Stikkordarkiv: #PsykiskeProblemer

Problemer: Bytte familie, psykiske problemer, skittent, søksmål

Translation of: 2011/2012 STS KOKEMUS (CANADA)
The Helsinki District Court sentenced STS Kielimatkat to refund €6.505 (US$7.105) to Finnish Salla Rautiola due to unfair dismissal and numerous other breaches of contract in their exchange student program.
Sallas case has been mentioned and partly presented in MOT documentary, «Vaihto-oppilas heitteillä«, «Exchange student neglect exposed». Let Salla’s exchange experience be a warning about what an exchange student year can be like in reality.

16-year old Salla Rautiola signed a contract in January 2011 with STS Kielimatkat for an exchange student year in the French-speaking part of Canada.
STS promises a carefully screened host-family, school placement and local representative and support persons in the exchange-country. They also promise to take into account the health information given in the application form when choosing the host family. Salla had reported that she is allergic to dogs, cats and pollen.

STS provided the host family information in July 2011, one month before the departure date, but withheld the information they had received the day before from STS CANADA that STS could not fulfill the French-speaking program. Instead, Salla would have to be placed with an English-speaking family.

IN CANADA:

As a host family, STS had chosen a 62-year old single Jamaican immigrant who for the most part socialized with her own relatives and culture and who spoke only Jamaican creole. The Canadian life-style or traditions were not present in any way in her filthy and moldy house. In the Helsinki District Court, as STS witness, a former male exchange student, who had lived in the same house a couple of years earlier, told the court that the host mother never cleaned. He witnessed that it was his and another exchange student’s responsibility to clean the house. At that time there was still a vacuum cleaner in the house. During Sallas stay there was no vacuum cleaner in a house with wall-to-wall carpet. This witness also told the court how the basement was used as a living room where they watched TV and used the computer. STS Finland country manager, Mira Silvonen, continued insisting that the condition of the home was suitable for an allergic person and gave up to seven different explanations (move, cellar, store etc.) for the pictures Salla had taken of the house. The shocked child protection officials in Finland stated that they would not even temporarily place a minor in conditions like that. Responsible for this host family’s approval as a host family for an allergic minor for ten months was area representative Sandra Hanniman/STS Foundation Canada.

Within two months, Salla started to get allergic reactions from all the dust and mold (picture). She could not go to school, but the host mother did not let the school know about Salla’s absence as required, something STS later blamed Salla for and issued her a warning about. Because of her strong allergic symptoms, Salla asked both the host mother and the area representative, Sandra Hanniman, to take her to see a doctor, but the host mother stated that: «The doctors don’t know anything» and the area representative said: «Let’s see».  As parents we had to get the medicine here in Finland and mail them as express to Canada. Instead of helping Salla get to the doctor, STS Canada area director Kim Berry decided to issue a warning to Salla regarding her host mother not informing Salla’s school about her absence. Salla was invited to STS Canada office 14. Nov. 2011. Salla had written a four page complaint about all the problems and failures on STS’ part so far:

  • There was no school placement arranged by STS when Salla arrived. Salla was turned away from Gisele la Londe-school, because they had no knowledge of the exchange student. It took almost a week to arrange a school placement.
  • The host mother left for five days leaving Salla alone with the allergic symptoms. The host mother did not leave any contact information to Salla and strongly forbad Salla to inform STS about her absence.
  • The host mother did not check her mailbox despite Sallas request. Salla had no key to the mail box. The expensive medication we had sent from Finland lay in the mail box nine days before Salla finally got them.
  • The host mothers fierce mood swings raised questions. She could be laughing and dancing by herself, but in an instant lose her temper and throw dishes to the floor. Once Salla saw a ziplock-bag on the kitchen table and the host mother told her not to touch it and that it was marijuana. As parents we became worried about that and asked STS to investigate. Despite the pictures taken of the supposed marijuana bag, STS only threatened to issue another warning to Salla for spreading unfounded rumours. The local representative, also the host mothers best friend, stated that she did not believe it was marijuana. That was all STS did. Case closed.

The Canadian area director, Kim Berry, did not even bother to view the complaint Salla had left in the STS office 14. Nov. 2011. Nor did STS Finland manager, Mira Silvonen, reply in any way. Whereas STS Canada country manager, Yannick Becu, sent his greetings to me: Strict demand to not interfere in matters.

Aware of Sallas cat and dog allergy, the area representative Sandra Hanniman tried to temporarily house her in her own home where there were several cats and dogs. Salla started getting an allergic reaction during the first evening and had to organize a place for herself with her friends for almost for a week because STS was not capable of doing so.

After having moved to the second host family, we found out that the host mother was a chain smoker with two dogs. The host mother also told how the area representative had convinced her to take an exchange student just for a while to » try it on».  She had agreed to keep the exchange student at most for two months, i.e. to the end of January 2012. At Sandra’s request, this was kept secret from Salla and us.

STS asserts that the host families live up to certain standards, that they are carefully screened and backgrounds checked, homes are inspected and photographed etc. With both of Sallas host families, these promises turned out to be just lies. When showing the pictures taken from Sallas first host family to STS Finland manager Mira Silvonen, she disputed the pictures were not from the host family’s house. STS did not have pictures from the house at all, neither did they show any interest in inspecting the conditions even though STS Canada has an office in Ottawa. When Salla moved in with the second family, STS’ office had no information about the family. We had to ask for address and other information several times. More specific information, for example the age or profession of the host mother, was never given to us.

In the second host family, the host mother’s nephew was a frequent visitor. This army man harassed Salla and without Salla knowing it, loaded porn on her computer. Salla experienced the situation extremely awkward, but was too scared to inform STS about it, because she had already learned that there would not be any kind of support from STS. She also knew that STS could use that porn on her computer as an excuse to dismiss her. A third party got involved and the army man confessed.

DISMISSAL FROM THE EXCHANGE STUDENT PROGRAM:

STS was aware of the latter host family only hosting temporarily to the end of January 2012. Without even trying to find a new host family for the rest of Sallas exchange time, Mira Silvonen deliberately began fabricating grounds for dismissal demanding supplementary reports about Salla’s health. Mira Silvonen did not think that Salla could have been taken to a health inspection in Canada. Instead she invited us as Salla’s parents to STS office in Helsinki to «discuss Salla’s allergies». On Friday 20. jan. at four pm Mira Silvonen, arrogantly announced that she had dismissed Salla from the program and that Salla would leave on Sunday.

As grounds for dismissal, Silvonen submitted breach of contract. According to Silvonen, we had not given essential information about Salla’s health. We should have mentioned that tobacco smoke can cause symptoms to an allergic person. Silvonen as a layman, had also decided that Salla had asthma that we also had not informed STS of. Mira Silvonen later in Court described how she was shocked to hear that a person allergic to pollen could get a reaction from apples during pollen season. It was the same with an allergic person suddenly getting a reaction from combination of for example spices, perfumes etc. All this should have been mentioned in the application form according to Silvonen.

STS advertises, that they comply with the recommendations of the Finnish national board of education regarding international student exchange. According to these recommendations, as well as STS’s own special terms of conditions, the exchange student and her parents should be informed about dismissal as soon as possible. The organization is also responsible for giving appropriate help and support before dismissal. Mira Silvonen acted totally against the agreement. She bought flight tickets one month earlier and kept the dismissal secret from Salla and us until two days before departure. Silvonen says that she takes responsibility for the dismissal. She has never communicated, explained or apologized to Salla. She e-mailed the flight tickets without a comment about her decision. It was left to us parents to inform Salla about this totally unexpected dismissal. In Canada the regional director Kim Berry had told Salla that the reason for her dismissal was «not sufficient interest towards the school» and therefore Salla did not appreciate the opportunity to study abroad. Apparently, Kim Berry was not aware of the fact that Salla was quite successful and was going to be moved to higher class after Christmas.

The last weeks before her dismissal Salla desperately tried to contact STS office and her regional representative even through Facebook to ask if STS had started looking for a new host family. The host mother had told her about not wanting to keep an exchange student for longer than she agreed with STS and that STS had asked her to keep it secret. STS skillfully escaped our contacts both in Canada and Finland.

With some help from her friend’s parents Salla packed her stuff and got to the airport. There was no support or help from STS before the departure. Salla had no chance to say goodbye to her friends and teachers at school. The regional representative Sandra Hanniman stopped by at the airport to make sure she left the country. This is how STS sent a minor alone, in shock, home through Montreal and London, Heathrow to Helsinki. We have often compared that deportation is a more humane procedure than exchange student dismissal by STS.

You cam usually appeal before implementation, but with Mira Silvonen you do not get that chance. Silvonen said that she would discontinue the visa immediately, so our daughter would not have a permit to reside in Canada. She was treated like a criminal.

BRING TO JUSTICE/TAKE TO COURT/SUE

Salla’s father had to fly to London to pick up an inconsolable Salla. Salla does not remember anything about her flight back because of her shock condition. What would she tell her friends was the first thing on her mind back home. She had been put into this humiliating, shameful situation totally without reason and she felt guilt and shame.

Mira Silvonen, who had said to take responsibility, rudely told us to take our case to consumer protection board or court and then refused all phone contact with us. She also refused to give contact information to the people in Canada who were responsible for Sallas case. We were also told not to contact Taru Raitio, who was responsible for students in Canada. We wrote two quite comprehensive complaints. One of them was written by our attorney. STS and Mira Silvonen denied everything. For one year time we tried to negotiate with STS without any luck. Mira Silvonen did not want to negotiate. They did not manage to wear us out. We took STS to court in January 2013.

In MOT document STS director John Cedergårdh admits and regrets that there has been an mistake in Sallas case and that it has not been handled right. Mira Silvonen denied this in the court’s preparatory meeting claiming that YLE had taken Cedergårdh’s statement out of its context. Silvonen claimed that STS had never admitted any wrong-doing. STS also demanded €27.000 (US$29.500) compensation for YLE document’s consequences. Let’s mention that John Cedergårdh left STS two months after the the document became public. He had had a long career with STS.

The main hearing of the case was held in October 2014. STS still denied all the charges. One of Finland’s leading specialists in allergy and asthma diseases, Dr. Lauri Tammilehto witnessed that Salla does not have asthma, but only allergies. Still STS and Mira Silvonen as a layman claimed to the end that we had not told STS about Sallas asthma.

Mira Silvonen had paid Explorius Finland manager, Anu Husu-Peltonen as a witness. Husu-Peltonen witnessed how she would not have accepted Salla to Explorius’ program, because of the health issues. At the same time an Explorius exchange student tells in a forum how she had been placed in a family with many cats even though she had told Explorius about her allergies and asthma!
The Helsinki District Court gave its sentence 12. December 2014, where it was stated that Salla was groundlessly dismissed by STS.
There were some important errors in the Sentence and we left an appeal with the High Court 16. Nov 2015. However, we decided to withdraw it. Going through things that she wanted to forget over and over again was too difficult for Salla. STS paid what it was sentenced to in December 2015.

INSURANCE:

STS required that all exchange students going to North-America  buy an expensive insurance. The price of the insurance today is €895 (US$985) is included with the last payment and is paid to STS Kielimatkat. STS did not deliver any kind of insurance policy, not even when asked to. STS also refused to give contact information to the insurance agency. Many other parents have demanded this information during months without any luck. STS only named numerous amount of other contact persons, insurance agent, service provider, benefit agent etc. None of them were willing to answer questions regarding the insurance. To make it even harder to get in touch with the insurance company, STS sold the insurance in the spring 2014 in the name of Europ assistance Holding-company, a firm that was not operating. Europ Assistance S.A. Irish Branch company’s managing director Mark Butler finally answered my requests and wondered why do I thought that Salla had been insured by them. After checking, 31. July 2014 he reimbursed us €33e (US€800) and regretted not being able to explain why there were no documents or what had happened.

TODAY:

I am extremely proud of our brave daughter, who herself acted as plaintiff in her case and went ahead to get justice against STS Kielimatkat. Salla is currently studying international law and is well.
I myself have taken a look at the exchange student business these years and I must say, had I known half of what I know now I would not have even considered sending my child through any organization. These are teenagers at a very vulnerable stage of development, who are leaving motivated and with big dreams to the unknown. The adults have the responsibility, but these organizations do not know what that means. These organizations do business extremely crafty, ruthless, arbitrary and immoral. I deeply condemn this kind of business where adults use minors to profit.
I hope, from the bottom of my heart, that as many as possible who dream of an exchange student year, would find and study CSFES pages already when planning and not just after problems occur. For the sake of young people I also hope that the parents would study and understand the consequences of accepting the rules of these organizations. Most of these organizations keep the right to dismiss the students without a warning if «the student does not show respect towards the host family, organization or its partners».
If the student has an illness or another health issue, it is worth mentioning that no qualified person goes through them. The forms are made by the managers and only they go through them without any knowledge or education about the health field. This was told by Anu Husu-Peltonen, Explorius manager, when invited as a witness by Mira Silvonen, STS manager. Their general knowledge can be amazingly poor.

Our battle for Salla’s rights against STS took four years. We did get part of our money back, but the traumatic experiences stays in our memory for the rest of our lives. I hope that our case gives other mistreated exchange students and their families courage to fight for justice and a lot to think about to those planning to go for an exchange.

Warmest Thanks to Danielle Grijalva CSFES for your support!

Helsinki, 17th December 2015

Salla’s mother Marjo Rautiola (translated by Päivi)
marjo.rautiola@kolumbus.fi


Transcript:  Vaihto-oppilas heitteillä: käsikirjoitus

MOT documentaries (Finnish): https://www.youtube.com/watch?v=qmlYmOxT8JI and https://www.youtube.com/watch?v=cd052CjjfPw

Reklamer

Problemer: Bytte familie, overfylt, mye sulten, overvåking, forfulgt, ingen hjelp

Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)
Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)

Anne på 16 år fikk så lite mat av familien sin at hun begynte å smugspise om natta. At de skjelte henne ut og virket å hate henne var også en del av hennes nye liv i USA.

– Jeg så for meg en kystby, kabrioletbiler, kjekke gutter. The American Dream, kort sagt.

Anne Natvig ville ut i verden. Hun var bare 16 år, men klarte å overbevise foreldrene sine til å la henne reise på utveksling til USA. Hun skulle jo bo hos en familie som skulle passe på henne.

– Før jeg reiste fikk jeg utdelt vertsfamilie. Jeg skulle bo i et stort, flott hus med atten soverom, der det bodde 17 mennesker fra før. Så det var et soverom til meg.  Både barn, barnebarn, foreldre og besteforeldre bodde sammen i huset fra før.

Anne er fortsatt sint og oppgitt i stemmen når hun snakker om familien hun bodde hos i Mississippi.

Et stort, uvennlig hus

Hun ankom byen Gulfport. Huset (som senere ble det jevnet med jorden av stormen Katrina) lå rett ved stranden. Det så fasjonabelt ut, men familien på innsiden ønsket ikke Anne velkommen. De hadde egentlig ikke så lyst til at hun skulle være der, virket det som, de hadde visst blitt overtalt av en familievenn til å påta seg en utvekslingsstudent. Familievennen fikk penger per utvekslingsstudent hun klarte å plassere. Det tok ikke lang tid før moren i huset begynte å klage over at Anne spiste for mye.

– Jeg fikk restriksjoner på at jeg kunne spise en bolle kornblanding om morgenen og en boks Campell-suppe til middag. Lunsj måtte jeg ordne på skolen.

Snek seg opp om natta

Med dette magre kostholdet ble Anne helt gal av sult. Maten på skolen var riktignok alltid frityrstekt, men så ekkel og fettete at hun knapt orket spise den. Hun skrev sørgelige eposter hjem der hun klaget over tilværelsen i USA. Hun var sulten og mistrivdes.

– Det var da jeg begynte å spise om natta. Jeg stilte klokka og sto opp midt på natta. Så spiste jeg kornblanding eller lignende mens de andre sov.  Noen ganger ringte jeg hjem til mamma og grein.

Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)
Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)

Men det var ikke bare maten som var problemet. Familien var full av konflikter. Mange av husets medlemmer kunne ikke møtes fordi de hatet hverandre.

Og som om ikke det var nok- Vertsmoren skrek alt hun skulle si til Anne.

– Hun pleide å unnskylde seg med at hun hadde vondt i brystet sånn at hun ikke kunne snakke, bare skrike.

Anne hadde få muligheter til å komme seg steder, hun var sulten, trivdes lite- og begynte å planlegge en måte å komme seg vekk på.

  • Familien printet ut epostene mine og fikk en svenske til å oversette.
  • Fetteren til faren min bodde i California, så jeg begynte å undersøke mulighetene for å ta resten av skoleåret der, men det var superhemmelig. Vertsfamilien min kunne ikke få vite om det, da ville de hate meg enda mer.  Det ville på en måte bli et nederlag for dem.

Snoket i epostene

Anne hadde brukt familiens datamaskin når hun skrev mailer hjem og lagret alle tekstene i Word da hun bare fikk lov til å være på internett fem minutter om dagen- i løpet av den knappe tiden rakk hun jo ikke å skrive noe særlig.

  • Jeg lagret epostene jeg skulle sende på maskina deres og tenkte det ikke var noe problem, siden det stod på norsk.

Det var ikke nok til å stoppe vertsfamilien. De hadde merket at noe var galt, og nå var de ute etter Anne.

–  Familien printet ut epostene mine og tok de med på skolen. Der hadde de spurt alle de norske utvekslingsstudentene om de kunne oversette. Da ikke det gikk hadde de fått en svensk student til å oversette mailene mine.

To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport(Foto: Privat)
To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport (Foto: Privat)

Det stod lite hyggelig i brevene, selvfølgelig. Anne hadde ikke lagt skjul på hvor kjipt hun hadde det og hvor mye hun lengtet hjem. Så da vertsfamilien fikk overlevert dette fra den svikerske svensken, ringte de straks til Anne.

  • Jeg var hos en venninne da de ringte meg og sa at jeg skulle komme hjem, pakke baggene mine med en gang og komme meg ut. Jeg tror jeg nådde bunnpunktet da jeg stod og pakket inne på rommet mitt mens hele familien stod rundt meg og skrek til meg at jeg var et udugelig menneske og at det ikke var noe rart jeg ikke hadde venner så fæl som jeg var.
California og et siste stikk

Anne kom seg omsider til California hvor hun fikk både nok mat, sol, strand og venner. Det så ut til å bli et kult år allikevel, men vertsfamilien fra Mississippi var ikke helt ferdig med henne.

  • Etter at jeg hadde dratt, sendte den ene vertssøsteren en epost til foreldrene mine og søsknene mine i Norge der hun skrev:

“Anne is a spoiled ungrateful bitch. She says we tried to starve her. Bullshit! She ate us out of our fucking house, six to seven times a day! Our job as a host family was not to kiss her fucking ass every second of the day and take her out on the town every fucking day. I’m a little pissed off at how she used our family, I just never got the chance to tell her all this before we kicked her out.”

BylinebildeAnne Dorte Lunås | anne.dorte.lunas@nrk.no

Problemer: Bytte familie, lite mat, trusler, psykiske problemer

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster.

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har «skjedd» før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

Problemer: Forfulgt, ryktespredning, trusler, dødsfall

Explorius/Educatius:
karolineeiusa » Arizona »

ET MARERITT

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen, men det er det en veldig god grunn til det. Dette innlegget er langt, men jeg håper du tar deg tid til å lese. Hadde også satt pris på om du deler dette innlegget for å advare andre ungdommer som har tenkt seg på utveksling. Tenk godt over hvilken organisasjon du velger.

Mye har skjedd siden sist. I mars begynte tingene å bli vanskelig hos vertsfamilien samtidig som jeg fikk dårlige nyheter ifm morfars kreftmedisin. Heldigvis skulle mamma, pappa og brødrene mine komme på besøk under ?spring break? slik at jeg hadde noe å se frem til.

Selve galskapen begynte den dagen de skulle komme. Jeg ble skikkelig syk med høy feber og var dårlig. Jeg kjente at det var nødvendig å oppsøke lege. Vertsmor ville ikke ta meg til lege, men bestemte seg for å gi meg antibiotika som opprinnelig var utskrevet til vertsfar. Dette er en alvorlig og ulovlig handling i USA. Jeg var på dette tidspunktet veldig utslitt og hadde behov for noen timers søvn før vi skulle hente familien min på flyplassen. Dette løste vertsmor med å gi meg sovepiller, ikke mindre enn to stykker. Jeg ble fullstendig slått ut.

Da familien min ankom Phoenix flyttet jeg inn på hotellet med dem for å få en liten pause fra  vertsfamilien. Dette var ikke en populær avgjørelse hos vertsmor som er en ekstremt kontrollerende person, og på denne måten følte hun nok at hun mistet den kontrollen. Hun ringte og tekstet meg hele tiden mens jeg var med familien for å sjekke hva jeg holdt på med og om jeg tok antibiotikamedisinen som hun hadde gitt. Den medisinen hadde jeg kastet i det jeg kom til hotellet.

Det var godt å få prate med mamma og pappa om de siste ukene. De bestemte seg der og da for å sjekke med skolen om hvilke muligheter det var for å dra hjem for å være sammen med mormor og morfar, og for å få samle krefter. Skolen innvilget permisjon for hele april ettersom jeg hadde toppkarakterer, og de så ikke problemer med at jeg kom tilbake i mai for å fullføre eksamen og Graduation.

De neste dagene forløp greit med en tur til Grand Canyon uten de helt ekstreme overvåkings-sms’ene.

Etter Grand Canyon kom et av de store spenningsøyeblikkene for min del. Mamma og pappa inviterte vertsfamilien min ut på middag for å bli bedre kjent med dem. Ville vertsmor ta seg sammen, eller ville hun være seg selv? Det ble det siste?.. Hun var ikke interessert i å bli kjent med dem, men var veldig opptatt av å vise dem at det var hun som ?eide? meg nå. Under middagen skulle hun absolutt gi meg astmamedisin, men jeg har ikke astmaplager. Jeg hadde vond hals og hoste. Det å «eie» meg var tydeligvis et viktig punkt for vertsmor. De siste månedene hadde vertsmor hatt samtale med Educatius for å ordne det slik at jeg kunne gå videre på skole der borte. Uten å i det hele tatt involvere meg i dette. Hun ville også ha meg til å gå på sommerskole for å beholde meg lengst mulig i Phoenix.

Etter middagen bestemte vi oss for å informere vertsfamilien om at jeg skulle dra hjem til Norge i fire uker. Jeg var veldig spent på hvordan reaksjonen ville bli, så jeg hadde allerede vært og hentet passet mitt slik at det var trygt hos meg.

Vi fylte ut skjema med avreisedato til Norge og returdato (30. april) til Phoenix. Dette ble signert av skolen, koordinator, vertsmor, pappa og meg. Jeg var så heldig å få plass på samme flyet hjem som resten av familien.

Hjemme i Norge var det vanskelige dager. Jeg slet med å sove og å være alene hjemme. Det ble mye tid sammen med familien.

Bare noen dager etter at jeg kom hjem tok vertsmor kontakt og begynte å tulle med returdato. Pappa svarte henne tydelig at hun måtte tro på det jeg sa og forholde seg til det.

Vi tok kontakt med Eksplorius om å få bytte vertsfamilie. To fantastiske familier sto klar til å ta imot meg. Begge to har vært der for meg hele dette skoleåret. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem. Det ble bestemt at jeg skulle flytte inn til Laurel og Mike hvor Karianne også bor. Både Eksplorius og Educatius godkjente dette.

Vertsmor ble informert og begynte å lage problemer. I påsken kom hun med alvorlige beskyldninger mot Karianne. Vi var alle i sjokk over hva den damen kunne finne på. Beskyldningene var helt grunnløse og useriøse. Karianne motbeviste dette enkelt.

Etter dette hørte vi ikke mer fra vertsmor og jeg begynte å glede meg til å reise tilbake til Phoenix for å avslutte skoleåret. Nå gjenstod prom, finals og Graduation.

Jeg reiste til Phoenix som avtalt 30. april og ble møtt av gode venner og ny vertsfamilie. Mom og dad kjente jeg godt fra før og følte meg hjemme med en gang.

Prom var vellykket og det ble lagt ut bilder på FB. Lite visste jeg om hvordan vertsmor fulgte med på alt jeg gjorde. Nå begynte marerittet for fullt. Det tikket inn SMS?er til en venninnes vertsmor med spørsmål om hvor jeg befant meg, og om hun var klar over at jeg var utestengt fra utvekslingsprogrammet?

Videre viste det seg at min gamle vertsmor hadde ringt skolen og utgitt seg for å fortsatt være vertsmor for meg, og ga falsk informasjon om min returdato. Hun fortalte skolen at jeg hadde kommet tilbake til Phoenix en uke tidligere, men hadde skulket denne uken. Denne uken og noen dager etter at jeg var kommet tilbake hadde hun full tilgang til min skoleprofil på nettet. For å få denne tilgangen så må hun ha fått tak i mitt personlige passord som jeg har hatt i mine personlig saker.

Første dag på skolen etter returen til Phoenix fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk delta på Graduation. Vertsmor hadde tatt kontakt med flere lærere for å forvisse seg om at jeg ble satt ned i karakterer pga fraværet hun løy om. Jeg skjønte ingenting, skolen hadde jo godkjent fraværet mitt og karakterene skulle fryses til jeg var tilbake. I USA er karaktersystemet helt annerledes enn i Norge.

Engelsklæreren min kunne informere om at jeg var blitt oppført med en ukes ulovlig fravær ettersom profilen min var åpnet. Når han skjønte at dette ikke var riktig gikk han inn og slettet fraværet. Nå fikk vi bekreftet at vertsmor fulgte med på hva som skjedde rundt meg. Umiddelbart etter at fraværet var slettet så ringte hun engelsklærereren og lurte på hvorfor han dekket opp for meg? Hun opplyste at jeg var utestengt fra programmet. Jeg ble livredd. Det skremte meg når jeg så hvordan hun gikk inn for å ødelegge resten av skoleåret mitt. Jeg måtte endre passord på skolebruker, FB og mail.

Redselen ble ikke mindre når vi forsøkte å kontakte Explorius hjemme i Norge, eller Educatius i USA. Da oppdaget vi at de ikke var interessert i å høre på meg i det hele tatt. De begynte å forsvare vertsmor, som ikke lenger var min vertsmor. Mamma og pappa la press på Explorius for å få dem til å skjønne alvoret i situasjonen. Her borte ble jeg oppsøkt av ledelsen i Educatius som fortsatte å forsvare vertsmor. De ga tydelig utrykk for at vi studenter ikke har en stemme for å bli hørt. Vi er barn….

Nå gikk det opp for meg at jeg var ganske alene her borte (bortsett fra min nye vertsfamilie som jeg kaller Mom and Dad, og gode venner). Jeg spurte lærereren i rettslære om hva jeg burde gjøre. Han rådet meg til å gå og få innvilget et besøksforbud, en såkalt Order of Protection mot vertsmor. Da ville hun ikke kunne forfølge meg eller prøve ytterligere å ødelegge skolen for meg. Dad kjørte meg til retten og jeg fikk forklart meg til dommeren der, under ed, skremmende opplevelse for lille meg. Det som var litt greit var at jeg hadde bare fortalt en liten del før jeg fikk innvilget Order of Protection, og at dommeren unnskyldte at jeg måtte oppleve slikt når jeg var en utvekslingsstudent. Videre var det å kontakte politiet slik at de kunne overlevere begjæringen. Det gikk ikke ettersom vertsmor var bortreist og dette er et dokument som må overleveres direkte fra politiet til den det gjelder.

Explorius ble informert tydelig om utviklingen i saken. Pappa hadde timelange telefonsamtaler og et utall med mailer til dem for å få dem til å begynne å reagere og å få satt en stopper for vertsmor. Dette medførte bare en rekke slag i ansiktet hvor både Explorius og Educatius gang på gang bekreftet at de ikke tar ansvar når studententene kommer i en uforskyldt vanskelig situasjon.

Nå var det gått en uke uten at organisasjonene gjorde noe som helst. Bortsett fra at det dukket opp en mail fra Educatius hvor de bekreftet at de ikke trodde på meg. Pappa informerte Explorius om at besøksforbudet ikke var overlevert, og at Educatius ikke trodde på meg. De kunne tatt en telefon til skolen så hadde de fått bekreftet min historie.

Mamma og pappa så ingen annen mulighet enn å reise bort. Jeg var utslitt, livredd og hadde egentlig lyst å bare gi opp hele greia. Billetter ble bestilt, og plutselig kom det mail fra Explorius med beskjed om at vi måtte bare gi beskjed om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe. De neste dagene fikk både jeg, mom og dad flere telefoner fra Educatius hvor det var tydelig at de vernet om vertsmor og ville ha oss til å stoppe besøksforbudet mot vertsmor.

Søndag 12. mai kom mamma og pappa. Fantastisk å se dem igjen selv om det bare var en og en halv uke siden sist. Det føltes som et år. De skulle være en uke for å støtte meg, prøve å få møte med skolen og Educatius. Mandag morgen våknet vi til en lang mail fra Explorius med beskjed om ikke å ta kontakt med skolen. Det ville bare medføre at skolen kom til å trekke tilbake I-20 dokumentet (det jeg må ha sammen med visumet for å få være utvekslingsstudent). Dersom det ble trukket tilbake så hadde jeg måttet forlate USA innen 24 timer. Skolen ville også være redd for å bli saksøkt. Hvem hadde sagt at det var hensikten? Explorius rådet oss klart og tydelig å ikke forfølge saken mot vertsmor. Vi valgte å høre på dem ettersom det virket skremmende med innholdet i mailen fra Explorius. I mailen tilbudte daglig leder i Norge seg å komme over til Phoenix for å hjelpe. Pappa takket ja til dette, men hørte aldri mer om den saken. Vi så henne ikke i Phoenix de to ukene mamma og pappa var her.

Senere på mandagen hadde vi et møte med to av lederne i Educatius. De beklaget møtet mitt med USA, men det var ikke så mye de kunne gjøre. Mamma og pappa prøvde forgjeves å få frem det de markedsfører med at de alltid ivaretar studentene på best mulig måte. Alle studenter skal ha en egen kontaktperson som følger opp månedlig med rapporter som er utarbeidet i samarbeid med studenten. Jeg hadde ikke engang telefonnummeret til min kontaktperson som også er en venninne av vertsmor. Jeg har kun truffet henne én gang, og det var da jeg hilste på henne på jobben til vertsmor. Hun har levert inn månedsrapporter som sier at jeg syntes alt var fint og bra.

Jeg trodde at Graduation var reddet da vi fikk ordnet opp i det med fraværet, men nei……. Tysklærereren fortsatte å stikke kjepper i hjulene for meg. Alle oppgaver for april var levert inn, og tyskeksamen skulle på torsdag 15. mai. Mandag fikk jeg beskjed at neste dag var det eksamen, og kun i det kapittelet de hadde gjennomgått da jeg var hjemme i Norge. Jeg leste og leste slik at jeg var litt forberedt. Onsdag morgen fikk jeg uten forvarsel utlevert del to av eksamen. Hun hadde «glemt» å gi meg beskjed at det var to deler. Det var bare jeg av seniorene som fikk fremskyndet eksamen. Resten av klassen hadde den som planlagt. Videre kom hun med krav om to presentasjoner og en prøve til som skulle være ferdig innen fredag morgen. Vi var jo nå kommet til onsdag ettermiddag, og ingen tysk på timeplanen på torsdag. Dette kunne jo ikke gå bra siden hun hadde gjort det helt klart for meg at hun kom til å stryke meg dersom ikke alt var gjennomført. Bare til informasjon; vertsmor hadde god kontakt med min tysklærer.

Jeg jobbet med tysk og hadde middag med Kimberly og Craig (venner av tante Vanessa). Kimberly jobber med utvekslingsorganisasjonene i Phoenix (med unntak av Educatius som ikke oppfyller kravene), og vi trodde at nå var tingene i ferd med å gå seg til. Jeg var glad mamma og pappa skulle være til etter eksamen. Fremdeles vanskelig å sove med all denne usikkerheten rundt meg.

Torsdag var jeg klar for engelsk-eksamen og var akkurat kommet i gang da assisterende rektor kom og hentet meg i klasserommet. Jeg måtte være med på kontoret hvor politiet ventet på meg. Vertsmor hadde tatt ut Order of Protection mot meg. Hun følte seg truet av meg og sa at jeg hadde vært voldelig mot henne. Hun påstod også at mamma og pappa hadde kommet til USA to ganger for å trakassere henne og at vi alle tre derfor måtte nektes fremtidig innreise til USA. Jeg sendte følgende melding til mamma og pappa: Kom til skolen, please…. De kom med en gang. På veien hadde de ringt Kimberly for å høre hva vi skulle gjøre. Hun anbefalte oss å snakke med rektor. Rektor tok tak i saken med en gang og sendte mail til alle lærererene og nektet dem kontakt med vertsmor. Vi fikk også skriftlig dokumentasjon på hva vertsmor hadde foretatt seg. Skremselsmailen fra Explorius ble avvist på det sterkeste av rektor. Skolens oppgave er å støtte elevene. Mom kom til skolen og var med på møtet med rektor. Vi ble rådet til å skaffe advokat, men hvor skulle vi begynne?

Pappa ringte også nødnummeret til Explorius for å få dem på banen nå som jeg hadde fått ville anklager mot meg. Pappa ble lovet at noen fra Educatius skulle ringe ham umiddelbart. Han har i skrivende stund enda ikke blitt oppringt. Stol ikke på organisasjonene.

Ja, hva gjør vi nå…. Først måtte vi til rettslokalet for å kreve rettshøring for å få utfordret besøksforbudet mot meg. Dad kom for å hjelpe oss. Han ringte også en advokat som er venn av familien. Vi fikk avtalt møte med ham med en gang. Rettshøringen ble satt til onsdag 21. mai og det ble fort bestemt at mamma og pappa måtte utsette hjemreisen sin.

Da vi kom frem til advokatkontoret ble vi klar over at det var ikke noen kjellerbedrift vi var kommet til. Dette var et av de største og mest respekterte advokathusene i Phoenix. Vennen til mom og dad viste seg å være grunnleggeren av firmaet, og et fantastisk menneske. Jeg fortalte hele historien og la frem skriftlig dokumentasjon på mailer, tekstmeldinger og FB-meldinger fra vertsmor. Alt dette viste at hun var utilregnelig. Advokaten ba meg slappe av for denne saken skulle han og hans advokater ordne opp i. Ingen utvekslingsstudenter skulle oppleve slikt som dette. Jeg så heller ikke ut som en kriminell.

Han lurte på når vi sist hadde vært i kontakt med vertsmor. Da vi fortalte at det var syv uker siden ristet han på hodet og lurte på hvordan hun plutselig følte seg truet? Eneste måten hun kunne vite at mamma og pappa var kommet til Phoenix igjen var via informasjon fra Educatius, etter møte på mandag. Advokaten var veldig gjestfri og lurte på om vi hadde tid til en omvisning på huset. Klart vi ville det. Vi fikk treffe mange hyggelige mennesker, se golbanen som de hadde i «hagen» og bilder av advokaten ved privatflyet sitt. Han var utdannet pilot også og likte å fly mye. Dette var jo akkurat som på film. Han ga meg en bunke visittkort og sa at dersom Educatius prøvde på noe mer tull så skulle jeg bare be dem om å kontakt med advokaten min. Lille meg….. med egen advokat….

En helt uvirkelig dag og vi begynte alle å gå tom for krefter. Fredag var det igjen eksamen. Stolt og glad kan jeg fortelle at jeg fikk A i alle fag bortsett fra tysk. Jeg klarte å få bestått tross iherdig motstand fra læreren og jeg var klar for Graduation!!!! Denne dagen skulle jeg også ha oppkjøring. Følte vel egentlig ikke at jeg hadde hatt de beste forberedelser for det den siste uken, men jeg måtte nå prøve. Jeg klarte det….!!!!

Nå var det å forberede rettshøringen og nye forberedende møter med advokat slik at vi hadde gangen i det. Jeg var livredd og tror heller ikke at mamma og pappa var så høy i hatten. Jeg var egentlig mest redd for hvilken reaksjon jeg ville få når jeg skulle møte den galne kjerringa igjen. Jeg er livredd henne nå når jeg ser hva hun er i stand til. Det er tydelig at hun er sykelig besatt av meg, og nå vil gjøre alt for å ødelegge for meg. Som advokaten sa, det eneste du Karoline har gjort, er å flytte ut av huset hennes. De neste dagene hadde advokaten telefonkontakt med lederen i Educatius. Jeg fikk høre samtalen på høytaler. Det var en litt spakere lyd i han nå enn da han troppet opp på skolen for å snakke med meg. Advokaten gjorde det klart for Educatius at slik de hadde behandlet en ung utenlandsk student på, var motbydelig. Pappa ringte på ny Explorius for å få dem på banen, men fikk til svar at det var ikke noe de kunne gjøre. Dette var en sak mellom meg og vertsmor. Men Educatius ringte min advokat på vegne av vertsmor. Igjen et tydelig eksempel på hvem de beskytter. Det dukket opp en ny mail fra Educatius via Explorius hvor de ba meg om å trekke min Order of Protection mot vertsmor. Den ble aldri overlevert og kunne derfor heller ikke trekkes. Dette ble tydelig forklart av min advokat som igjen gjorde det veldig klart at det fantes to muligheter her. At vertsmor frivillig trakk alt mot meg, eller at de kjørte saken så langt som var nødvedig for å få alt mot meg fjernet. Det var ikke et tema å gi seg før de var i mål.

Denne uken har jeg fått støtte og hjelp fra venner og familie både i USA og hjemme i Norge. Til og med KLM var hjelpsomme da mamma og pappa måtte endre billettene. Billettene var ikke endringsbare, men plutselig var det mulig å gi dispensasjon allikevel da de spurte om årsaken for endringen. Alle som har hørt om saken har støttet meg. Bortsett fra Explorius og Educatius som faktisk får betalt av oss.

Jeg tror nok at advokatens tydelige tale skremte litt. For kvelden før rettshøringen fikk vi vite at vertsmor ikke kom til å møte, hun hadde ikke tid. Gjett om jeg ble glad. Neste dag var det allikevel med en litt ekkel magefølelse jeg møtte i retten. Ville hun allikevel være der? Hun var der ikke og det hele gikk veldig raskt. Det var overhodet ikke grunnlag for at jeg skulle ha en Order of Protection mot meg. Dommeren beklaget at jeg måtte gjennomgå dette. Jeg måtte vite at alle amerikanere var ikke som min tidligere vertsmor. De fleste er hyggelige. Han presiserte også at dersom det dukket opp noe som helst fra den kanten, måtte jeg ikke nøle med å få overlevert en Order of Protection mot henne. Litt trygt å vite. Det som er mindre trygt å vite er at vi har ikke hørt noe som helst fra hverken Educatius eller Explorius for å høre om utfallet i saken. De er overhodet ikke interessert i om jeg har blitt fri fra dette.

Jeg hadde aldri klart dette uten så god hjelp fra alle de rundt meg. Jeg må bare få takke

  • mamma, pappa, Kristian og Fredrik
  • mom and dad
  • Karianne, Kristin og Magnus
  • Shannon og John
  • Tante Vanessa
  • Kimberly og Craig
  • Advokatene mine Daryl M. Williams og William Sawkiw
  • Familie og venner hjemme i Norge

Det er også godt å motta meldinger fra de som bryr seg. Det har betydd mye for meg gjennom denne tiden.

Problemer: Bytte familie, salg og bruk av dop, psykiske problemer

Dette er opplevelsene til ei jente (Pinnsvin) som reiste med YFU til USA høsten 2007. Jeg har kommentert underveis. Enkelte ting har forandret seg i reglementet her i Norge siden da.

For det første så plikter utvekslingsfirmaet å hjelpe deg med den formelle prosessen i forhold til godkjenning av fagene. I dette tilfellet var YFU lite villige til å hjelpe utvekslingseleven med informasjon om hvordan hun kunne få til dette. Pinnsvin gikk på Medie og kommunikasjon.

Både skole og vertsfamilie skal ha mottatt detaljert profil over eleven de har sagt ja til å motta. For skolens del så har dette noe med tidsfristene de har i de ulike statene. For vertsfamiliens del har selvfølgelig det å ha en detaljert profil over eleven som kommer noe med at de skal være forberedt på den nye personen som skal dele deres liv.

Selv om bakgrunnskontrollene ikke var like grundige i 2007, skulle man sjekke hjem og personer som bodde i dem. Familien skulle ha mulighet til å ta seg godt av eleven som kom og det skulle ikke være kjente problemer med familien.

Noen elever er litt vanskeligere å plassere enn andre. I Pinnsvin’s tilfelle hadde hun vært åpen sine politiske meninger og YFU mente at dette kunne være en årsak til at det tok tid å finne en familie til henne.

YFU har en ordning med at eleven får en utreisedato som gjelder samme hva. Om man ikke har fått en fast familie kan man få en midlertidig familie til en fast en dukker opp. I Pinnsvins tilfelle så det ganske lenge ut som om dette var det som kom til å skje.

Pinnsvin påpeker noe som kan være greit for dere å sjekke. Disse bankkortene deres. Vil dere kunne bruke dem som kredittkort eller vil de bare kunne brukes som et bankaksept kort. Det er egne regler for dere mellom 15 og 18 år. Sjekk på banken.

Endelig, 14. august 2007 hadde Pinnsvin fått seg en familie i en by som heter Renovo i Pennsylvania. De aller fleste av dere kommer nok til å havne på steder med opp til 10.000 innbyggere – i USA. Det virker som om interessen for å ha utvekslingselever er størst der. Men Pinnsvin fikk ikke vite mer enn navn på by og stat. Navn på familien fikk hun først vite dagen før hun reiste over. Som dere ser over er ikke lenger dette godtkjent praksis i USA.

Men skolen brukte YFU lenger til på å få Pinnsvin inn på og det var ikke YFU som ringte Pinnsvin om familien men Pinnsvin som måtte ringe YFU.

Familien som Pinnsvin endte opp hos er på mange måter typisk for familiene dere kommer til å ende opp i. Det var et lite men hyggelig hus, familien var en kjernefamilie med mor, far og to barn. Riktignok hadde de dårlig råd, men det har mange av vertsfamiliene. Noen av dem har ekstremt dårlig råd.

Familien til Pinnsvin skilte seg ut fra vanlige familier på et par områder.

  1. Faren var pillemisbruker. Han var en av veteranene fra Vietnamkrigen og slet med langtidsvirkninger. I hans tilfelle tok han svært mye reseptbelagt medisin. Ingen forsøkte å skjule at faren var misbruker.
  2. Familien solgte dop.
  3. Moren brukte Pinnsvin som en slags erstatning for det mannen hennes ikke klarte å være for henne. For en 17 åring blir det litt voldsomt å skulle fungere som psykolog for en voksen.
  4. Familien fikk beskjed om at Pinnsvin hadde underskrevet en klausul om at hun ikke skulle ha sex mens hun var i USA. Pinnsvin mente helt sikkert at hun ikke hadde gjort det.
    • Vår sønns kontrakt hadde en klausul om at det var forbudt å laste ned pornografi.
    • I tillegg plikter man å følge husreglene. I USA betyr gjerne dette en forventning om at man ikke skal ha sex mens man går på videregående.
    • Man plikter også å følge aldersgrensene som gjelder i de ulike statene. De varierer noe når det gjelder seksuell lavalder.

Om ikke representanten gjør en grundig nok kontroll på vertsfamilien, vil det være vanskelig å klare å se slike problemer på forhånd. Om de, derimot, gjør den jobben de skal og ikke ser gjennom fingrene med noe vil de i teorien klare å forstå at noe er galt i familien. Desverre er det slik i USA at utvekslingsbyråene har elevkvoter de må fylle og da kan det være fristende å slippe vertsfamilier gjennom nåløyet som ikke burde vært sluppet gjennom. Det at representanten til Pinnsvin bodde 5 timers kjøretur unna var nok medvirkende til at jobben ikke ble gjort grundig nok. Intervjuene ble gjort per telefon.

Skolen virket helt grei og Pinnsvin fikk være senior. Dette er noe dere ikke må ta for gitt. Skolen bestemmer. Noe av opplevelsene var litt uvante. For eksempel skulle man øve seg på en babydokke for å se hva det å være foreldre gikk ut på.

Skolen forlanger en legeerklæring når man vil være med på et av lagene. Man får often en midlertidig en, men av forsikringsmessige og rettslige årsaker er skoler mye strengere med slikt enn det man er her i Norge. Fordi man havner i småbyer er det ikke alltid at den skolen man går på har det tilbudet man ønsker seg. Da er man avhengig av at vertsfamilien kjører en.

En del av dere kommer nok til å reagere positivt på hvordan lærerne er i USA. De følger opp elevene på en helt annen måte på mange av skolene – i hvertfall de små. Det kan man trygt si at skolen til Pinnsvin var. 40 elever i avgangsklassen er jo ikke akkurat så mange.

Kleskoder og forbud mot banning kan noen av skolene være veldig strenge på. Pinnsvin forteller at en av elevene ble utvist for dagen pga teksten på t-skjorta. Ord man IKKE liker er: Fuck, dick, bitch, hell, shit. Men du kan godt bruke «gay» som banneord mange steder. Det kunne man på skolen til Pinnsvin.

Pinnsvin var heldig. Hun havnet i en familie som lot henne bestemme selv om hun skulle være med dem i kirken. Selvfølgelig blir man med en gang og ser om man kan leve med det som foregår der. Men noen av kirkene i USA har ekstreme svoveltaler om homofile og det trenger dere faktisk ikke høre på. Desverre er det mange vertsfamilier som gjør det vanskelig for dere å si nei til å være med. Kanskje dere opplever press fra representanten deres.

Alkohol og røyking er forbudt mens dere er i USA. Det samme gjelder snus og selvfølgelig narkotika. Dere blir sendt hjem om dere blir tatt. Men et sted som Pinnsvin havnet på gjør sannsynligheten for det mindre. Der var det relativt vanlig med hasj, pillemisbruk, alkohol og tyngre stoffer. Vennene til Pinnsvin festet ofte ganske tungt og det så politiet gjennom fingrene med for det meste.

Pinnsvin ble boende hos denne familien i et halvt år før hun flyttet til en ny og bedre en.

Vanlige problemer: Vertsfamilien dysfunksjonell, overfylt, lite mat

Plankton skriver:

Hei! En av mine aller beste venner dro til England med EF i høst og var der i 3 uker før hun kom hjem igjen. Moren var tilbakestående, familien fattig og hun fikk nesten ikke mat. De brydde seg ikke om henne i det hele tatt og brukte henne mest  som ekstrainntekt. Etter mye om og men fikk hun også byttet, men da kom hun til et slags hjem hvor en dame hadde laget  buisness av å ha utvekslingsstudenter. Hun måtte bo med 4 andre jenter på samme rom og ingen brydde seg om henne i det hele tatt.. Så tviler ikke på din historie! Plankton

VAT 3.5: What are suitable travel, reception and care arrangements states that under-age children are to be provided with satisfactory care arrangements where the child’s welfare whilst in the UK is imperative to the officers of the Immigration Office.

According to Working Together to Safeguard Children A guide to inter-agency working to safeguard and promote the welfare of children March 2013 safeguarding the child is the responsibility of all professionals and youth workers who work with children.

Safeguarding is everyone’s responsibility 9. Everyone who works with children – including teachers, GPs, nurses, midwives, health visitors, early years professionals, youth workers, police, Accident and Emergency staff, paediatricians, voluntary and community workers and social workers – has a responsibility for keeping them safe.

According to the Childrens Act of 1989 concerns about maltreatment should be reported to local authorities if there is reasonable suspicion that a child is suffering significant harm.

Problemer: Truet med pistol, måtte skrive under på erklæring før hun fikk reise hjem

Kvinneguiden 1 / Kvinneguiden 2:

V.H. skriver:

«Jeg tror enkelte organisasjoner er verre enn andre, og er årsak til problemene. De tar ikke seriøst det å finne gode vertsfamilier, de bare ser på hele utvekslingssystemet  som en forretning.»

«Vet om en jente som var utvekslingselev i USA…»

«Hennes opphold endte med at hun tok med telefonen i skapet og ringte hjem etter hjelp mens vertsmoren lette etter henne rundt i huset med pistol. Selskapet lot henne ikke få hjemreisebilletten før hun signerte en erklæring om ikke å saksøke. Måneden etterpå fikk vertsfamilien tildelt ny student…»

«Hun sa det var flere andre utvekslingselever i området, gjennom samme selskap, som opplevde diverse miserable ting som at de måtte bo på en madrass på  vaskerommet  osv. Jenta her ble presset til å skrive under en erklæring om at hun ikke ville saksøke  selskapet før de ville gi henne hjemreise-billetten. Alle familiene hadde vært med i programmet i flere år, overveiende  sannsynlig  blitt klaget på, og ikke strøket  fra noen liste…»

«Ikke reis med EF.»