Stikkordarkiv: #PsykiskeProblemer

Vanlige problemer: Bytte familie, psykiske problemer, kontrollerende, ingen hjelp

S. skriver:

Tenkte det va på tide å lag et nytt blogginlegg siden det e MYE som har skjedd siden sist. E mange som lura på koffer æ bytta vertsfamilie, og det kan æ vell enkelt og greit oppsumer i at den forige vertsfamilien min va langt over grensa til det som kalles psycho. Og tru mæ, det e ikke mye overdrivelse i det. Desverre gikk det altfor lang tid fra æ fikk bytta vertsfamilie siden det ikke va mye hjelp å få av div folk fra min organisasjon her over i usa. Før å si det sånn, æ angra veldig mye på at æ va veldig kjepphøyd og snakka dritt om folk som reise med EF, fordi æ trur på ingen måte nu lenger at Explorius e bedre enn noen andre utvekslingsbyrå i Norge. Æ gikk gjennom et reint helvette i min første vertsfamilie og æ e så takknemlig for all støtta æ fikk av venna og familie mens æ gikk gjennom heile prossesen. Æ vet rett og slett ikke ka æ skulle gjort uten dokker. Dokker e gull verdt! Det e umulig å forstå omfanget av situasjonen før man faktisk sitt der sjøl og tenk «shit, ka faen e det æ har endt opp med..» På mange måta tenkte æ i fleire månda at æ angra på at æ dro som utvekslingsstudent. Koffer skulle æ ville dra fra et trygt hjem med verdens beste venna og familie som alltid, uansett tid på døgnet stilte opp før mæ, uansett ka det gjaldt. Men nu når æ ser tilbake på det e æ utrulig glad for at æ tok di valgan æ tok. Æ e blitt en sterkere person, æ e blitt selvstendig, flinkere til å håndter penga, og så mye meir.

Selfølgelig æ har det ikke perfekt i den situasjon æ e i nu, men æ har fått bytta vertsfamilie og til tross for alt dramaet med 4 vertsøstra har æ det mye mye myye bedre enn ka æ hadde det i den forige familien. E det noen der ute som har lyst å dra på utveksling så vil æ egentlig fraråd det med mindre du faktisk e klar over kor jævlig familie du faktisk kan få. Man vet aldri ka man kan end opp med, her e det ikke du som bestem. Og det e ikke bare det eneste du faktisk ikke bestem. Fra og med når du står på Gardemoen og ska forlat hjem kjære hjem. Ei mamma og en pappa som alltid kjør dæ til alt av frisør tima, fotball trening, jobb og alt anna du har gåanes før dæ i livet ditt. Da e det omtrent siste gangen du faktisk har noen i livet ditt du kan rop til 10 minutta før du skal vær en plass «KJØR MÆ PÅ JOBB!!!» og faktisk gjør det uten å si noe spesielt. Hær e du ikke lenger lillejenta eller nummer 1, hær må du faktisk ta kølapp og still dæ bakerst i køen og ta hensyn til alt rundt dæ.

E kanskje mange som tenk at det ikke e så lurt av mæ å post dette på internett. Men æ tenk at folk faktisk burde vær klar over ka dem går i møte. Her hør du om folk som havna i nabohuset til Justin Timberlake høyest oppi Hollywood hills og har et rått år men så hør du en sjelden gang om ei jente som kom til en gal familie. Men kem tenk du mest på, jenta som havna hos en rik familie med basseng og heile pakka, eller jenta som kom til en bipolar familie og hadde di værste 3 måndan av livet hennes? Æ vet hvertfall kem æ tenkte på før æ kom hit, før nka va liksom oddsen for at det sku skje me mæ? Jo, den e faktisk mye større enn ka du kan tenk dæ. Amerika e stort, veldig stort, og her ska æ lov dæ at det e bra mange ustabile menneska som desverre e av en eller anna rar grunn e kvalifisert til å vær vertsfamilia.

UANSETT, skal du på utveksling vær klar over at Norge må vær et av di mest liberale landan i verden og at di fleste andre land e bra mye strengere enn ka du muligens e vant til og at går ikke alt din vei må du nesten bare suck it up:)!

Problemer: Bytte familie, ingen skole, psykiske problemer, beskyldninger

Mitt utvekslingsår 06/07.

Jeg hadde lenge gledet meg til å reise på utveksling og jeg satte min lit til at EF var en god og profesjonell organisasjon. I mitt tilfelle viste det seg dessverre at det ikke er tilfelle. Jeg håper med denne historien at jeg kan advare fremtidige utvekslingsstudenter fra å velge å reise med EF.

I forkant av mitt utvekslingsopphold hadde jeg ennå ikke blitt plassert hos en familie, noe jeg ble beroliget med at var vanlig. Jeg fikk derfor tildelt en velkomstfamilie som jeg skulle bo hos frem til en permanent familie ble funnet. Denne familien skulle også fungere som mine IEC-representanter, dvs. at jeg i utgangspunktet skulle kunne kontakte dem og søke støtte hos dem dersom jeg hadde behov for det. Jeg reiste dermed på EF sin Language og Culture Camp på Rhode Island uten bekymringer og var klar for mitt utvekslingsår med EF.

Dessverre begynte problemene allerede da jeg var på camp. Her fikk vi beskjed om å sjekke opp hvilke fag som ble tilbudt på skolen vi skulle begynne på og tenke litt over hvilke fag vi ønsket å ta. Jeg kunne bli plassert på tre forskjellige skoler og tittet derfor på hver skole sin nettside for å få en viss oversikt. Det viste seg da at to av skolene hadde svært begrenset tilbud av fag, og jeg var avhengig av en rekke fag for å få året godkjent, så jeg kontaktet EF for å høre hvordan dette eventuelt kunne løses. Jeg fikk da beskjed om at det ikke kunne tas hensyn til og at de kunne informere om at jeg hadde fått en permanent plassering. Mine foreldre ble tilsendt informasjon om denne familien og jeg fikk beskjed om at de gledet seg til å åpne hjemmet sitt for meg. Jeg valgte å legge bekymringene til side og forsøkte å akseptere situasjonen slik den var – familien virket hyggelig og det var tross alt fint at jeg endelig hadde fått en permanent plassering.

Da jeg etter camp ankom flyplassen for å møte min vertsfamilie, ble jeg også møtt av min IEC. Han tok meg i hånden og lurte på om det føltes rart at dette var familien jeg skulle bo hos i et helt år. Jeg sa meg enig i at det var litt rart, men de virket hyggelige og jeg gledet meg til å bli kjent med familien. Det viste seg derimot raskt at situasjonen ikke var så permanent som jeg og min familie hadde blitt forespeilet. Familien jeg ble plassert hos hadde en vanskelig livssituasjon for øyeblikket. Vertsmor sin mor var dødende og mye tid ble dermed tilbrakt hos henne. Vertsfar hadde i tjeneste nylig skutt og følgelig drept en person, og var dermed permittert og preget av dette. Jeg ble også plassert på den yngste datteren sitt rom, et rom som var fullt av hennes ting, mens hun sov på en oppblåsbar madrass. Kort tid etter min ankomst ble mine mistanker bekreftet; det viste seg at familien aldri hadde sagt ja til å være min permanente familie og de ble svært overrasket da jeg viste dem informasjonen jeg hadde fått fra EF sitt hovedkontor og fra min IEC om at dette var min permanente plassering. Mine vertsforeldre tok så kontakt med både EF og min IEC og spurte om hvorfor denne informasjonen hadde blitt gitt til meg, da de aldri hadde samtykket til annet enn å være midlertidig velkomstfamilie over maks to uker. Dette førte så til en uprofesjonell krangel mellom min vertfamilie og EF, hvor EF påstod at den ene av dem hadde ringt og sagt at det var greit at jeg ble plassert det permanent og at det var kommunikasjonen mor og far imellom som var problemet. Ifølge mine vertsforeldre hadde ingen av dem noensinne kontaktet EF og samtykket til annet en å være velkomstfamilie. Da jeg ringte min IEC ble jeg avbrutt med at han ikke gadd å snakke med meg og at han ikke hadde tid til mine problemer.

Jeg ble dermed flyttet fra denne familien (jeg fikk senere beskjed om at det var min feil at jeg måtte flytte fra denne familien, da jeg hadde klagd på at skolen hadde få fag – en bekymring jeg for øvrig aldri hadde luftet for familien). I mellomtiden begynte skolestart å nærme seg og jeg visste enda ikke hvor jeg skulle bo. I mellomtiden bodde jeg hos RC-ene over området (dvs. de som igjen er over alle IEC-ene). Her skulle jeg bare bo midlertidig frem til noe annet og mer permanent dukket opp. Her var det lite å fylle dagene med. Paret var pensjonister og tilbrakte dagene foran TV-en og så på sport. Frokost ble servert klokken 9, en bolle med frokostblanding, og jeg fikk ikke tilbud om å lage meg noe mat før middag ble servert igjen klokken 20.

Jeg ble så flyttet til et svært hyggelig ektepar, IEC-er, nok en midlertidig løsning frem til en permanent plassering ville være mulig å oppdrive. De forsøkte å hjelpe meg så godt som mulig og for første gang følte jeg at jeg ble møtt med forståelse. Jeg kunne dessverre ikke bli værende hos denne familien da de ikke hadde skoleplass til meg i området. Familien skulle dessverre reise bort, en reise som lenge hadde vært planlagt, og jeg ble plassert hos en slektning for å bo der noen dager. Det begynte å bli slitsomt med all flyttingen og uvissheten – ikke minst begynte skolestart å nærme seg og jeg var bekymret da jeg hverken hadde skoleplass eller vertsfamilie.

To dager før skoletart fikk jeg beskjed fra EF om at jeg hadde fått tildelt en permanent vertsfamilie. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle bo med en tysk utvekslingsstudent, en gutt. Min familie har hittil ikke blitt kontaktet en gang av EF, all informasjon har gått via. meg.. Dobbelplassering, etter EF sine regler, krever at utvekslingsstudenten selv samtykker til dette, noe jeg aldri fikk spørsmål om eller mulighet til å samtykke. Senere da dette ble tatt opp med EF fikk jeg servert løgner om at det ikke var en permanent plassering for den tyske gutten og at andre regler dermed gjaldt – en informasjon som ikke tyskeren selv kjente til, da han også hadde papirer om at dette var hans permanente plassering.  EF rotet seg videre inn i flere løgner. Mitt første møte med vertsmor var ikke positivt. Hun luktet sterkt svette og parfyme, hun var dessuten ubehagelig brå og direkte. Allerede en time etter første møte tok hun meg hardt rundt håndleddende og kunne fortelle at hun ikke satte pris på jenter som bruker tamponger og at hadde jeg vært hennes datter, hadde det vært uaktuelt, men hun kunne vel ikke styre det. Jeg skulle derimot vite at det var det eneste jeg fikk putte i meg mens jeg var i USA, og det skulle hun sørge for. Slike episoder fortsatte å være dagligkost. Det var spørsmål om jeg ville se hennes døde mor (med det mente hun hennes aske som hun hadde i skapet), hun ville oppsøke folk i butikken, kjøpesentre, bensinstasjoner og finne opp historier om at jeg var interessert og gjerne ville snakke med dem, alt for å sette meg i en ubehagelig situasjon. Hun ville ringe venner av meg og skjelle dem ut, hun ville stå bak meg med en saks og forsøke å klippe en del av håret mitt, hun ønsket å ha det som en suvenir. Da jeg nektet henne dette, så hun sint på meg og sa at hun kunne hente det fra dusjen, for håret mitt skulle hun uansett ha og det kunne jeg ikke gjøre noe med.

Historiene og hendelsene er mange – vi ville i perioder bli forlatt i en hel helg. Det var ingen mobildekning, internett eller TV-signal. Vertsmor ville gjemme datamaskinens tastatur når hun reiste bort i helgen (slik at vi ikke skulle spille det eneste spillet som var på datamaskinen) og hun ringte hustelefonen med jevne mellomrom for å sørge for at vi ikke brukte telefonen til å ringe, det fikk vi nemlig kun lov til 20 minutter hver andre uke (til tross for at vi hadde telefonkort og det ikke kostet henne noe). Det ble mange lange og tunge timer. Huset lå 2,3 mil unna all annen sivilisasjon (det var ikke mulig å gå noe sted), det stod på utsiden av huset en hest som aldri mottok stell eller omsorg. Det var dessuten10 katter og 2 hunder, hvorav den ene var svært ustabil, aggressiv og hadde ved flere anledninger bitt vertsmor til blods. Ingen av hundene fikk turer og de fikk heller ikke lov til å forlate huset. Ved en anledningen klarte den ene hunden å stikke av, jeg og den tyske gutten ble da beskyldt for å forsøke å få denne drept. Disse dyrene ville gjøre fra seg innvendig, særlig i kjelleren, og det ble kun kastet vann og sand over avføring og urin. Gulvet løsnet fra festet, det var et knust vindu som kun ble teipet over, det var lite mat i huset, dusjen var et betonghull i veggen og det ble ikke vasket på de 3,5 månedene jeg bodde hos familien. Vertsfaren var overbevist om en million av verdens befolkning kom til å bo på planeten Mars innen 20 år og både vertsmor og vertsfar ble omtalt som psykisk ustabile av flere i lokalsamfunnet.

Jeg kontaktet tidlig EF og luftet min bekymring. Jeg ble dessverre ikke møtt med forståelse. Min IEC, hun jeg skulle kunne kontakte dersom jeg hadde bekymringer eller problemer, behandlet meg svært dårlig. Jeg vil si, uten overdrivelse, at jeg ennå ikke har møtt et menneske som overgår henne, og det er nå snart åtte år siden mitt utvekslingsopphold. Hun ville ved flere anledninger snakke nedlatende til meg – komme med fornærmelser som førte til at jeg begynte å gråte. Hun ville da skrike til meg i telefonen om at jeg måtte ta meg sammen og at jeg var en ”drama queen” og at jeg aldri kom til å komme noe sted i livet hvis jeg skulle være så svak. I denne perioden hadde jeg heldigvis kontakt med min familie over SMS hver dag, det var nødvendig for at jeg skulle komme meg gjennom dagene. Jeg la meg klokken 18 hver dag og hadde det alt annet enn bra.

I ettertid innser jeg at det var psykisk terror. Jeg var 16 år gammel og ble ikke hørt eller sett av de som lovte at de ville være der. Jeg ble satt på oppførselskontrakt, hvor jeg skulle signere at familien var den beste jeg kunne få og hvor jeg fikk beskjed om å akseptere dette. Kontrakten var gyldig uavhengig av min signatur, noe de aldri fikk. Jeg var i denne perioden desperat og snakket med min venninne som også var utvekslingsstudent. Hun snakket videre med sin vertsmor, som tidligere hadde sett hvordan min IEC behandlet meg, og var forferdet – hun fikk endelig ballene til å rulle.

De neste dagene var ikke særlig trivelige. Jeg fikk refs fra EF fordi jeg hadde kontaktet en utenforstående (min venninnes vertsmor) og jeg opplevde at alt jeg hadde forsøkt å snakke med EF om tidligere ble delt offentlig. Jeg fikk ikke snakke med EF på telefon uten at min vertsmor stod rett ved siden av og overvåket samtalen, og det sier seg da at det var vanskelig å forklare min frustrasjon og hvordan sakens tilstand var. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde mistet privilegiet av å ha en privat samtale etter at jeg brøt ”the chain of communication”, som EF kalte det. Jeg fikk reise til min venninne og hennes vertsmor (hun som hadde krevd at EF flyttet meg umiddelbart) en helg. Hun krevde så å få komme inn i huset og se hvordan det var (vertsmor var nok en helg bortreist). Hun ble svært forferdet da hun innså at jeg ikke hadde overdrevet. Vertsmor hadde nok en gang reist av gårde en helg og huset ble fylt av hennes voksne datter og hennes kjæreste, som lå på en madrass midt i stuen midt på lyse dagen. Hun ble forferdet over stanken, husets tilstand og ikke minst dyrenes tilstand og ville nok en gang kontakte EF, for dette anså hun som uakseptable boforhold.

Mine foreldre begynte på samme tid kampen mot EF Boston. Det var daglige telefoner hvor min far krevde at jeg skulle bli flyttet, eller så fikk de sende meg hjem. Det var først da det begynte å skje noe – EF kom med lovnad på lovnad om at jeg skulle flyttes og at det var helt sikkert at det ville bli tilfelle. Det er trist at det måtte trusler fra mine foreldre om søksmål før det kom noen reaksjon fra EF overhodet. I samme periode opplevde mine foreldre å bli oppringt av EF Oslo. EF kunne informere om at jeg hadde oppført meg forkastelig og at jeg som et resultat av dette hadde blitt kastet ut av familien og nå var plassert hos min IEC. Mine foreldre ble som resultat urolige og kunne ikke skjønne hva som hadde skjedd – jeg hadde da aldri vært frekk eller oppført meg uakseptabelt til tross for behandlingen jeg hadde mottatt. De ringte meg gjentatte ganger og fikk omsider tak i meg. Jeg var til informasjon da i byen med vertsfamilien og det hadde ikke vært noen episode. Jeg var altså ikke flyttet derfra og hadde ikke hørt fra min IEC på ukevis. I ettertid lurer jeg på hvor denne informasjonen kom fra, mine foreldre fikk ingen beklagelse for denne feilinformasjonen.

Dagene går og min far får bekreftelse fra EF om at det er funnet en permanent familie, en enslig dame, til meg i en annen stat og at jeg skal flyttes førstkommende mandag. Jeg leverer inn bøker på skolen, hvor en lærer tilbyr å bli min nye vertsfamilie, men da jeg allerede har fått en ny plassering takker jeg nei og forteller at jeg allerede har fått en ny familie og at jeg tror det blir positivt å komme meg vekk og begynne på nytt igjen. Jeg får samme kveld en sint telefon fra min IEC som har blitt informert om at bøker er innlevert. Jeg blir i en halvtime skjelt ut etter noter fordi jeg har hørt på informasjon fra EF Oslo og ikke henne. Hun er lite interessert i hva Norge har å si om saken, og jeg får beskjed om at oppførselen min nok en gang har vært uakseptabel. Saken viser seg videre at EF aldri hadde en familie i en annen stat – til tross for at denne informasjonen ble gitt til mine foreldre fra deres kontorer. Jeg får derimot beskjed om at jeg skal bo hos enda en midlertidig familie mens de leter etter en permanent en, og jeg blir derfor stående uten skoleplass så lenge det varer. Dette bekymrer meg selvfølgelig – jeg ønsker jo å få året godkjent. Allikevel er jeg desperat etter å komme meg vekk. Jeg vet at familien jeg bodde hos i ettertid har blitt godkjent som IEC-er for EF. Jeg har vanskeligheter med å forstå hvordan det er mulig.

Jeg bor hos den neste familien i tre uker. De er hyggelige og det bor en rekke andre utvekslingsstudenter der. Jeg blir behandlet godt og jeg føler at jeg blir hørt. Det betyr mye – jeg har vært i USA i 4 måneder og begynner å bli sliten av hele opplegget. Allikevel er det en bekymring at jeg nok en gang står uten skoleplass og jeg venter i spenning på en ny plassering.

I starten av desember får jeg beskjed om at jeg skal flyttes til nabostaten, dette også en midlertidig løsning. Jeg begynner her på min andre skole mens jeg bor med et eldre ektepar. Begge to i slutten av 80-årene og tyske, så engelsken er ikke spesielt god. Mannen i huset er svært skrøpelig og er avhengig av rullator for å komme seg fra stolen og bort til middagsbordet, som er lokalisert en meter unna. Ved en anledning faller han på badegulvet og da hans kone ikke har krefter nok til å hjelpe ham opp, er jeg nødt til å bistå. Jeg var i min periode der svært ensom, det skjer naturligvis ikke særlig mye hos et eldre pensjonert ektepar som bor langt unna allfarvei, dessuten var jeg bekymret for at noe skulle kunne skje med de to. Det var hyggelige mennesker og de behandlet meg godt, men situasjon var langt fra ideell. Etter 1,5 måned hos det eldre ekteparet får jeg beskjed om at det er funnet en permanent familie for meg – denne gangen i en tredje stat. Det vil bli det syvende hjemmet jeg har satt mitt fot i så langt.

Og her tenkte jeg at problemene endelig skulle ta slutt – men det skulle vise seg å være mer i vente. Da jeg ankom vertsfamilien ble jeg informert om at det ikke var mulig å oppdrive en skoleplass for meg i området (det var tre skoler i nærheten, men ingen ønsket å åpne for flere utvekslingsstudenter, i hvert fall ikke midt i et trimester). Jeg fikk da beskjed fra EF om at jeg kanskje måtte flytte enda en gang, eventuelt måtte jeg begynne på en privatskole for elever med spesielle behov i området, da dette var eneste privatskole i nærheten som var villig til å åpne for en ny elev. Problemet var at denne skolen var en times kjøretur unna byen jeg bodde i og at jeg derfor ikke ville få mulighet til å komme meg til og fra skolen, ikke minst hadde jeg heller ikke behov for spesialundervisning. Det ble derfor diskutert om jeg heller skulle hjemmeskolere meg selv i 1,5 måned frem til neste trimester hadde oppstart. Noe som selvfølgelig var helt uaktuelt – jeg reiste på et ”High School Year” – jeg skulle da ikke drive med hjemmeskolering. Til tross for informasjon fra EF om at det ville være umulig å få skoleplass før oppstart av neste trimester, valgte jeg og vertsmor å reise bort til nærmeste skole for å snakke med rektor i et håp om å få en skoleplass. Tilfeldigvis viste det seg at viserektor hadde bodd i Norge i en periode på to år og derfor fikk overtalt rektor til å la meg begynne på skolen allerede neste dag. Jeg lurer fortsatt på hva som hadde skjedd dersom jeg ikke hadde tatt saken i egne hender. Jeg ble hos denne familien frem til hjemreise og her hadde jeg det fint. Vi har fortsatt god kontakt i dag og resten av mitt utvekslingsopphold ble heldigvis slik det hele tiden burde ha vært.

I ettertid sendte jeg et langt klagebrev til EF – lydende mye som dette, men med flere detaljer. Jeg fikk økonomisk kompensasjon for det jeg hadde blitt utsatt for, men opplevde aldri å få en ordentlig unnskyldning. Jeg angrer i dag ikke på at jeg dro, jeg vokste mye i løpet året og ble kjent med meg selv på en ny måte – jeg skulle bare ønske at jeg hadde reist med en organisasjon som tok studentene og sitt eget arbeid på alvor. Som tenåring alene i et nytt og fremmed land burde det være en selvfølge at organisasjonen er der som en støtte, slik de lover. Jeg hadde en vond periode, men var heldig og slapp med akkurat det – det var derimot ingen selvfølge. Selv i dag kan jeg få vondt i kroppen og tårer i øynene når jeg tenker tilbake på mitt utvekslingsopphold. Jeg håper at det kan opprettes et bedre fremtidig vern for andre utvekslingsstudenter som opplever å bli en kasteball, blir overhørt, tråkket på og behandlet uakseptabelt. Man skal ikke måtte være alene og man skal kunne bli hørt og få den støtten man så hellig blir lovet.

Vanlige problemer: Bytte familie, trusler

K.R. skriver:

Mitt (grusome) «år» med EF

Jeg meldte meg allerede på EF hig school year program i 2004, to år før jeg skulle reise. Ved første intervju ble jeg ikke akseptert, og måtte derfor søke igjen senere. drømmen om å bo i England skulle jeg ikke gi fra meg så lett. Den andre gangen jeg søkte ble jeg godkjent, kjempe fornøyd og glad tittet jeg i postboksen hver dag i håp om noe nytt fra EF. Jeg fikk brosjyrer og bøker og flotte løfter om «det beste året i ditt liv» osv.. For en drømmende 17. åring var dette helt fantastisk, og jeg gledet meg. vertsfamilie måtte jeg derimot se langt etter. Et år etter jeg hadde komt inn i programmet ringte jeg til EF for å høre om de hadde begynt å lete etter familie, det hadde de fikk jeg beskjed om og at jeg måtte smøre meg med tolmodighet. et halvt år før reise hadde jeg fremdeles ikke hørt noe, og begynte å ringe litt oftere men fikk bare samme melding hver gang. Når sommerferien begynte og jeg måtte begynne å tenke på reisen hadde jeg fremdeles ikke hørt noe om en familie. Jeg ringte oftere og oftere og fikk intrykk av at EF faktisk ikke prøve å finne noe til meg.

Når det var knappe to uker før avreise fikk EF en sint telefon fra min far som var skuffet og ville vite hvor datteren skulle bo i dette fremmede landet hun skulle tilbringe et helt år, uten å se familien sin. Jeg tror EF fikk litt panikk pga. dette, for dagen netterpå fikk jeg en telefon som sa at jeg hadde fått en familie. Kjempe greit!
Når det var tid for å reise tok jeg farvell med familie og venner og tok flyet til gardemoen hvor jeg møtte mande andre norske studenter, her fant jeg venner for livet, og det ble en fin opplevelse å vente 10 timer på flyplassen grunnet et innstillt fly. De to neste ukene skulle tilbringes i winchester på camp, dette var kjempe kjekt. Jeg har aldri møtt så mange kjekke mennesker på en gang, og dette er noe jeg aldri kommer til å glemme. Tiden kom for å ta farvell med alle nye venner å ta bussen til den nye familien.

Noen timer i buss møtte jeg vertsmoren min for første gang og vertssøsteren min fra sveits. Vertsmoren min, en enslig kvinne i 60 årene møtte oss i peterb`roo og kjørte oss til vårt nye hjem. Skuffelsen slo meg i magen når vi gikk inn i huset. Selve huset så ut som to brakker plassert oppå hverandre, i et nabolag som var veldig pent med steinhus bodde vi helt på enden i trolig det minste huset som var der. Når vi kom inn kjente vi en intens lukt som ikke kan forklares med ord, teppet i gulvet var så nedslitt at det var hull noen plasser med store mørke flekker og inskrumpet skit. i midten av rommet sto det en stol (EN!) den var svart der hvor hodet tydeligvis hadde vert, innsmurt av kroppsfett, ved siden av stolen var det avklippte fingernegler sittende fast i teppet (tro meg eller ei) jeg ville kaste opp av synet av dette. At noen kan leve sånn tenkte jeg. Jeg og vertsøsteren min skulle dele rom. Her var det bare teppe på halve gulvet, der hvor det stoppet var det rein skitten betong. Vi skulle sove i en etasje seng som ingen av oss helt stolte på. Morgenen etter vår første natt skulle jeg på toalettet for å ta meg en dusj, idet jeg gikk in på badet trakket jeg i noe vått som viste seg å vere hundetiss. Dette møtte vi nesten hver morgen, noen ganger til og med bæsj fra hunden. Kjempe ekkelt! Vi vente oss til dette etter tid, men det var grusomt ekkelt. Vi bestemte oss begge to for at her ville vi ikke bo, men bestemte oss også for at vi skulle prøve i minst to uker å bo der for å se hvordan det gikk etter litt tid. Ingenting ble bedre etter en halv måned, og meg og vertsmoren min kom ikke overens med hverandre.

Jeg bestemte meg for å ringe til EF å si at her ville jeg ikke bo. jeg ble svart med en kald skulder og fikk beskjed om å vokse opp å se verden med realistiske øyne. Vi ble enige om at vi skulle prøve litt til Men med tiden ble alt bare verre, jeg klarte ikke å kommunisere med vertsmoren min og jeg følte meg uvelkommen i hjemmet.

På skolen likte jeg meg kjempe godt, og hadde fått masse gode venner som jeg likte å være med i fritiden. Men dette fikk jeg ikke lov til. Jeg skulle komme hjem hver dag, sitte på rommet mitt og se i veggen.

Etter omtrent to måneder bestemte jeg og søsteren min oss for at vi ikke orket lengre. Vi hadde ringt til EF flere ganger nå, klaget og klaget, men bare fått det samme svaret. Jeg ringtre til EF, forklarte situasjonen vi var i men ble fortalt at jeg var en løyner og en uoppdragen drittunge fra EF i England, «hjemmet er sjekket flere ganger og er et perfekt hjem for en utvekslingsstudent» Jeg fortalte de at jeg hadde skrever på en kontrakt der det sto at jeg hadde rett på å bli flyttet fra familien om det ikke gikk bra. De forsatte å fortelle meg at jeg hadde et mentalt problem som gjorde at dette ikke gikk, og at jeg var et problembarn som bare yppet til bråk. De brøt meg ned psykisk Når vertsmoren min fortalte til EF at alt jeg bare var ute etter var å Treffe gutter og å gå på fester fikk jeg fullstendig nok. Jeg hadde ikke vert på en eneste fest, ikke engang fått låv til å være ute etter skoletid.

Jeg bestemte meg for å gjøre dette til mitt år og ikke EF’s Om jeg var et såalt «problem barn» så skulle de faen meg få et. Når jeg ikke kom hjem fra skolen før sent på dagen, bare klaget og klaget, kranglet med vertsmoren, fortalte at jeg ble urettferdig behandlet siden vertsøsteren min ble sett på som et englebarn når vi var to om dette og ikke bare meg (hun var ikke så god i engelsk, så jeg måtte gjøre all snakkingen) Jeg tok bilder av huset vi bodde i, og sente til EF. De brydde seg ikke, sa at bildene så helt fine ut. Da ringte min far til EF i Norge å sa at de skulle gå igjennom bildene sammen, dette kunne de ikke gjøre sa de.

Når min far ble rasende klarte han å overtale Trine Lise som han snakket med og de gikk gjennom bildene en etter en. Hun var forferdet av det hun så, og kommentaren var «sånn kan de ikke ha det» Hun låvet at de skulle begynne å finne en ny familie til meg. Hun ringte meg ofte for å høre om det gikk bra med meg, det gjorde det ikke, jeg var alene uvelkommen og  missforstått i et fremmed land. Dette var første gangen jeg følte at EF der hjemme gjorde noe for å hjelpe meg.

Etter litt tid ringte IEC’en min som jeg hadde et veldig got forhold til. Hun ringte å spurte om jeg ville komme å bo hos henne en stund. Senere den dagen kom hun å hentet meg, ikke vertsøsteren min, hun hadde blitt skremt over hele situasjonen og bestemte seg for å bli for å ikke få bråk. Jeg bodde hos IEC’en min i en uke, det var kjempe flott og jeg trivdes godt.

Etter en uke ble jeg flyttet til en midlertidig familie. Der var det helt grusomt, jeg ble plassert på gjesterommet i en skitten seng som var svart av kattehår, som resulterte i at jeg fikk en allergisk reaksjon. I huset var jeg hjemme alene de to første dagene, jeg gikk på internett å snakket med venner på msn osv. heldigvis hadde de bredbånd så jeg hadde noe å gjøre på. Dagen etterpå hadde husmoren skiftet passord slik at jeg ikke kunne bruke maskinen (????!) Jeg følte meg eksteemt uvelkommen, jeg ble ikke snakket til, ikke sett på. Jeg fikk husarbeid å gjøre og om kvelden gikk jeg tidlig til sengs for å gråte. De neste dagene måtte jeg bli med mannen på jobb, han var lastebil sjofør, og jeg måtte sitte i bilen i 12 timer (seriøst) hver dag.

Etter en uke hadde jeg fått nok. Jeg ringte og bedte om å få komme tilbake ti IEC’en min å bo, dette fikk jeg lov til. etter en uke der igjen reiste jeg til Isle of Wight for å besøke besteveninnen min der Ingrid. Det var kjempe kjekt og jeg koste meg mye. Når jeg var der fikk jeg en telefon av EF som sa at de hadde funnet en ny familie til meg.

Når jeg reiste til denne familien så det kjempe greit ut, jeg koste meg en liten stund helt til jeg fikk vite at jeg ikke skulle være der alikavell. Damen jeg bodde hos fortalte meg at hun var tideligere narkoman og alkiholiker (jeg tuller ikke) og lå ut om sine egne problemer. Jeg hadde gjevnlig kontakt med IEC’en min som sørget for at jeg hadde det bra. En dag fortalte hun meg grunnen til at jeg ikke kunne bo hos den nye familien mer. fordi at damen jeg bodde hos tydeligvis ikke likte meg. Hun hadde ringt til EF løyet om at jeg hørte på høy musikk og skremte ungene. Jeg hadde ingenting å spille musikk på, så det er utrolig at hun kan si noe sånnt. Desutten likte ungene meg kjempe godt. Denne gangen ble jeg så utrolig lei, deppet og forbanna over måten jeg ble behandlet på. Jeg bestillte en flybilett hjem og reiste. dagen etterpå ringte min siste vertsmor (narkomanen) og anklaget meg for å ha stjålet penger fra lommeboken hennes og en mp3 spiller med eksamensoppgaven på. Jeg ble utrolig lei meg og kunne ikke fatte og begripe hvordan hun kunne finne på noe sånnt.

Senere fikk jeg en kontrakt av EF som sa at jeg måtte skrive under på at jeg ikke hadde rett på å få penger igjen og at jeg ikke skulle snakke om det som hadde skjedd. Dette gjorde vi selvsakt ikke. Etter kjempe krangler og mye tid fikk vi tilbake 30.000 kr av nermest 70.000 Dette ødela et helt år av livet mitt, jeg kunne ikke gå tilbake til skole. DETTE ER MISSHANDLING! Jeg er kjempe skuffet over EF sin behandlinger og utnytting av tenåringers store drømmer om et år i utlandet. Jeg håper dere som leser dette har fått noe i utbytte av teksten og tenker seg godt om før de melder seg på EF.

Problemer: Ingen hjelp, brutte løfter

S.A.T. skriver:

Jeg er i usa i disse dager med EF. Sitter her idag med depresjon og maa gaa til psykolog pga alt som har skjedd rundt aaret mitt.

EF norge VIRKER hjelpsomme og det virker som de vil hjelpe deg, men det skjer lite.

EF usa snur og vender ALT mot deg. Hadde du blitt skutt av en skurk hadde det vert din feil fordi du sto i veien…

Problemer: Løgn, manipulasjon, trusler, ulovlig tvangsarbeide, ingen hjelp

Herregud!! Følger EF et slags mønster. Har begynt å se et mønster i historiene. Syns det var en ekkel historie. At det går an!! Ikke for å virke frekk, men jeg er «glad» disse historiene dukker opp. Jeg opplevde mitt helvete med EF i 2001, og da trodde jeg at jeg var den eneste. Syns det er flott med denne gruppen. Håper folk ser den og blir advarte. Det nærmer seg sommeren, og mange som skal reise. Får frysninger når jeg tenker på de stakkarene som har en skjebne som oss i vente. EF har ødelagt for mange, og de kommer til å ødelegge for mange.
Det som jeg syns er skummelt er at historiene er så like hverandre. Løgn, løgn, løgn, kaste studentene rundt og beskylde de for ting. Ingenting er EF sin skyld. Neida…heh..
Vi var to som bodde hos samme familien, vi måtte være med der de jobbet, og fikk beskjed om å si at vi var deres egne barn hvis noen spurte. De sa at de skulle ta bedre vare på oss enn våre egne foreldre. De satte oss opp mot foreldrene våre, skolen og venner, bare for å ha kontrollen. Siden sønnen deres hadde brutt kontakten med foreldrene, tror jeg at deres motiv var å få ‘nye’ barn. De bare lekte med oss. Likte å skremme oss og snakke ekkelt. Syns det er hårreisende å se den svenske dokumentaren om EF. Det var jo et innslag om EF i TV2 Hjelper deg. Men det skulle vært mer. En oppfølger, der det skulle lagt vekt på at EF er pill råttent bak den glitrende fasaden.

Vanlige problemer: Psykiske problemer, kontrollerende

M.M. skriver:
hei:)
jeg er i England naa og har vart her i fire uker, og er til tider veldig deprimert.. greia er at vertsmoren min kan noen ganger vare veldig snill og hyggelig men saa plutselig kan hun vare veldig sur. f.eks. for to uker siden var jeg syk og sa til henne paa morningen at jeg tenkte paa aa bli hjemme fra skolen fordi jeg var forkjola ( hadde feber og men det nevnte jeg ikke) ogsaa sa hun det ikke var grunn nok i england til aa bli hjemme, saa sa jeg «ok» og gikk paa rommet for aa gjore meg istand saa drar hun paa jobb, saa litt etter roper vertssostra mi paa tolv at hun hadde faatt instuksjoner aa gaa med meg til skolen for aa sorge for at jeg ikke skulka aa ble hjemme alikavel! jeg sa at jeg ikke drar for om tre kvarter og da fikk hun nye instruksjoner om aa se meg paakledd for hun dro ( jeg var i pysj). hun driver ogsaa og skrur av internett saa jeg ikke skal vare paa det etter hun har lagt seg fordi hun vil ikke at jeg skal bruke saa mye strom.. dette er bare noen av flere hende
‎2.  hendelser. jeg vet dette ikke er i nerheten av noe av de forferdeligeg tingene jeg leser her, men jeg lurer paa andres mening, om jeg burde bytte eller ikke. jeg foler meg fysisk sliten av humoor svingingene hennes, graater veldig mye ogsaan. hva syns dere??

Problemer: Bytte familie, dyreavføring, lite mat

Aftenposten skriver i 2012 en artikkel om Espen Hansens historie i USA. Journalist Elisabeth Randsborg skriver som følger:

Det første han husker, er lukten. Lukten av møkk og avfall. Av hunder, som gjorde fra seg innendørs. Av katten, som romsterte rundt på kjøkkenbenken. Lukten av et tett toalett – dusjforhenget, som var grodd fast i badekaret.

– Jeg har aldri sett noe så møkkete i hele mitt liv.

Espen Hansen, nå 20 år gammel, beskriver førsteinntrykket den dagen han kom til sin vertsfamilie som utvekslingsstudent til USA høsten 2007. Han er én av drøyt 1300 norske 16-åringer som hvert år velger å ta andre videregående skoleår i utlandet. Espen var full av forventning. Han hadde forberedt seg godt i tiden før avreise, men var overhodet ikke klar for det som møtte ham hos vertsfamilien i den lille byen Norwood Young America i Minnesota.

  • Familien hadde hatt en utvekslingsstudent før meg, en jente fra Brasil, og hun sendte meg meldinger på Facebook og prøvde å advare meg. Da jeg kom dit, skjønte jeg at jeg burde tatt de advarslene på alvor. I begynnelsen gikk det greit, og jeg forsøkte å venne meg til hygienen i huset. Jeg er en person som ikke klager mye, så jeg forsøkte å gjøre det beste ut av det. Men det viste seg fort at det var mer enn skitt og rot som plaget denne familien.

De var en familie på fire. Mor og far, en datter på 14 og en sønn på 12. Barna fikk unngjelde for foreldrenes krangling og ekteskapsproblemer, farens aggressivitet og mishandling. De søkte trøst og fortrolighet hos Espen, og han syntes synd på barna.

Derfor fortalte han ikke så mye til foreldrene hjemme i Norge. Derfor brukte han penger – mange hundre dollar – for å kjøpe mat og spe på familiens slunkne kjøleskap. Vertsmoren betrodde seg til ham. Fortalte om familiens vanskelige økonomi. Om sine egne ønsker om å forlate mannen. Om mannens trusler om å drepe både henne og barna hvis hun forsøkte.

– Han var ustabil og oppfarende. Han kjeftet og truet, men han slo meg aldri. Han beskyldte vertsmoren min for å ha et forhold til meg, og da ble jeg for alvor redd og urolig og turde ikke bo der lenger.

Nå var også Espens foreldre hjemme i Norge klar over vanskelighetene. De kontaktet EF Highschool Year, organisasjonen som sendte Espen til USA, for at de skulle finne en ny vertsfamilie til ham, men ingen ting skjedde.

Koordinator

Når utvekslingsstudentene lander i USA, er det ofte en amerikansk partnerorganisasjon som overtar ansvaret for studentene. Det er disse amerikanske organisasjonene som har rekruttert vertsfamiliene, og som har ansvaret for å sjekke at familiene er egnet til å ha en utvekslingsstudent boende hos seg et helt år. Det er også de amerikanske organisasjonene som skal oppnevne en lokal koordinator for hver enkelt student – en koordinator, som skal følge opp studenten og være til støtte og hjelp hvis det dukker opp problemer. Denne personen er studentens myndighetsperson så lenge USA-oppholdet varer.

  • Utvekslingsbransjen er en milliardindustri – det er snakk om store penger – og det er en industri preget av grådighet. De lokale koordinatorene får betalt for hver student de klarer å plassere. På grunn av de økonomiske nedgangstidene kommer det flere studenter til USA enn organisasjonene klarer å skaffe gode vertsfamilier til. Derfor hender det at de lokale koordinatorene overtaler venner og bekjente – til og med betaler dem penger, noe de ikke har lov til – for at de skal bli vertsfamilier for utvekslingsstudenter. Når det oppstår problemer, er disse koordinatorene mer opptatt av å beskytte seg selv og sine venner og bekjente enn å hjelpe studentene. Denne bransjen mangler integritet, sier Danielle Grijalva til Aftenposten.

Hun leder en frivillig organisasjon – Committee for Safety of Foreign Exchange Students (CSFES) – som arbeider for å hjelpe studenter som opplever problemer under sitt utvekslingsopphold i USA. Danielle Grijalva arbeidet selv i utvekslingsbransjen før hun etablerte CSFES i 2004.

  • Jeg så mange ting jeg ikke likte. Studenter som ble seksuelt misbrukt, tatt bilder av, servert alkohol og tvunget til å se porno. Dette ville jeg gjøre noe med. Nå er vi 1700 personer verden over som arbeider for utvekslingsstudentenes sikkerhet, og for å gjøre myndighetene både her i USA og i hjemlandene klar over hva som foregår.

Bare i løpet av det siste året er CSFES kontaktet av 10–12 norske utvekslingsstudenter i USA som trenger hjelp.

Husarrest

Situasjonen hjemme hos Espen Hansens vertsfamilie eskalerte, og han fikk lov til å bo hos en lærer på skolen der han gikk. – De to beste ukene av hele USA-oppholdet.

Men så dukket hans lokale koordinator opp – en person han ikke hadde sett mye til tidligere.

  • Hun forlangte at jeg skulle bli med henne, hjem til henne og mannen hennes. De holdt meg i husarrest i et rom i kjelleren i to døgn. Forhørte meg, tok mobilen min, fjernet bilder på kameraet mitt, gikk gjennom alle tingene mine. Jeg hadde gjemt unna min norske mobil, så jeg fikk ringt hjem og fortalt hva som skjedde, Moren til en amerikansk venn av meg kontaktet politiet, og de dukket opp. Etter å ha snakket med koordinatoren min, forlot politiet huset og sa: «Sorry, you’re on your own». Da ble jeg skikkelig redd.

Espens mor hadde i mellomtiden funnet frem til Danielle Grijalva og hennes organisasjon CSFES på nettet. Hun kunne fortelle at det hadde vært flere episoder med denne koordinatoren tidligere, og at det var registrert 72 politianmeldelser mot den vertsfamilien Espen var plassert hos. På ny ble politiet kontaktet, og denne gangen tok de med seg Espen, kjørte ham til et hemmelig sted og innlemmet ham i sitt spesielle vitnebeskyttelsesprogram. Også det lokale barnevernet ble koblet inn.

Etter tre dager trakk både barnevern og politi seg tilbake. Det var ikke mer de kunne gjøre. Espen var igjene overlatt til koordinatoren, sin myndighetsperson.

Koordinatoren kom med nye trusler og ville tvinge Espen på et fly tilbake til Norge, og på ny ble Espen tatt hånd om av politiet og innlemmet i deres vitnebeskyttelsesprogram.

  • Da var jeg så nedkjørt at jeg bare ville hjem til Norge.

Som å spille Lotto

I mars 2008 – åtte måneder etter at han dro til USA – kom en psykisk nedbrutt Espen tilbake til hjemlandet. Han led av dyp depresjon og sosial angst. Var innesluttet og holdt seg for seg selv. Foreldrene hans ønsket å gå til søksmål mot EF Highschool Year, men droppet det av hensyn til Espens helsetilstand. Han har fått hjelp av psykolog, og nå – fire år etter – er han på bena igjen og i gang med ny utdannelse.

  • Jeg vet at mange har fine opplevelser som utvekslingsstudenter. Men å melde seg på utveksling er som å spille Lotto – du kan enten være veldig heldig eller veldig uheldig, men du vet aldri hva du utsetter deg for. Det er et svært dårlig samarbeid mellom de norske organisasjonene og de amerikanske samarbeidspartnerne i den andre enden. Det er ingen kontroll, alt dreier seg bare om penger. Oppstår det problemer, så sender de deg bare hjem, og det er altfor dårlig kontroll av vertsfamiliene. Hvorfor plukker de ut familier som ikke kan ta vare på seg selv en gang, langt mindre en utvekslingsstudent?

Én av hundre anmeldt

Den britiske, nå pensjonerte politimannen Chris Gould vet mye om vertsfamilier som ikke duger. I mange år ledet han Child Protection-enheten hos politiet i Avon og Somerset, og i 1998 etterforsket han en 12 år gammel spansk utvekslingselev som ble seksuelt misbrukt av sin vertsfar, som viste seg å være en kjent seksualforbryter i Storbritannia. Siden den gang har han arbeidet for utvekslingsstudenters ve og vel og leder nå interesseorganisasjonen Child-Safe International.

  • I løpet av 12 måneder undersøkte jeg 2000 saker der utvekslingsstudenter var blitt utsatt for overgrep, sex, omsorgssvikt og mishandling. Kun 20 tilfeller – bare én prosent – var blitt anmeldt, så det er en stor grad av underrapportering i disse sakene. Dette er en bransje styrt av store penger, og mange av organisasjonene burde stenges. Det finnes pedofile som aktivt samarbeider med noen av dem. Myndighetene vet lite om hva som foregår, og når jeg snakker med dem, virker de ikke spesielt interessert. De stikker hodet i sanden og orker ikke ta i dette. Men velgerne burde være bekymret over at politikerne viser så liten interesse, sier Gould til Aftenposten.

Mange historier

Espen Hansen er ikke den eneste norske studenten som har hatt negative opplevelser i USA. Et kjapt søk på nettet og det hagler med historier. Én av dem tilhører Mari Cecilie Berland. Også hun reiste ut som 16-åring med EF Highschool Year høsten 2007, for å bo hos det hun trodde skulle være en familie med fire barn. Men den nedslitte boligen i Nebraska huset i tillegg fire hunder, en annen utvekslingsstudent, to fosterbarn, en venninne av vertsmor og hennes sønn. Dessuten var vertsmor dagmamma for opp til ti barn under tre år.

  • Vi var til enhver tid mellom 12 og 20 mennesker i det huset. Det var som å bo på et barnehjem, sier Mari Cecilie.

Hun måtte dele bad med syv andre og fikk tildelt dusjtid kl. 05 om morgenen. Det var dårlig med mat, de måtte spise og studere sittende på gulvet. Hun gråt, ba om hjelp, men følte seg neglisjert og fikk mye kjeft. Ba om å få bytte familie, men uten resultat. Også her viste det seg at koordinatoren var en nær venn av vertsfamilien. Da en psykolog ga Mari Cecilie diagnosen dyp depresjon og foreslo antidepressiva og sovepiller, bestemte hun og foreldrene at det var tid for å returnere til Norge.

  • Det verste var at EF ikke tok noe ansvar eller fulgte meg opp. De reklamerer med at de tar ansvar 24 timer i døgnet – det var derfor jeg valgte dem. Men når noe skjer, er de ikke der. Når du er 16 år og befinner deg alene på den andre siden av kloden og andre personer har myndighet over deg, da føler du deg ikke veldig høy i hatten. Jeg vil ikke advare andre mot et utvekslingsår i USA, men jeg vil advare mot EF. Man bør være veldig nøye når man velger hvilken organisasjon man reiser ut med.

Hun har blogget om sine USA-opplevelser, og hun har fått mange reaksjoner fra andre som også har dårlige erfaringer. Hennes far, Arild Berland, dannet en gruppe på Facebook for andre som også hadde negative erfaringer med EF.

  • Veldig mange har tatt kontakt med oss, og problemene er særlig knyttet til vertsfamiliene og vanskeligheter med å få byttet familie. Det er for mange som har negative opplevelser, og det verste er at vi får ingen unnskyldning en gang. EF beklager at jeg opplevde det slik, men de beklager ikke det som skjedde, sier Mari Cecilie.

Forlik

Mange av studentene som har negative opplevelser, forsøker å få erstatning og oppreisning når de kommer hjem. Vilde Strøm er én av dem. Hun dro til USA i august 2009. Etter knapt fire døgn hos sin vertsfamilie i Michigan var politiet tilkalt og Vilde ble reddet ut av en fjern, amerikansk slektning. Det var fire døgn med trusler, krangling, neglisjering og bråk. En arbeidsløs vertsfar og dårlig økonomi i en sosialt vanskeligstilt familie. En koordinator, som viste seg å være nær venn av familien, og som truet med å kidnappe henne. Og en psykisk syk sønn i huset, som selv vertsmor advarte henne mot.

«Jeg tror ikke han vil prøve seg på noe seksuelt, men ta godt vare på verdisakene dine», sa vertsmoren til Vilde.

Foreldrene i Norge mobiliserte. Kontaktet organisasjonen Vilde hadde reist ut med, uten resultat. Kontaktet den norske ambassaden i Washington, CSFES og en fjern slektning i Chicago, med resultat, og etter mye om og men kom Vilde tilbake til Norge.

– I begynnelsen hadde jeg ofte mareritt – jeg var redd for at de skulle spore meg opp. Selv nå får jeg støkk hver gang jeg reiser bort, for jeg er redd jeg ikke skal komme hjem igjen. Jeg føler meg som en 50-åring og er redd for å dø, forteller 19 år gamle Vilde.

Hun har fått profesjonell hjelp til å takle angsten, og til sommeren skal hun gjenoppta utdannelsen.

Vildes foreldre inngikk et forlik med organisasjonen som hadde sendte henne til USA. Mot en kompensasjon på snaut 40 000 kroner forpliktet Vilde og foreldrene seg til ikke å omtale episoden og navngi organisasjonen.

Må på banen

  • Men jeg vil appellere til norske politikere om å våkne opp og se hva som foregår. De må opprette et kontrollorgan og få på plass lover som kan regulere dette, og de må sørge for at også de amerikanske partnerorganisasjonene blir grundig kontrollert. Det er mye snusk med vertsfamiliene.
  • Jeg vil sterkt oppfordre alle som vil reise ut, til å vurdere nøye hvilken organisasjon de reiser med. Og foreldrene bør alliere seg med noen i vertslandet som kan være verge for barnet mens det er ute. Man er 16 år og føler seg voksen og klar for dette, men USA er virkelig langt unna når man er alene.

CSFES og Danielle Grijalva liker dårlig at familiene inngår forlik med organisasjonene.

– Det bidrar bare til å feie dette problemet under teppet, man selger på en måte sjelen sin til djevelen ved å holde munn om hva barna er blitt utsatt for. Vi trenger søkelys på det jeg vil beskrive som et klart mønster av utnyttelse. Studentene er overlatt til organisasjonenes og vertsfamiliens forgodtbefinnende fra den dagen de lander i USA, sier Grijalva.

Avviser at EF er versting

EF Highschool Year er den største aktøren på det norske markedet og sender flere hundre studenter til USA hvert år. Nøyaktig hvor mange, vil de ikke opplyse om. Landansvarlig for EF i Norge, Morten Davidsen, tilbakeviser at organisasjonen er noen versting.

  • Vårt slagord er å gi studentene «the best time of your life», det er det vi jobber for hver dag. Et utenlandsopphold byr på mange førstegangsopplevelser for studentene. Noen takler det lett, andre kan få det tøffere. De fleste er fornøyd, men det hender vi har noen tilfeller der det blir utfordringer, sier Davidsen.

– Hva slags problemer?

  • Jeg vil ikke kommentere konkrete saker, men de tilfellene der det har vært vanskeligheter, er saker som har involvert våre samarbeidsorganisasjoner i USA. Vi har hørt at det kan ha vært lokale representanter som har vært for nært knyttet til vertsfamiliene, og det kan være manglende rutiner for hvordan man følger opp studentene og vertsfamiliene. Derfor har vi besluttet at vi fra og med i år kutter ut samarbeidet med våre samarbeidsorganisasjoner i USA og vil stå for hele prosessen selv. Det blir EF hele veien, og da blir det lettere for oss å følge opp hvis det oppstår problemer.