Stikkordarkiv: #Overvåking

2012 Nov 06: Anne goes to Mississippi

Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)
Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)

Anne på 16 år fikk så lite mat av familien sin at hun begynte å smugspise om natta. At de skjelte henne ut og virket å hate henne var også en del av hennes nye liv i USA.

– Jeg så for meg en kystby, kabrioletbiler, kjekke gutter. The American Dream, kort sagt.

Anne Natvig ville ut i verden. Hun var bare 16 år, men klarte å overbevise foreldrene sine til å la henne reise på utveksling til USA. Hun skulle jo bo hos en familie som skulle passe på henne.

– Før jeg reiste fikk jeg utdelt vertsfamilie. Jeg skulle bo i et stort, flott hus med atten soverom, der det bodde 17 mennesker fra før. Så det var et soverom til meg.  Både barn, barnebarn, foreldre og besteforeldre bodde sammen i huset fra før.

Anne er fortsatt sint og oppgitt i stemmen når hun snakker om familien hun bodde hos i Mississippi.

Et stort, uvennlig hus

Hun ankom byen Gulfport. Huset (som senere ble det jevnet med jorden av stormen Katrina) lå rett ved stranden. Det så fasjonabelt ut, men familien på innsiden ønsket ikke Anne velkommen. De hadde egentlig ikke så lyst til at hun skulle være der, virket det som, de hadde visst blitt overtalt av en familievenn til å påta seg en utvekslingsstudent. Familievennen fikk penger per utvekslingsstudent hun klarte å plassere. Det tok ikke lang tid før moren i huset begynte å klage over at Anne spiste for mye.

– Jeg fikk restriksjoner på at jeg kunne spise en bolle kornblanding om morgenen og en boks Campell-suppe til middag. Lunsj måtte jeg ordne på skolen.

Snek seg opp om natta

Med dette magre kostholdet ble Anne helt gal av sult. Maten på skolen var riktignok alltid frityrstekt, men så ekkel og fettete at hun knapt orket spise den. Hun skrev sørgelige eposter hjem der hun klaget over tilværelsen i USA. Hun var sulten og mistrivdes.

– Det var da jeg begynte å spise om natta. Jeg stilte klokka og sto opp midt på natta. Så spiste jeg kornblanding eller lignende mens de andre sov.  Noen ganger ringte jeg hjem til mamma og grein.

Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)
Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)

Men det var ikke bare maten som var problemet. Familien var full av konflikter. Mange av husets medlemmer kunne ikke møtes fordi de hatet hverandre.

Og som om ikke det var nok- Vertsmoren skrek alt hun skulle si til Anne.

– Hun pleide å unnskylde seg med at hun hadde vondt i brystet sånn at hun ikke kunne snakke, bare skrike.

Anne hadde få muligheter til å komme seg steder, hun var sulten, trivdes lite- og begynte å planlegge en måte å komme seg vekk på.

  • Familien printet ut epostene mine og fikk en svenske til å oversette.
  • Fetteren til faren min bodde i California, så jeg begynte å undersøke mulighetene for å ta resten av skoleåret der, men det var superhemmelig. Vertsfamilien min kunne ikke få vite om det, da ville de hate meg enda mer.  Det ville på en måte bli et nederlag for dem.

Snoket i epostene

Anne hadde brukt familiens datamaskin når hun skrev mailer hjem og lagret alle tekstene i Word da hun bare fikk lov til å være på internett fem minutter om dagen- i løpet av den knappe tiden rakk hun jo ikke å skrive noe særlig.

  • Jeg lagret epostene jeg skulle sende på maskina deres og tenkte det ikke var noe problem, siden det stod på norsk.

Det var ikke nok til å stoppe vertsfamilien. De hadde merket at noe var galt, og nå var de ute etter Anne.

–  Familien printet ut epostene mine og tok de med på skolen. Der hadde de spurt alle de norske utvekslingsstudentene om de kunne oversette. Da ikke det gikk hadde de fått en svensk student til å oversette mailene mine.

To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport(Foto: Privat)
To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport (Foto: Privat)

Det stod lite hyggelig i brevene, selvfølgelig. Anne hadde ikke lagt skjul på hvor kjipt hun hadde det og hvor mye hun lengtet hjem. Så da vertsfamilien fikk overlevert dette fra den svikerske svensken, ringte de straks til Anne.

  • Jeg var hos en venninne da de ringte meg og sa at jeg skulle komme hjem, pakke baggene mine med en gang og komme meg ut. Jeg tror jeg nådde bunnpunktet da jeg stod og pakket inne på rommet mitt mens hele familien stod rundt meg og skrek til meg at jeg var et udugelig menneske og at det ikke var noe rart jeg ikke hadde venner så fæl som jeg var.
California og et siste stikk

Anne kom seg omsider til California hvor hun fikk både nok mat, sol, strand og venner. Det så ut til å bli et kult år allikevel, men vertsfamilien fra Mississippi var ikke helt ferdig med henne.

  • Etter at jeg hadde dratt, sendte den ene vertssøsteren en epost til foreldrene mine og søsknene mine i Norge der hun skrev:

“Anne is a spoiled ungrateful bitch. She says we tried to starve her. Bullshit! She ate us out of our fucking house, six to seven times a day! Our job as a host family was not to kiss her fucking ass every second of the day and take her out on the town every fucking day. I’m a little pissed off at how she used our family, I just never got the chance to tell her all this before we kicked her out.”

BylinebildeAnne Dorte Lunås | anne.dorte.lunas@nrk.no

Reklamer

UK: Språkreise: Trusler, overvåking, stalking

E.M. skriver

Då eg var med Aspect i England var eg hos ein mildt sagt autoritær familie som truga med vald om vi ikkje gjorde som dei sa, og som no, ti år etter framleis fotfølgar meg. Dei har søkt meg opp på internett, kontakta lerarane mine, sendt brev heim til mi mor og la rmeg ikkje i fred.

Overvåking av elektronisk utstyr

CSFES har blitt gjort oppmerksomme på at enkelte vertsforeldre overvåker det elektroniske utstyret deres.

TeenSafe.com og Teen-Safe.org er programmer som har vært i bruk.

Her er tegnene på at telefonen din blir overvåket

30.09.2014 | 21:11 16 kommentarer

– Slik overvåkes smart-telefonen din

Du kan bli overvåket av ex-kjæresten, konkurrenten, egen arbeidsgiver eller mamma!

Den siste tiden har stadig flere kommersielle programmer for overvåkning av mobiltelefoner dukket opp på markedet,og i takt med denne utviklingen har mange innsett at nettopp deres mobiletelefon har blitt utsatt for tapping.  Er du en av de som har blitt tappet for sensitiv informasjon? Eller tapper du kanskje selv dine egne barn?

Her er hvordan du oppdager om du blir tappet eller er overvåket!

Kjæresten, konkurrenten, egen arbeidsgiver eller mamma. Overvåkeren kan ha mange skikkelser når avlyttingsaktiviteten ikke krever mer enn evnen til å kjøpe en tjeneste, for deretter å betale med kort på Internett.

Den største endringen vi har sett de siste årene er at aktiviteter som tidligere krevde hackerkompetanse nå kan kjøpes som hyllevare i det kommersielle markedet. Slike programmer er ikke lenger unna enn et Google søk og med litt basiskunnskaper om IT kan hvem som helst bli amatør-overvåker. Skremmende? Mitt svar er definitivt!

I jakten på overvåkerens beste triks satte jeg meg ned denne uken med en ekspert på området. Han innrømmer selv å kunne lese både min e-mail, sms og se logger for min telefon uten større anstrengelser. Tale er vanskeligere, men som han sier. Det meste går i skreven tekst i dagens samfunn. Når det gjelder loggene på min telefon over hvem jeg har ringt og eller kommunisert med så forteller han at slik informasjon er enkelt å «stjele» fra telefonen min uten at jeg merker det….

Les resten av artikkelen på Kleiven

2013/2014: USA: Speak/Aspect: Religionspress, mishandling, dobbeltrolle

Langt – men viktig lesestoff for alle i samme situasjon. Høsten 2013 skulle bli spennende for vår flotte, selvstendige og flinke datter. Hun hadde nemlig fulgt en mangeårig drøm og skulle til USA som utvekslingsstudent. Alt forarbeid var klart, hun skulle reise med organisasjonen Speak, som samarbeider med Aspect i USA. Vi hadde fått god kontakt med vertsfamilien og både skypet og mailet med dem. Det virket som en grei familie. Vi visste desverre ikke noe særlig om dem, da organisasjonen Speak var tilbakeholdne med opplysninger om dem. Det vi visste var at mora var hjemmeværende, faren var radiolog og at de hadde 2 barn.
Avreise var satt til 7. august, og vi fulgte jenta vår til Gardermoen. Hun landet i Colorado Springs i august, full av forventning, og gledet seg til å møte vertsfamilien sin i virkeligheten. Hun ble tatt i mot på flyplassen og kom trygt hjem til huset hvor hun fikk servert tynn nudlesuppe. Sulten som hun var etter den lange reisen ble hun litt skuffet, men all spenningen gjorde at det ble fort glemt.

Fra første dag av føltes det likevel helt feil. Borte var smilet og det gode humøret som vi hadde sett hos vertsfamilien da vi skypet med dem. Spesielt gjaldt dette vertsmor. Hun gikk rundt med en sint rynke mellom brynene hele tiden, og var svært lite hyggelig. Da de og jenta vår skulle til kirka deres den første helga, fikk hun vite at de var mormonere. Hun hadde ikke noe forhold til denne sekten, men stusset litt over at hun ikke hadde fått vite det på forhånd. Det viste seg at de var svært strenge utøvende mormonere. Vi hadde altså ikke fått noe informasjon fra organisasjonen om at familien var medlem av en sekt. Vi fikk senere vite at denne informasjonen skulle vært sendt oss, men den var tydeligvis ”avglemt” i USA. Aspect mente de hadde sendt denne informasjonen til Elise. Det hadde hun ikke fått.

Den nye hverdagen bestod av kontroll, overvåking, isolasjon, meget strikte regler, dårlig mat og lite omsorg. Selv om hun ikke er mormoner ble det nesten krevd at hun skulle leve som en. Det ble strenge restriksjoner på klær, mat, drikke, venner, fritid og hun ble påmeldt søndagsskole. Hun kunne ikke bruke noen av klærne hun hadde med fra Norge. Som den oppegående jenta hun er, hadde hun med seg vanlige klær fra Norge, ikke noe som kan være utfordrende. Når de hadde mormonertreff hjemme hos familien, måtte jenta kle seg helt tildekket selv om det var godt over 30 gr ute. På en shoppingtur på et kjøpesenter ble hun nærmest tvunget av vertsmor til å kjøpe klær hun ikke likte. Utover dette var vertsmor svært kontrollerende og lite hyggelig, spesielt når de to var alene. Vertssøstra på 11 var egentlig ei hyggelig jente, men hun ble etterhvert brukt som både ”spion” og påpasser. Hver gang jenta vår gikk på rommet sitt, kom vertssøstra og sjekket hva hun gjorde.
Hun fikk ganske snart servert 10 regler som skulle følges. Greit med regler, men når reglene presenteres som udiskutable og de er skrevet ut fra et helt annet livssyn og klare tegn på mistenkeliggjøring er det ikke så greit likevel. Her kom det fram at hun ikke kunne drikke kaffe og te, videre måtte hun opprette en amerikansk mailadresse for å holde kontakt med sine amerikanske venner. Den gamle mailkontoen kunne hun sjekke kun en gang i uka. Mobil og PC måtte leveres til vertsforeldrene hver kveld. Det var regler for å gå i det mormonske tempelet, for klær, kontakt med Norge og også en regel om at hun ikke måtte være så mye alene på rommet sitt. De var ikke ønskelig med mye kontakt med hjemmet her i Norge, noe som forsåvidt ville vært helt ok om jenta hadde det bra. Vi opplevde selv en svært guffen skype-samtale der vertsmor kom og brøt inn i samtalen og var svært negativ til oss.
Det var ikke lett å bli kjent med jevnaldringer fordi kirkegangen tok mye tid (over 4 timer hver gang). Familien var uansett ikke positive til at hun skulle bli kjent med noen som ikke var mormonere.
Det ble vanskeligere og vanskeligere å være 16 år, langt borte og ingen fortrolige i nærheten. Den som skulle vært hennes fortrolige var Aspects plasskontakt, en mann på godt over 80 år og svært nær venn av familien. Han var i samme sekt, og mente at jenta hadde vært utrolig heldig som kom til akkurat denne familien. Pga at jenta vår ikke hadde det godt hos familien, tok vi kontakt med Speak. Her fikk vi null støtte fra første dag av. Vi fikk høre at vi måtte tenke på familien som hadde gledet seg siden mars! Ingen tenkte på vår jente som hadde gledet seg i mange år… Hun sendte også mail selv til Speak og fikk det samme svaret: ”Det er også lurt at du har i bakhodet at vertsfamilien som valgte deg ut i mars, også har gledet seg til dette, og at kanskje vertsmor vil synes at det er litt synd at du drar allerede nå etter så kort tid.” Igjen ble det understreket at vertsfamilien var den viktige, ikke eleven som hadde lagt livet sitt i denne organisasjonens hender og betalt i dyre dommer for det.

Vi mottok trussel om hjemsending, og mange mailer med lite hyggelig innhold. Vi fikk også høre at vi var diskrimerende ettersom vi satte spørsmålstegn ved å ha vår datter hos medlemmer av en sekt. Vi hadde jo en lang liste med opplevelser og hendelser som viste at jenta ikke hadde det bra, og det skyldtes ikke bare familiens livssyn, men hele settingen. Vi hadde daglig kontakt med Speak, og de igjen med Aspect, men vi kom altså ingen vei. Vi fikk vage svar, lite imøtekommende svar, vi hadde rett og slett ingen rettigheter.

Det toppet seg da jenta fikk hjernerystelse etter en motorsykkelulykke under trialkjøring i fjellene. Vi hadde på forhånd ikke blitt forespurt om det var greit at de tok henne med seg på en slik tur. Det står klart fra i Studentboken til Aspect at elevene ikke kan delta på ekstremsport, men reglene i den boka gjelder tydeligvis bare studentene, ikke familiene… Hun satt bak vertsfar da de veltet opp en bratt bakke, og hun hadde ikke annet enn bukse og T-skjorte i tillegg til SYKKELhjelm (altså hjelm for vanlig trampsykkel) på seg. Faren hadde motorsykkelhjelm og vanlig MC-utstyr. Hun slo seg svært stygt, pådro seg store skrubbsår og slo hode og nakke. Selv om vertsfaren jobber som radiolog og da kanskje vet hva man sjekke når noen har slått seg i hodet, ble dette ikke gjort. Han og familien var mest opptatt av sine egne skrubbsår. Vi, hennes FORELDRE, ble IKKE varslet etter ulykken og de tok henne IKKE med til lege! Det gikk 3 dager før de tok henne med til legesjekk, fordi hun selv og vi insisterte på det. Hun fikk da selvfølgelig påvist hjernerystelse. Etter dette ble hun hjemme noen dager fra skolen for å ta det med ro. Legen var ganske klar på dette, da hjernerystelsen var kraftig og hun var i svært dårlig form. Disse dagene vekket familien henne tidlig for å vaske bad, ta oppvask, vaske rom, gå tur med bikkja… Hun gråt da hun snek seg til å snakke med oss i telefonen, hun klarte nesten ikke å gå ned trappa til rommet sitt, og likevel sendte de henne ut på hundelufting. I tillegg ville de at hun skulle bli med på familietreff i Salt Lake City helga etter den fatale ulykken. Hun var veldig dårlig og vi ønsket at hun ikke skulle være med. Merkelig nok fikk vi her medhold av Speak/Aspect. Aspect og familien bestemte at hun skulle bo hos plasskontakten, men hun fikk selv ordnet med å bo hos ei jente hun var blitt litt kjent med. Vertsmor og Aspect fortsatte å nekte henne dette. Det utløste en diskusjon uten sidestykke. Til slutt fikk jenta lov til å bo hos venninna, fordi vi da i mellomtiden hadde tatt kontakt med CVFES (amerikansk organisasjon som jobber med utvekslingsstudenters rettigheter). Derfra fikk vi høre at en student ikke skal bo hos sin plasskontakt, organisasjonen har ikke lov til å foreslå det i det hele tatt. Vertsmor var sint da hun kjørte henne til venninna og sa ikke ”ha det”. Dette ble den beste helga så langt i Colorado, tross dårlig form.

På dette tidspunktet fikk vi endelig medhold i at hun skulle få ny familie, men Aspect hadde ingen familier å ta av. Hun ble derfor nødt til å flytte tilbake til vertsfamilien da de kom hjem fra Salt Lake City. De hadde i mellomtiden fått vite at jenta skulle flytte, uten at hun ble informert om at de visste. De var sinte på henne, og ga tydelig uttrykk for at de ikke likte henne. Hun gråt og var redd for å møte dem på grunn av sinnet deres, så hun turde ikke å spise middag sammen med dem. De ryddet dermed bort all mat, så hun fant ingenting da hun seint på kvelden listet seg til kjøkkenet fordi hun var sulten. Dagen etter fikk hun heller ikke mat, og da krevde både hun og vi at Aspect måtte gripe inn. Det gjorde de, og hun ble tatt ut selv om hun egentlig ikke hadde noe sted å bo. Hennes reddende engel var ei jente hun var bli litt kjent med på skolen. Der kunne hun få bo, men Aspect mente hun igjen skulle bo til plasskontakten, som på den tida var svært irritert på jenta fordi hun skulle flytte. Aspect ga til slutt klarsignal for å få bo til jenta (etter ny kontakt med CSFES), og på avreisetidspunktet kom venninna for å hente jenta. I tillegg dukket plasskontakten opp, da han ikke hadde fått beskjed om at han var ute av bildet. Det ble mye kjefting fra vertsforeldrene, og vertsfaren trakk venninna til side og sa at jenta vår betød trøbbel og man ikke burde ha noe med henne å gjøre. Vertsmoras siste hilsen var: ”Be nice. You’re not being nice now”.

Hadde Speak/Aspect gjort jobben sin tidligere hadde ikke ulykken skjedd, hun hadde ikke mistet viktige skoledager der borte og hun hadde sluppet å være hos en familie som er uansvarlig, kontrollerende og lite empatisk, samt oppleve den traumatiske avslutningen.

Hun fikk gode dager hos venninna si. Foreldrene var flotte mennesker, og de var lei seg fordi de ikke kunne bli vertsfamilie pga en leiekontrakt med diverse retningslinjer.
I midten av september, etter en periode som hadde vært fryktelig lang for jenta vår og oss foreldre, fikk hun ny familie. Denne gangen visste vi at hun kom til en flott familie fordi vår niese hadde bodd hos dem året før. Det var som å komme hjem da hun ankom Lafayette i Colorado. Hun opplevde varme, omsorg, raushet og tilhørighet. Alt lå nå til rette for at resten av året skulle bli det året hun hadde drømt om. Dessverre ble det ikke sånn. Formen var ikke bra. Hun slet med hodepine, svimmelhet, konsentrasjonsproblemer og nattesøvn. Det ble tungt å gå på skolen, vanskelig å gjøre lekser og situsasjonen var ikke enkel. Vi leste om Post Concussion Syndrome, og så at symptomene stemte. Hos legen i Colorado ble det imidlertid satt diagnosen depresjon. Denne legen (forøvrig fastlegen for Aspects person på denne saken) konkluderte også med at hun hadde vært deprimert siden hun var 13 år! Aspect styrte også dette, de var med til legen og hadde full innsynsrett i saken. Da jenta vår oppsøkte skolepsykologen for å få prata om alt dette og om den første vertsfamilien, kom dette Aspect for øret og de ringte både skolepsykologen og jenta vår og ville vite hva de hadde snakket om. De oppførte seg ganske skremmende på telefon, og ble tydelig irriterte da de ikke fikk vite noe. Vi følte oss helt maktesløse over alt som skjedde. Og var det en ting som var sikkert, så var det at vi ikke ville ha sendt dattera vår av gårde hvis hun hadde vært deprimert i mange år! Jenta følte at Aspect hang over henne og fulgte med alt hun gjorde, og ettersom hun sleit med formen ble noen av dagene litt tunge. Familien var imidlertid fantastisk, og hun stortrivdes sammen med dem.

Mot slutten av november fikk hun en telefon fra Aspect med beskjed om at hun måtte reise hjem, da de var bekymret for hennes mentale helse. Dette kom som lyn fra klar himmel og hun fikk sjokk. Hun ringte oss og var svært lei seg. Vi vurderte å ta opp kampen med Speak/Aspect igjen, men nå var jenta sliten av hele tiden å måtte kjempe mot en organisasjon som ikke var på hennes side. Hun fant ut at hun ville komme hjem i stedet for å ta opp kampen.

Etter en trist og tårevåt avskjed med familien kom jenta vår hjem. Det var ubeskrivelig godt å se henne etter en tøff høst. Hun fikk starte opp i klassen sin igjen. Skolens studieleder sto på veldig for henne, og sørget for at alt gikk på skinner.
Hun var så absolutt ikke deprimert, men slet med hodepine og svimmelhet. Søvnen kom tilbake ganske fort. Først nå ca 6 måneder etter ulykken begynner hodepinen å løsne, selv om den fortsatt henger i enkelte dager.

Vi ønsket å få denne saken ut i media, fordi det er viktig at andre studenter og foreldre får vite om slikt. I tillegg bør det advares på det sterkeste mot organisajonene Speak og Aspect. Det vi har skrevet her er faktisk kortversjon av alt som skjedde, og det er mange svært graverende handlinger både Speak og Aspect har utført i denne saken som ikke kommer fram her. Dessverre var nok ikke denne saken ”viktig nok” for de medieaktørene vi kontaktet.
Det siste Speak gjorde var særdeles grovt. Vi hadde kontakt med en journalist som vurderte å ta denne saken, han ringte til Speak for å få deres uttalelse. Han fikk da vite fortrolige, konfidensielle opplysninger om jenta vår, opplysninger som står i hennes legejournal! Heldigvis informerte han oss om dette, og vi må si at vi fremdeles er sjokkert over at en representant for Speak går ut med konfidensielle opplysninger til en journalist!

Dette brevet er skrevet i full forståelse med vår datter. Hun har selv vært åpen om alt som har skjedd på digitale medier og ellers. Hun har alltid vært ei meget sterk og selvstendig jente, hadde hun ikke vært det hadde hun vel heller ikke ønsket seg et utvekslingsår. Hun går med ryggen rak, og som den sterke jenta hun er, velger hun å se på dette som en erfaring som hun vokser på. Vi som foreldre er svært stolte av henne. De som absolutt burde bøye seg i støvet er Speak og Aspect, men det gjør de nok ikke.

Kathrine og Karl Petter Askim

2011/2012: Aspect: Ikke lov å kontakte mor, truet, tar ikke ansvar, manipulerende

B.E. forteller:
Den første familien var mormonere. Til å begynne med gikk det greit men det ble mye problemer i forbindelse med vertssøster etter hvert. I tillegg var skolen et stort problem. Det var en ghettoskole med mye problemer.

Den andre familien virket greie til å begynne med men etter hvert forandret det seg. Fra november måtte B. skrive bloggen sin på engelsk. Vertsfar hadde et program som gjorde at han kunne spionere på all korrespondanse med andre. Aspect og vertsfar insisterte på at all kommunikasjon måtte foregå på engelsk. I en periode var det ikke lov å kontakte foreldre i det hele tatt.

Vertsforeldrene var svært kontrollerende og manipulerende. Det var kjeft hver dag og vertsforeldrene var misunnelige på forholdene og økonomien til familien i Norge. Om det var lite penger en periode måtte B. betale for mat og bensin. Hun ble kalt lat, bortskjemt og dum hver dag.

Vertsforeldrene ringte representanten flere ganger i uken for å klage på atferden enda B. ikke kunne forstå hva hun hadde gjort «denne gangen».

Da B. endelig fikk flytte fra dem i mars var hun nedbrutt og hadde mistet all selvtillit. Den nye familien var veldig bra.
Aspect har forsøkt å skylde alt på B. De mener det var utelukkende hennes skyld at ting gikk galt i begge familiene. Selv om foreldrene holdt norske Aspect løpende oppdaterte om det som skjedde i USA spilte dette liten rolle. Aspect i USA gjorde uansett akkurat som de ville. I ettertid klarte B og familien å hindre to norske jenter fra å flytte inn i familie 2. Men Aspect klarte likevel å plassere ei jente fra Tyskland der.

USA: Overvåking av elevenes sider hos de ulike organisasjonene

Jeg tenker det kan være nyttig for utvekslingselevene å vite at de som reiser til USA må forvente at de lukkede elevsidene til utvekslingsorganisasjonen deres sannsynligvis blir overvåket av representantene. Tidligere vet jeg at dette gjelder for Into Education’s samarbeidspartner Forte International Exchange Association og EF Norges USA partner EF Foundation.

Elever har fortalt om ting de kun har skrevet på disse sidene som siden har kommet opp i samtale med enten representanter i USA eller med organisasjonen i Norge. Lovene i USA som tillater slik overvåkingsaktivitet.

I et tilfelle innrømmet lokalrepresentanten gladelig at hun hadde fått infoen på denne måten.

Det hender også at vertsfamiliene overvåker det elektroniske utstyret deres. Da er programmer fra Teensafe.com et eksempel på hvordan de gjør det.

Ikke del koder med noen! Følg med

Om dere har forferdelige familier og skriver om det eller viser bilde fra hjemmene på elevsiden kan det føre til store problemer for dere. Send heller sånt til foreldrene deres eller til CSFES i USA eller CSFES Norge.

2006/2007: UK: Bytte familie, skittent, ingen hjelp, beskyldninger, trusler

K.R. skriver:

Mitt (grusome) «år» med EF

Jeg meldte meg allerede på EF hig school year program i 2004, to år før jeg skulle reise. Ved første intervju ble jeg ikke akseptert, og måtte derfor søke igjen senere. drømmen om å bo i England skulle jeg ikke gi fra meg så lett. Den andre gangen jeg søkte ble jeg godkjent, kjempe fornøyd og glad tittet jeg i postboksen hver dag i håp om noe nytt fra EF. Jeg fikk brosjyrer og bøker og flotte løfter om «det beste året i ditt liv» osv.. For en drømmende 17. åring var dette helt fantastisk, og jeg gledet meg. vertsfamilie måtte jeg derimot se langt etter. Et år etter jeg hadde komt inn i programmet ringte jeg til EF for å høre om de hadde begynt å lete etter familie, det hadde de fikk jeg beskjed om og at jeg måtte smøre meg med tolmodighet. et halvt år før reise hadde jeg fremdeles ikke hørt noe, og begynte å ringe litt oftere men fikk bare samme melding hver gang. Når sommerferien begynte og jeg måtte begynne å tenke på reisen hadde jeg fremdeles ikke hørt noe om en familie. Jeg ringte oftere og oftere og fikk intrykk av at EF faktisk ikke prøve å finne noe til meg.

Når det var knappe to uker før avreise fikk EF en sint telefon fra min far som var skuffet og ville vite hvor datteren skulle bo i dette fremmede landet hun skulle tilbringe et helt år, uten å se familien sin. Jeg tror EF fikk litt panikk pga. dette, for dagen netterpå fikk jeg en telefon som sa at jeg hadde fått en familie. Kjempe greit!
Når det var tid for å reise tok jeg farvell med familie og venner og tok flyet til gardemoen hvor jeg møtte mande andre norske studenter, her fant jeg venner for livet, og det ble en fin opplevelse å vente 10 timer på flyplassen grunnet et innstillt fly. De to neste ukene skulle tilbringes i winchester på camp, dette var kjempe kjekt. Jeg har aldri møtt så mange kjekke mennesker på en gang, og dette er noe jeg aldri kommer til å glemme. Tiden kom for å ta farvell med alle nye venner å ta bussen til den nye familien.

Noen timer i buss møtte jeg vertsmoren min for første gang og vertssøsteren min fra sveits. Vertsmoren min, en enslig kvinne i 60 årene møtte oss i peterb`roo og kjørte oss til vårt nye hjem. Skuffelsen slo meg i magen når vi gikk inn i huset. Selve huset så ut som to brakker plassert oppå hverandre, i et nabolag som var veldig pent med steinhus bodde vi helt på enden i trolig det minste huset som var der. Når vi kom inn kjente vi en intens lukt som ikke kan forklares med ord, teppet i gulvet var så nedslitt at det var hull noen plasser med store mørke flekker og inskrumpet skit. i midten av rommet sto det en stol (EN!) den var svart der hvor hodet tydeligvis hadde vert, innsmurt av kroppsfett, ved siden av stolen var det avklippte fingernegler sittende fast i teppet (tro meg eller ei) jeg ville kaste opp av synet av dette. At noen kan leve sånn tenkte jeg. Jeg og vertsøsteren min skulle dele rom. Her var det bare teppe på halve gulvet, der hvor det stoppet var det rein skitten betong. Vi skulle sove i en etasje seng som ingen av oss helt stolte på. Morgenen etter vår første natt skulle jeg på toalettet for å ta meg en dusj, idet jeg gikk in på badet trakket jeg i noe vått som viste seg å vere hundetiss. Dette møtte vi nesten hver morgen, noen ganger til og med bæsj fra hunden. Kjempe ekkelt! Vi vente oss til dette etter tid, men det var grusomt ekkelt. Vi bestemte oss begge to for at her ville vi ikke bo, men bestemte oss også for at vi skulle prøve i minst to uker å bo der for å se hvordan det gikk etter litt tid. Ingenting ble bedre etter en halv måned, og meg og vertsmoren min kom ikke overens med hverandre.

Jeg bestemte meg for å ringe til EF å si at her ville jeg ikke bo. jeg ble svart med en kald skulder og fikk beskjed om å vokse opp å se verden med realistiske øyne. Vi ble enige om at vi skulle prøve litt til Men med tiden ble alt bare verre, jeg klarte ikke å kommunisere med vertsmoren min og jeg følte meg uvelkommen i hjemmet.

På skolen likte jeg meg kjempe godt, og hadde fått masse gode venner som jeg likte å være med i fritiden. Men dette fikk jeg ikke lov til. Jeg skulle komme hjem hver dag, sitte på rommet mitt og se i veggen.

Etter omtrent to måneder bestemte jeg og søsteren min oss for at vi ikke orket lengre. Vi hadde ringt til EF flere ganger nå, klaget og klaget, men bare fått det samme svaret. Jeg ringtre til EF, forklarte situasjonen vi var i men ble fortalt at jeg var en løyner og en uoppdragen drittunge fra EF i England, «hjemmet er sjekket flere ganger og er et perfekt hjem for en utvekslingsstudent» Jeg fortalte de at jeg hadde skrever på en kontrakt der det sto at jeg hadde rett på å bli flyttet fra familien om det ikke gikk bra. De forsatte å fortelle meg at jeg hadde et mentalt problem som gjorde at dette ikke gikk, og at jeg var et problembarn som bare yppet til bråk. De brøt meg ned psykisk Når vertsmoren min fortalte til EF at alt jeg bare var ute etter var å Treffe gutter og å gå på fester fikk jeg fullstendig nok. Jeg hadde ikke vert på en eneste fest, ikke engang fått låv til å være ute etter skoletid.

Jeg bestemte meg for å gjøre dette til mitt år og ikke EF’s Om jeg var et såalt «problem barn» så skulle de faen meg få et. Når jeg ikke kom hjem fra skolen før sent på dagen, bare klaget og klaget, kranglet med vertsmoren, fortalte at jeg ble urettferdig behandlet siden vertsøsteren min ble sett på som et englebarn når vi var to om dette og ikke bare meg (hun var ikke så god i engelsk, så jeg måtte gjøre all snakkingen) Jeg tok bilder av huset vi bodde i, og sente til EF. De brydde seg ikke, sa at bildene så helt fine ut. Da ringte min far til EF i Norge å sa at de skulle gå igjennom bildene sammen, dette kunne de ikke gjøre sa de.

Når min far ble rasende klarte han å overtale Trine Lise som han snakket med og de gikk gjennom bildene en etter en. Hun var forferdet av det hun så, og kommentaren var «sånn kan de ikke ha det» Hun låvet at de skulle begynne å finne en ny familie til meg. Hun ringte meg ofte for å høre om det gikk bra med meg, det gjorde det ikke, jeg var alene uvelkommen og  missforstått i et fremmed land. Dette var første gangen jeg følte at EF der hjemme gjorde noe for å hjelpe meg.

Etter litt tid ringte IEC’en min som jeg hadde et veldig got forhold til. Hun ringte å spurte om jeg ville komme å bo hos henne en stund. Senere den dagen kom hun å hentet meg, ikke vertsøsteren min, hun hadde blitt skremt over hele situasjonen og bestemte seg for å bli for å ikke få bråk. Jeg bodde hos IEC’en min i en uke, det var kjempe flott og jeg trivdes godt.

Etter en uke ble jeg flyttet til en midlertidig familie. Der var det helt grusomt, jeg ble plassert på gjesterommet i en skitten seng som var svart av kattehår, som resulterte i at jeg fikk en allergisk reaksjon. I huset var jeg hjemme alene de to første dagene, jeg gikk på internett å snakket med venner på msn osv. heldigvis hadde de bredbånd så jeg hadde noe å gjøre på. Dagen etterpå hadde husmoren skiftet passord slik at jeg ikke kunne bruke maskinen (????!) Jeg følte meg eksteemt uvelkommen, jeg ble ikke snakket til, ikke sett på. Jeg fikk husarbeid å gjøre og om kvelden gikk jeg tidlig til sengs for å gråte. De neste dagene måtte jeg bli med mannen på jobb, han var lastebil sjofør, og jeg måtte sitte i bilen i 12 timer (seriøst) hver dag.

Etter en uke hadde jeg fått nok. Jeg ringte og bedte om å få komme tilbake ti IEC’en min å bo, dette fikk jeg lov til. etter en uke der igjen reiste jeg til Isle of Wight for å besøke besteveninnen min der Ingrid. Det var kjempe kjekt og jeg koste meg mye. Når jeg var der fikk jeg en telefon av EF som sa at de hadde funnet en ny familie til meg.

Når jeg reiste til denne familien så det kjempe greit ut, jeg koste meg en liten stund helt til jeg fikk vite at jeg ikke skulle være der alikavell. Damen jeg bodde hos fortalte meg at hun var tideligere narkoman og alkiholiker (jeg tuller ikke) og lå ut om sine egne problemer. Jeg hadde gjevnlig kontakt med IEC’en min som sørget for at jeg hadde det bra. En dag fortalte hun meg grunnen til at jeg ikke kunne bo hos den nye familien mer. fordi at damen jeg bodde hos tydeligvis ikke likte meg. Hun hadde ringt til EF løyet om at jeg hørte på høy musikk og skremte ungene. Jeg hadde ingenting å spille musikk på, så det er utrolig at hun kan si noe sånnt. Desutten likte ungene meg kjempe godt. Denne gangen ble jeg så utrolig lei, deppet og forbanna over måten jeg ble behandlet på. Jeg bestillte en flybilett hjem og reiste. dagen etterpå ringte min siste vertsmor (narkomanen) og anklaget meg for å ha stjålet penger fra lommeboken hennes og en mp3 spiller med eksamensoppgaven på. Jeg ble utrolig lei meg og kunne ikke fatte og begripe hvordan hun kunne finne på noe sånnt.

Senere fikk jeg en kontrakt av EF som sa at jeg måtte skrive under på at jeg ikke hadde rett på å få penger igjen og at jeg ikke skulle snakke om det som hadde skjedd. Dette gjorde vi selvsakt ikke. Etter kjempe krangler og mye tid fikk vi tilbake 30.000 kr av nermest 70.000 Dette ødela et helt år av livet mitt, jeg kunne ikke gå tilbake til skole. DETTE ER MISSHANDLING! Jeg er kjempe skuffet over EF sin behandlinger og utnytting av tenåringers store drømmer om et år i utlandet. Jeg håper dere som leser dette har fått noe i utbytte av teksten og tenker seg godt om før de melder seg på EF.