Stikkordarkiv: #Vertsfamilien

De største utvekslingsorganisasjonenes positive og negative sider

Charlotte skriver viktige og realistiske ting å tenke på i forbindelse med å reise ut som utvekslingselev. Hun påpeker det jeg ønsker å få fram på denne bloggen, og som CSFES generelt og andre organisasjoner som arbeider for å trygge utvekslingselever forsøker å få fram. Å reise ut som utvekslingselev er et sjansespill. For de fleste går det bra. Opplevelsen er gjerne alt fra middels til kjempefin. Men så var det de andre som havner i dårlige vertshjem eller på dårlige skoler. Jeg skulle så gjerne sett at de fant meg i tide.

Imens årets utvekslingselever mentalt instiller seg på at de skal hjem om 3-4 mnd forbereder neste års studenter seg på at de skal ut og oppleve verden. Noen holder på med søknaden enda, andre venter på familie imens noen har alt klart og venter kun på visum og flybillett. Uansett så har dere alle en spennende opplevelse i vente. Denne bloggposten er ment som en diskusjon av de største utvekslingsorganisasjonene med positive og negative sider. Som jeg har sagt før er utveksling som gamblig. Om du ender opp med ett fantastisk år med ‘null motgang’ og har ingen grunner til og søke hjelp av organisasjonen din – GREAT. Men hvis du er uheldig og skulle trenge hjelp fra organisasjonen: lykke til! Om du venter på og reise enda og synes dette er ‘stygt’ av meg og spørre, om du tror utveksling er en dans på røde roser: think again.

Siden utveksling er som gambling er det viktig at du har en bra organisasjon i Norge. Det er sant at når du er i USA så er det sammarbeidsorganisasjonen i USA som har ansvar for deg. Selvom EF for eksempel ikke har sammarbeidsorganisasjoner lengre er det fortsatt EF i USA som har ansvar for deg; ergo så fungerer de på samme måte som en sammarbeidsorganisasjon. Det er mye som kan virke nytt, ukjent og utfordrende på utveksling som gjør at du skulle trenge hjelp eller råd fra enten organisasjonen i USA eller Norge.

EF reklamerer med den ultimate studieopplevelsen i utlandet, verdensklasse, Explorius reklamerer med å være miljøvennlige, Aspect med den beste tiden i livet ditt bare for og nevne noen få. Men har dette virkelig så mye og si om du skulle være så uheldig og føle deg helt alene? For og sitere en tidligere utvekslingselev som ønsket og være anonym: «Det var den beste og verste tiden i livet mitt. Jeg fikk oppleve så mye nytt, men samtidig så sviktet systemet når jeg trengte det som mest. Jeg ble forlatt alene hjemme i dagesvis etter at familien min dro på helgetur uten meg. Jeg var uten muligheter til og komme meg noensteder og hadde kommet til XXX, XXX bare uker tidligere. Jeg ble fortalt løgner av organisasjonen i USA, og jeg visste aldri hvem jeg skulle kontakte. I slutten av november var jeg så langt nede og drømmen om ett fantastisk år i utlandet ble knust. Jeg reiste hjem igjen til Norge» Jeg spurte videre denne personen som ikke ønsket og bli nevnt med verken navn, organisasjon, sted, eller kjønn hva h*n skulle ønske h*n hadde gjort annerledes. «Jeg skulle ønske jeg visste mer. Jeg skulle ønsket jeg hadde tatt mer hensyn til skrekkhistoriene på nett, og visst bedre hvem jeg skulle kontakte om slike problemer oppstod. Ting jeg aldri skulle tro skje med meg, skjedde faktisk med meg».

Personen jeg snakker om over er bare en av få personer jeg har snakket personlig med som har opplevd det jeg vil personlig kategorisere som en skrekkhistorie, og hvor støtteapparatet har sviktet fullstendig. CETUSA, AFS, PIE, NorthWest Services, Face the World, STS, CCI, AYUSA er alle eksempler på organisasjoner i USA som sammarbeider med norske organisasjoner som har blitt kritisert for; vertsfamilie sjekk, vertsfamilie valg, områderepresentant ‘utdannelse’ (de har ikke fått grundig nok opplæring), plassering av studenter, fare for helse og sikkerhet for studenten bare for og nevne noen få grunner (J1visa.state.gov).

Organisasjonen din i Norge kan gjerne fremstå som fantastisk og miljøvennlig men hva skjer når de som har ansvar for deg i USA svikter og ikke vil stille opp for deg? Er dette noe du burde vite? Nei. Men det er definitivt noe du bør være klar over. Og si at ‘de fleste har det bra’, stemmer. Men alene på andre siden av jordkloden er det bedre og være safe than sorry. Så kjære utvekslingselever, ikke bare tenk på organisasjonen i Norge, tenk på organisasjonen i USA også.

Den best tenkelige situasjonen er nok at om du skulle være uheldig så er organisasjonen i USA villig til og hjelpe. Men om du har en av organisasjonene på USA’s department of State sin svarteliste som ikke sjekker vertsfamiliene skikkelig, plasserer deg med personer som aldri skulle vært vertsfamilie men som heller er venner av områderepresentanten som får penger for og plassere deg, hva gjør du da? Da er du igjen avhengig av den norske organisasjonen. Men er din norske organisasjon villig til og hjelpe deg? De er jo ikke ‘ansvarlig’ for deg lengre.

De som har fulgt bloggen min lenge vet hvor avhengig jeg var av min min norske organisasjon da jeg var på utveksling. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg nok avslutet året mitt mye tidligere. Mitt støtteapparat i USA sviktet totalt, men heldigvis var det norske villig til og hjelpe. Jeg kom meg ut av første vertsfamilien og siste halvåret av utvekslingsåret mitt bodde jeg hos en fantastisk vertsfamilie som jeg til og med har vært og besøkt i senere tid.

Det jeg vil frem til med denne posten er at det er mer og tenke på enn det organisasjonen prøver og selge deg via nettsiden deres. Ikke forvent at organisasjonen er der for deg når du har dratt til USA, ikke forvent at organisasjonen i USA er der for deg. Ikke ha noen forventninger i det hele tatt, for hele opplevelsen kan ende med og bli ett mareritt. …………………………..

Resten av artikkelen kan leses på Charlotte i USA

Utvekslingsåret ble en skuffelse

Av Mari Sofie Lerfaldet, Beate Kold Hansen,
Publisert: 09. mai 2014, kl. 18:00

Utvekslingsåret til Rine Langslet (19) ble ikke helt som hun hadde forestilt seg. Etter fire måneder i USA valgte hun å reise hjem igjen.

Utvekslingsåret til Rine Langslet (19) ble ikke helt som hun hadde forestilt seg og hun valgte å avbryte USA-året og dra hjem.
Utvekslingsåret til Rine Langslet (19) ble ikke helt som hun hadde forestilt seg og hun valgte å avbryte USA-året og dra hjem. (Foto: Jarran Flokkmann)

Rine Langslet fikk ideen om å dra på utveksling gjennom skole og venner.

  • Skolen har et møte hver høst og jeg ble introdusert ordentlig til det å dra på utveksling der, forteller Rine.

Glad i å reise

  • Det var noe helt annerledes og jeg har alltid vært glad i å reise. Jeg ville se mer av verden.

Rine valgte å dra med utvekslingsorganisasjonen Speak i august 2012.

  • De virket profesjonelle, og det var vel intervjuet med dem jeg fikk mest ut av i forhold til andre utvekslingsorganisasjoner.

Den amerikanske organisasjonen de samarbeidet med mistet lisensen like før hun skulle dra.

  • Jeg fikk en ny amerikansk organisasjon, men skulle fortsatt ha den familien som hadde blitt valgt ut av den gamle, sier Rine.

Ønsket en barnefamilie

Rine fikk allerede vite om familien sin i mars, og utvekslet brev og e-mailer med dem før hun dro i august.

– Jeg ønsket meg en familie med barn eller andre utvekslingsstudenter, men endte opp hos et 70 år gammelt ektepar. De virket først veldig hyggelige, men jeg merket da jeg kom dit at det var en del som skurret rundt dem, forteller Rine. Familien hun kom til hadde nesten ingen kontakt med de andre familiemedlemmene rundt seg.

  • Ekteparet hadde barn fra andre ekteskap, men de hadde ingen kontakt med dem, sier Rine.
  • De drakk ganske mye alkohol og tok en del medikamenter, noe jeg synes var ubehagelig. En gang sovnet til og med vertsmoren min bak rattet da vi kjørte!

Fint sted

Rine kom til Seattle i Washington State.

Hun hadde ikke selv valgt dette stedet, men var veldig fornøyd.

  • Jeg kom til et veldig bra sted, det var litt mer liberalt enn i de sørlige statene. I forhold til skole var det nesten som å bo i Hønefoss. Vi lå utenfor en større by og jeg gikk på den «bra» skolen. Det var godt å vite at skolen hadde en bra standard så jeg visste at jeg fikk god undervisning, forteller Rine.

Hun synes det var mye bedre å være på skolen og fritidsaktiviteter enn å være hjemme.

Byttet familie

Rine fikk til slutt skiftet vertsfamilie etter å måtte krangle med organisasjonen som mente hun ikke trengte det.

  • Jeg byttet etter hvert familie da jeg slet en del med familien jeg først hadde. Det at blant annet vertsmoren min sovnet bak rattet gjorde det ekstra viktig for meg. Hun var veldig ustabil, det var mye krangling og lyving, sier Rine.
  • Den familien jeg kom til hadde veldig snille foreldre. De hadde en datter som var like gammel som meg og en sønn som var litt yngre. Datteren og jeg fungerte veldig dårlig sammen. Det ble en konstant dårlig hjemmesituasjon noe som gjorde at jeg fikk veldig hjemlengsel……………………

  • Resten av artikkelen finnes hos Ringerikes Blad

    2015 Jul 28: – Utvekslingselever må forstå at de ikke skal på hotellferie

    Upon arrival, CETUSA
    CSFES arkiv

    Utvekslingsbyråene mener at norske utvekslingselever har for høye forventninger til hvordan oppholdet skal fortone seg. Påstanden fra utvekslingsfirmaene er den at det er de færreste av utvekslingseleverne som får problemer. I sitt tilsvar til NRKs ulike artikler om elever med problemer under utvekslingsåret sitt sier de:

    My Education: «Sissel Bigseth, daglig leder i My Education, sier det er utvekslingsfamilien som skal tilpasse seg vertsfamilien, ikke omvendt. «Elevene har for høye forventninger til oppholdet i utlandet», mener Sissel Bigseth » Vi er opptatte av å finne ut om de er klare for å bo hos en vertsfamilie. De må skjønne at det ikke er hotell de skal bo på. Vertsfamilien får ikke betalt for dette», sier Bigseth til NRK.»

    STS Education: «Lisa Augstsson-Hübner, daglig leder i STS Education sier norske ungdommer ofte støter på kulturelle utfordringer på utveksling. «Andre grunner til at elever bytter vertsfamilier, kan være at det skjer endringer i familien, for eksempel ved en skilsmisse, at noen har blitt syke eller at en vertsforelder har mistet jobben.»»

    AFS Norge: «Marit Grønskei, generalsekretær sier at utvekslingselevene vil komme langt med realistiske forventninger, en positiv innstilling og åpen kommunikasjon. «Marit Grønskei sier at elevene må forholde seg til et strikt opplegg og ulike samfunnsstrukturer.» «Ofte er det selve kulturen og kulturforskjellene som er utfordrende, og det vil det være i alle vertsfamilier. Man må tilpasse seg en annen virkelighet og hverdag enn det man er vant til her hjemme. Dette er en del av utvekslingsopplevelsen», sier hun.»

    Typisk Chilensk

    Reblogget fra Katja En Chile:

    Jeg har blitt spurt om å skrive en innlegg om hva som er typisk Chilensk. Helt ærlig så var jeg blank da jeg først leste spørsmålet, har blitt »Chilenisert». Det som er typisk for et folkeslag legger man godt merke til, når man føler det er uvanlig og nytt. Heldigvis har jeg notater skrevet ned fra den tiden alt var nytt og eksotisk.

    Så hva er egentlig typisk Chilensk, eller den typiske Chileneren?

    -Noe jeg la godt merke til er at Chilenere er veldig emosionelle, og åpner seg lett for å snakke/gråte om problemene sine. Det er også et folkeslag som viser det godt om de er glade og fornøyde! Mine klassekamerater hopper gjerne rundt mens de roper om 7’eren de fikk (toppkarakteren). Har også sett noen mer agresive episoder, som ender med at folk må separere partene som krangler. (Dette er ting jeg har sett flere ganger på skolen, men tror det er litt annerledes i »voksenverden»)

    -»Queee rico», »Quee lindaaa». Er det en forskjell som er stor mellom Norge og chile, så er det komplimenteringen. Her komplimenterer de maten før de har prøvd den. For meg var det utrolig sært at klassekameratene mine sa »Que rico» som betyr »så godt», da de så maten min (som var simpel). Dersom noen hadde sagt det i Norge, ville jeg antat at det var en indirekte måte å spørre om å få mat av meg. Her er det helt normalt å komplimentere mat, ut i fra utsende. De koplimenterer ikke bare det som er spiselig. De komplimenterer ting (veldig mye). De komplimenterer også handlinger. I disse tilfellene så kommer »Que linda» ofte fram.

    Resten av artikkelen finner dere her

    2014 Jun 19: Heidi gikk fra himmel til helvete på tre måneder

    Ekeberg-jenta Heidi Nathalie Hovland (19) hadde gledet seg til å dra på utveksling i mange år. Da hun endelig var fremme, oppdaget hun at det var ikke helt som hun hadde trodd.
    UNGDOMSREDAKSJONEN | Michael Moe Bjørnholm
    Publisert 19.06.2014 kl. 20:13 Oppdatert 19.06.2014 kl. 20:13

    EKEBERG: En sen sommerdag i 2012 stod Heidi på Gardermoen med store forventninger til det som skulle bli hennes år i USA. Istedenfor kom hun hjem bare tre måneder senere. Dette er hennes historie.

    – Jeg ble helt traumatisert

    Heidi er 19 år og bor på Ekeberg hjemme hos moren og stefaren sin.

    – Jeg har alltid elsket Ekeberg. Storesøsteren min, som for øyeblikket bor i Dubai, har alltid vært det store forbildet mitt.

    – Jeg var vel som «alle andre», som skulle prøve alt og finne ut av ting. Håndball var noe jeg drev med i mange år, men sluttet etterhvert med det også. Nå er det vel musikk og skriving det går mest i, forteller en Heidi med et smil.

    Da hun fylte 14 år opprettet hun sin egen blogg. Det tok ikke lang tid før bloggen ble populær og havnet på topplisten av blogger i Norge.

    – Jeg husker jeg begynte å få kommentarer på at folk kjente seg igjen i det jeg skrev. Målet mitt med bloggen var ikke å bli noen kjendis, men for å få frem det jeg følte for andre. Jeg syns det var en fin måte å formidle noe på. Jeg skrev aldri om mote eller hva jeg spiste til middag, det interesserte meg ikke. Jeg ville bare skrive.

    En dag reiste søsteren hennes til Texas på utveksling. Hun hadde hørt mye positivt om utenlandsturen, noe som ble inspirerende for Heidi. Etter to år kontaktet Heidi STS, arrangør av språkreiser. Noen måneder senere fikk hun en tekstmelding der det stod at hun hadde fått familie.

    – Jeg ble hoppende glad og innså at jeg faktisk snart måtte begynne å pakke.

    Dagen var endelig kommet

    Avreisedagen hadde kommet. Den store kofferten var pakket og klar, og en grytidlig morgen dro hun til Gardemoen. Heidi fikk beskjed om at hun skulle bo i Virginia.

    – Da jeg stod på flyplassen i Richmond kjentes det ut som jeg skulle lette fra bakken. Jeg var så nervøs og spent.

    Vertsfamilien tok henne godt i mot og hadde en lang og koselig prat i bilen på vei til huset de bodde i. Et gjemt hus i et lite, mørkt strøk.

    Skummelt

    Ifølge Heidi var vertsfamilien ikke helt som de utga seg for å være. Vertssøsteren fortalte Heidi et par dager etter ankomst at moren røyket hasj – men at det var helt normalt i USA.

    I tillegg til dette fortalte hun at hun selv hadde noen piller hun pleide å ta før hun skulle på fest. Heidi følte seg redd og ensom.

    – Jeg husker vi skulle en liten tur til en elv for å bade. Alle røyket hasj og tilba meg piller slik at jeg ble mer våken.

    LES OGSÅ: KOMMENTAR: Den store skjønnheten

    Skolegangen ble vanskelig. Vertssøsteren til Heidi hadde ikke så mange venner, så det gjorde det litt vanskeligere for Heidi å bli kjent med folk. Her stod hun på egne bein.

    – Jeg husker første skoledag. Jeg hadde ikke fått noen omvisning så visste ikke hvor noen ting var. Folk blikket meg. Det var en gutt på skolen jeg kom godt overens med som het Nick. Jeg fortalte han om min situasjon. Etter den dagen ble alt forandret.

    «Drama mama»

    Det hadde vært noen tøffe dager for Heidi. Kjæresten til vertsmoren var alkoholiker. Datteren hang med feil folk og Heidi var midt oppi det hele.

    En dag hadde kjæresten til moren overnattet, og dagen etter var det en øl som var borte. Dette var det Heidi som fikk skylden for, og fikk derfor husarrest.

    Noen dager senere fant de ut at det var vertssøsteren som hadde drukket den sammen med en av hennes venninner. Det hadde vært mye krangling de siste dagene, og Heidi følte seg ikke lenger trygg i huset.

    – En dag merket jeg at tingene mine ble borte, som mobil og pc.

    Redningen kom først da Nick hadde snakket med foreldrene sine om hvordan Heidi hadde det. Heidi måtte lyve til sin familie og si de var kjærester. Sannheten var at hun ønsket å komme seg bort derfra. Etter noen uker ringte moren til Nick områderepresentanten til Heidi og sa at de ville hun skulle flytte inn til dem. Heidi hadde vært der samme dag, og det tok ikke lang tid før hun ble hentet av vertsmoren.

    – Jeg fikk utrolig mye kjeft da hun fant det ut, og det var ikke så mye jeg fikk gjort. Hun prøvde å nekte dem i å flytte meg. Jeg fikk ikke byttet med en gang og måtte bo sammen med dem fremdeles. Det var dårlig stemning i huset, og jeg torde ikke gå å ta mat lengre.. Vertsmoren min klikka fullstendig og begynte å skrike så høyt at man hørte det utenfor huset. «Du skal ut!».

    Det tok ikke mange timer før Heidi var ute av huset.

    – Jeg ble helt traumatisert.

    Heidi fikk byttet vertsfamilie, men måtte gå på samme skole.

    Hun forteller at vertssøsteren la ut mye stygt om henne på nettet, og at det påvirket skolegangen hennes. Etterhvert fikk Heidi nok og valgte å reise hjem til Norge.

    – Det var ikke mer for meg å gjøre der, jeg gråt hver dag og ønsket bare å dra hjem. Jeg var redd for hva folk i Norge ville si, men jeg kunne ikke brydd meg mindre da jeg først var hjemme. Det var selvfølgelig en vondt opplevelse, men jeg har lært mye av det.

    Costa Rica: Bytte familie, gratislærer, kastet ut

    E.M. skriver

    Då eg var med AFS i Costa Rica var eg hos ein familie som ikkje  visste at eg kom, sonen i familien hadde søkt om vertssøsken for å lere engelsk. Då eg ikkje ville vere gratislerar for han, heiv dei meg ut. Eg havne deretter i ein identisk situasjon i ein anna familie. Den gonga lerte eg vertsfaren engelsk, og vi hadde de tkjekt til han var ferdig på kurset han tok – då var det slutt på all kommunikasjon med meg, eg fekk ikkje mat og dei låste meg ute av huset fleire gongar.

    Allikevel anbefalar eg å reise på utveksling, men ein skal  vere  førebudd på mykje rart og sørge for å ha sjansen til hjelp frå andre.

    UK: Språkreise: Trusler, overvåking, stalking

    E.M. skriver

    Då eg var med Aspect i England var eg hos ein mildt sagt autoritær familie som truga med vald om vi ikkje gjorde som dei sa, og som no, ti år etter framleis fotfølgar meg. Dei har søkt meg opp på internett, kontakta lerarane mine, sendt brev heim til mi mor og la rmeg ikkje i fred.