Stikkordarkiv: #LiteMat

Vanlige problemer: Satte på slankekur

Utvekslingseleven Ida Samuelsen (18) sier hun ble satt på en ufrivillig slankekur hos vertsfamilien i USA og gikk ned seks kilo på seks uker. Nå krever Idas mor erstatning.

Ida Samuelsen
Ida Samuelsen startet oppholdet sitt som utvekslingselev i USA hos en vertsfamilie som krevde at hun slanket seg. Ida Samuelsen reiste gjennom utvekslingsorganisasjonen STS og flyttet mellom fem ulike vertsfamilier i løpet av sine ti måneder i USA. | Foto: Privat

Journalist  Kirsti Haga Honningsøy og Journalist  Emrah Senel

– Det første jeg fikk tildelt av vertsmoren min var en egen vekt slik at jeg kunne veie meg hver dag, sier Ida Samuelsen til NRK.

18-åringen fra Kolbotn sier hun gikk ned ti prosent av sin egen kroppsvekt i løpet av de seks ukene hun bodde hos vertsfamilien utenfor Los Angeles i USA under skoleåret i fjor.

Den normalvektige jenta på 60 kilo hadde ikke et ønske om å slanke seg, men forteller at vertsmoren var «sykelig opptatt av dietter og kalorier» og kalte henne overvektig.

– Dårlig håndtert

Ida skulle tilbringe ti måneder i USA, men allerede etter en uke hos vertsfamilien ville hun flytte ut. Ida dro på utveksling gjennom STS Education, og sier hun ikke ble trodd da hun fortalte om mobbingen og mangelen på mat.

– Moren min måtte true med søksmål før STS Education fikk flyttet meg til en annen familie, forteller Ida.

Etter nesten to måneder hos vertsfamilien, kom hun en endelig til en vertsfamilie hun var fornøyd med. Ida sier hun hadde korte opphold hos flere midlertidige hjem før og etter den ene vertsfamilien STS fant, og endte til slutt opp med å finne en vertsfamilie på egen hånd.

STS skriver i en e-post til NRK at de ikke ønsker å kommentere enkeltsaker.

– Vi kommer ikke til å kommentere en individuell sak offentlig i media. Derimot kommer vi til å håndtere en eventuell henvendelse fra familien og svare på alle spørsmål, eventuell kritikk og kommentarer som de har, sier daglig leder i STS, Lisa Augustsson-Hübner.

– Ble kalt lubben

– Det var en form for trakassering, fortsetter Ida.

Vertsmoren skal gjentatte ganger ha kalt henne lubben.

– Da jeg sa at det måtte stoppe, sa hun at jeg ikke visste hva jeg snakket om. Jeg fikk ofte en muslibar til frokost. Det var middag på bordet kanskje en gang i uken, og da var det en enkel salat. Jeg fikk ikke lov til å spise ute, forteller Samuelsen.

Ida sier det sjelden var mat på bordet etter skolen. STS Educations områderepresentant, som skal følge opp elevene, fnøs da Ida ba om å få flytte.

– Hun skjønte ikke hva som var problemet og kalte meg uoppdragen og uhøflig. Hun sa jeg måtte akseptere forholdene, sier Samuelsen.

NRK har fått tilgang til dokumentasjon som bekrefter Idas versjon om at hun tryglet om å få bytte vertsfamilie, men at hun ikke fikk gjennomslag hos områderepresentanten.

Krever erstatning

Nå krever Ida Samuelsens mor, Kristin Samuelsen, erstatning for tapt inntekt som følge av problemene de opplevde under datterens utvekslingsreise.

Hun har nylig sendt et brev til STS Education med kravet. NRK har fått en kopi av brevet hvor det blant annet står:

«Jeg har brukt endeløse timer både natt og dag på telefonsamtaler og mailer, i forbindelse med bytte av vertsfamilie, noe som har gått ut over mitt arbeid. Mangelfull og uriktig informasjon i forhold til visumsøknad, lånekassen, avreisedato, hjemreise til jul, m.m. har medført ytterligere ekstraarbeid for meg som jeg kunne har brukt å inntektsbringende arbeid».

«I tillegg til det økonomiske tapet jeg lidt, handler det ikke minst om de fysiske og psykiske belastninger min datter har blitt utsatt for og som ikke kan erstattes med penger».

Vertsfamilien fikk betalt

Ida Samuelsen tror vertsfamiliens motivasjon for å ha henne boende, var betalingen de fikk fra STS. Kristin Samuelsen sier STS ikke kommuniserte ut hva vertsfamilien fikk utbetalt for å ha Ida boende og setter spørsmålstegn ved STS økonomiske incentiver.

Kristin Samuelsen
Kristin Samuelsen krever erstatning for tapt inntekt som følge av problemene de opplevde under datterens utvekslingsreise. | Foto: Privat

– STS svarte med at det var et «ubetydelig beløp», sier Kristin Samuelsen.

Hun betalte rundt 250.000 kroner til STS for Select-programmet.

– Vi fikk ikke spesifisert hva pengene skulle gå til. Det er bedre om STS kan være ærlige slik at vi som foreldre kan gjøre en saklig vurdering ut fra de faktiske forhold, sier hun.

– Stiller krav til alle vertsfamilier

Daglig leder i STS, Lisa Augustsson-Hübner, sier organisasjonen velger ut noen familier som får økonomisk kompensasjon, blant annet alle vertsfamilier i Select-programmet.

Lisa Augstsson-Hübner
Daglig Leder Lisa Augstsson-Hübner i STS. | Foto: STS Education

Kompensasjonen som utbetales til vertsfamilier er varierende. Augustsson-Hübner legger til at det stilles samme krav til alle vertsfamilier, enten de får betalt eller ikke.

– For studenten og familien i Norge, spiller det ingen rolle om familien får betalt. Kompensasjon som blir utbetalt til vertsfamilien, er en del av programavgiften som de betaler til STS, sier hun.

– Fører utbetalingene til at vertsfamilier kan ha økonomiske motiver for å la en elev bo hos seg?

– Det kan vi aldri vite med sikkerhet, men det er generelt ikke noe vi opplever. Det kreves samme personlige motivasjon for å ta imot elever for alle vertsfamilier uansett om man får økonomisk kompensasjon eller ikke, sier Augustsson-Hübner.

Publisert 02.08.2015, kl. 15:14

Reklamer

Problemer: Bytte familie, overfylt, mye sulten, overvåking, forfulgt, ingen hjelp

Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)
Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)

Anne på 16 år fikk så lite mat av familien sin at hun begynte å smugspise om natta. At de skjelte henne ut og virket å hate henne var også en del av hennes nye liv i USA.

– Jeg så for meg en kystby, kabrioletbiler, kjekke gutter. The American Dream, kort sagt.

Anne Natvig ville ut i verden. Hun var bare 16 år, men klarte å overbevise foreldrene sine til å la henne reise på utveksling til USA. Hun skulle jo bo hos en familie som skulle passe på henne.

– Før jeg reiste fikk jeg utdelt vertsfamilie. Jeg skulle bo i et stort, flott hus med atten soverom, der det bodde 17 mennesker fra før. Så det var et soverom til meg.  Både barn, barnebarn, foreldre og besteforeldre bodde sammen i huset fra før.

Anne er fortsatt sint og oppgitt i stemmen når hun snakker om familien hun bodde hos i Mississippi.

Et stort, uvennlig hus

Hun ankom byen Gulfport. Huset (som senere ble det jevnet med jorden av stormen Katrina) lå rett ved stranden. Det så fasjonabelt ut, men familien på innsiden ønsket ikke Anne velkommen. De hadde egentlig ikke så lyst til at hun skulle være der, virket det som, de hadde visst blitt overtalt av en familievenn til å påta seg en utvekslingsstudent. Familievennen fikk penger per utvekslingsstudent hun klarte å plassere. Det tok ikke lang tid før moren i huset begynte å klage over at Anne spiste for mye.

– Jeg fikk restriksjoner på at jeg kunne spise en bolle kornblanding om morgenen og en boks Campell-suppe til middag. Lunsj måtte jeg ordne på skolen.

Snek seg opp om natta

Med dette magre kostholdet ble Anne helt gal av sult. Maten på skolen var riktignok alltid frityrstekt, men så ekkel og fettete at hun knapt orket spise den. Hun skrev sørgelige eposter hjem der hun klaget over tilværelsen i USA. Hun var sulten og mistrivdes.

– Det var da jeg begynte å spise om natta. Jeg stilte klokka og sto opp midt på natta. Så spiste jeg kornblanding eller lignende mens de andre sov.  Noen ganger ringte jeg hjem til mamma og grein.

Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)
Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)

Men det var ikke bare maten som var problemet. Familien var full av konflikter. Mange av husets medlemmer kunne ikke møtes fordi de hatet hverandre.

Og som om ikke det var nok- Vertsmoren skrek alt hun skulle si til Anne.

– Hun pleide å unnskylde seg med at hun hadde vondt i brystet sånn at hun ikke kunne snakke, bare skrike.

Anne hadde få muligheter til å komme seg steder, hun var sulten, trivdes lite- og begynte å planlegge en måte å komme seg vekk på.

  • Familien printet ut epostene mine og fikk en svenske til å oversette.
  • Fetteren til faren min bodde i California, så jeg begynte å undersøke mulighetene for å ta resten av skoleåret der, men det var superhemmelig. Vertsfamilien min kunne ikke få vite om det, da ville de hate meg enda mer.  Det ville på en måte bli et nederlag for dem.

Snoket i epostene

Anne hadde brukt familiens datamaskin når hun skrev mailer hjem og lagret alle tekstene i Word da hun bare fikk lov til å være på internett fem minutter om dagen- i løpet av den knappe tiden rakk hun jo ikke å skrive noe særlig.

  • Jeg lagret epostene jeg skulle sende på maskina deres og tenkte det ikke var noe problem, siden det stod på norsk.

Det var ikke nok til å stoppe vertsfamilien. De hadde merket at noe var galt, og nå var de ute etter Anne.

–  Familien printet ut epostene mine og tok de med på skolen. Der hadde de spurt alle de norske utvekslingsstudentene om de kunne oversette. Da ikke det gikk hadde de fått en svensk student til å oversette mailene mine.

To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport(Foto: Privat)
To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport (Foto: Privat)

Det stod lite hyggelig i brevene, selvfølgelig. Anne hadde ikke lagt skjul på hvor kjipt hun hadde det og hvor mye hun lengtet hjem. Så da vertsfamilien fikk overlevert dette fra den svikerske svensken, ringte de straks til Anne.

  • Jeg var hos en venninne da de ringte meg og sa at jeg skulle komme hjem, pakke baggene mine med en gang og komme meg ut. Jeg tror jeg nådde bunnpunktet da jeg stod og pakket inne på rommet mitt mens hele familien stod rundt meg og skrek til meg at jeg var et udugelig menneske og at det ikke var noe rart jeg ikke hadde venner så fæl som jeg var.
California og et siste stikk

Anne kom seg omsider til California hvor hun fikk både nok mat, sol, strand og venner. Det så ut til å bli et kult år allikevel, men vertsfamilien fra Mississippi var ikke helt ferdig med henne.

  • Etter at jeg hadde dratt, sendte den ene vertssøsteren en epost til foreldrene mine og søsknene mine i Norge der hun skrev:

“Anne is a spoiled ungrateful bitch. She says we tried to starve her. Bullshit! She ate us out of our fucking house, six to seven times a day! Our job as a host family was not to kiss her fucking ass every second of the day and take her out on the town every fucking day. I’m a little pissed off at how she used our family, I just never got the chance to tell her all this before we kicked her out.”

BylinebildeAnne Dorte Lunås | anne.dorte.lunas@nrk.no

Problemer: Bytte familie, lite mat, trusler, psykiske problemer

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster.

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har «skjedd» før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

Vanlige problemer: Bytte familie, lite mat, overfylt

av M Berland

(innskutte reguleringer red. anm.)

Jeg hadde allerede i april 06 bestemt meg for at jeg ville reise til USA for å gå Vg2 der skoleåret 07/08. Etter å ha lest om EF tenkte jeg at dette måtte vel være en seriøs organisasjon, utvalg av vertsfamilier så nøye ut, og de garanterte oss at de ville ta ansvar 24 timer i døgnet, hele året. I tillegg så programavgiften tilsynelatende billigere ut enn hos konkurrentene AFS og STS (men det viste seg at etter forsikringer og ekstra avgifter ble lagt til ble prisen den samme – totalt ca.65 000 nok). Jeg fikk stipend fra lånekassen på 44 000, og betalte resterende 20 000 selv, etter å ha arbeidet 4 dager i uken et halvt år i forveien.

Året i foreveien måtte jeg og familien min fylle ut en hel masse med papirer, jeg skrev brev, foreldrene mine skrev brev, vi sendte inn bilder og fikk anbefalinger fra mine tidligere lærere til hvorfor akkuratt jeg ville bli en god utvekslingsstudent. Det ble sagt at alt var for å finne den beste familien for meg, og jeg ble mer og mer spent for hver bunke med papir som ble innlevert. Jeg var ærlig om hvilke interesser jeg drev med, og skrev at jeg var åpen for å gå i vertsfamiliens eventuelle kirke og hjelpe til i mitt nye hjem.

§ Sec. 62. 25 Secondary school students: (Revised effective 11/26/10; 75 FR 65975)

(d) Program administration. Sponsors must ensure that all organizational officers, employees, representatives, agents, and volunteers acting on their behalf:

(1) Are adequately trained……. the criteria to be used to screen potential host families and exercise good judgment when identifying what constitutes suitable host family placements.

Alle disse papirene mottok vertsfamilien min to uker ETTER jeg hadde ankommet. En bunke på kanskje til sammen 50 ark ble overrekket til meg og vertsmor når vi var på informasjonsmøte hos representanten. De visste  ingenting om meg, og hadde kun fått spørsmål fra IEC’en om de ville ha ei norsk jente boende hos deg. For de utenomvitende: den lokale EF representanten er personen som har i oppgave å finne deg den rette familien og står for oppfølgingen gjennom året for å være til hjelp om det oppstår problemer eller om studenten ønsker ny vertsfamilie med god grunn. Så det var dette EF mente med “nøye utvalg av vertsfamile”? Jeg kjente at jeg ble frustrert og sint, hvorfor skal vi fylle ut papirer om hvem vi er – dersom det ikke har noen som helst betydning for valg av familie? Papirene var til ingen nytte i det hele tatt, og EF hadde ingen forutsetninger for å plassere meg her.

(l) Host family placement.

(2) Prior to the student’s departure from his or her home country, sponsors must advise both the exchange student and host family, in writing, of the respective family compositions and backgrounds of each, whether the host family placement is a permanent or arrival placement, and facilitate and encourage the exchange of correspondence between the two.

Jeg så meg selv som heldig, som fikk vertsfamilie allerede i januar 07. Informasjonen om min kommende vertsfamilie var begrenset men følelsen når jeg motto denne bekreftingen på at jeg faktisk skulle til usa, til en fremmed familie, var overveldende og ubeskrivelig. Så spennende!!! Ble litt skuffet over å havne mitt i ødemarka i cowboystaten Nebraska, i en familie med 4 barn under 12 år og 4 store hunder (da jeg er redd for hunder), men straks jeg vente meg til tanken var jeg overbevist om at dette, dette skulle bli det beste året i mitt liv! Jeg ville gjøre mitt aller beste uansett forhold, og om alt gikk skeis kunne jeg vel bytte?

Jeg kom frem til familien i begynnelsen av August etter to herlige uker på camp i Boston, hvor jeg knyttet vennskap som vedlikeholdes og var av stor betydning for meg under mitt USA opphold. Jeg fikk knyttet meg et støttenettverk som hjalp meg mer enn de tusener som er ansatt hos EF.

MITT OPPHOLD

Etter 4 flyplasser, venting og 43 timer uten søvn, flytur med et propellfly som tok 20 personer inkl.pilot, og jeg var fremme. Vertsfaren min henta meg og den andre utvekslingsstudenten (som var fra Chile), og vi ble kjørt til byen Alliance i en truck han vanligvis brukte til gårdarbeid. Byen lå flere timer unna nærmeste by, og innbyggertallet lå på 8000. Vi kom frem til der vi skulle bo det kommende året, og fikk sjokk! I et svært lite og gammelt to etasjers hus skulle vi ikke bo 4 barn,2 voksne og 2 utveklsingsstudenter, men også to fosterbarn og ei veninne av vertsmoren – og sønnen hennes! Altså bodde vi 12 mennesker og 4 hunder i dette huset. I papirene fra EF sto det at jeg skulle få eget rom, men vi var 3 stykker på rommet vårt!

§ Sec. 62. 25 Secondary school students.

(j) Host family application and selection. Sponsors must adequately screen and select all potential host families and at a minimum must:

(2) Utilize a standard application form developed by the sponsor that includes, at a minimum, all data fields provided in Appendix F, �Information to be Collected on Secondary School Student Host Family Applications�. The form must include a statement stating that: �The income data collected will be used solely for the purposes of determining that the basic needs of the exchange student can be met, including three quality meals and transportation to and from school activities.� Such application form must be signed and dated at the time of application by all potential host family applicants. The host family application must be designed to provide a detailed summary and profile of the host family, the physical home environment (to include photographs of the host family home’s exterior and grounds, kitchen, student’s bedroom, bathroom, and family or living room), family composition, and community environment. Exchange students are not permitted to reside with their relatives.

Hostmora mi drev dagmammabyrå hjemme, så vi hadde 10 ekstra unger under 3 år hver dag, hvor den første kom kl.05.00 og den siste gikk med midnatt. Altså til en hver tid var vi 12-20 mennesker i huset! Dette viste seg å bli en smule overfylt. et bad på 2 kvadratmeter delte jeg med 7 andre, og ble derfor tildelt dusjtider. Min var 05.00 om morgenen, og hver person fikk 10 minutter på badet. I løpet av mine 3 måneder her ble badet ikke vaskt en eneste gang, doen tettet seg og rant over i overkant av 10 ganger, og dusjen besto av 3 -tell 3- stråler med kaldt vann.

Det var ikke alltid vi fikk mat, dersom vertsforeldrene våre var opptatt eller dersom det var så mange mennesker i huset at maten var borte før det var din tur. Vi stilte oss i kø med papptallerker og spiste ofte på gulvet grunnet 8-9 stoler fordelt på kanskje 15 mennesker. De hadde ikke brød til å smøre skolemat så hver dag kjøpte vi mat til 30-40 kroner i lunsjen – vi fikk fort et stramt budsjett.. For å bli kjørt til skolen måtte vi betale for bensinen, selv om de kjørte sine egne barn og fosterbarna betalte jeg og hun chilenske hele summen, det gikk ikke skolebuss og var for langt å gå.

Fra vi entret huset til vi forlot det for siste gang, var det ikke snev av omsorg eller hjelp å få hos våre vertsforeldre. Vi ble ignorert om vi gråt eller trengte hjelp, og måtte gjøre som vi ble fortalt. Vi måtte selv ordne med transport til fotballtrening og kamper, og ble ikke engang kjørt 1,5 time til neste by for å kjøpe skolesekk (i alliance var det ikke mye butikker). Først 2 uker etter skolestart (5 uker etter at jeg ankomm) kjørte det ene fosterbarnet oss, til tross for protester fra vertsmor. Vi ble beskyldt for å stjålet penger vertsmor hadde forlagt, ble kjeftet på og fikk regler som kun gjaldt oss to. Vertsforeldrene våre var sinte og  sure 24 timer i døgnet. Pussig, like mange timer som EF garanterer oss at de vil ta ansvar..

(4) Ensure that the host family is capable of providing a comfortable and nurturing home environment and that the home is clean and sanitary; that the exchange student’s bedroom contains a separate bed for the student that is neither convertible nor inflatable in nature; and that the student has adequate storage space for clothes and personal belongings, reasonable access to bathroom facilities, study space if not otherwise available in the house and reasonable, unimpeded access to the outside of the house in the event of a fire or similar emergency. An exchange student may share a bedroom, but with no more than one other individual of the same sex.

Jeg å hun andre sa fra til IEC’n allerede andre dagen at vi ville bytte, her kunne vi ikke være et helt år! Ingen i vertsfamilien brydde seg om oss, det var som å bo på et barnehjem. Vi klar beskjed om at noe bytting var uaktuellt, at vi måtte prøve minst en måned før vi kunne klage. Hun var besteveninne med vertsmoren vår og ble mektig irretert og sur når vi, i henes øyne helt uten grunn, ønsket oss en ny familie.

(5) Ensure that the host family has a good reputation and character by securing two personal references from within the community from individuals who are not relatives of the potential host family or representatives of the sponsor (i.e., field staff or volunteers), attesting to the host family’s good reputation and character;

Leksene måtte gjøres på gulvet  (var ingen skrivepult) og det var strengt forbudt med mat og vann i kjelleren! Det var ikke alltid vi fikk mat så vi hadde en kjekspakke på rommet (hun fra chile og meg), big mistake. Når vertsmot fant denne ble vi tatt fra dataen i en uke. Dataen var da eneste måten å få kontakt med de hjemme og hjemlengselen var helt enooorm. Vi gråt hele tiden! Vertsmor var sint konstant og både jeg, jenta fra chile og de to fosterjentene som var på vårs alder var redde  og ulykkelige.

Etter tre ukers tid orket jeg ikke mer og tok kontakt med IEC’en igjen samtidlig som pappa klagde på EF (for 100 gang), nå måtte jeg vel få nye familie? Det jeg fikk da var en telefon fra sjefen over IEC’en som jeg aldri hadde møtt, min regionale EF representant, det ble en halltimes utskjelling og dette er et utdrag av alt som ble skreket (har utelatt all banningen vel å merke), det var truing og skjellsord.

“Hvorfor lager du så mye problemer?? Allti er de de norske som lager bråk, dere er noen bortskjemte drittunger hele gjengen! Det er ikke synd på dere, det er familien det er synn på som har deg, det er din feil at ting går galt når dere er så utakknemlige! Men jeg skal finne deg ny familie jeg, i en by med 200 innbyggere og dersom du ikke vil være der, så skal jeg personlig sette deg på neste fly hjem til norge!!”

Som sagt var det mye hjelp å hente på denne EF fronten og jeg har aldri grått mer i mitt liv.. Jeg var helt alene på den andre siden av kloden og aldri vært så trist og lei meg, ingen å hendvende meg til.. Før var jeg alltid ei gladjente som så det positive i det meste! Etter denne telefonen ble jeg oppringt av IEC’n og hun sa at dersom faren min klagte til EF kontoret i Norge og USA en eneste gang til så kom hun til å slutte helt å lete etter ny familie, så kunne jeg bare ha det så godt! Hun kom også med løgner og sa at faren min ville jeg skulle bli i den familien jeg bodde i, min far har aldri sagt noe annet enn det stikk motsatte… Jeg var så redd.

IEC’n gjorde absolutt ingenting de neste 3(!) månedene! Jeg var så nedfor hver dag, det samme var jenta fra chile som også prøvde og bytte. Pappa ringte til EF HVER dag for å få noe gjort uten at det hjalp. Vi fikk beskjed om at alt var vår egen feil. EF Norge og EF USA og representanten var på helt forskjellige plan og det var ingen kommunikasjon dem imellom. Til slutt ble de lei av klagingen og bestemte seg for å flytte meg fra staten. Jeg ble flyttet til NY state. Her var familien bedre men jeg hadde ikke lenger krefter til å begynne på nytt på den nye ‘ghetto’skolen med 4000 elever og måtte gå til psykolog. Psykologen sa at jeg led av deprisjon og at jeg burde enten reise hjem ellers måtte jeg begynne på antidepressive piller og sovepiller. På denne tiden begynte jeg å gråte i timene på skolen, sov 2-3 timer til natten, var helt uinterressert i alt omkring meg og spiste ikke normalt..

Foreldrene min ville ikke at jeg skulle begynne på piller for å være der et år, og vi tok sammen valget om at å reise hjem ville bli det beste. Min drøm ble et mareritt jeg aldri hadde kunnet forestille meg, og opplevelsene sitter igjen ennda.. vi er hittil i år 13 personer i min bekjentkrets som har valgt å avbryte med EF på grunn av denne type behandling vi har fått, og vertsfamilieproblemer! EFs motto “Vi tar ansvar 24 timer i døgnet” er den største løgnen jeg har fått servert. Det tar ikke ansvar, ikke 24 timer i året engang.

IKKE reis til USA med EF! Gjør deg selv den største tjeneste og ta andres behandling alvorlig, velg en annen oganisasjon!

Hilsen Mari C. Berland – som kom hjem november 07:)

Local neglect allegations open door to a world where students are shuffled from home to home

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: May 31, 2009

House by house, Edna Burgette knocked on doors last fall in her Scranton neighborhood, asking whomever answered whether the 17-year-old Colombian boy at her side could stay with them for the school year.

«Take him. He is a good boy. He speaks English,» Mrs. Burgette said. People closed their doors in his face.

The boy then spent several months in a home with an 80-year-old man, where he was not allowed to eat food in the refrigerator, and where he lost too much weight.

The scenario, written in a complaint to the U.S. Department of State by his mother, Nemesia Lago, was not the taste of American life the boy was promised – and paid for.

Foreign students and past host parents allege that Mrs. Burgette, as an area coordinator for the Aspect Foundation, brought students from countries around the world to Scranton without first securing them a place to live.

The students report living in filthy homes which were later condemned, being shuffled from home to home, including living with ex-convicts. At least one required medical attention for not being given adequate food and drink. A criminal investigation is under way into the treatment of nine Lackawanna County students, and three in Luzerne County.

The scandal is just now coming into public view, as a Lackawanna County grand jury considers whether charges are warranted for the alleged exploitation.

But those involved tell The Times-Tribune that Mrs. Burgette has operated an inadequate foreign-exchange system here for at least a decade. They shared new details of an exchange program that takes in much money but takes on little responsibility.

Advocates say the situation here is extreme, but also an example of lapses nationwide, permitted by a lack of oversight and fueled by greed.

An ‘American family’

Foreign-exchange students are promised a taste of American life, by spending a year at an American high school and being part of a local family. Each year, 30,000 students come to the United States through the country’s visitor-exchange  program.

They experience family outings and holidays like Thanksgiving and Christmas – neither of which the boy from Colombia got to celebrate in the home he was placed in, his mother wrote in an e-mail to The Times-Tribune.

«He has always admired the American culture and way of life … and wanted to spend a year of his life experiencing firsthand all of the good things that he had seen and heard. … We, his parents, thought that a year in the U.S. would help him mature, know more people, help him to learn to make choices in life, have a white Christmas and have the best experience of his life,» Ms. Lago wrote.

Such hopes were worth a lot to Ms. Lago.

She said she spent about $12,000, most of which went to the San Francisco-based Aspect Foundation, to send her son to America. In the year ending Sept. 30, 2007, Aspect placed 1,109 students in host homes, according to IRS forms it submitted.

The fee is supposed to provide for individual host family selection, high school placement and room and board, provided by a «carefully selected volunteer host family,» according to Aspect’s Web site.

Repeated attempts last week to contact a representative from Aspect or Mrs. Burgette  were unsuccessful. Mrs. Burgette was removed from her position after the allegations of neglect surfaced.

Host families are not paid to provide room and board for the student, and students must bring their own spending money.

But working for the foreign-exchange agency can be profitable. Mrs. Burgette was paid for each student she brought to the region.

Danielle Grijalva, director of the California-based Committee for Safety of Foreign Exchange Students, estimates Mrs. Burgette received between $750 and $1,150 per student, plus bonuses like trips and other stipends at the foundation’s expense.

As a coordinator, Mrs. Burgette was responsible for matching students with host families, supporting students and families and planning activities to introduce students to America, according to Aspect’s Web site.

All of this year’s students, who are between the ages of 15 and 18 and come from countries including Nigeria, Denmark, Vietnam, Norway, Tanzania, France and Colombia, are now living with suitable host families.

Until now, that was rarely the case.

Long-standing issue

A decade ago, while in the neighborhood, Kathie DelGuercio and her husband met foreign exchange students outside 810 Myrtle St. in Scranton.

A girl from Germany invited them in and showed Mrs. DelGuercio where she slept –  in a 6-foot-by-6-foot room, on a cushion from a lounge chair.

«Pack your suitcase; you’re coming with me,» Mrs. DelGuercio said she told the girl.

The student, and several others who lived in the home, were placed there by Mrs. Burgette. They had come to America with promises of experiencing life with an American family.

The same residence at 810 Myrtle St. was condemned earlier this month, after a student from Nigeria, who was placed there by Mrs. Burgette, was found living with floors covered in dog feces. It is unclear how often Mrs. Burgette stays at the home.

Ten years ago, Mrs. DelGuercio said she contacted the Aspect Foundation and made complaints, with no response.

Over the next few years, the DelGuercios accepted five more foreign-exchange students from Mrs. Burgette. When the students arrived in Scranton, Mrs. Burgette had made no arrangements for them, including enrolling them in school, Mrs. DelGuercio said.

«We felt sorry for these children,» she added. «We were just making up for her negligence.»

Ten years ago, the first student the DelGuercios rescued paid between $6,000 and $7,000 to Aspect, not including airfare, for the American experience, Mrs. DelGuercio said.

«To me, it borders on human trafficking,» she added. «What kind of an attitude do they take back to their home countries? It’s just totally awful.»

School concerns

In fall 2001, William King, then the West Scranton High School principal, had reservations about the home of a foreign exchange student who was enrolled at West.

«It was not what you and I would want to live in,» said Mr. King, who will become the district’s superintendent July 1.

Mrs. Burgette had placed the student in the home.

As principal, Mr. King said he discontinued the West Scranton school’s relationship with Aspect, but Scranton High continued to accept students. To his knowledge, Mr. King said, no problems had been brought to the attention of Scranton High administrators.

Teresa Osborne, Lackawanna County director of human services, said she had no knowledge of prior complaints against Mrs. Burgette, but when reached late Friday, said she would check the county’s database Monday.

Eventually, Mrs. Burgette was allowed by another principal to re-enroll students at West.

After this school year, the entire Scranton School District will no longer accept Aspect students, and officials have developed new guidelines, including reviewing criminal background checks of future host families from other companies, Mr. King said.

«If they choose not to do that, then we’ll choose not to deal with them,» he said.

National problem

Across the country, foreign-exchange students have been found living in a variety of unsatisfactory conditions.

«These cases are rampant. It’s not just in Pennsylvania,» said Ms. Grijalva,  of the Committee for Safety of Foreign Exchange Students.

In Oregon, a man was charged this month with sexually assaulting the foreign exchange student who was living with him. The teenager was placed there by AYUSA Global Youth Exchange, which reported the alleged assault to police.

In Minnesota, the California-based Council for Educational Travel USA reportedly did not have homes lined up for students before they arrived. A student from Norway reported that he lent his host family $1,000 for groceries and their son’s acting classes, and the state announced an investigation earlier this month.

In February, Allentown-based United Student Exchange was ordered by a court to halt all activities, based on students not being placed in proper homes, and the group’s owners diverting $100,000 that was meant to pay school tuition.

In other places, Ms. Grijalva has seen a student be given a sleeping bag and told to stay in a musty basement, and another student being forced to sleep on a pool table in a garage.

«What is so concerning and disheartening, the reason why these problems occur, is because the placement agencies get greedy,» Ms. Grijalva said.

Federal investigation launched

Last week, U.S. Sen. Bob Casey sent a letter to Secretary of State Hillary Clinton urging her to investigate the department’s oversight of U.S. youth-exchange programs, based on what is happening in the region.

The U.S. Department of State is now reviewing the allegations and its own oversight protocols.

Under Department of State regulations, agencies must «ensure that the host family has a good reputation and character by securing two personal references for each host family from the school or community, attesting to the host family’s good reputation and character» and verify that members of the host family have undergone a criminal background check.

Parents question whether this was done.

Other foreign exchange placement agencies say they follow the rules.

Before placements are made through the ASSE International Student Exchange Programs, a criminal background check and a home visit are done, and three references are contacted.

Representatives have to answer, «Would they allow their own family member to live with this family?» according to Sue Nelson, the company’s coordinator for Pennsylvania, New Jersey and Delaware. «We try to be very thorough,» she said.

Tunkhannnock resident Nick Aiello, regional manager of Horizons Du Monde student exchange agency, said local coordinators work through schools and churches to find families interested in hosting students.

A telephone interview is first conducted, and a home visit is mandatory, Mr. Aiello said. The current neglect investigation will have a negative impact on students wanting to come to this region, he said.

«Reputations are on the line; families are concerned,» he said.

Shattered dreams

Ms. Lago made repeated complaints to Aspect about the living conditions her son was enduring. He wanted to go home. The complaints were never answered.

«We felt helpless, frustrated and very angry that our son’s dream year was shattered and broken,» she wrote in her e-mail.

After learning of his situation, another family took the boy in earlier this year. Though his time recently in the U.S. has been what he originally expected, Ms. Lago said he was robbed of his full American experience.

Students will return to their homes in the coming weeks. Ms. Lago said she wants a full refund.

«The cultural learning, appreciation, sharing and the unconditional support that a host family could have given my son, never happened,» she wrote.

Contact the writer:  shofius@timesshamrock.com


Saksforløp

2009 Jul 16: State Department punishes exchange student company as criminal probe widens

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: July 16, 2009

The organization at the center of neglect allegations concerning foreign exchange students in Scranton is poorly run and violated at least a dozen regulations, the U.S. Department of State has concluded.

In light of the alleged neglect of up to a dozen students placed in the region, the Department of State is penalizing the California-based Aspect Foundation. The department will limit the amount of student visas Aspect can receive in 2009-10 by 15 percent, leading to a potential $540,000 loss of revenue.

The penalties and additional changes in State Department policies will have national implications across the foreign exchange student industry, as more checks are created to ensure student safety.

Meanwhile, a Lackawanna County grand jury is continuing to consider whether criminal charges are warranted, and its investigation has expanded beyond just the actions of Edna Burgette, the local coordinator who placed students in Scranton homes.

Aspect Foundation is also a focus of the grand jury, which started hearing the case in May. The district attorney’s office has been obtaining documents and other records that may lead to charges against the organization, District Attorney Andy Jarbola said.

«That’s the time-consuming process,» Mr. Jarbola said.

Twelve area foreign exchange students, who paid Aspect to place them with area families, have reported arriving in Scranton and not having a host family secured, then living in filthy homes, some of which were later condemned. Students say they were shuffled from home to home, including living in one with a man who had been convicted of drug-related offenses. At least one required medical attention for lack of adequate food and drink.

One student had been so deprived of food he cried when offered pizza by county detectives, Mr. Jarbola said Wednesday.

Regulations violated

Along with the criminal probe by the county district attorney’s office, the U.S. Office of Inspector General has launched an investigation.

Depending on the outcome of the case, penalties imposed by the Department of State may become more severe, including Aspect being forbidden from bringing foreign students to the U.S.

Aspect «is a financially troubled corporation operating with a largely untrained and unsupervised field staff,» according to the Department of State. «Underlying this weak organizational structure appears to be a corporate culture that does not grasp the complexity of the current international high school exchange environment.»

In a letter sent to Aspect, the department outlined 12 regulations violated by Aspect, including «failing to ensure that a number of host families were ‘capable of providing a comfortable and nurturing home environment’ » and failing to check references or perform background checks. Aspect also was cited for bringing notoriety and disrepute to the department, as outlined by quotes from The Times-Tribune stories that were included in the letter.

In addition to the 15 percent reduction in visas for the 2009-10 school year – the largest penalty allowed without due process – Aspect has been mandated to implement a corrective action plan, which the Department of State is reviewing. The foundation’s 12-page plan calls for an «Exchange Student Bill of Rights and Responsibilities» and mandatory monthly check-ins with students.

An 800-number hot line also has been established by the department so exchange students may call the department directly to report concerns, rather than go through their local coordinators or agencies.

The Office of Inspector General is conducting an internal inspection of department protocol, and an external management audit that would allow the department greater control has been proposed.

«We need a look at our own internal processes, why we did not have oversight in place that could have caught this,» Miller Crouch, acting assistant secretary of state for the department’s Bureau of Educational and Cultural Affairs, said Wednesday.

‘Willing to work’

The Aspect Foundation, which has accepted the 15 percent sanction to give the organization «the opportunity to make staffing changes and to ensure our program’s integrity,» is willing to work with the department to correct any problems, Karen Walsh, a spokeswoman for Aspect, wrote in an e-mail Wednesday.

Aspect, which company officials say has an «excellent track record» of 25 years, «fully acknowledges that what happened in Scranton was deplorable and in complete violation of our own strict standards and those of the Department of State’s Exchange Visitor Program.»

Aspect’s executive director, Vivian Fearen, was unavailable for an interview, Ms. Walsh said.

Numerous attempts to speak with Mrs. Burgette, who was fired after Aspect learned of the allegations, have been unsuccessful. A cell phone number for Mrs. Burgette has been disconnected.

Mr. Jarbola declined to say when the grand jury would conclude its investigation and possibly recommend charges.

Although the students have returned to their home countries, they are willing to come back to testify at a trial or may provide testimony via the Internet or by video, he said.

«Here these students believed they were coming to the greatest country in the world,» Mr. Jarbola added. «For them to be treated that way, it’s certainly criminal.»

Contact the writer: shofius@timesshamrock.com Timeline

  • May: Allegations surface that foreign exchange students were neglected by local host families. County grand jury convenes.
  • June: U.S. Sen. Bob Casey vows to work with the U.S. Department of State to correct flaws in foreign exchange industry.
  • Now: Grand jury probe expands to Aspect Foundation; Department of State penalizes Aspect.

Saksforløp

2009 Jul 19: Exchange student neglect happened a decade ago, host parent says

The Times Tribune | BY SARAH HOFIUS HALL (STAFF WRITER) | Published: July 19, 2009

Nine years ago, Margaret Marshall says Edna Burgette called to ask her to host a foreign exchange student for «a few days.»

Mrs. Marshall had never met Mrs. Burgette, the local coordinator for a student placement agency, who said she heard from someone that Mrs. Marshall had hosted a student before.

After Mrs. Marshall said she was not interested, Mrs. Burgette told her she was desperate, the student’s host family was painting his room, and she would only have to provide a home for «a few days.»

Mrs. Marshall says she reluctantly agreed.

After «a few days» of hosting Hans, a boy from Denmark, Mrs. Burgette was unreachable.

When Mrs. Marshall finally confronted Mrs. Burgette at her workplace several weeks later, she says Mrs. Burgette put Hans in another home – an apartment that reeked of cat urine and had a cat tending to kittens under the couch.

Mrs. Marshall has described this scenario to officials in the Lackawanna County district attorney’s office and the U.S. State Department and wants both agencies to expand their investigations beyond the alleged neglect of up to 12 students Mrs. Burgette placed in homes this school year.

The situation described by Mrs. Marshall adds to evidence that the alleged neglect of foreign exchange students in Scranton has gone on for years before the recent discovery by law enforcement officials and the federal agency entrusted to oversee exchange programs.

Mrs. Marshall also wants to know why student placement agency and Mrs. Burgette’s employer, the Aspect Foundation, never did anything about the problems.

«I feel that Aspect holds more responsibility than even Mrs. Burgette because they were clearly informed of the situation in Scranton but allowed her to continue for another nine years,» Mrs. Marshall wrote in a complaint to the State Department and district attorney.

A home for Hans

One day after Hans moved from Mrs. Marshall’s home into the second-floor apartment with several children and multiple cats, Mrs. Marshall got a call for help.

Hans, who had paid Aspect for a yearlong taste of American life, begged her to take him back.

«The placement was horrendous,» she said. «It was unfit for any human habitation.»

Mrs. Marshall and her husband welcomed Hans back into their home – one Mrs. Burgette, who was responsible for checking in with the students, knew nothing about, Mrs. Marshall said.

«She never did a background check,» Mrs. Marshall added. «She never stepped foot in my home, She didn’t meet my husband, She never knew anything about it.»

Both Mrs. Marshall and Hans’ parents contacted Aspect and provided detailed descriptions of the experience, and Aspect never responded, she said.

Aspect issued a one-sentence statement on Mrs. Marshall’s complaint: «In light of the ongoing investigation, Aspect Foundation is unable to comment on these allegations.»

Numerous attempts to speak with Mrs. Burgette, who was fired after Aspect learned of the allegations, have been unsuccessful. Mrs. Burgette was paid $400 per student she placed and received bonuses like trips and other stipends from the foundation.

Charges possible

A Lackawanna County grand jury has heard testimony from up to 12 students. Some, like Hans, reported arriving in Scranton and not having a host family secured. Students say they were shuffled from home to home, including living in one with a man who had been convicted of drug-related offenses and another home which was later condemned. At least one required medical attention for lack of adequate food and drink. The students paid more than $10,000 to Aspect for the American experience.

The Department of State is penalizing the California-based Aspect Foundation. The department will limit the number of student visas Aspect can receive in 2009-10 by 15 percent, leading to a potential $540,000 loss of revenue.

The U.S. Office of Inspector General has launched an investigation, and the State Department is scrutinizing the «overall conduct» of Aspect through the years, according to a spokeswoman.

The county grand jury is continuing to consider whether criminal charges are warranted, and the investigation has expanded beyond the actions of Mrs. Burgette to the Aspect Foundation.

District Attorney Andy Jarbola said he received the complaint from Mrs. Marshall on Friday, but refused to elaborate on his office’s response.

«We’ll act accordingly,» he said. Prior complaints

Mrs. Marshall has not been alone in reporting prior problems with Aspect.

Ten years ago, Kathie DelGuercio and her husband met foreign exchange students outside 810 Myrtle St. in Scranton. A girl from Germany invited them in and showed Mrs. DelGuercio where she slept – in a 6-foot-by-6-foot room, on a cushion from a lounge chair.

The same residence at 810 Myrtle St. was condemned in May, after a student from Nigeria, who was placed there by Mrs. Burgette, was found living with floors covered in dog feces.

When Mrs. DelGuercio saw the living conditions of the German girl a decade ago, she took her in and reported the problems to Aspect, she said in May after the most recent allegations surfaced. Mrs. DelGuercio said Aspect never responded to her complaints.

Mrs. Marshall wants more former host parents who took students from Mrs. Burgette to come forward.

«It seems to me that Aspect and Mrs. Burgette cared only about collecting significant fees from these students and after the money was in their pockets, their responsibility ended,» Mrs. Marshall said.

Contact the writer: shofius@timesshamrock.com


Saksforløp