanna County district attorney’s office and the U.S. State Department and wants both agencies to expand their investigations beyond the alleged neglect of up to 12 students Mrs. Burgette placed in homes this school year.

The situation described by Mrs. Marshall adds to evidence that the alleged neglect of foreign exchange students in Scranton has gone on for years before the recent discovery by law enforcement officials and the federal agency entrusted to oversee exchange programs.

Mrs. Marshall also wants to know why student placement agency and Mrs. Burgette’s employer, the Aspect Foundation, never did anything about the problems.

«I feel that Aspect holds more responsibility than even Mrs. Burgette because they were clearly informed of the situation in Scranton but allowed her to continue for another nine years,» Mrs. Marshall wrote in a complaint to the State Department and district attorney.

A home for Hans

One day after Hans moved from Mrs. Marshall’s home into the second-floor apartment with several children and multiple cats, Mrs. Marshall got a call for help.

Hans, who had paid Aspect for a yearlong taste of American life, begged her to take him back.

«The placement was horrendous,» she said. «It was unfit for any human habitation.»

Mrs. Marshall and her husband welcomed Hans back into their home – one Mrs. Burgette, who was responsible for checking in with the students, knew nothing about, Mrs. Marshall said.

«She never did a background check,» Mrs. Marshall added. «She never stepped foot in my home, She didn’t meet my husband, She never knew anything about it.»

Both Mrs. Marshall and Hans’ parents contacted Aspect and provided detailed descriptions of the experience, and Aspect never responded, she said.

Aspect issued a one-sentence statement on Mrs. Marshall’s complaint: «In light of the ongoing investigation, Aspect Foundation is unable to comment on these allegations.»

Numerous attempts to speak with Mrs. Burgette, who was fired after Aspect learned of the allegations, have been unsuccessful. Mrs. Burgette was paid $400 per student she placed and received bonuses like trips and other stipends from the foundation.

Charges possible

A Lackawanna County grand jury has heard testimony from up to 12 students. Some, like Hans, reported arriving in Scranton and not having a host family secured. Students say they were shuffled from home to home, including living in one with a man who had been convicted of drug-related offenses and another home which was later condemned. At least one required medical attention for lack of adequate food and drink. The students paid more than $10,000 to Aspect for the American experience.

The Department of State is penalizing the California-based Aspect Foundation. The department will limit the number of student visas Aspect can receive in 2009-10 by 15 percent, leading to a potential $540,000 loss of revenue.

The U.S. Office of Inspector General has launched an investigation, and the State Department is scrutinizing the «overall conduct» of Aspect through the years, according to a spokeswoman.

The county grand jury is continuing to consider whether criminal charges are warranted, and the investigation has expanded beyond the actions of Mrs. Burgette to the Aspect Foundation.

District Attorney Andy Jarbola said he received the complaint from Mrs. Marshall on Friday, but refused to elaborate on his office’s response.

«We’ll act accordingly,» he said. Prior complaints

Mrs. Marshall has not been alone in reporting prior problems with Aspect.

Ten years ago, Kathie DelGuercio and her husband met foreign exchange students outside 810 Myrtle St. in Scranton. A girl from Germany invited them in and showed Mrs. DelGuercio where she slept – in a 6-foot-by-6-foot room, on a cushion from a lounge chair.

The same residence at 810 Myrtle St. was condemned in May, after a student from Nigeria, who was placed there by Mrs. Burgette, was found living with floors covered in dog feces.

When Mrs. DelGuercio saw the living conditions of the German girl a decade ago, she took her in and reported the problems to Aspect, she said in May after the most recent allegations surfaced. Mrs. DelGuercio said Aspect never responded to her complaints.

Mrs. Marshall wants more former host parents who took students from Mrs. Burgette to come forward.

«It seems to me that Aspect and Mrs. Burgette cared only about collecting significant fees from these students and after the money was in their pockets, their responsibility ended,» Mrs. Marshall said.

Contact the writer: shofius@timesshamrock.com


Saksforløp

2009 Jul 23: Exchange students say complaints were ignored by program officials

The Times Tribune | By Erin L. Nissley (Staff Writer) | Published: July 23, 2009

When Mussa Hassan, an 18-year-old from Tanzania, told Edna Burgette that he had gone without food for days and had begun seeing blood in his urine, she allegedly told him he would be OK if he just kept drinking water.

When Anna Bardoz, a 17-year-old from Norway, complained to Ms. Burgette about the pet waste covering the floors of a small apartment where she was staying, Ms. Burgette allegedly told her she deserved to be there because of the bad things she had done.

And Carlos Villarreal, an 18-year-old from Colombia, was afraid to complain that he could not wash his clothes for more than two months because he heard what Ms. Burgette had said about other foreign exchange students who complained.

«Edna would say that the students who were complaining were being so ungrateful and ridiculous,» Mr. Villarreal told a county grand jury investigating allegations of neglect of at least 12 foreign exchange students Ms. Burgette placed locally for San Francisco-based Aspect Foundation. Ms. Burgette has been charged by county prosecutors with five counts of endangering the welfare of children.

Although the five students came to Scranton from all over the world, their experiences here had a lot of similarities. All reported having inadequate food and drink, living in filthy conditions and having their complaints ignored by the one person who was supposed to help them.

As a coordinator for Aspect, it was Ms. Burgette’s job to recruit and interview families willing to host a foreign exchange student for half or a whole school year, the grand jury learned. Coordinators are paid $400 to place a student with a family and $20 per month to check in on each student monthly to «make sure everything is going well,» prosecutors said.

If students have complaints, it is the coordinator’s job to resolve them, according to testimony from Aspect Foundation employee Judy Long.

Coordinators are supposed to screen host families before placing students with them. The screening includes a face-to-face interview, criminal background checks for anyone over 18 in the home and verification of at least two personal and one professional reference, Ms. Long told the grand jury.

Prosecutors said Ms. Burgette did not follow procedures in finding host families and did not check in with students as she was supposed to. Four of the five students ended up living with members of Ms. Burgette’s family, and several students told the grand jury that ex-convicts and drug dealers lived in the houses and apartments with them.

Attempts by The Times-Tribune to reach Ms. Burgette over the past few weeks have been unsuccessful. Her attorney, Christopher J. Osborne, declined to comment Wednesday afternoon.

Contact the writer:  enissley@timesshamrock.com


Saksforløp

2009 Oct 23: Changes recommended for foreign-exchange programs after Scranton scandal

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: October 23, 2009
Edna Burgette 1Photo: N/A, License: N/A, Created: 2009:07:22 16:15:52
Edna Burgette

Click here to read the report (pdf)

Insufficient oversight and resources plague the department responsible for overseeing foreign-exchange student programs nationwide, a report released Thursday found.

The probe by the U.S. Office of Inspector General was initiated after up to 12 students alleged they were neglected after being placed in Scranton-area homes during the 2008-09 school year. The case exposed the national lack of oversight and significant lapses in background checks for hosts of the 30,000 international students who come to the U.S. each year.

In the Scranton case, local coordinator Edna Burgette allegedly placed students in homes without completing background checks and shuffled some students from home to home.

The students told investigators they lived in filthy homes, some of which were later condemned. Several said they were living with an ex-convict, and at least one student required medical attention for lack of adequate nutrition. All said Ms. Burgette, now the former area coordinator for San Francisco-based Aspect Foundation, ignored their complaints, even though she was paid by Aspect to place the students and check up on them.

Last summer, Ms. Burgette was charged with five counts of endangering the welfare of children. She was fired when Aspect learned of the allegations.

The Department of State has penalized Aspect. The department is limiting the number of student visas Aspect can receive in 2009-10 by 15 percent, leading to a potential $540,000 loss of revenue.

The inspector’s report, while it did not mention the Scranton case, made several recommendations that could have made a difference in Northeast Pennsylvania.

According to the report, individuals within the U.S. Department of State’s Bureau of Educational and Cultural Affairs, responsible for overseeing exchanges, have not been directly monitoring students and instead were relying on the private educational associations, such as Aspect, to oversee students.

«There is an inherent danger in ascribing major responsibilities without clear guidance and support,» the report stated.

Aspect relied on Ms. Burgette to report problems and to make sure students were safe, and she did neither, Aspect officials have previously stated.

The report recommends the department be given adequate resources to conduct periodic unannounced site visits, and to establish a database to record student complaints and incidents so it is easier track problems.

The report also calls for national criminal history background checks to be given to potential host families.

Background checks vary significantly across the country, from not being done at all or relying on references from family and neighbors, to comprehensive checks, said Danielle Grijalva, director of the California-based Committee for Safety of Foreign Exchange Students.

«You’ve got to do it right the first time,» she said.

While Ms. Grijalva had some reservations about the report, she said if taken seriously it could make a difference in the overall quality and safety of foreign-exchange programs.

«The problems will only repeat themselves if we do not get serious and make changes,» she said.

In a statement, U.S. Sen. Bob Casey, who has called for an overhaul in exchange program oversight, said incidents in Scranton «were allowed to happen, in part, because of a lack of clear regulations that allowed sponsor organizations to interpret the rules in a manner that ultimately endangered these students.»

The «real measure of progress will be what specific steps are taken to prevent this problem from happening again.»

Contact the writer: shofius@timesshamrock.com


Related stories

State Department statement

2009: Foreign-exchange coordinator arrested

The Times Tribune | By Joe McDonald, (staff writer) | Published: July 24, 2009

A Scranton woman who allegedly placed foreign-exchange students in area homes so deplorable that prosecutors called it a crime was arrested Thursday after turning herself in to authorities.

Edna Mary Burgette, 69, of 810 Myrtle St., was charged with five counts of endangering the welfare of children after she showed up at the Lackawanna County district attorney’s office. Detectives had been searching for her since Wednesday but were unable to find her, District Attorney Andy Jarbola said.

«We knew where she was staying,» Mr. Jarbola said. «She wasn’t on the run.»

Ms. Burgette was released on $25,000 unsecured bail at her arraignment before Magisterial District Judge Sean P. McGraw in Carbondale. A preliminary hearing is scheduled for 10 a.m. Wednesday.

Her arrest does not mean investigators have ended their inquiry into the foreign-exchange student scandal centered in Scranton, Mr. Jarbola said.

«The investigation is continuing,» he said. «It’s continuing before the grand jury.»

The grand jury is scheduled to reconvene next week, he said. Last week, Mr. Jarbola said his office was securing records and other information from Aspect Foundation, the agency by which Ms. Burgette was employed.

The charges against Ms. Burgette revolve around five foreign-exchange students who were placed in area homes between August and May by Ms. Burgette, the former area coordinator for San Francisco-based Aspect Foundation. She was fired after the organization learned of the allegations.

The students told investigators they lived in filthy homes, some of which were later condemned. Several said they were living with ex-convicts and drug dealers. At least one student required medical attention for lack of adequate food and drink. All said Ms. Burgette ignored their complaints, even though she was paid by Aspect to place and check up on the students.

According to court papers, a girl from Norway said she was placed in a home filled with dog feces and cat urine on Dickson Avenue, and a boy from Colombia said he was exposed to similar unsanitary conditions at 935 Madison Ave., where he lived with people who had been released from prison and liked to smoke marijuana.

A student from Nigeria who stayed at Jermyn Apartments and at 935 Madison Ave. also said her living conditions included animal feces and life with ex-convicts, as well as very little food.

Two other students, one from Tanzania who lived at a home on Quincy Avenue, the other from Vietnam who also lived on Quincy Avenue, said they were not given enough food.

Contact the writer: jmcdonald@timesshamrock.com


Saksforløp

Problemer: Bytte familie, dop, overfylt, lite mat, helseproblemer, interessekonflikt

Her har vi enda en bytte-familie historie, denne gangen fra England.

Det er jo bare å forvente at det kan bli familiebytting. Kjemi og sånt er ikke så lett å forutsi. Men det er enkelte ting representantene for utvekslingsorganisasjonene bør kunne  forsikre seg om.

Hvis man har en hjemmelaget vannpipe synlig i hjemmet er det kanskje et tegn på at ikke alt er som det burde være. Vertsmoren i den første familien til T. var helt åpen om at hun røyket hasj. Forståelig nok var T. ukomfortabel med det og ringte EF og sa fra. Tiden gikk og beskjeden T. endte opp med var den at han nok hadde  misforstått vertsmoren og at han ikke hadde noe å klage på. Foreldrene tok kontakt med EF i Norge og da ble T. kalt inn til møte og der lovet en ny familie.

Den nye vertsmoren kunne ikke ha ham boendes hos seg lenger  fordi hun måtte flytte til London og ta seg av et gammelt  familiemedlem.  Så da flyttet T. inn med representanten sin, som allerede hadde en annen norsk utvekslingselev boendes hos seg. Der ble han boendes en stund.

Til slutt fikk han enda en vertsfamilie. I denne vertsfamilien  bodde  han sammen med tre andre utvekslingselever. Vertsmoren hadde sin egen mat mens elevene fikk det billigste som var. T. endte opp med å gå ned 10 kg mens han bodde hos den vertsmora. Ikke ble elevene  behandlet som en del av familien, men som uønskede personer. Hvorfor i alle dager hun var vertsmor er mystisk.

Problemer: Kriminelt nabolag, slått ned, ingen hjelp

Bedre enn i England

Atle Torgersen (19) fra Vegårshei landet sist høst på den videregående skolen i Tvedestrand. Her trives han veldig godt, etter et år med dårlige erfaringer som utvekslingsstudent i England.

Tvedestrandposten

Publisert 26.03.2012 kl 23:18 Oppdatert 26.03.2012 kl 23:32


  • Jeg skulle ønske at jeg hadde gått alle tre årene her i Tvedestrand, sier Atle som er russ denne våren.

Han forteller at han nå har gått på tre forskjellige videregående skoler. Det først året tilbragte han på Drottningborg i Grimstad, før han tok et år som utvekslingselev ved Bedford college i England.

Drottningborg var han fornøyd med, men oppholdet i England ble en lite hyggelig opplevelse.

Han synes den engelske skolen var ok, men er svært kritisk til opplegget som det norske skoleutvekslingsselskapet hadde laget.

Uheldig med vertsfamilie

Atle legger ikke skjul på at han var misfornøyd med vertsfamilien.

I følge Atle var det ikke noe hyggelig hjem. Han måte dele rom med en elev fra Tyskland, og den kvinnelige huseieren hadde rot over hele huset. De fikk heller ikke noe god mat.

Atle legger ansvaret på utvekslingsselskapet som han mener gjorde for dårlig jobb med å finne passende vertsfamilie.

  • Jeg betalte 65.000 kroner for oppholdet i England. I tillegg var det noen veldig dyre turer som de arrangerte. Med tanke på hvor mye jeg betalte for skoleåret i England, synes jeg at jeg fikk lite igjen, sier han.

Ble slått ned

Atle forteller også om en uheldig episode med en annen ungdomsgjeng, som førte til at ble han slått ned i gata der han bodde, og fikk en smell i hodet. Skoleutvekslingsselskapet ble gjort kjent med dette overfallet.

  • Men jeg fikk ingen oppfølging i det hele tatt, sier Atle som synes det var skuffende.

Den unge vegårsheiingen lengtet hjem, og i vinterferien reiste han til Vegårshei. Selskapet forbød imidlertid sine utveklingsstudenter å reise hjem under hele oppholdet i England, ifølge Atle.

Kastet ut av programmet

  • Det ble til slutt så mye uenigheter mellom oss at det endte med at jeg ble kastet ut av selskapets program etter sju måneder i England.
  • Du er vel ikke spesielt kranglete?

  • Nei, de som kjenner meg, kan ikke helt skjønne hvordan dette kunne skje, sier Atle med smil.

Han legger til at han sammen med foreldrene sine engasjerte en advokat etterpå, og etter mye korrespondanse fikk han tilbakebetalt 17.000 kroner av skoleutvekslingsselskapet.

Lærte godt engelsk

  • Noe positivt fikk du vel igjen for oppholdet i England?
  • Ja, jeg fikk lært engelsk skikkelig. Jeg ble veldig god i engelsk.

  • Atle trekker også fram at han ble godt kjent med flere lærere på skolen, og han fikk heldigvis bo hos en av dem, da han ble kastet ut av selskapets program.

    • Hun var veldig hyggelig. Det var som natt og dag. Jeg fikk eget rom og bo i et rent hus.

    Tilpasningsdyktig

    Atle mener at han slett ikke har vanskeligheter med å tilpasse seg. Han forteller forøvrig at han var på språkreise på Malta allerede den sommeren han var ferdig med ungdomsskolen. Der likte han seg kjempegodt, og var veldig fornøyd med STS som arrangerte språkskolen på Malta.

    Nå har han det utmerket på Tvedestrand og Åmli vgs. Han forteller at han ble tatt godt i mot av medelever og lærere da han begynte sist høst. Atle synes skolen har et godt miljø og bra lærere.

    Mange muligheter

    • Du er snart ferdig på skolen i Tvedestrand, og skal begynne på et nytt kapittel i livet?
  • Ja, egentlig har jeg mest lyst til å bli pilot, men jeg har ikke de rette fagene. Jeg har søkt på mange skoler, og jeg vet ikke helt hva det blir. Kan tenke meg å studere økonomi eller jus. Tror det blir jusstudier.

  • Vent med å reise

    Når det gjelder erfaringene som utvekslingsselev i England, konkluderer Atle med at det kanskje kan være lurt å vente til etter videregående skole med å oppfylle sine utenlandsdrømmer.

    • Når du er 18-19 år og myndig, er du mer moden, og har mer du skulle ha sagt hvis det oppstår problemer, fastslår Atle Torgersen.

    Problemer: Bytte familie, ingen skole, psykiske problemer, beskyldninger

    Mitt utvekslingsår 06/07.

    Jeg hadde lenge gledet meg til å reise på utveksling og jeg satte min lit til at EF var en god og profesjonell organisasjon. I mitt tilfelle viste det seg dessverre at det ikke er tilfelle. Jeg håper med denne historien at jeg kan advare fremtidige utvekslingsstudenter fra å velge å reise med EF.

    I forkant av mitt utvekslingsopphold hadde jeg ennå ikke blitt plassert hos en familie, noe jeg ble beroliget med at var vanlig. Jeg fikk derfor tildelt en velkomstfamilie som jeg skulle bo hos frem til en permanent familie ble funnet. Denne familien skulle også fungere som mine IEC-representanter, dvs. at jeg i utgangspunktet skulle kunne kontakte dem og søke støtte hos dem dersom jeg hadde behov for det. Jeg reiste dermed på EF sin Language og Culture Camp på Rhode Island uten bekymringer og var klar for mitt utvekslingsår med EF.

    Dessverre begynte problemene allerede da jeg var på camp. Her fikk vi beskjed om å sjekke opp hvilke fag som ble tilbudt på skolen vi skulle begynne på og tenke litt over hvilke fag vi ønsket å ta. Jeg kunne bli plassert på tre forskjellige skoler og tittet derfor på hver skole sin nettside for å få en viss oversikt. Det viste seg da at to av skolene hadde svært begrenset tilbud av fag, og jeg var avhengig av en rekke fag for å få året godkjent, så jeg kontaktet EF for å høre hvordan dette eventuelt kunne løses. Jeg fikk da beskjed om at det ikke kunne tas hensyn til og at de kunne informere om at jeg hadde fått en permanent plassering. Mine foreldre ble tilsendt informasjon om denne familien og jeg fikk beskjed om at de gledet seg til å åpne hjemmet sitt for meg. Jeg valgte å legge bekymringene til side og forsøkte å akseptere situasjonen slik den var – familien virket hyggelig og det var tross alt fint at jeg endelig hadde fått en permanent plassering.

    Da jeg etter camp ankom flyplassen for å møte min vertsfamilie, ble jeg også møtt av min IEC. Han tok meg i hånden og lurte på om det føltes rart at dette var familien jeg skulle bo hos i et helt år. Jeg sa meg enig i at det var litt rart, men de virket hyggelige og jeg gledet meg til å bli kjent med familien. Det viste seg derimot raskt at situasjonen ikke var så permanent som jeg og min familie hadde blitt forespeilet. Familien jeg ble plassert hos hadde en vanskelig livssituasjon for øyeblikket. Vertsmor sin mor var dødende og mye tid ble dermed tilbrakt hos henne. Vertsfar hadde i tjeneste nylig skutt og følgelig drept en person, og var dermed permittert og preget av dette. Jeg ble også plassert på den yngste datteren sitt rom, et rom som var fullt av hennes ting, mens hun sov på en oppblåsbar madrass. Kort tid etter min ankomst ble mine mistanker bekreftet; det viste seg at familien aldri hadde sagt ja til å være min permanente familie og de ble svært overrasket da jeg viste dem informasjonen jeg hadde fått fra EF sitt hovedkontor og fra min IEC om at dette var min permanente plassering. Mine vertsforeldre tok så kontakt med både EF og min IEC og spurte om hvorfor denne informasjonen hadde blitt gitt til meg, da de aldri hadde samtykket til annet enn å være midlertidig velkomstfamilie over maks to uker. Dette førte så til en uprofesjonell krangel mellom min vertfamilie og EF, hvor EF påstod at den ene av dem hadde ringt og sagt at det var greit at jeg ble plassert det permanent og at det var kommunikasjonen mor og far imellom som var problemet. Ifølge mine vertsforeldre hadde ingen av dem noensinne kontaktet EF og samtykket til annet en å være velkomstfamilie. Da jeg ringte min IEC ble jeg avbrutt med at han ikke gadd å snakke med meg og at han ikke hadde tid til mine problemer.

    Jeg ble dermed flyttet fra denne familien (jeg fikk senere beskjed om at det var min feil at jeg måtte flytte fra denne familien, da jeg hadde klagd på at skolen hadde få fag – en bekymring jeg for øvrig aldri hadde luftet for familien). I mellomtiden begynte skolestart å nærme seg og jeg visste enda ikke hvor jeg skulle bo. I mellomtiden bodde jeg hos RC-ene over området (dvs. de som igjen er over alle IEC-ene). Her skulle jeg bare bo midlertidig frem til noe annet og mer permanent dukket opp. Her var det lite å fylle dagene med. Paret var pensjonister og tilbrakte dagene foran TV-en og så på sport. Frokost ble servert klokken 9, en bolle med frokostblanding, og jeg fikk ikke tilbud om å lage meg noe mat før middag ble servert igjen klokken 20.

    Jeg ble så flyttet til et svært hyggelig ektepar, IEC-er, nok en midlertidig løsning frem til en permanent plassering ville være mulig å oppdrive. De forsøkte å hjelpe meg så godt som mulig og for første gang følte jeg at jeg ble møtt med forståelse. Jeg kunne dessverre ikke bli værende hos denne familien da de ikke hadde skoleplass til meg i området. Familien skulle dessverre reise bort, en reise som lenge hadde vært planlagt, og jeg ble plassert hos en slektning for å bo der noen dager. Det begynte å bli slitsomt med all flyttingen og uvissheten – ikke minst begynte skolestart å nærme seg og jeg var bekymret da jeg hverken hadde skoleplass eller vertsfamilie.

    To dager før skoletart fikk jeg beskjed fra EF om at jeg hadde fått tildelt en permanent vertsfamilie. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle bo med en tysk utvekslingsstudent, en gutt. Min familie har hittil ikke blitt kontaktet en gang av EF, all informasjon har gått via. meg.. Dobbelplassering, etter EF sine regler, krever at utvekslingsstudenten selv samtykker til dette, noe jeg aldri fikk spørsmål om eller mulighet til å samtykke. Senere da dette ble tatt opp med EF fikk jeg servert løgner om at det ikke var en permanent plassering for den tyske gutten og at andre regler dermed gjaldt – en informasjon som ikke tyskeren selv kjente til, da han også hadde papirer om at dette var hans permanente plassering.  EF rotet seg videre inn i flere løgner. Mitt første møte med vertsmor var ikke positivt. Hun luktet sterkt svette og parfyme, hun var dessuten ubehagelig brå og direkte. Allerede en time etter første møte tok hun meg hardt rundt håndleddende og kunne fortelle at hun ikke satte pris på jenter som bruker tamponger og at hadde jeg vært hennes datter, hadde det vært uaktuelt, men hun kunne vel ikke styre det. Jeg skulle derimot vite at det var det eneste jeg fikk putte i meg mens jeg var i USA, og det skulle hun sørge for. Slike episoder fortsatte å være dagligkost. Det var spørsmål om jeg ville se hennes døde mor (med det mente hun hennes aske som hun hadde i skapet), hun ville oppsøke folk i butikken, kjøpesentre, bensinstasjoner og finne opp historier om at jeg var interessert og gjerne ville snakke med dem, alt for å sette meg i en ubehagelig situasjon. Hun ville ringe venner av meg og skjelle dem ut, hun ville stå bak meg med en saks og forsøke å klippe en del av håret mitt, hun ønsket å ha det som en suvenir. Da jeg nektet henne dette, så hun sint på meg og sa at hun kunne hente det fra dusjen, for håret mitt skulle hun uansett ha og det kunne jeg ikke gjøre noe med.

    Historiene og hendelsene er mange – vi ville i perioder bli forlatt i en hel helg. Det var ingen mobildekning, internett eller TV-signal. Vertsmor ville gjemme datamaskinens tastatur når hun reiste bort i helgen (slik at vi ikke skulle spille det eneste spillet som var på datamaskinen) og hun ringte hustelefonen med jevne mellomrom for å sørge for at vi ikke brukte telefonen til å ringe, det fikk vi nemlig kun lov til 20 minutter hver andre uke (til tross for at vi hadde telefonkort og det ikke kostet henne noe). Det ble mange lange og tunge timer. Huset lå 2,3 mil unna all annen sivilisasjon (det var ikke mulig å gå noe sted), det stod på utsiden av huset en hest som aldri mottok stell eller omsorg. Det var dessuten10 katter og 2 hunder, hvorav den ene var svært ustabil, aggressiv og hadde ved flere anledninger bitt vertsmor til blods. Ingen av hundene fikk turer og de fikk heller ikke lov til å forlate huset. Ved en anledningen klarte den ene hunden å stikke av, jeg og den tyske gutten ble da beskyldt for å forsøke å få denne drept. Disse dyrene ville gjøre fra seg innvendig, særlig i kjelleren, og det ble kun kastet vann og sand over avføring og urin. Gulvet løsnet fra festet, det var et knust vindu som kun ble teipet over, det var lite mat i huset, dusjen var et betonghull i veggen og det ble ikke vasket på de 3,5 månedene jeg bodde hos familien. Vertsfaren var overbevist om en million av verdens befolkning kom til å bo på planeten Mars innen 20 år og både vertsmor og vertsfar ble omtalt som psykisk ustabile av flere i lokalsamfunnet.

    Jeg kontaktet tidlig EF og luftet min bekymring. Jeg ble dessverre ikke møtt med forståelse. Min IEC, hun jeg skulle kunne kontakte dersom jeg hadde bekymringer eller problemer, behandlet meg svært dårlig. Jeg vil si, uten overdrivelse, at jeg ennå ikke har møtt et menneske som overgår henne, og det er nå snart åtte år siden mitt utvekslingsopphold. Hun ville ved flere anledninger snakke nedlatende til meg – komme med fornærmelser som førte til at jeg begynte å gråte. Hun ville da skrike til meg i telefonen om at jeg måtte ta meg sammen og at jeg var en ”drama queen” og at jeg aldri kom til å komme noe sted i livet hvis jeg skulle være så svak. I denne perioden hadde jeg heldigvis kontakt med min familie over SMS hver dag, det var nødvendig for at jeg skulle komme meg gjennom dagene. Jeg la meg klokken 18 hver dag og hadde det alt annet enn bra.

    I ettertid innser jeg at det var psykisk terror. Jeg var 16 år gammel og ble ikke hørt eller sett av de som lovte at de ville være der. Jeg ble satt på oppførselskontrakt, hvor jeg skulle signere at familien var den beste jeg kunne få og hvor jeg fikk beskjed om å akseptere dette. Kontrakten var gyldig uavhengig av min signatur, noe de aldri fikk. Jeg var i denne perioden desperat og snakket med min venninne som også var utvekslingsstudent. Hun snakket videre med sin vertsmor, som tidligere hadde sett hvordan min IEC behandlet meg, og var forferdet – hun fikk endelig ballene til å rulle.

    De neste dagene var ikke særlig trivelige. Jeg fikk refs fra EF fordi jeg hadde kontaktet en utenforstående (min venninnes vertsmor) og jeg opplevde at alt jeg hadde forsøkt å snakke med EF om tidligere ble delt offentlig. Jeg fikk ikke snakke med EF på telefon uten at min vertsmor stod rett ved siden av og overvåket samtalen, og det sier seg da at det var vanskelig å forklare min frustrasjon og hvordan sakens tilstand var. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde mistet privilegiet av å ha en privat samtale etter at jeg brøt ”the chain of communication”, som EF kalte det. Jeg fikk reise til min venninne og hennes vertsmor (hun som hadde krevd at EF flyttet meg umiddelbart) en helg. Hun krevde så å få komme inn i huset og se hvordan det var (vertsmor var nok en helg bortreist). Hun ble svært forferdet da hun innså at jeg ikke hadde overdrevet. Vertsmor hadde nok en gang reist av gårde en helg og huset ble fylt av hennes voksne datter og hennes kjæreste, som lå på en madrass midt i stuen midt på lyse dagen. Hun ble forferdet over stanken, husets tilstand og ikke minst dyrenes tilstand og ville nok en gang kontakte EF, for dette anså hun som uakseptable boforhold.

    Mine foreldre begynte på samme tid kampen mot EF Boston. Det var daglige telefoner hvor min far krevde at jeg skulle bli flyttet, eller så fikk de sende meg hjem. Det var først da det begynte å skje noe – EF kom med lovnad på lovnad om at jeg skulle flyttes og at det var helt sikkert at det ville bli tilfelle. Det er trist at det måtte trusler fra mine foreldre om søksmål før det kom noen reaksjon fra EF overhodet. I samme periode opplevde mine foreldre å bli oppringt av EF Oslo. EF kunne informere om at jeg hadde oppført meg forkastelig og at jeg som et resultat av dette hadde blitt kastet ut av familien og nå var plassert hos min IEC. Mine foreldre ble som resultat urolige og kunne ikke skjønne hva som hadde skjedd – jeg hadde da aldri vært frekk eller oppført meg uakseptabelt til tross for behandlingen jeg hadde mottatt. De ringte meg gjentatte ganger og fikk omsider tak i meg. Jeg var til informasjon da i byen med vertsfamilien og det hadde ikke vært noen episode. Jeg var altså ikke flyttet derfra og hadde ikke hørt fra min IEC på ukevis. I ettertid lurer jeg på hvor denne informasjonen kom fra, mine foreldre fikk ingen beklagelse for denne feilinformasjonen.

    Dagene går og min far får bekreftelse fra EF om at det er funnet en permanent familie, en enslig dame, til meg i en annen stat og at jeg skal flyttes førstkommende mandag. Jeg leverer inn bøker på skolen, hvor en lærer tilbyr å bli min nye vertsfamilie, men da jeg allerede har fått en ny plassering takker jeg nei og forteller at jeg allerede har fått en ny familie og at jeg tror det blir positivt å komme meg vekk og begynne på nytt igjen. Jeg får samme kveld en sint telefon fra min IEC som har blitt informert om at bøker er innlevert. Jeg blir i en halvtime skjelt ut etter noter fordi jeg har hørt på informasjon fra EF Oslo og ikke henne. Hun er lite interessert i hva Norge har å si om saken, og jeg får beskjed om at oppførselen min nok en gang har vært uakseptabel. Saken viser seg videre at EF aldri hadde en familie i en annen stat – til tross for at denne informasjonen ble gitt til mine foreldre fra deres kontorer. Jeg får derimot beskjed om at jeg skal bo hos enda en midlertidig familie mens de leter etter en permanent en, og jeg blir derfor stående uten skoleplass så lenge det varer. Dette bekymrer meg selvfølgelig – jeg ønsker jo å få året godkjent. Allikevel er jeg desperat etter å komme meg vekk. Jeg vet at familien jeg bodde hos i ettertid har blitt godkjent som IEC-er for EF. Jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan det er mulig.

    Jeg bor hos den neste familien i tre uker. De er hyggelige og det bor en rekke andre utvekslingsstudenter der. Jeg blir behandlet godt og jeg føler at jeg blir hørt. Det betyr mye – jeg har vært i USA i 4 måneder og begynner å bli sliten av hele opplegget. Allikevel er det en bekymring at jeg nok en gang står uten skoleplass og jeg venter i spenning på en ny plassering.

    I starten av desember får jeg beskjed om at jeg skal flyttes til nabostaten, dette også en midlertidig løsning. Jeg begynner her på min andre skole mens jeg bor med et eldre ektepar. Begge to i slutten av 80-årene og tyske, så engelsken er ikke spesielt god. Mannen i huset er svært skrøpelig og er avhengig av rullator for å komme seg fra stolen og bort til middagsbordet, som er lokalisert en meter unna. Ved en anledning faller han på badegulvet og da hans kone ikke har krefter nok til å hjelpe ham opp, er jeg nødt til å bistå. Jeg var i min periode der svært ensom, det skjer naturligvis ikke særlig mye hos et eldre pensjonert ektepar som bor langt unna allfarvei, dessuten var jeg bekymret for at noe skulle kunne skje med de to. Det var hyggelige mennesker og de behandlet meg godt, men situasjon var langt fra ideell. Etter 1,5 måned hos det eldre ekteparet får jeg beskjed om at det er funnet en permanent familie for meg – denne gangen i en tredje stat. Det vil bli det syvende hjemmet jeg har satt mitt fot i så langt.

    Og her tenkte jeg at problemene endelig skulle ta slutt – men det skulle vise seg å være mer i vente. Da jeg ankom vertsfamilien ble jeg informert om at det ikke var mulig å oppdrive en skoleplass for meg i området (det var tre skoler i nærheten, men ingen ønsket å åpne for flere utvekslingsstudenter, i hvert fall ikke midt i et trimester). Jeg fikk da beskjed fra EF om at jeg kanskje måtte flytte enda en gang, eventuelt måtte jeg begynne på en privatskole for elever med spesielle behov i området, da dette var eneste privatskole i nærheten som var villig til å åpne for en ny elev. Problemet var at denne skolen var en times kjøretur unna byen jeg bodde i og at jeg derfor ikke ville få mulighet til å komme meg til og fra skolen, ikke minst hadde jeg heller ikke behov for spesialundervisning. Det ble derfor diskutert om jeg heller skulle hjemmeskolere meg selv i 1,5 måned frem til neste trimester hadde oppstart. Noe som selvfølgelig var helt uaktuelt – jeg reiste på et ”High School Year” – jeg skulle da ikke drive med hjemmeskolering. Til tross for informasjon fra EF om at det ville være umulig å få skoleplass før oppstart av neste trimester, valgte jeg og vertsmor å reise bort til nærmeste skole for å snakke med rektor i et håp om å få en skoleplass. Tilfeldigvis viste det seg at viserektor hadde bodd i Norge i en periode på to år og derfor fikk overtalt rektor til å la meg begynne på skolen allerede neste dag. Jeg lurer fortsatt på hva som hadde skjedd dersom jeg ikke hadde tatt saken i egne hender. Jeg ble hos denne familien frem til hjemreise og her hadde jeg det fint. Vi har fortsatt god kontakt i dag og resten av mitt utvekslingsopphold ble heldigvis slik det hele tiden burde ha vært.

    I ettertid sendte jeg et langt klagebrev til EF – lydende mye som dette, men med flere detaljer. Jeg fikk økonomisk kompensasjon for det jeg hadde blitt utsatt for, men opplevde aldri å få en ordentlig unnskyldning. Jeg angrer i dag ikke på at jeg dro, jeg vokste mye i løpet året og ble kjent med meg selv på en ny måte – jeg skulle bare ønske at jeg hadde reist med en organisasjon som tok studentene og sitt eget arbeid på alvor. Som tenåring alene i et nytt og fremmed land burde det være en selvfølge at organisasjonen er der som en støtte, slik de lover. Jeg hadde en vond periode, men var heldig og slapp med akkurat det – det var derimot ingen selvfølge. Selv i dag kan jeg få vondt i kroppen og tårer i øynene når jeg tenker tilbake på mitt utvekslingsopphold. Jeg håper at det kan opprettes et bedre fremtidig vern for andre utvekslingsstudenter som opplever å bli en kasteball, blir overhørt, tråkket på og behandlet uakseptabelt. Man skal ikke måtte være alene og man skal kunne bli hørt og få den støtten man så hellig blir lovet.

    Vanlige problemer: Bytte familie, kaos, lite mat, ingen hjelp, rettssak

    Publisert 16.07.09 – 10:05, endret 16.07.09 – 21:39 (VG NETT) Av Samaria Iqbal

    (VG Nett) Den norske jenta Anne og andre utvekslingselever i  Scranton i Pennsylvania, bodde i utrygge hjem, ble neglisjert og var underernærte.

    Carlos Villareal (midten) en av utvekslingsstudentene landet i sitt hjemland Colombia søndag. Her poserer han med sine foreldre, lykkelig over å være tilbake. Foto: AP
    Carlos Villareal (midten) en av utvekslingsstudentene landet i sitt hjemland Colombia søndag. Her poserer han med sine foreldre, lykkelig over å være tilbake. Foto: AP

    Utvekslingselevene som dro til Scranton i deltstaten Pennsylvania skulle få oppleve gledene ved den amerikanske kulturen, samt få  mulighetene til å studere på high school.

    I stedet ble oppholdet et mareritt med forsømmelse, underernæring  og manglende oppfølging fra vertsfamiliene, melder CNN. Studentene er nå alle tilbake i sine opprinnelsesland, hvor de forteller venner og bekjente om sine opplevelser.

    Den norske jenta Anne, som ikke vil oppgi sitt etternavn, prøvde  forgjeves å kontakte amerikanske myndigheter for å fortelle at de levde under kritikkverdige forhold. Hun fikk ingen respons fra  myndighetene, og henvendte seg deretter til organisasjonen som var ansvarlig for utvekslingselevene.

    Ungdommene skal ha blitt neglisjert av sine vertsfamilier, og skal ha vært underernærte. Underernæringen skal ha ført til at flere  studenter skal ha havnet på sykehus.

    I tillegg skal den ene studenten ha levd under samme tak som en narkotikadømt kriminell. En annen stundent besvimte under en gymtime på skolen grunnet underernæringen.

    Sendte bilder av huset
    Anne sendte også bilder av innsiden av huset som hun bodde i. Rektoren på skolen til Anne lot henne bo hos ham for resten av skoleperioden. De andre studentene var ikke like heldige som henne. De bodde nesten i ett helt år i utrygge hjem. Det lokale  barnevernet fikk tips om saken en måned før skoleslutt.

    Statsadvokat Andrew Jarbola, sier til CNN at han ser meget  alvorlig på saken.

    • Ungdommene fikk ikke ordentlig mat, hygiene og den slags ting. Jeg vet også at en av ungdommene ble plassert i huset til en dømt  kriminell. Han har blitt dømt for salg av narkotika og andre  narkotikaforbrytelser. Dette er meget alvorlig, sier Jarbola.

    Nekter for skyld
    Vertsfamiliene benekter at de har gjort noe galt, men beretningene  til studentene forteller en litt annen historie.

    • De fikk ikke mat. En av studentene hadde opplevd at en vertsfamilie hadde teip på maten i kjøleskapet med påskriften – Ikke rør, dette er bare for vertsfamilien. De ble jo neglisjert, sier statsadvokat Jarbola.

    Myndighetene krever handling
    Amerikanske myndigheter krever nå at det gjøres noe overfor de ansvarlige.

    • Dette er et utvekslingsprogram som er veldig viktig for oss. Vi snakker om 15-18 år gamle ungdommer som blir introdusert for USA. Vi erkjenner at i dette tilfellet og i andre tilfeller rundt om i landet, har vi feilet i å oppnå våre mål, sier en talsmann for det amerikanske innenriksdepartementet til CNN.

    Det er den San Francisco- baserte organisasjonen Aspect som sponset alle de 12 studentene i Scranton. De mottok i 2008 en million dollar i offentlig støtte.

    Organisasjonen er nå under etterforskning.


    Saksforløp

    Problemer språkreise: Dop, lite mat, overfylt

    A.H.S. skriver:
    Hehe, jeg har dårlige erfaringer med dem òg. Jeg var på språkreise  med de i 2008, og vi var fire norske jenter som havnet med en vertsfamilie på et somerom på 10 kvadrat, max. Vertsbroren vår  røyka hash, vertsmora vår nektet oss mat etter kl 6, og noen  veninner av meg fekk ikke lov å være ute etter klokken 8 om kvelden med mindre STS hadde disco.
    Hahahaha, uff, det er ikke meningen å skremme deg, men jeg tror helt ærlig at AFS eller speak er bedre ass 🙂:)

    2009 jul 16: «Exchange students live American nightmare»

    /US
    Drew Griffin and Kathleen Johnston | CNN | 16. juli 2009:
    SCRANTON, Pennsylvania (CNN) — They came from around the world hoping to spend a high school year immersed in the culture and joys of America.

    Exchange student Carlos Villareal of Colombia says he was underfed and kept in "an unsafe environment."
    Exchange student Carlos Villareal of Colombia says he was underfed and kept in «an unsafe environment.» Source: CNN

    Instead, five young foreign exchange students found themselves caught in a nightmare of neglect, malnourishment and abandonment by those supposed to protect them.

    Now those five — natives of countries stretching from Norway to Tanzania to Colombia — are back home telling friends of a different America than they expected. And their brief visit reverberates in America as a United States senator demands accountability and reform, a Pennsylvania district attorney seeks criminal charges and the U.S. State Department concedes it failed to protect kids coming to America.

    «We at the Department of State recognize [because we] are responsible for this program we have to make sure we are aggressively overseeing this program and make sure children are well-suited,» said State Department spokesman P.J. Crowley.

    «This is a program that is very important to the Department of State,» Crowley said. «We are talking 15- to 18-year-old children. We are introducing them to the United States. We are trying to put our best foot forward. We recognize in this incident in Scranton and also elsewhere around the country we have failed to do so.»

    What happened in Scranton, according to Lackawanna County, Pennsylvania, District Attorney Andrew Jarbola, is a crime. He has convened a grand jury to look into the families where some of the 12 students who came to Scranton were placed, as well as the company who placed them there and its officials.

    «Well, in my opinion they were treated kind of crudely,» Jarbola said. «Not provided the proper food, hygiene and things of that nature. And the areas they were placed? I know one of the students was placed in a home with a convicted felon — convicted of drug trafficking or drug offenses — and that is very disturbing to me.»

    Jarbola said some students were so malnourished that one was treated in a hospital for dehydration while another passed out during track at school.

    «They weren’t provided with food,» Jarbola said. «In fact there is one incident with tape on food items in the refrigerator of the host family that says, ‘Do not touch. This is for the host family only.’ So basically they were neglected.»

    The company that placed the students first denied any problems existed, then said it had corrected them and fired those responsible. The families who housed the students say the allegations are untrue. But the students themselves tell a different story.

    ‘It was nothing like I had envisioned’

    The San Francisco-based Aspect Foundation sponsored all 12 of the Scranton students, some of whom were on State Department grants. On its Web site, the Aspect Foundation says it began in 1985 as «a small non-profit organization offering affordable study-abroad opportunities to students from around the world,» and now «students live with volunteer host families in more than 350 communities throughout the United States.»

    In 2008, the State Department gave 17 placement groups $39.4 million in taxpayer funds to manage programs involving exchange students. Aspect received $1.08 million of those funds.

    Carlos Villarreal’s family, however, paid their son’s way to America from Colombia, giving Aspect $13,000 for him to study here. Villarreal said he lived with a family that housed ex-convicts and that he had very little to eat. He said his mother’s repeated contacts with Aspect about his situation were ignored.

    «I lost a lot of body weight, and [it was] an unsafe environment which I felt uncomfortable living in, and it was nothing like I had envisioned my experience in America,» he said.

    The Rev. Elmer Smith told CNN he took in Villarreal as a favor to Aspect’s local coordinator, Edna Burgette, and denied he failed to feed him.

    «The boy had no place to go, so I took him in and I fed him,» Smith said. «He had a television in his room, he had heat in his room, he had air-conditioning in his room.»

    Another woman who hosted students said she was sitting on her porch when Burgette walked by and asked her if she would take in a child. Like Smith, the woman said that she was just trying to help a student whom she was told had nowhere else to go.

    Jarbola said a girl from Norway, who asked to be identified only by her first name, Anne, tried to alert officials that she and some of the students were in dire straits.

    Anne told CNN she had school officials send an e-mail to Aspect in October explaining how bad things were and including photographs of the inside of the home where she was placed. The home was later condemned by the city.

    Anne’s high school principal took her in, but other students weren’t as lucky and spent nearly the entire school year in unsafe homes, until Children and Youth Services was tipped off about a month before school ended, Jarbola said.

    Jarbola, who said Anne’s e-mail is now evidence in the criminal investigation, told CNN that when welfare officials interviewed the students, one was so hungry he wept when they gave him pizza during questioning. In all, five of the students were removed from homes where they’d been placed by Aspect.

    Sponsoring agencies asked to police themselves

    U.S. Sen. Robert Casey, D-Pennsylvania, said the situation sickened him.

    «I’m the father of four daughters,» he said. «I would never want my daughter nor would any parent want their daughter or son exposed to these kinds of conditions anywhere, but especially when you’re in a foreign country. And in this case the United States was this foreign country.»

    Aspect gave conflicting responses to CNN.

    Vivian Fearen, its executive director, did not return calls seeking comment. Her Pennsylvania public relations firm issued a statement blaming the Scranton problem on Burgette, who was fired once the allegations surfaced in the Scranton media.

    Burgette also did not respond to repeated attempts by CNN for comment.

    Later, however, Aspect issued a statement through the public relations firm.

    «Based on their own investigation and verification from county children and youth officials, Aspect Foundation was led to believe that none of their students in northeastern Pennsylvania was abused, malnourished or dehydrated,» said Karen Walsh, public affairs director for the Neiman Group.

    But the statement also said Aspect «fully acknowledges that what happened in Scranton, Pennsylvania, was deplorable and in complete violation of their own strict standards and those of the Department of State’s Exchange Visitor Program.»

    «Aspect Foundation has corrected the problems; terminated or accepted the resignations of those who were responsible for them; and established new policies and procedures to ensure that nothing like this ever happens again,» Walsh said.

    Walsh said the Lackawanna County Children and Youth Services agency reported no Aspect students in Scranton required medical attention and only three were relocated. In addition to Burgette’s firing, Walsh said, two other supervisors resigned.

    But the district attorney and other officials in Lackawanna County dispute Aspect’s contention. Jarbola said two received medical attention. All told, according to Jarbola, five were relocated, and those cases are being reviewed by the grand jury.

    But Casey’s staff pointed out that Aspect employed Burgette for 10 years, making it difficult to portray her simply as a rogue employee.

    Casey said Aspect knew in October the students were in trouble and chose to ignore it. But he saved most of his anger for the State Department, which allows groups like Aspect to police themselves.

    «It’s about time that the State Department complete its investigation — even as the grand jury is working — complete the investigation, level tough sanctions and make improvements to this program in terms of oversight,» Casey said.

    In its initial statement to CNN, the State Department said when it hears of allegations, «we immediately contact the sponsoring organization involved and ask them to investigate. We gather full information and act swiftly and appropriately.»

    That’s the problem, argue critics, who say the department has had a hands-off policy for years when it comes to foreign exchange group sponsors. When complaints are made against the sponsor, they are asked to investigate themselves.

    Arkansas legislator Sue Madison said she had a law passed in her state to protect students after it was discovered some of them were forced to do manual labor, live in unfit conditions and even forced to hand over their money to host families.

    «You make a complaint to the State Department and you basically never hear from them again,» Madison said, explaining why she decided her state needed a law to do its own enforcement.

    Watchdog groups struggle to get State Department’s attention

    Danielle Grijalva, director of the Committee for Safety of Foreign Exchange Students, said she once worked in the industry. The agencies, which she calls unregulated travel agents, can make millions of dollars enticing rich foreigners and lobbying for State Department grants to lure scholarship-eligible students here for a year of study.

    Her group now monitors complaints. The situation in Scranton, she said, is not isolated — nor is the State Department’s initial response to the crisis. She fields calls from parents and students alike who complain they have nowhere else to turn.

    «It’s self-regulated, unmonitored, under-reported,» Grijalva said. «Students being raped, placed in the homes of convicted felons, placed in the homes of registered sex offenders, come to the United States and lose 20, 30, 40 pounds.»

    Grijalva shared e-mails with CNN which she said came from parents and students and host families — even correspondence with the State Department managers who oversee the program.

    The State Department «will not accept as a complaint any matter that is not presented to us by an involved party to the exchange agency,» she was told in a 2006 e-mail by Stanley Colvin, a deputy assistant secretary for private-sector exchange.

    Complaints forwarded by watchdog groups like hers, she said, are not considered by the State Department as worthy of investigation.

    The State Department turned down CNN’s request to talk to Colvin or other managers directly involved in managing the exchange programs.

    «When we bring this to the attention of the State Department, once again, it’s a business issue, they can’t get involved and they continue to look the other way,» Grijalva said.

    Crowley said the department is not looking the other way now. He said the Scranton situation showed the department «tended to inspect by exception. Only when we were aware of dire circumstances did we send an investigator out.»

    Crowley said the department asked the inspector general’s office to investigate Aspect but also plans to inspect its own management controls. He said that given the number of students, the department will still have to depend on sponsoring agencies to monitor the students they bring over. But he said the State Department can and will do more.

    «We do recognize that the oversight of this program at the State Department was not strong enough, not aggressive enough,» Crowley said.

    «We were not out there in the community looking hard at where our children were. We have already taken steps to put more eyes on these homes around the country so that in the future not only will we be putting the appropriate emphasis on the agents that are responsible first and foremost for oversight we’ll be looking over their shoulders as well.

    «That did not happen certainly in the case of Scranton,» he said.

    Crowley also released a June 12 report on Aspect written by Colvin. In it, Colvin said the department has warned the industry for the past three years that it was becoming harder to find suitable host families. It said the department specifically told Aspect that an audit found the group only complying with host family screening requirements 67.7 percent of the time. It’s unclear from the report why the State Department did not stop awarding Aspect grants at that point.

    After finding a number of violations in Scranton, Colvin said the state would sanction Aspect by reducing the number of students it can bring over by 15 percent. Based on the fees it charges, the penalty, Colvin wrote, will result in a revenue loss of $540,000.

    However, there is no mention in the report whether Aspect will have to return any of the $1 million of taxpayer-funded grants it received for the 2008-2009 school year. The State Department did not respond to repeated requests for clarification.

    Despite conditions, Tanzanian student says ‘thank you’

    Meanwhile, Tanzanian student Musa Mpulki has since returned home. Before he left, he told CNN he did not want to upset his mother, so he never told her that he had little to eat during his nine-month stay in the home of a 72-year-old man who had signs on his refrigerator that some food was only for family.

    Although his housing situation was a nightmare, Mpulki said the students at the school made him appreciate America, and he said he appreciated the State Department grant that brought him to the United States.

    «I guess I like to say, ‘Thank you very much the government of the United States for to bring me here to get a good experience at the school and a good education.’ »


    Saksforløp

    2009 May 17: USA: When a foreign exchange year goes bad

    A foreign exchange student’s complaints over living conditions he encountered with a host family in Norwood Young America have prompted a state investigation that could lead to new legislation to safeguard visiting students.

    After the Norwegian student complained that he had lent his host family $1,000 for groceries and their son’s acting classes, he was sent back to Norway in March for unspecified rules violations by the exchange organization that brought him here . Now, he’ll have to repeat his senior year there.

    The incident spurred Minnesota Deputy Secretary of State Jim Gelbmann to investigate problems reported by other exchange students visiting Minnesota. He subsequently called on lawmakers to expand the state’s authority to oversee foreign exchange programs.

    The California-based Council for Educational Travel USA (CETUSA), which placed the student in the Norwood Young America home, is defending its practices in the face of reports of poor living arrangements for some of its foreign high school students, including some who arrived in Minnesota without host families lined up.

    «It took me a while to realize this wasn’t an isolated incident,» Gelbmann said of the Norwood case. «The problems are systemic throughout the CETUSA organization.»

    A Minnesota House and Senate conference committee has agreed to language in a bill that would allow the secretary of state to investigate and terminate registrations of organizations that don’t meet standards set by the state. It is now awaiting approval as part of a state finance bill.

    Borrowing trouble?

    While staying in Norwood, Espen Hansen lent his host parents at least $500 for groceries and $500 for their son’s acting classes.

    «The mother was nice to Espen, but CETUSA shouldn’t have placed him there,» Marianne Hansen, Espen’s mother, said in a telephone interview. «I started sending him money» to make sure he had enough to eat.

    A reporter’s calls to the host family were notreturned.

    Hansen said she requested a new host family for her son. Months later, Espen was moved to the home of Joann Kilmer, regional coordinator for CETUSA, briefly before being returned to Norway.

    Another Norwood parent began making inquiries about Espen’s predicament, and that’s when the secretary of state’s office got involved. When Gelbmann began contacting some of the 37 other Minnesota schools where CETUSA has placed students, he found more reports of problems encountered by students.

    While some of the schools had no complaints, the majority of those contacted had concerns, citing limited communication between the school and CETUSA prior to the students’ placement, and less-than-ideal conditions with some host families, Gelbmann said.

    He said it appeared that CETUSA was not visiting host families’ homes prior to students’ arrival, as required by federal law. Kelli Hanson, a «host mom» for another CETUSA student placed in Norwood, took in a second student whose first placement didn’t work out. Even though federal law requires coordinators to «maintain, at minimum, a monthly schedule of personal contact with the student and host family,» nobody from CETUSA ever checked on the new student, she said.

    In interviews with CETUSA, the agency was not able to provide the Star Tribune with documentation that home visits were in fact occurring.

    Some schools drop out

    As a result of such concerns, Buffalo High School has ended its relationship with CETUSA.

    In a March 31 e-mail sent to Gelbmann, Rick Toso, then Buffalo’s interim principal, wrote: «Our counseling department recalled … frustratingly poor communication from [CETUSA] coordinators, especially when there were concerns that we deemed serious,» including «inappropriate home placements [that] were not resolved; last-minute demands on placements after the school year started; [and] pushing placements with little information available on the arriving student.»

    Other schools that reported concerns were in Howard Lake-Waverly-Winsted, Cokato, Monticello and Aitkin. Blaine reported a positive experience.

    «I’m convinced they have problems,» Gelbmann said of CETUSA. «A number of school districts are no longer dealing with them. That obviously says something.»

    CETUSA defends itself

    CETUSA officials say problems occasionally arise with student placements, but that its system is not flawed.

    «With the economic crisis, a lot of families experience some very difficult times … and we have cancellations as a result,» said CETUSA CEO Rick Anaya. During orientation, exchange students are advised against lending money to host parents, he said.

    «CETUSA enjoys one of the best reputations in the industry,» Anaya said. The U.S. State Department lists it as the 14th largest of 92 designated secondary student exchange sponsors operating in the United States.

    Officials at the Norwood school Espen attended said they had had a positive relationship with CETUSA up until this year, taking about a dozen students a year. But they remain concerned about how Espen’s case was handled.

    «CETUSA has never come forward with any hard facts as to why Espen was sent home,» said Ron Brand, principal of Norwood’s Central High. «I supported him staying. I found him to be a very good representative of his country. He was a gentleman and a good student.» Brand said the school is still reviewing whether to work with CETUSA in the future.

    CETUSA would not provide the Star Tribune with an explanation for its decision to send Espen home. But the U.S. State Department, which conducted its own investigation, said «it was determined that the student was terminated for breaking sponsor program rules,» a spokeswoman said.

    Espen and his mother said he had been threatened in October with expulsion from the program when he was caught drinking. But he was given another chance and did not drink again, he said.

    CETUSA’s Anaya said, «We gave him a chance and there was a second violation,» but he would not say what it was.

    Gelbmann said he wants the state to be able to act in such a case to make sure rules governing exchange programs are followed.

    «Our objective is to approach CETUSA and say, ‘We now have the authority to terminate your registration. However, we’d like to work with you to make sure this doesn’t happen in the future.’ »

    But nothing is likely to happen in time to keep Espen from repeating his senior year.

    He tried to return to finish his school year in Norwood after making private arrangements to stay with another family. But he was turned away by customs agents at the Minneapolis-St. Paul International Airport on April 13 because he lacked the proper visa — CETUSA had canceled his original visa and a new visa he had obtained was not the one he needed. After back-to-back 16-hour flights, he arrived back in Norway. «I was so tired,» he said, and «I felt like a criminal.»

    «I’d hoped to experience something new,» he said. «I thought living in America would be fun and positive. I made a lot of friends. But it didn’t end up how I’d planned.»

    Aimee Blanchette • 612-673-1715

    ———————————————————

    2009: USA: EF/CETUSA – Oppfølgeren til Mitt amerikanske mareritt (Espen Hansen)

    2012: Mitt amerikanske mareritt (Espen Hansen)

    Vanlige problemer: Trusler, lite mat, overvåking, ingen hjelp

    Bergens Tidende: Drømmeåret ble ikke slik Live Skiftesvik (18) hadde trodd. Hun forteller at hun i stedet ble truet og utnyttet av vertsfamilien.

    Tidlig i august i fjor dro Live Skiftesvik fra Askøy ut på sitt livs eventyr. Hun flyttet til en vertsfamilie i San Antonio i Texas og skulle gå ett år på videregående skole der.

    • I begynnelsen var alt bra, og de var hyggelige mot meg. Men etter noen måneder begynte jeg å merke ting, forteller Live.

    – Fratatt mobilen

    Hun fikk tidlig ansvaret for medisinering av den 11 år gamle vertsbroren som hadde Aspergers syndrom.

    18-åringen måtte også vaske hele huset, stryke vertsfamiliens klær og ta oppvasken etter måltidene deres. Maten sin måtte hun kjøpe og lage selv.

    Hvis hun gjorde noe feil, fikk hun husarrest. Hun forteller at vertsfaren hennes flere ganger tok fra henne mobil og datamaskin, og han tvang henne til å slette ting hun hadde skrevet i bloggen sin.

    • Vertsfaren min truet meg og sa det ville få konsekvenser om jeg fortalte noe til noen. Jeg var konstant redd. Redd for å ta mat, redd jeg hadde gjort noe feil.

    «Truet»

    Live kontaktet utvekslingsorganisasjonen Pacific Intercultural Exchange (PIE). Der fikk hun beskjed om at hun måtte sette seg ned med familien og ordne opp selv.

    Live snakket med vertsfamilien, uten at det hjalp. Hun opplevde i stedet at hun ble truet.

    • De så på meg og sa at hvis du bytter familie, skal vi sørge for at du blir sendt til Norge og aldri kommer til USA igjen.

    For Live, som har en drøm om å pilot, var trusselen ekstra sterk. Deler av utdanningen må tas i USA.

    – Ble sjekket

    Dette er bare noen av de tøffe opplevelsene Live hadde under utvekslingsåret. PIE-kontaktpersonen hennes i San Antonio var Carol Kropp. Hun viser til taushetsplikten og vil ikke kommentere saken utover å bekrefte at hun fikk flere bekymringsmeldinger fra Live i løpet av utvekslingsåret.

    • Dessverre er ikke alle utvekslingsopphold like gode, sier hun, og legger til at det er langt flere positive historier enn negative.

    Selv har hun hatt 20 utvekslingsstudenter hjemme hos seg og har opplevd at PIE er en veldig bra drevet organisasjon.

    • Mulige vertsfamilier blir sjekket av to forskjellige personer med hjemmebesøk. Tre personlige referanser trengs, og alle menneskene over 18 år i hjemmet blir bakgrunnssjekket, sier hun.

    Benekter

    Etter det BT kjenner til har vertsfamilien til Live søkt om å få være vertsfamilie igjen, men søknaden er ikke blitt innvilget. Lives vertsfar i USA ønsker ikke å kommentere saken overfor BT, men han benekter å ha tatt fra Live laptop og mobiltelefon og å ha tvunget henne til å slette innhold fra bloggen sin.

    Live har ikke hatt kontakt med vertsfamilien etter at hun kom hjem. Hun ble lettet da hun leste på bt.no at organisasjonen er suspendert. PIE ble nylig fratatt retten til å formidle vertsfamilier og skoleplasser i USA på grunn av brudd på gjeldende regelverk.

    Organisasjonen har vært i myndighetenes søkelys en tid. Etter tilsyn i fjor fikk de redusert antallet studenter med 15 prosent og krav om å gjennomføre vesentlige forbedringer i administrasjonen av utvekslingsprogrammet.

    Håper på godkjenning

    • Jeg tenkte: «Endelig». Jeg unner ikke flere det jeg har opplevd, sier Live.

    I slutten av april reiste hun hjem til Norge, en drøy måned før skoleåret egentlig skulle ha vært over. Nå venter hun på svar om året i utlandet blir godkjent, slik at hun slipper å ta skoleåret om igjen.

    • Det er godt å være hjemme igjen. Bare det å få middag hver dag, er luksus, sier 18-åringen.

    2012: Årsaker til at PIE (Pacific Intercultural Exchange) måtte ut av Department of State programmet

    Problemer: Bytte familie, dyreavføring, lite mat

    Aftenposten skriver i 2012 en artikkel om Espen Hansens historie i USA. Journalist Elisabeth Randsborg skriver som følger:

    Det første han husker, er lukten. Lukten av møkk og avfall. Av hunder, som gjorde fra seg innendørs. Av katten, som romsterte rundt på kjøkkenbenken. Lukten av et tett toalett – dusjforhenget, som var grodd fast i badekaret.

    – Jeg har aldri sett noe så møkkete i hele mitt liv.

    Espen Hansen, nå 20 år gammel, beskriver førsteinntrykket den dagen han kom til sin vertsfamilie som utvekslingsstudent til USA høsten 2007. Han er én av drøyt 1300 norske 16-åringer som hvert år velger å ta andre videregående skoleår i utlandet. Espen var full av forventning. Han hadde forberedt seg godt i tiden før avreise, men var overhodet ikke klar for det som møtte ham hos vertsfamilien i den lille byen Norwood Young America i Minnesota.

    • Familien hadde hatt en utvekslingsstudent før meg, en jente fra Brasil, og hun sendte meg meldinger på Facebook og prøvde å advare meg. Da jeg kom dit, skjønte jeg at jeg burde tatt de advarslene på alvor. I begynnelsen gikk det greit, og jeg forsøkte å venne meg til hygienen i huset. Jeg er en person som ikke klager mye, så jeg forsøkte å gjøre det beste ut av det. Men det viste seg fort at det var mer enn skitt og rot som plaget denne familien.

    De var en familie på fire. Mor og far, en datter på 14 og en sønn på 12. Barna fikk unngjelde for foreldrenes krangling og ekteskapsproblemer, farens aggressivitet og mishandling. De søkte trøst og fortrolighet hos Espen, og han syntes synd på barna.

    Derfor fortalte han ikke så mye til foreldrene hjemme i Norge. Derfor brukte han penger – mange hundre dollar – for å kjøpe mat og spe på familiens slunkne kjøleskap. Vertsmoren betrodde seg til ham. Fortalte om familiens vanskelige økonomi. Om sine egne ønsker om å forlate mannen. Om mannens trusler om å drepe både henne og barna hvis hun forsøkte.

    – Han var ustabil og oppfarende. Han kjeftet og truet, men han slo meg aldri. Han beskyldte vertsmoren min for å ha et forhold til meg, og da ble jeg for alvor redd og urolig og turde ikke bo der lenger.

    Nå var også Espens foreldre hjemme i Norge klar over vanskelighetene. De kontaktet EF Highschool Year, organisasjonen som sendte Espen til USA, for at de skulle finne en ny vertsfamilie til ham, men ingen ting skjedde.

    Koordinator

    Når utvekslingsstudentene lander i USA, er det ofte en amerikansk partnerorganisasjon som overtar ansvaret for studentene. Det er disse amerikanske organisasjonene som har rekruttert vertsfamiliene, og som har ansvaret for å sjekke at familiene er egnet til å ha en utvekslingsstudent boende hos seg et helt år. Det er også de amerikanske organisasjonene som skal oppnevne en lokal koordinator for hver enkelt student – en koordinator, som skal følge opp studenten og være til støtte og hjelp hvis det dukker opp problemer. Denne personen er studentens myndighetsperson så lenge USA-oppholdet varer.

    • Utvekslingsbransjen er en milliardindustri – det er snakk om store penger – og det er en industri preget av grådighet. De lokale koordinatorene får betalt for hver student de klarer å plassere. På grunn av de økonomiske nedgangstidene kommer det flere studenter til USA enn organisasjonene klarer å skaffe gode vertsfamilier til. Derfor hender det at de lokale koordinatorene overtaler venner og bekjente – til og med betaler dem penger, noe de ikke har lov til – for at de skal bli vertsfamilier for utvekslingsstudenter. Når det oppstår problemer, er disse koordinatorene mer opptatt av å beskytte seg selv og sine venner og bekjente enn å hjelpe studentene. Denne bransjen mangler integritet, sier Danielle Grijalva til Aftenposten.

    Hun leder en frivillig organisasjon – Committee for Safety of Foreign Exchange Students (CSFES) – som arbeider for å hjelpe studenter som opplever problemer under sitt utvekslingsopphold i USA. Danielle Grijalva arbeidet selv i utvekslingsbransjen før hun etablerte CSFES i 2004.

    • Jeg så mange ting jeg ikke likte. Studenter som ble seksuelt misbrukt, tatt bilder av, servert alkohol og tvunget til å se porno. Dette ville jeg gjøre noe med. Nå er vi 1700 personer verden over som arbeider for utvekslingsstudentenes sikkerhet, og for å gjøre myndighetene både her i USA og i hjemlandene klar over hva som foregår.

    Bare i løpet av det siste året er CSFES kontaktet av 10–12 norske utvekslingsstudenter i USA som trenger hjelp.

    Husarrest

    Situasjonen hjemme hos Espen Hansens vertsfamilie eskalerte, og han fikk lov til å bo hos en lærer på skolen der han gikk. – De to beste ukene av hele USA-oppholdet.

    Men så dukket hans lokale koordinator opp – en person han ikke hadde sett mye til tidligere.

    • Hun forlangte at jeg skulle bli med henne, hjem til henne og mannen hennes. De holdt meg i husarrest i et rom i kjelleren i to døgn. Forhørte meg, tok mobilen min, fjernet bilder på kameraet mitt, gikk gjennom alle tingene mine. Jeg hadde gjemt unna min norske mobil, så jeg fikk ringt hjem og fortalt hva som skjedde, Moren til en amerikansk venn av meg kontaktet politiet, og de dukket opp. Etter å ha snakket med koordinatoren min, forlot politiet huset og sa: «Sorry, you’re on your own». Da ble jeg skikkelig redd.

    Espens mor hadde i mellomtiden funnet frem til Danielle Grijalva og hennes organisasjon CSFES på nettet. Hun kunne fortelle at det hadde vært flere episoder med denne koordinatoren tidligere, og at det var registrert 72 politianmeldelser mot den vertsfamilien Espen var plassert hos. På ny ble politiet kontaktet, og denne gangen tok de med seg Espen, kjørte ham til et hemmelig sted og innlemmet ham i sitt spesielle vitnebeskyttelsesprogram. Også det lokale barnevernet ble koblet inn.

    Etter tre dager trakk både barnevern og politi seg tilbake. Det var ikke mer de kunne gjøre. Espen var igjene overlatt til koordinatoren, sin myndighetsperson.

    Koordinatoren kom med nye trusler og ville tvinge Espen på et fly tilbake til Norge, og på ny ble Espen tatt hånd om av politiet og innlemmet i deres vitnebeskyttelsesprogram.

    • Da var jeg så nedkjørt at jeg bare ville hjem til Norge.

    Som å spille Lotto

    I mars 2008 – åtte måneder etter at han dro til USA – kom en psykisk nedbrutt Espen tilbake til hjemlandet. Han led av dyp depresjon og sosial angst. Var innesluttet og holdt seg for seg selv. Foreldrene hans ønsket å gå til søksmål mot EF Highschool Year, men droppet det av hensyn til Espens helsetilstand. Han har fått hjelp av psykolog, og nå – fire år etter – er han på bena igjen og i gang med ny utdannelse.

    • Jeg vet at mange har fine opplevelser som utvekslingsstudenter. Men å melde seg på utveksling er som å spille Lotto – du kan enten være veldig heldig eller veldig uheldig, men du vet aldri hva du utsetter deg for. Det er et svært dårlig samarbeid mellom de norske organisasjonene og de amerikanske samarbeidspartnerne i den andre enden. Det er ingen kontroll, alt dreier seg bare om penger. Oppstår det problemer, så sender de deg bare hjem, og det er altfor dårlig kontroll av vertsfamiliene. Hvorfor plukker de ut familier som ikke kan ta vare på seg selv en gang, langt mindre en utvekslingsstudent?

    Én av hundre anmeldt

    Den britiske, nå pensjonerte politimannen Chris Gould vet mye om vertsfamilier som ikke duger. I mange år ledet han Child Protection-enheten hos politiet i Avon og Somerset, og i 1998 etterforsket han en 12 år gammel spansk utvekslingselev som ble seksuelt misbrukt av sin vertsfar, som viste seg å være en kjent seksualforbryter i Storbritannia. Siden den gang har han arbeidet for utvekslingsstudenters ve og vel og leder nå interesseorganisasjonen Child-Safe International.

    • I løpet av 12 måneder undersøkte jeg 2000 saker der utvekslingsstudenter var blitt utsatt for overgrep, sex, omsorgssvikt og mishandling. Kun 20 tilfeller – bare én prosent – var blitt anmeldt, så det er en stor grad av underrapportering i disse sakene. Dette er en bransje styrt av store penger, og mange av organisasjonene burde stenges. Det finnes pedofile som aktivt samarbeider med noen av dem. Myndighetene vet lite om hva som foregår, og når jeg snakker med dem, virker de ikke spesielt interessert. De stikker hodet i sanden og orker ikke ta i dette. Men velgerne burde være bekymret over at politikerne viser så liten interesse, sier Gould til Aftenposten.

    Mange historier

    Espen Hansen er ikke den eneste norske studenten som har hatt negative opplevelser i USA. Et kjapt søk på nettet og det hagler med historier. Én av dem tilhører Mari Cecilie Berland. Også hun reiste ut som 16-åring med EF Highschool Year høsten 2007, for å bo hos det hun trodde skulle være en familie med fire barn. Men den nedslitte boligen i Nebraska huset i tillegg fire hunder, en annen utvekslingsstudent, to fosterbarn, en venninne av vertsmor og hennes sønn. Dessuten var vertsmor dagmamma for opp til ti barn under tre år.

    • Vi var til enhver tid mellom 12 og 20 mennesker i det huset. Det var som å bo på et barnehjem, sier Mari Cecilie.

    Hun måtte dele bad med syv andre og fikk tildelt dusjtid kl. 05 om morgenen. Det var dårlig med mat, de måtte spise og studere sittende på gulvet. Hun gråt, ba om hjelp, men følte seg neglisjert og fikk mye kjeft. Ba om å få bytte familie, men uten resultat. Også her viste det seg at koordinatoren var en nær venn av vertsfamilien. Da en psykolog ga Mari Cecilie diagnosen dyp depresjon og foreslo antidepressiva og sovepiller, bestemte hun og foreldrene at det var tid for å returnere til Norge.

    • Det verste var at EF ikke tok noe ansvar eller fulgte meg opp. De reklamerer med at de tar ansvar 24 timer i døgnet – det var derfor jeg valgte dem. Men når noe skjer, er de ikke der. Når du er 16 år og befinner deg alene på den andre siden av kloden og andre personer har myndighet over deg, da føler du deg ikke veldig høy i hatten. Jeg vil ikke advare andre mot et utvekslingsår i USA, men jeg vil advare mot EF. Man bør være veldig nøye når man velger hvilken organisasjon man reiser ut med.

    Hun har blogget om sine USA-opplevelser, og hun har fått mange reaksjoner fra andre som også har dårlige erfaringer. Hennes far, Arild Berland, dannet en gruppe på Facebook for andre som også hadde negative erfaringer med EF.

    • Veldig mange har tatt kontakt med oss, og problemene er særlig knyttet til vertsfamiliene og vanskeligheter med å få byttet familie. Det er for mange som har negative opplevelser, og det verste er at vi får ingen unnskyldning en gang. EF beklager at jeg opplevde det slik, men de beklager ikke det som skjedde, sier Mari Cecilie.

    Forlik

    Mange av studentene som har negative opplevelser, forsøker å få erstatning og oppreisning når de kommer hjem. Vilde Strøm er én av dem. Hun dro til USA i august 2009. Etter knapt fire døgn hos sin vertsfamilie i Michigan var politiet tilkalt og Vilde ble reddet ut av en fjern, amerikansk slektning. Det var fire døgn med trusler, krangling, neglisjering og bråk. En arbeidsløs vertsfar og dårlig økonomi i en sosialt vanskeligstilt familie. En koordinator, som viste seg å være nær venn av familien, og som truet med å kidnappe henne. Og en psykisk syk sønn i huset, som selv vertsmor advarte henne mot.

    «Jeg tror ikke han vil prøve seg på noe seksuelt, men ta godt vare på verdisakene dine», sa vertsmoren til Vilde.

    Foreldrene i Norge mobiliserte. Kontaktet organisasjonen Vilde hadde reist ut med, uten resultat. Kontaktet den norske ambassaden i Washington, CSFES og en fjern slektning i Chicago, med resultat, og etter mye om og men kom Vilde tilbake til Norge.

    – I begynnelsen hadde jeg ofte mareritt – jeg var redd for at de skulle spore meg opp. Selv nå får jeg støkk hver gang jeg reiser bort, for jeg er redd jeg ikke skal komme hjem igjen. Jeg føler meg som en 50-åring og er redd for å dø, forteller 19 år gamle Vilde.

    Hun har fått profesjonell hjelp til å takle angsten, og til sommeren skal hun gjenoppta utdannelsen.

    Vildes foreldre inngikk et forlik med organisasjonen som hadde sendte henne til USA. Mot en kompensasjon på snaut 40 000 kroner forpliktet Vilde og foreldrene seg til ikke å omtale episoden og navngi organisasjonen.

    Må på banen

    • Men jeg vil appellere til norske politikere om å våkne opp og se hva som foregår. De må opprette et kontrollorgan og få på plass lover som kan regulere dette, og de må sørge for at også de amerikanske partnerorganisasjonene blir grundig kontrollert. Det er mye snusk med vertsfamiliene.
    • Jeg vil sterkt oppfordre alle som vil reise ut, til å vurdere nøye hvilken organisasjon de reiser med. Og foreldrene bør alliere seg med noen i vertslandet som kan være verge for barnet mens det er ute. Man er 16 år og føler seg voksen og klar for dette, men USA er virkelig langt unna når man er alene.

    CSFES og Danielle Grijalva liker dårlig at familiene inngår forlik med organisasjonene.

    – Det bidrar bare til å feie dette problemet under teppet, man selger på en måte sjelen sin til djevelen ved å holde munn om hva barna er blitt utsatt for. Vi trenger søkelys på det jeg vil beskrive som et klart mønster av utnyttelse. Studentene er overlatt til organisasjonenes og vertsfamiliens forgodtbefinnende fra den dagen de lander i USA, sier Grijalva.

    Avviser at EF er versting

    EF Highschool Year er den største aktøren på det norske markedet og sender flere hundre studenter til USA hvert år. Nøyaktig hvor mange, vil de ikke opplyse om. Landansvarlig for EF i Norge, Morten Davidsen, tilbakeviser at organisasjonen er noen versting.

    • Vårt slagord er å gi studentene «the best time of your life», det er det vi jobber for hver dag. Et utenlandsopphold byr på mange førstegangsopplevelser for studentene. Noen takler det lett, andre kan få det tøffere. De fleste er fornøyd, men det hender vi har noen tilfeller der det blir utfordringer, sier Davidsen.

    – Hva slags problemer?

    • Jeg vil ikke kommentere konkrete saker, men de tilfellene der det har vært vanskeligheter, er saker som har involvert våre samarbeidsorganisasjoner i USA. Vi har hørt at det kan ha vært lokale representanter som har vært for nært knyttet til vertsfamiliene, og det kan være manglende rutiner for hvordan man følger opp studentene og vertsfamiliene. Derfor har vi besluttet at vi fra og med i år kutter ut samarbeidet med våre samarbeidsorganisasjoner i USA og vil stå for hele prosessen selv. Det blir EF hele veien, og da blir det lettere for oss å følge opp hvis det oppstår problemer.

    Vanlige problemer: Bytte familie, religionspress, rasisme

    A.P. skriver:

    har flere venner som har reist eller skulle reise til USA på utveksling via EF.

    1. hun ene var forferdelig misfornøyd med første familien sin fordi de var mormonere og der kom det en prest hver søndag og skulle frelse henne og de skulle påtvinge henne all slags mulige ting og som sagt frelse henne.
    2. en annen hun er koreansk og skulle bli sendt til en mormonsk kjempe religiøs og litt rasistisk familie i Texas.
    3. en annen venn av meg endte opp i det verste, han sov på madrass på gulvet, måtte bli kjørt av sønnen i huset som drev med masse dop, det var det eneste valget han hadde fordi foreldrene ville ikke kjøre han til skolen og det var jo langt unna. familien hadde dårlig med penger og han fikk ikke handle selv og fikk nesten aldri mat. da familien skulle dra vekk en-to uker så fikk han og sønnen utdelt 50 dollar eller noe på deling til den uken på mat. han fikk kjeft for alt hele tiden og det var bare grusomt.

    EF sa jo seff ikke noe.
    men hun ene venninnen min fikk byttet familie og dde var det beste hun kunne gjort, de var vist helt fantastiske.

    Frankrike: Språkreise: Skittent, lite mat, overvåking

    E.M. skriver:

    Då eg var med EF i Paris kom eg til ein familie som nekta meg å vere i same rom som dei, skrudde av lyset i romma eg var i og ikkje gav meg mat ellet lot meg dusje. Dei gav meg eit skittent, mensflekka sengetøy og skulle ha betalt for å vaske det. Ungane deira tok seg inn på rommet mitt og rota i tingane mine.

     

    Vanlige problemer: Bytte familie, lite mat, trusler

    J,H. skriver:

    Jeg reiste til USA i 01/02 , til Idaho, og jeg ble plassert hos en alenemor med 3 døtre som arbeidet to jobber, gikk på college og bodde i en skrøpelig bakdel av moren sitt hus. Den eldste datteren måtte sove på sofaen hos bestemoren det året jeg skulle være der, og de hadde ikke telefon. Alle måltider skulle spises på skolen.

    Og det ‘beste’ av alt; områderepresentaten VAR vertsmoren min – så hun fikk betalt for å ha meg der. Og hjemmet hvor jeg var ble aldri sjekket ut på forhånd av noen andre.

    Jeg reiste med STS – men det skal nevnes at vi fikk gehør når vi tok kontakt med dem, og jeg ble flyttet (eller det vil si – jeg fant en annen familie å bo hos selv – jeg ble ikke tilbudt noe annet i samme området av organisasjonen).

    I etterkant kom trusler fra familien om at jeg skulle saksøkes for å ha ødelagt ryktet deres etc – noe som er skremmende å få på seg som 16 åring.

    De fleste jeg kjenner som var ute et år hadde et kjempeår – og jeg ville gjort det igjen om jeg kunne. Det var lærerikt og var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme, for better or worse. Jeg vil ikke advare andre mot å ta et utvekslingsår i utlandet, men jeg vil anbefale at en ikke tar for gitt at familiene er kvalitetssikret.

    2009/2010: USA: Overfylt hus, lite mat, interessekonflikt

    Vil absolutt ikke anbefale EF. Var på utveksling i USA i 09/10 og året var fullt med mange opp og nedturer. De som driver med dette (spesielt i det området jeg bodde i) var kun opptatt av penger, og ikke stundetens beste.

    Flere av mine utvekslingsvenner hadde problemer med familiene  de bodde hos, og når de skulle kontakte  kordinatoren (som selvfølgelig var nær venn med de fleste av familien) fikk man kun tilbake kjeft og forklart at studenten  ikke oppfører seg bra osvosv.

    Personlig bodde jeg i et lite hus med en familie på fire, 4 hunder, 4 marssvin, 1 slange, 2 katter, 2 chinchillas og 4 «sugargliders» som alle bodde inne i huset på ca 80  kvadrat (i tillegg til flere dyr som gikk rundt i hagen). Jeg synes det er viktig med en bakgrunnsjekk på alle familiene, og sørge for at det faktisk er plass i huset for en stundet.

    Det er noen få kriterier vertsfamiliene må oppfylle for å kunne ha en utvekslingsstudent boende hos seg (hvertfall hos EF) nemlig, et seng og en kommode til klær og personlige  eiendeler og sørge for mat og drikke… I mitt tilfelle- måtte  jeg kjøpe min egen mat fordi vertsforeldrene mine gikk på en slankekur, hvor de kun kjøpte mat til dem selv, mens barna  dems måtte klare seg med «pizzapockets» og nudler til middag i måneder… Dette blir bare helt feil!
    EF- skjerpings!!!!!

    2005: UK: Språkreise: Trusler, dårlig informasjon, lite mat

    Jeg reiste selv med EF til Somerset i England som en del av et sommerprogram som varte i to uker. Det var ille, skikkelig ille. Fra og med dag to eller tre ville jeg bare hjem. Jeg ble litt forsinket på flyplassen siden det første flyet jeg tok ble forsinket.Jeg, som 11-åring, ble da nødt til å finne veien rundt på Gardemoen flyplass helt alene ettersom de sa at de ikke kunne ta ansvar for det. Enten fikk jeg møte opp eller så var det «synd for meg.» Jeg begynte å gråte fordi jeg skjønte ikke hva jeg måtte gjøre. Heldigvis kom en sikkerhetsvakt bort til meg og hjalp meg dit jeg skulle.Da jeg kom til England satt jeg i buss i 6 timer og da ei jente sa hun følte seg utrolig kvalm nektet de å stoppe eller ta pause. Den stakkars jenta spydde og det luktet forferdelig de neste 4 timene av turen.

    Senere, da vi ankom «Global Village» (som ikke lignet på det en fant i programbladene deres i det hele tatt) ble vi gitt en nøkkel med et husnummer på og gitt romkamarater. Vi skulle da finne veien frem selv i mørket. Vi hadde  nummer 18, men da vi nådde hytte nummer 18 viste det seg at det allerede var noen der. En gretten, gammel mann som lurte på hvorfor vi banket på døra klokken 12 om natta. Da ble vi nødt til å finne veien tilbake til lederne, som da hadde funnet sine egne hytter, så da løp vi til et informasjonskontor som selvfølgelig var stengt.

    Vi banket på om lag 30 hytter i området før vi fant noen EF ledere, vi hadde blitt gitt rare blikk, sjelt ut, og truet med å kontakte ledelsen. EF-lederen var derimot ikke vår leder, hun var spansk, men sendte oss helt til andre siden av parken for å finne lederne våre. Til slutt klarte vi det, og det viste seg at vi hadde hyttenummer 81 og ikke 18.

    De ble fly forbanna og truet med å sende oss tilbake til Norge for å ha vært ute etter klokka 12. Trøtte og triste fant vi oss frem til hytten, da vi kom inn fungerte ikke lyset, og vi fomlet rundt med mobiltelefoner for å se hvor vi gikk. Som 11-åringer var dette svært skummelt for oss, og låsen på døren fungerte heller ikke. Det var dessuten veldig kaldt. Som sagt, dette var bare den første dagen. De neste par dagen var fylt med blant annet at vi ikke ble tilbudt mat fordi vi gikk oss vill siden ingen hadde sagt hvor vi skulle spise. Det var forferdelig. Om du så velger å gå til utlandet eller bare ta en sommerreise.

    IKKE VELG EF. Dette var 7 år siden, men ligger fortsatt ferskt i hodet mitt den dag i dag.

    2004: UK: Lite mat, inntektskilde, ingen hjelp

    Anna 90 skriver:

    Er enormt glad for at dette kommer fram !

    Jeg har selv vært med på EF språkreiser i England som 14 åring og det var et mareritt. Verre organisasjon skal man lete lenge etter. Jeg var lovet en familie, men kom i stedet til en gammel, uvennlig dame. Jeg ba om en engelskspråklig romkamerat, men fikk en russisk jente som ikke kunne et ord engelsk. Det var også ekstremt dårlig matstell og det ble  raskt tydelig at denne kvinnen kun trengte pengene EF ga henne. Mine foreldre var selvsagt forferdet og opplevde at EFs representant skrudde av mobilen når de prøvde å nå henne.

    Jeg er en veldig selvstendig person som har bodd mesteparten  av livet i utlandet, men EF er faktisk den  verste  utenlandsopplevelsen jeg har hatt. De har markedsført mye og er dessverre svært dominerende i dette markedet, men jeg  håper inderlig at alle som leser denne artikkelen fraråder sine venner og slektninger fra å benytte seg av EF, enten det er 2 ukers språkreise eller (skrekk og gru) et år i utlandet.

    2012/2013: USA: Dysfunksjonelle familier og destruktive representanter

    I denne posten kommer jeg til å fortelle vår versjon av det som skjedde med vårt barn (M).

    M hadde et sterkt ønske om å reise til USA som utvekslingselev. Han gikk på yrkeslinje og derfor var det ikke mulig å gjøre dette i samband med videregående skole. Derfor fullførte han 2. klasse på videregående og tok seg et friår for å kunne reise ut og få med seg et skoleår i USA.

    Vi hadde sendt in papirer tidlig på ham og han var blitt tatt opp i programmet til INTO Education (Norway). Etter intervju med Marit Åsenden fikk han beskjed å om fylle inn de nødvendige skjemaer. Både han og vi skrev brev til vertsfamilien. I disse brevene var vi veldig åpne om Ms politiske syn, hans lidenskap for dyrevern, hans dysleksi og hans tendens til å snakke uten å tenke først. I tillegg er han vegetarianer. Ja, det er jo bare å gå til lenkene og se selv.

    Å komme til en familie varte og rakk. En gang var det en familie som viste interesse men de ønsket en oppklaring i hans syn om homofili. Ingen av oss bryr seg om hvem andre måtte elske og det sa han på en tydelig måte. Der forsvant den familien.

    Etter det var det ingen som så ut til å ville ha ham hos seg og gutten ble av naturlige årsaker bekymret. Men så, mandag 27. august 2012 kom følgende:

    Nå er endelig vertsfamilien din på plass 🙂 det er bare å ta kontakt med en gang. Siden skolen din allerede har begynt, vil du få avreise så fort som mulig, helst allerede på onsdag.

    Det skal også være en annen utvekslingselev sammen med deg i Vertsfamilien, han er fra Kina, så da trenger vi bekreftelse fra deg og foreldrene dine på at dette er i orden, skjema som må underskrives finner du vedlagt.

    Vi tar kontakt igjen i morgen når vi er på kontoret avgående avreise og flybilletter.

    1. Varsko til foreldrene: Når man får beskjed såpass sent pleier vertsfamiliene (uansett land) å være nødløsninger. Ingen av firmaene (hverken i Norge eller i utlandet) har lyst til å gå glipp av pengene. De har investert tid på barnet ditt og vil ha noe igjen for det.
    2. Bildene sendt av Forte International Exchange Association (FIEA) så helt greie ut. Litt fattigslige men vi regnet jo med at de ikke ville valgt noen som hadde for dårlig økonomi. Bildene (se under) sønnen vår tok viste at FIEA nok hadde tøyd boligens tilstand noe. Desverre er denne tøyingen av forholdene noe som skjer i mer enn vårt tilfelle.

    Det er jo ikke det at det er grusomt der heller. Langt i fra. M passet på å støvsuge og spurte om han skulle leke med barna. Det var mitt råd til ham for å lette overgangen.  Men så var det denne vertsfaren da. Det var langt fra bare M som fikk gjennomgå.

    Ei som var venninne til vertsmoren til M hadde blitt godkjent som vertsmor av et annet selskap i USA. Hun tok seg godt av gutta. Noen av tingene hun hjalp dem med som ikke vertsforeldrene evnet å gjøre var:

    • Melde dem inn på skolen
    • Hjelpe dem å velge klasser
    • Hjelpe dem med alle skolepapirene
    • Svare på alle mulige rare spørsmål de måtte ha om hva som var greit og hva som ikke var greit
    • Tok dem med på besøk rundt omkring i Mena.

    Vertsfar ble sjalu og lurte på om det var noe mellom henne og M og vertsbroren. Vertsfar og denne kvinnen arbeidet sammen og der gikk vertsfar fra å være hyggelig til å sende skikkelig stygge meldinger til henne. Jeg fikk lese et par av disse og ble paff. Han var sånn med gutta og. Først så var han grei og så var han bizarr. Gudene vet hva som feilte ham, men noe må det ha vært for makan til ustabil type. Jeg har fire facebook-meldinger (to her) som illustrerer disse humørforandringene fra å synes at M var helt grei til at M skulle være en skikkelig problemfyr.

    Etter en kirketur med en preken som lignet ingenting vår sønn hadde hørt før – dere vet den om homofile som har skylda for all elendighet i verden og de skal alle til helvete – så hadde han fått nok. M tok kontakt med hun som skulle være hans kontaktperson: Christine Lovell.

    Christine Lovell var den som godkjente den første og den andre vertsfamilien til M. Ifølge henne skulle den første ha vært etter påtrykk fra hennes sjef, områderepresentanten Becky Sanderson (hvis jobb Lovell nå innehar). I denne posten har jeg tatt for meg hvilke US regler begge to brøt da de godkjente familiene og i behandlingen av M.

    Nå var det Lovell M henvendte seg til og hun forsto situasjonen hans og var enig i at han kanskje ville ha det bedre hos noen han kunne føle seg trygg med. M forklarte situasjonen for sin vertsfar og. Til å begynne med virket det som om han tok ting helt greit. Men så kom Christine Lovell og vertsfar og hun snakket sammen. Damen snudde helt i holdningen sin til M. Dette er tingene vertsfar beskyldte M for:

    • M nektet å pakke ut klærne sine fra kofferten.
    • M hadde vært slem med barna gjennom å holde dem unna foreldrene.
    • M holdt seg bare på rommet sitt og snakket ikke med vertsfamilien.
    • M var frekk gjennom å klage på kaninstellet i familien.

    Da M kom hjem dagen han brått ble hentet lå klærne hans sammenbrettet på sengen. Det eneste som ikke fikk komme ut av kofferten var verdisaker og verdipapirer.

    Vi ble overrasket. Jeg visste han hadde snakket med vertsfamilien og vært sammen med dem for han hadde spurt vertsmor om han kunne hjelpe henne i huset og hjelpe henne å se etter ungene hennes. Hun var ekstremt sjenert og hadde problemer med å prate med M når han forsøkte å samtale med henne.

    Det er meget mulig han kommenterte kaninholdet, men vi snakket mye om å gi seg når han hadde fått sagt fra.

    Så begynner marerittet og omveltningen i Ms liv.

    Som sagt ble han brått fjernet fra hjemmet pga hans «vanskelige personlighet». Becky Sanderson (alle utvekslingselevers mareritt) tok over M, og snakk om dame med behov for å knekke andre. Hun og Christine Lovell var ingen heldig kombinasjon. Heldigvis ser det ut som om alle klagene mot henne endelig har nådd fram og hun ikke lenger jobber som representant.

    1. EN ting dere som foreldre og utvekslingselever må forstå er den typen kristendom som regjerer i bibelbeltet. Den er svært lik den som parodieres på ulike medier og kan trygt kalles fundamentalistisk. Nesten alle norske utvekslingselever sliter om de havner hos en slik familie.
    2. Vertsfamiliens utsagn vil foretrekkes som sannhet framfor elevens utsagn. Mye av dette kommer av at eleven forsvinner mens familiene blir. I tillegg regnes voksne som mer tillitvekkende enn ungdom.
    3. Så snart dere er plassert i vertsfamilien deres vil dere oppleves som en byrde for utvekslingsbyrået. Mange av representantene vil da velge å oppfylle jobben sin mens mange andre behandler dere som det åket dere har blitt. Nå har de tross alt mottatt pengene sine.

    FIEA hadde en annen familie som allerede hadde to utvekslingselever boende hos seg i tillegg til sine egne fire eller fem barn. Som et midlertidig tiltak tok FIEA seg den frihet å plassere M der. Ikke før han var blitt plassert fikk vi vite om forandringen fra Into’s side. De var i det hele tatt svært uorientert om situasjonen der borte. Ikke var vi den støtten vi kunne vært. Alt kom så brått på og vi fikk ikke tak i M og alt var kaos. Heldigvis hadde M fortsatt kontakt med damen vi har nevnt over – som hjalp ham da han bodde hos første familien.

    M trivdes godt hos den midlertidige familien. M innbilte seg at familien syntes han var ok og han hang ganske mye rundt vertsmor fordi hun ikke jaget ham bort. M fortalte at han sang i dusjen og tullet som vanlig. Han kranglet med og hang med de andre mindreårige i familien. Jeg vet ikke hva familiens følelser var overfor M. De sa en ting til meg og etter hvert en annen ting til FIEA. Men som sagt var det ikke lovlig at han bodde der.

    Han ville selvfølgelig gjerne fortsette å bo i Mena men bare om han fikk en skikkelig familie. Into sa klart i fra at flere sjanser enn en til fikk han ikke fordi han skulle ha vært så umulig i den første familien.

    Det var visst ikke helt greit å finne en nye familie. Christine Lovell var uinteressert i å hjelpe til. M fikk bare klare seg selv. Han visste ikke hva han skulle gjøre og forsøkte å kontakte de han kunne via facebook. En venn av den midlertidige familien hadde noen han kjente som sa de kunne ta M inn som en kristen handling eller noe sånt. Hjelpe noen i nød og alt det der. Kanskje kunne det ha gått greit om bare noen fra firmaet hadde giddet å inspisere hjemmet, fortelle dem hva det hele gikk ut på, la dem få vite «bagateller» som at M  var vegetarianer osv. Det skjedde selvfølgelig ikke. Den midlertidige vertsmoren kjente til familien men hadde aldri vært inne hos dem hun heller.

    Det gikk som det måtte.

    Kvelden før M flyttet inn satte representanten seg ned med de nye vertsforeldrene og de skrev under på papirene. Stedet underskriften foregikk var i teateret familien tilbragte omtrent hver kveld i. Vi har bilde av at det hele skjer med de som var tilstede. Som dere sikkert forstår var bakgrunnskontrollen av familien ikke-eksisterende. Det eneste som telte var det at M hadde fått en familie og da mente FIEA at de hadde gjort jobben sin. Men enkelte detaljer burde kanskje ha slått en eller annen.

    • Familien bestod av 8 personer. Eldste sønnen var midlertidig flyttet hjemmefra, men M tok nå hans plass. Moren var den eneste som hadde en inntekt og den var ikke svær.
    • Den andre var det at ingen av barna gikk eller hadde gått på vanlig skole. Faren fungerte som lærer.
    • Familien hadde ikke blitt kurset som de skulle.

    Det her var det som var synlig. Så var det tingene som ikke syntes like godt.

    • Det var fire soverom. M fikk det ene. Den ene datteren måtte flytte ut av det for at han skulle få et sted å sove.
    • Familien tilbragte de fleste kveldene og helgene i teatret og søndagen i kirken.
    • Den ene datteren drev med selv-skading.
    • –    Da M gikk til representanten for råd angående dette gikk representanten til familien og Into truet M med at han måtte slutte å bry seg.
    • Den samme datteren utnyttet Ms naivitet og vennskap ved å få ham til å havne i midten av noe som tydelig var en langvarig konflikt mellom henne og foreldrene.
    • Familien hadde ikke råd til å tømme septiktanken så rørene var litt treige.
    • Oppvask måtte tas på badet.
    • Rengjøring hadde svært lav prioritet. Det eneste rene rommet var Ms. Ellers virket det som om familien samlet på støv. Da M foreslo at han kunne rengjøre tok de det ille opp. Det var sannsynligvis ubehagelig å ha en 17 år gammel gutt som ønsket å vaske hjemme hos dem. Den eneste som gjorde rent var den ene datteren når hun ikke orket mer. Into sendte klage til oss om dette og.
    • M måtte skaffe maten sin selv. Han gikk ned masse i vekt og gutten hadde i særlig å ta av. Han fikk beskjed om at han kostet for mye og at familien ikke hadde råd til å ha ham der.
    • Moren ringte og klaget på ALT M gjorde. Nesten hver dag fikk han kjeft av en eller annen representant. En gang ble han til og med stanset på gaten av Christine Lovell og bedt om å skjerpe seg. Til slutt følte han seg som en grusom fyr.
    • Det at vi spurte han som tingene Into beskyldte ham for hjalp ikke.
    • Noen ganger var han skyldig. En gang lugget han en av jentene. IKKE bra.
    • Da han flyttet inn hos denne familien hadde han fått beskjed om at han bare fikk snakke med oss en gang i uken. Ikke var det tilgang på nettet hos dem heller. Noen ganger tekstet han fra skolen.

    M likte de tre eldste jentene og følte han hadde det kjempegøy. De fant på pek med hverandre og satt og lo seg ihjel. Jentene hang på rommet hans siden det var det eneste rommet å være i fred for småsøsknene. Der kunne man se på film og sånt. Jeg har beskrivelser av godt og vondt her.

    Så fikk vi telefon fra Into. Sønnen vår var blitt suisidal. HÆ??? Det var jo bare løgn og en unnskyldning for å bli kvitt ham. Into var helt og holdent på FIEA’s side. I samtale med Into som vi tok opp om det som skjedde (møte med Tonje og Marit, Jonny og M og jeg) skjønte de ikke hvordan de kunne ha noe ansvar om han skulle ha funnet på noe der borte. Det var som om de ikke så sammenhengen mellom det å vite om noe, ikke informere foreldrene hans om det og senere handling på grunnlag hans såkalte suisidale atferd. Into v/Tonje ba om unnskyldningen for å ha brukt feil ordlyd. I løpet av møtet eller kanskje like før fant de ut at de ikke kunne lene seg på Ms suisidale atferd og la så skylda på hvor slem han hadde vært.

    Men alt det spilte ingen rolle på skolen i USA. Der ble han akseptert for den han var og fikk mange venner. Noen av dem har han fortsatt kontakt med. Karakterene var bra, bortsett fra i engelsk. Der lå det an til ekstraarbeide. Lærerne så ut til å like ham. Sikkert ikke alle, men det var ingen som sendte klager på ham. Og han hadde det kjempegøy der.

    Det er rart med det. Nå har jeg lest historien til ganske mange elever som har hatt vonde opplevelser. De aller fleste av dem har det bra på og med skolen. Men så var det vertsfamilier og/eller representanter. Der oppstår det mange situasjoner som burde vært unngått. De samme vertsfamiliene får fortsette på tross av klager om tilstanden hjemme, konflikter mellom vertsfamiliemedlemmer, konflikter mellom vertsfamilie og representanter, overgrep og mishandling av utvekslingselever.

    ALLE utvekslingsfirmaene er skyldige i å gjøre livet ille for noen av utvekslingselevene sine, men det finnes de som har færre klager enn andre. Into Education er ikke et av dem. Ei heller Forte International Exchange Association.