Stikkordarkiv: #SPEAK

Speak High School/Language Education dømt i dansk rettssystem

Foreldre til utvekslingselev brakte saken helt til Østre Dansk Landsræt. Speak/Aspect hadde, som kjent, også sendt en utvekslingselev til Scranton, Pennsylvania. Hennes situasjon var med på å avsløre er årelangt svik fra utvekslingsorganisasjonene og hun hadde heller ingenting godt å si om Speak/Aspect.

CSFES Danmark

I 2014 dekket Metroexpress saken om en utvekslingselev som hadde betalt ekstra for å slippe å bli sendt til Utah.

Utvekslingseleven meldte seg på hos danske Speak High School* ni måneder før det nye skoleåret og foreldrene til utvekslingselven betalte ekstra (2012: Dkr 75000 + 7000) for at han «underingen omstændigheder» skulle havne i Utah hos en mormonfamilie.

Det varte og rakk før familien fikk vite hvor eleven skulle reise. Avreisen ble utsatt og etter skolestart i USA viste det seg at han skulle til en liten by i Utah. Småbyer i Utah består nesten bare av mormonere og det var en svært troende familie han havnet hos. Representanten hans i Utah var også mormoner.

Utvekslingseleven dro og det gikk som foreldrene fryktet. Etter hjemsendelse begynte familien det lange arbeidet med å få en unnskyldning og kompensasjon for det utvekslingseleven opplevde. Jeg traff dem i den forbindelse og…

View original post 128 more words

Advertisements

Utvekslingsåret ble en skuffelse

Av Mari Sofie Lerfaldet, Beate Kold Hansen,
Publisert: 09. mai 2014, kl. 18:00

Utvekslingsåret til Rine Langslet (19) ble ikke helt som hun hadde forestilt seg. Etter fire måneder i USA valgte hun å reise hjem igjen.

Utvekslingsåret til Rine Langslet (19) ble ikke helt som hun hadde forestilt seg og hun valgte å avbryte USA-året og dra hjem.
Utvekslingsåret til Rine Langslet (19) ble ikke helt som hun hadde forestilt seg og hun valgte å avbryte USA-året og dra hjem. (Foto: Jarran Flokkmann)

Rine Langslet fikk ideen om å dra på utveksling gjennom skole og venner.

  • Skolen har et møte hver høst og jeg ble introdusert ordentlig til det å dra på utveksling der, forteller Rine.

Glad i å reise

  • Det var noe helt annerledes og jeg har alltid vært glad i å reise. Jeg ville se mer av verden.

Rine valgte å dra med utvekslingsorganisasjonen Speak i august 2012.

  • De virket profesjonelle, og det var vel intervjuet med dem jeg fikk mest ut av i forhold til andre utvekslingsorganisasjoner.

Den amerikanske organisasjonen de samarbeidet med mistet lisensen like før hun skulle dra.

  • Jeg fikk en ny amerikansk organisasjon, men skulle fortsatt ha den familien som hadde blitt valgt ut av den gamle, sier Rine.

Ønsket en barnefamilie

Rine fikk allerede vite om familien sin i mars, og utvekslet brev og e-mailer med dem før hun dro i august.

– Jeg ønsket meg en familie med barn eller andre utvekslingsstudenter, men endte opp hos et 70 år gammelt ektepar. De virket først veldig hyggelige, men jeg merket da jeg kom dit at det var en del som skurret rundt dem, forteller Rine. Familien hun kom til hadde nesten ingen kontakt med de andre familiemedlemmene rundt seg.

  • Ekteparet hadde barn fra andre ekteskap, men de hadde ingen kontakt med dem, sier Rine.
  • De drakk ganske mye alkohol og tok en del medikamenter, noe jeg synes var ubehagelig. En gang sovnet til og med vertsmoren min bak rattet da vi kjørte!

Fint sted

Rine kom til Seattle i Washington State.

Hun hadde ikke selv valgt dette stedet, men var veldig fornøyd.

  • Jeg kom til et veldig bra sted, det var litt mer liberalt enn i de sørlige statene. I forhold til skole var det nesten som å bo i Hønefoss. Vi lå utenfor en større by og jeg gikk på den «bra» skolen. Det var godt å vite at skolen hadde en bra standard så jeg visste at jeg fikk god undervisning, forteller Rine.

Hun synes det var mye bedre å være på skolen og fritidsaktiviteter enn å være hjemme.

Byttet familie

Rine fikk til slutt skiftet vertsfamilie etter å måtte krangle med organisasjonen som mente hun ikke trengte det.

  • Jeg byttet etter hvert familie da jeg slet en del med familien jeg først hadde. Det at blant annet vertsmoren min sovnet bak rattet gjorde det ekstra viktig for meg. Hun var veldig ustabil, det var mye krangling og lyving, sier Rine.
  • Den familien jeg kom til hadde veldig snille foreldre. De hadde en datter som var like gammel som meg og en sønn som var litt yngre. Datteren og jeg fungerte veldig dårlig sammen. Det ble en konstant dårlig hjemmesituasjon noe som gjorde at jeg fikk veldig hjemlengsel……………………

  • Resten av artikkelen finnes hos Ringerikes Blad

    Speak Holding / Aspect/Speak

    Speak Holding ApS (2007) Under tvangsoppløsning per oktober 2017.


    History:

    • Lars Henrik Wollebekk = LHW = main character
    • Carl Eivind Wollebekk = CEW = LHW’s father
    • Vibeke Timm Gunthe Wollebekk = VTGW = LHW’s wife (?)

    1988: ASSE Norwegian Educational Travel AS (948 156 989) is established in Norway by Svenska Statens Språkresor AB. It continues as Sweden’s international education project until 1997. At that time ASSE Norwegian Educational Travel AS is sold to Aspect Education Ltd. in the UK.

    Joca Eiendom AS (868 061 642) is established in Norway in 1993 as a property management firm. Later on it becomes part owner in some of the companies below. Its main owners are CEW and JW. At this point in time LHW works for EF Education, up until 1999.

    LHW takes over as managing director of the Danish subsidiary of Aspect Education Ltd., Aspect Education Denmark AS in 2000 and changes its name to Language Education Denmark A/S. At the same time LHW establishes Speak Europe AS (882 354 512) in Norway. Its original purpose was to arrange language courses, language travels and student exchange programs and other activities. Owners are LHW and Joca Eiendom AS. LHW also establishes Speak Norge AS (982 671 884)  in 2000. Speak Norge AS is the public face of Speak. Its current manager is LHW and European Language Group Sarl its current owner.

    In 2001 the Norwegian branch of ASSE changes its name to Aspect Education Norway. LHW takes over management of the firm in 2002 and the name subsequently changes to  Language Education Norge AS. While this remains its official name, Language Education Norge/Danmark/Sverige are currently known as Aspect High School. and its owners are ELG Sarl.

    Speak Europe AS changes its name to European Language Group AS in September 2003. CEW becomes manager and Chairman. VTGW is member of the board. Lars no longer has a visible role.

    LHW kicks off European Language Group (US) LLC (200311510070) in California in 2003. The Swiss branch of ELG is founded in 2004 as  ELG European Language Group Sàrl (CH-660.1.042.004-9). ELG Sarl becomes management firm for the various concerns managed and owned by LHW. LHW is, in 2004, main shareholder in ELG Sarl. LHW later becomes only shareholder until he transfers all shares to Speak Holding Aps (below).

    Speak Education Nordic AB (556698-2301) is established as a Swedish subsidiary to ELG Sarl in 2006.

    Joca Ejendom Danmark Aps (30584244) is founded in Denmark in 2007. CEW remains manager of both the Norwegian and Danish branches and his email continues to be listed as cew@speak.no.

    At this time LHW expands his company to England. In 2007 Speak Cultural Exchange UK Ltd. is established. Currently (2016), their offices are located in Margate, Kent. They are a subsidiary of ELG Sarl.

    The financial crisis that hits the world in 2008 also affects LWH’s holdings. Slowly, sites that were available on the net disappear. ELG (US) and Speak Language Travel are listed as suspended in official papers.

    In 2009 ELG AS changes its name to Combank IT Systems. Combank continues the function as management firm for the Norwegian branches of Wollebekk’s various companies. Main stockholders at this time (2016) are LHW and Joca Eiendom.

    In 2011 LHW founds the Advisory Board Aps (33592124) in Denmark www.aspectworld.se (lw@zarubencapital.com).

    2013 Speak Holding Aps (34891192) is established by LHW in Denmark.  2013: LHW tranfers his shares in ELG Sarl to Speak Holding Aps, yet remains in management in ELG. Speak Education offices are established in Denmark.

    Why Wollebekk ties into Kaplan, Inc. in these phone pages I’m not sure.

    (This article was updated March 14, 2016)


    Father and son are also member of and chairman of Sameiet Holmenkollen 103 board.


    Media / Student experiences:

    2007/2008: Spionert på, mye kjeft, gikk gjennom tingene

    Ikke seng, bytte flere ganger, manipulerende vertsforeldre, selvmord, kastet ut, ingen hjelp

    2011 Oct 16: – Jeg var to minutter fra å reise hjem

    2011/2012: Ikke lov å kontakte mor, truet, tar ikke ansvar, manipulerende

    2014 Feb 07: Far: Min søns udvekslings- rejse var et mareridt: Paid extra to avoid Utah and Mormons. Was sent to Utah and Mormons.

    2013/2014: Religionspress, mishandling, dobbeltrolle

    2013/2014: USA: Speak/Aspect: Religionspress, mishandling, dobbeltrolle

    Langt – men viktig lesestoff for alle i samme situasjon. Høsten 2013 skulle bli spennende for vår flotte, selvstendige og flinke datter. Hun hadde nemlig fulgt en mangeårig drøm og skulle til USA som utvekslingsstudent. Alt forarbeid var klart, hun skulle reise med organisasjonen Speak, som samarbeider med Aspect i USA. Vi hadde fått god kontakt med vertsfamilien og både skypet og mailet med dem. Det virket som en grei familie. Vi visste desverre ikke noe særlig om dem, da organisasjonen Speak var tilbakeholdne med opplysninger om dem. Det vi visste var at mora var hjemmeværende, faren var radiolog og at de hadde 2 barn.
    Avreise var satt til 7. august, og vi fulgte jenta vår til Gardermoen. Hun landet i Colorado Springs i august, full av forventning, og gledet seg til å møte vertsfamilien sin i virkeligheten. Hun ble tatt i mot på flyplassen og kom trygt hjem til huset hvor hun fikk servert tynn nudlesuppe. Sulten som hun var etter den lange reisen ble hun litt skuffet, men all spenningen gjorde at det ble fort glemt.

    Fra første dag av føltes det likevel helt feil. Borte var smilet og det gode humøret som vi hadde sett hos vertsfamilien da vi skypet med dem. Spesielt gjaldt dette vertsmor. Hun gikk rundt med en sint rynke mellom brynene hele tiden, og var svært lite hyggelig. Da de og jenta vår skulle til kirka deres den første helga, fikk hun vite at de var mormonere. Hun hadde ikke noe forhold til denne sekten, men stusset litt over at hun ikke hadde fått vite det på forhånd. Det viste seg at de var svært strenge utøvende mormonere. Vi hadde altså ikke fått noe informasjon fra organisasjonen om at familien var medlem av en sekt. Vi fikk senere vite at denne informasjonen skulle vært sendt oss, men den var tydeligvis ”avglemt” i USA. Aspect mente de hadde sendt denne informasjonen til Elise. Det hadde hun ikke fått.

    Den nye hverdagen bestod av kontroll, overvåking, isolasjon, meget strikte regler, dårlig mat og lite omsorg. Selv om hun ikke er mormoner ble det nesten krevd at hun skulle leve som en. Det ble strenge restriksjoner på klær, mat, drikke, venner, fritid og hun ble påmeldt søndagsskole. Hun kunne ikke bruke noen av klærne hun hadde med fra Norge. Som den oppegående jenta hun er, hadde hun med seg vanlige klær fra Norge, ikke noe som kan være utfordrende. Når de hadde mormonertreff hjemme hos familien, måtte jenta kle seg helt tildekket selv om det var godt over 30 gr ute. På en shoppingtur på et kjøpesenter ble hun nærmest tvunget av vertsmor til å kjøpe klær hun ikke likte. Utover dette var vertsmor svært kontrollerende og lite hyggelig, spesielt når de to var alene. Vertssøstra på 11 var egentlig ei hyggelig jente, men hun ble etterhvert brukt som både ”spion” og påpasser. Hver gang jenta vår gikk på rommet sitt, kom vertssøstra og sjekket hva hun gjorde.
    Hun fikk ganske snart servert 10 regler som skulle følges. Greit med regler, men når reglene presenteres som udiskutable og de er skrevet ut fra et helt annet livssyn og klare tegn på mistenkeliggjøring er det ikke så greit likevel. Her kom det fram at hun ikke kunne drikke kaffe og te, videre måtte hun opprette en amerikansk mailadresse for å holde kontakt med sine amerikanske venner. Den gamle mailkontoen kunne hun sjekke kun en gang i uka. Mobil og PC måtte leveres til vertsforeldrene hver kveld. Det var regler for å gå i det mormonske tempelet, for klær, kontakt med Norge og også en regel om at hun ikke måtte være så mye alene på rommet sitt. De var ikke ønskelig med mye kontakt med hjemmet her i Norge, noe som forsåvidt ville vært helt ok om jenta hadde det bra. Vi opplevde selv en svært guffen skype-samtale der vertsmor kom og brøt inn i samtalen og var svært negativ til oss.
    Det var ikke lett å bli kjent med jevnaldringer fordi kirkegangen tok mye tid (over 4 timer hver gang). Familien var uansett ikke positive til at hun skulle bli kjent med noen som ikke var mormonere.
    Det ble vanskeligere og vanskeligere å være 16 år, langt borte og ingen fortrolige i nærheten. Den som skulle vært hennes fortrolige var Aspects plasskontakt, en mann på godt over 80 år og svært nær venn av familien. Han var i samme sekt, og mente at jenta hadde vært utrolig heldig som kom til akkurat denne familien. Pga at jenta vår ikke hadde det godt hos familien, tok vi kontakt med Speak. Her fikk vi null støtte fra første dag av. Vi fikk høre at vi måtte tenke på familien som hadde gledet seg siden mars! Ingen tenkte på vår jente som hadde gledet seg i mange år… Hun sendte også mail selv til Speak og fikk det samme svaret: ”Det er også lurt at du har i bakhodet at vertsfamilien som valgte deg ut i mars, også har gledet seg til dette, og at kanskje vertsmor vil synes at det er litt synd at du drar allerede nå etter så kort tid.” Igjen ble det understreket at vertsfamilien var den viktige, ikke eleven som hadde lagt livet sitt i denne organisasjonens hender og betalt i dyre dommer for det.

    Vi mottok trussel om hjemsending, og mange mailer med lite hyggelig innhold. Vi fikk også høre at vi var diskrimerende ettersom vi satte spørsmålstegn ved å ha vår datter hos medlemmer av en sekt. Vi hadde jo en lang liste med opplevelser og hendelser som viste at jenta ikke hadde det bra, og det skyldtes ikke bare familiens livssyn, men hele settingen. Vi hadde daglig kontakt med Speak, og de igjen med Aspect, men vi kom altså ingen vei. Vi fikk vage svar, lite imøtekommende svar, vi hadde rett og slett ingen rettigheter.

    Det toppet seg da jenta fikk hjernerystelse etter en motorsykkelulykke under trialkjøring i fjellene. Vi hadde på forhånd ikke blitt forespurt om det var greit at de tok henne med seg på en slik tur. Det står klart fra i Studentboken til Aspect at elevene ikke kan delta på ekstremsport, men reglene i den boka gjelder tydeligvis bare studentene, ikke familiene… Hun satt bak vertsfar da de veltet opp en bratt bakke, og hun hadde ikke annet enn bukse og T-skjorte i tillegg til SYKKELhjelm (altså hjelm for vanlig trampsykkel) på seg. Faren hadde motorsykkelhjelm og vanlig MC-utstyr. Hun slo seg svært stygt, pådro seg store skrubbsår og slo hode og nakke. Selv om vertsfaren jobber som radiolog og da kanskje vet hva man sjekke når noen har slått seg i hodet, ble dette ikke gjort. Han og familien var mest opptatt av sine egne skrubbsår. Vi, hennes FORELDRE, ble IKKE varslet etter ulykken og de tok henne IKKE med til lege! Det gikk 3 dager før de tok henne med til legesjekk, fordi hun selv og vi insisterte på det. Hun fikk da selvfølgelig påvist hjernerystelse. Etter dette ble hun hjemme noen dager fra skolen for å ta det med ro. Legen var ganske klar på dette, da hjernerystelsen var kraftig og hun var i svært dårlig form. Disse dagene vekket familien henne tidlig for å vaske bad, ta oppvask, vaske rom, gå tur med bikkja… Hun gråt da hun snek seg til å snakke med oss i telefonen, hun klarte nesten ikke å gå ned trappa til rommet sitt, og likevel sendte de henne ut på hundelufting. I tillegg ville de at hun skulle bli med på familietreff i Salt Lake City helga etter den fatale ulykken. Hun var veldig dårlig og vi ønsket at hun ikke skulle være med. Merkelig nok fikk vi her medhold av Speak/Aspect. Aspect og familien bestemte at hun skulle bo hos plasskontakten, men hun fikk selv ordnet med å bo hos ei jente hun var blitt litt kjent med. Vertsmor og Aspect fortsatte å nekte henne dette. Det utløste en diskusjon uten sidestykke. Til slutt fikk jenta lov til å bo hos venninna, fordi vi da i mellomtiden hadde tatt kontakt med CVFES (amerikansk organisasjon som jobber med utvekslingsstudenters rettigheter). Derfra fikk vi høre at en student ikke skal bo hos sin plasskontakt, organisasjonen har ikke lov til å foreslå det i det hele tatt. Vertsmor var sint da hun kjørte henne til venninna og sa ikke ”ha det”. Dette ble den beste helga så langt i Colorado, tross dårlig form.

    På dette tidspunktet fikk vi endelig medhold i at hun skulle få ny familie, men Aspect hadde ingen familier å ta av. Hun ble derfor nødt til å flytte tilbake til vertsfamilien da de kom hjem fra Salt Lake City. De hadde i mellomtiden fått vite at jenta skulle flytte, uten at hun ble informert om at de visste. De var sinte på henne, og ga tydelig uttrykk for at de ikke likte henne. Hun gråt og var redd for å møte dem på grunn av sinnet deres, så hun turde ikke å spise middag sammen med dem. De ryddet dermed bort all mat, så hun fant ingenting da hun seint på kvelden listet seg til kjøkkenet fordi hun var sulten. Dagen etter fikk hun heller ikke mat, og da krevde både hun og vi at Aspect måtte gripe inn. Det gjorde de, og hun ble tatt ut selv om hun egentlig ikke hadde noe sted å bo. Hennes reddende engel var ei jente hun var bli litt kjent med på skolen. Der kunne hun få bo, men Aspect mente hun igjen skulle bo til plasskontakten, som på den tida var svært irritert på jenta fordi hun skulle flytte. Aspect ga til slutt klarsignal for å få bo til jenta (etter ny kontakt med CSFES), og på avreisetidspunktet kom venninna for å hente jenta. I tillegg dukket plasskontakten opp, da han ikke hadde fått beskjed om at han var ute av bildet. Det ble mye kjefting fra vertsforeldrene, og vertsfaren trakk venninna til side og sa at jenta vår betød trøbbel og man ikke burde ha noe med henne å gjøre. Vertsmoras siste hilsen var: ”Be nice. You’re not being nice now”.

    Hadde Speak/Aspect gjort jobben sin tidligere hadde ikke ulykken skjedd, hun hadde ikke mistet viktige skoledager der borte og hun hadde sluppet å være hos en familie som er uansvarlig, kontrollerende og lite empatisk, samt oppleve den traumatiske avslutningen.

    Hun fikk gode dager hos venninna si. Foreldrene var flotte mennesker, og de var lei seg fordi de ikke kunne bli vertsfamilie pga en leiekontrakt med diverse retningslinjer.
    I midten av september, etter en periode som hadde vært fryktelig lang for jenta vår og oss foreldre, fikk hun ny familie. Denne gangen visste vi at hun kom til en flott familie fordi vår niese hadde bodd hos dem året før. Det var som å komme hjem da hun ankom Lafayette i Colorado. Hun opplevde varme, omsorg, raushet og tilhørighet. Alt lå nå til rette for at resten av året skulle bli det året hun hadde drømt om. Dessverre ble det ikke sånn. Formen var ikke bra. Hun slet med hodepine, svimmelhet, konsentrasjonsproblemer og nattesøvn. Det ble tungt å gå på skolen, vanskelig å gjøre lekser og situsasjonen var ikke enkel. Vi leste om Post Concussion Syndrome, og så at symptomene stemte. Hos legen i Colorado ble det imidlertid satt diagnosen depresjon. Denne legen (forøvrig fastlegen for Aspects person på denne saken) konkluderte også med at hun hadde vært deprimert siden hun var 13 år! Aspect styrte også dette, de var med til legen og hadde full innsynsrett i saken. Da jenta vår oppsøkte skolepsykologen for å få prata om alt dette og om den første vertsfamilien, kom dette Aspect for øret og de ringte både skolepsykologen og jenta vår og ville vite hva de hadde snakket om. De oppførte seg ganske skremmende på telefon, og ble tydelig irriterte da de ikke fikk vite noe. Vi følte oss helt maktesløse over alt som skjedde. Og var det en ting som var sikkert, så var det at vi ikke ville ha sendt dattera vår av gårde hvis hun hadde vært deprimert i mange år! Jenta følte at Aspect hang over henne og fulgte med alt hun gjorde, og ettersom hun sleit med formen ble noen av dagene litt tunge. Familien var imidlertid fantastisk, og hun stortrivdes sammen med dem.

    Mot slutten av november fikk hun en telefon fra Aspect med beskjed om at hun måtte reise hjem, da de var bekymret for hennes mentale helse. Dette kom som lyn fra klar himmel og hun fikk sjokk. Hun ringte oss og var svært lei seg. Vi vurderte å ta opp kampen med Speak/Aspect igjen, men nå var jenta sliten av hele tiden å måtte kjempe mot en organisasjon som ikke var på hennes side. Hun fant ut at hun ville komme hjem i stedet for å ta opp kampen.

    Etter en trist og tårevåt avskjed med familien kom jenta vår hjem. Det var ubeskrivelig godt å se henne etter en tøff høst. Hun fikk starte opp i klassen sin igjen. Skolens studieleder sto på veldig for henne, og sørget for at alt gikk på skinner.
    Hun var så absolutt ikke deprimert, men slet med hodepine og svimmelhet. Søvnen kom tilbake ganske fort. Først nå ca 6 måneder etter ulykken begynner hodepinen å løsne, selv om den fortsatt henger i enkelte dager.

    Vi ønsket å få denne saken ut i media, fordi det er viktig at andre studenter og foreldre får vite om slikt. I tillegg bør det advares på det sterkeste mot organisajonene Speak og Aspect. Det vi har skrevet her er faktisk kortversjon av alt som skjedde, og det er mange svært graverende handlinger både Speak og Aspect har utført i denne saken som ikke kommer fram her. Dessverre var nok ikke denne saken ”viktig nok” for de medieaktørene vi kontaktet.
    Det siste Speak gjorde var særdeles grovt. Vi hadde kontakt med en journalist som vurderte å ta denne saken, han ringte til Speak for å få deres uttalelse. Han fikk da vite fortrolige, konfidensielle opplysninger om jenta vår, opplysninger som står i hennes legejournal! Heldigvis informerte han oss om dette, og vi må si at vi fremdeles er sjokkert over at en representant for Speak går ut med konfidensielle opplysninger til en journalist!

    Dette brevet er skrevet i full forståelse med vår datter. Hun har selv vært åpen om alt som har skjedd på digitale medier og ellers. Hun har alltid vært ei meget sterk og selvstendig jente, hadde hun ikke vært det hadde hun vel heller ikke ønsket seg et utvekslingsår. Hun går med ryggen rak, og som den sterke jenta hun er, velger hun å se på dette som en erfaring som hun vokser på. Vi som foreldre er svært stolte av henne. De som absolutt burde bøye seg i støvet er Speak og Aspect, men det gjør de nok ikke.

    Kathrine og Karl Petter Askim

    2009 Jul 21: Jeg var to minutter fra å reise hjem

    Emma Tollersrud / Publ. 21. juli 2009

    Kjenner du noen som har negative erfaringer med utvekslingsopphold i utlandet? Send en e-post til 2286@aftenposten.no1 eller ring Aftenposten.no på 02286. Du kan også sende SMS/MMS til 2286.

    Da Anne Bardoz (17) fra Tønsberg dro på utveksling, ble hun lovet en trygg vertsfamilie med god råd og ordnede forhold. I stedet ble hun møtt av den virkelige skyggesiden av det amerikanske samfunnet. Nå advarer hun andre studenter.

    Anne fikk ingen varm velkomst da hun ankom Scranton, Pennsylvania i august i fjor. Vertsfamilien hun først ble plassert hos, hadde hverken tid eller råd til å ha en student fra utlandet boende hos seg. Anne fikk ikke den økonomiske støtten hun hadde rett på.

    – Jeg måtte kjøpe all maten min selv, og brukte omtrent alle pengene mine på det. Jeg følte meg ikke velkommen der i det hele tatt, sier Anne.

    Uutholdelige forhold

    Etter to måneder hadde samarbeidsproblemene blitt så store at hun måtte bytte vertsfamilie. Anne reiste gjennom Speak Education, som samarbeider med Aspect Foundation i USA. De hadde store problemer med å finne en ny familie, og til slutt endte hun opp hos en tidligere kollega av den ansvarlige Aspect-representanten.

    Når de må bruke sine egne for å løse situasjonen, sier det noe om hvor desperate de er, og hvor tvilsom denne virksomheten er, sier Anne.

    I det nye hjemmet ble Anne møtt av det verste synet hun noen gang hadde sett. Gulvet var dekket av hundeavføring, luften var tett av tobakksrøyk og stanken var enorm. Hygienen var så dårlig, at huset kort tid etter ble erklært ulovlig å bo i, av politiet.

    – Vertsfamilien eide tre hunder og to katter, som aldri ble sluppet ut av huset. De gjorde fra seg overalt, til og med på klærne og i sengen min. Det ble aldri rengjort, sier Anne til Aftenposten.

    Utbredt problem

    Kombinasjonen av minimale mengder søvn og liten tilgang på ordentlig mat ble situasjonen uutholdelig. Anne forteller at det var en stor belastning.

    • Som utvekslingsstudent var jeg alene i en helt ny og ukjent situasjon, langt borte fra mennesker jeg kjente og stolte på. Hjemmet ble alt annet enn den trygge rammen det skulle være, sier hun.

    «Jeg fikk nesten ikke gå ut av huset, og etter hvert fikk jeg ikke bruke PC. Det var også sterkt begrenset hvor mye jeg kunne ringe hjem»Anne Bardoz (17)

    I amerikanske medier har det den siste tiden kommet frem flere lignende saker som viser at Anne ikke er alene. Bare i Scranton har flere av studentene rapportert om usle boforhold, med underernæring, trange og skitne leiligheter og utrygge forhold, ifølge CNN2. Det har blitt rettet sterk kritikk mot mangelfull kontroll og omsorgssvikt.

    Annes klassekamerat Carlos Villareal kom fra Colombia til svært dårlige forhold i et amerikansk hjem i Scranton.

    Se CNNs intervju med Carlos her:3

    Tvilsom industri

    Situasjonen har sjokkert de amerikanske kontrollorganene, som nå har satt i gang en omfattende granskning. I et brev til utenriksminister Hillary Clinton krever senator Bob Casey nye reformer4 og en grundig etterforskning av forholdene i Pennsylvania.

    Kritikere mener det er snakk om en ytterst tvilsom og pengegrisk industri, som har ført til mange tilfeller av vanstell og psykisk, fysisk og seksuelt misbruk, skriver AP. Studenter har også blitt plassert hos tidligere domfelte og de har blitt frastjålet store beløp.

    Det er Aspect Foundation som har ansvaret for utvekslingsstudentene i Scranton, og totalt tar de imot over 1000 studenter hvert år. Ifølge AP har organisasjonen beklaget forholdene på det sterkeste, og sagt at de alt i alt har et godt rykte på seg.

    Tre uker

    Anne Bardoz har derimot ikke ett godt ord å si om organisasjonene Speak og Aspect. Straks hun hadde flyttet inn i det nye hjemmet, forsto hun at hun måtte ut derfra så fort som mulig. Men da hun kontaktet organisasjonene for å få byttet vertsfamilie, var det ingen hjelp å få. De hadde ingen andre familier tilgjengelig.

    • Jeg prøvde flere ganger, og henvendte meg til mange forskjellige mennesker langt oppover i systemet. Det eneste de sa var at jeg måtte vente, sier Anne.

    I tre uker måtte hun vente. Hun visste ikke hvem andre hun kunne kontakte, og det var heller ikke mye foreldrene fikk gjort. Dermed måtte hun lete helt på egenhånd.

    – De eneste jeg kunne snakke med var de som selv hadde plassert meg der, vel vitende om forholdene der, sier Anne.

    Hun oppfordrer andre utvekslingsstudenter til å orientere seg om hvilke rettigheter man har og hvem man kan kontakte utenom organisasjon. Utvekslingsstudenter har krav på både advokathjelp og hjelp fra skolen, dersom det oppstår problemer.

    Husarrest

    Utvekslingsstudenter i USA har strenge regler å forholde seg til. Det gjelder både skole, fritid, innetider, økonomi og samarbeid med vertsfamilien.

    Fordi den første vertsfamilien mente at Anne hadde brutt disse reglene, var hun i en såkalt «Probation-periode», en form for husarrest. Det ble tre ekstremt lange uker i det skitne huset.

    – Jeg fikk nesten ikke gå ut av huset, og etter hvert fikk jeg ikke bruke PC. Det var også sterkt begrenset hvor mye jeg kunne ringe hjem, sier Anne, som karakteriserer reglene for utvekslingsstudenter og Probation-ordningen som manipulerende og potensielt skadelig.

    Etter hvert ble Anne så fortvilet at hun var nær ved å gi opp. Hun orket ikke mer, og ville hjem til Norge. Alt hun ønsket var å booke nærmeste fly hjem til Norge.

    • Jeg var to minutter fra å reise hjem, som eneste utvei. Men så til slutt kontaktet jeg rektoren på skolen. Jeg måtte ordne absolutt alt selv, sier Anne.

    Først da løste situasjonen seg. Rektoren fikk høre om de fryktelige forholdene og lot straks Anne bo hos seg, resten av året.

    Tar inn for mange

    Etter både terrorangrep og finanskrise har stadig færre amerikanere sagt seg villige til å ta i mot utenlandske studenter, og det har vært svært vanskelig for organisasjonene å finne gode hjem. Myndighetene i Pennsylvania advarte mot mangelen i 2006.

    Samtidig har de et klart ansvar for å skaffe gode, kvalifiserte vertsfamilier. På Speaks egne hjemmesider står det at vertene må fylle ut detaljerte søknader og gjennomføre personlige intervjuer. Og først når familiemedlemmenes bakgrunn, hjemmets standard, studentens rom osv er godkjent, kan studenten flytte inn.

    Danielle Grijalva, leder for Committee for Safety of Foreign Exchange Students, sier til AP at utvekslingsorganisasjonene tar imot flere enn de kan håndtere. Det til tross for at føderale myndigheter har satt en grense for hvor mange som kan tas inn.

    Anne Bardoz mener mange tar imot studenter fordi de blir lovet økonomiske gevinster fra organisasjonene.

    Vil ha tilbake pengene

    Anne betalte 70.000 kroner i studieavgift for å få delta i utvekslingsprogrammet til Speak. Hun kan ikke forstå hva de pengene har gått til.

    – Det eneste som var i orden var flybilletten. Og den koster ikke 70.000 kroner. Speak Education ga meg ikke det de hadde lovet, og da mener jeg at jeg bør få pengene tilbake, sier hun.

    Aftenposten.no har i flere dager forsøkt å få tak i Speak Norge, men uten å lykkes.


    2009 May 31: The Times Tribune: Local neglect allegations open door to a world  where students are shuffled from home to home
    2009 Jul 16: CNN: Exchange students live American nightmare
    2009 Jul 16: VG Nett: Norske Anne opplevde utvekslingsmareritt i USA
    2009 Jul 16: The Times Tribune: State Department punishes exchange student company as criminal probe widens
    2009 Jul 19: The Times Tribune: Exchange student neglect happened a decade ago, host parent says
    2009 Jul 21: Aftenposten: Jeg var to minutter fra å reise hjem
    2009 Jul 23: The Times Tribune: Exchange students say complaints were ignored by program officials
    2009 Jul 24: The Times Tribune: Foreign-exchange coordinator arrested/Scranton, Pennsylvania
    2009 Oct 01: The Times Tribune: Casey calls for improved foreign exchange student rules
    2009 Oct 16: US Department of State: Management Review of Youth Programs Bureau of Educational and Cultural Affairs: Report Number ISP-I-10-16, October 2009
    2009 Oct 23: The Times Tribune: Changes recommended for foreign-exchange programs after Scranton scandal
    2010: CSFES Press Release: U.S. Department of State is proposing to amend regulations for hosting exchange students

    US Department of state uttalelse om Scranton saken

    USA: Bytte familie, Ikke seng, manipulerende, selvmord, kastet ut, ingen hjelp

    T.H. skriver:

    Ser EF får mye pepper her, men må bare si at jeg reiste med SPEAK  en datterorganisasjon av ASF og de var ikke mye bedre! Det startet  med at hun som jeg skulle bo hos aldrig dukket opp på flyplassen. Så  da bodde jeg hos forskjellige vertsfamilier og koordinatorer. Ett  sted måtte jeg til og med sove på gulvet. Til slutt måtte jeg bo med en annen utvekslingsstudent hos et eldre ektepar. Dette ekteparet var mildt sagt IKKE egnet for å ta imot utvekslingsstudenter. Vertsfaren  min manipulerte og løy, han var alkoholmissbruker og tok livet sitt.

    Den andre utvekslingsstudenten i familien ble flyttet fordi de fryktet for sikkerheten hans, mens de lot meg være igjen der alene. Hadde  jeg ikke hatt så mange gode venner  hvet  jeg  ikke  hva  jeg  skulle gjort.

    Og organisasjonen visste aldrig hvor jeg var, heller ikke da vertsmoren min kastet meg ut på dagen… De nektet meg også  å  dra til min egen familie i USA da jeg var hjemløs i jula. Bodde hos litt forskjellige venner til jeg fant en fantastisk familie som jeg  bodd e hos resten av tiden.<

    Men ASF i San Fransisco ringte faktisk å kjeftet på meg fordi  jeg  hadde uroliget mammaen min med å fortelle sannheten. Ja, hva  skulle det være godt for.Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte, og fortalte de det at noen måtte jo få vite hvor jeg var, og det ville jo mamma gjerne vite.Møtte eller snakket aldrig med min koordinator, møtte mange andre koordinatorer men hørte aldri fra min egen. SPEAK var jo absolutt mest redd for sitt rykte og da de fant ut at min pappa jobbet i dagbladet var de raskt ute med å  betale  tilbak  pengene.Jeg fullførte året mitt, og de siste månedene var helt  fantastiske! Men det må skje noe med systemet for at det skal  bli trygt å dra alene som 17 åring på utveksling!