Stikkordarkiv: #Religionspress

USA: DofS: Questions potential host-families MUST be asked

Title 22: Foreign Relations
PART 62—EXCHANGE VISITOR PROGRAM


Appendix F to Part 62—Information To Be Collected on Secondary School Student Host Family Applications

Basic Family Information:

a. Host Family Member—Full name and relationship (children and adults) either living full-time or part-time in the home or who frequently stay at the home)

b. Date of Birth (DOB) of all family members

c. Street Address

d. Contact information (telephone; e-mail address) of host parents

e. Employment—employer name, job title, and point of contact for each working resident of the home

f. Is the residence the site of a functioning business? (e.g., daycare, farm)

g. Description of each household member (e.g., level of education, profession, interests, community involvement, and relevant behavioral or other characteristics of such household members that could affect the successful integration of the exchange visitor into the household)

h. Has any member of your household ever been charged with any crime?

Household Pets:

a. Number of Pets

b. Type of Pets

Financial Resources:

a. Average Annual Income Range: Less than $25,000; $25,000-$35,000; $35,000-$45,000; $45,000-$55,000; $55,000-$65,000; $65,000-$75,000; and $75,000 and above. Note: The form must include a statement stating that: “The income data collected will be used solely for the purposes of ensuring that the basic needs of the exchange students can be met, including three quality meals and transportation to and from school activities”

b. Describe if anyone residing in the home receives any kind of public assistance (financial needs-based government subsidies for food or housing)

c. Identify those personal expenses expected to be covered by the student

Diet:

a. Does anyone in the family follow any dietary restrictions? (Y/N)

If yes, describe:

b. Do you expect the student to follow any dietary restrictions? (Y/N)

If yes, describe:

c. Would you feel comfortable hosting a student who follows a particular dietary restriction (ex. Vegetarian, Vegan, etc.)? (Y/N)

d. Would the family provide three (3) square meals daily?

High School Information:

a. Name and address of school (private or public school)

b. Name, address, e-mail and telephone number of school official

c. Approximate size of the school student body

d. Approximate distance between the school and your home

e. Approximate start date of the school year

f. How will the exchange student get to the school (e.g. bus, carpool, walk)?

g. Would the family provide special transportation for extracurricular activities after school or in the evenings, if required?

h. Which, if any, of your family’s children, presently attend the school in which the exchange visitor is enrolled?

If applicable list sports/clubs/activities, if any, your child(ren) participate(s) in at the school

i. Does any member of your household work for the high school in a coaching/teaching/or administrative capacity?

j. Has any member of your household had contact with a coach regarding the hosting of an exchange student with particular athletic ability?

If yes, please describe the contact and sport.

Community Information:

a. In what type of community do you live (e.g.: Urban, Suburban, Rural, Farm)

b. Population of community

c. Nearest Major City (Distance and population)

d. Nearest Airport (Distance)

e. City or town website

f. Briefly describe your neighborhood and community

g. What points of interest are near your area (parks, museums, historical sites)?

h. Areas in or near neighborhood to be avoided?

Home Description:

a. Describe your type of home (e.g., single family home, condominium, duplex, apartment, mobile home) and include photographs of the host family home’s exterior and grounds, kitchen, student’s bedroom, student’s bathroom, and family and living areas.

b. Describe Primary Rooms and Bedrooms

c. Number of Bathrooms

d. Will the exchange student share a bedroom? (Y/N)

If yes, with which household resident?

e. Describe the student’s bedroom

f. Describe amenities to which the student has access

g. Utilities

Family Activities:

a. Language spoken in home

b. Please describe activities and/or sports each family member participates in: (e.g., camping, hiking, dance, crafts, debate, drama, art, music, reading, soccer, baseball, horseback riding)

c. Describe your expectations regarding the responsibilities and behavior of the student while in your home (e.g., homework, household chores, curfew (school night and weekend), access to refrigerator and food, drinking of alcoholic beverages, driving, smoking, computer/Internet/E-Mail)

Would you be willing voluntarily to inform the exchange visitor in advance of any religious affiliations of household members? (Y/N)

Would any member of the household have difficulty hosting a student whose religious beliefs were different from their own? (Y/N) Note: A host family may want the exchange visitor to attend one or more religious services or programs with the family. The exchange visitor cannot be required to do so, but may decide to experience this facet of U.S. culture at his or her discretion.

How did you learn about being a host family?

References:

[75 FR 65984, Oct. 27, 2010]


Link to stories about host-families who thought it OK to do missionary work

Girl converting to Mormonism while exchange student

Spreading Christianity on the Sly: Chinese Students in U.S. Get Unexpected ‘Bonus’ of Church Teachings

Chinese Atheists Lured to Find Jesus at U.S. Christian Schools

Polish Exchange Student in US: My Half-Year of Hell With Christian Fundamentalists

Theres an atheist exchange student from North Korea in my class how can i convert her to god?

Exposing the Blind Side: A Reverted Catholic Looks Back

Does anyone have an opinion/scripture about taking in Foreign exchange students of a different faith?

Exchange student accepts Christ, disowned by family

Become a foreign missionary in your own home

Become a foreign missionary in your own home

Exchange student from Finland converted to Mormonism

Exchange student brought to Christ

Baptist families view exchange student hosting as ministry

Should I intervene with missionary efforts

Three exchange students baptized

Wayne Chen: Foreign Exchange Student baptism

German exchange student baptized before return

I baptized an exchange student from another country

by God’s grace I ended up living in Greenville

Chinese girl will be baptized in June

Exchange student from Monique baptized

Missionary lessons to German exchange student

Russian student baptized

Korean exchange student commits to Christ

Vanlige problemer: Religionspress, mishandling, ingen hjelp

Langt – men viktig lesestoff for alle i samme situasjon. Høsten 2013 skulle bli spennende for vår flotte, selvstendige og flinke datter. Hun hadde nemlig fulgt en mangeårig drøm og skulle til USA som utvekslingsstudent. Alt forarbeid var klart, hun skulle reise med organisasjonen Speak, som samarbeider med Aspect i USA. Vi hadde fått god kontakt med vertsfamilien og både skypet og mailet med dem. Det virket som en grei familie. Vi visste desverre ikke noe særlig om dem, da organisasjonen Speak var tilbakeholdne med opplysninger om dem. Det vi visste var at mora var hjemmeværende, faren var radiolog og at de hadde 2 barn.
Avreise var satt til 7. august, og vi fulgte jenta vår til Gardermoen. Hun landet i Colorado Springs i august, full av forventning, og gledet seg til å møte vertsfamilien sin i virkeligheten. Hun ble tatt i mot på flyplassen og kom trygt hjem til huset hvor hun fikk servert tynn nudlesuppe. Sulten som hun var etter den lange reisen ble hun litt skuffet, men all spenningen gjorde at det ble fort glemt.

Fra første dag av føltes det likevel helt feil. Borte var smilet og det gode humøret som vi hadde sett hos vertsfamilien da vi skypet med dem. Spesielt gjaldt dette vertsmor. Hun gikk rundt med en sint rynke mellom brynene hele tiden, og var svært lite hyggelig. Da de og jenta vår skulle til kirka deres den første helga, fikk hun vite at de var mormonere. Hun hadde ikke noe forhold til denne sekten, men stusset litt over at hun ikke hadde fått vite det på forhånd. Det viste seg at de var svært strenge utøvende mormonere. Vi hadde altså ikke fått noe informasjon fra organisasjonen om at familien var medlem av en sekt. Vi fikk senere vite at denne informasjonen skulle vært sendt oss, men den var tydeligvis ”avglemt” i USA. Aspect mente de hadde sendt denne informasjonen til Elise. Det hadde hun ikke fått.

Den nye hverdagen bestod av kontroll, overvåking, isolasjon, meget strikte regler, dårlig mat og lite omsorg. Selv om hun ikke er mormoner ble det nesten krevd at hun skulle leve som en. Det ble strenge restriksjoner på klær, mat, drikke, venner, fritid og hun ble påmeldt søndagsskole. Hun kunne ikke bruke noen av klærne hun hadde med fra Norge. Som den oppegående jenta hun er, hadde hun med seg vanlige klær fra Norge, ikke noe som kan være utfordrende. Når de hadde mormonertreff hjemme hos familien, måtte jenta kle seg helt tildekket selv om det var godt over 30 gr ute. På en shoppingtur på et kjøpesenter ble hun nærmest tvunget av vertsmor til å kjøpe klær hun ikke likte. Utover dette var vertsmor svært kontrollerende og lite hyggelig, spesielt når de to var alene. Vertssøstra på 11 var egentlig ei hyggelig jente, men hun ble etterhvert brukt som både ”spion” og påpasser. Hver gang jenta vår gikk på rommet sitt, kom vertssøstra og sjekket hva hun gjorde.
Hun fikk ganske snart servert 10 regler som skulle følges. Greit med regler, men når reglene presenteres som udiskutable og de er skrevet ut fra et helt annet livssyn og klare tegn på mistenkeliggjøring er det ikke så greit likevel. Her kom det fram at hun ikke kunne drikke kaffe og te, videre måtte hun opprette en amerikansk mailadresse for å holde kontakt med sine amerikanske venner. Den gamle mailkontoen kunne hun sjekke kun en gang i uka. Mobil og PC måtte leveres til vertsforeldrene hver kveld. Det var regler for å gå i det mormonske tempelet, for klær, kontakt med Norge og også en regel om at hun ikke måtte være så mye alene på rommet sitt. De var ikke ønskelig med mye kontakt med hjemmet her i Norge, noe som forsåvidt ville vært helt ok om jenta hadde det bra. Vi opplevde selv en svært guffen skype-samtale der vertsmor kom og brøt inn i samtalen og var svært negativ til oss.
Det var ikke lett å bli kjent med jevnaldringer fordi kirkegangen tok mye tid (over 4 timer hver gang). Familien var uansett ikke positive til at hun skulle bli kjent med noen som ikke var mormonere.
Det ble vanskeligere og vanskeligere å være 16 år, langt borte og ingen fortrolige i nærheten. Den som skulle vært hennes fortrolige var Aspects plasskontakt, en mann på godt over 80 år og svært nær venn av familien. Han var i samme sekt, og mente at jenta hadde vært utrolig heldig som kom til akkurat denne familien. Pga at jenta vår ikke hadde det godt hos familien, tok vi kontakt med Speak. Her fikk vi null støtte fra første dag av. Vi fikk høre at vi måtte tenke på familien som hadde gledet seg siden mars! Ingen tenkte på vår jente som hadde gledet seg i mange år… Hun sendte også mail selv til Speak og fikk det samme svaret: ”Det er også lurt at du har i bakhodet at vertsfamilien som valgte deg ut i mars, også har gledet seg til dette, og at kanskje vertsmor vil synes at det er litt synd at du drar allerede nå etter så kort tid.” Igjen ble det understreket at vertsfamilien var den viktige, ikke eleven som hadde lagt livet sitt i denne organisasjonens hender og betalt i dyre dommer for det.

Vi mottok trussel om hjemsending, og mange mailer med lite hyggelig innhold. Vi fikk også høre at vi var diskrimerende ettersom vi satte spørsmålstegn ved å ha vår datter hos medlemmer av en sekt. Vi hadde jo en lang liste med opplevelser og hendelser som viste at jenta ikke hadde det bra, og det skyldtes ikke bare familiens livssyn, men hele settingen. Vi hadde daglig kontakt med Speak, og de igjen med Aspect, men vi kom altså ingen vei. Vi fikk vage svar, lite imøtekommende svar, vi hadde rett og slett ingen rettigheter.

Det toppet seg da jenta fikk hjernerystelse etter en motorsykkelulykke under trialkjøring i fjellene. Vi hadde på forhånd ikke blitt forespurt om det var greit at de tok henne med seg på en slik tur. Det står klart fra i Studentboken til Aspect at elevene ikke kan delta på ekstremsport, men reglene i den boka gjelder tydeligvis bare studentene, ikke familiene… Hun satt bak vertsfar da de veltet opp en bratt bakke, og hun hadde ikke annet enn bukse og T-skjorte i tillegg til SYKKELhjelm (altså hjelm for vanlig trampsykkel) på seg. Faren hadde motorsykkelhjelm og vanlig MC-utstyr. Hun slo seg svært stygt, pådro seg store skrubbsår og slo hode og nakke. Selv om vertsfaren jobber som radiolog og da kanskje vet hva man sjekke når noen har slått seg i hodet, ble dette ikke gjort. Han og familien var mest opptatt av sine egne skrubbsår. Vi, hennes FORELDRE, ble IKKE varslet etter ulykken og de tok henne IKKE med til lege! Det gikk 3 dager før de tok henne med til legesjekk, fordi hun selv og vi insisterte på det. Hun fikk da selvfølgelig påvist hjernerystelse. Etter dette ble hun hjemme noen dager fra skolen for å ta det med ro. Legen var ganske klar på dette, da hjernerystelsen var kraftig og hun var i svært dårlig form. Disse dagene vekket familien henne tidlig for å vaske bad, ta oppvask, vaske rom, gå tur med bikkja… Hun gråt da hun snek seg til å snakke med oss i telefonen, hun klarte nesten ikke å gå ned trappa til rommet sitt, og likevel sendte de henne ut på hundelufting. I tillegg ville de at hun skulle bli med på familietreff i Salt Lake City helga etter den fatale ulykken. Hun var veldig dårlig og vi ønsket at hun ikke skulle være med. Merkelig nok fikk vi her medhold av Speak/Aspect. Aspect og familien bestemte at hun skulle bo hos plasskontakten, men hun fikk selv ordnet med å bo hos ei jente hun var blitt litt kjent med. Vertsmor og Aspect fortsatte å nekte henne dette. Det utløste en diskusjon uten sidestykke. Til slutt fikk jenta lov til å bo hos venninna, fordi vi da i mellomtiden hadde tatt kontakt med CVFES (amerikansk organisasjon som jobber med utvekslingsstudenters rettigheter). Derfra fikk vi høre at en student ikke skal bo hos sin plasskontakt, organisasjonen har ikke lov til å foreslå det i det hele tatt. Vertsmor var sint da hun kjørte henne til venninna og sa ikke ”ha det”. Dette ble den beste helga så langt i Colorado, tross dårlig form.

På dette tidspunktet fikk vi endelig medhold i at hun skulle få ny familie, men Aspect hadde ingen familier å ta av. Hun ble derfor nødt til å flytte tilbake til vertsfamilien da de kom hjem fra Salt Lake City. De hadde i mellomtiden fått vite at jenta skulle flytte, uten at hun ble informert om at de visste. De var sinte på henne, og ga tydelig uttrykk for at de ikke likte henne. Hun gråt og var redd for å møte dem på grunn av sinnet deres, så hun turde ikke å spise middag sammen med dem. De ryddet dermed bort all mat, så hun fant ingenting da hun seint på kvelden listet seg til kjøkkenet fordi hun var sulten. Dagen etter fikk hun heller ikke mat, og da krevde både hun og vi at Aspect måtte gripe inn. Det gjorde de, og hun ble tatt ut selv om hun egentlig ikke hadde noe sted å bo. Hennes reddende engel var ei jente hun var bli litt kjent med på skolen. Der kunne hun få bo, men Aspect mente hun igjen skulle bo til plasskontakten, som på den tida var svært irritert på jenta fordi hun skulle flytte. Aspect ga til slutt klarsignal for å få bo til jenta (etter ny kontakt med CSFES), og på avreisetidspunktet kom venninna for å hente jenta. I tillegg dukket plasskontakten opp, da han ikke hadde fått beskjed om at han var ute av bildet. Det ble mye kjefting fra vertsforeldrene, og vertsfaren trakk venninna til side og sa at jenta vår betød trøbbel og man ikke burde ha noe med henne å gjøre. Vertsmoras siste hilsen var: ”Be nice. You’re not being nice now”.

Hadde Speak/Aspect gjort jobben sin tidligere hadde ikke ulykken skjedd, hun hadde ikke mistet viktige skoledager der borte og hun hadde sluppet å være hos en familie som er uansvarlig, kontrollerende og lite empatisk, samt oppleve den traumatiske avslutningen.

Hun fikk gode dager hos venninna si. Foreldrene var flotte mennesker, og de var lei seg fordi de ikke kunne bli vertsfamilie pga en leiekontrakt med diverse retningslinjer.
I midten av september, etter en periode som hadde vært fryktelig lang for jenta vår og oss foreldre, fikk hun ny familie. Denne gangen visste vi at hun kom til en flott familie fordi vår niese hadde bodd hos dem året før. Det var som å komme hjem da hun ankom Lafayette i Colorado. Hun opplevde varme, omsorg, raushet og tilhørighet. Alt lå nå til rette for at resten av året skulle bli det året hun hadde drømt om. Dessverre ble det ikke sånn. Formen var ikke bra. Hun slet med hodepine, svimmelhet, konsentrasjonsproblemer og nattesøvn. Det ble tungt å gå på skolen, vanskelig å gjøre lekser og situsasjonen var ikke enkel. Vi leste om Post Concussion Syndrome, og så at symptomene stemte. Hos legen i Colorado ble det imidlertid satt diagnosen depresjon. Denne legen (forøvrig fastlegen for Aspects person på denne saken) konkluderte også med at hun hadde vært deprimert siden hun var 13 år! Aspect styrte også dette, de var med til legen og hadde full innsynsrett i saken. Da jenta vår oppsøkte skolepsykologen for å få prata om alt dette og om den første vertsfamilien, kom dette Aspect for øret og de ringte både skolepsykologen og jenta vår og ville vite hva de hadde snakket om. De oppførte seg ganske skremmende på telefon, og ble tydelig irriterte da de ikke fikk vite noe. Vi følte oss helt maktesløse over alt som skjedde. Og var det en ting som var sikkert, så var det at vi ikke ville ha sendt dattera vår av gårde hvis hun hadde vært deprimert i mange år! Jenta følte at Aspect hang over henne og fulgte med alt hun gjorde, og ettersom hun sleit med formen ble noen av dagene litt tunge. Familien var imidlertid fantastisk, og hun stortrivdes sammen med dem.

Mot slutten av november fikk hun en telefon fra Aspect med beskjed om at hun måtte reise hjem, da de var bekymret for hennes mentale helse. Dette kom som lyn fra klar himmel og hun fikk sjokk. Hun ringte oss og var svært lei seg. Vi vurderte å ta opp kampen med Speak/Aspect igjen, men nå var jenta sliten av hele tiden å måtte kjempe mot en organisasjon som ikke var på hennes side. Hun fant ut at hun ville komme hjem i stedet for å ta opp kampen.

Etter en trist og tårevåt avskjed med familien kom jenta vår hjem. Det var ubeskrivelig godt å se henne etter en tøff høst. Hun fikk starte opp i klassen sin igjen. Skolens studieleder sto på veldig for henne, og sørget for at alt gikk på skinner.
Hun var så absolutt ikke deprimert, men slet med hodepine og svimmelhet. Søvnen kom tilbake ganske fort. Først nå ca 6 måneder etter ulykken begynner hodepinen å løsne, selv om den fortsatt henger i enkelte dager.

Vi ønsket å få denne saken ut i media, fordi det er viktig at andre studenter og foreldre får vite om slikt. I tillegg bør det advares på det sterkeste mot organisajonene Speak og Aspect. Det vi har skrevet her er faktisk kortversjon av alt som skjedde, og det er mange svært graverende handlinger både Speak og Aspect har utført i denne saken som ikke kommer fram her. Dessverre var nok ikke denne saken ”viktig nok” for de medieaktørene vi kontaktet.
Det siste Speak gjorde var særdeles grovt. Vi hadde kontakt med en journalist som vurderte å ta denne saken, han ringte til Speak for å få deres uttalelse. Han fikk da vite fortrolige, konfidensielle opplysninger om jenta vår, opplysninger som står i hennes legejournal! Heldigvis informerte han oss om dette, og vi må si at vi fremdeles er sjokkert over at en representant for Speak går ut med konfidensielle opplysninger til en journalist!

Dette brevet er skrevet i full forståelse med vår datter. Hun har selv vært åpen om alt som har skjedd på digitale medier og ellers. Hun har alltid vært ei meget sterk og selvstendig jente, hadde hun ikke vært det hadde hun vel heller ikke ønsket seg et utvekslingsår. Hun går med ryggen rak, og som den sterke jenta hun er, velger hun å se på dette som en erfaring som hun vokser på. Vi som foreldre er svært stolte av henne. De som absolutt burde bøye seg i støvet er Speak og Aspect, men det gjør de nok ikke.

Kathrine og Karl Petter Askim

Vanlige problemer: Religionspress, hushjelp, diskriminering

ladythalia/lillethia skriver:

Jeg ser at EF ikke har  forbedret seg siden 90-tallet.  Jeg var utvekslingselev og bodde hos en mormonerfamilie for noen år siden. (Også kjent som Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, eller Latter Day saints som de selv foretrekker.)

De tror på bibelen, men er også det de kaller mormons bok som forteller om profeter som valfartet fra midtøsten over til Amerika hvor de etterhvert skrev ned guds ord og tekster på noen gulltavler. Disse tavlene ble gitt av gud til grunnleggeren av sekten, men da han hadde oversatt gulltavlene til moderne engelsk, forsvant de mirakuløst og veldig beleilig nok opp i himmelen igjen;-P

Stort sett er de veeeldig familieorienterte og har ofte mange barn. De er også kjent for å spore opp avdøde slektninger og «frelse» dem så de skal få sjansen på evig liv. Ellers er de ofte totalavholds, i hvertfall om du ikke ender hos noen særs liberale mormonere, så ikke vent deg at de vil tolerere festing røyk eller alkohol (eller kaffe) i det hele tatt. Kroppen skal være et tempel og må derfor holdes rent. Sex før ekteskapet er vederstyggelig, og kanskje du som jeg vil få servert datingboka deres, kalt «på date med den hellige ånd» e.l. (Som skal frelse deg fra syndige tanker om det motsatte kjønn.)

En annen ting jeg raskt kom i opposisjon til var godstjenestene deres. De varer i over 3 timer hver søndag, og er delt opp i flere seminardeler. Det er heller ikke uvanlig at man blir i kirken opptil en time eller mer også etter at gudstjenesten er ferdig. I tillegg vil de fleste ungdommene i familien følge seminarer i kirken før skolen begynner et par ganger i uka. (Hos oss begynte de kl 7.) Selv om misjonering er ulovlig i følge utvekslingselev-vedtektene, vil de nok be deg med i kirken. Selv følte jeg veldig at de prøvde å omvente meg, og etter at jeg 3 måneder ut i oppholdet ikke lenger orket å delta, surnet forholdet mellom familien og meg veldig raskt. Råder deg derfor til å være klar på om du virkelig ønsker å delta fra dag en. En ting er å være med en gang eller to av høflighetsgrunner, noe annet at du jevnlig skal delta.

Appendix F to Part 62

Would you be willing voluntarily to inform the exchange visitor in advance of any religious affiliations of household members? (Y/N)

Would any member of the household have difficulty hosting a student whose religious beliefs were different from their own? (Y/N) Note: A host family may want the exchange visitor to attend one or more religious services or programs with the family. The exchange visitor cannot be required to do so, but may decide to experience this facet of U.S. culture at his or her discretion.

De driver forøvrig med utstrakt misjonering, og guttene er pålagt å være misjonærer i to år fra de er 18. Jenter kan velge det samme, men må vente til de er 20. Du har nok sett dem også i Norge, med sine hvite skjorter, slips og navneskilt…

Ønsker ikke å skremme deg. Kanskje får du et fantastisk år, men mitt var i grunnen ikke verdt verke ntid eller penger. Jeg har ingen kontakt med familien idag, og er sjeleglad for det. Vær klar på hvem du er fra dag en, sånn sett har dere en bedre sjanse for å forstå å godta hverandre særegenheter.

For min del var det veldig implisitt fra dag en at jeg som utvekslingselev skulle lære om kulturen deres, for dem var religionen veldig sentral. Og når man er veldig ny vil man jo gjerne gjøre folk til lags. Etterhvert (dvs veldig tidlig) sluttet de å spørre om jeg ville være med, og de tok det som en selvfølge. Jeg var aldri med på morgenseminarene deres for ungdom (7-8 mandag onsdag og fredag.) siden jeg jo faktisk ikke var mormoner. Synes det er en uting å be med en ikketroende på de seminarene også. Det er tross alt langt over grensen for å lære om kulturen, det blir ren ungdomsforkynnelse, som for de som er medlemmer.

Siden de sluttet å spørre om jeg ville være med hver søndag, men bare ropte høyt til meg grytidlig hver søndag at nå måtte jeg stå opp, ga deg meg aldri et forum hvor jeg kunne uttrykke betenkelighetene mine, og jeg merket at den holdningen deres etterhvert gjorde meg både fortvilet og veldig aggressiv. Så jeg begynte å skulke time nr 2 og 3 i kirken, men da ble selvsagt da et samtaleemne også. «We missed you today…» bla bla bla… Snakk om å gi dårlig samvittighet. Kan godt tenke meg de andre i menigheten også merket jeg var borte, og gud vet om vertsfamilien fikk høre det fra de andre igjen også…

Men man skulle jo tro de hadde tatt tegnene på uvilje, spurt om det føltes galt for meg å være med, om jeg ville slutte, men det gjorde de aldri. De ble bare sure da jeg endelig våget å si stopp. Da endte det jo selvfølgelig med en temmelig ubehagelig seanse hvor områderepresentante min skulle støttet meg, men som medlem av mormonerkirken var hun selvsagt på deres side. Har aldri følt meg så rettsløs som det året. Måtte «krype» og unnskylde meg for å forklare meg, mens jeg til denne dag bare uttrykte det man kan forvente av et voksent, myndig menneske som faktisk har rett til å si nei til å ta del i forkynnelsen i familien uten å dømmes for egne meninger. De visste like godt som meg at religiøs forkynnelse overfor utvekslingssudenten ikke er lov og det burde de tatt med i betraktning.

Andre aspekter jeg hadde problemer med var bordbønnen. Alle skulle sitte der med lukkede øyne og be. Men stadig vekk knep jeg faren i å spise mat mens de andre ba, jeg følte ikke for å hykle ved å lukke øynene og be til en gud jeg ikke tror på og da knep jeg han selvfølgelig, selv om jeg aldri sa det til noen. Tror denne oppdagelsen førte til at spesielt faren og jeg fikk et dårlig forhold. Sammen med det faktum at jentene skulle være guttenes tjenere og smøre maten deres for dem mens de så på tv. Godstolen var også forbeholdt pater familias (A.K.A: hustyrannen.) Foreldrene stjal regelmessig vitaminpillene mine (som jeg kjøpte fordi barna i familien og jeg fikk dårligere mat enn de voksne.)

Herregud, ja. Det begynte med at jeg snek meg ut mellom seminarene for i hvertfall å slippe unna en time eller to, men da etterlyste de meg selvfølgelig… Følte meg totalt fanget! Dessuten elsker jeg å sove lenge i helgene, så da passet det i  grunn dårlig å stå opp kl 8 for å høre Mormons (løgnhistorie) ord.

Skulle gjerne byttet selv også, men områderepresentanten var selvsagt også mormoner, så der var det ingen hjelp å få. Eneste valget hun ga meg (som ikke var noe reelt valg) var å sove på sofaen i huset hennes sammen med en baby hun var pleiemor for. (Hun levde av å ta inn barn i alle aldre, 4,5 stk på hvert rom i huset.) Da ble tross alt min gamle familie det minste ondet. Men jeg følte hele tiden at hun, som skulle stille opp ved kriser, valgte å redde kirkens og sin egen stolthet før min.

Det rådet jeg pleier å gi utvekslingselever er å sette krav allerede i søknaden de sender over til statene. Si nei til religion om du ikke er religiøs selv. Be om å komme til en by dersom du ikke er glad i landet. Si du elsker å bade, dersom du ikke vil ende opp langt mot nord osv… Riktignok tar det lenger tid å plassere folk med krav og ønsker, men resultatet er også mindre misnøye når man først har fått familien sin. Og ikke minst: Føler man noe skurrer med familien før man reiser over: Be om å få bytte. Bedre å ta det da enn senere.

Vanlige problemer: Religionspress

Ei jente jeg kjenner kom nemlig i samme situasjon som deg. Det var litt annerledes men ganske så likt: Hun gledet seg veldig og var heldig og havnet i Los Angeles, en by hun hadde håpet på. Det var mange folk der og hun fikk selvfølgelig venner. Men familien var et gammelt ektepar (som hadde en godt gammel  sønn) de var katolikker og dro til kirker hver søndag morgen. Hun var selvsagt ikke kristen selv men måtte være med. De serverte ekkel mat, og var totalt imot junk-food (til tross for at de bodde i LA). De hadde strenge regler og hun måtte spørre om spesialtillatelse hvis hun ikke kom hjem før klokken ni. Og klokken 10 skulle hun ta kvelden og klokka halv elleve var all syset slukket. Hun hadde mange plikter som å vaske opp og lignende.

Would you be willing voluntarily to inform the exchange visitor in advance of any religious affiliations of household members? (Y/N)
Would any member of the household have difficulty hosting a student whose religious beliefs were different from their own? (Y/N) Note: A host family may want the exchange visitor to attend one or more religious services or programs with the family. The exchange visitor cannot be required to do so, but may decide to experience this facet of U.S. culture at his or her discretion.

Vanlige problemer: Religionspress, mobbing, ingen hjelp

Hele historien kan dere få på bloggen til utvekslingseleven. Dette er en komprimert versjon forfattet av meg. Alle feil mine.

Hentet fra bloggen til Julie

Når det gjelder dårlige erfaringer som utvekslingselev, er disse blant de vanlige. Som utenforstående kan det noen ganger være vanskelig å sette seg inn i hva utvekslingseleven opplever, særlig når man ikke ser konkrete bilder av bæsj på gulvet og hus som faller sammen. For når fasaden er bra så må jo også innholdet være bra. Eller må det det?

I Julies tilfelle så i utgangspunktet vertsfamilien helt OK ut. Hun skulle til Gilbert i Arizona og bo hos et par i 60-årene. Ungene var voksne og hadde flyttet hjemmefra. Skolen hun skulle gå på var en bra en og nabolaget så bra ut. Familien hadde tidligere erfaring med å ha ca. 13-årige asiatiske jenter boende hos seg som utvekslingselever og syntes opplevelsen hadde vært bra for dem. Denne gangen skulle de ha Julie og ei jente fra Tyskland (Annabell) boende hos seg. Julie gledet seg fordi alt så såpass bra ut.

Noe av det første Julie fant ut var at familien var ganske religiøse. I tillegg til å gå i kirken om søndagene og be bordbønn var de også nødt til å be bordbønn da de var ute og spiste på restaurant. Dette gjorde de ved at alle skulle holde hender, bøye hodet og noen skulle framsi bønnen.

Når man er i USA forventes det at vertsfamiliene skal kjøre elevene dit de trenger å gå. Dette gjorde vertsmor men det var ikke alltid hun hentet jentene. Det hendte at Julie måtte gå hjem fra skolen om bussen kjørte fra henne. En 45 minutters spasertur i stekende varme uten noe å drikke er ikke akkurat det morsomste man gjør. Det samme skjedde på vei hjem fra kjøpesenteret. De ble ikke hentet.

En av døtrene til vertsmor forklarte dette med at vertsmor hadde problemer med å holde det hun lovet. Hun sa også at moren var litt spesiell og hadde hele tiden behov for at andre skulle bekrefte at de var glad i henne. Om jentene tilbrakte tid alene på rommet sitt var det en mistillitserklæring i vertsmors øyne. Datteren forventet at både Julie og Annabell kom til å få det vanskelig sammen med vertsmor.

Hjemme var det vertsmor som styrte og hun forventet at alle skulle gjøre som hun ville og akkurat på den måten hun ville ha det. Om man ikke tilfredsstilte hennes krav ble det kjeft og mobbing. Hver eneste dag fra Julie og Annabell ankom familien ble de kjeftet på. Om de var syke fikk de kjeft for at de kastet opp eller ikke orket å gå ned trappen for å gi beskjed om noe. Vertsmor var heller ikke snauere enn at hun kjeftet på jentene for ting de umulig kunne forventes å vite noe om – som da Julie ikke var klar over at man måtte ha med seg to antrekk for å ta «senior-bildene».

Julie fikk kjeft for at hun valgte sunn mat framfor usunn mat og for at hun drakk vann heller en brus når de var ute og spiste på restaurant. Der var brusen gratis og da måtte man jo benytte seg av det. Det var heller ikke greit at Julie brukte sin egen shampoo framfor den som stod framme. Jentene ble fortalt at de var respektløse og udugelige og vertsmor stod ikke tilbake for å holde taler om nettopp hvor respektløse jentene var.

Det var tydeligvis ingen tillitsgivende voksenkontakt Julie hadde fått å forholde seg til.

Ei heller var representanten fra CCI noe å støtte seg til. Julie ba flere ganger om å få ny familie men ble avvist med at familien var flott og det var Julie som måtte forandre seg. I tillegg foregikk samtale mellom Julie og representanten med vertsfar på tråden. Da er det neimen ikke enkelt å be om å bli flyttet på.

Dette er standardbeskjeden utvekslingselever får når de er ute, samme hvilket land de reiser til. Representantene i Norge kan kanskje sympatisere med eleven men de pusher sjelden på for å tvinge fram en løsning og når det kommer til stykket fraskriver de seg et hvert ansvar.

Representanten til Julie dro på ferie til Costa Rica og fortalte Julie at dette kom til å gå bra. Da Julie endelig kastet inn håndklet og informerte CCI om at hun ville tilbake til Norge fikk de opp farta litt men fortalte Julie at hun måtte forvente at det kom til å gå rundt 2-3 måneder før de klarte å finne henne en ny familie. Julie orket ikke 2-3 måneder til med denne behandlingen og valgte å reise tilbake til Norge.

I mellomtiden hadde allerede Annabell tatt det samme valget og hun reiste tilbake til Tyskland etter et trist opphold hos en trist familie. Da hun dro falt den eneste støtten til Julie bort og da ble livet hos vertsmor og vertsfar altfor tungt å bære alene.

Så, hvilket bilde fikk så Julie av USA etter erfaringen hennes. På Williams Field High School fikk hun en del venner og hun trivdes også med måten skolen ble drevet. Hun var fornøyd med det å kunne snakke engelsk og det å oppleve kulturen i Arizona. Alt utenom familien funket. Den viste seg å være en effektiv slankekur for Julie som gikk ned 8 kilo etter to måneder i USA.

Det er innmari trist at både hun og vertssøsteren havnet hos en sånn familie, en familie som gjorde at to jenter følte at de ikke hadde noe annet valg enn å avslutte det som skulle bli «det beste året av deres liv». I stedet endte Julie med å betale kr. 90.000 for noen ganske slitsomme erfaringer.

Vanlige problemer: Bytte familie, religonspress, beskyldninger

(red.anm: Tvillinger som sendes til hvert sitt sted og begge må slite. Det som handler om forfatteren er i sort, tvillingen i lilla):

01.08.2005 – Flyet til Detroit og de andre plassene ble forsinket pga. teknisk feil. Jeg stod i kø hele natten på flyplassen i Boston. Jeg satt oppå den ene kofferten min. Hver gang jeg lukket øynene og holdt på å sovne ble jeg puffet av noen som sa at jeg måtte følge med. Da jeg endelig var i luften i 8-tiden på vei til Detroit ble jeg litt nervøs. Det var først da jeg innså at jeg virkelig skulle møte vertsfamilien min. Dette har jeg ventet på i over ett år! Da vi landet kom en EF-dame og fortalte at jeg bare skulle fortsette og gå rett frem inntil jeg kom til en fontene. Der ville det være en EF-representant som skulle vise meg hvor jeg skulle hente kofferten. Den eldre mannen jeg fant virket mildt sagt ikke i stand til å skille høyre fra venstre, og visste ingenting om verken kofferter eller hvor jeg skulle gå. Jeg var utrolig utslitt av ikke å ha sovet på 24 timer og ble litt irritert, men sa takk for hjelpen. Så der var jeg, alene på en flyplass større enn Førde, og følte meg veldig hjelpeløs. Jeg bestemte meg for å ta saken i egne hender, følgte skilt og fant tilslutt frem. På vei ned rullertrappen til velkomstrommet stod de, familien …. De smilte og klemte meg, og de to tolvårige tvillingsøstrene … og …, hadde laget plakater med velkomsthilsener. Så koselig! Jeg var så overveldet av forskjellige følelser etter å ha gått rådvill på den enorme flyplassen at jeg nesten begynte å gråte. Da vi kom til bilen begynte jentene å fyre av med spørsmål som om vi hadde McDonalds i Norge? Om kvelden dro vi til en stor kirke ved navn «Cedar Creek».

02.08.2005 – … og … er greie nok… Jeg har pratet mest med …, siden … er på arbeid til 17.30 hver dag, og … er hjemmeværende. Jeg har fått inntrykk av at de er veldig overbeskyttende ovenfor jentene sine. Jeg mener, de er jo nesten tolv år…, men ingen av dem har sett en «American Pie» – film, engang Jeg vet jo mer om amerikansk musikk og film enn alle til sammen! Jeg liker å se på meg selv som en samfunnsengasjert jente, og har også planer om å forbli det. På vei til Walmart i dag fortalte … at de aldri ser på nyhetene, fordi det vare var negativt og det alltid var noen som var blitt myrdet. Hallo? Det minste man kan gjøre her i denne miserable verden er å holde deg oppdatert? Man kan da ikke bare ignorere alt vondt? Senere samme dag så vi på noen fotoalbum og kom over noen gamle bilder fra Halloween. … fortalte at de ikke feirer Halloween lenger fordi det gir okkultistiske assosiasjoner. Jentene får heller ikke lov å lese «Harry Potter», fordi hekser og trollmenn har med Satan å gjøre.

06.08.2005 – Tvillingbroren min … sendte en mail til meg og fortalte at han fremdeles befinner seg i en velkomst familie, og at han ikke har fått vertsfamilie. Han var på et øde sted utenfor et forsted i Niagara Falls, og at det var ingen folk, og at han kjedet seg noe grusomt.

13.08.2005 – Realitets sjekk! Jeg har kommet ned på jorden etter denne store romsteringen av livet mitt og ting begynner å falle på plass. Nye trygge rutiner blir skapt, nye irritasjonsmomenter oppstår.Jeg tilpasser meg her i Elmore. Liker jeg mitt nye liv så langt? Egentlig ikke… Det er vanskelig iblant. Jeg skal innrømme at jeg savner de vante folkene hjemme, de tingene jeg pleide å gjøre og mine trygge omgivelser. Men så tenker jeg: Det var jo akkurat det som gjorde meg gal og som jeg ville vekk ifra. Det er for sent å snu nå, det er dette jeg har ventet på…

15.08.2005 – Det har vært et uvanlig emosjonelt døgn. Da vi kom hjem fra kirken jeg har vært i syv ganger nå, konfronterte jeg … angående at faktumet at jeg er ikke-troende, og om jeg kunne få slippe å bli med flere ganger. Det var best å få det ut tidligst mulig… Jeg begynte på en forsiktig måte med å si at jeg setter stor pris på at jeg får lov til å bo her, men at å gå i kirken ikke var helt min ting. Big mistake. … ble tydelig opprørt og sa at gå å i kirken var noe familien gjorde sammen. … begynte å forhøre meg og spurte hvor jeg trodde menneskene kom fra da?? Jeg følte meg ubekvem, men tilstod at jeg trodde på evolusjonsteorien. Hun satte øynene i meg og sa at det hadde hun da aldri hørt om og fnyste av tanken på at Adam og Eva liksom ikke var de første menneskene. Jeg smilte litt skjevt og tenkte at jeg ikke skulle bli opphisset over dette opptrinnet og heller velge å ikke argumentere på hvorfor Gud ikke eksisterer. Hvorfor skulle jeg? Jeg er sikker på meg selv og har ingen trang til å overbevise andre om å tro det samme som meg. Jeg respekterer at familien er kristne, og forventer det samme fra de. Men jeg kan ikke si at jeg akkurat fikk den følelsen ut i fra den umodne måten som … taklet situasjonen på. Så sa hun: «It makes me sad you don’t believe in God, because then I believe you will burn in hell for all eternity!» Jeg trodde jeg skulle le. Da sa jeg at det fikk så bli, og trakk meg unna. Det var ubehagelig å ha den uavsluttede samtalen hengende faretruende i luften, så jeg følte at jeg måtte ringe IEC’en min, Tammy (damen som på en måte har ansvaret for meg og skal hjelpe). Jeg fortalte situasjonen min og hun sa at det var klart imot EF sitt reglement å dytte religionen deres over på meg. Hun var veldig grei og pratet mye. Fint å ha noen å ha en noenlunde intellektuell samtale med. Hun sa at kommunikasjon va nøkkelen.

16.08. 2005 – Tammy og jeg har avtalt over telefon at vi skal møtes og prate over lunsj i morgen. Vi hadde en lengre samtale, og etter på satt jeg igjen med følelsen av at alt jeg har gjort her i Elmore så langt har vært galt. Jeg og … har dårlig kjemi, livssynet våres kolliderer fullstendig, og alt hoper seg opp i en svær, mørk sky som er negativt ladet. Jeg følte meg sint, skuffet og lei meg samtidig. All frustrasjonen kom i form av tårer. Jeg satt for meg selv på benken og … spurte om jeg var «upset», jeg bare nikket. Jeg begynte å stotre frem at jeg føler at jeg ikke klarer å svare til deres forventninger og at jeg gjør alt galt. Jeg følte meg som en forbannet unge, men visste at dette var den eneste måte å rense luften på. Jeg må prøve hardere å like dem. Det er vanskelig, antagelig den vanskeligste oppgaven jeg noen gang har hatt.

20.08.2005 – «Du vet ikke hva du har før du har mistet det.» Så sant, så sant. Jeg har innsett at jeg har tatt livet mitt hjemme forgjeves. Hvorfor har jeg ikke sett det, og hva er galt med meg? Jeg vet at lykken ikke er «hele tiden,» men små øyeblikk hver dag. Det er bare det at jeg ikke har hatt den følelsen på en god stund nå. Jeg prøver å si til meg selv at jeg må holde ut og at ting bare vil bli bedre. Men jeg lurer jo bare meg selv. Himmel og hav! Det er som jeg er i et evig mareritt som jeg aldri våkner opp ifra. Så jeg savner. Men så sier jeg til meg selv at: «Du valgte dette, bare våg å synes synd i deg selv!» Jeg får ikke lov å ha døren lukket på rommet mitt… Privat liv er altså ikke et valg. Det virker som om … vil at jeg skal passe perfekt inn i deres verden, men det vil jeg aldri gjøre. Men jeg holder munnen lukket.

24.08.2005 – Har vært borte i 39 dager. Denne måneden tar virkelig aldri slutt. Det er som om jeg går rundt og venter på en pause, der alt er i den skjønneste orden. Men pausen finnes ikke. Og alt er…rot. Vet ikke hva jeg sal gjøre av meg. Volleyball treningene er egentlig det eneste som gir mening av dagene for tiden. Familien. Huff… De er så enkle. Det virker som om livet deres er en evig, meningssløs syklus. De er av sorten som gjerne vil fremstå som perfekt, men som under alt er de like dystfunksjonelle som alle oss andre, om ikke mer. Det plager meg litt at jeg aldri kommer til å føle meg som en del av denne familien. Jeg vet ikke om det er min eller de det er noe galt med…, eller kanskje det bare er EF som har matchet for dårlig?

28.08.2005 – … ringte meg i dag og fortalte at har bodd i en knøttliten leilighet sammen med seks andre utvekslingsstudenter i to uker. Damen han bor hos var velmenende nok, men leiligheten var så rotete at man ikke kunne se gulvet.To jenter fra Japan bare gråt og gråt, og han måtte trøste dem. I morgen var det ordnet at han skal flytte inn hos en alenemor. Hva blir det neste?

02.09.2005 – Jeg liker skolen greit nok. Vi hadde første hjemmekamp på volleyen i går og folk kom og betalte penger for å se på! Folk på skolen jeg ikke engang kjente ropte navnet mitt og heiet, noe som var oppmuntrende. Det er ikke så enkelt å bli kjent med folk, fordi det bare er fag etter fag, uten noe albuerom, men jeg prøver. Treneren min fortalte meg etter kampen at en mann av betydning hadde spurt etter hvem jeg var og de hadde diskutert kort om at talentspeidere burde se en av kampene jeg spiller. Det er visst snakk om at jeg har potensial til å få stipend! Da kunne jeg fått gratis «college» utdannelse i Amerika. Men jeg må ikke få for høye forventninger. Tammy var på kampen min, og etterpå hadde vi avtalt at hun og en annen EF-dame skulle komme hjem til … så skulle vi sette oss ned for å diskutere situasjonen, som det er ingen hemmelighet at ikke er strålende. På vei til huset satt jeg i Tammy sin bil og jeg fikk luftet en del tanker og følelser som jeg ikke kunne ha sagt til … eller …. Tammy forstår meg. Er det noe jeg er fornøyd med fra EF sin side så langt, så er det at jeg Tammy har vært hjelpende. Hennes personlige mening er at jeg burde bytte familie. Det gjorde meg på en måte glad, men også litt stresset. Tenk da, OM jeg bytter; at alt blir verre?? Men igjen så har jeg da ikke betalt 60 000 kr. pluss to års forventninger til dette året for å mistrives. På møtet, som varte en stund, ble vi enige om å starte på nytt, være hyggelige mot hverandre selv om man nødvendigvis ikke følte for det. Sistnevnte gjaldt vel mest meg, siden familien mener jeg er kald og utakknemmelig. Ting som at jeg ikke sier «God Natt» og deltar ikke i bordbønnen. Tammy sier at vi må prøve to uker til. Etter det skal hun bestemme om jeg skal bli værende eller bytte familie. Men jeg spør meg selv: Vil jeg virkelig prøve å fikse det med …? VIL jeg egentlig fortsette å bo her ute på denne øde landsbygden? Jeg vet sannelig ikke. Ikke i det hele tatt.

09.09.2005 – KRISE.

14.09.2005 – Siden lørdag morgen har … og … vært bortreist i Denver, på en forretningstur i forbindelse med jobben til …. Det passet veldig bra, siden jeg trengte rom etter den enorme krangelen som oppstod sist torsdag. Det tok HELT av. Under krangelen gikk det helt klart opp for meg at jeg må bytte vertsfamilie. Ingen sjanse i havet at dette vil fungere. … snakker usant om meg. Hun har sagt til Tammy at volleyballjentene og at den andre utvekslingsstudenten, Madlen fra Tyskland, ikke liker meg. Det er 100% usant! Dette vet jeg med sikkerhet, og jeg kommer supert overens med de. Hvor får hun det fra? Prøver hun å fremstille meg som den store stygge ulven som ingen vil ha noe med? Hun og … kom inn på rommet mitt mens jeg gjorde hjemmelekser og sa at vi måtte prate. Hun hevet stemmen og sa at jeg var bortskjemt, egoistisk, arrogant og dårlig oppdratt! Jeg har vært på mitt beste og vært avbalansert hele tiden. Jeg kan leve med at hun kaller meg stygge ting, for jeg vet med meg selv at det ikke er sant. Men når hun sier jeg er DÅRLIG OPPDRATT, ja da fornærmer hun ikke bare meg, men foreldrene mine også. Jeg blir sjelden sint, men det gjorde meg så fly forbannet at jeg tror jeg kunne ha drept noen. Da jeg reiste meg for å gå, stod … i døren og stengte veien for meg med makt. Jeg sa at dette ikke kom til å fungere, og at det var best for begge parter at jeg flyttet ut. Det hele skjedde før en volleyballkamp, og jeg var helt oppløst i tårer før kampen skulle begynne. Jeg klarte ikke stoppe, og alle volleyball jentene trøstet meg og støttet meg. De er greie. Treneren sa at jeg måtte ta meg sammen og fokusere på volleyballkampen. Så det gjorde jeg, jeg måtte. Hva annet kunne jeg gjøre?

16.09.2005 – I går fylte jeg 17 år, og jentene på laget hadde laget et nydelig stort kort med en hilsen fra alle. To venner kom inn i historie timen min med «special delivery», der de hadde bakt sjokoladekjeks og hadde vedlagt et koselig kort! Det var en usedvanlig lang dag. Etter treningen hentet … meg. Han og … hadde returnert fra Denver. Fyren sa ingenting. Idiot. Ikke engang et «Happy Birthday», ingenting. Tammy ringte på mobilen hans på vei tilbake til huset og sa at Jacki, en jente fra laget mitt, sin mor skulle komme å hente meg om en time. Hun hadde pratet med familien om å være vertsfamilie, og de hadde sagt ja! Det hele skjedde så fort. Jeg løp opp på rommet og pakket alt jeg hadde. Det eneste jeg tenkte var «Yes, yes, yes»! Da de kom utenfor og tutet tok jeg koffertene mine og sa takk for meg og satt meg inn. Ingen klemmer var nødvendig. Da motoren startet og vi kjørte, kjentes det ut som om jeg kom opp til overflaten for frisk luft. Endelig våkner jeg opp fra dette marerittet, tenkte jeg. Om kvelden dro jeg med en gjeng hyggelige jenter fra skolen til storbyen Toledo og feiret Jessica, en venninne, sin bursdag. Hun hadde bursdag samme dag som meg, så de sa at vi feiret min bursdag også. Vi kjørte i limousin og hadde pyntet oss i fine kjoler. Det var virkelig noe jeg satt pris på, og hadde en super kveld. Brikkene faller endelig på plass, og alt kan bare gå en vei nå, oppover!

Vanlige problemer: Bytte familie, trusler, religionspress

Jeg hadde et kjempe bra år, men to jenter fra sør-korea og tyskland hadde et grusomt år.

De ble tvunget med i kirken, måtte passe barna i sin vertsfamilies day care i helgene, De fikk ikke lov til å være sosiale what so ever og de gikk på en privat skole med 20 elever totalt, hvorav 6 var utveklingsstudenter, jeg gikk selv på den skolen i et halvt år, men verstmoren min flyttet til nabo byen og jeg fikk endelig gå på den «typisk am. high school.).

De folkene som gikk på denne skolen var såkalte «retards» om jeg kan få bruke det ordet. De hadde ingen sosial intelligens og var disse barna som ikke klarte å få venner i det offentlige. Det var den verste skolen ever, minnet meg nesten om en barnehage!

EF tok faktisk ikke disse to jentene på alvor, Det var en periode jeg klaget og var lei meg pga situasjonen som nå hadde oppstått. Jeg hadde vondt av de to jentene jeg hadde blitt kjent med. De betalte mye for å gå på denne private skolen, og det var virkelig ikke en skole som jeg har nevnt over her.

Som følge av klagingen min kom mine to kordinatorer på døren, ba meg pakke alle sakene mine og sa jeg hadde med å bli med de to hjem. Jeg fikk beskjed om at det var slettes ikke sikkert at jeg fikk komme tilbake til min vertsmor som jeg hadde blitt så ufattelig glad i. Etter en uke, med null klaging samditig som jeg jobbet i en day-care fikk jeg beskjeden om at jeg fikk flytte tilbake igjen. Men jeg hadde med å oppføre meg og spre hva som hadde skjedd videre.

Jeg var virkelig en av de heldige, men jeg vet det er mange som har det helt jæævelig! De blir låst inne på rommet sitt, får ikke lov tl å henge med de jevngamle, mens andre blir nesten brukt som slaver. De to jentene måtte lage mat og vaske opp.

Jeg bodde hos denne familien i en uke da jeg ikke da jeg ikke hadde noen vertsfamilie da jeg kom dit. Jeg husker 2.dagen jeg våknet opp, jeg var så sliten og trøtt grunnet den lange reisen, tanken på å være borte fra min egen familie og venner i et år og det at det er en tidsforskjell på 7 timer.

Jeg ble vekket kl ti fordi jeg hadde sovet så lenge. Jeg måtte kle på meg, make the bed og komme ned og hjelpe til med day care. Jeg ble forferdet..

Jeg håper EF begynner å ta studentene mer på alvor. Vi er ikke voksne i en alder av 17 år. Vi kommer alene og vet det er lenge til vi får se våre kjære igjen. Mange av oss vet ikke hva vi kommer til. Selv hadde jeg ingen vertsfamilie da jeg kom dit og ble plassert på to ulike stedet først.. Makan til rot. Først ble jeg opplyst om at jeg hadde fått en vertsfamilie i Arizona, men like før avreise fikk jeg opplyst om at jeg skulle til Arkansas og skulle få en familie tildelt der når jeg var kommet frem.

Et eneste stort rot, var nesten så jeg risikerte å bli sendt hjem til Norge igjen dersom de ikke fant noen innen kort tid.. Men jeg var heldig og fikk den beste vertsmoren en kan drømme om! Vi hadde stor respekt overfor hverandre, vi kan snakke om alt og hun tok godt vare på meg! Ut på shopping i nabostaten, ut på middager, på familie gatherings etc. Dette har resultert i at jeg har besøkt henne fire ganger siden jeg kom hjem i 2007. Men det er slettes ingen selvfølge at det skulle gå som det gikk..


2008 Jun 17: Lawmakers question foreign exchange procedures, legislation in the works