Stikkordarkiv: #Trusler

Problemer: Bytte familie, lite mat, trusler, psykiske problemer

AFS lover deg trygghet, sikkerhet og hjelp gjennom året. Det var ikke akkurat det jeg følte jeg fikk i Japan, rettere sagt i byen jeg bodde i et halvt år. Jeg har fremdeles mareritt om det som skjedde, og er helt redd de skal komme etter meg igjen. Fulgte meg helt forfulgt og sett ned på. Her er min historie.

Vertsfamilie nr. 1 var veldig åpen med meg og fortalte meg mye om fortiden sin, selv om det veldig personlig. Dette gjorde hun til og med før vi møttes, da vi snakket en del sammen på Facebook før jeg dro. Jeg var glad for at hun stolte sånn på meg, og lyttet hver gang. Siden hun var såpass åpen følte jeg at jeg kunne gjøre det samme (sa ikke så veldig mye), men det ble fort for mye for henne. Hun fortalte meg at hun ikke fikk sove etterpå og virket svært nedfor. Dette skjedde flere ganger med småting også. Hun gråt foran meg fordi en utvekslingselev ikke klarte å få seg venner på skolen, og hun bekymret seg for hver minste ting jeg sa. Først tenkte jeg at det var bra at hun var så omtenksom og opptatt av andre, men det ble for mye. Det var ikke normalt å reagere sånn; å ikke sove og være så sliten at man dro til lege. Hun brukte meg som psykolog! Skjønte da at jeg burde være forsiktig med hva jeg sa til henne, for hun ble så utrolig påvirket av det. Jeg ville ikke se henne slik og ønsket henne alt godt, derfor begynte jeg å holde ting inni meg for hennes eget beste. Hun kunne tydeligvis ikke takle flere problemer enn sine egne, og jeg ville ikke at hun skulle ha det sånn. Det er vanskelig å holde så mye inni seg, og etter hvert ble jeg sliten og forvirret.

På grunn av dette hadde vi dårlig kommunikasjon. Det var vanskelig å snakke med vertsmor, og jeg hadde mye hjemlengsel men prøvde å holde det for meg selv. Dette ble de sinte for og tok som om jeg var en dårlig person, selv om jeg faktisk gjorde det for deres skyld.

Det var også ubehagelig at vertsmor og LP snakket stygt om andre utvekslingselever, både de som var der nå og hadde vært der før meg. Det er ikke lov. Å høre på alt det var veldig ubehagelig for meg og jeg skjønte snart at i Nagaoka var alle venner, alle visste alt og spredde rykter.

Senere den uken møtte jeg to LP-er («rådgivere» i AFS) for å snakke om problemene. De tok opp de samme problemene om og om igjen, selv om jeg allerede hadde snakket med min egen LP og vmor om det. Følte de var flinkere til å høre til å høre på meg og jeg fikk fram at jeg var veldig motivert til å prøve videre. Likevel fikk jeg høre ting som at det var meg det var noe gale med, ingen kulturer er sånn, det spiller ingen rolle. Jeg måtte bare sitte der og nikke som en robot, smile og si takk uansett hvilke fæle ting de sa til meg. Så dro jeg til en midlertidig vertsfamilie.

Heldigvis hadde jeg det kjempefint der og alt gikk naturlig. Jeg følte at jeg kunne være meg selv, og det var ikke noe problem. Usikkerheten og de vonde følelsene forsvant, og jeg tilbrakte mer enn gjerne all tiden nede i stuen. Jeg hadde det kjempefint der og har fremdeles kontakt med dem, håper jeg kan dra på besøk der en gang. En lang stund hadde jeg nesten begynt å tro på det folk hadde sagt; at det var noe galt med meg, at jeg virkelig var en dårlig person. Det var ikke sant. Jeg er utadvendt og forståelsesfull, noe som blir godt tatt i mot på skolen også. Da jeg kom tilbake fortalte jeg til sjefen (for AFS sitt lokallag her) hvor fint jeg hadde hatt det, og jeg følte at vi passet mye bedre sammen. Fikk beskjed om at det ikke spilte noen rolle siden jeg kun hadde vært der i en uke, og at det ikke handlet om at vi passet sammen, men at jeg oppfører meg bra.

Dagen etter skulle vi endelig ha et møte sammen med min egen LP, sjefen, vertsmor og meg. De snakket om det samme de hadde tatt opp før, og spurte om hva jeg synes. Hver gang jeg forklarte meg fikk jeg bare protester. Uansett hva jeg sa fikk jeg ingen forståelse, og de av avbrøt meg midt i med å rope «stopp!» med håndflaten mot meg. Jeg vet at siden jeg blir sett på som et barn her, så har ikke forklaringene mine så mye å si. Og jeg satt der og følte at de rett og slett spurte fordi det er det de burde gjøre, ikke fordi de faktisk var interesserte. Det var vmoren og sjefen som snakket til meg, LP-en hørte på. Alle disse møtene og samtalene gikk på japansk, da kun en av dem kunne engelsk (og hun fikk jeg ikke snakke med).

Vmor var så sint at hun måtte puste skikkelig tungt for å roe seg ned, og det fikk meg til å følge meg ganske ukomfortabel. Jeg har aldri sett en voksen oppføre seg slik. Det kom frem enda flere «problemer» med meg, og de var helt usaklige. Det var som om hun prøvde å få dem til å se mer og mer ned på meg, og det var lite logikk i det hun sa. F.eks. har både hun og AFS bedt meg om å alltid si i fra hvis jeg har vondt i hodet, og den morgenen hadde jeg det så jeg sa i fra. Jeg hadde forklart til henne at jeg hadde tatt medisin og at det var over, men dette var hun tydeligvis ikke fornøyd med. Hun klaget i vei. tiden oppførte jeg meg rolig, i motsetning til slik sjefen og vmor holdt på det meste av tiden. Om jeg hadde oppført meg sånn hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke kan kontrollere meg, men det er tydeligvis greit at de gjør det.

Jeg følte meg tråkket på og oversett. De var helt overbeviste om at jeg var en dårlig person og uansett hva jeg hadde sagt, så ville det ikke ha hjulpet. Jeg måtte bare nikke til alt og si unnskyld. Det har vært så mange misforståelser og de spør, men lytter ikke. Det verste var at jeg fikk høre at jeg ikke kunne bli en god lege og mor, og dette såret meg veldig. Jeg vet at man ofte er ekstra hard her når man kjefter, men er ikke dette å gå litt for langt? Hvordan kan man si sånt til et annet menneske?

Senere fortalte vmor meg noe jeg lenge hadde mistenkt; at hun har PTSD (hun har vært hos lege og alt). I det siste hadde det blitt verre igjen, og jeg forklarte for henne at jeg hadde holdt ting inne for å gjøre det bedre for henne. Hun sa hun var lei seg for at det gikk utover meg, og at hun synes jeg egentlig var snill og god. Vertsfamilier som er psykisk syke kan ikke være det, så AFS Nagaoka hadde brutt reglene nok en gang.

Etter de to ukene hos vertsfamilie nr.1 flyttet jeg inn hos nr.2 igjen, og har hatt det veldig fint her. Jeg bestemte meg for å starte på nytt, og hadde ikke lyst til å snakke med vfamilien om det som var. Noe jeg likte godt med den uken jeg var der sist, var at de ikke spurte om noe som helst. Denne gangen derimot, fikk jeg høre at sjefen hadde fortalt dem alt. Etter at jeg dro hadde hun spurt dem om hva de synes, og de sa at de synes at jeg var kjempegrei og det var ikke noe problem i det hele tatt. Sjefen prøvde straks å overbevise dem om det motsatte. Om og om igjen sa hun at jeg ikke var en god person, mens vmor nr.2 sa at det var jeg jo. Sjefen hørte absolutt ikke på dem, og la ut om historier de aldri har nevnt for meg (at jeg kalte japanere for dumme, at jeg holdt på å slå vertslillebroren min). Jeg har aldri blitt sint på ham, og jeg har aldri sagt noe slik.

Sjefen la ut om meg, men uansett så ville ikke vfamilie nr. 2 tro på henne. Og det sa de om og om igjen, men hun ville ikke høre. Hun sa at jeg måtte hjem hvis de ikke fant vertsfamilie, og vmor nr. 2 kunne ikke forstå hvorfor. Hun gråt i evigheter fordi hun synes det var så urettferdig, og hun kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt (jeg var jo en så god person). Så det er ikke bare jeg som føler at jeg har blitt behandlet urettferdig, og at det meste ikke er sant. Jeg vet at alle japanere er forskjellige, men det var ganske gale når hun gråt over det.

Jeg er kjempeglad for at de er på min side, og at det er japanere som er enige med meg. En stund ble jeg så sliten av å høre alle de fæle tingene, at jeg nesten trodde på dem. Jeg begynte nesten å tro at det folk hjemme i Norge hadde sagt til meg hele livet, var feil. At jeg er en dårlig person, at jeg ikke forstår andres følelser, at jeg ikke passer inn i andre kulturer. Jeg følte at jeg holdt på å miste meg selv. Mange ganger holdt jeg på å besvime av alt stresset.

Men det de sa var feil, jeg er en god person. Jeg forsto vmor nr.1s følelser og tilpasset meg for hennes skyld, selv om det ble misforstått. Skolen og vfamilie nr.2 likte meg kjempegodt, og jeg kunne være meg selv.

Jeg synes det var unødvendig av sjefen å fortelle vfamilien om det som hadde skjedd. Hva om de hadde trodd henne? Hvordan ville de ha behandlet meg da? Det er også i mot reglene.

Jeg ble ganske paranoid etter dette, og var redd for å snakke med noen fra AFS der. Jeg var redd hver gang telefonen ringte, for det gjorde sjefen ofte. Følte meg innelåst, fanget og jaktet på. Ble stresset hver gang jeg må snakke med de andre LP-ene, og var livredd for å gjøre feil. Var så redd for sjefen at jeg rett og slett ikke ville ha noe mer med henne å gjøre. Det ble et halvt år med trusler, folk som ropte til meg i telefonen, og det var helt traumatisk. Har aldri følt meg så lite verdt hele mitt liv. De sa jeg var ubrukelig, kunne aldri bli noe, forsto ikke andre mennesker, var ingenting, duger ikke til noe. Og så tvang de meg til å gjenta det, smile og si takk. Ble helt hjernevasket.

Vi hadde flere møter med AFS. Jeg var alltid så kvalm, svimmel og redd, og jeg fikk Jacob til å være i samme rom. Prøvde å hilse på dem, men de overså det og begynte heller å glefse til meg. Jeg torde ikke si noe, og sa bare at jeg trengte å diskutere det med de ekte foreldrene mine og AFS Norge. De bare lo av meg og sa at det spilte ingen rolle hva foreldrene mine syntes.

Videre gikk de igjennom ting de hadde snakket om før, og kalte meg for dårlig mor, lege, person og tvang meg til å gjenta det. De hevet stemmer og sa at jeg var udugelig, skulle ikke vært her, og at de ville at jeg skulle dra hjem. De lo av ting jeg sa, sukket og stønnet, og avbrøt meg. De par gangene de lot meg snakke kunne de rope stopp midt i og vise flat hånd mot meg. De protesterte mot alt jeg sa, ba meg ti stille og sa at jeg var rar, at jeg ikke passer inn i noen kulturer, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. De sa også at hvis det ikke gikk bra i neste vfamilie, kunne de ikke finne en ny en til meg. De sa det var siste sjanse, men jeg hadde jo ikke fått en eneste sjanse! Den første vertsfamilien skulle jo aldri ha blitt det.

Så fikk jeg en ny, permanent vertsfamilie. De var alltid opptatt og jeg måtte bare holde meg hjemme. Vmor jobbet til ti-elleve om kvelden, mens vfar også kom hjem sent. Jeg synes dette var litt dumt, men tenkte at vi måtte bare bruke den tiden vi hadde så godt jeg kunne. Så snart folk kom hjem snakket jeg med dem, og var ekstra hyggelig. Etter hvert som tiden gikk følte jeg at forholdet vårt ble verre og verre. De tok veldig lite initiativ til samtaler, og hvis vi først snakket fikk jeg bare «åja» tilbake. Dette var det samme med alle i vfamilien. Vfar var hjemme hele tiden i helgene, men han satt på pc med øretelefoner og var opptatt med det hele dagen. Jeg prøvde å snakke så mye med ham som mulig, men det virket som om han ikke forsto hvorfor, og jeg fikk stadig spørsmål om jeg ikke var sulten, sliten, hadde noe annet å gjøre. Det samme med vsøster, og det var alltid jeg som holdt samtalen i gang. Flere ganger da jeg kom inn for å snakke fikk jeg høre at du kan godt være på rommet, er du ikke sliten, du bør vente. Følte meg ikke velkommen eller en del av vfamilien, og det var bare jeg som prøvde. Følte meg ensom og etter hvert synes jeg det var ganske ubehagelig å være hjemme. De snakket mye med hverandre og hadde det kjempegøy, mens jeg ble ignorert

Da jeg først kom hit sa vertssøster at de var litt spesielle, og det merket jeg. Huset var fullt av fluer! De glemte ofte å kaste gammel mat slik at det var fullt av fluer og skittent! Jeg hadde noen ganger problemer med å spise maten deres pga. dette, og de ble veldig sinte. Nesten hver dag måtte jeg spise middag alene, og ofte var det kun brød. Det var lite mat i huset og vanskelig for meg å lage noe selv (ble mye koppe-nudler). De pleide å kjøpe brød, men flere ganger da de påstod at de hadde det var det ikke noe igjen til meg. Jeg måtte ofte kjøpe min egen mat.

Jeg ønsket å bytte vertsfamilie (slik jeg også ville med den første), men torde ikke si i fra. De kom bare til å bli enda sintere, og jeg fikk bare holde ut.

Vfamilien ignorerte meg mer og mer, og jeg begynte å forstå at noe måtte ha skjedd. En annen dag kom det gaver fra Norge, inkludert brunost. Vmor lagde hele tiden unnskyldninger for å ikke smake, og hun ga aldri gaven til vsøster.

Det var ofte ubehagelig stemning og de glefset til meg for ingenting. De prøvde aldri å bli kjent med meg, noe jeg synes er synd da jeg liker å bli kjent med nye folk. Vertsmor spurte meg om jeg synes hun var skummel, og sa at det var best om jeg gjorde det.

Uken før hadde jeg i tillegg et møte med LP, men hun nevnte ikke vfamilien en eneste gang. Fikk da inntrykk av at alt var bra, og vi snakket kun om ting som skulle skje videre. Dagen etter festivalen dro jeg til Shibata, og hørte ingenting fra AFS. Hadde det så utrolig fint der, og å komme tilbake til Nagaoka var et slag i trynet. En sint LP ringte og sa at hun kom i kveld for å snakke med vfamilien min om Tokyo, og jeg ble helt forskrekket. Jeg prøvde å spørre om hvorfor de kom, men da la hun bare på. Ble kjemperedd og tenkte at nå kom de til å fortelle om hvorfor jeg dro til Tokyo, om alle løgnene deres, de forrige vfamiliene osv. Det kunne ikke skje! De kom til å vende vfamilien mot meg, slik de hadde prøvd før.

En stund senere kom LP og selvfølgelig lokalsjef, og de ba meg også være med i samtalen. Det første de sa var at på lørdag skulle jeg til Tokyo, og jeg husker at jeg tenkte at nå sender de meg hjem, herregud de gjør det, nå kan jeg bli glad igjen. Men nei, de sa at jeg skulle bo der fra nå av, og de visste ikke hva som ville skje videre. Vfamilien bare nikket og så sint på meg. Så forklarte de at vfamilien min hadde gitt meg opp, at jeg skulle flyttes igjen. Jeg ble veldig lei meg, for dette kom ut av det blå. De hadde ikke sagt noe på forhånd og det er faktisk i mot reglene, og jeg ble helt forferdet over at det hadde skjedd ting igjen og at jeg ikke fikk sjansen til å rette dem opp igjen. De begynte å snakke dritt om meg igjen og skjelte meg ut. De ropte og jeg måtte bare sitte der. Vfamilien nikket bare og oppførte seg som om de visste om alt dette!

Videre nevnte hun ting som liksom hadde skjedd, at jeg hadde vært frekk(?) mot AFS, dårlig mor, lege, person, duger ikke til noe, burde ikke vært der. Det samme sa vmor og hun ropte meg til og med opp i ansiktet, utrolig skremmende. Lokalsjefen hadde sannsynligvis fortalt vertsfamilien mye dritt om meg, det er i mot reglene. Vfamilien skal ikke kunne få vite detaljer om hva som har «skjedd» før. Det første var at de mente at jeg hadde vært inne på vforeldrene mine sitt rom (og de nevnte selvfølgelig ikke at søsteren min også sover der, og hun ba meg komme inn og lese manga når jeg ville), når jeg hadde fått tillatelse til å gå inn der! Jeg hadde også spurt flere ganger om det virkelig var helt greit. Det andre var at de mente at jeg hadde brukt opp alt batteriet på en DVD-spiller uten å si det til dem. Nå vet jeg ikke om de bokstavelig talt mente batteri eller utladet, for jeg har aldri sett den en gang! Visste ikke at de hadde det en gang!

Videre ble jeg skjelt ut, avbrutt og kalt for så mange stygge ting. De gjorde narr av meg, lo, sa at jeg ikke kunne klare det, var bare til bry, var ingenting. Jeg følte meg verdiløs og trakket på, og det gjorde så vondt å høre på dem. Lokalsjefen sa at jeg ikke forsto andre mennesker, kom ikke overens med noen, og sist men ikke minst løy hun om at skolen ikke ville ha meg. Hun sa at skolen synes jeg deltok for lite i timer, og de ville heller ikke ha meg. Vmor nikket og glefset til meg om at jeg ga opp for alt, at jeg ga opp bare fordi ting var vanskelig (snakker de om??). Hun gjorde også noen bevegelser med armene som jeg ikke forsto, og da jeg spurte om det bare lo de av meg alle sammen og fikk meg til å føle meg så dum. Lokalsjefen sa til og med at hvis jeg hadde bodd i hennes hus hadde hun slått til meg, og hun gjorde også den bevegelsen med hånden! Jeg har senere fått bekreftet at hun sa dette, og at hun faktisk har gjort det mot en annen utvekslingselev! Dette fikk jeg høre fra en annen som hørte henne nevne det. Jeg ble jo omtrent truet med vold! Utrolig behagelig.

Og det verste var at jeg måtte bare sitte der og nikke, smile og si takk, takk for alle råd. De spurte meg «synes du ikke at du er en dårlig person?», og jeg sa bare at jeg har dårlige og gode sider. De bare lo. Hva skjedde med alt jeg hadde gjort mot dem? Hvor hyggelig jeg var?

Men alt løste seg til slutt. I august kom jeg til slutt til verdens beste vertsfamilie i Kamakura, en liten by utenfor Tokyo. De ble som en ekte familie for meg, og har hjulpet meg gjennom så mye. Jeg er utrolig glad i dem og de i meg. Den første kvelden hos meg sa de at de ikke visste hva som hadde skjedd, men at de visste at fra nå av kom alt til å bli bedre. Det er sant. Det halvåret hos dem var det beste i mitt liv, selv om min morfar gikk bort oppi alt sammen. Der var de også en god støtte. I går fortalte jeg dem denne historien, og de ble veldig sjokkerte. Det er ikke normalt for japanere å oppføre seg slik mange i Nagaoka gjorde. Vertsfamilien sa de var helt flaue og skuffet over hva som hadde skjedd der, og at det ikke var normalt for japanere å holde på sånn. Det har jeg også skjønt etter alle de fantastiske japanerne jeg har møtt utenfor AFS Nagaoka. I denne kulturen der man alltid tenker på andre, vokter sine ord og handlinger er slike ting som jeg opplevde helt uhørte.

Slike mennesker har ikke noe med landet de bor i å gjøre. Vi er alle forskjellige, takler slike påkjenninger på ulik måte, og noen av oss burde kanskje tenkt oss mer om. Japan har gitt meg så utrolig mye, og det er mange flotte mennesker her. De i AFS Nagaoka er frivillige og jobber hardt, det setter jeg pris på, men det er mye som burde vært annerledes.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Hvorfor ble jeg behandlet på denne måten? Vertsfamilie nr.1 var gode venner med alle i AFS Nagaoka, og ble sett opp til. Vertsmor var syk (noe lokalsjefen påsto at hun ikke visste), og de var ikke klar for å ha meg der. For at det ikke skulle komme fram at det var fordi de og AFS Nagaoka hadde gjort en feil, ble all skylden lagt på meg. Jeg er utlending, et barn og ikke en del av den venneflokken. Men det er viktig å få fram at flere av de frivillige i AFS Nagaoka var gode å snakke med, og jeg er glad de var der. Dessverre fikk jeg ikke lov til å snakke så mye med dem, noe jeg skulle ønske jeg kunne.

AFS Nagaoka hadde også vært gjennom utrolig mye stress med utvekslingselever som brøt mange regler, veldig vansker med å finne vertsfamilier, og LP-er som slet med sykdom. De hadde hatt mye å stri med og ville ha så lite bry som mulig, og da noe skjedde tok de alt det stresset og sinnet ut på meg. Lokalsjefen var en ganske eldre dame som var øverst i hierarkiet, så hva de andre vertsfamiliene mente om meg spilte ingen rolle. Det var ingen som kunne hjelpe meg. Hun hadde mye makt og utnyttet det. I tillegg var hun venner med mange på hovedkontoret i Tokyo, så der hadde jeg også vansker med å bli trodd. De virket også ganske skeptiske da lokalsjefen hadde sagt så mye stygt om meg, og jeg følte at de hele tiden så etter feil. De prøvde så godt de kunne, det er jeg takknemlig for, men de var tydelig påvirket av sitt vennskap til lokalsjefen og ting hun hadde sagt. Heldigvis fikk jeg til slutt en ny sjanse her i Kamakura, hos en utrolig vertsfamilie jeg aldri kan få takket nok. AFS Tokyo var flinke og vi løste det til slutt. Samme med AFS Norge, Jacob, min norske familie og venner. Jeg er evig takknemlig.

Problemer: Bytte familie, dopmisbruk, tyveri og trusler

Ekeberg-jenta Heidi Nathalie Hovland (19) hadde gledet seg til å dra på utveksling i mange år. Da hun endelig var fremme, oppdaget hun at det var ikke helt som hun hadde trodd.
UNGDOMSREDAKSJONEN | Michael Moe Bjørnholm
Publisert 19.06.2014 kl. 20:13 Oppdatert 19.06.2014 kl. 20:13

EKEBERG: En sen sommerdag i 2012 stod Heidi på Gardermoen med store forventninger til det som skulle bli hennes år i USA. Istedenfor kom hun hjem bare tre måneder senere. Dette er hennes historie.

– Jeg ble helt traumatisert

Heidi er 19 år og bor på Ekeberg hjemme hos moren og stefaren sin.

– Jeg har alltid elsket Ekeberg. Storesøsteren min, som for øyeblikket bor i Dubai, har alltid vært det store forbildet mitt.

– Jeg var vel som «alle andre», som skulle prøve alt og finne ut av ting. Håndball var noe jeg drev med i mange år, men sluttet etterhvert med det også. Nå er det vel musikk og skriving det går mest i, forteller en Heidi med et smil.

Da hun fylte 14 år opprettet hun sin egen blogg. Det tok ikke lang tid før bloggen ble populær og havnet på topplisten av blogger i Norge.

– Jeg husker jeg begynte å få kommentarer på at folk kjente seg igjen i det jeg skrev. Målet mitt med bloggen var ikke å bli noen kjendis, men for å få frem det jeg følte for andre. Jeg syns det var en fin måte å formidle noe på. Jeg skrev aldri om mote eller hva jeg spiste til middag, det interesserte meg ikke. Jeg ville bare skrive.

En dag reiste søsteren hennes til Texas på utveksling. Hun hadde hørt mye positivt om utenlandsturen, noe som ble inspirerende for Heidi. Etter to år kontaktet Heidi STS, arrangør av språkreiser. Noen måneder senere fikk hun en tekstmelding der det stod at hun hadde fått familie.

– Jeg ble hoppende glad og innså at jeg faktisk snart måtte begynne å pakke.

Dagen var endelig kommet

Avreisedagen hadde kommet. Den store kofferten var pakket og klar, og en grytidlig morgen dro hun til Gardemoen. Heidi fikk beskjed om at hun skulle bo i Virginia.

– Da jeg stod på flyplassen i Richmond kjentes det ut som jeg skulle lette fra bakken. Jeg var så nervøs og spent.

Vertsfamilien tok henne godt i mot og hadde en lang og koselig prat i bilen på vei til huset de bodde i. Et gjemt hus i et lite, mørkt strøk.

Skummelt

Ifølge Heidi var vertsfamilien ikke helt som de utga seg for å være. Vertssøsteren fortalte Heidi et par dager etter ankomst at moren røyket hasj – men at det var helt normalt i USA.

I tillegg til dette fortalte hun at hun selv hadde noen piller hun pleide å ta før hun skulle på fest. Heidi følte seg redd og ensom.

– Jeg husker vi skulle en liten tur til en elv for å bade. Alle røyket hasj og tilba meg piller slik at jeg ble mer våken.

LES OGSÅ: KOMMENTAR: Den store skjønnheten

Skolegangen ble vanskelig. Vertssøsteren til Heidi hadde ikke så mange venner, så det gjorde det litt vanskeligere for Heidi å bli kjent med folk. Her stod hun på egne bein.

– Jeg husker første skoledag. Jeg hadde ikke fått noen omvisning så visste ikke hvor noen ting var. Folk blikket meg. Det var en gutt på skolen jeg kom godt overens med som het Nick. Jeg fortalte han om min situasjon. Etter den dagen ble alt forandret.

«Drama mama»

Det hadde vært noen tøffe dager for Heidi. Kjæresten til vertsmoren var alkoholiker. Datteren hang med feil folk og Heidi var midt oppi det hele.

En dag hadde kjæresten til moren overnattet, og dagen etter var det en øl som var borte. Dette var det Heidi som fikk skylden for, og fikk derfor husarrest.

Noen dager senere fant de ut at det var vertssøsteren som hadde drukket den sammen med en av hennes venninner. Det hadde vært mye krangling de siste dagene, og Heidi følte seg ikke lenger trygg i huset.

– En dag merket jeg at tingene mine ble borte, som mobil og pc.

Redningen kom først da Nick hadde snakket med foreldrene sine om hvordan Heidi hadde det. Heidi måtte lyve til sin familie og si de var kjærester. Sannheten var at hun ønsket å komme seg bort derfra. Etter noen uker ringte moren til Nick områderepresentanten til Heidi og sa at de ville hun skulle flytte inn til dem. Heidi hadde vært der samme dag, og det tok ikke lang tid før hun ble hentet av vertsmoren.

– Jeg fikk utrolig mye kjeft da hun fant det ut, og det var ikke så mye jeg fikk gjort. Hun prøvde å nekte dem i å flytte meg. Jeg fikk ikke byttet med en gang og måtte bo sammen med dem fremdeles. Det var dårlig stemning i huset, og jeg torde ikke gå å ta mat lengre.. Vertsmoren min klikka fullstendig og begynte å skrike så høyt at man hørte det utenfor huset. «Du skal ut!».

Det tok ikke mange timer før Heidi var ute av huset.

– Jeg ble helt traumatisert.

Heidi fikk byttet vertsfamilie, men måtte gå på samme skole.

Hun forteller at vertssøsteren la ut mye stygt om henne på nettet, og at det påvirket skolegangen hennes. Etterhvert fikk Heidi nok og valgte å reise hjem til Norge.

– Det var ikke mer for meg å gjøre der, jeg gråt hver dag og ønsket bare å dra hjem. Jeg var redd for hva folk i Norge ville si, men jeg kunne ikke brydd meg mindre da jeg først var hjemme. Det var selvfølgelig en vondt opplevelse, men jeg har lært mye av det.

Vanlige problemer: Bytte familie, bli kastet ut

E.M. skriver

Då eg var med AFS i Costa Rica var eg hos ein familie som ikkje  visste at eg kom, sonen i familien hadde søkt om vertssøsken for å lere engelsk. Då eg ikkje ville vere gratislerar for han, heiv dei meg ut. Eg havne deretter i ein identisk situasjon i ein anna familie. Den gonga lerte eg vertsfaren engelsk, og vi hadde de tkjekt til han var ferdig på kurset han tok – då var det slutt på all kommunikasjon med meg, eg fekk ikkje mat og dei låste meg ute av huset fleire gongar.

Allikevel anbefalar eg å reise på utveksling, men ein skal  vere  førebudd på mykje rart og sørge for å ha sjansen til hjelp frå andre.

Språkreise: Trusler, overvåking, stalking

E.M. skriver

Då eg var med Aspect i England var eg hos ein mildt sagt autoritær familie som truga med vald om vi ikkje gjorde som dei sa, og som no, ti år etter framleis fotfølgar meg. Dei har søkt meg opp på internett, kontakta lerarane mine, sendt brev heim til mi mor og la rmeg ikkje i fred.

Problemer: Forfulgt, ryktespredning, trusler, dødsfall

Explorius/Educatius:
karolineeiusa » Arizona »

ET MARERITT

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen, men det er det en veldig god grunn til det. Dette innlegget er langt, men jeg håper du tar deg tid til å lese. Hadde også satt pris på om du deler dette innlegget for å advare andre ungdommer som har tenkt seg på utveksling. Tenk godt over hvilken organisasjon du velger.

Mye har skjedd siden sist. I mars begynte tingene å bli vanskelig hos vertsfamilien samtidig som jeg fikk dårlige nyheter ifm morfars kreftmedisin. Heldigvis skulle mamma, pappa og brødrene mine komme på besøk under ?spring break? slik at jeg hadde noe å se frem til.

Selve galskapen begynte den dagen de skulle komme. Jeg ble skikkelig syk med høy feber og var dårlig. Jeg kjente at det var nødvendig å oppsøke lege. Vertsmor ville ikke ta meg til lege, men bestemte seg for å gi meg antibiotika som opprinnelig var utskrevet til vertsfar. Dette er en alvorlig og ulovlig handling i USA. Jeg var på dette tidspunktet veldig utslitt og hadde behov for noen timers søvn før vi skulle hente familien min på flyplassen. Dette løste vertsmor med å gi meg sovepiller, ikke mindre enn to stykker. Jeg ble fullstendig slått ut.

Da familien min ankom Phoenix flyttet jeg inn på hotellet med dem for å få en liten pause fra  vertsfamilien. Dette var ikke en populær avgjørelse hos vertsmor som er en ekstremt kontrollerende person, og på denne måten følte hun nok at hun mistet den kontrollen. Hun ringte og tekstet meg hele tiden mens jeg var med familien for å sjekke hva jeg holdt på med og om jeg tok antibiotikamedisinen som hun hadde gitt. Den medisinen hadde jeg kastet i det jeg kom til hotellet.

Det var godt å få prate med mamma og pappa om de siste ukene. De bestemte seg der og da for å sjekke med skolen om hvilke muligheter det var for å dra hjem for å være sammen med mormor og morfar, og for å få samle krefter. Skolen innvilget permisjon for hele april ettersom jeg hadde toppkarakterer, og de så ikke problemer med at jeg kom tilbake i mai for å fullføre eksamen og Graduation.

De neste dagene forløp greit med en tur til Grand Canyon uten de helt ekstreme overvåkings-sms’ene.

Etter Grand Canyon kom et av de store spenningsøyeblikkene for min del. Mamma og pappa inviterte vertsfamilien min ut på middag for å bli bedre kjent med dem. Ville vertsmor ta seg sammen, eller ville hun være seg selv? Det ble det siste?.. Hun var ikke interessert i å bli kjent med dem, men var veldig opptatt av å vise dem at det var hun som ?eide? meg nå. Under middagen skulle hun absolutt gi meg astmamedisin, men jeg har ikke astmaplager. Jeg hadde vond hals og hoste. Det å «eie» meg var tydeligvis et viktig punkt for vertsmor. De siste månedene hadde vertsmor hatt samtale med Educatius for å ordne det slik at jeg kunne gå videre på skole der borte. Uten å i det hele tatt involvere meg i dette. Hun ville også ha meg til å gå på sommerskole for å beholde meg lengst mulig i Phoenix.

Etter middagen bestemte vi oss for å informere vertsfamilien om at jeg skulle dra hjem til Norge i fire uker. Jeg var veldig spent på hvordan reaksjonen ville bli, så jeg hadde allerede vært og hentet passet mitt slik at det var trygt hos meg.

Vi fylte ut skjema med avreisedato til Norge og returdato (30. april) til Phoenix. Dette ble signert av skolen, koordinator, vertsmor, pappa og meg. Jeg var så heldig å få plass på samme flyet hjem som resten av familien.

Hjemme i Norge var det vanskelige dager. Jeg slet med å sove og å være alene hjemme. Det ble mye tid sammen med familien.

Bare noen dager etter at jeg kom hjem tok vertsmor kontakt og begynte å tulle med returdato. Pappa svarte henne tydelig at hun måtte tro på det jeg sa og forholde seg til det.

Vi tok kontakt med Eksplorius om å få bytte vertsfamilie. To fantastiske familier sto klar til å ta imot meg. Begge to har vært der for meg hele dette skoleåret. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem. Det ble bestemt at jeg skulle flytte inn til Laurel og Mike hvor Karianne også bor. Både Eksplorius og Educatius godkjente dette.

Vertsmor ble informert og begynte å lage problemer. I påsken kom hun med alvorlige beskyldninger mot Karianne. Vi var alle i sjokk over hva den damen kunne finne på. Beskyldningene var helt grunnløse og useriøse. Karianne motbeviste dette enkelt.

Etter dette hørte vi ikke mer fra vertsmor og jeg begynte å glede meg til å reise tilbake til Phoenix for å avslutte skoleåret. Nå gjenstod prom, finals og Graduation.

Jeg reiste til Phoenix som avtalt 30. april og ble møtt av gode venner og ny vertsfamilie. Mom og dad kjente jeg godt fra før og følte meg hjemme med en gang.

Prom var vellykket og det ble lagt ut bilder på FB. Lite visste jeg om hvordan vertsmor fulgte med på alt jeg gjorde. Nå begynte marerittet for fullt. Det tikket inn SMS?er til en venninnes vertsmor med spørsmål om hvor jeg befant meg, og om hun var klar over at jeg var utestengt fra utvekslingsprogrammet?

Videre viste det seg at min gamle vertsmor hadde ringt skolen og utgitt seg for å fortsatt være vertsmor for meg, og ga falsk informasjon om min returdato. Hun fortalte skolen at jeg hadde kommet tilbake til Phoenix en uke tidligere, men hadde skulket denne uken. Denne uken og noen dager etter at jeg var kommet tilbake hadde hun full tilgang til min skoleprofil på nettet. For å få denne tilgangen så må hun ha fått tak i mitt personlige passord som jeg har hatt i mine personlig saker.

Første dag på skolen etter returen til Phoenix fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk delta på Graduation. Vertsmor hadde tatt kontakt med flere lærere for å forvisse seg om at jeg ble satt ned i karakterer pga fraværet hun løy om. Jeg skjønte ingenting, skolen hadde jo godkjent fraværet mitt og karakterene skulle fryses til jeg var tilbake. I USA er karaktersystemet helt annerledes enn i Norge.

Engelsklæreren min kunne informere om at jeg var blitt oppført med en ukes ulovlig fravær ettersom profilen min var åpnet. Når han skjønte at dette ikke var riktig gikk han inn og slettet fraværet. Nå fikk vi bekreftet at vertsmor fulgte med på hva som skjedde rundt meg. Umiddelbart etter at fraværet var slettet så ringte hun engelsklærereren og lurte på hvorfor han dekket opp for meg? Hun opplyste at jeg var utestengt fra programmet. Jeg ble livredd. Det skremte meg når jeg så hvordan hun gikk inn for å ødelegge resten av skoleåret mitt. Jeg måtte endre passord på skolebruker, FB og mail.

Redselen ble ikke mindre når vi forsøkte å kontakte Explorius hjemme i Norge, eller Educatius i USA. Da oppdaget vi at de ikke var interessert i å høre på meg i det hele tatt. De begynte å forsvare vertsmor, som ikke lenger var min vertsmor. Mamma og pappa la press på Explorius for å få dem til å skjønne alvoret i situasjonen. Her borte ble jeg oppsøkt av ledelsen i Educatius som fortsatte å forsvare vertsmor. De ga tydelig utrykk for at vi studenter ikke har en stemme for å bli hørt. Vi er barn….

Nå gikk det opp for meg at jeg var ganske alene her borte (bortsett fra min nye vertsfamilie som jeg kaller Mom and Dad, og gode venner). Jeg spurte lærereren i rettslære om hva jeg burde gjøre. Han rådet meg til å gå og få innvilget et besøksforbud, en såkalt Order of Protection mot vertsmor. Da ville hun ikke kunne forfølge meg eller prøve ytterligere å ødelegge skolen for meg. Dad kjørte meg til retten og jeg fikk forklart meg til dommeren der, under ed, skremmende opplevelse for lille meg. Det som var litt greit var at jeg hadde bare fortalt en liten del før jeg fikk innvilget Order of Protection, og at dommeren unnskyldte at jeg måtte oppleve slikt når jeg var en utvekslingsstudent. Videre var det å kontakte politiet slik at de kunne overlevere begjæringen. Det gikk ikke ettersom vertsmor var bortreist og dette er et dokument som må overleveres direkte fra politiet til den det gjelder.

Explorius ble informert tydelig om utviklingen i saken. Pappa hadde timelange telefonsamtaler og et utall med mailer til dem for å få dem til å begynne å reagere og å få satt en stopper for vertsmor. Dette medførte bare en rekke slag i ansiktet hvor både Explorius og Educatius gang på gang bekreftet at de ikke tar ansvar når studententene kommer i en uforskyldt vanskelig situasjon.

Nå var det gått en uke uten at organisasjonene gjorde noe som helst. Bortsett fra at det dukket opp en mail fra Educatius hvor de bekreftet at de ikke trodde på meg. Pappa informerte Explorius om at besøksforbudet ikke var overlevert, og at Educatius ikke trodde på meg. De kunne tatt en telefon til skolen så hadde de fått bekreftet min historie.

Mamma og pappa så ingen annen mulighet enn å reise bort. Jeg var utslitt, livredd og hadde egentlig lyst å bare gi opp hele greia. Billetter ble bestilt, og plutselig kom det mail fra Explorius med beskjed om at vi måtte bare gi beskjed om det var noe de kunne gjøre for å hjelpe. De neste dagene fikk både jeg, mom og dad flere telefoner fra Educatius hvor det var tydelig at de vernet om vertsmor og ville ha oss til å stoppe besøksforbudet mot vertsmor.

Søndag 12. mai kom mamma og pappa. Fantastisk å se dem igjen selv om det bare var en og en halv uke siden sist. Det føltes som et år. De skulle være en uke for å støtte meg, prøve å få møte med skolen og Educatius. Mandag morgen våknet vi til en lang mail fra Explorius med beskjed om ikke å ta kontakt med skolen. Det ville bare medføre at skolen kom til å trekke tilbake I-20 dokumentet (det jeg må ha sammen med visumet for å få være utvekslingsstudent). Dersom det ble trukket tilbake så hadde jeg måttet forlate USA innen 24 timer. Skolen ville også være redd for å bli saksøkt. Hvem hadde sagt at det var hensikten? Explorius rådet oss klart og tydelig å ikke forfølge saken mot vertsmor. Vi valgte å høre på dem ettersom det virket skremmende med innholdet i mailen fra Explorius. I mailen tilbudte daglig leder i Norge seg å komme over til Phoenix for å hjelpe. Pappa takket ja til dette, men hørte aldri mer om den saken. Vi så henne ikke i Phoenix de to ukene mamma og pappa var her.

Senere på mandagen hadde vi et møte med to av lederne i Educatius. De beklaget møtet mitt med USA, men det var ikke så mye de kunne gjøre. Mamma og pappa prøvde forgjeves å få frem det de markedsfører med at de alltid ivaretar studentene på best mulig måte. Alle studenter skal ha en egen kontaktperson som følger opp månedlig med rapporter som er utarbeidet i samarbeid med studenten. Jeg hadde ikke engang telefonnummeret til min kontaktperson som også er en venninne av vertsmor. Jeg har kun truffet henne én gang, og det var da jeg hilste på henne på jobben til vertsmor. Hun har levert inn månedsrapporter som sier at jeg syntes alt var fint og bra.

Jeg trodde at Graduation var reddet da vi fikk ordnet opp i det med fraværet, men nei……. Tysklærereren fortsatte å stikke kjepper i hjulene for meg. Alle oppgaver for april var levert inn, og tyskeksamen skulle på torsdag 15. mai. Mandag fikk jeg beskjed at neste dag var det eksamen, og kun i det kapittelet de hadde gjennomgått da jeg var hjemme i Norge. Jeg leste og leste slik at jeg var litt forberedt. Onsdag morgen fikk jeg uten forvarsel utlevert del to av eksamen. Hun hadde «glemt» å gi meg beskjed at det var to deler. Det var bare jeg av seniorene som fikk fremskyndet eksamen. Resten av klassen hadde den som planlagt. Videre kom hun med krav om to presentasjoner og en prøve til som skulle være ferdig innen fredag morgen. Vi var jo nå kommet til onsdag ettermiddag, og ingen tysk på timeplanen på torsdag. Dette kunne jo ikke gå bra siden hun hadde gjort det helt klart for meg at hun kom til å stryke meg dersom ikke alt var gjennomført. Bare til informasjon; vertsmor hadde god kontakt med min tysklærer.

Jeg jobbet med tysk og hadde middag med Kimberly og Craig (venner av tante Vanessa). Kimberly jobber med utvekslingsorganisasjonene i Phoenix (med unntak av Educatius som ikke oppfyller kravene), og vi trodde at nå var tingene i ferd med å gå seg til. Jeg var glad mamma og pappa skulle være til etter eksamen. Fremdeles vanskelig å sove med all denne usikkerheten rundt meg.

Torsdag var jeg klar for engelsk-eksamen og var akkurat kommet i gang da assisterende rektor kom og hentet meg i klasserommet. Jeg måtte være med på kontoret hvor politiet ventet på meg. Vertsmor hadde tatt ut Order of Protection mot meg. Hun følte seg truet av meg og sa at jeg hadde vært voldelig mot henne. Hun påstod også at mamma og pappa hadde kommet til USA to ganger for å trakassere henne og at vi alle tre derfor måtte nektes fremtidig innreise til USA. Jeg sendte følgende melding til mamma og pappa: Kom til skolen, please…. De kom med en gang. På veien hadde de ringt Kimberly for å høre hva vi skulle gjøre. Hun anbefalte oss å snakke med rektor. Rektor tok tak i saken med en gang og sendte mail til alle lærererene og nektet dem kontakt med vertsmor. Vi fikk også skriftlig dokumentasjon på hva vertsmor hadde foretatt seg. Skremselsmailen fra Explorius ble avvist på det sterkeste av rektor. Skolens oppgave er å støtte elevene. Mom kom til skolen og var med på møtet med rektor. Vi ble rådet til å skaffe advokat, men hvor skulle vi begynne?

Pappa ringte også nødnummeret til Explorius for å få dem på banen nå som jeg hadde fått ville anklager mot meg. Pappa ble lovet at noen fra Educatius skulle ringe ham umiddelbart. Han har i skrivende stund enda ikke blitt oppringt. Stol ikke på organisasjonene.

Ja, hva gjør vi nå…. Først måtte vi til rettslokalet for å kreve rettshøring for å få utfordret besøksforbudet mot meg. Dad kom for å hjelpe oss. Han ringte også en advokat som er venn av familien. Vi fikk avtalt møte med ham med en gang. Rettshøringen ble satt til onsdag 21. mai og det ble fort bestemt at mamma og pappa måtte utsette hjemreisen sin.

Da vi kom frem til advokatkontoret ble vi klar over at det var ikke noen kjellerbedrift vi var kommet til. Dette var et av de største og mest respekterte advokathusene i Phoenix. Vennen til mom og dad viste seg å være grunnleggeren av firmaet, og et fantastisk menneske. Jeg fortalte hele historien og la frem skriftlig dokumentasjon på mailer, tekstmeldinger og FB-meldinger fra vertsmor. Alt dette viste at hun var utilregnelig. Advokaten ba meg slappe av for denne saken skulle han og hans advokater ordne opp i. Ingen utvekslingsstudenter skulle oppleve slikt som dette. Jeg så heller ikke ut som en kriminell.

Han lurte på når vi sist hadde vært i kontakt med vertsmor. Da vi fortalte at det var syv uker siden ristet han på hodet og lurte på hvordan hun plutselig følte seg truet? Eneste måten hun kunne vite at mamma og pappa var kommet til Phoenix igjen var via informasjon fra Educatius, etter møte på mandag. Advokaten var veldig gjestfri og lurte på om vi hadde tid til en omvisning på huset. Klart vi ville det. Vi fikk treffe mange hyggelige mennesker, se golbanen som de hadde i «hagen» og bilder av advokaten ved privatflyet sitt. Han var utdannet pilot også og likte å fly mye. Dette var jo akkurat som på film. Han ga meg en bunke visittkort og sa at dersom Educatius prøvde på noe mer tull så skulle jeg bare be dem om å kontakt med advokaten min. Lille meg….. med egen advokat….

En helt uvirkelig dag og vi begynte alle å gå tom for krefter. Fredag var det igjen eksamen. Stolt og glad kan jeg fortelle at jeg fikk A i alle fag bortsett fra tysk. Jeg klarte å få bestått tross iherdig motstand fra læreren og jeg var klar for Graduation!!!! Denne dagen skulle jeg også ha oppkjøring. Følte vel egentlig ikke at jeg hadde hatt de beste forberedelser for det den siste uken, men jeg måtte nå prøve. Jeg klarte det….!!!!

Nå var det å forberede rettshøringen og nye forberedende møter med advokat slik at vi hadde gangen i det. Jeg var livredd og tror heller ikke at mamma og pappa var så høy i hatten. Jeg var egentlig mest redd for hvilken reaksjon jeg ville få når jeg skulle møte den galne kjerringa igjen. Jeg er livredd henne nå når jeg ser hva hun er i stand til. Det er tydelig at hun er sykelig besatt av meg, og nå vil gjøre alt for å ødelegge for meg. Som advokaten sa, det eneste du Karoline har gjort, er å flytte ut av huset hennes. De neste dagene hadde advokaten telefonkontakt med lederen i Educatius. Jeg fikk høre samtalen på høytaler. Det var en litt spakere lyd i han nå enn da han troppet opp på skolen for å snakke med meg. Advokaten gjorde det klart for Educatius at slik de hadde behandlet en ung utenlandsk student på, var motbydelig. Pappa ringte på ny Explorius for å få dem på banen, men fikk til svar at det var ikke noe de kunne gjøre. Dette var en sak mellom meg og vertsmor. Men Educatius ringte min advokat på vegne av vertsmor. Igjen et tydelig eksempel på hvem de beskytter. Det dukket opp en ny mail fra Educatius via Explorius hvor de ba meg om å trekke min Order of Protection mot vertsmor. Den ble aldri overlevert og kunne derfor heller ikke trekkes. Dette ble tydelig forklart av min advokat som igjen gjorde det veldig klart at det fantes to muligheter her. At vertsmor frivillig trakk alt mot meg, eller at de kjørte saken så langt som var nødvedig for å få alt mot meg fjernet. Det var ikke et tema å gi seg før de var i mål.

Denne uken har jeg fått støtte og hjelp fra venner og familie både i USA og hjemme i Norge. Til og med KLM var hjelpsomme da mamma og pappa måtte endre billettene. Billettene var ikke endringsbare, men plutselig var det mulig å gi dispensasjon allikevel da de spurte om årsaken for endringen. Alle som har hørt om saken har støttet meg. Bortsett fra Explorius og Educatius som faktisk får betalt av oss.

Jeg tror nok at advokatens tydelige tale skremte litt. For kvelden før rettshøringen fikk vi vite at vertsmor ikke kom til å møte, hun hadde ikke tid. Gjett om jeg ble glad. Neste dag var det allikevel med en litt ekkel magefølelse jeg møtte i retten. Ville hun allikevel være der? Hun var der ikke og det hele gikk veldig raskt. Det var overhodet ikke grunnlag for at jeg skulle ha en Order of Protection mot meg. Dommeren beklaget at jeg måtte gjennomgå dette. Jeg måtte vite at alle amerikanere var ikke som min tidligere vertsmor. De fleste er hyggelige. Han presiserte også at dersom det dukket opp noe som helst fra den kanten, måtte jeg ikke nøle med å få overlevert en Order of Protection mot henne. Litt trygt å vite. Det som er mindre trygt å vite er at vi har ikke hørt noe som helst fra hverken Educatius eller Explorius for å høre om utfallet i saken. De er overhodet ikke interessert i om jeg har blitt fri fra dette.

Jeg hadde aldri klart dette uten så god hjelp fra alle de rundt meg. Jeg må bare få takke

  • mamma, pappa, Kristian og Fredrik
  • mom and dad
  • Karianne, Kristin og Magnus
  • Shannon og John
  • Tante Vanessa
  • Kimberly og Craig
  • Advokatene mine Daryl M. Williams og William Sawkiw
  • Familie og venner hjemme i Norge

Det er også godt å motta meldinger fra de som bryr seg. Det har betydd mye for meg gjennom denne tiden.

Problemer: Bytte familier, familiekonflikt, overfylt, ingen hjelp

Complaint to the US Department of State against EF and their representative Nettie Lowery
Dato: Tue, 04 Dec 2012 20:50:33 +0100
Fra: L
Til: DOS
CC: Diverse

U.S. Department of State Bureau of Educational and Cultural Affairs (ECA)
2201 C Street NW
Washington, D.C. 20522

Attention:Div

Dear Sirs and Madams,

I remind you of the story of my own M’s meeting with Forte International Exchange Association and their representative Becky Sanderson. Below is the story from a mother of the treatment of her daughter by another representative, this time from EF. It is clear that the representatives of the various organisations are getting away with traumatizing exchange students coming into your country for «the adventure of a life-time». Instead they leave the US with the impression that they are not taken seriously and that adults are free to treat teen-agers as they like. This is something that the Department of State needs to take seriously.

To whom it may concern,

Complaint about the treatment of my daughter, XXXX, by EF USA/Norway and their Fayetteville, North-Carolina representative Nettie Lowery.

Early on XXXX was given the XXXX family in Fayetteville, North-Carolina as her host-family. They were a young military family consisting of mom, dad and a one-year-old son. The dad also has a daughter from a previous relationship. She does not live with the family.

The family had planned a vacation to Tennessee before school-start and wanted XXXX to join them. EF advised XXXX to leave ahead of time so she could be part of this vacation and that way get to know the family. XXXX left four weeks ahead of time – August 1, 2012.
In spite of being afraid of flying, XXXX was booked for four flights. She also had to travel on her own. At the airport XXXX and her mom were met by an inexperienced representative from EF. XXXX got her tickets and it turned out there were only two of them. The EF-representative was not able to give an answer as to why there were only two tickets. Neither could she tell XXXX at which airport XXXX needed to pick up her luggage and where it continued on its own. XXXX was told to ask at Information in New York and ask about the tickets there.

The flight information the family had received from EF included four destinations, but the reservation confimation only had three destinations. When we aired this with the representative, she had no clue and felt XXXX should get an answer in New York. The phone card we had been given had been filled and registered by the family, but it did not work. The representative was not able to address this problem either.

After 36 hours of travel, XXXX was met at the next to last airport by host mom. Worn out, XXXX arrived at a home that stank, where it was dark and filthy and where noone greeted her. In addition there were more people living in the home than we had been told. In addition to the family XXXX had been told of, the host-mom’s sister, the host-mom’s mother and three dogs lived in the house. XXXX is afraid of dogs and had not been told about the pets.

It turns out the courts had refused visitation rights to host-dad and that the family were going to court the week after XXXX’s arrival. This was the alleged vacation to Tennesse.

XXXX’s representative, Nettie, told XXXX that she had not wanted to approve the family, but that EF higher up had overruled her.
August 12, 2012 XXXX was removed from the home of the XXXX family. She was then placed with with XXXX. XXXX stayed with XXXX a few days until EF had approved the next temporary home. This time XXXX moved in with XXXX. XXXX  could only stay with XXXX a couple of days as XXXX was awaiting her own exchange student and therefore would not be able to fit another exchange-student into her home.

After a couple of days XXXX with XXXX, XXXX was then moved to Nettie, her own representative. XXXX’s experience with the XXXX’s had been traumatic. Having to move into three temporary homes did not help the matter any.

Nettie turned out to be an awful host-mom. She threatened and bullied XXXX. In the end XXXX became so afraid of Nettie that she was unable to tell her how she really felt. Nettie had threatened XXXX with dire consequences if XXXX was troublesome. XXXX was told in no uncertain terms that Nettie could make serious trouble for XXXX. She would make sure that XXXX would never be herself again. XXXX was also told that Nettie’s salary was based on how many exchange-students Nettie was able to place and that XXXX would be held responsible if she did not stay with the next family. Nettie told XXXX that she could care less what happened to XXXX and coerced XXXX to sign a «Contract of Behavior» where among other things XXXX had to promise to stop crying, to love and respect her «mother» and to speak English at all times (see below).

It gets worse. Nettie brought XXXX along to an acceptance-interview with her supposed next permanent family, the XXXX. At the XXXX’ home XXXX was displayed and «interviewed». Still present, XXXX was discussed and evaluated. This was how she was approved by the XXXX. This is illegal! The students aren’t supposed to be presented with name or picture to a potential host-family ahead of time. It is extremely difficult for young girl to experience this kind of evaluation, especially considering what had passed previously. Their representative is supposed to be a «safe» person, someone the exchange student can turn to in difficult situations.
Before the papers were in order, XXXX was placed with the XXXX. They stated that they did not dare ask EF about this because they saw how terribly Nettie treated XXXX, and they were afraid that Nettie would remove XXXX from the family if they dared question anything.

Conversation started September 15: 7:56am

Host mother

  • I am sorry to bother the two of you, but I am hoping that maybe somebody would be willing to tell me what happened. XXXX was adjusting nicely, doing better in school, getting more comfortable with the family, or we thought so anyway. I knew she had not made a final decision whether to stay or leave, but she was finally smiling, seeming to settle in, I know she was sleeping, I could see it in her face. We had all been making plans for the fair this weekend, and for making some trips to Washington DC, going down the coast and maybe new york in the spring. I went to work on Monday, while I was gone she decided to go home. She has never spoken to me again. She never told me she was going home, she never said a word abut why all this happened. I know her start in the States was not good, but my family and I opened our home and our lives to her. While we are not perfect we are decent people in a decent home. I don’t mind so much that she went home, I just wish someone would tell me what happened. XXXX is a lovely young lady with a wonderful spirit, which is why is suprises me so much that she simply never said a thing. She has also removed both my daughter and I from her FB account, which is her right, I simply find that I would really like to know what it was that we did to her that was so horrible that she simply will not speak after staying in our home and being a part of our family. If either of you would be willing to explain that, I would truly appreciate it. On another note, I intend to call EF now that I know XXXX is back home and settled and discuss her contact here in the states. She had placed XXXX with us before all of the paperwork was done, and her treatment of the child was completely unpleasant and unprofessional. Unless either of you has a great objection I intend to speak to the people in Boston about it. I had told XXXX that I would do that, I just did not want to do it while she was with us for fear that they would move her again.

Host mother

  • Oh XXXX I can stand. Have no fear for me. Whatever you need of me just ask. I wish I had known. I just did not know what my family had done. I told XXXX I would say nothing about Nettie while she was here for fear they would take XXXX from me. I just did not know why XXXX was mad with us. We are a bit silly and unorganized but i thought we were normal. Whatever you need, I will send whatever you need and I am calling nettles american boss on Monday. If I have my way she will no longer have a job. Please know my family and I would have never participated in threats to your daughter and if our name was used we had nothing to do with it. I have never treated any child like that.

 

The XXXX lived way out in the country and were very religious. Mrs. XXXX was not interested in XXXX having contact with anyone outside the family. XXXX and the host-family were asked if they would like to visit another Norwegian (Sue) living in North-Carolina, but the XXXX would not allow this. XXXX was then invited to go with the same person to a Greek festival, but she was not allowed to do that either. After that conversation XXXX’s host-mom had pulled her into her room and yelled at her saying that she was not to have people call their house to convince XXXX to go out. After this XXXX was only allowed to speak with people in English.

Friends of Sue then offered to host XXXX for the rest of the year so she might experience a normal year. All of the information about that family was sent to EF. EF would not let XXXX move until mediation/councelling had been done with the XXXX.

XXXX had by this time become so broken in spirit that she and I decided that the best place for XXXX would be with her mother. After arrival in Norway XXXX was evaluated by the family-doctor and he concluded that the previously healthy young lady had come back to Norway with depression and anxiety problems. Even now XXXX struggles with nightmares of EF taking her back to the US.

We wish to accomplish several things with this complaint:

1. EF should refund the whole program fee of NOK 78 762.

2. In addition EF should refund all of the extra expenses that have been placed upon our family due to this avoidable situation. This includes all of the trips we have had to make, medical expenses and a vacation that was cut short: NOK 110 000,-

3. In addition, XXXX’s representative, Nettie Lowery should be held responsible for her actions and expelled from the EF system.

4. The State Department needs to make certain that all of the exchange organizations (including EF) are held responsible for their actions.

Sincerely

XXXX (mother)

Copy: Div


Behavioral agreement from EF

Problemer: Truet med pistol, måtte skrive under på erklæring før hun fikk reise hjem

Kvinneguiden 1 / Kvinneguiden 2:

V.H. skriver:

«Jeg tror enkelte organisasjoner er verre enn andre, og er årsak til problemene. De tar ikke seriøst det å finne gode vertsfamilier, de bare ser på hele utvekslingssystemet  som en forretning.»

«Vet om en jente som var utvekslingselev i USA…»

«Hennes opphold endte med at hun tok med telefonen i skapet og ringte hjem etter hjelp mens vertsmoren lette etter henne rundt i huset med pistol. Selskapet lot henne ikke få hjemreisebilletten før hun signerte en erklæring om ikke å saksøke. Måneden etterpå fikk vertsfamilien tildelt ny student…»

«Hun sa det var flere andre utvekslingselever i området, gjennom samme selskap, som opplevde diverse miserable ting som at de måtte bo på en madrass på  vaskerommet  osv. Jenta her ble presset til å skrive under en erklæring om at hun ikke ville saksøke  selskapet før de ville gi henne hjemreise-billetten. Alle familiene hadde vært med i programmet i flere år, overveiende  sannsynlig  blitt klaget på, og ikke strøket  fra noen liste…»

«Ikke reis med EF.»

Problemer: Vertsfar straffedømt, mobbet, ingen hjelp

Kvinneguiden:  Lancelotte skriver:

Jeg har ikke opplevd dette selv, men har ei venninne som var utvekslingsstudent i USA for ca et år siden. Husker ikke hele historien, men moren kalte henne blant annet  hore og verre ting. Faren hadde fengselstraff, og diverse bak seg (husker ikke helt  hva det var). De nektet henne og kontakte familien sin, og da hun fikk kontakt med dem gjennom skolen, fikk hun straff. Det var masse som skjedde, og jeg husker jeg fikk  bakoversveis når jeg hørte hva som hadde skjedd, men desverre har mye av det gått i glemmeboken. Men ja, det er mange som har dårlige erfaringer etter hva jeg har hørt.

2013 May: FIEAs «Termination Letter»

U.S. Department of State
… (I have removed identifiers for minors)

Dear Sirs and Madams,

We have previously sent a complaint about Forte International Exchange Association’s (FIEA) mistreatment of our son M (2012 Oct 19). We have also sent a mail regarding the way FIEA have broken the regulations set by the State Department (2013 Jan 26).

We wish to illustrate the many lies told by FIEA about M through some of the claims made in their Termination Letter. FIEA’s claims are in cursive.

After this incident, the current host family, the :::::, were afraid for M to be around their children as he began acting “weird.” M had been accused of putting paint in the children’s hair, kicking the children, pushing them, and ordering the host parents to clean and vacuum.

When it comes to the accusations of putting paint in the children’s hair, both M and the two teen-age girls painted each other’s hair at the theater where M ended up having to spend all of his afternoons and week-ends so he would not have to stay in the Moe house alone. At the time, both girls laughed at the idea that M had done something bad.

M does not have any memory of kicking anyone. The only thing he could even remotely link to this statement would be when he managed to step on some toes while hugging the girls.

M did suggest that they could all clean the house – there was great need. When the host-parents told him no, he suggested that he, himself, clean it. They bluntly refused him. So M did the best he could and cleaned his own room.

The most upsetting action done by M was in front of his host siblings, where he would put his finger to his head like a gun and act like he was shooting  himself. 

Maggie Simpson illustrates our point about the ridiculousness of this statement perfectly: Watch 5:30-6:00 http://gorillavid.in/x59mdffkr1ge

During one occasion on the way home from school, M asked his host dad, Malcolm, if Malcolm ever had dark thoughts. Malcolm questioned M what he meant by “dark thoughts”, but M said he couldn’t tell him because of Malcolm’s response. There was another incident where M saw a posting on Facebook about suicide and made the comment of “if you are going to commit suicide, you don’t talk about it, you don’t say anything, you just do it.”

All of these lies make me angry. I cannot believe how untruthful FIEA have been. This last claim is a perfect example. See below facebook conversation:

September 20

:::::: ok im ready to die but i caint pull the triger whow wants to do it for me”

:::::: “wow, i thought i had it bad. life cant be that hard… can it?”

“(Mike’s comment): (name) you have one of the kindest hearts I know and you have an amazing opportunity to make a difference in the lives of people around you. You should watch Man on Fire starring Denzel Washington. Great movie. God bless!”

:::::: “Spelling!”

:::::: “hey (name)? i aint seen u in a while, but i would like to, so don’t do anything drastic.”

::::::: “Let’s have a little talk tonight! I have enough dead people in my cast an yyou aren’t supposed to be one of ’em!

::::::: “don’t do it”

(M’s comment): “i know that this is a despirate kry for help. i also know that you are not going to do that. because the people who take their own life do it without telling anyone about it. talk to me if you want to compare storryes or lifes. you or i will find out that our life is not that hard.”

(M’s comment): “i just talked to him. (name) what the hell is wrong with you. this is not something you are kidding about. i was woried. delite this post imidiately! sent from the crossing.”

M had phoned his friend (name withheld for privacy reasons) to see if they could talk about what was bothering his friend. That was when he discovered that his friend had been kidding.

For one think Mike – the host-father – was part of the facebook conversation (see above). Whether he or Becky Sanderson were lying about this event, is irrelevant to me. I tend to think that with her track-record, it is Becky who is the guilty one. The way FIEA misrepresent so completely what happened is both cruel and self-serving.

Whenever a student expresses such signs of abnormal behavior, Forte takes it very seriously. Which is why our area director, Becky Sanderson, called M and had a conversation with him on whether or not he was depressed. M did open up to Becky and said he was depressed and had suicidal thoughts. M also admitted he needed help. After that conversation, Becky felt M would be a danger to himself and was showing signs of mental illness and needed professional help. At the same time, the host parents felt M would be dangerous around their children and would either hurt himself or their children. The :::::: family no longer feels comfortable with having M in their home.

I have no doubt M was a little depressed by this time. But at no time did he, himself, express suicidal thoughts. This was one of the things Forte tried to get his families to sign off on, but did not succeed despite pressuring them. See below facemails from :::::: – first host-father:

10/15-2012: Conversation between M and ::::::

::::::: Everything you are doing to fight this company is causing drama for the families here that may or may not care about you. We are being asked to sign something that says Forte did not take you out of a home that wanted you there. I have not read the actual paper yet, so I do not know if what it says is true enough for me to sign. I do know this…yes, we wanted you to stay. Forte did not make the decision to take you from this home that wanted you. You, yourself wanted to leave a home that wanted you. And while that is perfectly okay to want to leave somewhere, it somewhat defeats you’re argument that the company treated you wrong by pulling you out of homes. You also did it yourself, and had your reasons. I don’t know all that happened with other families, but if the company made the decision for you to leave their homes, I’m certain they had their reasons just as you did when you decided to leave our home. I’m not going to lie for you or for the company or for anyone. I guess is what I am trying to say is fight the company if you want, but could you leave me out of it somehow and quit causing us drama? I see the good in everyone, and you’re not a bad guy, but I am starting to regret that we let you come stay with us.

And :::::: continues on 10/16-2012

::::::: Forte is trying to get me to make written statements about anything that will help them with their case. I don’t like what they are doing or what you are doing as I am getting stuck in the middle. I wasn’t trying to be mean M. I was even told not to talk to you at all. I just had to state that for the record. I will be honest and say this…I don’t trust Forte and I don’t trust you. I don’t hand out trust easily, and I know how one can keep enemies close for certain reasons. I did not tell them you wanted to kill yourself fyi. They have tried to get me to make statements against you and I refused. I wrote something that would not help them or you and shouldn’t have hurt either, but apparently they believe if it won’t help them win they can leave out certain truths. I just want out of it, but I had to tell you that for record purposes. I’m sorry if anything I have to do hurts you, but it can’t always be helped.

After discussion among management at Forte, due to M’s current mental stability, admittance to depression, and thoughts of suicide, we feel he should be dismissed early from the exchange program to seek professional, psychological help in his home country with his natural parents. Forte cannot shoulder that burden onto our host family to endure. Although our host families agree to host our exchange students, they should not have to deal with the effects of what depression does to a teenager.

Forte have behaved despicably throughout M’s stay. How he could have been placed with the families that he was and how on earth FIEA could possibly keep on letting Becky Sanderson get her claws into kids who are supposed to get a good impression of the US is unbelievable. Why has she not been held responsible for her actions? Into Education are no better for having supported FIEA through the whole process. Amazing that companies that claim to keep our children safe do such a poor job of it.

Please do something about this situation. Exchange students coming to the US need to feel safe, not used and abused.

Sincerely

Lise Lotte and Jonny Almenningen

CSIET
Mr. Chris Page
Ms. Lindsay Poehlman

FIEA
Ms. Diana Latvala
Ms. Ava Chen

Into Education Ltd.
Mr. John Douglas Fisher
Ms. Constanze Fisher

Into Education Ltd. (Norway)
Ms. Marit Åsenden

CSFES USA
Ms. Danielle Grijalva

….
Jonny Almenningen

2013 Jan 06: FIEA/Into Education (Norway) – rule-breaking – Becky Sanderson

U.S. Department of State (Removed most identifiers 4 Aug 2016)
Div

Dear Sirs and Madams,

We have previously sent a complaint about Forte International Exchange Association’s (FIEA) mistreatment of our son M. We have not hear much from the State Department and nothing from either FIEA or our national exchange company Into Education Ltd. (Norway) (IEL). As a reminder of our case and a desire to see FIEA having to face the consequences of letting one of their representatives (in the form of Becky Sanderson) have free rein, we are sending this mail stating how we see the rule-breaking of FIEA and IEL.

Our son, M, paid for a service. This service was based on the idea that the exchange organisations would follow the laws of the land regarding the exchange industry. As we see it, FIEA has broken several of the regulations set forth in 22 CFR (Code of Federal Regulations) Section 62.25. I assume all of you are aware of the contents of this regulation and am, therefore, not including the whole thing in this mail. The link to it is: http://www.gpo.gov/fdsys/pkg/CFR-2012-title22-vol1/pdf/CFR-2012-title22-vol1-sec62-25.pdf

I am unable to comment on the training of FIEA’s and IEL’s representatives or their standing with their respective governments. FIEA did receive a «Letter of Reprimand» on 23rd November 2010 where they were placed on «Probation» for one year and were informed that they needed to implement a «Corrective Action Plan» that would «improve their program administration». My understanding is that this is because their representatives had not done a good enough job in choosing host families.

Click to access sanction-cases.pdf

Today, one of those representatives would have been Becky Sanderson. She does, after all, have 45 complaints lodged against her at the State Department. Unfortunately for our son, she was the representative that ended up taking charge of him. Since 2006 Becky Sanderson has worked for F.L.A.G., AYUSA, DM Discoveries and now FIEA. It seems this would make her what is called a floating representative. She herself has hosted a great many students. In an article from the time she was with DM Discoveries (2007) she states that she had hosted more than 40 exchange students the previous 15 years (http://www.myssnews.com/news/2007/December/nt122107flavor.html). This is in clear breach of §62.25 (d.10.i), (d.15) and (l.1.ii). She has continued this practice since coming to work for FIEA – a fact that was witnessed by our son at a meeting with Becky Sanderson.

Becky Sanderson told Christine Lovell to approve of Ray and Becky Lindsey in spite of Christine’s protest that they were not ready to be a host-family.

Our M was provided with a phone card that only listed the home office number of Forte and the insurance company (g.6). A D of S number was not on it. We have a copy of said phone card.

M’s second family had not even been visited. The person that found the home for M had not even been inside the house. We as parents were not provided with adequate information about the move. When M was later told by the host-mom that he was too expensive to host, that his vegetarianism was a problem and that his views were incompatible with their own FIEA were in breach of (j.1, j.2, j.3, j.4, j.6, j.7). The family had obviously not received adequate orientation about the role of a host-parent which is in breach of (k.1, k.4). There is not way there could have been time for all of the requirement in the three days it took from discovering xxxx and xxxxxxxxxxx to M moving in with them. This means that FIEA could not have fulfilled their responsibility under (d.9).

The temporary family that M moved in with already hosted two exchange students. M stayed with them for about 10 days. This is in breach of (l.1.ii). Forte had somehow rationalised that giving themselves a dispensation from the rule about staying only 2 nights was OK.

FIEA and IEL claim that all rules and regulations have been followed and they admit 0% responsibility for the decision to send Mikkel back to Norway. They have placed all blame on Mikkel, as if a 17-year old boy would know enough Department of State rules and regulations and contract law to be able to follow the labyrinthian thinking of FIEA and IEL.

IEL (Norway) did offer M one thing. He could go to Canada if he forked out another NOK 120.000. This would bring his basic expenses to NOK 180.000. Not really a good deal at all, even if it meant that IEL were foregoing their own expenses in sending him there.

As we see it, FIEA and IEL did not intend to follow through on their obligations once Becky Sanderson discovered M was a thorn in her shoes, one that did not accept the treatment she was dishing out of the lies that were told about him. Thank God M had adult friends in Mena outside the FIEA/IEL world that knew the needs of a 17-year old boy.

The boy we sent out has come back a completely different person. The abuse doled out by Becky Sanderson and xxxxxxxx and the xxxxxx is something no exchange student should be expected to have to endure. M made mistakes, but what happened to him goes far beyond anything he could even dream up.

Please do something about this situation. Exchange students coming to the US need to feel safe, not used and abused.

Sincerely
parents

CC: Div

Problemer: Løgn, manipulasjon, trusler, ulovlig tvangsarbeide, ingen hjelp

Herregud!! Følger EF et slags mønster. Har begynt å se et mønster i historiene. Syns det var en ekkel historie. At det går an!! Ikke for å virke frekk, men jeg er «glad» disse historiene dukker opp. Jeg opplevde mitt helvete med EF i 2001, og da trodde jeg at jeg var den eneste. Syns det er flott med denne gruppen. Håper folk ser den og blir advarte. Det nærmer seg sommeren, og mange som skal reise. Får frysninger når jeg tenker på de stakkarene som har en skjebne som oss i vente. EF har ødelagt for mange, og de kommer til å ødelegge for mange.
Det som jeg syns er skummelt er at historiene er så like hverandre. Løgn, løgn, løgn, kaste studentene rundt og beskylde de for ting. Ingenting er EF sin skyld. Neida…heh..
Vi var to som bodde hos samme familien, vi måtte være med der de jobbet, og fikk beskjed om å si at vi var deres egne barn hvis noen spurte. De sa at de skulle ta bedre vare på oss enn våre egne foreldre. De satte oss opp mot foreldrene våre, skolen og venner, bare for å ha kontrollen. Siden sønnen deres hadde brutt kontakten med foreldrene, tror jeg at deres motiv var å få ‘nye’ barn. De bare lekte med oss. Likte å skremme oss og snakke ekkelt. Syns det er hårreisende å se den svenske dokumentaren om EF. Det var jo et innslag om EF i TV2 Hjelper deg. Men det skulle vært mer. En oppfølger, der det skulle lagt vekt på at EF er pill råttent bak den glitrende fasaden.

Vanlige problemer: Truet med å bli sendt hjem om familien kontaktes

L.R. skriver:
Dette er begynnelsen på det værste året i mitt liv!! Jeg satt alene i huset hele første helga jeg kom hit uten en lyd fra familien. Jeg følte  meg så alene og forlatt i et ukjent land så  langt hjemmefra. Jeg var ensom og savnet hjemmet mitt og foreldrene mine. Jeg trodde  jeg kunne klare dette og hadde ingen aning om hva mer som ventet meg…
Jeg har vært her i fem uker og en halv nå men har ikke opplevd  annet en problemer depresjoner og nedtrykkelsse. Familien lot meg ikke negang dra til byen for å kjøpe varmere klær nå som det begynner og bli kaldt her oppe i Minnesota. Jeg ender mest  sannsynlig med å dra hjem. Nå har jeg kun opplevd at EF lyver og sender ut trussler, de er ikkesamarbeidsvillige, de har kaldt meg stygge ting og lovet ting de ikke holder. De har truet meg utallige  ganger om at hvis jeg kontakter venner og familie noe mer må jeg  reise hjem!! Jeg hater EF
Hei jeg bare sie til dere som planlegger ett år i USA,  fort dere å søk  med et annet, enten AFS eller YFU, ADRI skriv under noe men EF det  blir bare problemer, jeg er i USA nå og ender opp med å dra  hjem. Jeg har fått trusler og de har lyvi til meg, sagt stygge ting til meg og blåser i hvordan jeg har det. dette er en advaring mot alle dere, men dere velger selv, jeg også tenkte ja pytt pytt, selv i alle disse skrekkhistoriene jeg leste før jeg dro med EF reiste  jeg alikevel, Angrer noe så grusomt !!!!

2010/2011: USA – Trusler, kjeft, allergier

Hentet fra Ung.no

Hei. I år er jeg utvekslingsstudent i USA og har utrolig store problemer. Jeg er allergisk mot dyr, så de sliter med å finne en ny familie til meg.

Nå har jeg så mye trøbbel at jeg tenker på å avbryte programmet, for dette er ikke verdt det på noen måter. Her om dagen snakket jeg med organisasjonen, og da sa de: Det er jo klart at det ikke er noen familie som ønsker en utvekslingsstudent som deg. Dette sa de siden jeg har klaget på den familien jeg bor hos nå. Jeg har fått så mye negativt samtidig som jeg føler meg så alene. Jeg vil kun gråte HELE tiden. Jeg sliter med å sove, kaster opp om jeg spiser, klarer ikke konsentrere meg på skolen siden jeg tenker på hele situasjonen osv. Jeg har kun 1 venn, og det er en utvekslingsstudent som desverre reiser i Desember. Jeg har desverre valg å være her i 10 mnd.

I begynnelsen var jeg bare positiv selv om jeg hadde mye problemer og så fremover, men nå klarer jeg det ikke lenger. Hver dag bli verre og verre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, for jeg er bare så fortvilt. Men det som stopper meg med å dra hjem er at jeg tenker kun på pengene.

Jeg har betalt hele greia selv, foreldrene mine har ikke spyttet inn 1 krone så er så surt å må se sine egne penger for tapt om jeg ikke får noe igjen. Nå er det like før jeg gjør noe med meg slev så forsikringen dekker dette. Er bare så sinnsykt fortvilt at jeg kan ikke beskrive det med ord. Vær så snill å hjelp meg. Mvh utvekslingsstudent

Problemer: Bytte familie, trusler, ingen hjelp, rettssak

Emma Tollersrud / Publ. 21. juli 2009

Kjenner du noen som har negative erfaringer med utvekslingsopphold i utlandet? Send en e-post til 2286@aftenposten.no1 eller ring Aftenposten.no på 02286. Du kan også sende SMS/MMS til 2286.

Da Anne Bardoz (17) fra Tønsberg dro på utveksling, ble hun lovet en trygg vertsfamilie med god råd og ordnede forhold. I stedet ble hun møtt av den virkelige skyggesiden av det amerikanske samfunnet. Nå advarer hun andre studenter.

Anne fikk ingen varm velkomst da hun ankom Scranton, Pennsylvania i august i fjor. Vertsfamilien hun først ble plassert hos, hadde hverken tid eller råd til å ha en student fra utlandet boende hos seg. Anne fikk ikke den økonomiske støtten hun hadde rett på.

– Jeg måtte kjøpe all maten min selv, og brukte omtrent alle pengene mine på det. Jeg følte meg ikke velkommen der i det hele tatt, sier Anne.

Uutholdelige forhold

Etter to måneder hadde samarbeidsproblemene blitt så store at hun måtte bytte vertsfamilie. Anne reiste gjennom Speak Education, som samarbeider med Aspect Foundation i USA. De hadde store problemer med å finne en ny familie, og til slutt endte hun opp hos en tidligere kollega av den ansvarlige Aspect-representanten.

Når de må bruke sine egne for å løse situasjonen, sier det noe om hvor desperate de er, og hvor tvilsom denne virksomheten er, sier Anne.

I det nye hjemmet ble Anne møtt av det verste synet hun noen gang hadde sett. Gulvet var dekket av hundeavføring, luften var tett av tobakksrøyk og stanken var enorm. Hygienen var så dårlig, at huset kort tid etter ble erklært ulovlig å bo i, av politiet.

– Vertsfamilien eide tre hunder og to katter, som aldri ble sluppet ut av huset. De gjorde fra seg overalt, til og med på klærne og i sengen min. Det ble aldri rengjort, sier Anne til Aftenposten.

Utbredt problem

Kombinasjonen av minimale mengder søvn og liten tilgang på ordentlig mat ble situasjonen uutholdelig. Anne forteller at det var en stor belastning.

  • Som utvekslingsstudent var jeg alene i en helt ny og ukjent situasjon, langt borte fra mennesker jeg kjente og stolte på. Hjemmet ble alt annet enn den trygge rammen det skulle være, sier hun.

«Jeg fikk nesten ikke gå ut av huset, og etter hvert fikk jeg ikke bruke PC. Det var også sterkt begrenset hvor mye jeg kunne ringe hjem»Anne Bardoz (17)

I amerikanske medier har det den siste tiden kommet frem flere lignende saker som viser at Anne ikke er alene. Bare i Scranton har flere av studentene rapportert om usle boforhold, med underernæring, trange og skitne leiligheter og utrygge forhold, ifølge CNN2. Det har blitt rettet sterk kritikk mot mangelfull kontroll og omsorgssvikt.

Annes klassekamerat Carlos Villareal kom fra Colombia til svært dårlige forhold i et amerikansk hjem i Scranton.

Se CNNs intervju med Carlos her:3

Tvilsom industri

Situasjonen har sjokkert de amerikanske kontrollorganene, som nå har satt i gang en omfattende granskning. I et brev til utenriksminister Hillary Clinton krever senator Bob Casey nye reformer4 og en grundig etterforskning av forholdene i Pennsylvania.

Kritikere mener det er snakk om en ytterst tvilsom og pengegrisk industri, som har ført til mange tilfeller av vanstell og psykisk, fysisk og seksuelt misbruk, skriver AP. Studenter har også blitt plassert hos tidligere domfelte og de har blitt frastjålet store beløp.

Det er Aspect Foundation som har ansvaret for utvekslingsstudentene i Scranton, og totalt tar de imot over 1000 studenter hvert år. Ifølge AP har organisasjonen beklaget forholdene på det sterkeste, og sagt at de alt i alt har et godt rykte på seg.

Tre uker

Anne Bardoz har derimot ikke ett godt ord å si om organisasjonene Speak og Aspect. Straks hun hadde flyttet inn i det nye hjemmet, forsto hun at hun måtte ut derfra så fort som mulig. Men da hun kontaktet organisasjonene for å få byttet vertsfamilie, var det ingen hjelp å få. De hadde ingen andre familier tilgjengelig.

  • Jeg prøvde flere ganger, og henvendte meg til mange forskjellige mennesker langt oppover i systemet. Det eneste de sa var at jeg måtte vente, sier Anne.

I tre uker måtte hun vente. Hun visste ikke hvem andre hun kunne kontakte, og det var heller ikke mye foreldrene fikk gjort. Dermed måtte hun lete helt på egenhånd.

– De eneste jeg kunne snakke med var de som selv hadde plassert meg der, vel vitende om forholdene der, sier Anne.

Hun oppfordrer andre utvekslingsstudenter til å orientere seg om hvilke rettigheter man har og hvem man kan kontakte utenom organisasjon. Utvekslingsstudenter har krav på både advokathjelp og hjelp fra skolen, dersom det oppstår problemer.

Husarrest

Utvekslingsstudenter i USA har strenge regler å forholde seg til. Det gjelder både skole, fritid, innetider, økonomi og samarbeid med vertsfamilien.

Fordi den første vertsfamilien mente at Anne hadde brutt disse reglene, var hun i en såkalt «Probation-periode», en form for husarrest. Det ble tre ekstremt lange uker i det skitne huset.

– Jeg fikk nesten ikke gå ut av huset, og etter hvert fikk jeg ikke bruke PC. Det var også sterkt begrenset hvor mye jeg kunne ringe hjem, sier Anne, som karakteriserer reglene for utvekslingsstudenter og Probation-ordningen som manipulerende og potensielt skadelig.

Etter hvert ble Anne så fortvilet at hun var nær ved å gi opp. Hun orket ikke mer, og ville hjem til Norge. Alt hun ønsket var å booke nærmeste fly hjem til Norge.

  • Jeg var to minutter fra å reise hjem, som eneste utvei. Men så til slutt kontaktet jeg rektoren på skolen. Jeg måtte ordne absolutt alt selv, sier Anne.

Først da løste situasjonen seg. Rektoren fikk høre om de fryktelige forholdene og lot straks Anne bo hos seg, resten av året.

Tar inn for mange

Etter både terrorangrep og finanskrise har stadig færre amerikanere sagt seg villige til å ta i mot utenlandske studenter, og det har vært svært vanskelig for organisasjonene å finne gode hjem. Myndighetene i Pennsylvania advarte mot mangelen i 2006.

Samtidig har de et klart ansvar for å skaffe gode, kvalifiserte vertsfamilier. På Speaks egne hjemmesider står det at vertene må fylle ut detaljerte søknader og gjennomføre personlige intervjuer. Og først når familiemedlemmenes bakgrunn, hjemmets standard, studentens rom osv er godkjent, kan studenten flytte inn.

Danielle Grijalva, leder for Committee for Safety of Foreign Exchange Students, sier til AP at utvekslingsorganisasjonene tar imot flere enn de kan håndtere. Det til tross for at føderale myndigheter har satt en grense for hvor mange som kan tas inn.

Anne Bardoz mener mange tar imot studenter fordi de blir lovet økonomiske gevinster fra organisasjonene.

Vil ha tilbake pengene

Anne betalte 70.000 kroner i studieavgift for å få delta i utvekslingsprogrammet til Speak. Hun kan ikke forstå hva de pengene har gått til.

– Det eneste som var i orden var flybilletten. Og den koster ikke 70.000 kroner. Speak Education ga meg ikke det de hadde lovet, og da mener jeg at jeg bør få pengene tilbake, sier hun.

Aftenposten.no har i flere dager forsøkt å få tak i Speak Norge, men uten å lykkes.


2009 May 31: The Times Tribune: Local neglect allegations open door to a world  where students are shuffled from home to home
2009 Jul 16: CNN: Exchange students live American nightmare
2009 Jul 16: VG Nett: Norske Anne opplevde utvekslingsmareritt i USA
2009 Jul 16: The Times Tribune: State Department punishes exchange student company as criminal probe widens
2009 Jul 19: The Times Tribune: Exchange student neglect happened a decade ago, host parent says
2009 Jul 21: Aftenposten: Jeg var to minutter fra å reise hjem
2009 Jul 23: The Times Tribune: Exchange students say complaints were ignored by program officials
2009 Jul 24: The Times Tribune: Foreign-exchange coordinator arrested/Scranton, Pennsylvania
2009 Oct 01: The Times Tribune: Casey calls for improved foreign exchange student rules
2009 Oct 16: US Department of State: Management Review of Youth Programs Bureau of Educational and Cultural Affairs: Report Number ISP-I-10-16, October 2009
2009 Oct 23: The Times Tribune: Changes recommended for foreign-exchange programs after Scranton scandal
2010: CSFES Press Release: U.S. Department of State is proposing to amend regulations for hosting exchange students

US Department of state uttalelse om Scranton saken

Vanlige problemer: Trusler, lite mat, overvåking, ingen hjelp

Bergens Tidende: Drømmeåret ble ikke slik Live Skiftesvik (18) hadde trodd. Hun forteller at hun i stedet ble truet og utnyttet av vertsfamilien.

Tidlig i august i fjor dro Live Skiftesvik fra Askøy ut på sitt livs eventyr. Hun flyttet til en vertsfamilie i San Antonio i Texas og skulle gå ett år på videregående skole der.

  • I begynnelsen var alt bra, og de var hyggelige mot meg. Men etter noen måneder begynte jeg å merke ting, forteller Live.

– Fratatt mobilen

Hun fikk tidlig ansvaret for medisinering av den 11 år gamle vertsbroren som hadde Aspergers syndrom.

18-åringen måtte også vaske hele huset, stryke vertsfamiliens klær og ta oppvasken etter måltidene deres. Maten sin måtte hun kjøpe og lage selv.

Hvis hun gjorde noe feil, fikk hun husarrest. Hun forteller at vertsfaren hennes flere ganger tok fra henne mobil og datamaskin, og han tvang henne til å slette ting hun hadde skrevet i bloggen sin.

  • Vertsfaren min truet meg og sa det ville få konsekvenser om jeg fortalte noe til noen. Jeg var konstant redd. Redd for å ta mat, redd jeg hadde gjort noe feil.

«Truet»

Live kontaktet utvekslingsorganisasjonen Pacific Intercultural Exchange (PIE). Der fikk hun beskjed om at hun måtte sette seg ned med familien og ordne opp selv.

Live snakket med vertsfamilien, uten at det hjalp. Hun opplevde i stedet at hun ble truet.

  • De så på meg og sa at hvis du bytter familie, skal vi sørge for at du blir sendt til Norge og aldri kommer til USA igjen.

For Live, som har en drøm om å pilot, var trusselen ekstra sterk. Deler av utdanningen må tas i USA.

– Ble sjekket

Dette er bare noen av de tøffe opplevelsene Live hadde under utvekslingsåret. PIE-kontaktpersonen hennes i San Antonio var Carol Kropp. Hun viser til taushetsplikten og vil ikke kommentere saken utover å bekrefte at hun fikk flere bekymringsmeldinger fra Live i løpet av utvekslingsåret.

  • Dessverre er ikke alle utvekslingsopphold like gode, sier hun, og legger til at det er langt flere positive historier enn negative.

Selv har hun hatt 20 utvekslingsstudenter hjemme hos seg og har opplevd at PIE er en veldig bra drevet organisasjon.

  • Mulige vertsfamilier blir sjekket av to forskjellige personer med hjemmebesøk. Tre personlige referanser trengs, og alle menneskene over 18 år i hjemmet blir bakgrunnssjekket, sier hun.

Benekter

Etter det BT kjenner til har vertsfamilien til Live søkt om å få være vertsfamilie igjen, men søknaden er ikke blitt innvilget. Lives vertsfar i USA ønsker ikke å kommentere saken overfor BT, men han benekter å ha tatt fra Live laptop og mobiltelefon og å ha tvunget henne til å slette innhold fra bloggen sin.

Live har ikke hatt kontakt med vertsfamilien etter at hun kom hjem. Hun ble lettet da hun leste på bt.no at organisasjonen er suspendert. PIE ble nylig fratatt retten til å formidle vertsfamilier og skoleplasser i USA på grunn av brudd på gjeldende regelverk.

Organisasjonen har vært i myndighetenes søkelys en tid. Etter tilsyn i fjor fikk de redusert antallet studenter med 15 prosent og krav om å gjennomføre vesentlige forbedringer i administrasjonen av utvekslingsprogrammet.

Håper på godkjenning

  • Jeg tenkte: «Endelig». Jeg unner ikke flere det jeg har opplevd, sier Live.

I slutten av april reiste hun hjem til Norge, en drøy måned før skoleåret egentlig skulle ha vært over. Nå venter hun på svar om året i utlandet blir godkjent, slik at hun slipper å ta skoleåret om igjen.

  • Det er godt å være hjemme igjen. Bare det å få middag hver dag, er luksus, sier 18-åringen.

2012: Årsaker til at PIE (Pacific Intercultural Exchange) måtte ut av Department of State programmet

Vanlige problemer: Bytte familie, spionert på, mye kjeft

C.B. skriver:

Kom til en familie som bare lot meg gå utendørs en gang i uka. De tok mobil og pc som jeg bare fikk lov til å bruke en time i uka.

Gikk gjennom alle tingene mine opp til flere ganger. Spionerte  på meg i bil når jeg var ute med venner. Kjeftet og styrte  hver  eneste dag.

Jeg prøvde så hardt jeg kunne for å gjøre dem fornøyde, men funket ikke.

Ringte koordinatoren min som kalte meg en bortskjemt drittunge, fant senere ut at hun var utro mot mannen sin på  samme  tidspunkt  med pastoren i den lokale kirka. hun har to barn.

Endte opp med å måtte finne familie på egenhånd og det er ikke den letteste oppgaven. Nyttesløst system der borte. De i Norge er heller ikke utenforstående og er like dårlige på jobben sin som de i usa. Jeg reiste derimot ikke med EF da. Aspect det gjaldt her.

Vanlige problemer: Bytte familie, nabolagets skrekk

P.E. skriver:

Jeg dro også høsten 2007 og hadde en kort negativ opplevelse. Heldigvis ikke så gale som jeg har hørt og lest om her. Men det var likevel gale nok til at jeg reagerte og handlet med én gang.

Jeg reiste med STS education, og endte opp hos en mor og datter i Mississippi. For det første landet jeg i Mississippi uten å vite om de i det hele tatt kom for å plukke meg opp. Representaten hentet meg med sin familie (som var kjempe grei).

I et lite skittent og rotete hus skulle jeg dele rom med to andre  utvekslingstudenter fra Sverige og Italia. Moren eide ikke godhet, og datteren var likedan. Etter mye bråk, styr og advarsler fra  nabolagets  ungdommer bestemte jeg meg for å ikke bli der (det tok meg ca én uke).

Organisasjonen var ikke flink med å få meg en ny familie, så jeg tok  saken  i egne hender, og fant meg en familie i Los Angeles. Vi kom fram til en enighet med STS og jeg fikk lov å skifte til denne familien. Det resulterte i et av mine beste år noensinne!

2008/2009: Seksuelle overgrep, alkohol, mishandling, PTSD

TH92 skriver:

Jeg reiste med EF og tilbragte 11 måneder i rent helvette, med ustabilitet, alkoholisme, vitnet fysisk vold, ble selv  seksuelt  misbrukt,  trakassert, truet på livet, brukt som nikkedukke, dratt  mellom barken og veden i alle sammenhenger. Dagen jeg satte foten  ned på norsk jord var mitt livs beste. Like etter fulgte alle reaksjonene og jeg ble diagnosert med flere psykiske lidelser, bla angst, depresjon.

Etter to år med søvnløse netter, skyldfølelse og fortvilelse begynner  det nå å bedre seg. Ble lettet da jeg leste dette og såg at jeg  ikke  har  vært alene om å ha store problemer, som skulle vise seg å ha store konsekvenser for det livet som kom etterpå.

Det er ikke utvekslingsstudentens feil at organisasjonen  ikke  gjør  jobben sin, men det er utvekslingsstudenten som må leve med traumene i ettertid.

Problemer: Bytte familie, seksuelle overgrep, alkoholmisbruk, ingen hjelp, PTSD

I.N. skriver:

Jeg var utvekslingselev med YFU i Virginia i USA da jeg var 16-17 år, og endte opp med en alkoholisert, barnløs vertsfamilie. Vertsfaren  min klådde på meg hver kveld i de tre-fire månedene jeg bodde der. Da ei venninne varslet sine vertsforeldre og alt kom opp, stod  «co-ordinatorene» mine med vertsfamilien. De var gamle, gode venner. Da jeg anmeldte verstfamilien til politiet senere i løpet av året, støttet de dem og skrev usanne og stygge ting om meg til politiet, selv om de ikke kjente meg.

Mens jeg ventet på å få ny verstfamilie, ble jeg flyttet til en midlertidig  familie i Washinton DC, og fortalt at jeg  ikke  hadde  lov til å ha kontakt med familie og venner mens saken  ble  «behandlet».

Jeg kom hjem til Norge og led av spiseforstyrrelser og depresjon  i nesten to år.

2005: UK: Språkreise: Trusler, dårlig informasjon, lite mat

Jeg reiste selv med EF til Somerset i England som en del av et sommerprogram som varte i to uker. Det var ille, skikkelig ille. Fra og med dag to eller tre ville jeg bare hjem. Jeg ble litt forsinket på flyplassen siden det første flyet jeg tok ble forsinket.Jeg, som 11-åring, ble da nødt til å finne veien rundt på Gardemoen flyplass helt alene ettersom de sa at de ikke kunne ta ansvar for det. Enten fikk jeg møte opp eller så var det «synd for meg.» Jeg begynte å gråte fordi jeg skjønte ikke hva jeg måtte gjøre. Heldigvis kom en sikkerhetsvakt bort til meg og hjalp meg dit jeg skulle.Da jeg kom til England satt jeg i buss i 6 timer og da ei jente sa hun følte seg utrolig kvalm nektet de å stoppe eller ta pause. Den stakkars jenta spydde og det luktet forferdelig de neste 4 timene av turen.

Senere, da vi ankom «Global Village» (som ikke lignet på det en fant i programbladene deres i det hele tatt) ble vi gitt en nøkkel med et husnummer på og gitt romkamarater. Vi skulle da finne veien frem selv i mørket. Vi hadde  nummer 18, men da vi nådde hytte nummer 18 viste det seg at det allerede var noen der. En gretten, gammel mann som lurte på hvorfor vi banket på døra klokken 12 om natta. Da ble vi nødt til å finne veien tilbake til lederne, som da hadde funnet sine egne hytter, så da løp vi til et informasjonskontor som selvfølgelig var stengt.

Vi banket på om lag 30 hytter i området før vi fant noen EF ledere, vi hadde blitt gitt rare blikk, sjelt ut, og truet med å kontakte ledelsen. EF-lederen var derimot ikke vår leder, hun var spansk, men sendte oss helt til andre siden av parken for å finne lederne våre. Til slutt klarte vi det, og det viste seg at vi hadde hyttenummer 81 og ikke 18.

De ble fly forbanna og truet med å sende oss tilbake til Norge for å ha vært ute etter klokka 12. Trøtte og triste fant vi oss frem til hytten, da vi kom inn fungerte ikke lyset, og vi fomlet rundt med mobiltelefoner for å se hvor vi gikk. Som 11-åringer var dette svært skummelt for oss, og låsen på døren fungerte heller ikke. Det var dessuten veldig kaldt. Som sagt, dette var bare den første dagen. De neste par dagen var fylt med blant annet at vi ikke ble tilbudt mat fordi vi gikk oss vill siden ingen hadde sagt hvor vi skulle spise. Det var forferdelig. Om du så velger å gå til utlandet eller bare ta en sommerreise.

IKKE VELG EF. Dette var 7 år siden, men ligger fortsatt ferskt i hodet mitt den dag i dag.

2012/2013: USA: Dysfunksjonelle familier og destruktive representanter

I denne posten kommer jeg til å fortelle vår versjon av det som skjedde med vårt barn (M).

M hadde et sterkt ønske om å reise til USA som utvekslingselev. Han gikk på yrkeslinje og derfor var det ikke mulig å gjøre dette i samband med videregående skole. Derfor fullførte han 2. klasse på videregående og tok seg et friår for å kunne reise ut og få med seg et skoleår i USA.

Vi hadde sendt in papirer tidlig på ham og han var blitt tatt opp i programmet til INTO Education (Norway). Etter intervju med Marit Åsenden fikk han beskjed å om fylle inn de nødvendige skjemaer. Både han og vi skrev brev til vertsfamilien. I disse brevene var vi veldig åpne om Ms politiske syn, hans lidenskap for dyrevern, hans dysleksi og hans tendens til å snakke uten å tenke først. I tillegg er han vegetarianer. Ja, det er jo bare å gå til lenkene og se selv.

Å komme til en familie varte og rakk. En gang var det en familie som viste interesse men de ønsket en oppklaring i hans syn om homofili. Ingen av oss bryr seg om hvem andre måtte elske og det sa han på en tydelig måte. Der forsvant den familien.

Etter det var det ingen som så ut til å ville ha ham hos seg og gutten ble av naturlige årsaker bekymret. Men så, mandag 27. august 2012 kom følgende:

Nå er endelig vertsfamilien din på plass 🙂 det er bare å ta kontakt med en gang. Siden skolen din allerede har begynt, vil du få avreise så fort som mulig, helst allerede på onsdag.

Det skal også være en annen utvekslingselev sammen med deg i Vertsfamilien, han er fra Kina, så da trenger vi bekreftelse fra deg og foreldrene dine på at dette er i orden, skjema som må underskrives finner du vedlagt.

Vi tar kontakt igjen i morgen når vi er på kontoret avgående avreise og flybilletter.

  1. Varsko til foreldrene: Når man får beskjed såpass sent pleier vertsfamiliene (uansett land) å være nødløsninger. Ingen av firmaene (hverken i Norge eller i utlandet) har lyst til å gå glipp av pengene. De har investert tid på barnet ditt og vil ha noe igjen for det.
  2. Bildene sendt av Forte International Exchange Association (FIEA) så helt greie ut. Litt fattigslige men vi regnet jo med at de ikke ville valgt noen som hadde for dårlig økonomi. Bildene (se under) sønnen vår tok viste at FIEA nok hadde tøyd boligens tilstand noe. Desverre er denne tøyingen av forholdene noe som skjer i mer enn vårt tilfelle.

Det er jo ikke det at det er grusomt der heller. Langt i fra. M passet på å støvsuge og spurte om han skulle leke med barna. Det var mitt råd til ham for å lette overgangen.  Men så var det denne vertsfaren da. Det var langt fra bare M som fikk gjennomgå.

Ei som var venninne til vertsmoren til M hadde blitt godkjent som vertsmor av et annet selskap i USA. Hun tok seg godt av gutta. Noen av tingene hun hjalp dem med som ikke vertsforeldrene evnet å gjøre var:

  • Melde dem inn på skolen
  • Hjelpe dem å velge klasser
  • Hjelpe dem med alle skolepapirene
  • Svare på alle mulige rare spørsmål de måtte ha om hva som var greit og hva som ikke var greit
  • Tok dem med på besøk rundt omkring i Mena.

Vertsfar ble sjalu og lurte på om det var noe mellom henne og M og vertsbroren. Vertsfar og denne kvinnen arbeidet sammen og der gikk vertsfar fra å være hyggelig til å sende skikkelig stygge meldinger til henne. Jeg fikk lese et par av disse og ble paff. Han var sånn med gutta og. Først så var han grei og så var han bizarr. Gudene vet hva som feilte ham, men noe må det ha vært for makan til ustabil type. Jeg har fire facebook-meldinger (to her) som illustrerer disse humørforandringene fra å synes at M var helt grei til at M skulle være en skikkelig problemfyr.

Etter en kirketur med en preken som lignet ingenting vår sønn hadde hørt før – dere vet den om homofile som har skylda for all elendighet i verden og de skal alle til helvete – så hadde han fått nok. M tok kontakt med hun som skulle være hans kontaktperson: Christine Lovell.

Christine Lovell var den som godkjente den første og den andre vertsfamilien til M. Ifølge henne skulle den første ha vært etter påtrykk fra hennes sjef, områderepresentanten Becky Sanderson (hvis jobb Lovell nå innehar). I denne posten har jeg tatt for meg hvilke US regler begge to brøt da de godkjente familiene og i behandlingen av M.

Nå var det Lovell M henvendte seg til og hun forsto situasjonen hans og var enig i at han kanskje ville ha det bedre hos noen han kunne føle seg trygg med. M forklarte situasjonen for sin vertsfar og. Til å begynne med virket det som om han tok ting helt greit. Men så kom Christine Lovell og vertsfar og hun snakket sammen. Damen snudde helt i holdningen sin til M. Dette er tingene vertsfar beskyldte M for:

  • M nektet å pakke ut klærne sine fra kofferten.
  • M hadde vært slem med barna gjennom å holde dem unna foreldrene.
  • M holdt seg bare på rommet sitt og snakket ikke med vertsfamilien.
  • M var frekk gjennom å klage på kaninstellet i familien.

Da M kom hjem dagen han brått ble hentet lå klærne hans sammenbrettet på sengen. Det eneste som ikke fikk komme ut av kofferten var verdisaker og verdipapirer.

Vi ble overrasket. Jeg visste han hadde snakket med vertsfamilien og vært sammen med dem for han hadde spurt vertsmor om han kunne hjelpe henne i huset og hjelpe henne å se etter ungene hennes. Hun var ekstremt sjenert og hadde problemer med å prate med M når han forsøkte å samtale med henne.

Det er meget mulig han kommenterte kaninholdet, men vi snakket mye om å gi seg når han hadde fått sagt fra.

Så begynner marerittet og omveltningen i Ms liv.

Som sagt ble han brått fjernet fra hjemmet pga hans «vanskelige personlighet». Becky Sanderson (alle utvekslingselevers mareritt) tok over M, og snakk om dame med behov for å knekke andre. Hun og Christine Lovell var ingen heldig kombinasjon. Heldigvis ser det ut som om alle klagene mot henne endelig har nådd fram og hun ikke lenger jobber som representant.

  1. EN ting dere som foreldre og utvekslingselever må forstå er den typen kristendom som regjerer i bibelbeltet. Den er svært lik den som parodieres på ulike medier og kan trygt kalles fundamentalistisk. Nesten alle norske utvekslingselever sliter om de havner hos en slik familie.
  2. Vertsfamiliens utsagn vil foretrekkes som sannhet framfor elevens utsagn. Mye av dette kommer av at eleven forsvinner mens familiene blir. I tillegg regnes voksne som mer tillitvekkende enn ungdom.
  3. Så snart dere er plassert i vertsfamilien deres vil dere oppleves som en byrde for utvekslingsbyrået. Mange av representantene vil da velge å oppfylle jobben sin mens mange andre behandler dere som det åket dere har blitt. Nå har de tross alt mottatt pengene sine.

FIEA hadde en annen familie som allerede hadde to utvekslingselever boende hos seg i tillegg til sine egne fire eller fem barn. Som et midlertidig tiltak tok FIEA seg den frihet å plassere M der. Ikke før han var blitt plassert fikk vi vite om forandringen fra Into’s side. De var i det hele tatt svært uorientert om situasjonen der borte. Ikke var vi den støtten vi kunne vært. Alt kom så brått på og vi fikk ikke tak i M og alt var kaos. Heldigvis hadde M fortsatt kontakt med damen vi har nevnt over – som hjalp ham da han bodde hos første familien.

M trivdes godt hos den midlertidige familien. M innbilte seg at familien syntes han var ok og han hang ganske mye rundt vertsmor fordi hun ikke jaget ham bort. M fortalte at han sang i dusjen og tullet som vanlig. Han kranglet med og hang med de andre mindreårige i familien. Jeg vet ikke hva familiens følelser var overfor M. De sa en ting til meg og etter hvert en annen ting til FIEA. Men som sagt var det ikke lovlig at han bodde der.

Han ville selvfølgelig gjerne fortsette å bo i Mena men bare om han fikk en skikkelig familie. Into sa klart i fra at flere sjanser enn en til fikk han ikke fordi han skulle ha vært så umulig i den første familien.

Det var visst ikke helt greit å finne en nye familie. Christine Lovell var uinteressert i å hjelpe til. M fikk bare klare seg selv. Han visste ikke hva han skulle gjøre og forsøkte å kontakte de han kunne via facebook. En venn av den midlertidige familien hadde noen han kjente som sa de kunne ta M inn som en kristen handling eller noe sånt. Hjelpe noen i nød og alt det der. Kanskje kunne det ha gått greit om bare noen fra firmaet hadde giddet å inspisere hjemmet, fortelle dem hva det hele gikk ut på, la dem få vite «bagateller» som at M  var vegetarianer osv. Det skjedde selvfølgelig ikke. Den midlertidige vertsmoren kjente til familien men hadde aldri vært inne hos dem hun heller.

Det gikk som det måtte.

Kvelden før M flyttet inn satte representanten seg ned med de nye vertsforeldrene og de skrev under på papirene. Stedet underskriften foregikk var i teateret familien tilbragte omtrent hver kveld i. Vi har bilde av at det hele skjer med de som var tilstede. Som dere sikkert forstår var bakgrunnskontrollen av familien ikke-eksisterende. Det eneste som telte var det at M hadde fått en familie og da mente FIEA at de hadde gjort jobben sin. Men enkelte detaljer burde kanskje ha slått en eller annen.

  • Familien bestod av 8 personer. Eldste sønnen var midlertidig flyttet hjemmefra, men M tok nå hans plass. Moren var den eneste som hadde en inntekt og den var ikke svær.
  • Den andre var det at ingen av barna gikk eller hadde gått på vanlig skole. Faren fungerte som lærer.
  • Familien hadde ikke blitt kurset som de skulle.

Det her var det som var synlig. Så var det tingene som ikke syntes like godt.

  • Det var fire soverom. M fikk det ene. Den ene datteren måtte flytte ut av det for at han skulle få et sted å sove.
  • Familien tilbragte de fleste kveldene og helgene i teatret og søndagen i kirken.
  • Den ene datteren drev med selv-skading.
  • –    Da M gikk til representanten for råd angående dette gikk representanten til familien og Into truet M med at han måtte slutte å bry seg.
  • Den samme datteren utnyttet Ms naivitet og vennskap ved å få ham til å havne i midten av noe som tydelig var en langvarig konflikt mellom henne og foreldrene.
  • Familien hadde ikke råd til å tømme septiktanken så rørene var litt treige.
  • Oppvask måtte tas på badet.
  • Rengjøring hadde svært lav prioritet. Det eneste rene rommet var Ms. Ellers virket det som om familien samlet på støv. Da M foreslo at han kunne rengjøre tok de det ille opp. Det var sannsynligvis ubehagelig å ha en 17 år gammel gutt som ønsket å vaske hjemme hos dem. Den eneste som gjorde rent var den ene datteren når hun ikke orket mer. Into sendte klage til oss om dette og.
  • M måtte skaffe maten sin selv. Han gikk ned masse i vekt og gutten hadde i særlig å ta av. Han fikk beskjed om at han kostet for mye og at familien ikke hadde råd til å ha ham der.
  • Moren ringte og klaget på ALT M gjorde. Nesten hver dag fikk han kjeft av en eller annen representant. En gang ble han til og med stanset på gaten av Christine Lovell og bedt om å skjerpe seg. Til slutt følte han seg som en grusom fyr.
  • Det at vi spurte han som tingene Into beskyldte ham for hjalp ikke.
  • Noen ganger var han skyldig. En gang lugget han en av jentene. IKKE bra.
  • Da han flyttet inn hos denne familien hadde han fått beskjed om at han bare fikk snakke med oss en gang i uken. Ikke var det tilgang på nettet hos dem heller. Noen ganger tekstet han fra skolen.

M likte de tre eldste jentene og følte han hadde det kjempegøy. De fant på pek med hverandre og satt og lo seg ihjel. Jentene hang på rommet hans siden det var det eneste rommet å være i fred for småsøsknene. Der kunne man se på film og sånt. Jeg har beskrivelser av godt og vondt her.

Så fikk vi telefon fra Into. Sønnen vår var blitt suisidal. HÆ??? Det var jo bare løgn og en unnskyldning for å bli kvitt ham. Into var helt og holdent på FIEA’s side. I samtale med Into som vi tok opp om det som skjedde (møte med Tonje og Marit, Jonny og M og jeg) skjønte de ikke hvordan de kunne ha noe ansvar om han skulle ha funnet på noe der borte. Det var som om de ikke så sammenhengen mellom det å vite om noe, ikke informere foreldrene hans om det og senere handling på grunnlag hans såkalte suisidale atferd. Into v/Tonje ba om unnskyldningen for å ha brukt feil ordlyd. I løpet av møtet eller kanskje like før fant de ut at de ikke kunne lene seg på Ms suisidale atferd og la så skylda på hvor slem han hadde vært.

Men alt det spilte ingen rolle på skolen i USA. Der ble han akseptert for den han var og fikk mange venner. Noen av dem har han fortsatt kontakt med. Karakterene var bra, bortsett fra i engelsk. Der lå det an til ekstraarbeide. Lærerne så ut til å like ham. Sikkert ikke alle, men det var ingen som sendte klager på ham. Og han hadde det kjempegøy der.

Det er rart med det. Nå har jeg lest historien til ganske mange elever som har hatt vonde opplevelser. De aller fleste av dem har det bra på og med skolen. Men så var det vertsfamilier og/eller representanter. Der oppstår det mange situasjoner som burde vært unngått. De samme vertsfamiliene får fortsette på tross av klager om tilstanden hjemme, konflikter mellom vertsfamiliemedlemmer, konflikter mellom vertsfamilie og representanter, overgrep og mishandling av utvekslingselever.

ALLE utvekslingsfirmaene er skyldige i å gjøre livet ille for noen av utvekslingselevene sine, men det finnes de som har færre klager enn andre. Into Education er ikke et av dem. Ei heller Forte International Exchange Association.